Sovjetfotballens nostalgitråd

Svar
Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Re: Sovjetfotballens nostalgitråd

Legg inn av mikemodano »

GiPazzini_85 skrev: man sep 19, 2022 7:14 pm Sjakthar Donetsk
Nå er jeg ikke så borte at jeg ikke var klar over at Sjakhtar hadde en rekke sesonger på øverste nivå også mens Sovjetunionen eksisterte, men jeg kjente faktisk ikke til at de hadde vært såpass framgangsrike allerede på 60-tallet at de vant den sovjetiske cupen ved to anledninger (så tidlig som i '61 og '62). Dette var imidlertid før sovjetiske klubber deltok i de tre europeiske klubbturneringene, så de fikk aldri testet seg internasjonalt den gang, og nok også noe derfor har man kanskje ikke særlig med assosiasjoner til dem før de sammen med Dynamo Kyiv ganske raskt ble en maktfaktor da Ukraina ble selvstendig (..). På 80-tallet var det gjerne Dnipro Dnipropetrovsk som var "den andre" klubben fra det ukrainske SSR (etter Dynamo K.). Sjakhtar hadde imidlertid flere solide seriesesonger på andre halvdel av 70-tallet, og deltok derfor tre ganger i UEFA-cupen (i 76/77, 79/80 og 80/81), uten å nå forbi første runde, noe heller ikke Dnipro-klubben maktet ved fire anledninger på andre halvdel av tiåret etter og først på 90-tallet. Også Tsjornomorets fra Odesa vil man huske fra Europa, men da først på 90-tallet, hvor de blant annet slo ut Rosenborg i 90/91-sesongens utgave av UEFA-cupen.

Dinamo Tbilisi var jo en virkelig maktfaktor lenge, også på kontinentalt nivå, og man hører kommentator nevne blant annet midtbanemotoren (Zaur) Svanadze, som aldri fikk landskamper, slik en rekke av de tross alt noe mer profilerte lagkompisene hans gjorde, men Svanadze var en gjenganger i lagoppstillingene i et lite tiår, og bidro allerede i '81 da Tbilisi gikk helt til topps i cupvinnercupen gjennom finaleseieren 2-1 over østtyske Carl Zeiss Jena. Likevel er det kvintetten Aleksandr Tsjivadze, Tengiz Sulakvelidze, David Kipiani, Vitalij Daraselia og Ramiz Sjengelia man aller helst forknipper med georgiernes mest gylne årgang.

Når det gjaldt klubber fra den georgiske republikken under Sovjetunionen-epoken, så var det vel ingen andre av disse som var særlig framgangsrike, kan hende til en viss grad med unntak av Dinamo Batumi, som imidlertid aldri nådde høyere enn sovjetisk andrenivå.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: søn sep 25, 2022 1:43 pm
GiPazzini_85 skrev: man sep 19, 2022 7:14 pm Sjakthar Donetsk
Nå er jeg ikke så borte at jeg ikke var klar over at Sjakhtar hadde en rekke sesonger på øverste nivå også mens Sovjetunionen eksisterte, men jeg kjente faktisk ikke til at de hadde vært såpass framgangsrike allerede på 60-tallet at de vant den sovjetiske cupen ved to anledninger (så tidlig som i '61 og '62). Dette var imidlertid før sovjetiske klubber deltok i de tre europeiske klubbturneringene, så de fikk aldri testet seg internasjonalt den gang, og nok også noe derfor har man kanskje ikke særlig med assosiasjoner til dem før de sammen med Dynamo Kyiv ganske raskt ble en maktfaktor da Ukraina ble selvstendig (..). På 80-tallet var det gjerne Dnipro Dnipropetrovsk som var "den andre" klubben fra det ukrainske SSR (etter Dynamo K.). Sjakhtar hadde imidlertid flere solide seriesesonger på andre halvdel av 70-tallet, og deltok derfor tre ganger i UEFA-cupen (i 76/77, 79/80 og 80/81), uten å nå forbi første runde, noe heller ikke Dnipro-klubben maktet ved fire anledninger på andre halvdel av tiåret etter og først på 90-tallet. Også Tsjornomorets fra Odesa vil man huske fra Europa, men da først på 90-tallet, hvor de blant annet slo ut Rosenborg i 90/91-sesongens utgave av UEFA-cupen.

Dinamo Tbilisi var jo en virkelig maktfaktor lenge, også på kontinentalt nivå, og man hører kommentator nevne blant annet midtbanemotoren (Zaur) Svanadze, som aldri fikk landskamper, slik en rekke av de tross alt noe mer profilerte lagkompisene hans gjorde, men Svanadze var en gjenganger i lagoppstillingene i et lite tiår, og bidro allerede i '81 da Tbilisi gikk helt til topps i cupvinnercupen gjennom finaleseieren 2-1 over østtyske Carl Zeiss Jena. Likevel er det kvintetten Aleksandr Tsjivadze, Tengiz Sulakvelidze, David Kipiani, Vitalij Daraselia og Ramiz Sjengelia man aller helst forknipper med georgiernes mest gylne årgang.

Når det gjaldt klubber fra den georgiske republikken under Sovjetunionen-epoken, så var det vel ingen andre av disse som var særlig framgangsrike, kan hende til en viss grad med unntak av Dinamo Batumi, som imidlertid aldri nådde høyere enn sovjetisk andrenivå.
Sjakthar var så absolutt en bra sovjetisk klubb. Tok både sølv og bronse i serien ved to anledninger ved siden av to cupgull. Er også åttende beste lag på den sovjetiske maratontabellen, bak Spartak, Dynamo Kiev, Dinamo Moskva, Dinamo Tbilisi, Torpedo Moskva, CSKA Moskva og Zenit Leningrad, men foran både Dinamo Minsk, Ararat Jerevan og Lokomotiv Moskva.

Det ble aldri noe seriegull i den sovjetiske ligaen nei, men både Dnipro og Zorija vant jo serien ved siden av Dynamo Kiev. Godt mulig jeg husker feil, men lurer også på om ikke Erik Niva nevnte at Sjakthar også hadde blant de høyeste publikumssifrene da de spilte i den sovjetiske serien, evt hadde mest utsolgt stadion. Gamle Sjakthar stadion tar vel rundt 30 000, mot Donbass Arena som tar 70 000. Donetsk er jo en regelrett fotballgal by.

Sjakthar ble jo en mindre sjarmerende klubb etter at Akmetov sprøytet klubb full av penger og kjøpte ørten brasilianere, men da de vant sin første kamp i CL (banket RB Leipzig 4-1 borte) i år så brukte de jo 10 ukrainere fra start. Selv om det er grunnet krigen, så er de i alle fall et mer sjarmerende trekk.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

GiPazzini_85 skrev: søn sep 25, 2022 2:17 pm lurer også på om ikke Erik Niva nevnte at Sjakthar også hadde blant de høyeste publikumssifrene da de spilte i den sovjetiske serien, evt hadde mest utsolgt stadion.
Det høyeste prosentbelegget på tilskuerfronten, ja? Som du sier, så rommet det gamle stadionet deres drøyt 30k, og når interessen da er såpass stor, så vil riften om billetter ha vært ganske heftig. Sjakhtar Stadium så dessuten ganske tilforlatelig ut, der den var utstyrt med slike flomlysmaster som man av og til kunne se i den gamle østblokken. Zentralstadion i Leipzig, for eksempel, hadde noe liknende.
GiPazzini_85 skrev: søn sep 25, 2022 2:17 pm Sjakthar ble jo en mindre sjarmerende klubb etter at Akmetov sprøytet klubb full av penger og kjøpte ørten brasilianere, men da de vant sin første kamp i CL (banket RB Leipzig 4-1 borte) i år så brukte de jo 10 ukrainere fra start.
Øst-Europas 'brasseklubb' nummer én, ja, uten særlig tvil. Det er dét man forbinder dem med de siste par tiårene. La oss håpe de går en litt annen framtid i møte på det området, når det nå en gang roer seg i landet. Ti startende ukrainere ser utvilsomt bedre ut fra et nøytralt perspektiv.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

Har satt meg til med Spartak- Dynamo Kiev fra 1989 nå. Dæven for noen lag. Seriefinalen oktober 1989 er omtalt på en god måte i podcast Blizzard som man finner på Spotify. Her er det spillere som Tsjertsjeov, Kantsjelskis, Morozov, Sjalimov, Kuznetsov, Mostovoi, Tsjanov, Rodionov, Beszonov, Mikhalitsjenko, Litovsjenko, Salenko, Jaremtsjuk, Protasov, Rats, Bal og Luzhnij i aksjon. Lobanovskij mot Romantsev. Rett og slett bare megastjerner.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

GiPazzini_85 skrev: fre jan 20, 2023 11:06 pm Spartak- Dynamo Kiev fra 1989
Når en ser på tabellen for den sovjetiske 'vysjaja liga' i 1989 (de spilte jo etter kalenderåret), så merker en seg at Žalgiris Vilnius havnet helt oppe på en fjerdeplass. De hadde en lengre fruktbar periode på 80-tallet, og gjorde sin beste serieinnsats i '87, da de endte som nummer tre på tabellen. Og det så å si utelukkende med sovjetlitauere. Med tanke på hvor begrenset Litauen har sett ut internasjonalt etter samveldets brudd, så er det ganske oppsiktsvekkende hvordan de gjorde det den gang. De største spillerne var vel helst forsvarerne Arvydas Janonis og Viačeslavas Sukristovas, samt de mer offensive navnene Arminas Narbekovas og Valdas Ivanauskas. 1988-oppgjøret mellom Dynamo Kyiv og Žalgiris Vilnius ligger tilgjengelig hos i hvert fall Footballia. Verdt en kikk.

Ikke at du har valgt galt. Spartak Moskva og Dynamo Kyiv hadde noen durabelige feider på 80-tallet. Fantastiske oppstillinger hos begge, og det er også verdt å framheve Spartaks 23-årige forsvarer Vasilij Kul'kov. Nydelig spiller. Mens vi hadde den kjente stopperen Oleh Kuznetsov hos ukrainerne, så hadde russerne midtbanemannen Jevgenij Kuznetsov som et fast innslag i ei årrekke. Han var jo i sovjetelleveren som vant OL i '88. Jeg kjenner altfor dårlig til hans kvaliteter som spiller, så han er verdt å se seg opp på for min del, i alle fall. Videre verdt å merke seg at Oleh Salenko enda var tenåring i denne matchen. Greit å få spille på topp med en annen ikke helt ukjent Oleh i Protasov. På benken hadde Dynamo dessuten eminente spillere som Pavlo Jakovenko (som dessverre var så altfor skadeutsatt) og Vasil' Rats (som jo skulle gi seg på toppnivå overraskende tidlig).

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: man jan 23, 2023 2:33 pm
GiPazzini_85 skrev: fre jan 20, 2023 11:06 pm Spartak- Dynamo Kiev fra 1989
Når en ser på tabellen for den sovjetiske 'vysjaja liga' i 1989 (de spilte jo etter kalenderåret), så merker en seg at Žalgiris Vilnius havnet helt oppe på en fjerdeplass. De hadde en lengre fruktbar periode på 80-tallet, og gjorde sin beste serieinnsats i '87, da de endte som nummer tre på tabellen. Og det så å si utelukkende med sovjetlitauere. Med tanke på hvor begrenset Litauen har sett ut internasjonalt etter samveldets brudd, så er det ganske oppsiktsvekkende hvordan de gjorde det den gang. De største spillerne var vel helst forsvarerne Arvydas Janonis og Viačeslavas Sukristovas, samt de mer offensive navnene Arminas Narbekovas og Valdas Ivanauskas. 1988-oppgjøret mellom Dynamo Kyiv og Žalgiris Vilnius ligger tilgjengelig hos i hvert fall Footballia. Verdt en kikk.

Ikke at du har valgt galt. Spartak Moskva og Dynamo Kyiv hadde noen durabelige feider på 80-tallet. Fantastiske oppstillinger hos begge, og det er også verdt å framheve Spartaks 23-årige forsvarer Vasilij Kul'kov. Nydelig spiller. Mens vi hadde den kjente stopperen Oleh Kuznetsov hos ukrainerne, så hadde russerne midtbanemannen Jevgenij Kuznetsov som et fast innslag i ei årrekke. Han var jo i sovjetelleveren som vant OL i '88. Jeg kjenner altfor dårlig til hans kvaliteter som spiller, så han er verdt å se seg opp på for min del, i alle fall. Videre verdt å merke seg at Oleh Salenko enda var tenåring i denne matchen. Greit å få spille på topp med en annen ikke helt ukjent Oleh i Protasov. På benken hadde Dynamo dessuten eminente spillere som Pavlo Jakovenko (som dessverre var så altfor skadeutsatt) og Vasil' Rats (som jo skulle gi seg på toppnivå overraskende tidlig).
Poenget mitt her er hvor stjernespekket dette oppgjøret tross alt var ved denne tidsperioden, og det i en tid hvor jo også lag som Dnipro, CSKA Moskva og Zalgiris, til dels fortsatt Dinamo Minsk, Sjakthar Donetsk og Torpedo Moskva ga disse lagene durabelig motstand i ligaen. Zalgiris slår jo da også både Dynamo Kiev, Spartak Moskva og Dnipro (både hjemme og borte) hjemme denne sesongen.

Rundt trener Zelkevicius står det ikke så mye annet enn at han var trener for klubben i mange år og deretter var landslagstrener og hadde opphold i Russland og Østerrike. Bortsett fra en seier mot Hellas og en uavgjort mot Italia, så var det ikke store greiene (da heller) av resultater for Litauen.

Her et bilde fra Spartak- Zalgiris:

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

GiPazzini_85 skrev: man jan 23, 2023 2:56 pm Poenget mitt her er hvor stjernespekket dette oppgjøret tross alt var ved denne tidsperioden
Det var det så men. I tillegg burde vi jo også ha nevnt Fëdor Tsjerenkov. Jeg har endelig så vidt startet filmen, og jeg ser at han er Spartaks kaptein. Ham har vi tøtsjet innom ved flere anledninger tidligere, både her og på VGD, og kjennere av sovjetisk fotball fra 80-tallet propper oss jo hele tiden ørene fulle om hvilket utsøkt geni han var. Selv har jeg sett altfor lite av ham, men det jeg har sett levner ingen tvil om at man i ham hadde å gjøre med en fotballspiller litt utenom det ordinære. Et oppgjør der Tsjerenkov og Mykhajlytsjenko (som vel må bli den korrekte måten å transkribere navnet hans til norsk fra ukrainsk) var kapteiner...ahh. Visst var det to stjernespekkede mannskap.

Uten at det er noe stort poeng: Det var én ukrainer hos russerne (midtbanespilleren Viktor Pasulko, som jeg ser i dag skal være trener hos den kazakhstanske toppserieklubben Okzjetpes (åja, den, ja!)) og én russer hos ukrainerne (unge Salenko).

Kjekt med en påminnelse om dette oppgjøret, Pazzini. Jeg aner ikke hvorfor jeg aldri har tatt meg bryet med å se den. Og den podcastepisoden er jeg naturligvis nødt til å lete fram.

Ps. Før avspark hører man speaker snakke om den forferdelige tragedien på Luzjniki i '82, der et 60-talls Spartak-fans hadde blitt tråkket ihjel under en UEFA-cupmatch mot nederlandske Harlem. Man var så nær en årsmarkering som mulig her (tre døgns avvik), og speaker nevner også de altfor mange liknende stadiontragediene rundt omkring i verden.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: man jan 23, 2023 8:17 pm
GiPazzini_85 skrev: man jan 23, 2023 2:56 pm Poenget mitt her er hvor stjernespekket dette oppgjøret tross alt var ved denne tidsperioden
Det var det så men. I tillegg burde vi jo også ha nevnt Fëdor Tsjerenkov. Jeg har endelig så vidt startet filmen, og jeg ser at han er Spartaks kaptein. Ham har vi tøtsjet innom ved flere anledninger tidligere, både her og på VGD, og kjennere av sovjetisk fotball fra 80-tallet propper oss jo hele tiden ørene fulle om hvilket utsøkt geni han var. Selv har jeg sett altfor lite av ham, men det jeg har sett levner ingen tvil om at man i ham hadde å gjøre med en fotballspiller litt utenom det ordinære. Et oppgjør der Tsjerenkov og Mykhajlytsjenko (som vel må bli den korrekte måten å transkribere navnet hans til norsk fra ukrainsk) var kapteiner...ahh. Visst var det to stjernespekkede mannskap.

Uten at det er noe stort poeng: Det var én ukrainer hos russerne (midtbanespilleren Viktor Pasulko, som jeg ser i dag skal være trener hos den kazakhstanske toppserieklubben Okzjetpes (åja, den, ja!)) og én russer hos ukrainerne (unge Salenko).

Kjekt med en påminnelse om dette oppgjøret, Pazzini. Jeg aner ikke hvorfor jeg aldri har tatt meg bryet med å se den. Og den podcastepisoden er jeg naturligvis nødt til å lete fram.

Ps. Før avspark hører man speaker snakke om den forferdelige tragedien på Luzjniki i '82, der et 60-talls Spartak-fans hadde blitt tråkket ihjel under en UEFA-cupmatch mot nederlandske Harlem. Man var så nær en årsmarkering som mulig her (tre døgns avvik), og speaker nevner også de altfor mange liknende stadiontragediene rundt omkring i verden.
Pasulko, ja. Landslagstrener for Moldova i noen av disse håpløse norske landskampene på begynnelsen av 00-tallet. Spesielt i battaljen i Chisinau/Kisjinjov husker jeg som temmelig bedriten. Hva gjelder Salenko så går han vel både som russer og ukrainer (mon tro hvordan han stiller seg til dagens situasjon).

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

GiPazzini_85 skrev: man jan 23, 2023 8:56 pm Hva gjelder Salenko så går han vel både som russer og ukrainer (mon tro hvordan han stiller seg til dagens situasjon).
Russisk mor og ukrainsk far, ser jeg (etternavnet klinger jo relativt ukrainsk). Født og oppvokst i Leningrad. Uvisst for meg også hvordan han stiller seg til krigen i Ukraina. En hører jo så mange russere si at de ikke "tenker på politikk", for å slippe å ta stilling. Nå skal jeg ikke beskylde Salenko for dette, men det er ingen hemmelighet at for eksempel en kar som Anatolij Tymosjsjuk for lengst har gjort seg til en slags Quisling i Ukraina gjennom diverse uttalelser, både før og siden 24.februar i fjor.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: man jan 23, 2023 9:25 pm
GiPazzini_85 skrev: man jan 23, 2023 8:56 pm Hva gjelder Salenko så går han vel både som russer og ukrainer (mon tro hvordan han stiller seg til dagens situasjon).
Russisk mor og ukrainsk far, ser jeg (etternavnet klinger jo relativt ukrainsk). Født og oppvokst i Leningrad. Uvisst for meg også hvordan han stiller seg til krigen i Ukraina. En hører jo så mange russere si at de ikke "tenker på politikk", for å slippe å ta stilling. Nå skal jeg ikke beskylde Salenko for dette, men det er ingen hemmelighet at for eksempel en kar som Anatolij Tymosjsjuk for lengst har gjort seg til en slags Quisling i Ukraina gjennom diverse uttalelser, både før og siden 24.februar i fjor.
På siden, men kanalen Panorama Digital (https://www.youtube.com/@panoramadigital_de/videos) har nå en del kamper tilgjengelig i sin helhet, deriblant Dynamo Dresden- Union Luxembourg 1990, Chemnitzer FC- Borussia Dortmund 1990, Dynamo Dresden- Malmö FF 1990, DDR- Østerrike 1989, DDR- Østerrike 1977, DDR- Island 1986, DDR- Polen 1979, DDR- Nederland 1979, DDR- Belgia 1983 etc. Ser derimot ut til å være sparsommelig med kamper fra Oberliga, men der ble det kanskje ikke produsert så mye direktesendte kamper på TV? Og med dét er det kanskje på tiden med en DDR-tråd....

Lezah

Legg inn av Lezah »

mikemodano skrev: man jan 23, 2023 9:25 pm
GiPazzini_85 skrev: man jan 23, 2023 8:56 pm Hva gjelder Salenko så går han vel både som russer og ukrainer (mon tro hvordan han stiller seg til dagens situasjon).
Russisk mor og ukrainsk far, ser jeg (etternavnet klinger jo relativt ukrainsk). Født og oppvokst i Leningrad. Uvisst for meg også hvordan han stiller seg til krigen i Ukraina. En hører jo så mange russere si at de ikke "tenker på politikk", for å slippe å ta stilling. Nå skal jeg ikke beskylde Salenko for dette, men det er ingen hemmelighet at for eksempel en kar som Anatolij Tymosjsjuk for lengst har gjort seg til en slags Quisling i Ukraina gjennom diverse uttalelser, både før og siden 24.februar i fjor.
Jeg hadde hørt at han bodde i Kiev (Kyiv elns), så sjekket kjapt.

https://www.dailystar.co.uk/sport/footb ... r-28732234

""I have an unusual situation because I was born in Russia and lived a significant part of my life in Russia. I have a family there - my first wife and son. But I have told her to go to hell. She has become zombified and believes in the Kremlin propaganda."

https://www.dailyrecord.co.uk/sport/foo ... o-26455073

""I've been in Kyiv since the start of the war and I won't be leaving. I am here with my son.
"I am a Soviet Union man, but there is nothing left of the old Soviet. They need to end this mess now. The Russians are coming into my city soon."

Ser ut som at an faktisk har gitt en del intervjuer og uttalelser for å forsøke å nå frem til russiske statsborgere.

NB: Virker som om han er trener i ungdomsavdelingen til Dynamo K.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Lezah skrev: ons jan 25, 2023 2:32 pm "I have a family there - my first wife and son. But I have told her to go to hell. She has become zombified and believes in the Kremlin propaganda."
Nydelig. Så jeg tror nok ikke vi lenger trenger å lure på hvor Salenko står i konflikten, og dermed vil det nok også være mer riktig å omtale ham som 'Oleh' (ukrainsk) heller enn det russiske 'Oleg' (slik 'Kyiv' er transkribert fra det ukrainsk-kyrilliske alfabetet, mens 'Kiev' er gjengitt fra det russisk-ukrainske alfabetet - med mindre man skulle sympatisere med russerne av en eller annen uforståelig årsak, så vil jeg sterkt anbefale å benytte den ukrainske identitetsmarkøren som 'Kyiv'-stavemåten utgjør. For å spinne et lite hakk videre, så vil også den mest kjente ukrainske fotballklubben rettmessig gjengis som 'Dynamo' heller enn (det russisk-transkriberte) 'Dinamo').

Det Salenko beskriver i forhold til eks-kona i Russland er dessverre noe man hører altfor ofte i denne krigen. Det finnes et utall familier på begge sider av krigen som har slekt på den andre siden av grensa, og ikke rent sjelden hører man hvordan den russiske grenen av klanen ikke ønsker å lytte til hva de på ukrainsk side forteller dem om hva som foregår av gjentatte krigsforbrytelser. Visst kan det også ligge andre motiv bak Salenkos uttalelse om at han hadde bedt kona ryke og reise, men det er heller ingen grunn til å mistro ham når han sier at hun er enda et offer for den sedvanlige kremlpropagandaen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

mikemodano skrev: ons jan 25, 2023 5:06 pm slik 'Kyiv' er transkribert fra det ukrainsk-kyrilliske alfabetet, mens 'Kiev' er gjengitt fra det russisk-ukrainske alfabetet (...)
Det russisk-ukrainske alfabetet, ja. Den var sterk. Det skulle naturligvis være det russisk-kyrilliske.

Sovjetunionen-Ungarn, 2.juni 1986, Irapuato, Mexico. Begge nasjoners åpningskamp i verdensmesterskapets pulje C, der Frankrike kvelden i forveien hadde slått Kanada 1-0 gjennom en sen vinnerscoring av en viss Jean-Pierre Papin. Dette innlegget er det bare å bla seg vekk fra dersom man skulle være drittlei nettopp oppgjøret mellom SSSR og Ungarn fra '86-VM. Det er jo ikke til å komme fra at det tross alt er en match vi har vært innom tidligere (om enn bare så vidt, vel).

Ungarn hadde vunnet kvalikgruppa si foran Nederland og den evige rivalen Østerrike, og to og en halv måned før VM hadde de slått Brasil 3-0 i en sagnomsust vennskapskamp i Budapest. Det skal sies at det var et temmelig redusert brasiliansk mannskap, men det brydde neppe mange av de mer enn 70 000 frammøtte på Népstadion seg særlig om, og resultatet ga solid gjenklang rundt omkring over den ganske klode. Jeg vil sågar mene at den bidro til å forhåndshype det ungarske laget såpass at spillerne følte på et visst forventningspress fra omgivelsene. Ville Ungarn ha framstått annerledes i VM dersom de ikke hadde slått et Brasil-utvalg 3-0? Det får vi naturligvis aldri noe svar på. Det vi imidlertid kan gjøre er å se matchen i sin helhet og vurdere det ungarske laget på bakgrunn av hva de viste den kvelden.

Sovjetunionen, da? Bortsett fra "de fire stød i bamsen" hadde de sett solide ut gjennom kvaliken, mens det så langt i kalenderåret 1986 faktisk hadde sett temmelig skralt ut. 0-1-4 fra fem treningskamper var så ille at trener Eduard Malofejev ble bedt om å forlate sin post. Inn med Dynamo Kyiv-trener Valerij Lobanovskyj kort tid før mesterskapet, og med så lite tid til å skape det gode kollektivet bestående av spillere fra hist og her, så var det lite annet å gjøre enn å la det suksessfulle klubblaget han var trener for utgjøre stammen (og vel så det! 12 spillere derfra ble plukket ut i Sovjetunionens tropp til '86-mesterskapet).

Kl 12.00 lokal tid, 19.00 i vår tidssone, var det klart for avspark på Estadio Sergio León Chávez i Irapuato, sentralt beliggende i Mexico. Det var om lag halvfullt: 16 500 betalende. Ni av de elleve som startet for Ungarn i den omtalte 3-0-seieren mot Brasil tok til banen for avspark i Irapuato også. De to som manglet fra den gang var József Varga og Péter Hannich. Inn var kommet Antal Róth og Zoltán Péter. Hos det sovjetiske mannskapet startet åtte mann fra det Dynamo Kyiv-laget som måneden i forveien hadde vunnet cupvinnercupen gjennom å finaleslå Atlético Madrid med 3-0 i Lyon. I tillegg hadde man målvakta Rinat Dasajev (tatar/russer), høyreback Nikolaj Larionov (russer) og den belarussiske midtbanemannen Sergej Alejnikov. Georgierne, som ofte hadde representert Sovjetunionen i mesterskap, glimret med sitt fravær. I troppen på 22 mann fantes kun den gamle forsvarskjempen Aleksandr Tsjivadze tilbake. Her manglet sovjeterne sin Dynamo Kyiv-libero Serhij Baltatsja, som hadde skadet seg i cupvinnercupfinalen, slik at han dessverre måtte holde seg hjemme under VM. Likevel var det ikke rom for Tsjivadze. Var det muligens slik at han også hadde føling med en skade, og dermed ikke var 100 % fit? Liberoposten tilfalt i stedet den allsidige Volodymyr Bezsonov, en kar vi var kjent med fra både midtbane- og sidebackroller. En aldeles strålende spiller, men uprøvet som libero internasjonalt var det kan hende noe av et sjansespill å starte med Bezsonov der i et VM, og i alle fall så lenge en kapasitet som Tsjivadze fantes i kulissene. I motsetning til fire år tidligere, hvor Sovjetunionen hadde stilt med et trenerkollektiv bestående av Lobanovskyj, russeren Konstantin Beskov og georgieren Nodar Akhalkatsi, var nå førstnevnte enerådende. Det kan fort også ha vært en tungtveiende årsak for hvorfor Tsjivadze ikke var startaktuell.

Kampstart 19.00, altså. Ideen er å kjøre alle Sovjetunionens fire VM-kamper fra '86 i real time. Langt ifra sikkert at det lar seg gjøre, men dagens møte med Ungarn skal i alle fall kunne gå av stabelen etter planen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Tekniske utfordringer (les: en lettere utdatert PC) gjorde at planen gikk i vasken allerede på første forsøk. Jeg fikk aldri sett SSSR-Ungarn i går. Jeg gjør i stedet et nytt forsøk i løpet av helgen, men fant ut at jeg var nødt til å skaffe meg litt bedre oversikt over motstanderne, så etter å ha gått igjennom de lagoppstillingene trener György Mezey benyttet seg av i løpet av det seks kamper lange kvalifiseringsprogrammet deres, sitter jeg i det minste med en viss idé om hva som var den foretrukne elleveren.

Ungarn var kvalifisert som gruppevinner allerede før siste kamp hjemme mot Nederland. På høsten i '84 vant de i tur og orden 3-1 hjemme mot Østerrike, 2-1 borte mot Nederland og 2-1 ute mot Kypros, og det etter å ha ligget under i samtlige oppgjør. Her var det en klar rød trå i lagoppstillingene, og den spant Mezey videre på i 1985, der det først ble 2-0 hjemme mot Kypros, før østerrikerne fikk unngjelde med 3-0 hjemme i Wien. Med ti poeng av ti mulige og sikret avansement, trengte ikke ungarerne å gå all-in for å slå nederlenderne i siste kamp. Det ble da også tap med 1-0.

Seks mann startet samtlige seks kamper: Antal Róth (neppe beslektet med den gamle AAFK- og Brann-helten Einar Arne Roth), Imre Garaba, Antal Nagy, Lajos Détári, Tibor Nyilasi (kaptein) og Márton Esterházy, mens ytterligere fire var deltakende i minst fem: József Kiprich (5+1), Sándor Sallai, József Kardos og József Varga. To målvakter delte de seks oppgjørene broderlig mellom seg: József Andrusch (som sto de første tre) og Péter Disztl. Totalt ble det benyttet 19 spillere, og det var ikke mye som tydet på en fotballnasjon som var i ferd med å rakne på oppløpssiden inn mot VM i '86.

16.mars 1986, altså rundt to og en halv måned før første VM-kamp, hadde Ungarn besøk av Brasil hjemme i Budapest. Kampen er å finne på Youtube, og jeg tenkte den kunne være grei å ta en kikk på før jeg reiste videre til Irapuato. Strengt tatt har jeg lyst til å se igjennom Ungarns samlede kvalikverker fra 84/85 også, bare for å se hva Tibor Nyilasi hadde å si for laget på den tiden, men det får bli en annen gang. Nyilasi skulle tross alt ikke reise til Mexico; han var ute med ryggmargsbrokk i et halvår fra desember '85. Mezey hadde valgt disse elleve fra start på Népstadion:

1. Péter Disztl, 2. Sándor Sallai, 3. József Kardos, 4. József Varga, 5. Péter Hannich, 6. Imre Garaba, 7. József Kiprich, 8. Antal Nagy (k), 9. György Bognár, 10. Lajos Détári, 11. Márton Esterházy

Brasil stilte med følgende elleve:

1. Émerson Leão, 2. Édson, 3. Oscar (k), 4. Mozer, 5. Elzo, 6. Dida, 7. Renato Gaúcho, 8. Paulo Silas*, 9. Casagrande, 10. Alemão, 11. Sidney

...............Leão
Édson - Oscar - Mozer - Dida
...............Elzo
.........Alemão - Silas
Renato - Casagrande - Sidney

* Kom inn etter at 32-åringen Falcão, som var annonsert å starte, meldte forfall på kampdagen

Blant disse var det sju som skulle reise med Seleção-troppen til Mexico: Leão, Édson, Oscar, Silas, Alemão, Casagrande og Elzo, men kun fire av dem skulle starte første kamp (mot Spania): Édson, Alemão, Elzo og Casagrande. Med andre ord var det ikke noe altfor fryktinngytende lag de kom til Ungarn med, selv om en fyr som Mozer nok ville ha stilt i VM også dersom han hadde vært skadefri og tilgjengelig. Han ble ansett å være et av de største stopperprospektene nasjonen hadde fostret på flere år, selv om det nok er drøyt å kalle en kar på 25 et 'prospekt'. I 1981 hadde han, som 21-åring, blant annet spilt da Flamengo sikret seg den interkontinentale tittelen for klubblag etter den berømmelige 3-0 mot Liverpool i Tokyo. Oscar, som var Mozers makker i Budapest, hadde utgjort stopperparet i det berømmelige Brasil-laget fra Spania-VM fire år tidligere, den gang sammen med Luizinho. Utvilsomt en solid spiller, men heller ikke han skulle få opptre i Mexico, der Telê Santana stilte med Júlio César og Edinho.

Ungarske fotballkommentatorer er for øvrig en egen rase. Her til Brasil-kampen er det en Tamás Vitray som kan høres, og som sine kolleger, låter han som om han sitter og kommenterer sin mors begravelse. Det er noe deilig dystert over atmosfæren han forsøker å formidle, selv om mer enn 70 000 rundt ham er i feststemning som om det var Rio- eller Salvador-karnevalet som hadde kommet til Budapest. Det var imidlertid lite rent værmessig som minnet om solfylte Brasil, for mens flere av spillerne brukte vanter, så man Telê Santana og entouraget hans på den brasilianske benken med solide ulltepper brettet utover seg.

Mot brassene stilte ungarerne i sin 4-2-2-2:

Disztl
Sallai - Kardos - Nagy - Vargas
Garaba - Hannich
Détári - Bognár (Gyõzõ Burcsa 9')
Kiprich - Esterházy

Kardos libero. Kaptein Nagy stoppermakker, mens Garaba var litt fram og tilbake mellom stopper og defensiv midt (strengt tatt fungerte vel Nagy og Garaba som vekt/motvekt: Når én trakk ned, stakk den andre fram til midtbanen, så hvem man definerte som hva i akkurat dette oppgjøret er nok litt flytende), den sistnevnte posisjonen der Hannich også helst oppholdt seg. Framover var naturligvis mye lagt opp til at Détári, snart verdens dyreste spiller, skulle regissere, og i hvert fall nå i fraværet av Nyilasi. Bognár hadde overtatt for sistnevnte, men varte kun i snaut ni minutter før han var nødt til å overlate plassen til Frankrike-proffen Burcsa. De to angriperne lå litt bredt mot høyre og venstre, antakelig for å skape rom for Détáris løpninger bakfra. Det var da også nummer 10 som sørget for å heade inn et tidlig 1-0 på nettopp et slikt løp inn i feltet. Faktisk lå Détári tidvis så høyt i banen at det kunne minne om en 4-3-3-oppstilling. En bør også få med at begge sidebackene gjerne bidro i lengderetningen, så at Mezey helst ønsket å portrettere sitt Ungarn som et offensivt mannskap er hevet over rimelig tvil.

De imponerte utover i oppgjøret, magyarene, selv om de fikk det forholdsvis overkommelig mot en opponent som etterlot store rom å boltre seg i. Flere gode individuelle prestasjoner, men kan hende var det især Sallai og Détári som utmerket seg. Ja, i tillegg til Esterházy, som virket svært begeistret for all den plassen han etter hvert fikk å løpe i bakrom i. Til slutt fikk han den velfortjente scoringen sin også.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

2.juni er nasjonal sørgedag i Ungarn. Så sent som for to dager siden kom det ut en bok om hendelsen i Irapuato, visstnok langt ifra den første om temaet ifølge mine kilder. Som vi ser, så er målvakt Péter Disztl og sideback (opprinnelig spiss) Lászlo Dajka med på promobildet. Historiene går visst om både håpløse forberedelser og spillere som absolutt ikke var 100 % (her nevnes Antal Róth og Zoltán Péter spesifikt. Førstnevnte gikk jo av før kvarteret var spilt, og det var muligens dermed mer enn kun en taktisk vri på et tidlig 0-2-underlege).

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jo mer en antar et ungarsk perspektiv på dette oppgjøret, altså Sovjetunionen-Ungarn, jo mer fascinerer det. Ikke slik å forstå at det sovjetiske perspektivet er uinteressant, men den vinklingen er jo langt på vei den vanligste. Når en lærer om hvilken optimisme som rådet i Ungarn i forkant av '86-turneringen, så blir det jo ikke mindre spektakulært det som hendte i Irapuato 2.juni. En god kvalik og en festmatch mot et noe redusert Brasil hadde løftet forventningene til det ungarske laget til høyder som i ettertid viste seg å være totalt urealistiske. Når de så havner to mål under etter fire minutter, så er allerede fadesen et faktum. At det til denne dag i Ungarn stadig forfattes nye bøker om emnet, bidrar til å opprettholde myten. "Hva var det egentlig som skjedde?" Ungarerne virker fortsatt å lete etter svaret 37 år etter.

Én antakelse er at landslagssjef Mezey neppe hadde bestemt seg for å ta store hensyn til motstanderne; her skulle eget spill være tilstrekkelig. Han hadde stilt sine elleve opp i den samme 4-2-2-2-formasjonen som man hadde sett på Népstadion mot Brasil, om enn med et par endringer i personellet:

.........................Péter Disztl
Sándor Sallai - Antal Róth - József Kardos - Zoltán Péter
.................Antal Nagy (k) - Imre Garaba
.................Lajos Détári - György Bognár
.........József Kiprich....................Márton Esterházy

Det er slurv fra første stavtak. Ungarn virker langt fra mentalt forberedt på hva som ventet. Intet tempo, svake pasninger og ballmist på egen halvdel. Den som kjente i det minste litt til hva Dynamo Kyiv hadde levert i Europa i den sesongen som ledet opp til verdensmesterskapet i Mexico, visste at den type slendrian var oppskrift på katastrofe. Foranledningen til Jakovenkos 1-0-mål kan saktens minne litt om det argentineren Claudio Caniggia ble utsatt for mot Kamerun på San Siro fire år senere, der han så vidt haltet seg videre etter først å ha blitt forsøkt stanset av én kameruner (var det Kana-Biyik, tro?), før Benjamin Massing kom og satte et rimelig kontant punktum for angriperens ferd nedover høyreflanken. Her var det den sovjetiske høyrebacken Larionov som tok seg nedover flanken, hvor han først var blitt forsøkt stanset av Garaba, noe som gjorde ham ustø idet han orienterte seg videre. Dernest ble han offer for den ungarske venstrebacken Péters bestemte tackling, hvilket ga frispark i korridoren utenfor 16-meteren. Nå var ikke Péter helt Massing i sin framtoning, men i omriss var ikke disse to hendelsene direkte ulike.

Ungarn har intet å komme med det første kvarteret, og trener Mezey virker som om han forstår at det ikke er noen god idé å fortsette med en ikke helt fit Róth i midtforsvaret. Han erstatter ham med midtbanespiller Győző Burcsa, en 32-åring som har fått lov til å reise til Vesten, hvor han spiller for Auxerre på øverste nivå i Frankrike. Burcsa hadde vært strategen hos det Videoton-laget som helt sensasjonelt hadde spilt seg til finalen i UEFA-cupen i 84/85-sesongen, der de blant annet på veien hadde eliminert Manchester United, før det til slutt ble sammenlagttap mot Real Madrid. Med Burcsa inn gjør Ungarn ganske tydelig også en formasjonsendring: fra 4-2-2-2 til 4-3-1-2. Garaba flyttes tilbake i midtforsvaret, Nagy ligger i den sentrale posisjonen blant de tre på midten, med Burcsa til høyre for seg, og så er Bognár trukket tilbake som en slags venstre indreløper. Détári, som ikke greier å vise stort, fortsetter som den framskutte midtbanemannen bak angrepsduoen. Ungarn tillates utover i første omgang en del ballinnehav, men det skal gå 35 minutter før de har avslutning på mål. Libero Kardos header et hjørnespark ned mot venstre, men Dasajev er med på notene og fanger ballen. På det tidspunktet leder Sovjetunionen 3-0, og da hadde i tillegg Belanov misbrukt to muligheter alene med Disztl. Den manglende forsvarsorganiseringen, det svake presset på ballfører, og en uvilje mot å falle av kostet magyarene dyrt. Belanov, som lå alene på topp for SSSR, var en konstant trussel, og både Rats og Jakovenko visste å søke ham med bakromspasninger. Det ungarske spillet er så naivt at en vanskelig tror det en ser. På dette tidspunktet lurer de antakelig stadig på hva som skjedde da de havnet under med to mål etter fire minutter. Ungarn var da gode nok for i det minste en plass i en semifinale!

Sovjetunionen leker seg, og virker svært lite bekymret over at ungarerne triller ball utover i omgangen. De har full kontroll på de to ungarske angriperne, og verken Kiprich eller Esterházy får til noen verdens ting. Bognár får også lov til å løsne et skudd på mål, men det er ufarlig. Détári virker desillusjonert. Burcsa er den som forsøker å drive opp tempoet, men han blir sørgelig alene. Hos sovjeterne imponerer kløkten og roen. Nærteknikken. Overblikket og den kollektive samhandlingen. De virker å være i numerært flertall, og finner hele tiden pasningsalternativer. De er ikke nådige med motstanderne når de bestemmer seg for å sette fart i lengderetningen. Dette er Lobanovskyj-ball så godt illustrert som man får det.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: lør jun 03, 2023 7:35 pm 2.juni er nasjonal sørgedag i Ungarn.
Nei, det er vel i dag?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Ingen plan B å spore hos ungarerne etter pause, skjønt, den hadde de jo iverksatt allerede etter 13 minutter av åpningshalvleiken, uten at den hadde hatt annet enn kosmetisk effekt. De hadde satt inn enda en midtbanespiller som ønsket ballen på fot, og uansett hadde de ikke hatt noe bakrom å slå mot Kiprich og Esterházy på. Sovjetunionen hadde i alle fall gjort sine forberedelser grundig nok.

Det første drøye kvarteret var relativt tempo- og intensitetsløst, men Rats kom til et par avslutninger, hvor han nok burde ha scoret den ene gangen der han kom seg fri til venstre i feltet og skjøt lavt til høyre for mål. Jakovenko hadde en god match; fyren var en maskin. Gad vite hvor langt han kunne ha nådd dersom ikke skadene hadde ødelagt det som var en svært spennende spiller. Han var 21 under Mexico-VM, og var overlegen motspillere som Détári, Bognár og Burcsa. Nå skal det sies at Ungarn ga sovjeterne kamp om å være sin verste fiende, for det fraværende presset på ballfører holdt fram etter hvert som andre omgang forløp. Hadde Sovjetunionen giddet å forfekte presisjon i sine mange overgangsmuligheter, så ville dette ha endt enda styggere enn det gjorde. Jakovenko var regissør for Jaremtsjuks 4-0-scoring der han gled forbi to motspillere på tur igjennom sentralt. På det tidspunktet hadde Mezey allerede foretatt sitt andre bytte, da den opprinnelige angriperen Lázslo Dajka kom inn for venstreback Péter. Å spille Dajka nettopp som venstreback skal visst ha vært Mezeys påfunn. Han ble kredittert 5-0-scoringen som selvmål, der både Zavarov og den sovjetiske innbytter Sergej Rodionov begge bidro i forspillet, før Dajka fikk foten på ballen rett foran den ivrige Jaremtsjuk, og uelegant overlistet egen målvakt der ballen gikk inn via stolpen.

Om Ungarn hadde hengt sammen ved hjelp av billiglim til nå, ble det knappest noen bedring det siste kvarteret. Det var liten vilje å spore noe sted i mannskapet, og det var på sett og vis forståelig slik kampen hadde artet seg. Neppe noen av dem hadde sett for seg stortap, og å ligge under 5-0 med kvarteret igjen inngikk ikke i noen av forhåndsplanene. Sovjeterne løp forbi uinteresserte motspillere, og Garaba la litt klønete ned Larionov og ga vekk et straffespark. Utrettelige Jakovenko hadde vært sluttkjørt da han ble vekslet ut til fordel for Vadym Jevtusjenko, og SSSRs andre innbytter fikk lov til å forsøke seg fra 12 yards etter at Belanov, den faste straffeeksekutøren, var gått av for Rodionov. Jevtusjenko satte straffa utenfor. Likevel skulle de få sin sjette scoring. Den hadde Alejnikovs signatur nederst, selv om det var Rodionov som fikk æren av å rulle den inn bak en smått frustrert Disztl. Og så burde Rodionov ha spilt Jevtusjenko til høyre for seg i stedet for å avslutte selv rett på målvakta da de to var igjennom alene. Tidligere hadde Jevtusjenko headet utenfor da han hadde kastet seg fram på en cross fra det som vel var Jaremtsjuk. Gedigne muligheter. Ungarerne hadde et par håpløse skuddforsøk fra Détári. Dasajev behøvde ikke gjøre én redning i andre omgang.

Fotballvoldtekt. Ungarerne var blitt ydmyket, og det var overhode ingenting som minnet om en outsider til tittelen. Om de ikke løftet seg snarest, så ville de få vansker selv med å slå Kanada i neste kamp. Sovjeterne spilte på litt mer enn halv maskin, og demonterte likevel motstanderne. Frankrike i León tre dager etter ville bli interessant.

På tide å stede denne matchen til endelig hvile? Neppe. Det vil komme en 2.juni også neste år. Og året deretter. Men nå sørger jo ungarerne galgenhumoristisk for å minne seg selv på massakren, så hvorfor kan ikke vi gjøre det samme?

Mine tre stjerner går til:

Jakovenko
Jaremtsjuk
Alejnikov

Andre hadde sikkert også fortjent å utheves. Ungarn fortjente nærmest konsentrasjonsleir for måten de framsto her. Huff og huff.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: fre jun 02, 2023 6:27 pm Sovjetunionen-Ungarn, 2.juni 1986, Irapuato, Mexico.
Mye kvalitet fra din side de siste dagene nå, mike. Du må gjerne skrive en ny tolkning av 2.juni i Irapuato hvert eneste år for min del.

Det er ikke mange som har gravd i Ungarns misære under VM ’86 i disse trådene. Fokuset har naturlig nok vært på USSR, men det er unektelig spennende med den nye boka som er kommet ut om ungarerne – uten at jeg noen gang får lest den. Jeg var ikke klar over skadesituasjonen til Nyilasi. Trodde han hadde lagt opp på landslaget et par år i forveien. Her snakker vi om en skikkelig hærfører som manglet i Mexico. Lang og slentrende i stilen og giftig på sugende løp inn i boksen. Nyilasi var en slags ungarsk Jan Ceulemans, som jo Sovjet skulle bli godt kjent med etter hvert i Mexico...

Men nå ligger jeg jo litt foran. Gleder meg til Sovjet-Frankrike kampen. Der husker jeg Platini hadde et deilig frispark i krysstolpen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: man jun 05, 2023 12:53 am Jeg var ikke klar over skadesituasjonen til Nyilasi. Trodde han hadde lagt opp på landslaget et par år i forveien. Her snakker vi om en skikkelig hærfører som manglet i Mexico. Lang og slentrende i stilen og giftig på sugende løp inn i boksen. Nyilasi var en slags ungarsk Jan Ceulemans, som jo Sovjet skulle bli godt kjent med etter hvert i Mexico...
En ungarsk Jan Ceulemans. Det er sannelig ikke en verst attest. Visst er Tibor Nyilasi en legende i den ungarske fotballhistorien (70 landskamper, 32 mål), så attesten er nok på sin plass. Situasjonen rundt Nyilasi var litt komplisert også gjennom det faktum at mens den ungarske sesongen ville være ferdigspilt på tampen av april, så befant jo den ungarske Ceulemans seg i Austria Wien, der sesongen ikke ville være ferdig før om lag en måned senere (Østerrike skulle jo ikke til VM. Det hadde magyarene selv sørget for). Det ungarske fotballforbundet hadde etter kvalikslutt ment at Wien-klubben var nødt til å forholde seg til en klausul i Nyilasis kontrakt som sa at de var nødt til å slippe ham til landslagets VM-forberedelser allerede i starten av mai. Jeg vet ikke om dette rakk å medføre en disputt mellom det ungarske forbundet og Nyilasis arbeidsgiver, for han ble jo etter hvert satt på sidelinja med denne ryggmargsbrokken, slik at han uansett dessverre ble uaktuell til mesterskapet. Ungarerne hadde lenge et fokus på at han skulle rekke å bli klar, men forsto utover våren at de ville tape kampen mot klokka. Da forble Nyilasis siste landskamp 3-0-seieren i Wales i en vennskapsdyst i oktober '85. Han var landslagskaptein helt til det siste.

Som en liten aperitif til det som skjer i León kl 19.00 i aften, så har jeg hygget meg i et 90 minutter langt samvær med franskmenn og kanadiere. Den førsteomgangen Frankrike leverte var sannelig noe av det tristeste jeg har sett. EM-midtbanen med Fernández, Tigana, Giresse og Platini var intakt, men de første 45 skapte franskmennene kun én mulighet. Den var til gjengjeld stor, da Papin greide å bredside et innlegg til venstre for stolpen når han sto mot et gapende bur. Etter pausen økte Frankrike intensiteten i spillet, og da ble det vanskelig for Canada å holde tritt. Papin, som enda var belgiske Club Brugges eiendom (de hadde endt som toer på tabellen, der kun målforskjellen skilte dem og seriemester Anderlecht, og Papin var tredjemålskytt i den franske ligaen), hadde virkelig ikke dagen. Også i den andre omgangen ble han presentert med gode scoringsmuligheter, men han feilet gang på gang. Helt til han omtrent sto på streken og dyttet innbytter Yannick Stopyras headede assist over streken. Der kunne selv ikke Papin misse.

En liten skriftlig påskjønnelse må gå til den costaricanske linjemannen Berny Ulloa Morera, som håndterte en uventet situasjon på tilsynelatende drevent vis. Da ei høne stilte seg i den kanadiske målgården idet Dolan skulle spille ut fra femmeter'n, ilte Ulloa til og la straks flagget sitt over høna og geleidet den ut til sidelinja. Det var som om costaricaneren ikke hadde gjort annet enn å temme høns hele livet.

Canada hadde ikke all verden å komme med, men de hadde enkeltspillere som leverte skapelige prestasjoner. Kan hende var den unge stopperen Randy Samuel deres bestemann, selv om også makkeren i midtforsvaret, den lyshårede Ian Bridge, var brukbar. Samuel var faktisk PSV Eindhovens eiendom, uten at han på noe tidspunkt i løpet av de to årene han var der greide å tilrive seg fast plass.

Fransk seier var det lite å si på, men de imponerte ikke, selv om de økte frekvensen i den andre omgangen. Skulle de ha noe å hente i neste kamp, ville de måtte heve seg. Nå lå kanadierne relativt kompakt og gjorde det vanskelig å skaffe seg rom. Sovjetunionen ville på akkurat dét feltet nok være en mer takknemlig motstander, men så var det så mange andre faktorer som ville spille inn at det nok uansett skulle godt gjøres for Frankrike å komme gunstig ut i en direkte sammenlikning.

Mine tvangstanker sørger for at jeg er nødt til, selv her i sovjettråden, å illustrere de to elleverne fra den kampen jeg var igjennom i formiddagstimene, og da starter jeg med regjerende europamester:

...................................Joël Bats
Manuel Amoros - Patrick Battiston - Maxime Bossis - Thierry Tusseau
...............................Luis Fernández
.......................Jean Tigana - Alain Giresse
...............................Michel Platini (k)
...........Dominique Rocheteau..............Jean-Pierre Papin

Canada:

.................................22. Paul Dolan
2. Bob Lenarduzzi - 6. Ian Bridge - 12. Randy Samuel - 3. Bruce Wilson (k)
17. David Norman - 4. Randy Ragan - 15. Paul James - 11. Mike Sweeney
................7. Carl Valentine.......10. Igor Vrablic

Det var forresten også mye nærvær i den store og sterke Vrablic (født i Tsjekkoslovakia, men oppvokst i Canada), som skapte litt brydderi for det franske stopperparet. Det kanadiske spissparet var den klassiske 'little&large'-kombinasjonen, der Valentine ofte trakk ut i korridorene.

Da venter vi bare på avspark i aften. Det er ikke til å komme fra at Sovjetunionen har et visst favorittstempel, selv om ei dårlig generalprøve kanskje gir fransk opptur når det er dags.

Edit/Ps.: Vi gir oss ikke helt med Sovjetunionen-Ungarn i denne omgang likevel. En nederlender har på et internasjonalt forum kommet opp med denne artikkelen i ungarsk språkdrakt (som blir forståelig nok når en kjører den gjennom en direkteoversetter): klikk. Verdt å sette av et par minutter til. La meg videre ta med at György Mezey gikk under tilnavnet 'Pastamann' ('Tésztás' på ungarsk) etter oppholdet i Mexico, der den ungarske treneren hadde valgt å sette spillerne på en diett omtrent utelukkende bestående av pasta. László Dajka hadde forutsett dette, og hadde smuglet med seg til hotellrommet et lite forråd bestående av ungarsk salami og noen sjokoladeplater for å holde ut.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Ålreit oppmøte på Estadio Nou Camp i León nå på tidligkvelden. I Mexico ligger de sju timer bak oss, så der skal spillerne i aksjon før sole forhåpentlig får altfor kraftig tak.

Frankrike har gjort to endringer i sin startellever: William Ayache erstatter Tusseau på venstrebacken, mens Stopyra, som assisterte Papin ved scoringen mot kanadierne, kommer inn for Rocheteau, som ikke var spesielt heldig sist. Sovjetunionen stiller de samme elleve som startet mot Ungarn.

Sju mil skiller disse to sentralmeksikanske byene, og en får anta at franskmennene har León som base. Litt mer uvisst med sovjeterne, men siden to av deres tre kamper i gruppespiller går i Irapuato, så har de gjerne tilhold der.

Det er russisk kommentator på min strøm, og han meddeler at det er i overkant av 30 grader ved kampstart. Fordel Frankrike? Eller er det kanskje like tricky for dem å hanskes med heten som det er for sovjeterne? Ayache går inn på høyrebackplassen, mens Amoros flyttes over til venstresiden. Den 24-årige Monaco-stjerna er jo like god uansett hvilken side han spiller på.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Fotball der to tungvektere står og føler litt på hverandre, for så å teste motstandernes guard, er ofte severdige forestillinger. Det står målløst til pause, og at det ikke er noe som skiller dem ad i målprotokollen til nå er helt ok, selv om Platini naturligvis var nærmest gjennom sitt voldsomme frispark i utsiden av krysstanga tre minutter før pause.

Sovjetunionen startet utvilsomt best, og man så bevegeligheten, temposkiftene, spillere som dro seg forbi både én og to motstandere sentralt i lengderetningen. Særlig var Jakovenko og Zavarov dyktige til nettopp det siste der, og ute på høyrekanten fortsatte livlige Jaremtsjuk der han slapp mot ungarerne. De skapte trøkk gjennom lange, diagonale oppspill bakfra, og fylte på med folk for å vinne andreballene. Det resulterte ikke i de store sjansene foran Bats, for Frankrike sto disiplinerte hjemover, og falt av og spilte klokt når de behøvde å gjøre det. Og det trengte de ofte de første 25 minuttene. Men så kan det være at den omtalte varmen begynte å prege sovjeterne, som etter hvert ikke var like standhaftige i presspillet, og ikke lenger tok de tunge løpene uten ball, hvilket etterlot færre spillepunkter for ballfører. Det ble enklere for franskmennene å både lese og stenge av, og en kunne se hvordan selvtilliten formelig bredte seg gjennom laget. De siste 15-20 var det utvilsomt de som hadde ballinnehavet, og de fikse kombinasjonene mellom midtbanespillerne satte sovjeterne på prøver defensivt som ungarerne aldri maktet det sist. Nå utgjorde verken Stopyra eller Papin noen trussel de første 45, men spesielt Platini begynte å vise hva han var god for. Ellers hadde Bossis et par fine raids i lengderetningen, og når han er i slag er han en nytelse å se på.

Den brasilianske dommer Arppi Filho delte ut intet mindre enn fire gule kort i en omgang som aldri var stygg. De to første tilfalt sovjeterne Rats og Belanov (Rats felte Giresse, mens Belanov løp for tidlig ut av muren for å blokkere skudd ved frispark), før Fernández klippet ned en Zavarov som ålet seg framover for omgangens klareste gule. Et par minutter før pause fikk også Amoros kort, uten at jeg helt forsto hvorfor. Det gjorde heller ikke backen.

De åtte startende fra Dynamo Kyiv ville med overveiende sannsynlighet ha vært ni dersom bare Serhij Baltatsja hadde vært til stede. Jeg tør fortsatt påstå det er en klar svekkelse at han sitter hjemme i Kyiv med skade, for selv om Bezsonov er en aldeles strålende spiller, så mangler han den liberopondusen Baltatsja besitter. Man ser også at forståelsen mellom Bezsonov og Kuznetsov ikke alltid er intuitiv, og det bidrar nok til å spre små drypp av usikkerhet framfor Dasajev. En så også Bezsonov foreta en feilvurdering da han valgte å legge i vei framover med ballen i beina, bare for å bli stanset av Platini (!). En erfaren libero vet når han skal legge ut på tur, litt som en tennisspiller som må vurdere når det er riktig å våge seg fram mot nettet. Han kom seg tilbake og fikk selv stanset Platini (til prisen av et frispark imot), men det kunne fort ha blitt skjebnesvangert å bli tatt i ubalanse der få minutter før pause. Med Baltatsja ville Bezsonov blitt flyttet ut på høyrebackplassen til Larionov.

Jeg er jo stadig svak for den unge Jakovenko, da. Han er uhyre elegant der han kraftfullt forserer forbi motstandere med ballen i beina. Dessverre har ikke forsøkene på å vende spillet fra én side til den andre alltid fungert; pasningene har av og til manglet nødvendig kvalitet. Bevares: Fyren er 21, og ser ut til å ha en voldsom framtid framfor seg. Dem'janenko er selvsagt en annen favoritt, men også den sovjetiske kapteinen har hatt enkelte lyter ved spillet sitt, og da især etter hvert som omgangen vokste seg eldre. Kan det være varmen som skaper ubehag? Eller er Frankrike simpelthen såpass dyktige at Sovjetunionen ikke kan vente seg å dominere likevel?

Med alt å spille for, er det bare å ta fatt på de siste 45. Kjør, da!

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

"Oчень интересный матч" ('otsjen' interesnyj matsj' - 'veldig interessant kamp') var kommentatorens avskjedsreplikk, og det er vanskelig å gi ham urett. Det var en svært severdig forestilling fra to gode lag, og da var det ikke helt urimelig at begge til slutt fikk med seg ett poeng. Sovjeterne så Frankrike fortsette der de slapp, men balltrillingen noen meter inne på motstandernes halvdel medførte ingen trussel. I stedet var det SSSR som tok ledelsen da venstreflanken Rats fikk stjernetreff fra rundt 30 meter, og ballen gikk inn bak Bats som det berømmelige prosjektilet. "Rats beat Bats" var skapt som overskrift, og den vet de forskjellige nostalgikerkontoene rundt omkring å benytte seg av hvert år på denne datoen. Det er nok en overdrivelse å hevde at Belanovs vesle tøtsj som satte opp Rats for skuddet gjorde målet ferdigscoret, men man så ikke all verden til den kvikke angriperen i den andre omgangen, så da vil han nok gjerne ta med seg kreditt for assisten.

Det tok ikke franskmennene mer enn åtte minutter å komme à jour, og etter nok et skummelt Platini-frispark, der han så vidt skjøt til venstre for stolpen med Dasajev limt til streken, var det plutselig vidåpent i det sovjetiske forsvarsverket når den defensive midtbanemannen Fernández skapte en real tellefeil gjennom sitt løp inn i offensiv 16. Pasningen fra Giresse, som hadde en finfin kamp, forvaltet mannen med spanske aner på kontant vis. Hvor var Bezsonov og Kuznetsov ved den anledningen? Det var skremmende åpent foran Dasajev, som var sjanseløs på avslutningen. Hadde dette skjedd med Baltatsja til stede...? Jeg lar spørsmålet henge i lufta.

Franskmennene fortsatte å ha majoriteten av ballbesittelsen, men det var lite pønsj framover, med et solid unntak for da Dem'janenko solgte seg altfor lett i duell med Stopyra ute på fransk høyrekant. Spissen kom seg fri og fikk slått inn foran mål, der Papin stupheadet og fikk pannebrasken på ballen. Kun få meter fra mål, krevde headingen en fantomredning fra Dasajev. Supermålvakta var nok både god og heldig som maktet å avverge scoring. I den andre enden kom farlighetene som oftest når Rats skjøt sine knallharde cornere inn mot midten av målet, og de fleste som kjenner til Joël Bats vet at den franske 'keeperen har sine lyter i feltarbeidet. Det gikk stort sett greit, selv om disse hjørnesparkene er vriene å håndtere, og den ene gangen han feilet, så sto Bossis og fjernet ballen før den havnet hos en sovjeter på bakre stolpe.

Mot slutten var begge lag dyktig slitne, og tempoet dalte. Sovjetunionen så kanskje minst brydd ut på det tidspunktet, og ei fin opprulling ga Jaremtsjuk en mulighet med et par minutter igjen å spille. Hadde han slått 45 grader tilbake, så kunne fort innbytter Blokhin ha kommet på ballen og sørget for en gedigen mulighet, men Jaremtsjuk var så mør i beina at han ikke maktet å stokke dem. Ballen fislet løst utover dødlinja.

Begge lag gjorde sine tillatte to bytter: Papin ut, Bellone inn var Frankrikes første, mens Philippe Vercruysse erstattet Giresse sju minutter før slutt. Hos SSSR gikk Zavarov tidlig av for Oleh Blokhin. Det var et bytte jeg ikke helt forsto, siden vesle Zavarov tidvis hadde vært en plageånd for motstanderne. Han var blant de beste sovjeterne offensivt. Senere kom Sergej Rodionov inn for Pavlo Jakovenko. Rodionov er kjent som angriper, og det var der han tok plass da han kom innpå mot Ungarn, men her gikk han faktisk rett inn i Jakovenkos midtbanerolle. Bevegelig og fin type, Rodionov, og han svekket ikke sovjeterne i særlig grad, selv om Dynamo Kyiv-spilleren han erstattet ofte viste prov på sin spilleforståelse også i dette oppgjøret.

Resultatet betyr at begge så å si er sikre på avansement, og med tanke på at Sovjetunionen har igjen Canada, så skal det nok også en del til før gruppeseieren havner annetstedshen enn hos dem. I morgen ser jeg virkelig fram til Ungarn mot Canada, og evner ungarerne å slå tilbake etter fadesen sist?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Etter gårskveldens storfine forestilling er det atter tid for å strekke sovjettråden ut i dens bortimot ytterste rammeverk når den fjerde matchen i VM '86-turneringens gruppe C sparker i gang på Sergio León Chavez-stadionet i Irapuato. Det er Ungarn mot Canada, et oppgjør jeg må erkjenne å ha gledet meg til en stund, selv om dét nok i hovedsak skyldes det faktum at nettopp Ungarn utgjør den ene rollebesetningen. Det begynner å bli mer og mer klart at en gjennomgang av magyarenes kvalik for Mexico '86 er i ferd med å tvinge seg fram, og at Tibor Nyilasi, den ungarske Jan Ceulemans, og de andre ungarernes mektige prestasjoner fra høsten '84 og gjennom det neste året fortjener å belyses. Når den tid kommer vil det skje i dertil egnet tråd. Enn så lenge er det sovjettråden som gjelder, all den tid de øvrige oppgjørene i C-pulja jo også har innvirkning på SSSRs videre ferd.

En skulle tro at kun oppmøtet på stadionet i Irapuato før kamp ville gjøre ungarerne motløse etter den opplevelsen de var igjennom her fire døgn i forveien. Hadde forbundssjefen György Mezey og hans kumpaner maktet å mentalt nullstille gjengen, slik at de tross alt kunne entre matta og slippe seg løs? Nå har jeg ingen ungarske aviser fra kjølvannet av fadesen sist for hånden, men å tenke seg at kritikken satt relativt løst er mulig. Skjønt: Det kan like gjerne være at ungarsk presse satt like lamslåtte etter skinkerytteriet som resten av den fotballinteresserte verden gjorde. Ingen, absolutt ingen, i det finsk-ugriske språkbeltet så 0-6 komme, men så hadde jo også det sovjetiske hemmeligholdet før kampstart vært av sedvanlig klasse. For oss utenforstående virket det som om de færreste i det ungarske apparatet hadde tatt notis av at Malofejev var blitt fjernet og erstattet av Lobanovskyj, og at sovjettroppen var krydret av intet mindre enn 12 utøvere fra Dynamo Kyiv. Det var heller ikke som om cupvinnercupfinalen fra tidlig i mai var blitt fjernsynsoverført i Ungarn, eller at noen i det ungarske forbundet hadde tatt seg bryet med å skaffe til veie en teip for analyse. Helt irrelevant framsto jo i sannhetens navn Dynamo Kyiv 3, Atlético Madrid 0 ikke. Var dette for mye forlangt, ungarere? Hadde det fungert å stenge ute sanseinntrykkene fra det sovjetiske trenerskiftet rett før mesterskapet?

Jeg vet at deler av den ungarske interessesfæren rundt landslaget kritiserte ledelsen for ikke å ha gått ut for å begrense et nederlag som allerede etter fire minutter syntes klart. En kunne fint tenke seg et scenario der målforskjell kunne bli avgjørende for å ta seg videre, og da kanskje først og fremst som puljas tredjelag. Å slippe inn seks hadde vært krise. Nå ville Ungarn trenge å fylle motstanderburet med scoringer selv for å balansere målforskjellen som best de kunne.

Canada hadde tapt 1-0 for Frankrike i sin åpningskamp, og mens de hadde maktet å holde tempoet nede de første 45 minuttene, så man at de var blitt avslørt så snart det begynte å akselerere rundt dem. Riktignok kom den franske vinnerscoringen sent, men det hadde ikke manglet på øvrige franske muligheter, og da spesielt etter pause. Utfordringen her ville bli å gjenfinne taktene fra den første omgangen i León, men samtidig visste de at de sto overfor en motstander hvis stolthet var blitt såret på det verste. Dét kunne raskt slå tilbake på kanadierne, vel å merke dersom ikke ungarerne enda lå i fosterstilling etter overgrepet. Tony Waiters, den kanadiske treneren, hadde vært nødt til å forberede gutta sine på at Ungarn ville være interessert i å gjenreise trua på seg selv. Én ting var å stille så forberedt som mulig, mens en annen var å ha evnen til å motstå et eventuelt stormløp. I lys av begge nasjoners kampdag 1 virket Ungarn-Canada som en svært spennende dyst også for oss lett nøytrale.

Lagoppstillingene forteller at Mezey gjorde tre endringer i startelleveren fra Sovjet-kampen. På målvaktsposten fikk 32-åringen József Szendrei fra Újpesti Dózsa tillit på bekostning av skjeggebassen Péter Disztl. Videre var både stopper Antal Róth og venstreback Zoltán Péter, hvis nylige skade- og sykdomsforløp hadde sådd tvil om deres tilstand og hvorvidt de var 100 % kampklare, satt ut, mens József Varga og Győző Burcsa var kommet inn. Varga hadde startet de fire første kvalikkampene deres nettopp på venstrebackplassen, og virket et relativt trygt kort å sette inn, mens Burcsa jo var kommet innpå for Róth så tidlig som i det 13.minutt mot Sovjetunionen. Som midtbanespiller med uttrykksbehov ville hans startpass medføre enkelte andre rokeringer, så la oss ta en kikk på hvordan de ungarske elleve var dandert når oppgjøret har blitt noen minutter gammelt. Hos motstanderlaget var det også foretatt et par endringer. Litt overraskende for meg hadde Waiters fjernet målvakt Paul Dolan og erstattet ham med Tino Lettieri. Nå hadde sistnevnte troppnummer 1 (mot Dolans 22), så kanskje var dét et uttrykk for at Lettieri tross alt var nasjonens førstemålvakt, og at han kan hende hadde vært utilgjengelig (suspensjon?) i første oppgjør? Jeg så aldri de kanadiske fem på benken deres mot Frankrike, så jeg tør ikke si noe sikkert. De hadde også satt ut venstrekant Mike Sweeney og satt inn Gerry Gray i hans sted.

Jeg snurrer film, og har sørget for noe godt og beksvart i koppen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Dette ble nettopp så begredelig som en kunne forvente.

Ungarn traff blink før det var gått to minutter, men den som eventuelt så for seg at de skulle gjøre mot Canada det Sovjetunionen hadde gjort mot dem på samme bane fire døgn tidligere gikk skuffet til pause. Det var et litt tursamt ungarsk mål, der Esterházy mottok ballen fra motspiller, før han dæljet den ned i nærmeste hjørne. Ikke fryktelig imponerende målvaktsspill heller.

Det ungarske uttrykket var for meg 4-4-2 med diamant på midten. Skjønt - dette var langt mer gråstein enn noe annet, om vi nå på død og liv skal trekke mineralriket inn i fortellingen som en annen Knut Borge. 1-0 til pause, og all verden å fortelle om er det da heller ikke. Ok, nå lyver jeg grovt; det er alltid ting å berette om. Ikke minst kan vi tegne opp de to elleverne. Ungarns:

..............................18. József Szendrei
2. Sándor Sallai - 6. Imre Garaba - 5. József Kardos - 4. József Varga
...............................8. Antal Nagy (k)
...................17. Győző Burcsa - 10. Lajos Détári
...............................19. György Bognár
.............7. József Kiprich.....................11. Márton Esterházy

Szendrei minnet meg en del om den paraguyanske målvakta Roberto Fernández i kroppsbyggingen: lang, mager og litt smålutet i holdningen. Hadde et par kanadiske løskruttavslutninger fra distanse å håndtere, uten at noen av disse medførte vanskeligheter for ham. Foran ham var Garaba denne gang plassert i midtforsvaret fra start, og Imre Garaba er jo en fyr det er umulig å mislike. Han ser kan hende uskyldig ut, men jeg tipper han har et ukjent antall knep i ermet. Han fikk hanskes med den røslige Vrablic, som denne gang nok ikke kom like mye til sin rett som han gjorde mot det franske stopperparet. De hadde en del ball, kanadierne, og dermed ble behovet for å slå langt på oppspillspunktet mindre. Sideback Varga, som altså var kommet inn for Péter, begrenset seg stort sett til deltakelse på egen halvdel, mens Sallai motsatt nok også var noe mer måteholden enn hva han kunne være på sitt friskeste. Likevel så man ham av og til inne på kanadisk side. Om Sallai er det videre å fortelle at han så sent som i april i år (2023, ja) ble rammet av slag, men ifølge min ungarske informant skal han til alt hell ha klart seg greit.

Nagy er helt sikkert en flott lederskikkelse og dyktig som et samlingspunkt i troppen, men ute på banen gjør han svært lite av seg. Stort sett går det i trege forflytninger og omdreininger rundt egen akse. Tidvis snur han seg som en supertanker, og at ikke kanadierne gjør større bestrebelser i å sette ham under press har jeg vondt for å forstå. Stor og tung. Fikk seg en trøkk i høyre ankel etter en luftduell med Vrablic, og kan hende ville ungarerne ha sluppet å spille med håndbrekket trukket til dersom Nagy hadde måttet gå av. Détári er utvilsomt en klassespiller, og ved et par-tre anledninger viste han hovmesterblikket og pasningsfoten. Han tro til med et par spillvendinger ingen ungarere tilsynelatende gjør ham etter, men når verken Kiprich eller Esterházy, spesielt førstnevnte, ikke var på hugget, hadde den ungarske 10s delaktighet begrenset innflytelse. Burcsa var det heller ikke altfor mye drivkraft i, og denne gang reverserte Mezey det byttet han hadde gjort tidlig i åpningskampen, da frankrikeproffen var kommet innpå for stopper Róth. Nå ble Róth satt inn for Burcsa før det var spilt en halvtime. Jeg kunne ikke se noen skade, så grepet var trolig av taktisk art. Om Mezey ønsket seg mer fleksibilitet i midtbaneleddet, så er jeg uviss på om han fikk det ved å flytte fram Garaba for å gjøre rom for Róth i forsvarsfireren. Og Bognár? I tillegg til å dele fornavn med treneren, så skulle man samtidig tro at han hadde noe på Mezey. Det er å trekke det langt å kalle ham en kanadisk kollaboratør, men han saboterte i hvert fall én overgangsmulighet gjennom håpløst taktisk valg.

Hos Canada går det i det de kan, selv om de ved denne anledningen var nødt til å finne seg i å besitte en del ball. Trolig hadde de sett for seg et noe annet kampscenario. De hadde flere kvikke føtter innad i mannskapet enn hva ungarerne hadde, og selv om kreativitet naturligvis var mangelvare, så var det like fullt noe litt oppløftende ved nyankomne Gerry Grays nærvær sentralt i banen. Slik så deres ellever ut fra fuglens perspektiv:

.................................1. Tino Lettieri
2. Bob Lenarduzzi - 6. Ian Bridge - 12. Randy Samuel - 3. Bruce Wilson (k)
15. Paul James - 4. Randy Ragan - 8. Gerry Gray - 17. David Norman
.....................7. Carl Valentine - 10. Igor Vrablic

Her fantes en del med frisyrer inspirert av landets hockeyhelter. Langt i nakken var en gjenganger. Da betydde det ikke all verden at det hos enkelte, som Gray, var lett sparsommelig med fylde ellers. De hadde flyttet litt om på et par av midtbanens besetningsmedlemmer: James, som spilte sentralt mot Frankrike, var flyttet ut til høyreflanken, mens Norman, som sto til høyre sist, nå var byttet om til venstresiden. Der hadde Sweeney spilt, men han var altså benket. Det skal sies at han kom innpå noen minutter før pause, da kaptein Wilson var nødt til å kaste inn håndkledet. Han så heller ikke spesielt skadet ut, selv om jeg ikke vil spekulere i at Waiters plukket av kapteinen sin av taktiske årsaker. Vi vet imidlertid, med fasit i hånd, at Wilson ville være tilbake på startblokka mot Sovjetunionen tre dager senere. Da Sweeney kom inn, så overtok han Wilsons plass som sideback. Ville det gi greiere arbeidskår for Kiprich, tro? Wilson tuslet av med kapteinsbindet stadig rundt overarmen, så hvem som overtok ansvaret blant de elleve etter hans avgang er enda uvisst. En får tro at Waiters har adressert dette i pausen, og at en av de gjenværende aktørene returnerer med bindet rundt arma.

De nederlenderne og østerrikerne, som begge ble distansert av magyarene i kvaliken, som eventuelt orker å se dette, må føle seg ille til mote. Ungarn lider trolig ennå mentalt etter kollapsen sist. Det er intet som tyder på noen større gjenreising av målforskjellen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jeg skal la være å dvele for lenge ved dette oppgjøret. Det endte 2-0, og Ungarn er dermed på minus fire i målforskjell. Det er neppe utenkelig at de hadde sett for seg å hente inn igjen mer av det tapte fra åpningsmatchen, men de imponerte de færreste her, selv om seieren var fortjent nok. Canada hadde en periode rundt timen der de yppet seg og ikke lot Ungarn slippe ut fra egen halvdel, men de maktet sjelden å sette Szendrei på prøve. Innbytter Branko Segota, født i kroatisk Jugoslavia, testet målvakta fra distanse, men det var aldri sting nok til å virkelig true. Ellers ble Vrablic skubbet unna av Róth nesten på den ungarske målstreken etter et innlegg fra venstre, men foruten disse to høydepunktene, var det ikke mye kanadierne hadde å fare med.

Détári var i egen klasse utpå der når han gadd. Han spilte fram Kiprich med en fin vektet pasning da det gjensto kvarteret. Angriperen, som ikke har hatt noen stor turnering til nå, skjøt rett i den utrusende målvakta, men returen tok Détári seg enkelt av da han kontrollert satte inn 2-0. Sju minutter før slutt var den ellers stort sett usynlige Bognár uhyre nær ved å putte et tredje, da han stormet inn i feltet og lobbet mot bakre stolpe. Ballen traff innsiden av stanga og gikk ut igjen.

Jeg nevnte hvor svak Nagy hadde vært. Han ble den andre kapteinen til å forlate skuta den tidligettermiddagen i Irapuato, og allsidige Dajka kom inn. Ham hadde vi sett som venstreback mot Sovjetunionen da han erstattet Péter, mens han her hoppet rett inn i Nagys sentrale midtbanerolle. Garaba overtok kapteinsbindet. Når det gjelder å besvare hvem det var hos kanadierne som tok over samme verv etter Wilson, så kom høyreback Lenarduzzi utpå etter pausen med bindet rundt overarmen. Han ble også belønnet med gult, hvilket skjedde mot slutten, da han sparket ned Varga. Tidligere hadde den nye backkollegaen på motsatt flanke, Sweeney, sett gult, uten at jeg registrerte forseelsen. Sweeney var nødt til å gå av etter å ha holdt igjen Kiprich for å bli godtgjort med sitt andre gule. Da gjensto kun fem minutter, så ungarerne maktet ikke å dra noen stor fordel av det numerære overtaket. Norman ble flyttet tilbake som venstreback for de resterende minuttene.

Takk og farvel til begge disse? Ikke helt ufortjent, i så fall, selv om ungarerne nok enda vil ha et håp om avansement til tross for at de skal opp mot et Frankrike som ga Sovjetunionen en god fight sist. De kan jo fort gå videre som ett av fire tredjeplasserte lag, selv om målforskjellen absolutt ikke taler til deres fordel i så måte.

MoM: Lajos Détári, og med forholdsvis grei margin.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Først om to døgn er siste kampdag i gruppe C:

Sovjetunionen-Canada (Irapuato)
Frankrike-Ungarn (León)

1. SSSR 2 1 1 0 7-1 3
2. Frankrike 2 1 1 0 2-1 3
3. Ungarn 2 1 0 1 2-6 2
4. Canada 2 0 0 2 0-3 0

Det skal godt gjøres for Sovjetunionen å ikke ende blant de to beste, for i tillegg til selv å kunne forvalte en matchball, så er det heller ikke urimelig å vente at Frankrike tar seg av Ungarn. Sistnevnte så ikke all verden ut heller mot kanadierne, og vil ventelig etterlate nok rom som franskmennene kan utnytte. Det interessante blir å se de respektive lagoppstillingene. Ingen forventer seg rullering hos verken Frankrike eller Ungarn, men det kan fort forekomme noen bytter i sovjetelleveren. Kanadierne kjører vel videre med de begrensede ressursene de har, og bytter neppe mange.

Det "artige" regnestykket gjelder jo hvilke treernasjoner som tar seg videre. Fire av de seks skal med til åttendelsfinalene. Nå pr formiddag 7.juni er det en så haltende og ufullstendig tabell at den ikke har noe for seg å konstruere, men Sovjetunionens allerede tre akkumulerte poeng skal gjøre at de er på så å si trygg grunn allerede.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Siste kampdag i pulje C i Mexico-VM i dag, med kampstart igjen satt til 12.00 lokal tid, hvilket vil si 19.00 her i Norge. Sovjetunionens gruppe er den første av de seks som ferdigstilles, mens resten av puljene følger på. 10/6: A, 11/6: B og F, 12/6: D og 13/6: E. Ergo har samtlige nasjoner spilt to kamper, og treertabellen kan dermed konstrueres med et likt antall spilte kamper for samtlige:

1 Italia (A) 2 0 2 0 2-2 2
1 Belgia (B) 2 1 0 1 2-2 2
3 Marokko (F) 2 0 2 0 0-0 2
4 Ungarn (C) 2 1 0 1 2-6 2
5 Nord-Irland (D) 2 0 1 1 2-3 1
6 Uruguay (E) 2 0 1 1 2-7 1

Vi vet jo allerede at uansett utfall i SSSRs to siste kamper, så er Sovjetunionen videre. Ok, en 10-0-seier til Canada kombinert med 6-6 i Frankrike-Ungarn vil eliminere sovjeterne, så helt urealistisk med exit er det jo ik...Nei, altså, her er spørsmålet om man vinner eller ender opp som toer i pulja. Det er vanskelig å forestille seg noe annet enn to sovjetiske poeng mot Canada, og da er målforskjellen så overlegen franskmennenes at puljeseier så å si uansett vil være uunngåelig. Da vil Sovjetunionen stå med et minimum av sju plussmål, hvilket betyr at Frankrike er nødt til å knuse magyarene minst like heftig som det sovjeterne gjorde.

Når de tenkelige (og utenkelige) scenarioene er lagt fram, tar vi en liten kikk på de bebudede startelleverne til kveldens to oppgjør. Ikke minst merker vi oss de mange endringene en helt klart selvsikker Lobanovskyj velger å gjøre. Disse spillerne får nemlig tillit under oppsyn av kampleder Idrissa Traoré fra Mali:

16. Viktor Tsjanov, 4. Gennadyj Morozov, 6. Aleksandr Bubnov, 10. Oleh Kuznetsov, 12. Andrij Bal', 17. Vadym Jevtusjenko, 13. Gennadij Lytovtsjenko, 20. Sergej Alejnikov, 18. Oleh Protasov, 14. Sergej Rodionov, 11. Oleh Blokhin (k)

Her er det kun Kuznetsov og Alejnikov som får være med videre, uten at jeg tror de øvrige ni starterne fra de foregående to kampene har gjort seg bort og fortjener å benkes. Lobabovskyj tenker utelukkende ekstra hvile for stamspillerne, og lar de øvrige deltakerne i troppen få slippe til. Selv en sovjetisk B-besetning skal greie å nedkjempe Canada. Men hvordan vil disse elleve posisjonere seg? Det gjenstår å se. Tre mann framme? Det blir interessant å se disse to Dnipro Dnipropetrovsk-spillerne (Lytovtsjenko og Protasov), og fra før av vet vi jo at Jevtusjenko er en offensivt orientert midtbanespiller som også er kapabel til å spille framme. Mot åtte startende fra Dynamo Kyiv sist, er det "kun" fem denne gang: Tsjanov, Kuznetsov, Bal', Jevtusjenko og 33-åringen Blokhin med 105 landskamper.

Hos motstander Canada er det kun gjort én endring siden startelleveren mot Ungarn, og det er på spissplass, der Igor Vrablic er ute til fordel for Dale Mitchell. Vrablic var skapelig i første kamp mot Frankrike, men maktet ikke å utrette all verden sist. Kaptein Wilson gikk av før pause mot Ungarn, men er på plass igjen her, så dersom det var en skade som gjorde at Mike Sweeney måtte erstatte ham, var det uansett ikke spesielt alvorlig.

I oppgjøret mellom Ungarn og Frankrike i León, ledet av den 39-årige portugiseren Carlos Silva Valente, har den franske forbundssjefen Henri Michel annonsert de samme elleve startende som mot Sovjetunionen sist, mens ungarernes trener Mezey har gjeninnsatt sin antatte førstemålvakt Péter Disztl for József Szendrei som jo sto i forrige match. Videre er Antal Róth på plass igjen i midtforsvaret (kom inn tidlig sist), og Péter Hannich fra Rába ETO Győr er også kommet til. Det samme gjelder László Dajka, som kom inn fra benken både mot Sovjetunionen og mot Canada. Den femte og siste endringen er angriper Kálmán Kovács inn for en heller ineffektiv József Kiprich. Ut med kaptein Nagy, Burcsa og Bognár. Relativt spektakulært, altså, før en så betydningsfull match. Det meste tyder på at Mezey ikke er fornøyd, selv om det ble tomålsseier mot Canada.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det var temmelig begredelige 45 minutter som ble presentert i åpningsomgangen mellom Sovjetunionen og Canada, og følgelig står det målløst. Kudos til Canada-målvakt Tino Lettieri for at han på Gordon Banks-vis maktet å huke tak i Protasovs heading ned i hjørnet etter fire minutter, og ellers hadde Rodionov ei avslutning rakt i klypene på Lettieri fra 20 meter. Utover det skapte de fint lite, sovjeterne, der rytme og samhandling virket ganske fraværende etter alle byttene. Siden Frankrike fører til halvtid i sin kamp mot ungarerne, så er det de som er gruppeleder idet de siste 45 sparkes i gang i både Irapuato og i León.

Jeg var litt usikker på formasjon og posisjonering hva gjaldt SSSR, men det var en reinspikka 4-4-2:

..............Tsjanov
Bal' - Bubnov - Kuznetsov - Morozov
Lytovtsjenko - Alejnikov - Rodionov - Jevtusjenko
Protasov - Blokhin (k)

Bubnov tok ut noe dybde, men var vel ingen direkte libero slik Bezsonov hadde vært i de to første kampene. Morozov var horribel på venstrebacken, og virket overnervøs. Han mistet blant annet ballen utover sidelinjen, upresset, to ganger. Jevtusjenko hadde gode initiativ ute på venstreflanken, og skar også av og til inn sentralt for å bidra. Rodionov havnet litt i ingenmannsland, og virket ikke helt tilfreds i den offensive midtbanerollen, mens Blokhin også var svak. Protasov hadde et svakt skuddforsøk fra like innenfor 16 i tillegg til den tidlige headingen. Lytovtsjenko holdt seg stort sett ute på høyreflanken, og det var han som serverte Dnipro-kompis Protasov ved headingen.

Kanadierne sto nøyaktig slik de hadde gjort i de to foregående, og særlige taktiske avvik er de neppe særlig kapable til:

...................Lettieri
Lenarduzzi - Bridge - Samuel - Wilson (k)
James - Ragan - Gray - Norman
.............Valentine - Mitchell

Bruce Wilsons tidlige exit i forrige kamp er ikke lenger en gåte: Den britiske kommentatoren fortalte at han hadde vært usikker helt til det siste i dag, etter at en strekk hadde tvunget ham av mot Frankrike. Ellers var Mitchell på topp et helt ok alternativ til den Vrablic som hadde spilt de to foregående kampene sammen med bevegelige Valentine på topp. Mitchell litt samme type som store Vrablic, om enn kanskje ikke like fysisk utrustet. 0-0 kan kanadierne være bekjent av, men det spørs om gjengen med spillere fra innendørsligaen står distansen, og i hvert fall dersom sovjeterne øker tempoet.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det tok seg betraktelig opp etter pausen, selv om starten av den andre omgangen var blek. Da Lytovtsjenko imidlertid blåste en gedigen mulighet utenfor krysstanga etter fem minutter, var det startskuddet for et ordentlig kjør mot Lettieri bakerst hos kanadierne. De maktet etter hvert ikke å henge med, og sovjeterne radet opp flere gode muligheter. Protasov hadde ikke dagen i sin første VM-kamp, og ble plukket av for Ihor Belanov i det 57. minutt. Minuttet etter hadde innbytteren assistert sin lagkaptein og klubbkompis Blokhin for 1-0. Den tidligere 'årets spiller i Europa' (1975) ble skadet idet han bredsidet inn målet, og måtte byttes ut. Inn kom Oleksandr Zavarov, som overtok kapteinsbindet. I likhet med Belanov var Zavarov også i lekent humør, og at SSSR ikke scoret før nettopp innbytter nummer to satte inn 2-0 etter 74 minutter var forunderlig. Det var tidvis propagandafotball, og i store perioder av den andre omgangen var det komplett enveiskjøring, helt til SSSR tok foten av gassen de siste fem minuttene. Da slapp faktisk Canada til en kjempemulighet ved høyreback Lenarduzzi etter corner. Han greide imidlertid ikke å stokke beina, og Tsjanov kunne avverge. Store Bridge var framme på en dødball, og var nær ved å krige ballen inn. Helt på tampen var sovjeterne i ferd med å kjøre en overgang som fort ville ha gitt en tredje scoring, men så feier Samuel Belanov over enda, og dommer velger å blåse av! Utrolig at det ikke oppsto ramaskrik. Det var absolutt ikke noe pent overfall mot den svært så opplagte Dynamo Kyiv-spissen.

Med 2-0 og to poeng var det irrelevant hva som skjedde i oppgjøret i León, der Frankrike jo hadde vært foran til pause, og i noen minutter hadde de dermed ledet gruppa.

Belanov, Jevtusjenko og Alejnikov får mine tre stjerner, selv om Zavarov heller ikke var langt unna.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»