Fødselsdagstråden

[Lezah]

Ganske mange gode fotballspillere fylle år i dag; Lizarazu, Djalminha, Ze Roberto f.eks.

Men tankene går jo til Dagfinn Enerly. Som sikkrt mange her så jeg kampen som endte karrieren hans på tv, og det er et av de øyeblikkene man virkelig vil men ikke kan glemme. Virket alltid som en sympatisk fyr på banen. Etterpå har han, og kona, vært enormt...jeg vet ikke hva rette ordet er, men de er tøffere enn meg. Inspirerende", kanskje? Gratulerer med dagen til Dagfinn!

[mikemodano]

En rimelig habil brasiliansk stopper fyller år i dag: Ricardo Gomes, kaptein under Italia '90. Født i '64, så det skulle gjøre ham 58 år gammel.



Brassene spilte jo 5-3-2 i Italia, og Gomes var den ene av to stoppere framfor libero Mauro Galvão. Mozer og Ricardo Rocha var den andre; de fikk to kamper hver seg. Gomes skulle egentlig bidra også i '94, men var nødt til å trekke seg før turneringsstart grunnet skade, noe som gjorde at Dunga fikk kapteinsansvaret den gang.

Feliz aniversário, senhor Gomes. Um grande zagueiro.

[mikemodano]

I dag fyller han 70:



Tre strake bundesligatitler fra '75 til '77, og i den siste av disse tre sesongene spilte han også finale (og scoret) i serievinnercupen, da Borussia Mönchengladbach tapte 3-1 for Liverpool i Roma.

Simonsen regnes som en av de største danske spillerne i (relativt) moderne tid, selv om valget med å reise fra Barcelona til Charlton i 82/83 til evig tid vil bli stående igjen som noe av ei gåte.

På landslagsnivå huskes han ofte for straffesparket som senket England på Wembley i '83, da danskene greide å kvale inn til EM året etter. I selve mesterskapet skulle han dessverre bli avspist med åpningsomgangen i første kamp, den mot vertsnasjonen Frankrike, der Danmark tapte 1-0. Han pådro seg et brudd i foten. Simonsen ble også valgt ut i troppen for å representere nasjonen i deres første VM-sluttspill noensinne, men i Mexico '86 var han allerede et stykke unna å være noe førstevalg, og han stoppet på én opptreden som innbytter.

Sist sett på Axelborg Bodega i sentrum av København med en sneip i munnviken, et halvfullt Tuborg-glass foran seg, og full av røverhistorier. Til lykke, Allan!

[mikemodano]

En ordentlig godbit i dag:



Verdensmester Francesco Graziani blir 70. Her avfotografert sammen med den ikke helt uefne polske forsvareren Władysław Żmuda, uvisst om det er fra åpningsmøtet deres eller fra semifinalen. Holdt som oftest til ute på venstreflanken under Spania-VM i '82, men som vi har lest her på delforumet tidligere: Han var muligens mer kjent som midtspiss på klubbnivå.

Buon compleanno, 'Ciccio'!

[mikemodano]

I dag, februar den første, er det mange storheter å feire. Blant jubilantene finner man folk som Walter Schachner, Luther Blissett, Manuel Amoros (!), Rob Lee, John Bosman, Herolind Shala, Sir Stanley Matthews, Kevin Kilbane OG, ifølge en del kanskje ikke minst, Gabriel Batistuta. Har DU husket å handle sitronkake til kaffen for å minnes dem alle? Min er allerede fortært.

Til tross for denne hurven old ballers, så gikk min hilsen i dag først og fremst, og med potet i halsen, ned til våre kjære naboer i Sjælland, Zealand på engelsk, som alle som én sitter ved Axelborg Bodega med "en lille" en og synger 'Vi er røde, vi er hvide' for, hold deg fast: Søren Lerby!



Født i København 1.februar 1958, hvilket betyr at den gamle midtbanesentralen i dag fyller 65 år. Glemt er miseren i București i november '89, der Lerby plutselig ble brakt tilbake til landsholdet etter nesten halvannet år borte (hadde vel lagt opp etter EM året før), og hvor danskene tapte 3-1 mot Rumænien, som altså fikk avancere til verdensmesterskabet i Italien på deres bekostning. Da hadde danskene imidlertid gjort langt større furore tidligere i tiåret, hvor de satte solide spor etter seg, med Lerby i sin midte, både under EM i '84 (semifinale, tap for Spania etter straffekonk) og i VM i '86 (stortap for Spania etter den velkjente Jesper Olsen-blunderen). Like til hadde de altså kvalificeret seg til EM i Vest-Tyskland i '88, men på det tidspunktet var det klart at et generasjonsskifte begynte å tvinge seg fram. Lerby ble i så måte ingen større kontinuitetsbærer mellom generasjoner, siden han kun fikk det ene, litt merkelige, bidraget til det gryende "nye" landslaget på tampen av Italia '90-kvaliken, men i sin prime var han stabil som få der han med sitt fremste visuelle varemerke, de nedrullede strømpene, lå litt dypt enten sentralt eller litt lett venstreorientert på midten, og både strødde pasninger og løp arrig etter motstandere.

Totalt 67 landskampe. Tillykke med fødselsdagen, Søren Lerby!

[mikemodano]

I går fulgte Lerbys gamle landslagskompis Lars Olsen, danskenes libero etter legenden Morten Olsen, etter med sin 62-årsdag. I dag:



Det er lett å tenke seg at denne fyren er ei forhenværende popstjerne gone vekkelsespredikant dersom en kun vurderer ut fra bildet, men vi snakker altså tidenes første utlending som toppscorer i vesttysk øversteliga. 60 år i dag, se'. Tippær det årnær sæ' med litt jangling på vollane og en matbetta på 'Mormors café'. Hæppi børsdej 'a, Jørn!

[Everenga]

I dag, februar den første, er det mange storheter å feire. Blant jubilantene finner man folk som Walter Schachner, Luther Blissett, Manuel Amoros (!), Rob Lee, John Bosman, Herolind Shala, Sir Stanley Matthews, Kevin Kilbane OG, ifølge en del kanskje ikke minst, Gabriel Batistuta. Har DU husket å handle sitronkake til kaffen for å minnes dem alle? Min er allerede fortært.

Det er garantert første gang Herolind Shala har blitt nevnt i samme åndedrag som Stanley Matthews.

[mikemodano]

@Everenga: Du kan så si. Og det er muligens også siste gang. Det var et fiffig knippe spillere som alle feiret dag 1.februar, og det var flere kjenninger enn den gjengen jeg uthevet også. Et sted var jeg imidlertid nødt til å sette grensa.

I dag: Oleh Protasov! Han var en skapelig angriper i sin absolutte prime, men fikk kanskje aldri det helt store landslagsgjennombruddet? I '86 var han rangert et lite stykke nede på den interne lista, der Belanov var overlegent førstevalg, med Zavarov i en slags dyp rolle rett bak. Protasov ble avspist med en time i den relativt betydningsløse siste gruppespillkampen mot Canada. Under EM i '88 var ikke Belanov lenger like god, selv om han var mye involvert også da. Der hadde Lobanovskij funnet rom for dem alle tre. Protasov scoret både i 1-1-kampen mot Irland og i 2-0-seieren mot Italia i semifinalen. To år senere var jo moroa over for sovjeterne omtrent før alvoret startet. Protasov startet samtlige tre gruppespillkamper, og scoret også det første målet i den avsluttende 4-0-gevinsten mot allerede avansementklare Kamerun.

På klubbnivå hadde han først ankommet Kyiv før 1987-sesongen, slik at han altså aldri hadde opplevd bragden i Lyon, der Dynamo året i forveien jo hadde sikret seg cupvinnercuptittelen etter finaleseieren mot Atlético Madrid. Han hadde ikke fått spilletid i de to semifinaletapene i påfølgende sesongs serievinnercup, og var enten ikke klar enda (fortsatt hos Dnipro), eller ikke spilleberettiget. Etter Italia '90 fikk han, i en alder av 26, lov til å reise utenlands, men oppholdet i Olympiakos sammenfalt omtrent med AEK Atens storhetsperiode, der de tok tre strake titler i '92, '93 og '94. Fire sesonger i Hellas ga null seriegull. Like fullt avrundet Protasov karrieren på klubbnivå med scoring sånn cirka i annenhver kamp han spilte.



Havnet han dermed litt mellom to stoler? For all del: EM-finale i '88 var solide saker, og det var vel her Oleh Protasov sto på toppen av sin karriere. Gratulerer med 59 i dag.

[jakral]

I dag: Oleh Protasov! Han var en skapelig angriper i sin absolutte prime, men fikk kanskje aldri det helt store landslagsgjennombruddet? I '86 var han rangert et lite stykke nede på den interne lista, der Belanov var overlegent førstevalg, med Zavarov i en slags dyp rolle rett bak. Protasov ble avspist med en time i den relativt betydningsløse siste gruppespillkampen mot Canada.

Herlig spiller. Merkelig dette med Protasov i Mexico-VM. Han var jo veldig involvert i VM-kvaliken 1984/85 under Eduard Malofejev (som fikk sparken like før VM) og scoret fem ganger der inkludert et vanvittig skudd som fikk et feststemt Idrætsparken til å bli stille et øyeblikk. Protasov storspilte jo i Dnipro på den tiden, men var dermed ikke en del av Lobanovskijs indre krets fra Dynamo Kyiv og fikk kanskje betale for det i laguttaket. Enten dét eller kanskje slet han med noen småskader under mesterskapet.

[mikemodano]

Protasov storspilte jo i Dnipro på den tiden, men var dermed ikke en del av Lobanovskijs indre krets fra Dynamo Kyiv og fikk kanskje betale for det i laguttaket. Enten dét eller kanskje slet han med noen småskader under mesterskapet.

Jeg tør ikke si sikkert hvorfor han spilte en såpass marginal rolle i Mexico, men du er nok inne på noe når du nevner at han der enda ikke var en del av Dynamo Kyiv-kollektivet. Og Belanov skulle jo avslutte året som overlegen 'ballon d'or'-triumfator. Ham valgte man ikke vekk i '86, og hattricket mot belgierne alene forsvarte en slik påstand.

Videre er jeg naturligvis enig i at Protasov var en nydelig spiller: rask, bevegelig, sterke avslutteregenskaper. Scoringen i København var kan hende ikke helt typisk for ham, for perler var nok ikke det han først og fremst serverte, selv om det fint er mulig å finne flere Protasov-mål fra utenfor 16. Disse stadige påminnelsene om de 'fire stød i bamsen' tjener imidlertid ikke til noe godt, jakral, så vi lar den ballen ligge?

Ps. Jeg registrerer at det også er fødselsdag i dag for den chilenske angriperen Mauricio Pinilla (39 år). Et annet stolt øyeblikk i mikemodanos tilskuerkarriere kom da han var til stede på Estadio Nacional i Santiago en septemberkveld i 2003 for å se Chile-Peru i den søramerikanske VM-kvaliken. 'Pinigol' hadde en del spalteplass i chilensk sportsmedia i forkant av møtet med erkerivalen, og sannelig tro ikke tenåringen til med åpningsmålet i det som til slutt ble 2-1-gevinst for vertskapet foran oss 55 000 eller så på tribunene. Enorm opplevelse for en enkel sjel fra søndre Vestfold. Så Mauricio: Dagen i dag tilhører så men også deg.

[mikemodano]

58 i dag: nattklubbenes Maradona.

[mikemodano]

Det er neppe noen som husker denne karen, men dersom noen likevel, mot formodning, skulle ha en vag anelse, får de samtidig med på kjøpet beskjeden om at karen i dag runder 54.



Ikke at jeg heller har noen større kjennskap til vedkommende, men la oss for ordens skyld hefte på et 'tillykke med dagen, Brian', i tilfelle det skulle være navnet hans.

[netrebske]

Fremragende spiller, selv om han aldri helt nådde brorens nivå.

[mikemodano]

@netrebske: Vanskelig å si seg uenig i det, all den tid storebror tross alt ofte nevnes som Nordens beste spiller gjennom tidene. Den yngre av de to var kanskje noe mer ekspresjonistisk i spillestilen der han ofte holdt hus ute mot venstreflanken, mens Michael var en mer klassisk "10". I 1989, da Brian i en alder av 20 fikk sitt virkelige landslagsgjennombrudd, var danskene et av kontinentets sterkeste lag, med lillebror som kanskje en mer imponerende spiller enn storebror, men noen deltakelse i Italia '90 ble det likevel ikke takket være 1-3 en novemberkveld i București. Gad vite hvordan Danmark ville ha gjort det i den turneringen i rumenernes sted.

[mikemodano]

Jeg antar at kanskje ikke overvettes mange har inngående kjennskap til Ari Hjelm? Hørt om ham har nok imidlertid flere. Og det rekker, det. I dag er den finske landslagslegenden 61 år gammel.



Bildet er hentet fra VM-kvalikmatchen mot Nederland hjemme i Helsingfors siste maidag i '89, et oppgjør finnene tapte takket være ei surt sein vinnerscoring fra hodet til Wim Kieft. Nå skal jeg ikke stille spørsmålet om hvordan Italia '90 kunne ha forløpt dersom finnene hadde tatt seg dit, for det var naturligvis aldri noen reell fare for det. Likevel var det den gang et lag ikke blott uten personligheter under trener Jukka Vakkila. Hjelm, med tilnavnet 'Zico', var definitivt blant karakterene. Han hadde kommet seg ned til Vest-Tyskland, der han spilte andre bundesligafotball for Stuttgarter Kickers. Som en spiller i skjæringspunktet mellom offensiv midt og defensiv angriper holdt Hjelm ofte hus litt ut mot venstre. Han var i besittelse av en ikke helt ueffen venstrefot. Spesielt rask var han nok ikke, men det han manglet i akselerasjon og toppfart tok han igjen via et skarpt fotballhode. Hjelm var utstyrt med en viss målteft, og som kallenavnet røper var han heller ikke fremmed for å prikke nota direkte fra frispark i skuddsektor. 20 scoringer på totalt 100 landskamper er en ok statistikk for en finsk landslagsspiller i årene 1983-1996. Faktisk er han rangert som nummer fem på lista over finner med flest internasjonale opptredner. Om han aldri drev det til det helt store ute på kontinentet, der andre nivå i Vest-Tyskland liksom ble hans playground (ok, så var Kickers faktisk oppe i Bundesliga i debutsesongen hans), så er han til gjengjeld en desto større legende hjemme i Tampere, der det var FC Ilves som fikk nyte godt av ferdighetene hans over flere perioder i rundt 11-12 år.

Jeg tviler på at man gjør altfor mye feil dersom en skulle befinne seg på kaffebar i Tampere, hever koppen i vilkårlig retning, og avsier et 'kippis, Ari Zico Hjelm, jalkapallolegenda!'

Om noen skulle tvile på Hjelms nasjonalitet, så føler jeg meg dessuten nokså overbevist om at de aller fleste ville ha krysset av for 'finsk' (og ikke 'brasiliansk') basert på en visuell vurdering via denne bakgrunnen:



Er Ari Hjelm selve urfinnen?

[mikemodano]

Davie Cooper holdt i mer enn et tiår hus ute på Rangers' venstreflanke, der han ofte gjorde livet surt for motstandernes høyrebacker. I dag ville han ha fylt 67 år om det ikke var for det faktum at han døde av hjernehinneblødning i en alder av 39, mens han enda var registrert som spiller hos Clydebank, klubben han slo igjennom for før han endte opp på Ibrox.



Cooper i ikke helt ukjent positur en gang på 80-tallet.

Han fikk med seg de første tre årene av Graeme Souness' Rangers-revolusjon, en periode som for vingas del inneholdt to ligamesterskap og to ligacuptitler. Han hadde ett seriemesterskap fra '78, og vant i tillegg den skotske FA-cupen tre ganger i '78, '79 og '81. Faktisk skulle han også vinne denne turneringen etter overgangen til Motherwell, der han spilte i fire sesonger. Av ligacuptriumfer bidro han til totalt sju stk som 'Ger.

Noen større landslagskarriere ble det aldri for Davie Cooper, som endte med 22 opptredner for Skottland, deriblant et overraskende comeback i siste kamp i VM-kvaliken for Italia '90, der Skottland med 1-1 hjemme mot Norge sikret deltakelse. Den viktigste landslagsscoringen hans kom utvilsomt i skottenes playoffmatch hjemme mot Australia sent i '85, der de sikret seg VM-deltakelse for Mexico '86 gjennom å vinne 2-0 i det som var det andre oppgjøret i et dobbeltmøte.

I 2006 ble han innlemmet i skotsk fotballs 'Hall of fame', og i hjembyen Hamilton står en statue av ham. Motherwells Fir Park har en tribuneseksjon oppkalt etter ham, og den legendariske Rangers-manageren Walter Smith kom med følgende utsagn om Cooper etter vingas bortgang: "God gave Davie Cooper a talent. He would not be disappointed with how it was used."

Ikke at jeg er noen glødende lojalist på noen som helst måte, men det har "alltid" vært Rangers for meg i Skottland, og slik sett har Davie Cooper vært del av en tillært fotball-ABC. I dag gjøres det nok stor stas på ham oppe i himmelriket, og det er ham vel unt.

[mikemodano]

I dag er dagen forbeholdt Østerrikes største målgjører gjennom tidene: 'Toni' Polster. Herzliche Glückwünsche zum Geburtstag, Anton. 59 år fyller karen som debuterte på A-landslaget noen måneder etter 1982-VM. Østerrike hadde åpnet kvaliken til EM i '84 med to komfortable hjemmeseire mot henholdsvis Albania (5-0) og Nord-Irland (2-0) på høsten '82, og de utvidet rekka til tre gjennom å gruse Tyrkia 4-0 i den unge Austria Wien-spissens første opptreden med flagget på brystet 17.november. Åsted: Gerhard-Hanappi-Stadion, rivalen Rapids hjemmearena. Ti minutter tok det tenåringen å heade hjem sitt første av det som totalt skulle bli 44 landslagsscoringer fordelt utover 95 kamper og 18 år. Østerrike hadde sikret seg en smakstart på kvaliken til europamesterskapet i Frankrike, og verre skulle det heller ikke bli da Nord-Irland slo Vest-Tyskland 1-0 i gruppas neste match. Slik så kvaliktabellen for pulje 6 ut da julegåsa skulle fortæres i '82:

1. Østerrike 3 3 0 0 11-0 6
2. Nord-Irland 3 1 1 1 1-2 3
3. Tyrkia 2 1 0 1 1-4 2
4. Albania 3 0 1 2 0-6 1
5. Vest-Tyskland 1 0 0 1 0-1 0

Likevel oppsto det neppe noen panikk hos den vesttyske landslagsledelsen. Dette var en åtte kamper lang serie, og østerrikerne hadde kun gjort hva som egentlig hadde vært forventet av dem. Det var imidlertid ikke til å komme fra at BRDs tap i Belfast vært en solid strek i regningen for turneringsmaskineriet til Jupp Derwall. Tross alt skulle kun gruppevinneren få delta i EM.

Det ble intet EM på Østerrike i 1984. De vant én kamp til den kvaliken (2-1 i Albania). Polsters 1-0-scoring mot Tyrkia forble hans eneste i landets forsøk på å nå Frankrike-EM (det må også føyes til at det dessuten forble hans eneste deltakelse i den kvalifiseringsturneringen). Som målgjører i kvalifiseringsspill skulle det fortsatt gå noe tid før Anton Polster gjorde seg gjeldende. Da østerrikerne feilet i å nå Mexico '86, så hadde Austria Wien-frontmannen gjort ett fattig mål (i nok en 4-0-hjemmeseier, denne gangen mot Kypros), nå fordelt utover fem opptredner. Også europamesterskapet i Vest-Tyskland i 1988 foregikk uten østerriksk deltakelse. Denne gang stilte Polster opp i samtlige seks kvalikoppgjør, og han tegnet seg for tre mål. Han var blitt nasjonens viktigste angrepsvåpen, etter at majoriteten fra den siste generasjon med store østerrikere hadde takket av, eller var i ferd med å så gjøre. Walter Schachner holdt det stadig gående i Serie A, men preget av tidens tann var han ikke lenger den habile målgjøreren internasjonalt som han én gang hadde vært.

Videre til det jeg frekt og freidig velger å kalle mitt fagfelt: Italia '90-kvalifiseringen. Her hadde østerrikerne et lønnlig håp om å nå ei internasjonal turnering igjen for første gang siden VM i '82, og det skulle da til slutt også lykkes, selv om alt hang på siste oppgjør, det hjemme i Wien mot et Øst-Tyskland som absolutt så lovende ut, men som dessverre manglet stabilitet nok til å utgjøre den store trusselen. Polster hadde gjort to mål på de første sju kvalikmatchene (han hadde riktignok ikke deltatt i 2-1-seieren hjemme mot Island, så antallet innsatser for hans del var slik sett seks), men skulle virkelig komme til sin rett denne kvelden. DDR ble sagt å være litt mentalt fraværende på Praterstadion den kvelden, naturlig preget av de siste døgns hendelser i hjemlandet som de var. 9.november hadde Muren slått sprekker, og dato for møtet i Østerrike var 15. Det endte 3-0. Polster puttet samtlige for vertskapet, som imidlertid måtte rette en takk til målvakt Klaus Lindenberger for strafferedningen fra det østtyske midtbanetalentet Rico Steinmann på stillingen 2-0. Polster ble stående igjen som Østerrikes, og kvalikgruppas, toppscorer med fem mål.

En liten måned før alvoret i Italia skulle ta til, avviklet Østerrike sin siste oppvarmingsmatch. På Praterstadion var regjerende verdensmester Argentina opponent, og det endte 1-1. Ingen av de to på bildet under scoret (Manfred Zsak for Østerrike og Jorge Burruchaga for Argentina gjorde det), og landslagssjef Josef Hickersberger, tidligere landslagsspiller, var nok enda litt i villrede rundt hvorvidt han skulle benytte Polster i spann med hjemlig series store målscorer Gerhard Rodax, eller om han skulle pare den nåværende Spania-proffen med sin gamle Austria Wien-kollega Andreas Ogris. Etter at både Herbert Prohaska og Heribert Weber, sistnevnte under kontroversielle omstendigheter, nå var uaktuelle for VM-spill, var Toni Polster Østerrikes landslagskaptein.



Historien videre kjenner vi. Østerrike feilet ganske greit i Italia, og Polster forble målløs. EM hadde aldri vært deres greie, og selv under tidligere storhetstid hadde landet aldri deltatt i noen europamesterskap. Neste internasjonale deltakelse skulle være verdensmesterskapet i Frankrike i '98. På veien dit gjorde spissen sju mål på østerrikernes ti kamper, og sluttrekka 8-1-1 var solid nok. I selve mesterskapet maktet spissen endelig, på et tidspunkt hvor han hadde gjort unna fem sesonger i tysk Bundesliga med 1.FC Köln, men idet han var på vei til Borussia Mönchengladbach, å bokføre sitt første turneringsmål. Det kom da han på overtid i første match utliknet til 1-1 mot Kamerun. Siden skulle det bli 1-1 også mot puljemotstander fra '82-turneringen Chile, før Italia nok en gang ble østerriksk nemesis gjennom å vinne 2-1 i tredje og siste gruppespillkamp. Med det var Østerrike ute, og Anton Polster, 34 år gammel, ferdigspilt i internasjonale turneringer.

Oppsummering: Stor karriere på både klubb- og landslagsnivå. Han stanset imidlertid på tre serietitler, som alle ble vunnet med Austria i Wien, og hvor den siste kom i '86. Polster må kunne betegnes som noe av en klassisk tanksenter, og det var venstrefoten hans vi minnes som den største måltrusselen, selv om han for all den også var effen i hodespillet.

[mikemodano]

Trist nok forbinder man ofte Patrick Battiston med denne hendelsen:



Det bør ikke glemmes at han var en ypperlig forsvarsspiller. Totalt ble det 56 landskamper, og den store milepælen i landslagskarrieren hans var åpenbart EM-gullet på hjemmebane i '84. Der spilte Battiston samtlige minutter i Frankrikes alle fem kamper, og han fikk en grei oppreisning etter å ha blitt slaktet av den vesttyske 'keeperen i Spania to år tidligere. I '86 ble det bronsemedaljer i VM.

På klubbnivå opplevde spilleren som var kapabel til å bekle så å si samtlige poster i ei backrekke å vinne den franske serien fem ganger med tre forskjellige klubber: Saint-Étienne i '81 (med lagkompiser som Gérard Janvion og Michel Platini), så tre ganger på fire sesonger med Bordeaux midt på 80-tallet, før han like gjerne også tok med seg en tittel i Monaco i '88.

Joyeux anniversaire, Patrick - 66 år i dag. Slik foretrekker iallfall jeg å se ham (til venstre for Platini, der de begge feirer scoring mot Portugal i semifinalen i '84):

[mikemodano]

I dag ville han ha vært 56.



Hvil i fred, Andrés.

[Lezah]

Paul Merson (55) og Carsten Ramelow (49) fyller i dag.

Tilfeldig? Neppe.

[Lezah]

Gratla til Stavrum og Mifsud i dag.

[mikemodano]

106 år gammel i dag: Rosenborg Ballklub. Snutten viser scoringene fra en 6-0-massakre som Nils Arne Eggen 8.juli 1992 (naturligvis) kalte "RBKs beste kamp noensinne". Det var utsatt storkamp i Tippeligaen, og trønderne lå på andreplass før avspark, to poeng bak serieleder Lillestrøm, à poeng med motstander Start. Fellesferien var i gang, og sju dager tidligere hadde Lerkendal huset en annen utsattkamp, den gang mot HamKam, som endte i 5-2 for Rosenborg.

Sesongen i forveien hadde Start knust RBK 5-0 i en vanvittig oppvisning på Kristiansand Stadion, på et tidspunkt hvor begrepet 'makrellfotball' virkelig begynte å vinne fram selv utenfor agderfylkene. Denne gangen var de aldri i nærheten. Jeg hadde gleden av å se begge disse midtukekampene mot Hamarkameratene og Start, og for en evig reservetrønder føltes det helt ok å være vitne til maktdemonstrasjoner som disse. Oppgjøret mot Start var matchen hvor den litt stillferdige rakkestadværingen Bent Skammelsrud for alvor gjorde seg bemerket i RBK-drakta etter overgangen fra svensk fotball, blant annet gjennom det kremmerhuset videoen forteller om. Midtbanen med ham, Kåre Ingebrigtsen og norsk fotballs dyreste spiller, Øyvind Leonhardsen, var i ferd med å sette seg, og da skulle det utover sommeren og høsten bli vanskelig å holde tritt med trønderne.

I Europa ble det imidlertid også i '92 en exit ved første korsvei. Et kalasnederlag mot Dinamo i første kamp i Moskva (5-1) etterlot RBK få muligheter til avansement, selv om de for så vidt forsøkte det de var i stand til i returmøtet. Det endte 2-0 på Lerkendal, hvor stopper Rune Tangen blant annet misbrukte et straffespark i andre omgang som kunne ha gitt 3-0, med god tid igjen enda til å fikse et fjerde og rundeavgjørende mål. Mossingen satte straffa i stolpen og ut. 'Totto' Dahlum feilet på et par gedigne muligheter, og vips så var Rosenborg ute, for å parafrasere Halvor Lea i NRK-sporten. "En av de beste kampene på Lerkendal noensinne", lød det i Arbeiderbladet dagen etter. Intet Eggen-sitat denne gang, men uttrykket, i sine forskjellige former, var i ferd med å bli en gjenganger fra Trondheim utover i kalenderåret 1992.

Det skulle enda gå noe tid før RBK begynte å gjøre seg bemerket utenfor landegrensene, for store tap på reisefot i Europa ble etter hvert en uvane. Her hjemme var de ofte i egen klasse.

For å spinne litt videre på '92-midtbanen: Hvordan så den ut i terrenget? Skammelsrud i sin første hele sesong på Lerkendal var vel enda ansett for sped til å ligge sentralt, og jeg vil mene at han opererte som venstre indreløper, mens 'Leo' var den høyre, og i et slikt scenario må da Ingebrigtsen ha vært den dype. Dét klinger heller ikke naturlig, men det må da nesten ha vært slik?

Før jeg glemmer det: Gratulerer med dagen til jubilanten.