Kamp 24 av 112
VM-turnering, 2. kamp i mellomrunden:
SOVJET – POLEN 0-0
[
hele kampen]
Dato: 4. juli 1982
Sted: Camp Nou, Barcelona
Tilskuere: 65 000
Dommer: Bob Valentine (Scotland)
1 - Rinat Dasajev ............... Spartak Moskva [Rus]
---
2 - Tengiz Sulakvelidze ......... Dinamo Tbilisi [Geo]
3 - Aleksandr Tsjivadze ........ Dinamo Tbilisi [Geo] (kapt.)
5 - Sergej Baltatsja ............. Dynamo Kiev [Ukr]
6 - Anatoli Demjanenko ........ Dynamo Kiev [Ukr]
14 - Sergej Borovski ............ Dinamo Minsk [Blr]
--
8 - Vladimir Bessonov ........... Dynamo Kiev [Ukr]
9 - Juri Gavrilov ................. Spartak Moskva [Rus] (-’79)
10 - Khoren Oganesian .......... Ararat Yerevan [Arm]
--
7 - Ramaz Shengelia ............ Dinamo Tbilisi [Geo] (-’58)
11 - Oleg Blokhin ................ Dynamo Kiev [Ukr]
Benyttede reserver:
13 - Vitali Daraselia ............. Dinamo Tbilisi [Geo] (+’79)
15 - Sergej Andrejev ............ SKA Rostov-on-Don [Rus] (+’58)
Polen: Jozef Mlynarczyk, Marek Dziuba, Janusz Kupcewicz (Wlodzimierz Ciolek), Pawel Janas, Wladislaw Zmuda, Stefan Majewski, Waldemar Matysik, Andrzej Buncol, Zbigniew Boniek, Wlodzimierz Smolarek, Grzegorz Lato.
Så var sannhetens time kommet. Gruppeoppløsning og politisk ladet storkamp. Hva hadde Beskov & Co kokt sammen på bakrommet til denne avgjørende dysten mot satelittstaten Polen der kun seier var godt nok til avansement? Jo, en bakre femmer selvfølgelig. Ut gikk Andrej Bal på midtbanen og inn kom Tengiz Sulakvelidze i forsvaret. Sovjet skulle ha Baltatsja og poteten Borovski som midtstoppere pluss Tsjivadze med utvidede fullmakter i en liberorolle med lisens til å gå fremover om dette krevdes. Dessuten Demjanenko og Sulakvelidze på henholdsvis venstre- og høyreback.
Polen var på denne tiden en velrennomert fotballnasjon med VM-bronse fra 1974 og femteplass i 1978. Etter en treg start i Spania-VM hadde polakkene plutselig scoret åtte mål på de to siste kampene. Fem mot Peru i avgjørende kamp i gruppespillet, og deretter tre mot Belgia her i mellomrunden. Polen hadde i Smolarek, Boniek og Lato muligens VMs hurtigste angrepsrekke, og dette var noe som Beskov åpenbart hadde respekt for. Spesielt duellene mellom Demjanenko og Lato på ene kanten vakte interesse før kampen.
På tribunen var det
store bannere til støtte for den i østblokken banebrytende polske fagbevegelsen Solidaritet og deres leder Lech Walesa som på dette tidspunkt var satt i husarrest av polske myndigheter etter altfor mye medvind i folkedypet. Millioner av mennesker sluttet seg til bevegelsen. Solidaritet ble sett på som en stor trussel for kommunistregimet og ble forbudt i Polen etter påtrykninger fra sovjetisk hold. Eimen av vestlige frihetsbasiller og rettigheter i arbeidslivet skulle man ikke ha noe av. Det spanske politiet fikk hendene fulle med å fjerne alle bannerne i tide.
Men ute på banen i Barcelona var det derimot ikke særlig mange trusler å spore mot Polen i starten. Sovjet virket baktunge og forsiktige. Det virket nesten som om de ventet på et polsk initiativ – som ikke kom. Polakkene var jo videre med uavgjort. Seig balltrilling i bakre ledd preget første halvdel av omgangen. Først etter 25 minutter skapte Beskovs menn en målsjanse da Oganesians innlegg ble møtt med et klønete hodestøt av Sulakvelidze, som burde truffet mål.
Sovjet fikk en liten stigning spillemessig mot slutten av omgangen der pasningsspillet satt bedre, men det var likevel noe tannløst og ufarlig over det hele. Polakkene, med rutinerte kapteinen Zmuda i midtforsvaret, hadde full kontroll på det lille som ble produsert.
I andre omgang startet Sovjet best, men med frustrerende lite farligheter å komme med. Tsjivadze tok turen over midtstreken oftere enn før for å gi overtall på midtbanen, men til liten nytte. For fotballsupportere i Sovjetsamveldet må denne kampens liveopplevelse ha fortonet seg som en 90 minutter lang pine. Ser vi bort i fra et ufarlig langskudd fra Sulakvelidze, hadde spillere med CCCP-drakt ikke én eneste avslutning på mål i denne kampen. De største målsjansene hadde Polen.
Den unge friskusen Waldemar Matysik la ut på et dribleraid som kunne blitt et av VM-historiens beste mål, men Dasajev var med på notene. Like etter hadde Boniek en god sjanse som kunne gitt scoring. Beskov byttet ut svake Shengelia etter snaue timen med den spilleren som liknet mest på ham; Sergej Andrejev, men til ingen nytte.
Mot slutten av kampen stod Smolarek med rumpa ut nede ved cornerflagget og drøyde tid. Mye tid gikk. Sovjet kom seg ikke fram i angrep. Frustrasjonen vokste og vokste. Boniek ble overfalt bakfra av Baltatsja som fikk gult kort.
Og dett var dett. Sovjet var utslått av VM på målforskjell i mellomspillet etter å ha holdt nullen i begge kampene, men bare vunnet én av dem. Til tross for dette var det vanskelig å føle noen bitterhet med Sovjet. Til det hadde angrepsspillet vært altfor skuffende. Det var ikke mye her som minnet om den fartsfylte fotballen Sovjet noen år senere fikk anerkjennelse for å spille. Disse to kampene i Barcelona fortalte oss at Sovjet neppe fortjente mer akkurat nå.
Polen var semifinaleklare mot vinneren av Italia og Brasil.
Basert på forventningene i forkant, ubeseiret siden november 1979, var nok VM 82 en liten nedtur for Sovjet, selv om de siste oppkjøringskampene og skadeproblematikken på midtbanen la en ørliten demper på optimismen. Den eneste sovjetiske spilleren som figurerte på diverse all-star lag etter mesterskapet var Dasajev som utfordret Dino Zoff som VMs beste keeper. Ellers ingen. Det offensive skuffet mest. Blokhin hadde tidvis enkelte fine raid, men manglet sluttprodukt i dette mesterskapet. Mot Polen var han usynlig. Shengelia ødslet en del målsjanser i første runde av gruppespillet, i mellomrunden kom han ikke til sjanser i hele tatt. Hverken Oganesian, Daraselia eller Gavrilov ble den kreative kraften på midtbanen som man behøvde. Defensivt hadde Sovjet grei kontroll, ikke minst i mellomrunden med to smultringer. Muligens var lite mesterskapserfaring også en faktor med alt hva det innebærer. Ingen VM-deltakelse på tolv år.
Trenertroikaen ble oppløst etter VM. Konstantin Beskov ga seg, Nodar Akhalkatsi dro tilbake til Tbilisi og fortsatte som trener for Dinamo, mens Valeri Lobanovski tok over hovedansvaret for det sovjetiske landslaget alene og ga seg samtidig i Dynamo Kiev. Nå var det landslaget for alle penga og store oppgaver stod for tur.
EM-kvalifiseringen 1982-83 med destinasjon Frankrike ’84 ventet. Sovjet, som selv var i seedingspulje 2, havnet i en vrien gruppe med Polen (1), Portugal (3) og Finland (4). Halvparten av gruppene fikk også et miniputtlag fra seedingspulje 5, men ikke Sovjets. Oppgaven var enkel på papiret. Kun gruppevinnerne gikk til EM, ingen omspillsmuligheter for lag som ble nummer to.
Første kamp etter VM ble den letteste kvalikkampen på papiret: Finland i Moskva.