Serie A 1989/90 – veien mot notti magiche

[jakral]

Lørdag, 9. desember 1989 og tid for den storslåtte VM-trekningen i Palazzetto dello Sport i Roma. For første gang med underholdning som sang og dans utover det elementære programmet. I tillegg til fotballstjerner som Karl-Heinz Rummenigge, Bruno Conti, Ruben Sosa, Bobby Moore, Pelé og Daniel Passarella, deltok celebriteter som Sophia Loren (med to hender på kulene i skålen og forførende blikk), Luciano Pavarotti og komponisten Giorgio Moroder aktivt i trekningen. Generalsekretær Sepp Blatter hadde ansvaret for det hele, og duret i vei på fem-seks språk, mens FIFA-president João Havelange overvåket det hele faderlig ved podiet.

NRK hadde et eget innslag i Sportsrevyen om VM-trekningen. Tore Andresen, reporterstemmen fra seriekamper på Briskeby og Gjemselund, ble sendt ned til Italia for å lodde stemningen og snakke med bl.a. Olle Nordin.

De seks toppseedede lagene (basert på resultater i VM 82 og 86) ble ikke trukket, men nøye utplassert i basebyer. Disse lagene skal spille alle sine tre gruppekamper på samme stadion. Det er geografisk inndeling av gruppene slik at de øvrige lagene i de ulike gruppene vil spille på en arena i nærheten av basen til det toppseedede laget. Eneste unntak er Argentina som i kraft av å være regjerende verdensmester, først må til Milano der åpningskampen skal spilles.

Gruppe A – Italia i Roma
Gruppe B – Argentina i Napoli
Gruppe C – Brasil i Torino
Gruppe D – Vest-Tyskland i Milano
Gruppe E – Belgia i Verona
Gruppe F – England i Cagliari

Det blir tatt spesielt hensyn til England, som i denne perioden har klubbene sine utestengt fra e-cupspill. For at de beryktede supporterne skal holdes under oppsyn, blir England stasjonert på øya Sardinia etter anbefaling fra britiske myndigheter.

Resten trekkes som følger:

Pott 1: Kamerun, Egypt, Sør-Korea, Forente Arabiske Emirater, Costa Rica, USA.
Pott 2: Colombia, Uruguay, Tsjekkoslovakia, Irland, Romania, Sverige.
Pott 3: Spania, Sovjetunionen, Skottland, Østerrike, Jugoslavia, Nederland.

Det er grunn til å stille spørsmål om utelukkende resultater fra de to siste VM-sluttspillene er et godt nok seedingsverktøy. Altså, de nyeste resultatene er fire år gamle og toppidrett er som kjent ferskvare. At f.eks. Belgia er toppseedet og ikke Nederland er mildt sagt en svakhet ved systemet, men FIFA-rankingen er på dette tidspunkt fortsatt tre år unna lansering. Den uoffisielle verdensrankingen (Elo) så forresten slik ut pr. desember 1989 (Topp 20 pluss øvrige VM-klare lag):

1 – Nederland
2 – Brasil
3 – Vest-Tyskland
4 – Italia
5 – Sverige
6 – Sovjetunionen
7 – England
8 – Spania
9 – Jugoslavia
10 – Mexico (utestengt pga aldersjuks i U20-VM 1989)
11 – Danmark (ikke kvalifisert)
12 – Tsjekkoslovakia
13 – Romania
14 – Irland
15 – Uruguay
16 – Frankrike (ikke kvalifisert)
17 – Belgia
18 – Colombia
19 – Argentina
20 – Polen (ikke kvalifisert)
(...)
24 – Skottland
25 – Sør-Korea
30 – Østerrike
32 – Egypt
33 – Kamerun
38 – Norge (for ordens skyld)
45 – Costa Rica
46 – USA
63 – Forente Arabiske Emirater

Og slik ble gruppene seende ut da alle kulene var trukket opp:


GRUPPE A (Roma og Firenze)
Italia, Østerrike, USA, Tsjekkoslovakia

Her skal jo Italia være storfornøyd. Ingen av motstanderne har mesterskapserfaring siden VM 1982. USA med en gjeng college-gutter, har kvalifisert seg for første gang siden 1950 og skal være prügelknabe i dette selskapet. Amerikanernes trener Bob Gansler sier at hans spillere er pionérer og vil ikke komme med noen uttalt målsetning. Tsjekkoslovakia (Kubik, Skuhravy, Kadlec) ser sterkest ut på papiret av Italias utfordrere, og så er det spørsmålstegn ved styrken til Østerrike (Polster, Lindenberger). Italias kaptein Giuseppe Bergomi uttaler at gruppen er enkel på papiret, og at bare Tsjekkoslovakia er en virkelig trussel. Luigi De Agostini smilte bredt og fikk alle sine tre ønskelag fra hver pott.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

GRUPPE B (Napoli og Bari)
Argentina, Kamerun, Sovjetunionen, Romania

Dette er et vepsebol. Sovjet (Dasajev, Zavarov, Protasov) kan like gjerne vinne denne gruppen som Argentina (Maradona, Burruchaga, Ruggeri) eller Romania (Hagi, Lăcătus, Popescu), som er på kraftig fremmarsj med en spennende generasjon. Maradona mener gruppa er tøff og at det kan bli bekymringer fra dag én for Argentinas del. Brasil, Tyskland og Italia har hatt flaks med trekningen, tillegger Diego. Argentinas trener Carlos Bilardo er imponert av Hagi og advarer mot Romania. Aleksandr Zavarov mener at det er mange lag på tilnærmet samme nivå i gruppa, og at det ikke blir noen undervurdering fra Sovjets side. Hva Kamerun står for er det ikke mange som har peiling på, bortsett fra at det refereres til de tre uavgjortkampene i VM ’82 og at landet således er ubeseiret i sin VM-historie. Dessuten er Thomas N’Kono og Joseph-Antoine Bell etablerte toppkeepere i spansk og fransk fotball .

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

GRUPPE C (Torino og Genova)
Brasil, Sverige, Costa Rica, Skottland

Dette skal være grei skuring for Brasil (Romario, Careca, Dunga) som aldri roter det til i gruppespill. I Sverige (Hysén, Limpar, Magnusson) forventes det avansement, og det bør de klare med det gode spillermaterialet som er til rådighet. Careca er uenig i at Brasil har havnet i en lett gruppe og advarer mot Sverige som Brasil tapte mot i sommer. Brasils trener Sebastião Lazaroni er inne på samme linje. Sverige og Skottland (Johnston, McStay, McCoist) blir tøffest, men Costa Rica er ingen transportetappe heller. De fortjener all respekt. Pelé tror på Brasil og Skottland videre fra gruppa. Olle Nordin holder kortene tett til brystet og vil ikke si noe som helst om Sveriges gruppe, men bare konstaterer at Brasil blir tøft. Costa Rica, uten markante spillere i Europa, er et ubeskrevet blad for alle.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

GRUPPE D (Milano og Bologna)
Vest-Tyskland, Jugoslavia, Forente Arabiske Emirater, Colombia

En forholdsvis grei gruppe for Vest-Tyskland (Matthäus, Völler, Klinsmann) der ingen av motstanderne har fersk mesterskaperfaring på dette nivået, men Jugoslavia (Stojkovic, Savicevic, Sušic) har noe på gang med en rekke individualister og kan overraske. Det blir San Siro-kamper og hjemmebane for en rekke tyskere som er fulle av selvtillit. Jürgen Klinsmann mener tyskerne har havnet i den letteste gruppa, og vil benytte innledningskampene til å score noen ekstra mål for toppscorer-tittelen. Andreas Brehme mener heller ikke tyskerne bør ha særlig store problemer med å gå videre, men tillegger at selv Colombia (Valderrama, Rincon, Higuita) og FAE er respektable motstandere. Franz Beckenbauer er fornøyd, men vil ikke ta noen gruppeseier på forskudd, til det er Jugoslavia for sterke.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

GRUPPE E (Verona og Udine)
Belgia, Sør-Korea, Uruguay, Spania

Dette er mulighetenes gruppe uten et klart topplag som stikker ut. Spania (Butragueño, Michel, Vazquez) er muligens noe bedre enn toppseedede Belgia (Ceulemans, Scifo, Preud’homme) på papiret, men sliter jo med notorisk underprestering i mesterskap. Uruguay (Francescoli, Sosa, Aguilera) har en rekke Italia-baserte spillere som vil føle seg hjemme og kan like gjerne stikke av med gruppeseieren. Tre jevne lag og Sør-Korea som joker. Uruguayanske Ruben Paz mener Spania er den tøffeste motstanderen med toppseedede Belgia som nummer to. Lagkompis Carlos Aguilera sier at ingen har råd til å tape poeng mot Sør-Korea. Det asiatiske laget er det ikke mange som har god kontroll på.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

GRUPPE F (Cagliari og Palermo)
England, Irland, Nederland, Egypt

På øyene i sør barker gruppas tre europeiske lag fra EM ’88 sammen igjen. Den gruppa, som i tillegg hadde Sovjet, leverte virkelig dramatikk den gangen. Egypt tar Sovjets plass fra EM-gruppa og vanner den ut litt, ikke minst med tanke på at tre lag muligens kan gå videre. Italienerne frykter publikumsopptøyer, spesielt England-Nederland er en høyrisikokamp. Det vil være omfattende militære innsatsstyrker på plass på øyene til disse kampene. Nederland må regnes som favoritt i gruppa med sitt stjernegalleri (Van Basten, Gullit, Rijkaard, Koeman) og England (Lineker, Barnes, Robson) som klar nummer to. Få har trua på Egypt, men Hossam Hassan kan være et navn å følge med på. Jackie Charltons Irland (Houghton McGrath, Aldridge) har fått mer erfaring siden EM og kan overraske i VM.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

VM 1990 arrangeres mellom 8.juni og 8.juli. Åpningskampen spilles i Milano mellom Argentina og Kamerun og VM-finale i Roma en måned senere. Nå venter et halvår med spekulasjoner, analyser og forventninger.

[mikemodano]

Nydelig og informativ post, jakral.

Så det var altså Mexico som var høyestrangert blant de nasjonene som ikke skulle til VM. De hadde jo en hel del solide resultater å vise til i løpet av kalenderåret 1989, hvor de blant annet slo Argentina to ganger og ellers også både Uruguay og Colombia. Det er nærliggende å tro at de ville ha kvalifisert seg fra CONCACAF-konføderasjonen på bekostning av enten Costa Rica eller USA. Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å se dem ennå i denne perioden, men jeg har i det minste 90 minutter fra Belgia-Mexico (2.juni '90) liggende på en disk her. Braktap der (3-0), men det kan jo ha skyldtes flere faktorer. Belgia hadde dessuten Guy Thys tilbake igjen på trenerbenken etter at hans tidligere assistent Walter Meeuws jo hadde overtatt med tre kamper igjen å spille av kvalifiseringen. Thys ga neppe belgierne noe mindre insentiv til å lykkes, og de var et uhyre godt besatt lag også den gang.

Ellers har jeg sagt mang en gang at både dansker og franskmenn i løpet av kalenderåret 1989 hørte til noe av det aller ypperste vårt kontinent hadde å by på. Danskene så nok som heitest ut i løpet av sommermånedene, men en skal for all del ikke glemme måten de demonterte Romania på i oktober heller. Frankrike så bare sterkere og sterkere ut jo lenger kvaliken skred fram, men de hadde dessverre ødelagt for seg selv gjennom noen ganske håpløse resultater innledningsvis (blant annet 1-1 på Kypros). I februar '90 skulle de blant annet slå Vest-Tyskland 2-1 hjemme (den ligger blant annet tilgjengelig hos Footballia), og ting tegnet godt for dem før EM-kvaliken.

[jakral]

Så det var altså Mexico som var høyestrangert blant de nasjonene som ikke skulle til VM. De hadde jo en hel del solide resultater å vise til i løpet av kalenderåret 1989, hvor de blant annet slo Argentina to ganger og ellers også både Uruguay og Colombia. Det er nærliggende å tro at de ville ha kvalifisert seg fra CONCACAF-konføderasjonen på bekostning av enten Costa Rica eller USA.

Ingen tvil om det. Mexico med spektakulære Hugo Sanchez i angrepet, kunne faktisk utrettet noe i VM 90. Han står på en slags karrieretopp rundt denne tiden i Real Madrid og er en attraksjon vi gjerne skulle sett i Italia. Det er lite som tyder på at USA ville kvalifisert seg hvis Mexico hadde fått delta. Costa Rica vant Concacaf-gruppa og USA snappet til seg den andreplassen etter en knepen borteseier mot Trinidad & Tobago i finalegruppas siste kamp. Paul Caligiuri er blitt legendarisk i statene med dette langskuddet som sikret VM-billettene. Mexico ville nok herjet ganske kraftig i denne puljen.

Andre artister fra øverste hylle som må nøye seg med å se VM fra sofaen; Jean-Pierre Papin, Paulo Futre, Michael Laudrup og en Hristo Stoitchkov med stigende stjerne.

[mikemodano]

Det var jevnt mellom Costa Rica og USA på sluttabellen, og hvem vet hvilken vei den endrede dynamikken med Mexico til stede kunne ha påvirket disse to. Når alt kommer til alt var nok costaricanerne imidlertid hakket kvassere enn De forente amerikanske stater, ja, så det er trolig en fornuftig vurdering at CONCACAF ville ha gitt Italia ‘90 to spanskspråklige deltakere dersom Hugo Sánchez og kumpanene hadde fått lov til å delta i kvalifiseringen. I den neste VM-kvalifiseringen, den for USA ‘94, så ville Chile pent måtte finne seg i å se hele fesjået fra tribuneplass. Hvordan ville CONMEBOL ordne dét sånn rent praktisk? (For å avspore litt)

[jakral]

I den neste VM-kvalifiseringen, den for USA ‘94, så ville Chile pent måtte finne seg i å se hele fesjået fra tribuneplass. Hvordan ville CONMEBOL ordne dét sånn rent praktisk? (For å avspore litt)

Conmebol gjorde heldigvis gruppene sine større med årene. Tidligere hadde de som regel smågrupper med bare tre lag, men fra 1994 økte de til to grupper med fire og fem lag, og fra 1998 (da Chile var tilbake) til det store ligasystemet med alle landene vi kjenner i dag. Det var vel bare et tidsspørsmål før det skjedde. Det var sårbart med disse smågruppene som ofte ble avgjort under et kort tidsrom på noen få samlinger. Skade på et par nøkkelspillere og hele VM-kvaliken ble plutselig satt i spill.

[GiPazzini_85]

Kan jo også være interessant å se hva som skjer i Serie B denne sesongen.

Ved oppstart av sesongen kan man merke seg en del interessante trenerprofiler: Nedo Sonetti skal prøve å gjenreise et Avellino som har hatt et ganske så bra 80-tall for øvrig, i Cagliari er det den unge Claudio Ranieri som skal prøve å heve øyklubben, i Cosenza satses det tungt med velkjente Luigi Simoni, i Foggia er Zdenek Zeman tilbake etter noen mindre vellykkede opphold i Parma og Messina, Nevio Scalas arbeid i Reggina har nå gitt ham jobben i hardtsatsende Parma, mens Torino satser på at herlige Eugenio Fascetti skal lede dem opp i Serie A igjen etter at de rykket ned i fjor.

Ellers finner man en del profiler i ligaen dette året. Müller er vel blant de største på et Torino-lag som ellers har jugoslaven Skoro, samt Marchegiani, Mussi, Lentini, Romano, Cravero og Policano. Hos Reggiana finner man spissen Andrea Silenzi, hos Foggia Guiseppe Signori, Francesco Mancini, Padalino og Rambaudi, Mario Been holder til hos Pisa, Aldo Firicano o Gianluca Festa hos Cagliari, Bucci, Apolloni, Minotti, Melli og Ganz hos Parma, Brescia med meget lovende Corini og veteranen Alessandro Altobelli, kjempetalentet Massimo Orlando for Reggina og Taglialatela og Baiano i hver sin ende for Avellino. Liten tvil om at Torino er kjempefavoritter, men det er flere her som kan utfordre om opprykksplassene.

[GiPazzini_85]

Også verdt å merke seg at Torino altså har et høyere tilskuersnitt i Serie B enn Juventus i Serie A denne sesongen med sine vel 30 000 mot Juventus sine 29 000. Begge brukte da Stadio Comunale inntil delle Alpi skulle stå ferdig.

[jakral]

Kan jo også være interessant å se hva som skjer i Serie B denne sesongen.

Absolutt. Det kryr av interessante navn i Serie B, ja. Muller er jo en naturlig del av Brasils landslag og skal prøve å skyte Torino opp til Serie A samtidig som han vil til VM.

Vi kan i tillegg nevne Como, som i mange år var en naturlig del av Serie A på 80-tallet, men rykket ned til Serie B våren '89, og nå pr. desember '89 ligger ille til også i B med kun to seire denne sesongen. Como startet jo sesongen med å ryke i Coppa Italia mot Fiorentina på straffekonk.

[jakral]

15. SERIERUNDE –– Søndag, 10. desember 1989


0 Ascoli
0 Lazio

Det er ikke mye positivt å melde om fra denne kampen. Stillingskrig mellom to forsiktige lag som ikke har vunnet på lenge. Lazio stilte med alle sine tre utlendinger fra start for første gang; Troglio, Amarildo og Ruben Sosa, men manglet det viktige midtbaneankeret Gabriele Pin som er skadet. Ascoli luftet den nysignerte midtbanemannen Odoacre Chierico fra Cesena i denne kampen. En veteran med storklubberfaring som forhåpentligvis skal blåse liv i dette synkende skipet. Ascoli manglet Cavaliere med suspensjon og spissen Casagrande som var syk. Symptomatisk for dette målløse oppgjøret, var at kampens største målsjanse holdt på å bli et selvmål. Ascolis Antonio Sabato headet i egen stolpe, men slapp med skrekken. Kampens største snakkis var for øvrig en voldsom kollisjon mellom Oliviero Garlini og Lazio-keeper Fiori etter snaue timen. Spillet ble stoppet en lengre tid og begge ble fraktet til sykehuset. De ble senere utskrevet på kvelden uten større skader. Poengdelingen sendte Ascoli helt til bunns på tabellen. For Lazio var det fjerde uavgjorte kamp på rad.

ASC: Lorieri 6.5, Destro 5 (46’ Mancini 5), Colantuono 5, Carillo 5, Aloisi 5.5, Arslanovic 5, Chierico 5, Sabato 5, Cvetkovic 5, Giovannelli 6, Garlini 5 (58’ Didone 4.5).

LAZ: Fiori – (58’ Orsi 6), Bergodi 5.5, Sergio 5.5, Icardi 6, Gregucci 5.5, Solda 5.5, Di Canio 6, Troglio 5, Amarildo 4.5, Sclosa 5, Sosa 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Atalanta – 73’ Bresciani (Nicolini)
0 Udinese

Atalanta var tilbake på vinnersporet igjen etter en overbevisende forestilling mot et skuffende svakt Udinese. Dømt etter spill og sjanser burde seieren vært betydelig større enn med ett mål. Udinese-keeper Garella stod en meget bra kamp, og avverget en rekke hundreprosentssjanser. Atalanta måtte unnvære sin gode høyreback Renzo Contratto, som var suspendert. Udinese fikk tilbake sin nøkkelmann på midtbanen etter soning, Luca Mattei, men han var ganske usynlig i denne kampen. Argentinas landslagssjef Carlos Bilardo var på tribunen i Bergamo for å studere tre potensielle spillere til landskampen mot Italia om elleve dager. Dette var angriperne Claudio Caniggia og Abel Balbo pluss stopperen Nestor Sensini. Ingen utmerket seg spesielt utover helt ordinære innsatser denne ettermiddagen. Caniggia blir ofte byttet ut tidlig for tiden, så også i dag. Mannen som kom inn i stedet ble senere matchvinner; Giorgio Bresciani. Et frispark fra høyrekanten av Eligio Nicolini, ble slått lavt inn foran mål til Bresciani, som dukket opp inne i boksen og scoret kampens eneste mål sytten minutter før slutt.

ATA: Ferron –, Barcella 5 (72’ Prandelli –), Pasciullo 7, Bonacina 6, Vertova 6, Progna 6, Strömberg 6, Madonna 6, Evair 6, Nicolini 6, Caniggia 6 (58’ Bresciani 7).

UDI: Garella 7, Paganin 6, Vanoli 6, Jacobelli 5, Sensini 6, Lucci 6 (73’ De Vitis –), Mattei 6, Orlando 5, Branca 6, Gallego 6, Balbo 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Bari – 6’ Monelli (Carbone)
1 Napoli – 82’ Carnevale (Maradona)

Sårene etter slakten i Bremen skulle slikkes før bortemøtet mot Bari, men Napoli fikk en verst tenkelig start da Paolo Monelli ga hjemmelaget ledelsen etter seks minutter. Bari-spissen tok tilsynelatende med seg ballen med armen før han avsluttet forbi Napoli-keeper Giuliani, men dommeren så det ikke fra sin vinkel og scoringen ble godkjent. Siden fulgte en sterk forsvarskamp fra Bari, der Napoli ble drevet til vanvidd av stadige avbrekk og frispark. Vendepunktet kom seks minutter ut i andre omgang, da Angelo Terracenere ble utvist etter å ha sparket ned Maradona bakfra. Med ti mann tok trener Salvemini ut sin kreative spiller Maiellaro, og satte inn en ekstra mann i forsvaret; 18-åringen Lorenzo Amoruso. Napolis utlikning måtte komme før eller senere, og da den endelig kom åtte minutter før slutt, var den ganske spektakulær. Maradona ble spilt opp på med mann i ryggen inne i straffeområdet, flikket ballen opp og klinket til på brassespark til Andrea Carnevale, som stupte inn 1-1 i målgården. I jubelscenene som fulgte, raknet noen barrierer i borteseksjonen på tribunen. Et tyvetalls Napoli-supportere ble skadet og fire måtte føres bort på båre. Men vinnermålet kom aldri. Det ble en pinne hver på disse uavgjortspesialistene.

BAR: Mannini 6.5, Loseto 7, Carrera 7, Terracenere 5.5, Ceramicola 6.5, Carbone 7, Urbano 6.5, Gerson 6.5, João Paulo 6.5, Maiellaro 6 (64’ Amoruso 5.5), Monelli 6.5 (85’ Perrone –).

NAP: Giuliani –, Ferrara 5.5, Francini 6, Crippa 6, Alemão 6.5, Baroni 5, Fusi 5.5, De Napoli 5 (60’ Zola 6), Careca 5.5, Maradona 5.5, Carnevale 5.5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Bologna – 44’ Giordano (I.Bonetti), 73’ Bonini
1 Lecce – 78’ Pasculli (Barbas)

For første gang på tre måneder scoret Bologna mer enn ett mål i en kamp. Ikke overraskende at det da skjedde mot seriens svakeste bortelag, Lecce. Endelig fikk publikum på Dall’Ara også se sin siste utlending Herbert Waas på banen. Tyskeren har hatt skadetrøbbel siden signeringen i høst, og kom inn som innbytter for Geovani i første omgang. Uten å være direkte involvert i noen av målene, bidro han med en del positivt, ikke minst med sin hurtighet. Bologna tok ledelsen like før pause da en hard markkryper fra Ivano Bonetti ble styrt i mål av Bruno Giordano foran kassa. I andre omgang kunne Lorenzo Marronaro doblet ledelsen, men hans fantastiske langskudd traff tverrliggeren og spratt ned på krittlinjen. Det ble i stedet Massimo Bonini som fikk æren av å score det andre, da han tuppet inn et rotemål som spratt innom flere Lecce-spillere i feltet i forkant. Tolv minutter før slutt kom Lecces redusering; en argentinsk kombinasjon. Et frispark av Juan Barbas på høyrekanten, som ble headet i mål av Pedro Pasculli, men nærmere kom ikke Lecce.

BOL: Cusin 6, Luppi 6.5, Villa 6, Stringara 6.5, Iliev 6, Cabrini 6, Geovani 5 (38’ Waas 6.5), Bonini 7, Giordano 6, Bonetti 6.5, Marronaro 7 (86’ Galvani –).

LEC: Terraneo 6, Garzya 6, Marino 6.5, Ferri 6, Righetti 6 (63’ Levanto –), Carannante 5.5 (62’ Conte 5.5), Moriero 6, Barbas 6, Pasculli 6, Benedetti 6.5, Vincze 6.5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Inter – 63’ Serena
0 Genoa

Jürgen Klinsmann var tilbake etter skade for Inter, mens Genoa manglet to av sine uruguayanere pga suspensjon (Perdomo) og skade (Ruben Paz). Franco Scoglio vraket dessuten sin førstekeeper Gregori til fordel for Simone Braglia. Etter ni minutter kunne Inter tatt ledelsen på straffespark, men vanligvis så bunnsolide Andreas Brehme skjøt i stolpen. Genoa forsvarte seg godt gjennom det meste av kampen. Klinsmann tvang frem en redning på streken av en Genoa-forsvarer. Vinnermålet kom etter drøye timen. Et skuddforsøk av Nicola Berti ble blokkert i feltet, og ballen havnet hos Aldo Serena, som bruker å stå riktig plassert nå om dagen. Inter-spissen banket ballen i mål på sjansen han fikk. I sluttsekundene kunne Stefano Eranio ranet med seg ett poeng for gjestene, men Walter Zenga vartet opp med en fantastisk redning som berget seieren. Zenga dediserte redningen til sin nyfødte sønn. Inter spiser inn ett poeng på Napoli i tetkampen og er nå tre bak. Genoa-trener Scoglio kommenterer gullstriden slik: Om Maradona er på 80-90% av sitt beste, så tar Napoli dette, ellers vinner Inter på å være et sterkere kollektiv.

INT: Zenga 7, Bergomi 6.5, Brehme 6.5, Matteoli 6.5, Verdelli 5, Mandorlini 6, Bianchi 5.5 (46’ Morello 6), Berti 5.5, Klinsmann 5.5, Cucchi 5.5 (82’ Rossini –), Serena 6.5.

GEN: Braglia 5.5, Torrente 6, Caricola 6.5, Ruotolo 6.5, Collovati 6, Signorini 6.5, Eranio 6.5, Fiorin 6, Fontolan 6, Urban 6, Aguilera 7.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Juventus – 35’ Fortunato
1 Cesena – 58’ Domini

En frustrerende dag for Juventus, som fortsetter å prestere bedre i Europa (6 seire på 6 kamper) enn i Serie A. Cesena manglet to nøkkelspillere; liberoen Davor Jozic og Massimo Agostini, tomålsscoreren fra Inter-kampen i forrige runde. Juve manglet stopperen Dario Bonetti etter hans røde kort mot Napoli. Det begynte tross alt ganske bra for hjemmelaget da Daniele Fortunato scoret etter 35 minutter. Aleksandr Zavarov hadde litt tidligere et skudd i tverrliggeren, men Juventus mistet etter hvert grepet om kampen og angrepsspillet falmet. Spesielt skuffet Juves tre utenlandske spillere fremover på banen. Zavarov ble byttet ut i pausen. Dino Zoff mente han så tom og energiløs ut. Etter 58 minutter kom utlikningen. Sergio Domini scoret på et frispark som gikk gjennom muren. Fem minuter før slutt ble Salvatore Schillaci utvist for ironisk applaus mot dommeren. Zoffs menn synker til sjetteplass på tabellen, og står nå uten seier på fem kamper, hvorav fire uavgjorte på rad. Marcello Lippi var på sin side meget godt fornøyd med poeng i Torino, og Cesena holder seg over nedrykksstreken. Samtidig begynner det nå å svirre rykter i Fiat-byen om interesse for en Roberto Baggio-overgang.

JUV: Tacconi 6.5, Bruno 5, De Agostini 6.5, Galia 5, Brio 6, Fortunato 6, Aleinikov 5.5, Rui Barros 5 (89’ Casiraghi –), Zavarov 5 (46’ Alessio 6), Marocchi 5, Schillaci 5.5.

CES: S.Rossi 6.5, Cuttone 6, Nobile 5.5, Esposito 5.5, Calcaterra 6, Ansaldi 6, Pierleoni 5.5, Piraccini 6.5, Djukic 5.5, Domini 6.5, Turchetta 5.5 (89’ Gelain –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


3 Roma – 34’ Desideri (Giannini), 44’ Völler (Nela), 49’ Völler (str.)
2 Cremonese – 35’ Bonomi (Dezotti), 39’ Piccioni (Limpar)

Det ble en begivenhetsrik ettermiddag på Flaminio, overvåket av landslagssjef Azeglio Vicini på tribunen. Han fikk se sin favorittspiller Giuseppe Giannini levere en stor kamp. Det var nettopp den høyt aktede Roma-prinsen som lå bak dagens første mål; et lekkert gjennomspill til formspilleren Stefano Desideri, som chippet ballen elegant over en dykkende keeper Rampulla etter 34 minutter. Gleden var dog kortvarig. Minuttet etter utliknet Cremonese. Gustavo Dezotti vant ballen nede ved dødlinjen, og slo inn til Fulvio Bonomi, som scoret med en heading i lang bue over keeper. Fire minutter senere tok gjestene ledelsen på en frisparkvariant. Svensken Limpar (tilbake etter noen uker på skadelista) dyttet sidelengs til Enrico Piccioni, som skjøt i mål under en klønete keeper Cervone. Rudi Völler satte punktum for en utrolig timinuttersperiode, som ga oss fire mål, med en stupheading fra kloss hold på et innlegg fra venstre av Sebastiano Nela. Fire minutter etter pause scoret Völler vinnermålet på straffe, der Rizzitelli ble felt i forkant. Romas midtbanekriger Antonio Comi pådro seg doble gule kort og fikk marsjordre tyve minutter før slutt, men de rødgule holdt ut i undertall og innkasserte to viktige poeng.

ROM: Cervone 4.5, Berthold 6, Nela 5.5, Di Mauro 6, Manfredonia 6, Comi 5, Desideri 6.5, Conti 6.5 (72’ Pellegrini –), Völler 7 (89’ Piacentini –), Giannini 7, Rizzitelli 5.5.

CRE: Rampulla 6, Montorfano 6, Gualco 6, Piccioni 6.5, Garzilli 5.5, Citterio 6, Bonomi 6, Favalli 5.5 ( 85’ Avanzi –), Dezotti 5.5 (60’ Neffa –), Limpar 6.5, Chiorri 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Sampdoria – 65’ Vierchowod (Mancini)
1 Milan – 70’ Ancelotti

Dette var en kamp med høy intensitet mellom to scudetto-jagende klubber, som Sampdoria dominerte sterkt. Milan spilte som kjent supercupfinale mot Barcelona så sent som på torsdag kveld, og var muligens preget av det. Milan-trener Sacchi kunne i alle fall glede seg over to markante comebacks fra skader på Marassi; Franco Baresi og Carlo Ancelotti, sistnevnte startet på benken. Sampdoria hadde de fleste målsjansene i første omgang, men svake avslutninger gjorde at det var målløst til pause. Tyve minutter ut i andre omgang kom endelig ledermålet for Samp. Roberto Mancini slo et frispark fra høyrekanten inn mot bortre stolpe, og der kastet Pietro Vierchowod seg fram og kjempet ballen i mål i duell med Paolo Maldini. Milan våknet etter dette, og utlikningen kom bare fem minutter senere. Innbytteren Carlo Ancelotti fanget opp en klarering i returrommet, og banket til fra langt hold over hodet på keeper Pagliuca, som muligens burde reddet skuddet. Senere hadde Frank Rijkaard også et godt skudd fra distanse, men hans forsøk traff oversiden av tverrliggeren. Sampdoria-trener Vujadin Boskov var svært skuffet etter kampen over resultatet og de brente mulighetene. Milan-gjengen setter seg i morgen på flyet til Tokyo for å spille interkontinental cupfinale mot colombianske Atletico Nacional neste helg.

SAM: Pagliuca 6, Mannini 6.5, Carboni 6.5 (59’ Lombardo 6), Pari 7, Vierchowod 8, L.Pellegrini 6, Salsano 7, Cerezo 7, Vialli 5.5, Mancini 6.5, Dossena 6.5.

MIL: Pazzagli 6.5, Tassotti 7, Maldini 6, Fuser 5.5 (46’ Ancelotti 7), Costacurta 6, F.Baresi 6, Donadoni 7, Rijkaard 7.5, Van Basten 6, Evani 6.5 (66’ Carobbi 6.5), Massaro 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Verona – 89’ Magrin
0 Fiorentina

Om Juventus blir beskyldt for å underprestere i Serie A, så gjelder nok dette i enda større grad Fiorentina, som nå bare ligger poenget over nedrykksstreken. Verona hadde fått blod på tann etter borteseieren mot Genoa i forrige runde, og var heltente på ny skalp på hjemmebane. Fiorentina savnet spissen Dertycia med karantene, men burde selvfølgelig løst oppgaven på Bentegodi på en bedre måte uansett. Sammenlagtseieren mot Dynamo Kiev i midtuka fungerte ikke som noen vitamininnsprøytning denne søndagen. Tvert i mot. Verona kjørte over Baggio & co spillemessig, men fikk ikke mål. Tidlig i andre omgang ble trener Bagnoli vist opp på tribunen for overdreven kjefting på dommeren. Tretten minutter før slutt fikk Verona tildelt straffespark etter at Volpecina felte Gaudenzi, men Fiorentina-keeper Landucci reddet Maurizio Iorios forsøk fra krittmerket. Kampen var i ferd med å ebbe ut målløst, da Verona ble tildelt frispark fra noen og tyve meter i nest siste minutt. Marino Magrin banket inn frisparket forbi Landucci, og sendte Verona til himmels, i alle fall for én dag. For første gang siden åpningsrunden er Verona nå ikke jumbo på tabellen.

VER: Peruzzi –, Favero 6.5, Pusceddu 7, Gaudenzi 6.5, Bertozzi 6.5, Gutierrez 6.5, Pellegrini 5.5, Prytz 5.5, Iorio 5, Magrin 6.5 (90’ Giacomarro –), Fanna 6.5.

FIO: Landucci 7, Pioli 6, Volpecina 5, Faccenda 5, Pin 6.5, Battistini 6.5, Iachini 6, Dunga 7, Nappi 5 (76’ Dell’Oglio –), Baggio 5, Di Chiara 5.5 (88’ Kubik –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


[Sammendrag av rundens scoringer]

TABELL	K	V	U	T	Mål	P
Napoli	15	8	7	0	24-12	23
Inter	15	9	2	4	24-17	20
Sampdoria	15	7	5	3	22-14	19
Milan	15	8	3	4	20-12	19
Roma	15	7	5	3	23-19	19
Juventus	15	6	6	3	26-19	18
Atalanta	15	8	2	5	14-13	18
Bologna	15	5	7	3	14-15	17
Bari	15	3	9	3	17-16	15
Lazio	15	3	8	4	14-14	14
Lecce	15	5	3	7	14-19	13
Fiorentina	15	4	4	7	19-19	12
Udinese	15	3	6	6	20-25	12
Cesena	15	3	6	6	12-18	12
=========	==	=	=	=	=====	==
Genoa	15	3	5	7	13-17	11
Cremonese	15	2	6	7	16-22	10
Verona	15	2	5	8	11-21	9
Ascoli	15	2	5	8	9-20	9

CAPOCANNONIERE
8 mål: Baggio (Fiorentina), Dezotti (Cremonese), Schillaci (Juventus), Vialli (Sampdoria).
7 mål: Desideri (Roma), Klinsmann (Inter).
6 mål: Aguilera (Genoa), Balbo (Udinese), Maradona (Napoli), Pasculli (Lecce), Völler (Roma).
5 mål: Agostini (Cesena), Brehme (Inter), Carnevale (Napoli), Fontolan (Genoa), João Paulo (Bari), Van Basten (Milan).
4 mål: Branca (Udinese), Careca (Napoli), Giordano B. (Bologna), Madonna (Atalanta), Massaro (Milan), Ruben Sosa (Lazio).
3 mål: Amarildo (Lazio), Ancelotti (Milan), Casagrande (Ascoli), Crippa (Napoli), Cvetkovic (Ascoli), Dertycia (Fiorentina), Di Canio (Lazio), Evair (Atalanta), Fortunato D. (Juventus), Mancini (Sampdoria), Marocchi (Juventus), Matthäus (Inter), Monelli (Bari), Rizzitelli (Roma), Serena (Inter), Virdis (Lecce).
2 mål: Aleinikov (Juventus), Alessio (Juventus), Battistini (Fiorentina), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bonini (Bologna), Bresciani (Atalanta), Caniggia (Atalanta), Carrera (Bari), De Agostini (Juventus), Donadoni (Milan), Dossena (Sampdoria), Esposito (Cesena), Gallego (Udinese), Giannini (Roma), Gutierrez (Verona), Iorio (Verona), Katanec (Sampdoria), Limpar (Cremonese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese), Orlando An. (Udinese), Pellegrini D. (Verona), Pierleoni (Cesena), Poli F. (Bologna), Rijkaard (Milan), Salsano (Sampdoria), Villa R. (Bologna), Zavarov (Juventus).
1 mål: Aloisi (Ascoli), Avanzi (Cremonese), Benedetti (Lecce), Berthold (Roma), Bertoni (Lazio), Bertozzi (Verona), Bonetti I. (Bologna), Bonomi (Cremonese), Borgonovo (Milan), Bortolazzi (Atalanta), Buso (Fiorentina), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Casiraghi (Juventus), Cerezo (Sampdoria), Chiorri (Cremonese), Citterio (Cremonese), Comi (Roma), Conte (Lecce), Corradini (Napoli), Dell’Oglio (Fiorentina), De Vitis (Udinese), Djukic (Cesena), Domini (Cesena), Fuser (Milan), Fusi (Napoli), Gaudenzi (Verona), Geovani (Bologna), Gerolin (Roma), Gerson (Bari), Giovannelli (Ascoli), Gregucci (Lazio), Gritti (Verona), Gualco (Cremonese), Kubik (Fiorentina), Levanto (Lecce), Lombardo (Sampdoria), Lorenzo G. (Bologna), Lorenzo N. (Bari), Loseto (Bari), Magrin (Verona), Mandorlini (Inter), Marino (Lecce), Marronaro (Bologna), Matteoli (Inter), Mauro (Napoli), Morello (Inter), Moriero (Lecce), Nappi (Fiorentina), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Pellegrini L. (Sampdoria), Piccioni (Cremonese), Pioli (Fiorentina), Pusceddu (Verona), Renica (Napoli), Scarafoni (Bari), Sensini (Udinese), Simonini (Udinese), Stroppa (Milan), Strömberg (Atalanta), Tassotti (Milan), Tempestilli (Roma), Torrente (Genoa), Vierchowod (Sampdoria), Volpecina (Fiorentina), Zola (Napoli).


MÅLGIVENDE
7 assists: Maradona (Napoli).
6 assists: Zavarov (Juventus).
5 assists: Giannini (Roma).
4 assists: Baggio (Fiorentina), Rui Barros (Juventus), Chiorri (Cremonese), Evani (Milan), Fanna (Verona), Gallego (Udinese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese).
3 assists:Aleinikov (Juventus), Bonetti I. (Bologna), Carannante (Lecce), Dezotti (Cremonese), Domini (Cesena), Dossena (Sampdoria), Mancini (Sampdoria), Matthäus (Inter), Pari (Sampdoria).
2 assists: Aguilera (Genoa), Alemão (Napoli), Barbas (Lecce), Bianchi (Inter), Bonini (Bologna), Bonomi (Cremonese), Branca (Udinese), Cerezo (Sampdoria), Cvetkovic (Ascoli), Desideri (Roma), Katanec (Sampdoria), Madonna (Atalanta), Marocchi (Juventus), Mauro (Napoli), Nappi (Fiorentina), Pasculli (Lecce), João Paulo (Bari), Prytz (Verona), Rijkaard (Milan), Rizzitelli (Roma), Serena (Inter), Sergio (Lazio), Ruben Sosa (Lazio), Strömberg (Atalanta), Turchetta (Cesena), Urban (Genoa), Völler (Roma).
1 assist: Ancelotti (Milan), Arslanovic (Ascoli), Balbo (Udinese), Baresi F. (Milan), Baresi G. (Inter), Benedetti (Lecce), Bergodi (Lazio), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bordin (Atalanta), Borgonovo (Milan), Brehme (Inter), Buso (Fiorentina), Caniggia (Atalanta), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Carrera (Bari), Casagrande (Ascoli), Cavaliere (Ascoli), Colantuono (Ascoli), Comi (Roma), Crippa (Napoli), Cucchi (Inter), De Agostini (Juventus), Dunga (Fiorentina), Ferrara (Napoli), Ferri (Inter), Fiorin (Genoa), Fusi (Napoli), Geovani (Bologna), Icardi (Lazio), Klinsmann (Inter), Kubik (Fiorentina), Limpar (Cremonese), Lombardo (Sampdoria), Manfredonia (Roma), Maspero (Cremonese), Matteoli (Inter), Monelli (Bari), Montorfano (Cremonese), Napoli (Juventus), Nela (Roma), Nicolini (Atalanta), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Ruben Paz (Genoa), Perrone (Bari), Pin (Fiorentina), Piraccini (Cesena), Poli (Bologna), Rizzardi (Cremonese), Sabato (Ascoli), Schillaci (Juventus), Sensini (Udinese), Solda (Lazio), Tempestilli (Roma), Traini (Cesena), Tricella (Juventus), Vialli (Sampdoria), Vincze (Lecce), Virdis (Lecce).


TOPP 10 – SPILLERBØRSEN (La Stampa)
6.75 – Baresi (Milan)
6.72 – Cerezo (Sampdoria)
6.67 – Signorini (Genoa)
6.66 – Matthäus (Inter)
6.64 – Völler (Roma)
6.60 – Maradona (Napoli)
6.55 – Donadoni (Milan)
6.53 – Zavarov (Juventus)
6.53 – João Paulo (Bari)
6.50 – De Agostini (Juventus)


NESTE RUNDE – Søndag, 17. desember 1989
Cesena – Sampdoria
Cremonese – Bari
Fiorentina – Inter
Genoa – Atalanta
Lecce – Ascoli
Milan – Verona
Napoli – Bologna
Roma – Juventus
Udinese – Lazio

[GiPazzini_85]

3. SERIERUNDE –– Onsdag, 6. september 1989


2 Ascoli – 84’ Cvetkovic (Colantuono), 87’ Cvetkovic (Sabato)
1 Sampdoria – 83’ Salsano

Sampdorias scudetto-ambisjoner fikk seg et lite skudd for baugen da de røk borte mot Ascoli denne kvelden. De manglet dessuten Srecko Katanec som var med jugoslaviske landslaget i Zagreb for å spille VM-kvalifiseringskamp mot Skottland. Ascoli hadde en rekke store muligheter og Pagliuca fikk kjørt seg skikkelig til tider. Ascoli-stopperen Aloisi pakket Vialli godt inn hele kampen. Det var først da Boskov byttet inn Fausto Salsano på midten for Victor et kvarter før slutt at ting skjedde. Salsano ga Samp først ledelsen med et lavt skudd fra skrått hold innenfor straffeområdet som keeper muligens skulle avverget, og deretter snudde Ascoli alt på noen få sluttminutter. Borislav Cvetkovic ble den store helten med to ganske like scoringer med hodet etter innlegg fra høyresiden etter svak markering av Sampdoria-forsvaret.

ASC: Lorieri 7, Destro 6, Rodia 5 (75’ Carillo –), Colantuono 7, Aloisi 7, Arslanovic 7, Cvetkovic 8, Sabato 6, Cavaliere 6, Giovannelli 6, Casagrande 7.

SAM: Pagliuca 8, Mannini 6, Carboni 6, Pari 5, Vierchowod 6, L.Pellegrini 5, Victor 5 (77’ Salsano –), Cerezo 6, Vialli 5, Lombardo 7, Dossena 5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Atalanta
1 Milan – 29’ Ancelotti

Atalanta manglet sin svenske kaptein Glenn Strömberg som spilte VM-kvalifisering mot England hjemme på Råsunda. Milan manglet alle sine tre nederlendere. Også Frank Rijkaard måtte kaste inn håndkledet i kveld, men er ventet å bli klar til neste kamp. Roberto Donadoni ble skadet på oppvarminga og ble erstattet av Stroppa. Milan blir i disse tider med lang skadeliste reddet av sine brede tropp. Det ble en middelmådig forestilling i Bergamo av begge lag, men der vinnermålet var verdt inngangsbilletten alene; Carlo Ancelotti klinket til fra 30 meter og ballen føk opp i krysset etter en snau halvtime. Hurtige Caniggia var i korte sekvenser et uromoment, men klarte aldri sette Milan-keeper Galli på vanskelige prøver.

ATA: Ferron 6, Contratto 6.5, Pasciullo 6.5, Bordin 6, Progna 6.5, Prandelli 5.5 (82’ Compagno –), Bonacina 6.5, Bortolazzi 5.5, Caniggia 5.5, Nicolini 6, Madonna 6.

MIL: G.Galli 6, Tassotti 6.5, Maldini 5.5, Colombo 5 (67’ Fuser 6), F.Galli 7, Baresi 7, Stroppa 6, Ancelotti 7, Massaro 6.5, Evani 6, Simone 5.5 (82’ Salvatori –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Bari – 34’ Gerson (Maiellaro), 62’ Scarafoni (Maiellaro)
1 Verona – 82’ Gutierrez (Fanna)

Det var et stormløp mot Verona-målet innledningsvis, og det var vanskelig å se for seg hvem som var opprykkslaget og hvem som var etablert i Serie A. Bari hadde sjanser i fleng. En heading i tverrliggeren av Massimo Carrera, annullert mål av Di Gennaro fordi frisparket ble tatt for hurtig, og dessuten 8-0 i hjørnespark den første halvtimen, men til slutt måtte det bli mål. Brasilianeren Gerson og Pietro Maiellaro i lekkert samarbeid, der førstnevnte avsluttet sikkert forbi Angelo Peruzzi. Maiellaro har virkelig hatt en sterk sesonginnledning, og han var også arkitekten bak 2-0. Etter et lengre raid hvor Baris nummer ti drev Gaudenzi til vanvidd, ble han felt i straffeområdet, men Scarafoni dro nytte av fordelsparagrafen og la på til 2-0. Mot slutten av kampen reduserte Verona litt flatterende ved uruguayaneren Nelson Gutierrez på en heading etter frispark fra Pietro Fanna. Svensken Robert Prytz ble i sluttsekundene utvist for å slenge med leppa. Verona står som eneste klubb uten poeng etter tre runder.

BAR: Mannini 6, Loseto 6.5, Carrera 6, Terracenere 7, Lorenzo 6.5, Brambati 6, Scarafoni 6, Gerson 7, Di Gennaro 7, Maiellaro 6.5 (84’ Urbano –), João Paulo 6.5 (67’ Perrone –).

VER: Peruzzi 5.5, Favero 6, Pusceddu 6, Gaudenzi 6, Pertozzi 5.5 (70’ Albis –), Gutierrez 5.5, Fanna 6, Prytz 6, Iorio 6, Magrin 5, Terraciano 6 (65’ Pellegrini –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Cesena
0 Napoli

Nyheten som overskygget denne søvndyssende affæren var at Napoli-president Corrado Ferlaino, etter lange forhandlinger bak kulissene, hadde ”gjenerobret” Maradona og overtalt ham til å fortsette i klubben. Diego ville ikke bli klar til helgens bortekamp mot Verona, men muligens UEFA-cupkampen mot Sporting Lisboa neste onsdag. Napoli-trener Albertino Bigon var tilbake i Cesena og fikk høflig applaus av hjemmefansen etter det stille minuttet for Scirea. Dette var en kamp uten de helt store målsjanser. Napolis Renica hadde et frispark like utenfor stolpen som beste forsøk. Det eneste tilløp til dramatikk som skjedde i kampen, var håndgemenget mellom Marco Baroni og Vladislav Djukic etter en time, der begge fikk direkte rødt kort av dommer Pierluigi Pairetto etter at han hadde konsultert linjevakta.

CES: Rossi 6, Flamigni 6, Nobile 6, Esposito 6, Calcaterra 6, Jozic 6.5, Ansaldi 5.5, Piraccini 6.5, Agostini 5.5, Domini 7 (89’ Del Bianco –), Djukic 5.

NAP: Giuliani 6.5, Ferrara 6, Francini 6, Crippa 6, Baroni 5.5, Renica 5.5, Fusi 6, De Napoli 5.5, Zola 6 (88’ Neri –), Mauro 6, Carnevale 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Genoa
2 Roma – 60’ Völler (str.), 84’ Völler (Giannini)

Genoa hadde for første gang denne sesongen tilgang på alle sine tre uruguayanere. Det ble en intensiv kamp med mange dueller, men de største målsjansene kom først i andre omgang. Carlos Aguilera hadde et skudd på innsiden av stolpen for hjemmelaget, men ballen ville ikke i mål. Kampens mest avgjørende dueller var de mellom Rudi Völler og Fulvio Collovati, som endte med seier for romerne i begge. Først skaffet Völler straffe i duell med sin markeringsstopper, som han siden scoret på. Mot slutten av kampen ble tyskeren spilt fram av Giuseppe Giannini på en kontring før han kjempet seg løs fra Collovati og scoret sitt andre for dagen. På dette tidspunkt var Roma redusert til ti mann etter at Lionello Manfredonia hadde pådratt seg sitt andre gule kort. Dessuten måtte Antonio Comi ut på båre med hjernerystelse, men Roma holdt unna for presset og kunne innkassere sin første seier for sesongen.

GEN: Gregori 6, Collovati 4.5, Caricola 6 (65’ Ruben Paz 6), Ruotolo 7.5, Perdomo 5, Signorini 6.5, Eranio 6, Fiorin 6.5, Aguilera 6, Urban 4, Fontolan 5.

ROM: Cervone 6.5, Tempestilli 6, Nela 6.5, Manfredonia 5, Berthold 6, Comi 6.5 (65’ S.Pellegrini 6), Desideri 6, Gerolin 5.5, Völler 7, Giannini 6.5, Rizzitelli 4 (78’ Cucciari –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Inter – 34’ Klinsmann (Bianchi), 72’ Brehme (str.)
1 Lecce – 30’ Pasculli (Barbas)

Trapattoni valgte å benke sin landslagskeeper Walter Zenga på grunn av en vond lillefinger på høyrehånden. Dette åpnet i stedet sjansen for den rutinerte Astutillo Malgioglio mellom stengene. Og reservekeeperen kom i fokus allerede etter en halvtime på Lecces scoring, da han misset ute i feltet på et hjørnespark fra Juan Barbas. Pasculli utnyttet dette og headet i mål. Lothar Matthäus stod inne i målet og reddet med hånda – uklart om hele ballen var over streken – men dommeren dømte mål likevel. Inter utliknet raskt ved formspilleren Jürgen Klinsmann, som lekkert plasserte ballen i lengste kryss da han ble spilt fri inne i feltet av Bianchi. Inter var best kampen igjennom, men måtte slite for poengene. Som i serieåpningen mot Cremonese ble Andreas Brehme matchvinner på straffespark. Aldo Serena ble klart revet ned av Raimondo Marino i forkant. Mot slutten av kampen hadde innbytteren Corrado Verdelli muligheten til å øke ledelsen, men hans skudd traff stolpen.

INT: Malgioglio 5.5, Bergomi 6.5, Brehme 6.5, Matteoli 5.5 (68’ Morello 6), Ferri 6, Mandorlini 6, Bianchi 5.5 (77’ Verdelli –), Berti 5.5, Klinsmann 7, Matthäus 6.5, Serena 5.

LEC: Terraneo 6, Miggiano 6, Marino 6, Levanto 6 (73’ Virdis –), Righetti 6, Carannante 5, Moriero 6, Barbas 6, Pasculli 6.5, Benedetti 6, Vincze 5 (70’ Garzya 6).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


3 Juventus – 25’ Casiraghi, 67’ Schillaci (Tricella), 90’ Alessio (Schillaci)
1 Fiorentina – 37’ Kubik

Det ble en følelsesladet kveld på Stadio Comunale med sterk markering av Gaetano Scireas bortgang, og etterfulgt av en meget god kamp av hjemmelaget som manglet alle sine tre utlendinger. Zavarov og Aleinikov var begge i Wien med Sovjets landslag for å spille VM-kval mot Østerrike, og Rui Barros i Brüssel med Portugal i samme ærend mot Belgia. Fiorentina manglet Dunga som et par dager i forveien hadde sikret VM-billetter for Brasil etter seier mot Chile. I Torino scoret Pierluigi Casiraghi sitt første Serie A-mål i karrieren denne kvelden etter 25 minutter. Etter et fint angrep var han våken i boksen da et skudd fra Galia ble blokkert av en Fiorentina-forsvarer. Tolv minutter senere utliknet riktignok Fiorentina på et Lubos Kubik-frispark fra langt hold, der Stefano Tacconi så unødvendig passiv ut. Juventus måtte vente til midt i andre omgang før de tok ledelsen igjen. Liberoen Tricella ble med fram på et raid og la til rette for Schillaci som scoret på en markkryper fra ca. 20 meter. I sluttminuttet var Schillaci selv i rollen som tilrettelegger for Angelo Alessio som scoret fra omtrent samme hold.

JUV: Tacconi 6, Napoli – (26’ Bruno 6), De Agostini 6.5, Fortunato 6, Bonetti 6.5, Tricella 6.5, Alessio 6, Galia 7, Casiraghi 6.5 (88’ Brio –), Marocchi 6.5, Schillaci 7.

FIO: Landucci 6, Pioli 6, Volpecina 6.5, Iachini 7, Pin 6 (83’ Sereni –), Battistini 6, Bosco 6, Kubik 6.5 (70’ Buso –), Dertycia 6, Baggio 6, Di Chiara 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Lazio – 62’ Ruben Sosa
1 Cremonese – 19’ Dezotti (Rizzardi)

Dette ble en åpen kamp med mange målsjanser. En av sesongstartens åpenbaringer i Serie A, Gustavo Dezotti, var tilbake i Lazio hvor ting gikk så trått forrige sesong. I kveld brukte han 19 minutter på å volleyplassere inn ledermålet til Cremonese etter lekker langpasning av Ivan Rizzardi. Cremonese måtte klare seg uten Anders Limpar som var hjemme i Sverige på landslagsoppdrag, og like før pause måtte de også klare seg med ti mann da Rizzardi pådro seg sitt andre gule kort. Lazio jaget lenge utlikning og da den endelig kom var det på en gedigen forsvarstabbe av Luigi Gualco. Ruben Sosa snappet opp tversoverpasningen fra Gualco, fikk to skuddsjanser på keeper Violini og scoret på den andre. Utover målet hadde Lazio også et par avslutninger i stengene. Cremonese holdt unna og var fornøyde med poenget tross alt.

LAZ: Fiori 6, Monti 4.5 (51’ Marchegiani 6.5), Beruatto 6 (59’ Sergio –), Pin 5.5, Bergodi 6, Solda 6, Di Canio 6.5, Icardi 6, Amarildo 6.5, Sclosa 7, Ruben Sosa x.

CRE: Violini 8, Gualco 5, Rizzardi 6.5, Piccioni 6, Montorfano 7, Citterio 6.5, Bonomi 6 (68’ Ferraroni –), Favalli 6, Cinello 6 (51’ Garzilli 6.5), Avanzi 6, Dezotti 7.5.

- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Udinese – 18’ Orlando (Gallego)
1 Bologna – 89’ Villa

Endelig fikk Bologna vist fram den nye Brasil-importen sin, Geovani. Han fikk en halvtime mot slutten og viste gode takter. Men Udinese begynte best. Spanjolen Gallego slo et fint innlegg som Angelo Orlando ekspederte i mål etter 18 minutter. Bologna stanget lenge mot mål uten uttelling, men like før slutt var Renato Villa, tilbake i laget etter suspensjon, sist på en ball som Massimo Bonini lempet inn på måfå i feltet fra midtbanen, og sikret Bolognas tredje strake uavgjort i serien.

UDI: Garella 7, Oddi 6.5, Vanoli 6, Brugnera 6.5, Sensini 7, Lucci 6, Mattei 6.5, Orlando 7 (75’ Catalano –), De Vitis 6.5, Gallego 7 (85’ Minaudo –), Simonini 6.5.

BOL: Cusin 6, Luppi 6, Villa 6.5, Stringara 6, De Marchi 7, Cabrini 6, Poli 6, Bonini 7, Giordano 6, Bonetti 6 (61’ Geovani 6.5), Galvani 6 (54’ Lorenzo 6).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


[Sammendrag av rundens scoringer]

TABELL	K	V	U	T	Mål	P
Juventus	3	2	1	0	8-3	5
Inter	3	2	1	0	6-4	5
Napoli	3	2	1	0	2-0	5
Milan	3	2	0	1	4-1	4
Roma	3	1	2	0	3-1	4
Bari	3	1	2	0	3-2	4
Sampdoria	3	1	1	1	3-2	3
Bologna	3	0	3	0	4-4	3
Ascoli	3	1	1	1	2-2	3
Lazio	3	1	1	1	2-3	3
Genoa	3	1	1	1	1-2	3
Cesena	3	1	1	1	2-4	3
Lecce	3	1	0	2	3-4	2
Atalanta	3	1	0	2	2-3	2
=========	=	=	=	=	===	=
Udinese	3	0	2	1	2-3	2
Fiorentina	3	0	2	1	2-4	2
Cremonese	3	0	1	2	3-5	1
Verona	3	0	0	3	2-7	0

CAPOCANNONIERE
3 mål: Schillaci (Juventus)
2 mål: Brehme (Inter), Cvetkovic (Ascoli), Dezotti (Cremonese), Giordano B. (Bologna), Klinsmann (Inter), Madonna (Atalanta), Marocchi (Juventus), Pasculli (Lecce), Voeller (Roma)
1 mål: Agostini (Cesena), Alessio (Juventus), Ancelotti (Milan), Baggio R. (Fiorentina), Borgonovo (Milan), Casiraghi (Juventus), Crippa (Napoli), Djukic (Cesena), Fontolan (Genoa), Fortunato D. (Juventus), Gerson (Bari), Gutierrez (Verona), Iorio (Verona), Kubik (Fiorentina), Limpar (Cremonese), Maiellaro (Bari), Mandorlini (Inter), Massaro (Milan), Moriero (Lecce), Orlando An. (Udinese), Pellegrini L. (Sampdoria), Poli F. (Bologna), Renica (Napoli), Ruben Sosa (Lazio), Salsano (Sampdoria), Scarafoni (Bari), Simonini (Udinese), Stroppa (Milan), Tempestilli (Roma), Vialli (Sampdoria), Villa R. (Bologna).


MÅLGIVENDE
2 assists: Cerezo (Sampdoria), Maiellaro (Bari), Matthäus (Inter), Rijkaard (Milan), Zavarov (Juventus).
1 assist: Aleinikov (Juventus), Ancelotti (Milan), Barbas (Lecce), Bianchi (Inter), Bonomi (Cremonese), Bordin (Atalanta), Carannante (Lecce), Colantuono (Ascoli), De Agostini (Juventus), Desideri (Roma), Dezotti (Cremonese), Fanna (Verona), Fusi (Napoli), Gallego (Udinese), Giannini (Roma), Mattei (Udinese), Nobile (Cesena), Piraccini (Cesena), Poli (Bologna), Prytz (Verona), Rizzardi (Cremonese), Rui Barros (Juventus), Sabato (Ascoli), Schillaci (Juventus), Tricella (Juventus).


TOPP 10 – SPILLERBØRSEN (La Stampa)
(Ingen liste publisert etter runden, derfor forrige rundes om igjen)
7.50 – Carnevale (Napoli)
7.25 – Baresi (Milan)
7.25 – Vialli (Sampdoria)
7.25 – Zavarov (Juventus)
7.00 – Klinsmann (Inter)
7.00 – Cusin (Bologna)
7.00 – Poli (Bologna)
7.00 – Marocchi (Juventus)
7.00 – Cerezo (Sampdoria)
7.00 – Gregori (Genoa)


NESTE RUNDE – Søndag, 10. september 1989
Bologna – Bari
Cremonese – Genoa
Fiorentina – Lazio
Juventus – Ascoli
Lecce – Cesena
Milan – Udinese
Roma – Atalanta
Sampdoria – Inter
Verona – Napoli

Men hva skal man si om tippekupongen til denne runden? (Vises helt i begynnelsen av videoen):

[jakral]

Men hva skal man si om tippekupongen til denne runden? (Vises helt i begynnelsen av videoen):

Full pott, ja. Det er noen som kan det.

[mikemodano]

@GiPazzini_85: Det var slett ikke dumt å se deg ta tempen på Serie B heller, der miksen av grovarbeidere, unge, spennende talenter og en del godt voksne og has-beens regjerte i skjønn forening. Det var et lass velkjente navn du kom dragende med, og ikke minst fester jeg meg ved nederlenderen Mario Been. Han forsvant litt ut av fokus da Pisa rykket ned, selv om det var så nylig som etter 88/89. Been kom til Italia som en offensivt anlagt midtbanespiller fra Feyenoord, der han var kjent for sin nese for scoringer. Dette skulle det naturligvis være vrient å gjenskape i den tradisjonelt langt gjerrigere italienske seriefotballen, men med tanke på at oppholdet på andrenivået kun ble på én sesong, så vil jeg jo tro at Been tross alt etterlot seg et skapelig ry i byen med det skjeve tårnet. Han takket av etter opprykket, og reiste hjem til Nederland, hvor han så skulle spille for Roda Kerkrade. Jeg tenkte således at han ville få spille sammen med den meget dyktige angriperen John van Loen (med i nederlendernes tropp til Italia ‘90), men så skulle spissen reise fra Eredivisie til fordel for Anderlecht i kjølvannet av VM. Ergo var ikke spillergalleriet i Roda for 90/91 av det aller mest spektakulære slaget, selv om de blant annet kunne skilte med ei ung målvakt som Ronald Waterreus, som siden skulle havne i PSV. Et par australske landslagsfolk fantes også i forsvareren Gary van Egmond og den sterke angriperen Graham Arnold. Ellers vil jeg tippe at Been ble stor capo i det Roda-mannskapet. Har vi artikler tilgjengelig som kan fortelle litt om hvordan pisanerne for ettertiden tenker og har tenkt om Mario Been? De av oss som har vært ute ei høstnatt tidligere vil nok også huske Been fra Super Channels scoringskavalkader fra den nederlandske serien på 80-tallet, sirlig presentert av den åleglatte Jan Rietman, og hvor studioversjonen av U2s ‘Pride (in the name of love)’ var programmets introlåt. Tider! (…for å sitere Twitter-profilen Steinar Bjerkmann)

Nok en avsporing, selvsagt. Jeg får beklage igjen til trådstarter, men jeg håper og tror jeg tilgis. Det er dessuten en haug flere av disse Serie B-navnene som fortjener liknende fokus.

[jakral]

Onsdag, 13. desember 1989 kom Azeglio Vicinis uttak til privatlandskampen mot Argentina i Cagliari (21/12-89). Troppen fra forrige uttak var kuttet ned fra 20 til 18 spillere, muligens fordi det bare skal spilles én kamp og ikke to på denne samlingen. Riccardo Ferri (Inter) var skadet og Massimo Crippa (Napoli) vraket. Ingen nye innkalt.

Målvakter – Walter Zenga (Inter), Stefano Tacconi (Juventus)
Forsvar – Giuseppe Bergomi (Inter), Paolo Maldini (Milan), Luigi De Agostini (Juventus), Ciro Ferrara (Napoli), Franco Baresi (Milan).
Midtbane – Nicola Berti (Inter), Fernando De Napoli (Napoli), Giancarlo Marocchi (Juventus), Giuseppe Giannini (Roma), Roberto Donadoni (Milan), Luca Fusi (Napoli).
Angrep – Roberto Mancini (Sampdoria), Gianluca Vialli (Sampdoria), Roberto Baggio (Fiorentina), Aldo Serena (Inter), Andrea Carnevale (Napoli).

Vi kan jo tillegge at Argentina-sjefen Carlos Bilardo fant plass til sju Serie A-spillere i troppen etter sin turné støvellandet rundt etter målscorere som laget trenger så sårt. Troppen inneholder ni spillere basert i Sør-Amerika og elleve i Europa. Bilardo har ytret frustrasjon over dette tidligere med alle utenlandsbaserte spillerne. De siste par årene har det eksplodert. I VM-gulltroppen fra 1986 var bare seks spillere til daglig i Europa, og i Italia neste sommer kan de fort utgjøre flertallet i troppen.

Målvakter – Nery Pumpido (Real Betis), Julio Cesar Falcioni (America de Cali).
Forsvar – Oscar Ruggeri (Real Madrid), Juan Simon (Boca Juniors), Pedro Monzon (Independiente), Nestor Sensini (Udinese), Julio Olarticoechea (Racing Club de Avellaneda), Jose Luis Brown (Racing Club de Avellaneda), Nestor Fabbri (Racing Club de Avellaneda).
Midtbane/Angrep – Sergio Batista (River Plate), Ricardo Giusti (Independiente), Jose Basualdo (VfB Stuttgart), Pedro Troglio (Lazio), Nestor Gorosito (San Lorenzo), Jorge Burruchaga (Nantes), Diego Maradona (Napoli), Gustavo Dezotti (Cremonese), Claudio Caniggia (Atalanta), Abel Balbo (Udinese), Pedro Pasculli (Lecce).

[mikemodano]

Med maks tre utlendinger pr lag, så var det ikke til å unngå at det ble en del fokus på disse. Søramerikanere, før det gikk inflasjon av dem i Europa, bidro alltid til litt ekstra interesse, for det er liten tvil om at det var noe mytisk og ikke minst eksotisk ved dem, i tillegg til at de som kom naturligvis var sabla gode fotballspillere. De mest markante kjente vi alle til, men så var det også enkelte fra det kontinentet som ikke rullet like enkelt av tunga. jakral sørger for å gi oss et solid innblikk i seriehverdagen i Italia i 89/90, og enkelte navn har vi ikke kunnet unngå å feste oss ved, som for eksempel Amarildo i Lazio og João Paulo i Bari, to brasilianere som aldri skulle representere nasjonen i VM. Med 15 runder unnagjort, hadde de to stått for totalt åtte scoringer: tre for Amarildo, fem for João Paulo. Sistnevnte var ikke ukjent med spill i Brasils klassiske gule og blå farger, og hadde blant annet deltatt med OL-landslaget i Seoul i '88, der Brasil jo nådde finalen (hvor det ble tap etter ekstraomganger mot Sovjetunionen). Amarildo, derimot, skulle aldri få spille med flagget på brystet. Man ser av hans vitale data at han var en langt mer fysisk ruvende angriper, og således helt sikkert en mer klassisk nummer 9. 1989/90 var Amarildos første i italiensk fotball, etter at han sesongen før hadde imponert stort i Spania, der han hadde blitt nummer fire i skytterligaen etter 16 seriemål for Celta Vigo. I Ascoli var dessuten Walter Casagrande stadig et oppspillspunkt og et uromoment for motstanderforsvarene, men han hadde ikke vært involvert på landslagsnivå siden '86-sluttspillet.

Fra Argentina var muligens Oscar Dertycia den minst navngjetne angriperen denne sesongen i italiensk fotball. Han var også en relativt røslig herremann som likte å ta for seg av motstandernes stoppere, og bidro trolig til å bane vei for Roberto Baggio i Fiorentina. Han var kun 24 på dette tidspunktet, men hadde vært i og rundt landslagsmiljøet i fem år allerede. Bilardo utelot ham fra troppen til møtet med Italia, men at navnet hans stadig figurerte er det ingen særlig tvil om. Likevel vil det ha vært bekvemmelig å overse ham all den tid det fantes alternativer så gode som Pedro Pablo Pasculli (seks mål så langt for et spennende Lecce, og mannen vi husker som avgjorde nabofeiden mot Uruguay i det forrige verdensmesterskapet), Abel Balbo og ikke minst Gustavo Dezotti, som jo virkelig hadde satt serien i brann denne høstsesongen. Scoring i mer enn halvparten av kampene for et bunnlag må sies å være en enorm prestasjon i den akk så gjerrige italienske seriefotballen. Hva kunne Dezotti utrette i Cagliari? Ja, for at han ville få tillit kunne det da herske liten tvil om.

Hos den tredje av de store søramerikanske nasjonene, Uruguay, var det selvsagt Rubén Sosa som var det store angrepsnavnet. Han var jo langt fra noen klassisk toppforward, men likte å holde hus ut mot venstre, slik det sømmet seg for venstrebeinte angripere (i motsetning til i dag, hvor man helst ser dem på motsatt side). Mer av en sentrumsnær angriper var imidlertid 25-åringen Carlos Aguilera hos Genoa, som med seks mål etter 15 spilte runder måtte sies å ha levert til laudabilis og vel så det (Genoa lå jo under streken på dette tidspunktet). Aguilera hadde imidlertid ikke vært involvert overhode i Uruguays VM-kvalik, så hvilke tanker Oscar Tabárez hadde rundt ham på denne tiden er vanskelig å si for mye om, men med en slik scoringsrate vil man jo tro at han var i ferd med å spille på seg et solid kandidatur. På 'Celestes' landslag var det ingen ren spiss som opererte i deres 4-3-3 med kaptein Enzo Francescoli som tilbaketrukken center, men det måtte likevel finnes muligheter for Aguilera å gjøre seg interessant.

[jakral]

Fredag, 15. desember 1989 og kvartfinaletrekning for Europa-cupene i Zürich. Bare Belgia, Frankrike og Italia har klubber med i alle turneringer fortsatt. Første oppgjør i alle cupene spilles 7. mars 1990 og returkampene 21. mars.


SERIEVINNERCUPEN
Mechelen – Milan
CSKA Sofia – Marseille
Benfica – Dnepr Dnepropetrovsk
Bayern München – PSV Eindhoven

Milan trakk altså Mechelen, med en rekke belgiske landslagsprofiler som bl.a. storkeeper Michel Preud’homme, Leo Clijsters, Philippe Albert og unge Marc Wilmots pluss en klikk med sterke nederlendere som Erwin Koeman, John Bosman og Ruud Krol som trener. Belgiske klubber er virkelig ingen drømmetrekning på denne tiden. Det finnes både topp og bredde. Anderlecht har allerede slått ut Barcelona i Cupvinnercupen denne sesongen. Mechelen vant Cupvinnercupen i 1988 og er en ’dark horse’ i årets Serievinnercup. CSKA Sofia mot Marseille blir en duell mellom to av Europas beste angrepsspillere; Hristo Stoitchkov og Jean-Pierre Papin. Finalistene fra 1987, Bayern München, mot 1988-mesterne fra PSV, kan også bli en godbit. Sistnevnte har jo Romario i sine rekker. Vi legger også merke til at Sven Göran Eriksson, som forlot Fiorentina før denne sesongen, har tatt sin nye klubb Benfica til en kvartfinale.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

CUPVINNERCUPEN
Anderlecht – Admira Wacker
Real Valladolid – Monaco
Sampdoria – Grasshoppers
Dinamo Bucuresti – Partizan Beograd

Her har nok Sampdoria vært ganske heldige med trekningen. Bare Admira Wacker ville vært et like bra navn opp av skålen som Ottmar Hitzfelds Grasshoppers. Monaco har folk som George Weah og Emmanuel Petit og ledes av Arsene Wenger. Klubbene østfra er ikke noen ønskemotstandere heller. Dinamo Bucuresti kan fort være den klubben som skal utgjøre stammen i neste sommers VM-startoppstilling for Romania. Anderlecht er alltid sterke og har Barcelona-skalp denne sesongen som tidligere nevnt.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

UEFA-CUPEN
RFC Liege – Werder Bremen
Fiorentina – Auxerre
Köln – Royal Antwerpen
Hamburg – Juventus

I italiensk media legges det mye vekt på et stort revansjeoppgjør. Juventus skal hevne det bitre tapet fra Serievinnercupfinalen 1983 når de skal opp mot Hamburg til våren, selv om det knapt finnes spillere igjen på lagene fra den gangen, og HSV sliter i Bundesliga. Når Fiorentina skal opp mot Auxerre, ser folk frem i mot den store playmakerduellen mellom Roberto Baggio og Enzo Scifo. Både Rune Bratseths Werder og Anders Giskes Köln har trukket overkommelig belgisk motstand. Det kan fort bli nordmenn i semifinale her. Men kvartfinalene er altså først i mars.

[jakral]

Søndag, 17. desember 1989 – Finale i den interkontinentale cupen

1 Milan – 118’ Evani
0 Atletico Nacional

I Italia våknet man opp søndag morgen foran Serie A-runden til nyheten om at Milan hadde seiret i soloppgangens land mot de colombianske Copa Libertadores-mesterne Atletico Nacional fra Medellin. Etter spill og sjanser var det et helt greit utfall, selv om Milan ikke akkurat leverte årsbeste. Men det satt langt inne. Folk begynte å belage seg på straffekonkurranse da Luis Herrera taklet Marco van Basten overende like utenfor straffeområdet to minutter før slutt i ekstraomgangene. Innbytteren Alberigo Evani, som senket Barcelona i Supercupfinalen nylig, ble igjen den store helten da han dunket inn et nytt frispark og ble matchvinner i Tokyo. Dette er Milans andre tittel i den interkontinentale cupen, og den første på tjue år. Det er Italias femte. Sør-Amerika leder likevel fortsatt 17-11 over Europa i antall triumfer. Med bare ca. 300 tilreisende fra Milano, ble ikke feiringen i etterkant den samme som mot Steaua Bucuresti i mai da Camp Nou ble fylt opp til randen av rødsvarte tifosi, men Milans høye herrer Berlusconi og Galliani, fikk i alle fall en ny internasjonal pokal på skrytelista. [høydepunkter]

MIL: Galli 6, Tassotti 6, Maldini 6, Fuser 6 (65’ Evani 7), Costacurta 6, Baresi 6, Donadoni 6, Rijkaard 6, Van Basten 6, Ancelotti 6, Massaro 6 (69’ Simone 6).

ATL: Higuita 8, Herrera 6, Cassiani 6, Escobar 6, Gomez 6, Perez 6, Alvarez 8, Garcia 6, Arboleda 6 (46’ Usuriaga 6), Arango 6 (46’ Restrepo 6), Trellez 6.

[mikemodano]

Selv om Serie A-sesongen ikke har gått helt på skinner for Rossoneri, så må en kunne si at de lykkes greit internasjonalt: Avansement til kvartfinalen i serievinnercupen og titler i både den kontinentale og nå også interkontinentale prestisjecupen. Det er uansett et vanvittig stjernegalleri Sacchi rår over, og Milan var utvilsomt det av de to lagene som stilte mest navngjetent i Japan (til tross for at navn som Colombo og Borgonovo, blant andre, manglet. Kan hende var imidlertid disse begge på benken?). Det var faktisk de søramerikanske mesterne som hadde de tyngste fraværene. Atlético Nacional var omtrent par med det colombianske landslaget; i alle fall var halvparten av kamptroppene deres på 16 i VM-kvaliken bestående av spillere fra Medellín-klubben. Jeg merker meg imidlertid at den røslige, stødige stoppermakkeren til unge Escobar, Luis Carlos Perea, manglet. Det samme gjaldt den offensive midtbanemannen Luis Fajardo, og i tillegg ser man heller ingen Juan Jairo Galeano, angriperen som også var i landslagsdiskusjonen på denne tiden.

Verdt å merke seg er det også at fra Wikipedias kampfakta, så har de greid å forveksle Atléticos Gildardo Gómez med Independiente Medellíns Gabriel Gómez. Førstnevnte var venstreback, og ble foretrukket i den posisjonen her framfor León Villa, som han også konkurrerte med om denne plassen på landslaget (både Atlético og landsen ble jo ledet av Francisco Maturana), mens Gabriel Gómez var utfordrer til den ene av de to defensive midtbaneposisjonene i Maturanas 4-2-2-2-oppsett, der Atlético-duoen Álvarez/Pérez som oftest hadde stålkontroll. Når det gjelder de to Gómez-gutta videre, så mente jeg for en haug med år tilbake å ha hørt at de var brødre (hjemmehørende i hver sin Medellín-klubb), men det var en hypotese jeg fikk avkreftet for en stund tilbake, om enn ikke helt overbevisende (manglende dokumentasjon).

[jakral]

Verdt å merke seg er det også at fra Wikipedias kampfakta, så har de greid å forveksle Atléticos Gildardo Gómez med Independiente Medellíns Gabriel Gómez.

Her var du på jobb, mike. Både italiensk, spansk, tysk og engelsk Wikipedia har faktisk Gabriel Gomez i startoppstillingen, men han var åpenbart ikke i klubben på det tidspunktet.

Forøvrig ser vi på Milans seiersbilde to pokaler. Den til venstre på søyler er den Interkontinentale cupen, mens den til høyre er en tilleggspokal fra Toyota, finalens hovedsponsor. Toyota Cup var navnet på finalen under noen år.

[mikemodano]

Både italiensk, spansk, tysk og engelsk Wikipedia har faktisk Gabriel Gomez i startoppstillingen, men han var åpenbart ikke i klubben på det tidspunktet.

Ja, jeg ser at samtlige språk som har opprettet wikiartikkel for kampen opererer med Gabriel Gómez. Det er imidlertid liten tvil om at det var Gildardo som stilte, siden Gabriel jo spilte for hovedrivalen på dette tidspunktet. Gildardo Gómez var Atléticos venstreback i Tokyo (jeg har ikke sett mer enn det klippet du linket til, men jeg ser fram til å gyve løs på hele oppgjøret ved en snarlig anledning). Footballia har i alle fall greid å få det korrekt. Begge skulle få bli med til Italia '90 etter hvert.

[jakral]

16. SERIERUNDE –– Søndag, 17. desember 1989


1 Cesena – 74’ Zagati
2 Sampdoria – 8’ Mancini, 50’ Cerezo (Lombardo)

På Dino Manuzzi manglet Marcello Lippi mange stamspillere, i første rekke jugoslavene Jozic og Djukic pluss Piraccini, men Cesena hadde tatt bra med poeng mot sterk motstand nylig, som uavgjort mot Juventus sist, og var ikke avskrevet på forhånd. Det var likevel Sampdoria som tok ledelsen etter åtte minutter da et høyreinnlegg fra Fausto Salsano ble headet mot mål av Dossena, deretter halvklarert av keeper Rossi, før Roberto Mancini banket inn returen. Brasilianeren Cerezo doblet ledelsen tidlig i andre omgang, da han på et av sine utrettelige løp inn i boksen fikk satt foten på et lavt innlegg av Attilio Lombardo. Et kvarter før slutt reduserte Cesena ved den 18-årige debutanten Gabriele Zagati, som Lippi kastet innpå midtveis i andre omgang i mangel på alternativer i sin tynne stall. I sluttminuttene hadde Cesena et par gode muligheter til å stjele med seg ett poeng, men Sampdoria holdt unna og klatrer opp på andreplass på tabellen. Trener Boskov er fornøyd med poengene, men påpeker at Samp mistet kontrollen på midtbanen da Cerezo måtte ut med en smell, og at dette bidro til mer spenning enn nødvendig mot slutten. Også Mancini måtte ut, men ingen av disse to skal være alvorlig skadd.

CES: Rossi 6, Gelain 6 (65’ Zagati 7), Nobile 5.5, Esposito 6.5, Calcaterra 5.5, Ansaldi 6.5, Pierleoni 5.5, Del Bianco 5.5, Agostini 6.5, Domini 6.5, Turchetta 6.

SAM: Pagliuca 6.5, Mannini 6, Lombardo 7, Pari 6.5, Vierchowod 6.5, L.Pellegrini 6.5, Salsano 7, Cerezo 6.5 (73’ Victor –), Vialli 5.5, Mancini 6 (59’ Carboni 6), Dossena 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Cremonese
2 Bari – 2’ Rizzardi (sm), 40’ Gualco (sm)

To nyopprykkede klubber møttes i Cremona, men med to vidt forskjellige formkurver. Der Cremonese sliter i bunnen med et vaklende forsvar, har Bari med sitt trygge fundament siktet innstilt oppover på tabellen i stedet. Ganske symptomatisk for klubbenes respektive flytsoner, var det derfor at begge kampens scoringer i dag var selvmål. Det er tre år siden et lag sist scoret to selvmål i samme Serie A-kamp. Bari satte klubbrekord med ti ubeseirede kamper på rad i Serie A etter seieren mot Cremonese. Etter bare to minutter var brasilianeren João Paulo alene gjennom med keeper, men i det han skulle avslutte fikset Ivan Rizzardi den biffen i stedet og sklitaklet ballen i eget mål. Like før pause kom mål nummer to, som var enda mer klønete. En svak avslutning fra utenfor straffeområdet ble til en blanding av blokkering og klarering av Luigi Gualco, og ballen gikk i sakte bue over keeper Rampulla og i mål. Cremonese hadde noen småfriske forsøk i andre omgang, men det nærmeste man kom redusering var et skudd i tverrliggeren av Enrico Piccioni. Mot slutten av kampen måtte Pietro Maiellaro ut på båre, men i etterkant ble det konstatert at skaden ikke var alvorlig. Bari-trener Salvemini hevder at laget hans nå bare trenger 13 poeng til for å stå i serien, som var sesongens mål.

CRE: Rampulla 5, Gualco 5, Rizzardi 6 (56’ Avanzi 6), Piccioni 6, Garzilli 5, Citterio 6, Bonomi 5, Favalli 5.5, Dezotti 6, Limpar 6.5, Chiorri 5.5.

BAR: Mannini 6, Loseto 6, Carrera 6, Carbone 6.5, Ceramicola 6, Urbano 6.5, Perrone 6, Gerson 6, João Paulo 6.5, Maiellaro 5.5 (82’ Fioretti –), Monelli 5 (78’ Scarafoni –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Fiorentina – 45’ Baggio (str.), 62’ Dell’Oglio (Baggio)
2 Inter – 50’ Serena (Brehme), 60’ Serena (str.)

Det ble en underholdende kamp i Firenze, men med et sluttresultat som ingen egentlig var fornøyd med. Lothar Matthäus var tilbake på Inter-laget etter sitt månedslange skadeavbrekk, men spilte ingen ledende rolle i dagens kamp. Nicola Berti, tidligere Fiorentina-spiller, fikk stygge tilrop og mynter kastet etter seg fra tribunen. Dette var en upopulær overgang før fjorårssesongen. Fiorentina-backen Giuseppe Volpecina måtte byttes ut tidlig med strekk i høyrebeinet til fordel for Antonio Dell’Oglio. Hjemmelaget tok ledelsen like før pause da Giuseppe Bergomi handset klønete i straffefeltet, og Roberto Baggio omsatte straffesparket i mål. Fem minutter etter sidebytte utliknet Inter på en heading av Aldo Serena, lekkert servert på et velkjent bananinnleggsfrispark fra venstrekanten av Andreas Brehme. Etter en time tok Inter ledelsen da Serena banket inn et straffespark. Bare to minutter senere fikk Fiorentina frispark like utenfor straffefeltet. Baggio dunket det første forsøket med høyrefoten i muren, klinket så til returen med venstrefoten og traff krysstolpen, før Dell’Oglio scoret på returen og sikret 2-2. Celeste Pin knakk nesebeinet i kampen, men spilte videre. Baggio uttaler seg om Juventus-ryktene, men insisterer på å bli i Fiorentina med forbehold om at troppen forsterkes til sommeren. Inter taper mark til Napoli i toppen og er nå fire poeng bak.

FIO: Landucci 6.5, Pioli 6, Volpecina – (17’ Dell’Oglio 6.5), Battistini 6, Pin 7, Faccenda 6.5, Iachini 6, Dunga 6, Dertycia 5 (77’ Kubik 6), Baggio 6, Di Chiara 6.

INT: Zenga 6, Bergomi 5.5, Brehme 6, Matteoli 6.5, Verdelli 5.5, Mandorlini 5.5, Cucchi 5.5, Berti 5.5, Klinsmann 5.5, Matthäus 6 (83’ Morello –), Serena 7.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Genoa – 1’ Urban (Ruotolo), 45’ Urban (Paz)
2 Atalanta – 12’ Madonna (Nicolini), 20’ Caniggia

Det var en hel del tunge fravær i dette oppgjøret. Genoa hadde fire suspenderte spillere; Torrente, Signorini, Eranio og Perdomo, mens Atalanta måtte unnvære kapteinen Glenn Strömberg som var sengeliggende hjemme i Bergamo med influensa. Dette ble en underlig kamp, nesten to kamper i én. Åpent og sjanserikt i første omgang, låst og sjansefattig i andre. Genoa tok ledelsen allerede etter 30 sekunder, da Alberto Urban scoret med en teknisk vanskelig heading, hvor hodet hans nesten var nede i torva før han headet i bue over keeper Braglia på et innlegg fra Gennaro Ruotolo. Utlikningen kom etter 12 minutter, da Genoa-forsvaret sov mens Atalanta tok et kort hjørnespark. Umarkert dro Armando Madonna seg innover og fyrte avgårde et lavt skudd i mål. Åtte minutter senere tok Atalanta ledelsen da et langskudd fra Valter Bonacina bare ble halvklarert før Claudio Caniggia scoret på returen. Simone Braglia, som overtok keeperplassen fra Attilio Gregori her om uka, har vel ikke akkurat styrket sitt kandidatur i de to kampene han har fått sjansen. Sekunder før pause scoret Urban igjen på et fint soloraid spilt fram av Ruben Paz og fastsatte sluttresultatet til 2-2. Caniggia måtte ut i pausen med skadekjenning, og er usikker til landskampen mot Italia om noen dager.

GEN: Braglia 5.5, Ferroni 6, Caricola 6, Ruotolo 5, Collovati 6, Fiorin 5.5, Rotella 5.5, Urban 7, Fontolan 6.5, Paz 6, Aguilera 6.

ATA: Ferron 5.5, Contratto 5.5, Pasciullo 5, Bonacina 5.5, Vertova 6, Progna 6.5, Bortolazzi 6.5, Madonna 6 (64’ Bresciani –), Evair 6, Nicolini 6, Caniggia 6 (46’ Bordin –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Lecce – 43’ Destro (sm)
1 Ascoli – 40’ Giovannelli

Rundens overraskelse kom på Via del Mare der hjemmesterke Lecce avga poeng mot bunnlaget Ascoli, men det var lite som tydet på at det skulle skje innledningsvis. Lecce førte spillet som vanlig på eget gress. Midtveis i første omgang skjøt kapteinen Juan Barbas et frispark i stolpen. Fem minutter før pause, mot spillets gang, fikk Ascolis Paolo Giovannelli drømmetreff på et frispark fra 30 meter og ballen føk utagbart opp i krysset. Men gleden ble kortvarig. Lecce utliknet tre minutter senere på et rotemål. Et skudd fra Raimondo Marino inne i et tettpakket straffefelt, traff Flavio Destro og satte keeper Lorieri ut av spill. Til tross for en rekke gode muligheter i andre omgang, fortrinnsvis til Lecce, ble det poengdeling, og Ascoli klatrer én plass opp fra jumboplassen midlertidig mens Verona har spillefri. Den pressede Ascoli-treneren Bersellini var storfornøyd med ett poeng på en vanskelig bortebane og fikk et lite pusterom i nedrykkskampen.

LEC: Terraneo 6.5, Ferri 6, Garzya 6, Levanto 6 (61’ Conte 6), Marino 7, Carannante 6, Moriero 6 (42’ Vincze 6.5), Barbas 6, Pasculli 6, Benedetti 6, Virdis 6.

ASC: Lorieri 6, Destro 5, Colantuono 6, Carillo 6.5, Aloisi 6, Arslanovic 6.5, Chierico 6, Sabato 6.5, Cvetkovic 6, Giovannelli 6, Garlini 6 (89’ Rodia –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


Milan
Verona

Kampen er omberammet til 3. januar 1990 fordi Milan som kjent er i Tokyo og spiller finale i den interkontinentale cupen.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Napoli – 3’ Careca (Maradona), 76’ Baroni (Maradona)
0 Bologna

Bologna stilte for første gang med tre utlendinger fra start. I tillegg til den nye tyskeren Herbert Waas var også bulgareren Iliev og Geovani på banen innledningsvis. Napoli slet med skadefravær på Andrea Carnevale, som ikke rekker landskampen mot Argentina, og dessuten et sjeldent fravær på keeper Giuliani, som hadde influensa. Den trofaste reservekeeperen Raffaele Di Fusco steppet inn og leverte noen nøkkelredninger i kampens hete, blant annet en sterk reaksjonsredning på en heading fra en tidligere Napoli-helt, Bruno Giordano. Men poengene ble værende i Napoli etter et jevnt oppgjør. Careca bukket inn åpningsmålet allerede i det tredje minuttet, etter at Maradona hadde kommet seg rundt nede på høyrekanten og slått inn et perfekt innlegg i forkant. Bologna hadde siden flere gode sjanser til å utlikne, men nevnte Di Fusco avverget alt. Et kvarter før slutt la Napoli på til 2-0 på en frisparkvariant, hvor Maradona dyttet ballen sidelengs til Marco Baroni, som banket den hardt i mål forbi muren. Dette var Napolis scoring nummer 3000 i offisielle kamper. Napoli feirer jul på tabelltopp og øker ledelsen til fire poeng ned til forfølgerne.

NAP: Di Fusco 7, Ferrara 6.5, Francini 6 (52’ Corradini 6), Crippa 6, Alemão 5.5, Baroni 6.5, Fusi 6, De Napoli 6, Careca 6.5, Maradona 7, Mauro 6.

BOL: Cusin 5.5, Luppi 5.5, R.Villa 5.5, Stringara 6, Iliev 5.5, Cabrini 6, Geovani 6 (52’ Marronaro 6), Bonini 6, Giordano 6, I.Bonetti 6.5, Waas 5.5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Roma – 68’ Desideri (Rizzitelli)
0 Juventus

På første halvdel av 1980-tallet var oppgjørene mellom disse klubbene de største i Italia, men på senere år har maktbalansen blitt forskjøvet til andre steder. Det var likevel mye på spill i denne kampen, tett og intenst som det var. Avgjørelsen falt med kampens eneste scoring midtveis i andre omgang, da Stefano Desideri (hvem ellers?) kom på et løp inn i boksen og headet i mål Rizzitellis innlegg fra venstrekanten forbi Stefano Tacconi. Juventus-keeperen var ellers strålende på Flaminio denne ettermiddagen, som han har vært i de fleste kampene denne sesongen. Skulle Walter Zenga bli skadet, vil ikke Italia ha noe keeperproblem i VM. Juve-trener Dino Zoff klaget etter kampen på manglende effektivitet, mye småpent pasningsspill, men ikke noe sluttprodukt uten suspenderte Schillaci på banen. Det er nesten uvirkelig at Juventus nå har seks kamper på rad uten seier i Serie A. Giuseppe Giannini blir presset fra flere hold om å snakke Desideri inn på landslaget. Playmakerens gode forhold til landslagssjef Vicini er velkjent, men om Giannini kan påvirke uttak er tvilsomt. Roma henger seg på som ett av tre lag som skygger Napoli fire poeng bak.

ROM: Cervone 6.5, Berthold 6, Nela 6.5 (85’ Piacentini –), Di Mauro 6.5, Manfredonia 6.5, Comi 6.5, Desideri 7, Conti 6.5 (80’ Pellegrini –), Völler 7.5, Giannini 6.5, Rizzitelli 6.

JUV: Tacconi 7.5, Bruno 5.5, De Agostini 6, Galia 5, Brio 6 (80’ Napoli –), Fortunato 6, Aleinikov 6.5, Rui Barros 6.5, Zavarov 6 (80’ Serena –), Marocchi 5.5, Casiraghi 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Udinese
2 Lazio – 76’ Vanoli (sm), 86’ Pin

På Friuli stod denne kampen og vippet lenge. Lazio var spillemessig klart best, men Udinese hadde noen farlige kontringer av og til. Lazio så ut til å gå mot sin femte strake uavgjorte kamp før rundens trend, selvmålet, slo til og hjalp hovedstadsklubben til to poeng. Et snaut kvarter før slutt, etter et hjørnespark fra Claudio Sclosa, stanget Rodolfo Vanoli ballen i eget mål med full kraft. Fire minutter før slutt konsoliderte Lazio seieren da Gabriele Pin dunket til fra 25 meter på volley i etterkant av en klarering ut i returrommet fra Udinese-forsvaret. Lazio ble faktisk applaudert av banen etter kampen, og det murres i korridorene på Friuli. Med flere argentinske og spanske landslagsspillere pluss forholdsvis bra hjemlige spillere med mye erfaring, er man ikke fornøyd med hva trener Bruno Mazzia har fått ut av dette Udinese-laget, kun tre seire ved juletider. Nå holder man seg over nedrykksstreken kun på antall scorede mål.

UDI: Garella 6.5, Paganin 6, Vanoli 5.5, Bruniera 5.5, Sensini 6.5, Lucci 6.5, Mattei 5.5, Iacobelli 5.5 (55’ Orlando 6), Branca 5 (55’ De Vitis 5), Gallego 5, Balbo 5.

LAZ: Orsi 6, Bergodi 6.5, Sergio 6.5, Icardi 6.5, Gregucci 6, Solda 6.5, Di Canio 6, Troglio 6 (68’ Pin 6), Amarildo 6, Sclosa 6.5, Sosa 5.5 (55’ Bertoni 6).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


[Sammendrag av rundens scoringer]

TABELL	K	V	U	T	Mål	P
Napoli	16	9	7	0	26-12	25
Sampdoria	16	8	5	3	24-15	21
Inter	16	9	3	4	26-19	21
Roma	16	8	5	3	24-19	21
Milan	15	8	3	4	20-12	19
Atalanta	16	8	3	5	16-15	19
Juventus	16	6	6	4	26-20	18
Bari	16	4	9	3	19-16	17
Bologna	16	5	7	4	14-17	17
Lazio	16	4	8	4	16-14	16
Lecce	16	5	4	7	15-20	14
Fiorentina	16	4	5	7	21-21	13
Genoa	16	3	6	7	15-19	12
Udinese	16	3	6	7	20-27	12
=========	==	=	=	=	=====	==
Cesena	16	3	6	7	13-20	12
Cremonese	16	2	6	8	16-24	10
Ascoli	16	2	6	8	10-21	10
Verona	15	2	5	8	11-21	9

CAPOCANNONIERE
9 mål: Baggio (Fiorentina).
8 mål: Desideri (Roma), Dezotti (Cremonese), Schillaci (Juventus), Vialli (Sampdoria).
7 mål: Klinsmann (Inter).
6 mål: Aguilera (Genoa), Balbo (Udinese), Maradona (Napoli), Pasculli (Lecce), Völler (Roma).
5 mål: Agostini (Cesena), Brehme (Inter), Careca (Napoli), Carnevale (Napoli), Fontolan (Genoa), Madonna (Atalanta), João Paulo (Bari), Serena (Inter), Van Basten (Milan).
4 mål: Branca (Udinese), Giordano B. (Bologna), Mancini (Sampdoria), Massaro (Milan), Ruben Sosa (Lazio).
3 mål: Amarildo (Lazio), Ancelotti (Milan), Caniggia (Atalanta), Casagrande (Ascoli), Crippa (Napoli), Cvetkovic (Ascoli), Dertycia (Fiorentina), Di Canio (Lazio), Evair (Atalanta), Fortunato D. (Juventus), Marocchi (Juventus), Matthäus (Inter), Monelli (Bari), Rizzitelli (Roma), Virdis (Lecce).
2 mål: Aleinikov (Juventus), Alessio (Juventus), Battistini (Fiorentina), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bonini (Bologna), Bresciani (Atalanta), Carrera (Bari), Cerezo (Sampdoria), De Agostini (Juventus), Dell’Oglio (Fiorentina), Donadoni (Milan), Dossena (Sampdoria), Esposito (Cesena), Gallego (Udinese), Giannini (Roma), Giovannelli (Ascoli), Gutierrez (Verona), Iorio (Verona), Katanec (Sampdoria), Limpar (Cremonese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese), Orlando An. (Udinese), Pellegrini D. (Verona), Pierleoni (Cesena), Poli F. (Bologna), Rijkaard (Milan), Salsano (Sampdoria), Urban (Genoa), Villa R. (Bologna), Zavarov (Juventus).
1 mål: Aloisi (Ascoli), Avanzi (Cremonese), Baroni (Napoli), Benedetti (Lecce), Berthold (Roma), Bertoni (Lazio), Bertozzi (Verona), Bonetti I. (Bologna), Bonomi (Cremonese), Borgonovo (Milan), Bortolazzi (Atalanta), Buso (Fiorentina), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Casiraghi (Juventus), Chiorri (Cremonese), Citterio (Cremonese), Comi (Roma), Conte (Lecce), Corradini (Napoli), De Vitis (Udinese), Djukic (Cesena), Domini (Cesena), Fuser (Milan), Fusi (Napoli), Gaudenzi (Verona), Geovani (Bologna), Gerolin (Roma), Gerson (Bari), Gregucci (Lazio), Gritti (Verona), Gualco (Cremonese), Kubik (Fiorentina), Levanto (Lecce), Lombardo (Sampdoria), Lorenzo G. (Bologna), Lorenzo N. (Bari), Loseto (Bari), Magrin (Verona), Mandorlini (Inter), Marino (Lecce), Marronaro (Bologna), Matteoli (Inter), Mauro (Napoli), Morello (Inter), Moriero (Lecce), Nappi (Fiorentina), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Pellegrini L. (Sampdoria), Piccioni (Cremonese), Pin G. (Lazio), Pioli (Fiorentina), Pusceddu (Verona), Renica (Napoli), Scarafoni (Bari), Sensini (Udinese), Simonini (Udinese), Stroppa (Milan), Strömberg (Atalanta), Tassotti (Milan), Tempestilli (Roma), Torrente (Genoa), Vierchowod (Sampdoria), Volpecina (Fiorentina), Zagati (Cesena), Zola (Napoli).


MÅLGIVENDE
9 assists: Maradona (Napoli).
6 assists: Zavarov (Juventus).
5 assists: Baggio (Fiorentina), Giannini (Roma).
4 assists: Rui Barros (Juventus), Chiorri (Cremonese), Evani (Milan), Fanna (Verona), Gallego (Udinese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese).
3 assists: Aleinikov (Juventus), Bonetti I. (Bologna), Carannante (Lecce), Dezotti (Cremonese), Domini (Cesena), Dossena (Sampdoria), Mancini (Sampdoria), Matthäus (Inter), Pari (Sampdoria), Rizzitelli (Roma).
2 assists: Aguilera (Genoa), Alemão (Napoli), Barbas (Lecce), Bianchi (Inter), Bonini (Bologna), Bonomi (Cremonese), Branca (Udinese), Brehme (Inter), Cerezo (Sampdoria), Cvetkovic (Ascoli), Desideri (Roma), Katanec (Sampdoria), Lombardo (Sampdoria), Madonna (Atalanta), Marocchi (Juventus), Mauro (Napoli), Nappi (Fiorentina), Nicolini (Atalanta), Pasculli (Lecce), João Paulo (Bari), Ruben Paz (Genoa), Prytz (Verona), Rijkaard (Milan), Serena (Inter), Sergio (Lazio), Ruben Sosa (Lazio), Strömberg (Atalanta), Turchetta (Cesena), Urban (Genoa), Völler (Roma).
1 assist: Ancelotti (Milan), Arslanovic (Ascoli), Balbo (Udinese), Baresi F. (Milan), Baresi G. (Inter), Benedetti (Lecce), Bergodi (Lazio), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bordin (Atalanta), Borgonovo (Milan), Buso (Fiorentina), Caniggia (Atalanta), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Carrera (Bari), Casagrande (Ascoli), Cavaliere (Ascoli), Colantuono (Ascoli), Comi (Roma), Crippa (Napoli), Cucchi (Inter), De Agostini (Juventus), Dunga (Fiorentina), Ferrara (Napoli), Ferri (Inter), Fiorin (Genoa), Fusi (Napoli), Geovani (Bologna), Icardi (Lazio), Klinsmann (Inter), Kubik (Fiorentina), Limpar (Cremonese), Manfredonia (Roma), Maspero (Cremonese), Matteoli (Inter), Monelli (Bari), Montorfano (Cremonese), Napoli (Juventus), Nela (Roma), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Perrone (Bari), Pin (Fiorentina), Piraccini (Cesena), Poli (Bologna), Rizzardi (Cremonese), Ruotolo (Genoa), Sabato (Ascoli), Schillaci (Juventus), Sensini (Udinese), Solda (Lazio), Tempestilli (Roma), Traini (Cesena), Tricella (Juventus), Vialli (Sampdoria), Vincze (Lecce), Virdis (Lecce).


TOPP 10 – SPILLERBØRSEN (La Stampa)
6.75 – Baresi (Milan)
6.70 – Cerezo (Sampdoria)
6.70 – Völler (Roma)
6.67 – Signorini (Genoa)
6.63 – Maradona (Napoli)
6.60 – Matthäus (Inter)
6.56 – Salsano (Sampdoria)
6.55 – Donadoni (Milan)
6.53 – João Paulo (Bari)
6.50 – Zavarov (Juventus)


NESTE RUNDE – Søndag, 30. desember 1989
Ascoli – Genoa
Atalanta – Fiorentina
Bari – Milan
Bologna – Roma
Inter – Udinese
Juventus – Lecce
Lazio – Napoli
Sampdoria – Cremonese
Verona – Cesena

[mikemodano]

Giuseppe Giannini blir presset fra flere hold om å snakke Desideri inn på landslaget.

Tro om Desideri var et navn Vicini vurderte seriøst til Argentina-troppen? Det er helt uvirkelige tall midtbanespilleren har levert den første halvdelen denne sesongen: Åtte ligamål, scoring i hver av de fire siste kampene. Nå definerer for all del ikke scoringer alene en midtbanespiller, men tallene er en ok indikasjon på at fyren er i slag. Men hvilken posisjon var han best i? Det kunne vært interessant å vite litt om komposisjonen av den Roma-midtbanen.

Når det gjelder Argentina-kampen, så fant altså den sted i Cagliari, og stadion var Sant' Elia, dit italienske myndigheter altså hadde trykket så hardt på FIFA for å få engelskmennene sendt til det innledende gruppespillet. Som vi har sett tidligere i tråden, så hadde de lyktes.

Italia og Argentina hadde møttes i fire strake VM, med to seire for italienerne og to uavgjorte som utfall. Det var verdensmesterne fra de tre siste VM-sluttspillene som møttes, så merkelappen "tungvekterdyst" kunne neppe vært mer beskrivende. Og det til tross for argentinernes skrale 1989-form. De hadde altså registrert fem fattige nettkjenninger på de ti landskampene de hadde vært involvert i dette kalenderåret. Maradonas form hadde ikke vært optimal denne høstsesongen, men som det alltid ble sagt på den tiden: "Selv en 75 % fit Diego kunne være mer enn nok til å vippe et jevnt oppgjør argentinernes vei."

Italia var tilbake i 3-5-2, og startoppstillingen var slik:

Zenga
Ferrara - Baresi - Bergomi (k)
De Napoli - Donadoni - Giannini - Berti - Maldini
Serena - Vialli

To gode Maradona-busser fra Napoli, Ferrara og De Napoli ville ofte krysse klubbkompisens spor i dette oppgjøret. Ja, mer enn det for den unge Ferrara, som var satt til å vokte Argentinas nummer 10. 22-åringen var naturligvis inne i varmen på grunn av Ferris skulderskade, men ville det svekke Azzurri at jernmannen ikke var med? Ferrara var heller ingen pusekatt, men ville han greie å temme Maradona?

Giannini fikk den litt mer offensive utgangsposisjonen her, og ofte dette landslagsåret har han vist seg å være mer framtredende som dirigent når han har hatt litt mindre defensivt ansvar. Grovjobben på midten fikk indreløperne Donadoni og Berti ta seg av denne gang. Med fire seriemål bak seg i løpet av desembermåneden var også Serena noe av en formspiller. Ergo var det ikke helt unaturlig at han fikk spissplassen ved siden av Vialli, spesielt med tanke på Carnevales skadefravær. På benken satt målvaktsreserven Tacconi, De Agostini, Fusi, Marocchi og Mancini. Sistnevnte hadde ikke spilt ett minutt landslagsfotball siden 2-1-gevinsten mot Norge i oktober året i forveien. Med både Carnevale og Baggio ute kunne det kanskje dukke opp en mulighet for spill for Viallis kumpan.

Argentina kom også i 3-5-2, og Bilardo hadde stilt sine elleve slik fra start:

Pumpido
Ruggeri - Simón - Monzón
Giusti - Basualdo - Batista - Burruchaga - Olarticoechea
Dezotti - Maradona (k)

Under Copa América hadde kjenningen fra '86-VM, 'Tata' Brown, vært libero for argentinerne i et mesterskap der de hadde vekslet litt mellom å stille med tre og fire mann i backlinja. I siste kamp mot Brasil hadde Ruggeri fått jobben som den fri der bak, men her var Real Madrid-kolossen tilbake igjen i en mer typisk vorstopperrolle. Det var Boca Juniors' 29-årige Juan Simón som var blitt gitt tillit sentralt i midtforsvaret, mens Independientes Pedro Monzón kompletterte backrekka. De to breddeholderne var begge kjent fra forrige VM: Både Ricardo Giusti og Julio Olarticoechea kunne smykke seg med verdensmestertittel. I dypet blant de tre mer sentrale på midten fant man havnesjaueren Sergio Batista fra River Plate, mens den Stuttgart-baserte 26-åringen José Basualdo tok overraskende mange løp framover i sin rolle som den høyre av de to indreløperne. Jorge Burruchaga hadde vel også slitt litt med å gjenskape det inntrykket han etterlot etter VM i Mexico, men stilte uansett her igjen som Maradonas fremste Wasserträger. Formspilleren Gustavo Dezotti virket som et opplagt spissvalg ved siden av bestyreren sjøl.

Kampen ligger ute til allmenn forlystelse på Youtube, og selv om matchen nok ikke skriver seg inn i verdenshistorien som blant de mest underholdende noensinne, så kan det være interessant å se et snookerframe der spillerne ønsker å nøytralisere motstanderne framfor å hver gang gå for putt. Det var mye duellspill, ikke altfor høyt tempo, og svært få scoringsmuligheter noen vei. Spesielt Argentina kom for først og fremst å holde nullen, og Ferrara var god mann mot mann mot Maradona. Likevel kunne verdenseneren ha både scoret og assistert (Caniggia kom inn i den andre omgangen og holdt på å heade hjem fra Maradonas overlegg). Dezotti var en gedigen skuffelse, og fikk ikke utrettet noe som helst, men så var han nødt til å legge ned en del arbeid ute i høyrekorridoren, og det er neppe noen hemmelighet at Cremonese-mannen foretrekker en sentral angrepsrolle.

Italienerne gjorde tre pausebytter: Tacconi inn for Zenga, De Agostini inn for Maldini, og Mancini inn for Donadoni. Faktisk var Sampdoria-angriperen en direkte Donadoni-erstatter på det viset at han hoppet inn i indreløperjobben. Han var mer involvert i den rollen enn etter at han flyttet fram i spiss da Vicini plukket Vialli av for Luca Fusi. Best hos italienerne syntes jeg nok Baresi og Giannini var, mens den argentinske ankermannen Batista aldri lot seg lure ut på glatta hos bortelaget. 0-0 ga nok også et helt greit bilde av dette oppgjøret. Med det ble Italia stående med 5-3-2 fra sine ti landskamper i 1989, mens Argentina på sin side kun hadde gjort fem mål på elleve internasjonale partier.

Er det høytidspause nå?

[jakral]

Men hvilken posisjon var han best i? Det kunne vært interessant å vite litt om komposisjonen av den Roma-midtbanen.

Jeg tror vel sentral midtbane som en boks-til-boks-type ved siden av den mer playmaker-aktige Giannini er Desideris beste posisjon, selv om han er blitt brukt på høyrekanten også. Skulle gjerne sett litt flere hele kamper med ham i Roma. Det kanskje kommer.

Når det gjelder Argentina-kampen, så fant altså den sted i Cagliari, og stadion var Sant' Elia,

Bra du tok tak i denne landskampen som altså ble spilt torsdag, 21. desember 1989. Litt underlig dato for en landskamp så tett opp mot jul. Kan jo slenge på La Stampa-børsen også. En skikkelig sovepille til kamp. Flere spillere var så lite involverte at de ikke fikk børskarakter. Bilardo kjørte fortsatt med sju spillere fra startoppstillingen i VM-finalen ’86. Det er mange av de samme heltene som skal dra lasset igjen til sommeren helt åpenbart. Dezotti imponerte altså ikke i Valdano-rollen, men får en grei karakter i avisa likevel.

ITA: Zenga – (46’ Tacconi –), Bergomi 6, Maldini 5 (46’ De Agostini –), F.Baresi 6.5, Ferrara 7, Berti 5, Donadoni 5.5 (46’ Mancini –), De Napoli 6, Vialli 5 (69’ Fusi –), Giannini 7, Serena 6.

ARG: Pumpido 6, Simon 6.5, Ruggeri 6, Monzon 6, Olarticoechea 6.5, Giusti 6.5, Batista 6, Basualdo 5 (40’ Troglio –), Burruchaga 7, Maradona 5, Dezotti 6 (70’ Caniggia –).

Er det høytidspause nå?

Ja, men vi skal ha en full romjulsrunde dagen før nyttårsaften, så det blir ingen lang hvilepause for spillerne. Napoli feirer i alle fall jul på tabelltopp.

[mikemodano]

Jeg tror vel sentral midtbane som en boks-til-boks-type ved siden av den mer playmaker-aktige Giannini er Desideris beste posisjon, selv om han er blitt brukt på høyrekanten også. Skulle gjerne sett litt flere hele kamper med ham i Roma. Det kanskje kommer.

Det er omtrent de tankene jeg også har. Det som alltid er spennende når det gjelder spillere man stort sett kun har lest om, er å se dem i aksjon og se hvilke oppgaver de løser. Jeg er klar over at jeg stort sett alltid kommer tilbake til Footballia, men det er en såpass solid kilde til levende bilder fra fortiden at det er vanskelig å la være. Jeg har identifisert to Roma-kamper fra høstsesongen 89/90 der inne, hvor Desideri deltar. Det er hjemmemøtet med Napoli 8.oktober og det er byderbyet mot Lazio 19.november. Begge kampene fant sted på Stadio Flaminio, og de bør kunne gi en ok pekepinn på Desideris rolle i 89/90-sesongens AS Roma. Nettsiden har også tre Roma-oppgjør fra andre halvdel i sesongen, men Desideri deltok ikke i noen av dem.

ITA: Zenga – (46’ Tacconi –), Bergomi 6, Maldini 5 (46’ De Agostini –), F.Baresi 6.5, Ferrara 7, Berti 5, Donadoni 5.5 (46’ Mancini –), De Napoli 6, Vialli 5 (69’ Fusi –), Giannini 7, Serena 6.

ARG: Pumpido 6, Simon 6.5, Ruggeri 6, Monzon 6, Olarticoechea 6.5, Giusti 6.5, Batista 6, Basualdo 5 (40’ Troglio –), Burruchaga 7, Maradona 5, Dezotti 6 (70’ Caniggia –).

Mange takk for avisbørsen. Er det en forglemmelse at Zenga ikke ble børsnotert etter sine 45 minutter? Jeg ser at både Maldini og Donadoni fikk poeng for sine førsteomgangminutter. Nå var det for så vidt ingen av de to målvaktene som ble bedømt, selv om de spilte en hel omgang hver.

Slik så det for øvrig ut hos meg:
ITA: Zenga 6,8 (Tacconi 6,6), Bergomi 7,1, Maldini 6,7 (De Agostini 7,0), Baresi 7,3, Ferrara 6,9, Berti 6,8, Donadoni 6,7 (Mancini 6,9), De Napoli 7,1, Vialli 6,8 (Fusi -), Giannini 7,3, Serena 6,9

ARG: Pumpido 7,1, Ruggeri 7,0, Simón 7,3, Monzón 7,3, Batista 7,4, Olarticoechea 7,1, Giusti 7,0, Basualdo 6,9 (Troglio 6,8), Burruchaga 6,8, Maradona 6,9, Dezotti 6,3 (Caniggia -)

Børssifre skal en ikke henge seg all verden opp i. De er av den subjektive sorten, men det kan likevel være artig å sammenlikne. Journalisten så nok oppgjøret kun den ene gangen, og i tillegg live. Jeg hadde fordelen av å se det på video, og dessuten var jeg igjennom fem-seks ganger.

[mikemodano]

Litt tricky å få helt has på den Roma-oppstillingen (mot Napoli), men jeg tror det er en 3-5-2, og at den danderer seg slik:

1 Cervone
5 Berthold - 6 Comi - 2 Pellegrini
8 Di Mauro - 7 Desideri - 4 Manfredonia - 10 Giannini - 3 Nela
11 Rizzitelli - 9 Völler

Skjønt: Ruggiero Rizzitelli lå så bredt at en tidvis kunne mistenke ham for å være høyrekant, og når sant skal sies involverer Di Mauro seg også en del innover i bana. I en 3-5-2 vil det være Desideri og Giannini som ligger som indreløpere, og spesielt 'vår mann' utmerker seg som en toveisspiller den første halvtimen på Flaminio. Han kom blant annet til en avslutning fra inne i feltet som gikk over. Jeg er ikke helt overbevist om Manfredonias rolle som den dype på midten, men at Comi er libero er det i alle fall ingen tvil om. Berthold trekker også tidvis bredt mot høyre, men jeg får helt klart en forståelse av at han er mer markeringsspiller defensivt (ofte mot Carnevale, som han tackler så det lukter svidd allerede innledningsvis), og at det videre er Pellegrini som ser til Maradona. At Nela ligger ute på venstreflanken er også hevet over tvil.

Når det gjelder Napoli, så må jeg komme tilbake til dem. Elleveren så slik ut:

1 Giuliani, 2 Ferrara, 3 Francini, 4 Crippa, 5 Alemão, 6 Baroni, 7 Fusi, 8 De Napoli, 9 Careca, 10 Maradona, 11 Carnevale. De ligger fortjent under med 1-0 mot et aggressivt og friskt Roma etter den første halve timen.

Ok, et forsøk:

Giuliani
Ferrara - Baroni - Francini
De Napoli - Fusi - Alemão - Crippa
Maradona - Careca - Carnevale

En slags 3-4-3 (3-4-2-1 ville man trolig sagt i dag, med Careca i spyd framfor Maradona (høyre) og Carnevale), altså, om jeg skal utgå fra det vesle jeg har gjort av observasjoner om Napoli i løpet av 40 minutter. Baroni den fri der bak, landslagsgutta De Napoli og Crippa på henholdsvis høyre og venstre, og så tar Fusi og 'tyskeren' seg av de sentrale rollene på midten.

[GiPazzini_85]

Litt tricky å få helt has på den Roma-oppstillingen (mot Napoli), men jeg tror det er en 3-5-2, og at den danderer seg slik:

1 Cervone
5 Berthold - 6 Comi - 2 Pellegrini
8 Di Mauro - 7 Desideri - 4 Manfredonia - 10 Giannini - 3 Nela
11 Rizzitelli - 9 Völler

Skjønt: Ruggiero Rizzitelli lå så bredt at en tidvis kunne mistenke ham for å være høyrekant, og når sant skal sies involverer Di Mauro seg også en del innover i bana. I en 3-5-2 vil det være Desideri og Giannini som ligger som indreløpere, og spesielt 'vår mann' utmerker seg som en toveisspiller den første halvtimen på Flaminio. Han kom blant annet til en avslutning fra inne i feltet som gikk over. Jeg er ikke helt overbevist om Manfredonias rolle som den dype på midten, men at Comi er libero er det i alle fall ingen tvil om. Berthold trekker også tidvis bredt mot høyre, men jeg får helt klart en forståelse av at han er mer markeringsspiller defensivt (ofte mot Carnevale, som han tackler så det lukter svidd allerede innledningsvis), og at det videre er Pellegrini som ser til Maradona. At Nela ligger ute på venstreflanken er også hevet over tvil.

Når det gjelder Napoli, så må jeg komme tilbake til dem. Elleveren så slik ut:

1 Giuliani, 2 Ferrara, 3 Francini, 4 Crippa, 5 Alemão, 6 Baroni, 7 Fusi, 8 De Napoli, 9 Careca, 10 Maradona, 11 Carnevale. De ligger fortjent under med 1-0 mot et aggressivt og friskt Roma etter den første halve timen.

En typisk Roma-formasjon under Radice var i en 4-4-2 nokså inspirert av Trapattonis lignende måte å sette opp denne på, mao en del "flytende" roller. Så Comi skal opp i midtbaneleddet og Manfredonia og Nela ned i backrekka. Manfredonia enten som libero eller med spesiell mannmarkering på Maradona (trolig) her. Så altså: Cervone; Pellegrini, Berthold, Manfredonia, Nela; Di Mauro, Comi, Giannini, Desideri; Rizzitelli, Völler. Midtbanen er nok nokså flytende her mtp Giannini og Comi som nokså offensive. Ikke akkurat en "flat" midtbanefirer her.

[mikemodano]

Takk for innspill, Pazzini. Jeg skal absolutt ikke utelukke 4-4-2, for det er mange av disse som spiller i, som du sier, flytende roller. Den 3-5-2-formasjonen jeg har visualisert meg fram til er ikke bombesikker, men Comi er uten tvil libero, og så er Manfredonia den som holder igjen sentralt på midten. Jeg kan ikke utelukke at han fotfølger Careca, for at Pellegrini og Berthold går etter henholdsvis Maradona og Carnevale levner videoen ingen tvil om. Jeg er åpen for at Di Mauro spiller noe inn i banen, og at Rizzitelli heller enn angriper er satt opp som offensiv høyrebredd. Men Nela ligger utvilsomt framskutt ute på venstrekanten i det som i beste fall er en skjev 3-5-2 (mens jeg altså er åpen for andre syn). Jeg anbefaler imidlertid videoen. Bildene er overraskende skarpe.

[GiPazzini_85]

Takk for innspill, Pazzini. Jeg skal absolutt ikke utelukke 4-4-2, for det er mange av disse som spiller i, som du sier, flytende roller. Den 3-5-2-formasjonen jeg har visualisert meg fram til er ikke bombesikker, men Comi er uten tvil libero, og så er Manfredonia den som holder igjen sentralt på midten. Jeg kan ikke utelukke at han fotfølger Careca, for at Pellegrini og Berthold går etter henholdsvis Maradona og Carnevale levner videoen ingen tvil om. Jeg er åpen for at Di Mauro spiller noe inn i banen, og at Rizzitelli heller enn angriper er satt opp som offensiv høyrebredd. Men Nela ligger utvilsomt framskutt ute på venstrekanten i det som i beste fall er en skjev 3-5-2 (mens jeg altså er åpen for andre syn). Jeg anbefaler imidlertid videoen. Bildene er overraskende skarpe.

Comi var jo en mer offensivt anlagt spiller. Pellegrini høyreback. Men mulig Nela har en fremskutt backrolle.

[jakral]

Når det gjelder Argentina-kampen, så fant altså den sted i Cagliari, og stadion var Sant' Elia, dit italienske myndigheter altså hadde trykket så hardt på FIFA for å få engelskmennene sendt til det innledende gruppespillet. Som vi har sett tidligere i tråden, så hadde de lyktes.

Vi må tillegge at det faktisk var like mye britiske myndigheter som pushet for Sardinia som base for England som italienske. Du så den nye dokumentaren jeg linket til inne på Italia '90-tråden. Mot slutten av episoden dukker denne sinte, rødhårete sportsministeren opp i flere korte klipp; Colin Moynihan. Det var han som ledet arbeidet der.

Dessuten...

Vi må kanskje ta med at to av VM-favorittene møttes til privatlandskamp i Rotterdam i dagene før jul også. Et noe redusert Nederland tapte 1-0 mot et ganske så toppet Brasil. Careca matchvinner med en heading på et Jorginho-innlegg fra høyre.

NED: van Breukelen, Sturing, R.Koeman (Laamers), van Tiggelen, Reekers, van Aerle, Wouters (Blind), Ellerman (Winter), Latuheru, Kieft (van Loen), Berghuis (van't Schip).

BRA: Taffarel, Aldair (Júlio César), Mozer, Ricardo Rocha, Jorginho, Dunga (Silas), Alemão, Valdo, Branco, Romário (Bebeto), Careca (Müller).

[GiPazzini_85]

Takk for innspill, Pazzini. Jeg skal absolutt ikke utelukke 4-4-2, for det er mange av disse som spiller i, som du sier, flytende roller. Den 3-5-2-formasjonen jeg har visualisert meg fram til er ikke bombesikker, men Comi er uten tvil libero, og så er Manfredonia den som holder igjen sentralt på midten. Jeg kan ikke utelukke at han fotfølger Careca, for at Pellegrini og Berthold går etter henholdsvis Maradona og Carnevale levner videoen ingen tvil om. Jeg er åpen for at Di Mauro spiller noe inn i banen, og at Rizzitelli heller enn angriper er satt opp som offensiv høyrebredd. Men Nela ligger utvilsomt framskutt ute på venstrekanten i det som i beste fall er en skjev 3-5-2 (mens jeg altså er åpen for andre syn). Jeg anbefaler imidlertid videoen. Bildene er overraskende skarpe.

Tror jeg ser hva som er greia her nå. Formasjonen jeg har satt opp ville nok vært nokså normal for mange andre kamper med Roma denne sesongen. Men her driver jo Radice med dobbeldekning av Maradona. Derfor er det nok vanskelig å si hva slags formasjon dette er, om det i det hele tatt er en. Ser på videoen nå og Comi er jo overalt i løpet av kampen.

[mikemodano]

Nå skal ikke jeg sitte og være høy og mørk når det gjelder italiensk fotball, der du nok er rimelig bevisst på hva som har rørt seg også i et historisk perspektiv, og det er heller ikke det at det spiller noen avgjørende rolle, men nå har jeg gjort unna flerfoldige minutter i samtlige av de fem Roma-kampene Footballia har i arkivet sitt fra Serie A-sesongen 1989/90, og jeg greier ikke å definere Antonio Comi som noe annet enn libero basert på disse bildene. Man ser ham hele tiden som den forsvareren som ligger sentralt og tar ut dybde, og han er også ganske restriktiv i forhold til å avansere framover i løpet av de minuttene jeg har observert ham, så dersom disse oppgjørene er representative for hvordan Comi tedde seg i 89/90-sesongen, så var han ingen spesielt vågal libero som bykset over midtstreken så snart anledningen inviterte til det. Jeg ser imidlertid av karrierestatsa hans at han bokførte en del scoringer for Torino før han havnet i hovedstaden, og noen mål ble det jo også i Roma, så at du har dine ord i behold hva gjelder Comis involveringer fra en midtbaneposisjon tviler jeg således ikke på.