Hunden min snakker.
Lagt inn: ons nov 09, 2022 4:06 pm
Jeg kjøpte en Irsk setter, hannhund, av Anne Mette Eskil fra kull 185860 med fødselsdato 22.06.2018. Hans far er Happy Luuke og hans mor er Dubliner Issey Miyake.
Nå har det seg slik at deres sønn, Shanostøa von Sirius, kalt Shano til vanlig, omsider har lært seg å snakke norsk, eller rettere sagt, godt norsk; altså kav Bergensk med er særdeles skarrende rrrr. Det jeg nå skal fortelle kan høres utrolig ut, men dere har mitt ord som bergenser på at det er dødsens sanning.
Shano og jeg skulle gå kveldstur og som vanlig ble han stående foran speilet i gangen mens jeg kledde meg. Jeg la merke til at han speilet seg mer enn han pleide denne kvelden og i de brune øynene øynet jeg et vemod. Jeg satte meg ned foran ham og så ham dypt inn i de bedårende øynene hans og sa: "Du, hva er i veien?"
"Jeg savner mamma."
"Ja vel," sa jeg bare, men tenkte: "Å, er vi der igjen." Bare noen måneder i forveien hadde vi hatt en lang samtale om samme emnet. Den gangen hadde han klart å lire ut av meg sannheten om hans opphav. Jeg måtte innrømme at vi hadde adoptert ham etter at han hadde satt meg til veggs med å påstå at vi ikke akkurat lignet på hverandre. Jeg grep ham med begge hendene over kjeften, strøk ham mildt over panneluggen og sa: "Gi det litt tid, Shano, så går savnet over av seg selv." Men da det vemodige blikket ikke ville gå bort og han i tillegg fikk et drag av mismot og jeg ante at tårene lå på lur, fortsatte jeg: "Du, vet du hva i gjør. Jeg kontakter matmoren din på kennelen du bodde i de første seks ukene. Så spør jeg om hun kan sende meg på Facebook et bilde av mammaen din. Så kan du ha det hengende over sengen på rommet ditt. Hva sier du?"
"Av pappa også?"
"Jeg kan spørre matmor, men ikke vent deg for mye av det, for den skjørtejegeren var kanskje bare innom kennelen for en snarvisitt."
"Hva er en skjørtejeger."
"Det finner du ut av når du blir litt eldre. Husk. Du er bare en ungdom nå."
"Ok," logret han seg ut utgangsdøren mens den lyserøde tungen hang ivrig ut av kjeften på ham.
Jeg må nesten fortelle om vår siste samtale, Shano (min nydelige irske setter) og meg. Som jeg fortalte dere sist så har Shano lært seg norsk. Han snakker som den vaskekte bergenser han er.
Hin dagen kom han bort til meg mens jeg satt i godstolen og skrev på min nyeste bok. Han så meg direkte inn i øynene med sine brune og varme øyne.
"Pappa, jeg har kommet til en konklusjon når det gjelder mine tanker om dyr og mennesker." Han tok en pause, som for å gi meg litt tid til å svelge det som nå skulle komme. "Vi, firbeinte, er faktisk klokere enn dere tobeinte." Han så på meg med et blikk som skulle fortelle meg at han mente alvor.
"Jasså," svarte jeg med løftede øyebryn. "Og det bygger du på?"
"Hør. Husker du at vi satt sammen og så på friidrett i fjor sommer?"
"Jada, det var gøy. Jeg husker at du hadde en forkjærlig for hekkeløp."
"Stemmer, og det er nettopp der jeg kunne trekke konklusjonen om at vi er klokere. Du skjønner. Da jeg så at de tobeinte løp skrevende over hekkene, da lo jeg inni meg. Inni meg fordi jeg ikke ville sette deg i forlegenhet. Hvis vi tobeinte skulle løpe om kapp med tobeinte i et hekkeløp, så ville jo vi firbeinte, ja til og med disse små hundene som er så populær for tiden, hva er det nå de kaller dem; titjuana, eller noe i den retningen, til og med disse ville hamlet opp med de tobeinte i et hekkeløp, og det sier ikke så rent lite. Vi er altså mye bedre rustet enn dere hvis det skulle bli nødvendig å komme seg vekk fra en farlig situasjon. Vel, det var ikke det poenget jeg ville fram til når jeg påstår at vi er klokere enn dere." Han tok en pause som for å understreke at det som nå kom var viktig. "Nei, det latterlige er jo at dere hopper over hekken, og det tar tid å skreve over hekken og i tillegg så går dere ofte på trynet når dere ikke kommer over, mens vi firbeinte bare løper under den." Han lo med en kjeft så åpen at jeg kunne skimte bak den lyserøde tungen at han hadde spist restene av gryteretten vi hadde i går. "Hvis ikke det betyr at vi er smartere enn dere, så vet ikke jeg." Så snudde han og gikk småhumrende bort til lekekassen sin, fant et griseøre og la seg ned og tygget med et hemmelighetsfullt smil om truten.
Jeg må nesten fortelle litt i fortsettelsen av min søndagsprat med Shano. Etter vår første samtale gikk vi på vår andre (av fire turer for dagen) og jeg la merke til at han var full av tanker, for han brydde seg ikke så mye om nabohundene som til vanlig. Da vi kom hjem satte han seg ved godstolen min og lette etter blikket mitt mens jeg skrev.
"Kan du legge fra deg PC-en et lite øyeblikk, pappa, jeg var ikke helt ferdig med deg."
Jeg gransket øynene hans og fant et besynderlig blikk. Ikke ondskapsfullt, men heller en blanding av fryd og noe som lignet på; "nå skal jeg fortelle deg noe du har godt av å høre."
Jeg la fra meg pc-en og satte meg godt til rette og gjorde meg klar. "Spytt ut," sa jeg.
"Jeg vil spørre deg om noe jeg aldri har turt før fordi jeg har vært redd for å såre deg, men siden vi i sted var inne på dette med tobeinte og firbeinte, så vil jeg spørre deg om du kan legge deg ned på gulvet på alle fire."
Jeg stusset litt, for etter blikket å dømme så kunne det hende at han kunne gå for langt. "OK," svarte jeg, "men ikke noe tull." Jeg la meg på alle fire på gulvet og så spørrende på ham.
"Skal vi kappe bort til lekekassen min?"
Lekekassen står bare fire-fem meter unna i stuen, så jeg tenkte at det kunne vel sees på som en lek på gulvet. "Greit," sa jeg," jeg teller til tre, så løper vi. En, to og tre." Jeg begynte å krabbe som en soldat under piggtrådøvelse mot lekekassen, men til min store forbauselse vant jeg. Da jeg snudde meg mot ham stod han fremdeles på startstreken. Jeg ante at et voldsomt latterutbrudd var i emning, men at han prøvde å holde seg, men så kom det omtrent som når et spedbarn holder pusten før det eksploderer i gråt. Så klarte han ikke å holde seg lenger. Latterutbruddet var så enormt at han bare måtte søke dekning i tilfelle jeg skulle ta det ille opp, for jeg følte meg noe dum der jeg hadde prøvd å krabbe mot lekekassen. Han løp inn på rommet sitt og smelte døren igjen, men latteren hans hørtes veldig godt på tross av den lukkede døren. Den varte og varte. Ja, den lyder i skrivende stund. (SUKK)
•
Nå har det seg slik at deres sønn, Shanostøa von Sirius, kalt Shano til vanlig, omsider har lært seg å snakke norsk, eller rettere sagt, godt norsk; altså kav Bergensk med er særdeles skarrende rrrr. Det jeg nå skal fortelle kan høres utrolig ut, men dere har mitt ord som bergenser på at det er dødsens sanning.
Shano og jeg skulle gå kveldstur og som vanlig ble han stående foran speilet i gangen mens jeg kledde meg. Jeg la merke til at han speilet seg mer enn han pleide denne kvelden og i de brune øynene øynet jeg et vemod. Jeg satte meg ned foran ham og så ham dypt inn i de bedårende øynene hans og sa: "Du, hva er i veien?"
"Jeg savner mamma."
"Ja vel," sa jeg bare, men tenkte: "Å, er vi der igjen." Bare noen måneder i forveien hadde vi hatt en lang samtale om samme emnet. Den gangen hadde han klart å lire ut av meg sannheten om hans opphav. Jeg måtte innrømme at vi hadde adoptert ham etter at han hadde satt meg til veggs med å påstå at vi ikke akkurat lignet på hverandre. Jeg grep ham med begge hendene over kjeften, strøk ham mildt over panneluggen og sa: "Gi det litt tid, Shano, så går savnet over av seg selv." Men da det vemodige blikket ikke ville gå bort og han i tillegg fikk et drag av mismot og jeg ante at tårene lå på lur, fortsatte jeg: "Du, vet du hva i gjør. Jeg kontakter matmoren din på kennelen du bodde i de første seks ukene. Så spør jeg om hun kan sende meg på Facebook et bilde av mammaen din. Så kan du ha det hengende over sengen på rommet ditt. Hva sier du?"
"Av pappa også?"
"Jeg kan spørre matmor, men ikke vent deg for mye av det, for den skjørtejegeren var kanskje bare innom kennelen for en snarvisitt."
"Hva er en skjørtejeger."
"Det finner du ut av når du blir litt eldre. Husk. Du er bare en ungdom nå."
"Ok," logret han seg ut utgangsdøren mens den lyserøde tungen hang ivrig ut av kjeften på ham.
Jeg må nesten fortelle om vår siste samtale, Shano (min nydelige irske setter) og meg. Som jeg fortalte dere sist så har Shano lært seg norsk. Han snakker som den vaskekte bergenser han er.
Hin dagen kom han bort til meg mens jeg satt i godstolen og skrev på min nyeste bok. Han så meg direkte inn i øynene med sine brune og varme øyne.
"Pappa, jeg har kommet til en konklusjon når det gjelder mine tanker om dyr og mennesker." Han tok en pause, som for å gi meg litt tid til å svelge det som nå skulle komme. "Vi, firbeinte, er faktisk klokere enn dere tobeinte." Han så på meg med et blikk som skulle fortelle meg at han mente alvor.
"Jasså," svarte jeg med løftede øyebryn. "Og det bygger du på?"
"Hør. Husker du at vi satt sammen og så på friidrett i fjor sommer?"
"Jada, det var gøy. Jeg husker at du hadde en forkjærlig for hekkeløp."
"Stemmer, og det er nettopp der jeg kunne trekke konklusjonen om at vi er klokere. Du skjønner. Da jeg så at de tobeinte løp skrevende over hekkene, da lo jeg inni meg. Inni meg fordi jeg ikke ville sette deg i forlegenhet. Hvis vi tobeinte skulle løpe om kapp med tobeinte i et hekkeløp, så ville jo vi firbeinte, ja til og med disse små hundene som er så populær for tiden, hva er det nå de kaller dem; titjuana, eller noe i den retningen, til og med disse ville hamlet opp med de tobeinte i et hekkeløp, og det sier ikke så rent lite. Vi er altså mye bedre rustet enn dere hvis det skulle bli nødvendig å komme seg vekk fra en farlig situasjon. Vel, det var ikke det poenget jeg ville fram til når jeg påstår at vi er klokere enn dere." Han tok en pause som for å understreke at det som nå kom var viktig. "Nei, det latterlige er jo at dere hopper over hekken, og det tar tid å skreve over hekken og i tillegg så går dere ofte på trynet når dere ikke kommer over, mens vi firbeinte bare løper under den." Han lo med en kjeft så åpen at jeg kunne skimte bak den lyserøde tungen at han hadde spist restene av gryteretten vi hadde i går. "Hvis ikke det betyr at vi er smartere enn dere, så vet ikke jeg." Så snudde han og gikk småhumrende bort til lekekassen sin, fant et griseøre og la seg ned og tygget med et hemmelighetsfullt smil om truten.
Jeg må nesten fortelle litt i fortsettelsen av min søndagsprat med Shano. Etter vår første samtale gikk vi på vår andre (av fire turer for dagen) og jeg la merke til at han var full av tanker, for han brydde seg ikke så mye om nabohundene som til vanlig. Da vi kom hjem satte han seg ved godstolen min og lette etter blikket mitt mens jeg skrev.
"Kan du legge fra deg PC-en et lite øyeblikk, pappa, jeg var ikke helt ferdig med deg."
Jeg gransket øynene hans og fant et besynderlig blikk. Ikke ondskapsfullt, men heller en blanding av fryd og noe som lignet på; "nå skal jeg fortelle deg noe du har godt av å høre."
Jeg la fra meg pc-en og satte meg godt til rette og gjorde meg klar. "Spytt ut," sa jeg.
"Jeg vil spørre deg om noe jeg aldri har turt før fordi jeg har vært redd for å såre deg, men siden vi i sted var inne på dette med tobeinte og firbeinte, så vil jeg spørre deg om du kan legge deg ned på gulvet på alle fire."
Jeg stusset litt, for etter blikket å dømme så kunne det hende at han kunne gå for langt. "OK," svarte jeg, "men ikke noe tull." Jeg la meg på alle fire på gulvet og så spørrende på ham.
"Skal vi kappe bort til lekekassen min?"
Lekekassen står bare fire-fem meter unna i stuen, så jeg tenkte at det kunne vel sees på som en lek på gulvet. "Greit," sa jeg," jeg teller til tre, så løper vi. En, to og tre." Jeg begynte å krabbe som en soldat under piggtrådøvelse mot lekekassen, men til min store forbauselse vant jeg. Da jeg snudde meg mot ham stod han fremdeles på startstreken. Jeg ante at et voldsomt latterutbrudd var i emning, men at han prøvde å holde seg, men så kom det omtrent som når et spedbarn holder pusten før det eksploderer i gråt. Så klarte han ikke å holde seg lenger. Latterutbruddet var så enormt at han bare måtte søke dekning i tilfelle jeg skulle ta det ille opp, for jeg følte meg noe dum der jeg hadde prøvd å krabbe mot lekekassen. Han løp inn på rommet sitt og smelte døren igjen, men latteren hans hørtes veldig godt på tross av den lukkede døren. Den varte og varte. Ja, den lyder i skrivende stund. (SUKK)
•