Listefeber - Filmutgaven
Lagt inn: ons aug 04, 2021 2:18 pm
Sterkt inspirert, eller rettere sagt "lånt" fra Diskusjon.no sin filmtråd, og i stedet for å starte opp ørten ulike tråder her inne, om ulike temaer. Så tenkte jeg det kunne vært kjekt å hatt et sted, hvor de som er glad i å lage lister og rangere ting og tang, kan slippe seg litt ekstra løs, og tja, finnes vel ingen grenser for hva en kan liste opp, men er alltids kjekt om det kan bli litt diskusjon ut av det også, men selvsagt ingen tvang.
Prøvde meg på litt ulike temaer og lister tidligere i år og i fjor, og orker ikke å skrive opp alt på nytt, så kopierer over de man har vært innom, også fordi jeg holdt på å gå i fella, da med å lage en nøyaktig lik tråd/liste sist, og hadde jo helt glemt meg bort, og tja, ikke så lysten til å gjøre den tabben nok en gang.
Uansett, jeg har ikke tid til å komme opp med noen ny liste, så henter frem en jeg har planlagt å forsøke å oppdatere litt, men enda ikke fått gjort, så tja, starter opp med:
Favoritt filmer der tar deg med inn i ei helt annen verden:
Tenker da på type film der kan utspille seg i fortid, nåtid eller ei mulig fremtid, men der fellesnevneren jo er at disse nokså uforglemmelige steder, byer og områder, alle bærer sterkt preg av å inneha ei helt unik type design, stil og ikke minst stemning, og kan fremstå ved første øyekast som alt fra et potensielt vaskekte mareritt, eller til å virke som det reneste paradis på jord.
Batman (1989) av Tim Burton
Noe av det jeg alltid har elsket med Burton sine to første Batman filmer, er jo hvor levende og unikt Gotham by virkelig fremstår, og særlig hvordan han setter stemningen såpass tidlig ut, der byen vi møter på bærer et tydelig og klart preg av dens kaotiske historie og dens forvandling (eller sammensmelting) opp gjennom årenes løp, da gjennom en rekke forskjellige innflytelser i stil og utseende. Enten via sine gotiske og høyreiste tårn og bygninger, til de mer grå og industrielle overflater, før det bærer rett over igjen til den mer fargerike og prangende Art Deco lignende retro design.
Som guttunge var det å få sett denne filmen for aller første gang, og det å bli "sugd" direkte inn i den unike verden som jo Gotham by virkelig er, noe helt, helt spesielt. Og tross av dens imponerende og mektige utseende, fra ei god distanse, med hintet om spenning, eventyr og action, så blir det tidlig klart at som alle storbyer, så besitter den også langt mindre hyggelige sider av seg, der bakom dampfylte og kalde gatehjørner, så lusker det fare og uberegnelighet, og hvor ingen er helt trygge, selv ikke Batman.
Teenage Mutant Ninja Turtles (1990) av Steve Barron
I likhet med Batman, så var jo møtet med den første Turtles filmen som guttunge, ei uforglemmelig reise over i en helt annen verden, og ettersom en vokste jo opp på landet, så var det å komme inn til Oslo by det nærmeste en kunne være ei skikkelig storby, men klart, drømte jo alltid om New York og hvor kult det ikke ville være å bo i kloakken som Turtles gutta. Men klart, den "drømmen" forlot man jo rimelig kjapt, når man så noen ikke fullt så koselige bilder og videoer av hvordan det faktisk så ut der nede, og det var ikke i nærheten av å være like hjemmekoselig som den man møtte på i Turtles filmene.
Men nok om det, Turtles i 1990 foregikk som nevnt i New York, for mesteparten av tiden, men klart med den lave budsjett måtte de jo ta i bruk det lille de hadde av muligheter til å få fanget opp byens unike stemning og, synes gjorde ei meget godkjent jobb med nettopp dette. Der de få scenene og bildene fra storbyen, virkelig fremhever hvor livlig og faretruende byen virkelig er, selv for Turtles, og i likhet med Gotham by, et sted der alle er "fritt vilt" og stemningen blir satt helt i starten av, og gir aldri helt slipp på seerne.
Selv i oppfølgeren, den mer utvannede og på langt nær like gode Turtles II: Secret of the Ooze (1991) fremheves mye av den samme stemningen, men dessverre kunne ikke det gjøre opp for dens mangel på ei like god historie og karakterer som originalen.
Som så mange andre filmer fra den perioden, så ble jo New Yorks skyline fremhevet tidlig, men selv foretrekker jeg nok heller det lille klippet der finner sted like før man treffer på Shredders og fotklanens "ungdomsklubb", eller rettere sagt opptreningssenter for de potensielle nye medlemmer av hans kriminelle organisasjon. Dette finner sted på et avsides liggende plass, der går under navnet Lairdman Island, som sikkert var et artig pek i retning Turtles sine skapere, Peter Laird og Kevin Eastman.
The Terminator (1984) av James Cameron
Enkelte filmverdener vil en gjerne besøke, leve og bo i, for evig og alltid, om det var mulig, mens andre fremstår som helvete på jord, og av typen der gir jo et uslettelig og mareritt aktig inntrykk, der for alltid vil hjemsøke deg, og få har vel gitt større inntrykk av total hjelpeløshet og mørke, som den fremtiden James Cameron ga oss i 1984 og filmen The Terminator.
Her møtes man øyeblikkelig av ei totalt ødelagt verden, umulig å gjenkjenne, og hvor fortidens mer positive syn på fremtidens mange vidunder i form av flyvende biler eller fargerike og enorme bygninger er ikke å se, kun ren og skjær jævelskap, hvor menneskeheten blir nå jagd og slaktet i hopetalls, som skadedyr av den nye dominerende seierherren, nemlig maskinene. Og de vil ikke stoppe, noen gang, før alt menneskeliv har blitt visket ut av historiebøkene.
Det fryktinngytende synet av de massive Hunter-Killer tanksene som kjører over hodeskaller, til lydene av mektige laserstråler der plaffer i vei. Ja, det var virkelig noe helt annerledes enn hva man hadde vært borti av lignende sci-fi filmer tidligere, og definitivt ei slik potensiell fremtid fra filmens verden, som jo satt igjen i kroppen, veldig lenge i ettertid.
Beauty and the Beast (1991) av Gary Trousdale og Kirk Wise
Jeg er fortsatt litt i tvil om hvilken Disney film man faktisk først så på kino som liten, men av den tidligste og kanskje mest minneverdige jeg husker, kom jo gjennom Skjønnheten og Udyret tilbake i 1992 med mamma og pappa. Det var, vel, ei mildt sagt uforglemmelig reise inn i en verden som, ja, virkelig grep godt tak i deg fra aller første scene, og ble vanskelig å glemme med det første.
Fra bildet av den vakre fortryllende skogen, men der snart avdekker en langt mer mørk og faretruende verden, nemlig det gotiske og enorme slottet til hovedkarakteren og hans tragiske skjebne.
Filmen er jo romantisk, men også trist og ganske så skummel i forhold til mye annet Disney gjorde i det tiåret, og husker selv flere barn der gråt og oppgitte foreldre som innså tidlig ut at denne filmen antageligvis var litt for "tung" i både historie og utseende, for de aller minste, og det ble visst litt "bråk" om dette i ettertid, eller slik huskes det nå da.
Uansett, slottets gotiske preg dominerer gjennom filmen, og de mange faretruende statuene, maleriene og skapningene der lusket rundt i slott og skog bidro nok også sterkt til at filmen fikk ei litt ekstra dimensjon av å være noe mer enn kun ei barnefilm, det og ei utrolig flott historie, som jo gikk litt "dypere" enn hva mange kanskje forbinder med tegnefilmer oftest.
Aguirre, the Wrath of God (1972) av Werner Herzog
Å høre lyden av det mektige soundtracket til Popol Vuh og få se dette større følget av spanske erobrere, langsomt stige ned fra en bratt og ubarmhjertig fjellskrent, der de er fullt kledt opp i rustninger, våpen og har dratt med seg alt fra slaver, fanger, dyr og attpåtil deres egne vakre kvinner, som jo stiller opp i festklær, og det er ei viss arroganse og nærmest forakt disse nye seierherrene viser for nye og uberørte verdenen, der jo er Sør-Amerika.
For her snakker vi totale motsetninger der snart vil krasje sammen, og da hjelper det fint lite med all verdens rikdom og teknologiske fremskritt, i form av våpen og lærdom fra hjemlandet, og dersom de ikke trår varsomt og med større respekt, skal det jo snart vise seg at jungelen og naturen har sin egen spesielle måte å gi sine nye besøkende en "varm" velkomst på.
Klart, det hjelper jo ikke akkurat særlig godt på, at et mindre følge der blir sendt på ei ekspedisjon, snart blir utsatt for et brutalt mytteri og hvor en sinnsvak gærning (Klaus Kinski) overtaler sine "følgere" om at all verdens rikdom og skatter er i vente, bare de henger seg på og er tålmodige. Men det ender jo i stedet opp med ei enveisbillett rett inn i menneskelig galskap, hvor det sjeldent eller aldri er noen vinnende part.
Nei, kanskje ikke ei verden jeg ville likt å leve i, men heller besøke, under et kortere opphold. For er jo noe meget interessant med det urørte og utemmede av natur og områder, og ikke vite hva som ligger i andre enden av reisen. Som guttunge var jo det å lese om slike historier som cowboyer, indianere og ikke minst Conquistadorenes tidlige ankomst til Amerika, ei både spennende men også trist reise. For alle disse flotte og mektige byene og sivilisasjonene ble jo nesten for alltid fullstendig ødelagt og lagt i ruiner, i jaget etter rikdom og gull, og noe der dessverre bare skulle bli oppstarten for det brutale møtet mellom den gamle og nye verden og ikke minst dets opprinnelige innbyggere i Amerika.
The Warriors (1979) av Walter Hill
Kanskje heller ikke ei verden eller område en ville likt å ferdes, særlig på nattetid, hvor da en mindre gjeng fra Coney Island New York, kalt The Warriors, blir ved en "feiltagelse" dømt som drapsmenn på ei større gjengleder under svært oppmøte, og blir med det fritt vilt for resten av byens kriminelle og rivaliserende gjenger. Veien hjem tilbake til trygge og kjære Coney Island, blir altså alt annet enn gjestmild og trygg, og der ikke bare gjenger som ligger på lur i mørkets gater, og ønsker seg en bit av Warriors gutta.
Filmen benytter seg godt av musikk, stemning og klarer å holde i gang et fenomenalt tempo fra start til slutt, og der synet av det neonopplyste pariserhjulet og det små gufne synth-musikken hinter om at noe helt spesielt er ferd med å finne sted i nattens sene timer.
Blade Runner (1982) av Ridley Scott
Denne lå nok egentlig først i tankene da jeg valgte å forsøke å liste opp disse meget spesielle filmverdenene, særlig etter gjenhør med Blade Runner soundtracket i går natt.
Her ble det nesten klin "umulig" å velge kun et bilde, og der sjeldent har man vel sett ei mer detaljrik og vakker film før, og uansett hvor man stopper opp med pause knappen, så slutter jeg aldri å bli forbauset over hvor mye arbeid og utallige timer som må ha blitt lagt ned her, og klart, når regissøren har (vet ikke hvor mange forskjellige utgaver det har blitt, minst 5 tror jeg, eller fler) så sier det vel litt om at det er en sånn film man ikke helt blitt ferdig med, nei.
Selv foretrekker jeg nok helst Directors Cut versjonen fra 1992, da jeg liker den mørkere og litt mer "gritty" stemningen den har gående i farger osv, fremfor den mer oppdaterte Final Cut fra 2007. Uansett, ei vanvittig vakker og innholdsrik film, både i utseende men også dens historie og karakterer.
Igjen, jeg vet ikke helt om det er ei fremtid man ville likt å leve i, pent, spennende og meget interessant, men nå har jo dette ei ganske så dyster og mørk bakside, og konstant mørke og regnfulle forhold kan se og høres kult ut, men i lengden, nei.
Klart, med den mektige musikken til Vangelis i ørene, og den majestetiske innledningen av svære flammekastende eksplosjoner i skyene og med et dominerende preg av futuristiske retro pyramide lignende bygninger, flyvende biler og, ja, det kan ikke helt forberede en på hva man har i vente, og litt som med Batman og Gotham by, pent og spennende fra ei god avstand, men desto nærmere en kommer, så begynner en å bli heller noe i tvil om det blir noe lengre besøk her likevel.
Men, alle filmene over (glemte å rangere dem, men skitt au) innehar altså denne unike og uforglemmelige stemningen og følelsen av noe helt unikt, der gjør at man så gjerne kommer tilbake, igjen og igjen, og klart, enkelte sitter nok litt lenger enn andre, men, ja, det var nå de man orket å dra frem for denne gang.
Prøvde meg på litt ulike temaer og lister tidligere i år og i fjor, og orker ikke å skrive opp alt på nytt, så kopierer over de man har vært innom, også fordi jeg holdt på å gå i fella, da med å lage en nøyaktig lik tråd/liste sist, og hadde jo helt glemt meg bort, og tja, ikke så lysten til å gjøre den tabben nok en gang.
Uansett, jeg har ikke tid til å komme opp med noen ny liste, så henter frem en jeg har planlagt å forsøke å oppdatere litt, men enda ikke fått gjort, så tja, starter opp med:
Favoritt filmer der tar deg med inn i ei helt annen verden:
Tenker da på type film der kan utspille seg i fortid, nåtid eller ei mulig fremtid, men der fellesnevneren jo er at disse nokså uforglemmelige steder, byer og områder, alle bærer sterkt preg av å inneha ei helt unik type design, stil og ikke minst stemning, og kan fremstå ved første øyekast som alt fra et potensielt vaskekte mareritt, eller til å virke som det reneste paradis på jord.
Batman (1989) av Tim Burton
Noe av det jeg alltid har elsket med Burton sine to første Batman filmer, er jo hvor levende og unikt Gotham by virkelig fremstår, og særlig hvordan han setter stemningen såpass tidlig ut, der byen vi møter på bærer et tydelig og klart preg av dens kaotiske historie og dens forvandling (eller sammensmelting) opp gjennom årenes løp, da gjennom en rekke forskjellige innflytelser i stil og utseende. Enten via sine gotiske og høyreiste tårn og bygninger, til de mer grå og industrielle overflater, før det bærer rett over igjen til den mer fargerike og prangende Art Deco lignende retro design.
Som guttunge var det å få sett denne filmen for aller første gang, og det å bli "sugd" direkte inn i den unike verden som jo Gotham by virkelig er, noe helt, helt spesielt. Og tross av dens imponerende og mektige utseende, fra ei god distanse, med hintet om spenning, eventyr og action, så blir det tidlig klart at som alle storbyer, så besitter den også langt mindre hyggelige sider av seg, der bakom dampfylte og kalde gatehjørner, så lusker det fare og uberegnelighet, og hvor ingen er helt trygge, selv ikke Batman.
Teenage Mutant Ninja Turtles (1990) av Steve Barron
I likhet med Batman, så var jo møtet med den første Turtles filmen som guttunge, ei uforglemmelig reise over i en helt annen verden, og ettersom en vokste jo opp på landet, så var det å komme inn til Oslo by det nærmeste en kunne være ei skikkelig storby, men klart, drømte jo alltid om New York og hvor kult det ikke ville være å bo i kloakken som Turtles gutta. Men klart, den "drømmen" forlot man jo rimelig kjapt, når man så noen ikke fullt så koselige bilder og videoer av hvordan det faktisk så ut der nede, og det var ikke i nærheten av å være like hjemmekoselig som den man møtte på i Turtles filmene.
Men nok om det, Turtles i 1990 foregikk som nevnt i New York, for mesteparten av tiden, men klart med den lave budsjett måtte de jo ta i bruk det lille de hadde av muligheter til å få fanget opp byens unike stemning og, synes gjorde ei meget godkjent jobb med nettopp dette. Der de få scenene og bildene fra storbyen, virkelig fremhever hvor livlig og faretruende byen virkelig er, selv for Turtles, og i likhet med Gotham by, et sted der alle er "fritt vilt" og stemningen blir satt helt i starten av, og gir aldri helt slipp på seerne.
Selv i oppfølgeren, den mer utvannede og på langt nær like gode Turtles II: Secret of the Ooze (1991) fremheves mye av den samme stemningen, men dessverre kunne ikke det gjøre opp for dens mangel på ei like god historie og karakterer som originalen.
Som så mange andre filmer fra den perioden, så ble jo New Yorks skyline fremhevet tidlig, men selv foretrekker jeg nok heller det lille klippet der finner sted like før man treffer på Shredders og fotklanens "ungdomsklubb", eller rettere sagt opptreningssenter for de potensielle nye medlemmer av hans kriminelle organisasjon. Dette finner sted på et avsides liggende plass, der går under navnet Lairdman Island, som sikkert var et artig pek i retning Turtles sine skapere, Peter Laird og Kevin Eastman.
The Terminator (1984) av James Cameron
Enkelte filmverdener vil en gjerne besøke, leve og bo i, for evig og alltid, om det var mulig, mens andre fremstår som helvete på jord, og av typen der gir jo et uslettelig og mareritt aktig inntrykk, der for alltid vil hjemsøke deg, og få har vel gitt større inntrykk av total hjelpeløshet og mørke, som den fremtiden James Cameron ga oss i 1984 og filmen The Terminator.
Her møtes man øyeblikkelig av ei totalt ødelagt verden, umulig å gjenkjenne, og hvor fortidens mer positive syn på fremtidens mange vidunder i form av flyvende biler eller fargerike og enorme bygninger er ikke å se, kun ren og skjær jævelskap, hvor menneskeheten blir nå jagd og slaktet i hopetalls, som skadedyr av den nye dominerende seierherren, nemlig maskinene. Og de vil ikke stoppe, noen gang, før alt menneskeliv har blitt visket ut av historiebøkene.
Det fryktinngytende synet av de massive Hunter-Killer tanksene som kjører over hodeskaller, til lydene av mektige laserstråler der plaffer i vei. Ja, det var virkelig noe helt annerledes enn hva man hadde vært borti av lignende sci-fi filmer tidligere, og definitivt ei slik potensiell fremtid fra filmens verden, som jo satt igjen i kroppen, veldig lenge i ettertid.
Beauty and the Beast (1991) av Gary Trousdale og Kirk Wise
Jeg er fortsatt litt i tvil om hvilken Disney film man faktisk først så på kino som liten, men av den tidligste og kanskje mest minneverdige jeg husker, kom jo gjennom Skjønnheten og Udyret tilbake i 1992 med mamma og pappa. Det var, vel, ei mildt sagt uforglemmelig reise inn i en verden som, ja, virkelig grep godt tak i deg fra aller første scene, og ble vanskelig å glemme med det første.
Fra bildet av den vakre fortryllende skogen, men der snart avdekker en langt mer mørk og faretruende verden, nemlig det gotiske og enorme slottet til hovedkarakteren og hans tragiske skjebne.
Filmen er jo romantisk, men også trist og ganske så skummel i forhold til mye annet Disney gjorde i det tiåret, og husker selv flere barn der gråt og oppgitte foreldre som innså tidlig ut at denne filmen antageligvis var litt for "tung" i både historie og utseende, for de aller minste, og det ble visst litt "bråk" om dette i ettertid, eller slik huskes det nå da.
Uansett, slottets gotiske preg dominerer gjennom filmen, og de mange faretruende statuene, maleriene og skapningene der lusket rundt i slott og skog bidro nok også sterkt til at filmen fikk ei litt ekstra dimensjon av å være noe mer enn kun ei barnefilm, det og ei utrolig flott historie, som jo gikk litt "dypere" enn hva mange kanskje forbinder med tegnefilmer oftest.
Aguirre, the Wrath of God (1972) av Werner Herzog
Å høre lyden av det mektige soundtracket til Popol Vuh og få se dette større følget av spanske erobrere, langsomt stige ned fra en bratt og ubarmhjertig fjellskrent, der de er fullt kledt opp i rustninger, våpen og har dratt med seg alt fra slaver, fanger, dyr og attpåtil deres egne vakre kvinner, som jo stiller opp i festklær, og det er ei viss arroganse og nærmest forakt disse nye seierherrene viser for nye og uberørte verdenen, der jo er Sør-Amerika.
For her snakker vi totale motsetninger der snart vil krasje sammen, og da hjelper det fint lite med all verdens rikdom og teknologiske fremskritt, i form av våpen og lærdom fra hjemlandet, og dersom de ikke trår varsomt og med større respekt, skal det jo snart vise seg at jungelen og naturen har sin egen spesielle måte å gi sine nye besøkende en "varm" velkomst på.
Klart, det hjelper jo ikke akkurat særlig godt på, at et mindre følge der blir sendt på ei ekspedisjon, snart blir utsatt for et brutalt mytteri og hvor en sinnsvak gærning (Klaus Kinski) overtaler sine "følgere" om at all verdens rikdom og skatter er i vente, bare de henger seg på og er tålmodige. Men det ender jo i stedet opp med ei enveisbillett rett inn i menneskelig galskap, hvor det sjeldent eller aldri er noen vinnende part.
Nei, kanskje ikke ei verden jeg ville likt å leve i, men heller besøke, under et kortere opphold. For er jo noe meget interessant med det urørte og utemmede av natur og områder, og ikke vite hva som ligger i andre enden av reisen. Som guttunge var jo det å lese om slike historier som cowboyer, indianere og ikke minst Conquistadorenes tidlige ankomst til Amerika, ei både spennende men også trist reise. For alle disse flotte og mektige byene og sivilisasjonene ble jo nesten for alltid fullstendig ødelagt og lagt i ruiner, i jaget etter rikdom og gull, og noe der dessverre bare skulle bli oppstarten for det brutale møtet mellom den gamle og nye verden og ikke minst dets opprinnelige innbyggere i Amerika.
The Warriors (1979) av Walter Hill
Kanskje heller ikke ei verden eller område en ville likt å ferdes, særlig på nattetid, hvor da en mindre gjeng fra Coney Island New York, kalt The Warriors, blir ved en "feiltagelse" dømt som drapsmenn på ei større gjengleder under svært oppmøte, og blir med det fritt vilt for resten av byens kriminelle og rivaliserende gjenger. Veien hjem tilbake til trygge og kjære Coney Island, blir altså alt annet enn gjestmild og trygg, og der ikke bare gjenger som ligger på lur i mørkets gater, og ønsker seg en bit av Warriors gutta.
Filmen benytter seg godt av musikk, stemning og klarer å holde i gang et fenomenalt tempo fra start til slutt, og der synet av det neonopplyste pariserhjulet og det små gufne synth-musikken hinter om at noe helt spesielt er ferd med å finne sted i nattens sene timer.
Blade Runner (1982) av Ridley Scott
Denne lå nok egentlig først i tankene da jeg valgte å forsøke å liste opp disse meget spesielle filmverdenene, særlig etter gjenhør med Blade Runner soundtracket i går natt.
Her ble det nesten klin "umulig" å velge kun et bilde, og der sjeldent har man vel sett ei mer detaljrik og vakker film før, og uansett hvor man stopper opp med pause knappen, så slutter jeg aldri å bli forbauset over hvor mye arbeid og utallige timer som må ha blitt lagt ned her, og klart, når regissøren har (vet ikke hvor mange forskjellige utgaver det har blitt, minst 5 tror jeg, eller fler) så sier det vel litt om at det er en sånn film man ikke helt blitt ferdig med, nei.
Selv foretrekker jeg nok helst Directors Cut versjonen fra 1992, da jeg liker den mørkere og litt mer "gritty" stemningen den har gående i farger osv, fremfor den mer oppdaterte Final Cut fra 2007. Uansett, ei vanvittig vakker og innholdsrik film, både i utseende men også dens historie og karakterer.
Igjen, jeg vet ikke helt om det er ei fremtid man ville likt å leve i, pent, spennende og meget interessant, men nå har jo dette ei ganske så dyster og mørk bakside, og konstant mørke og regnfulle forhold kan se og høres kult ut, men i lengden, nei.
Klart, med den mektige musikken til Vangelis i ørene, og den majestetiske innledningen av svære flammekastende eksplosjoner i skyene og med et dominerende preg av futuristiske retro pyramide lignende bygninger, flyvende biler og, ja, det kan ikke helt forberede en på hva man har i vente, og litt som med Batman og Gotham by, pent og spennende fra ei god avstand, men desto nærmere en kommer, så begynner en å bli heller noe i tvil om det blir noe lengre besøk her likevel.
Men, alle filmene over (glemte å rangere dem, men skitt au) innehar altså denne unike og uforglemmelige stemningen og følelsen av noe helt unikt, der gjør at man så gjerne kommer tilbake, igjen og igjen, og klart, enkelte sitter nok litt lenger enn andre, men, ja, det var nå de man orket å dra frem for denne gang.