Både Courchevel og Meribel er kjente skisteder i de franske alpene, sørøst i Frankrike, ikke så altfor langt ifra grensene til Italia og Sveits. Disse to stedene ligger bare få kilometer unna hverandre. I Courchevel finnes byen Le Tania, der deltakerne bodde under OL i Albertville i 1992, og konkurransene hopp og kombinert ble arrangert i dalen under lekene. WC for damer har også vært på programmet her de siste årene. Meribel arrangerte både alpint for kvinner og ishockey i OL i 1992, og de holdt også WC-avslutningen alene i 2015-sesongen, i tillegg til at de også hadde avslutningen i fjor, da sammen med Courchevel, i noe som også fungerte som et prøve-VM. Den gangen ble det dobbeltseier i slalåm for herrer gjennom Atle Lie McGrath og Henrik Kristoffersen, Ragnhild Mowinckel vant super-G og Lucas Braathen ble to i storslalåm. Aleksander Aamodt Kilde fikk "bare" med seg to fjerdeplasser, men mange av våre fremste utøvere har uansett gode erfaringer fra disse løypene, noe som kan gi litt ekstra selvtillit.
Frankrike har tidligere hatt VM i alpint fire ganger, men da andre steder; mesterskapet ble avholdt i Chamonix i 1937 og 1962, i Grenoble i 1968 (som jo egentlig var OL, men det talte også som VM den gangen), og sist i Val d'Isere i 2009. Norge har ikke hatt voldsomt med suksess de gangene VM har blitt arrangert i Frankrike. De tre første gangene endte medaljeløst, men i 2009 ble det endelig et "gjennombrudd" da Aksel Lund Svindal tok gull i kombinasjonen og bronse i super-G. Det bør være muligheter for å øke medaljetotalen i franske VM i år med noen medaljer, med såpass mange norske seire og pallplasser hittil denne sesongen, men vi har sett tidligere at det tetter seg ordentlig til når det er mesterskap, så vi skal ikke ta noe for gitt.
I siste VM i 2021, som jo ble avholdt i Cortina d'Ampezzo, gikk det litt opp og ned for Norge. Vi hadde et skadeskutt lag med navn som Kilde, Braathen, McGrath og Sejersted ute med skader, og derfor få medaljekandidater. Men det ble tre medaljer til slutt, to gull og én bronse, som er det sjette beste mesterskapet Norge har levert noen gang, så vi skal ikke være så bortskjemte at vi ikke godkjenner det, spesielt med tanke på alle skadene som forelå. Mesterskapet startet ikke overraskende litt trått, men ble reddet av herrelaget i slalåm og kanskje noe overraskende lagkonkurransen. I slalåm tok som mange sikkert husker Sebastian Foss Solevåg gullet og Henrik Kristoffersen bronsen, og Solevåg endte samtidig en 24 år gammel norsk "forbannelse" - Norge hadde nemlig ingen VM-gull i slalåm siden 1997, da Tom Stiansen ble verdensmester, også det i Italia (Sestriere). Og så ble det jo også gull i lagkonkurransen, da Thea Stjernesund, Kristina Riis-Johannessen, Sebastian Foss Solevåg og Fabian Wilkens Solheim suste inn til seier i finalen mot Sverige, så da smakte det jo naturlig nok litt ekstra godt. Og mens vi snakker litt om forbannelser: Nå var jo Stjernesund og Riis-Johannessen en del av laget som vant lagkonkurransen sist og kan dermed teknisk sett kalle seg verdensmestere, men faktum er at Norge har fortsatt ikke hatt en individuell verdensmester i dameklassen siden Inger Bjørnbakken tok vårt første og eneste gull i slalåm i 1958. Det er i år 65 år siden, og vi kan jo nevne at Ragnhild Mowinckel har seier i år og er inne i sin beste sesong på flere år (og Kajsa Vickhoff Lie har også vært på pallen). Det blir tøft, men man skal aldri si aldri.
Ellers kan det nevnes at Østerrike ble beste nasjon i Cortina med 5 gull, 1 sølv og 2 bronse. Vincent Kriechmayr vant begge fartsdisiplinene og Marco Schwarz kombien for herrer, mens Katharina Liensberger vant dameslalåmen pluss at hun delte parallellgullet med Marta Bassino; sistnevnte tok med det Italias eneste gull på hjemmebane. Sveits vant begge fartsgullene på damesiden ved hhv. Lara Gut-Behrami (super-G) og Corinne Suter (utfor), mens Mikaela Shiffrin tok hjem damenes kombi. Mathieu Faivre sørget for at det ble fransk gull både i storslalåm og i parallell, mens altså Norge tok de to siste gullene (Solevåg i slalåm og lagkonk).
Totalt har Norge tatt 25 gull, 20 sølv og 17 bronse i VM-historien (23-19-16 om man kun tar de rene VM-arrangementene som ikke inkluderte OL). Den første norske medaljen ble tatt allerede i 1935, da Birger Ruud tok bronse i kombinasjonen. Det første gullet måtte man vente med helt til Åre 1954, da Stein Eriksen attpåtil vant både slalåm, storslalåm og kombinasjon (selv om man kanskje kan si at det kom allerede i 1952, siden OL også talte som VM i gamle dager; den gangen vant samme Eriksen slalåm). Det første og eneste damegullet er allerede nevnt i avsnittet over, og det var også tidenes første damemedalje i VM-sammenheng i det hele tatt (Laila Schou-Nilsen tok riktig nok to medaljer, ett gull og en bronse, i OL i 1936, men det var før OL talte som VM). Norges mestvinnende utøver (og også den mestvinnende utøveren gjennom tidene uansett nasjon på herresiden) er Kjetil André Aamodt, som samlet 5 gull, 4 sølv og 3 bronse i løpet av sin lange karriere. Lasse Kjus følger én medalje bak, med 3 gull og 8 sølv (fem av disse medaljene husker vi jo at kom i ett og samme VM i Vail 1999), mens Aksel Lund Svindal har 5 gull, 2 sølv og 2 bronse. Alle disse er blant topp fem VM-medaljører gjennom tidene i herreklassen. Så det må sies at vi har mildt sagt brukbare tradisjoner blant herrene. Og så gjenstår det å se om det blir noen nye medaljer å legge til etter at årets renn er lagt til i historiebøkene.
Program:
Mandag 6. februar:
11:00: Kombinasjon, kvinner (super-G)
14:30: Kombinasjon, kvinner (slalåm)
Tirsdag 7. februar:
11:00: Kombinasjon, menn (super-G)
14:30: Kombinasjon, menn (slalåm)
Onsdag 8. februar:
11:30: Super-G, kvinner
Torsdag 9. februar:
11:30: Super-G, menn
Lørdag 11. februar:
11:00: Utfor, kvinner
Søndag 12. februar:
11:00: Utfor, menn
Tirsdag 14. februar:
12:15: Lagkonkurranse, blandet
17:00: Parallellkvalifisering, kvinner og menn
Onsdag 15. februar:
12:00: Parallell, kvinner og menn
Torsdag 16. februar:
10:00: Storslalåm, kvinner (1. omgang)
13:30: Storslalåm, kvinner (2. omgang)
Fredag 17. februar:
10:00: Storslalåm, menn (1. omgang)
13:30: Storslalåm, menn (2. omgang)
Lørdag 18. februar:
10:00: Slalåm, kvinner (1. omgang)
13:30: Slalåm, kvinner (2. omgang)
Søndag 19. februar:
10:00: Slalåm, menn (1. omgang)
13:30: Slalåm, menn (2. omgang)
I tillegg er det lagt inn utfortreninger 7.-, 9.- og 10. februar for damer og 8.-, 10.- og 11. februar for herrer.
Norges tropp:
Kvinner:
| Navn | Klubb | F.dato |
|---|---|---|
| Mina Fürst Holtmann | Bærums Skiklub | 17.07.95 |
| Kajsa Vickhoff Lie | Bærums Skiklub | 20.06.98 |
| Kristin Lysdahl | Asker Skiklub | 29.06.96 |
| Ragnhild Mowinckel | SK Rival | 12.09.92 |
| Thea Stjernesund | Hakadal IL | 24.11.96 |
| Maria Tviberg | Geilo IL | 07.04.94 |
| Navn | Klubb | F.dato |
|---|---|---|
| Lucas Braathen | Bærums Skiklub | 19.04.00 |
| Timon Haugan | Oppdal IL | 27.12.96 |
| Aleksander Aamodt Kilde | Lommedalens IL | 21.09.92 |
| Henrik Kristoffersen | Rælingen Skiklubb | 02.07.94 |
| Atle Lie McGrath | Bærums Skiklub | 21.04.00 |
| Alexander Steen Olsen | Kjelsås IL | 18.08.01 |
| Adrian Smiseth Sejersted | Stabæk IF | 16.07.94 |
| Sebastian Foss Solevåg | Spjelkavik IL | 13.07.91 |
| Rasmus Windingstad | Bærums Skiklub | 31.10.93 |
Forhåndsomtaler av de enkelte øvelsene:
Kombinasjon, kvinner (6. februar):
Ingen kombinasjoner er kjørt i år, men det er vel neppe noen vits i å diskutere favoritt. Regjerende verdensmester Mikaela Shiffrin har vært den klart sterkeste i tekniske disipliner denne sesongen, og hun har også kjørt godt i fart, og det er bokstavelig talt en god kombinasjon her. Blir svært, svært vanskelig å slå. Regjerende olympisk mester er derimot sveitsiske Michelle Gisin, som den gangen tok gullet i suveren stil. Hun tok også bronse i VM for to år siden. Imidlertid har ikke Gisin vist all verden til form i år og er et noe usikkert kort, men skal fortsatt være komplett nok til å kunne være i en medaljekamp. Gisins landskvinne Wendy Holdener er også en som bør kunne være oppi der. Holdener har hatt en god slalåmsesong, blant annet med sin første seier, og har også en del renn med poeng i super-G, så hun skal absolutt ikke regnes bort. En annen i favorittgruppa er nok Petra Vlhova, selv om hun har slitt voldsomt i fart denne sesongen, og etter jul har hun kun fokusert på tekniske disipliner. Men om hun kjører her må hun selvsagt regnes som en medaljekandidat. Så har man alltids Federica Brignone som kan gjøre det bra. Hun har kjørt strålende super-G og er en av medaljefavorittene i den grenen, og hun kan også kjøre brukbart slalåm på sitt beste, selv om hun ikke konkurrerer mye i den disiplinen til vanlig. Men bronsevinneren fra OL-kombien i fjor er absolutt en å regne med.
I et outsidersjikt kan man også nevne et par italienere, som Marta Bassino. Hun er i utgangspunktet klart best i storslalåm, men kjører også bra super-G (da særlig i tekniske løyper) og er ikke håpløs i slalåm. Men tror nok hun er avhengig av feil fra favorittene om hun skal ta medalje. Elena Curtoni er også en god super-G-kjører og kan også gjøre det greit i kombislalåmer, men kan heller ikke sies å være blant de ypperste medaljekandidatene. Østerrikeren Ramona Siebenhofer er litt i samme lendet som Curtoni. Hun har kjørt en del brukbare kombier, som for eksempel da hun ble fem i forrige VM. Se også opp for Lara Gut-Behrami om hun stiller - hun har vært fantastisk i super-G og storslalåm i år, og er absolutt en habil kombikjører på sitt beste (men det er en god stund siden hennes siste kombi, så er kanskje tvilsomt om hun kommer til start her). Et par juniorallroundere i tyske Emma Aicher og den opprinnelig italienske albaneren Lara Colturi (sistnevnte et kjempetalent for de som ikke har fått med seg det - hun er født (sent) i 2006 og har altså fire år igjen som junior!) kan også være spennende å se om de velger å stille. Så kan også vår egen Ragnhild Mowinckel absolutt nevnes i dette sjiktet. Mowinckel er jo best i "mellomgrenene" super-G og storslalåm, og kan potensielt ha et godt utgangspunkt foran slalåmen. Det bør hun nok også ha, for selv om hun definitivt ikke er den verste slalåmkjøreren, trenger hun litt å gå på i forhold til Shiffrin, Vlhova, Holdener og de andre slalåmfantomene.
Andre løpere som kan nevnes er Valerie Grenier, Laura Gauche, Romane Miradoli, Tessa Worley, Ilka Stuhec, Katharina Huber, Christine Scheyer og Priska Nufer.
Av andre norske er kanskje Kajsa Vickhoff Lie den som er mest tenkelig til å stille her, om ikke annet for å komme litt igang med mesterskapet. Vickhoff Lie var faktisk en habil kombikjører litt tidligere i karrieren, og var så bra som nummer sju i VM i Åre i 2019. Hun har vært på pallen i år, men da i utfor. Mina Fürst Holtmann og Maria Tviberg var begge fartskjørere tidligere i karrieren og kunne kanskje ha stilt, men grunnet skader har ingen av dem kjørt fart på flere år (for Holtmanns del er det faktisk åtte år siden i år - tiden går fort), så det spørs vel kanskje.
Kombinasjon, menn (7. februar):
I år føles det som det er flere kandidater enn det har vært på en stund (iallfall flere kandidater med høyt nivå i begge disipliner), med flere som kjører godt i begge disipliner, tross at vi ikke har hatt noen kombirenn hittil i sesongen. Men kanskje den aller største favoritten er sveitsiske Loic Meillard, som har vært i kjempeform i slalåm i det siste, og som også er en meget habil super-G-kjører når han får det til. Ellers har man jo den gamle kombikongen Alexis Pinturault, som riktig nok har vært svak til seg å være i slalåm (men antakelig fortsatt god nok til å henge med i dette selskapet), men i super-G har han levert noen fine renn og sågar vært på pallen. I tillegg må man jo absolutt regne med regjerende verdensmester Marco Schwarz, som etter kjempesesongen i 2021 tidvis var litt ute av det forrige sesong, men denne sesongen har vært bedre igjen. Han er jo sterk i slalåm og er i tillegg habil i super-G, så han er spennende.
Den nordmannen vi kan knytte aller størst forventninger til er nok Atle Lie McGrath om stiller her, og det bør han vel gjøre. Han ble nummer fem i sin super-G-debut før jul, og siden har vi ikke sett ham der. Men det beviser potensialet hans, og i slalåm vet vi jo hva han står for på sine beste dager. Han bør iallfall ha stor interesse av å være med her, siden formen i de tekniske disiplinene har variert litt og dette fort kan være hans største medaljemulighet. Og vi har også med en medaljekandidat i Aleksander Aamodt Kilde, som jo ikke bare er en av verdens aller beste super-G-kjørere, men han kan også kjøre meget godt i kombislalåm, som bevist flere ganger tidligere. Han tok sølv i OL i fjor. Synd vi ikke kan stille med Lucas Braathen her - han ville i likhet med McGrath vært en ganske så stor medaljekandidat når det er super-G på kombiprogrammet.
Regjerende olympisk mester Johannes Strolz kom som lyn fra klar himmel i fjor da han tok to OL-medaljer og vant slalåm i Adelboden, og i år har han egentlig "forsvunnet" like fort. Han har ikke vært topp ti en eneste gang i slalåm og har kjørt ut i fem av rennene. Han er med i den østerrikske troppen, men er ikke sikret å komme på slalåmlaget. Men her bør han vel kanskje få muligheten, og så får man se hva han kan få til. Et par fartsfantomer kan nevnes også, med Vincent Kriechmayr og James Crawford. Kriechmayr har vist bra form i år i super-G og er vel ikke halvgæren i en kombislalåm han heller hvis det flyter. Crawford tok bronse i denne disiplinen i OL i fjor, og selv om hans form har variert litt, skal han langt ifra regnes bort med det potensialet han har. Og så kan man jo stille spørsmålet - stiller verdens suverent beste alpinist Marco Odermatt? Knetrøbbelet han har hatt i det siste gjør det vel kanskje vanskelig og at han heller sparer seg til sine tre store gullmuligheter senere i mesterskapet, men hadde vært interessant å se hva han kunne fått til i en kombi (selv om slalåmen hans ikke er på langt nær like god som de tre øvrige disiplinene). Sånn sett er vel kanskje folk som Justin Murisier og Gino Caviezel bedre muligheter for sveitserne, selv om de ikke er blant de aller, aller største favorittene.
Andre løpere som kan tenkes å markere seg er for eksempel Ryan Cochran-Siegle, Raphael Haaser, Luca Aerni, Dominik Paris, Christof Innerhofer, Simon Jocher og Trevor Philp.
Kanskje kan man også få med seg enda en nordmann i Adrian Smiseth Sejersted, som selvsagt har sine største håp i fartsdisiplinene senere i mesterskapet, men som også har kjørt en del kombi i WC-sammenheng tidligere. Han er nok ingen stor medaljekandidat, med mindre han treffer optimalt i super-G'en og har en stor luke til de beste slalåmkjørerne. Men det skal nok en del til.
Super-G, kvinner (8. februar):
Her har vi jo faktisk en norsk leder av cupen i Ragnhild Mowinckel, og det hadde jo vært utrolig moro om hun kunne tatt en medalje og kanskje til og med også kjempe om gullet. For selv om dette er en veldig åpen øvelse, en av de mest åpne i hele mesterskapet, er det mulig. Mowinckel vant den siste super-G'en i Cortina, og har også en pallplass fra Lake Louise samt ytterligere tre topp åtte-plasseringer (6-6-8) på de tre andre rennene. Men kamp skal hun absolutt få, blant andre fra sveitsiske Lara Gut-Behrami, som også har en seier og en pallplass i år og som er regjerende verdens- og olympiamester i disiplinen. Får kanskje regnes som en ørliten favoritt - hun har prestert mang en gang i store renn tidligere. Mikaela Shiffrin har kun kjørt to super-G'er i år, og hun vant én av dem (St. Moritz før jul), så om hun stiller er hun også en av de store, store favorittene, med den formen hun generelt har vist hele sesongen. Ble for øvrig nummer sju sist i Cortina, men da tapte hun oppsiktsvekkende mye til seg å være helt nederst - hadde nok ellers kunnet vært på pallen.
Federica Brignone er også høyt oppe i super-G-cupen, fremfor alt grunnet en knallhelg i St. Anton der hun tok en seier og en andreplass. Hun er nok litt mer avhengig av optimalt løypesett enn de to nevnte, men hun skal utvilsomt regnes med. Elena Curtoni har vært litt jevnere enn landskvinne Brignone, og i tillegg til en andreplass har hun tre andre topp seks-plasseringer og er som regel å regne med oppi der. Marta Bassino er nok litt i samme båt som Brignone, med at det helst bør være en teknisk løype for at hun skal være med der oppe, men hun har vært to ganger på pallen i år, og det er i de to siste super-G-rennene, så hun skal absolutt regnes med. Og så skal vi selvsagt ikke se bort fra verdens suverent beste utforkjører Sofia Goggia, som kun har kommet i mål i to super-G'er denne sesongen, som har resultert i to femteplasser. Så det blir et sterkt italiensk lag på plass.
Sveitsiske Corinne Suter vant det første super-G-rennet i Lake Louise. Etter det har hun ikke vært i nærheten av pallen, men det viser jo potensial. Hun er en av de som ønsker seg en mer fartspreget løype - da kan hun virkelig bli farlig. Suter falt for øvrig stygt i Cortina for et par uker siden, men VM skal ikke være i fare og hun er uttatt i den sveitsiske troppen. Ellers har også østerrikeren Cornelia Hütter vært på pallen to ganger i super-G denne sesongen, i det første rennet i Lake Louise og det siste i Cortina, og er da definitivt en medaljekandidat om hun får det til. Romane Miradoli var på pallen i St. Moritz før jul og har også prestert bra etter det, med to topp sju-plasseringer på de to siste rennene. Siste utøver som har vært på pallen og som ikke er nevnt er sveitiske Joana Hählen, men hun har ikke vært topp ti i noen av de andre rennene, så formen har mildt sagt svingt noe.
Siste norske startende blir nok Kajsa Vickhoff Lie, som ikke har fått fullklaff i super-G hittil denne sesongen, men vi vet hvor kapabel hun er. Før hun ble skadet hadde hun tre rake topp fem-plasseringer i disiplinen (av de hvor hun kom til mål), en av dem i VM i Cortina i 2021. Denne sesongen er andreplass i utfor hennes klart sterkeste resultat, men skulle det plutselig stemme, er det ikke umulig at hun kan få en fin plassering.
Andre som kanskje kan blande seg høyt oppe er Mirjam Puchner, Ramona Siebenhofer, Tamara Tippler, Michelle Gisin, Tessa Worley, Kira Weidle, Jasmine Flury, Laura Gauche, Ilka Stuhec og Alice Robinson.
Super-G, menn (9. februar):
Best i denne disiplinen i år har alt i alt vært den suverene Marco Odermatt, som har vunnet fire av seks renn og dessuten har vært på pallen i de to siste. Det føles ikke som om Odermatt kan gjøre noe feil i denne disiplinen (og i storslalåm) for tiden; uansett hva han gjør, går det styggfort. Det virker heller ikke som om kneet hemmet ham veldig i Cortina, og da stiller han som favoritt her. Et par utfordrere som kan være tett på ham på en optimal dag finnes jo, og fremst av dem er vår eget fartsfantom Aleksander Aamodt Kilde. Ja, Odermatt har vært best, men Kilde har ikke vært så langt bak, og det er han som har vunnet de to rennene hvor sveitseren ikke har stått øverst (Beaver Creek og Wengen) og har ytterligere to pallplasser, og er nok også den eneste med kapasitet til å holde følge med en feilfri Odermatt. Den siste utkjøringen var nok bare et arbeidsuhell - bortsett fra den har han nok en gang hatt en fantastisk sesong. Bak disse to har man også en Vincent Kriechmayr som har stort potensial, og det skal nevnes at Kriechmayr vant begge fartsrennene da man var her i WC-avslutningen i fjor. Pallplassene har ikke radet seg opp for østerrikeren i super-G denne sesongen, men han har en andreplass (Bormio) samt at han har vært topp fem i fire andre renn. Så den regjerende verdensmesteren skal absolutt regnes med.
En av årets gjennombruddsmenn må sies å være Stefan Rogentin, sveitseren som ble to etter Kilde i Wengen. Han har ikke riktig klart å følge opp det i etterkant, men det viser at potensialet er der og at han skal regnes med i medaljekampen. Følg også med på Alexis Pinturault, som også han har vært på pallen i år og har vært ganske så stabil bortsett fra det også, blant annet med et par topp seks-plasseringer. Kan utmerket godt bli å finne i en medaljekamp, selv om han kanskje er hakket mer avhengig av en teknisk løype enn det de aller største kanonene (som kjører bra uansett terreng) er. Litt av det samme kan man si om Loic Meillard, som riktig nok kjørte ut i siste renn i Cortina, men han lå an til seier på siste mellomtid. Han har vært på pallen i år i Bormio, og har de siste ukene vist så god form at han bør være å regne med i medaljekampen i mange disipliner her.
Bortsett fra disse har man noen fartskanoner som kanskje kan gjøre seg bemerket. Dominik Paris er fryktelig ustabil i super-G, og prestasjonene hans kommer som regel an på hvordan løypeoppsettet er, men han var på pallen i Cortina og fikk med seg en finfin femteplass i Wengen. Kan eventuelt være en liten dark horse. Daniel Hemetsberger kom også på pallen i det siste rennet i Cortina med en tredjeplass, og han ble fire i Bormio, samt en sjuendeplass, så han er i ferd med å etablere seg også i super-G. Medaljekandidat med klaff i form og løype. Andreas Sander har ikke vært på pallen i år, men har et par topp fem-plasseringer og har vist at han kan hevde seg greit på gode dager. Han er nok iallfall Tysklands beste håp for en medalje i fartsdisiplinene på herresiden, selv om han må finne seg i å være i outsidergruppa. Og så må man jo også ta med James Crawford i ligningen. Crawford har ikke helt svart til forventningene denne sesongen (iallfall ikke i super-G), med en sjetteplass som beste resultat, men canadieren er en mann med høy toppfart som fort kan slå til om formen melder seg.
I gruppa bak der igjen har man et par sveitsere som er mer teknisk anlagte, som Gino Caviezel og Justin Murisier. Caviezel endte rett utenfor pallen i Beaver Creek i starten av sesongen, og har senere ytterligere et par topp ti. Murisier har egentlig ikke vært i nærheten av pallen plasseringsmessig, men har kjørt seg i gradvis bedre form. I Cortina sist ble det en sjuendeplass, og han var faktisk bare et par tideler bak pallen da. Så kan kanskje overraske på en god dag. Glem heller ikke italieneren Mattia Casse, som var på pallen i første renn i Cortina. Så har vi vår egen Adrian Smiseth Sejersted som man også kan se på som en dark horse. Sejersted har en stil som gjør at han hele tiden pusher helt på limit, og veldig ofte går det ikke hele veien, men han har en toppfart som er tett oppunder de aller beste i verden, iallfall i visse partier. Skulle han få et feilfritt run kan han ende høyt opp til slutt. Men han har slitt med det i super-G denne sesongen, så det skal kanskje litt til at det klaffer akkurat i VM. Og så får vi stille spørsmålet - får vi med oss Atle Lie McGrath her? Han har vel i utgangspunktet sagt at neste super-G er i Aspen for hans (og Braathens) del, men han viste med femteplassen i Beaver Creek at han holder et meget høyt nivå også i denne disiplinen, og det hadde vært gøy å se ham prøve seg.
Andre utøvere som muligens kan få til noe er Ryan Cochran-Siegle, Stefan Babinsky, Raphael Haaser, Marco Schwarz, Nils Allegre, Cyprien Sarrazin og Christof Innerhofer.
Utfor, kvinner (11. februar):
Det er en uskreven lov i alpinverden: Det italienske fartsfantomet Sofia Goggia vinner nesten alltid utfor når hun kommer til mål. Og så har vært tilfelle også i år - hun har vunnet fire av fem utforrenn hvor hun har kommet i mål, og i det siste ble hun nummer to. Til tross for dominansen sin de siste årene mangler Goggia faktisk fortsatt VM-gullet (OL-gull har hun fra 2018), hvilket hun er storfavoritt til å ta her. En av de store utfordrerne hennes er slovenske Ilka Stuhec, som etter noen tunge sesonger endelig har fått fart på utforskiene igjen. Hun vant det siste rennet i Cortina (da Goggia kjørte ut) foran Kajsa Vickhoff Lie og har ellers to andreplasser og to femteplasser i år. Én utøver har slått Goggia når Goggia har kommet til mål i år, og det er Elena Curtoni, også hun fra Italia. Det skjedde i St. Moritz, og hun var også på pallen i det siste rennet i Cortina. I tillegg har hun tre åttendeplasser. Så med fullklaff kan hun være med i medaljekampen også her. Det kan nok også sveitsiske Corinne Suter, som startet utforsesongen strålende med tre strake pallplasser (seieren uteble, men det er jo likevel meget bra), men så har hun resultatrekken 14-DNF-DNS etterpå. Allikevel skal den regjerende verdens- og olympiamesteren selvfølgelig regnes som en av de aller største favorittene, gitt at hun er 100 % etter fallet i Cortina.
Kira Weidle fra Tyskland har to pallplasser i år, tredjeplasser hhv. i St. Moritz og Cortina. Hun har ellers vært ganske så variabel, men toppfarten er god nok til å henge med de aller, aller fleste om hun har fullklaff. Og hva så med Lara Gut-Behrami? Hun har vært hakket bedre i både super-G og storslalåm denne sesongen, men skal regnes med også i utfor. I de to siste rennene i Cortina var hun topp fem, noe som kanskje kan tyde på stigende form i disiplinen. Så må vi jo nevne Mikaela Shiffrin også her. Shiffrin kjører ikke hvert renn, men har kjørt fire av seks renn i år, hvor ingen har endt på pallen. Hun har likevel vært topp sju i samtlige renn og er stabilt der oppe hver gang. Hun vant også utforen i WC-avslutningen i fjor, som gikk i samme trasé.
Av andre utøvere skal man se litt opp for Nina Ortlieb, som ble to i Lake Louise og klatret da opp på pallen igjen etter et langt skadeavbrekk som holdt henne ute av sirkuset i hele forrige sesong og halve sesongen før der igjen. Hun har også ytterligere to topp seks-plasseringer. Østerrike har også Mirjam Puchner som ikke har vært på pallen, men har vært topp ti fire ganger, hvorav to av dem er en fjerde- og en femteplass, samt Cornelia Hütter som har pallplass fra Lake Louise i tillegg til en femteplass.
Det norske laget stiller også her med Ragnhild Mowinckel og Kajsa Vickhoff Lie. Mowinckel har vært noe svakere i utfor enn i super-G og storslalåm, men har tre topp ni-plasseringer, og i det siste rennet ble hun nummer fire. Hun har generelt vist god form i det siste og kommer inn i mesterskapet med en god følelse - det kan nok gi utslag også i utfor. Vickhoff Lie har jo til og med vært på pallen i år, og det i det aller siste utforrennet før VM. Bortsett fra det har det ikke vært noen voldsomt fremskutte plasseringer, men det kan jo tyde på at hun er veldig på gang. Spennende å se hva hun kan få til i VM.
Andre løpere å følge med kan være Jasmine Flury, Joana Hählen, Michelle Gisin, Breezy Johnson, Isabella Wright, Stephanie Venier og Tamara Tippler.
Utfor, menn (12. februar):
Her er det iallfall ingen tvil om hvem som har vært best denne sesongen: Aleksander Aamodt Kilde har vunnet fem av åtte renn og vært på pallen ytterligere én gang, og det med de to store klassikerne Wengen og Kitzbühel som absolutte høydepunkter. Han fremstår enormt stabil for tiden, og i utfor er definitivt han mannen å slå akkurat nå. En som kan gjøre det er naturlig nok Marco Odermatt, som foreløpig (i likhet med alle andre) sliter litt med å holde følge med Kilde i virkelig klassiske utforene, men i de litt "lettere" traseene er han mye farligere for vår mann. Han var på pallen i de tre første rennene i år, og tross at han ble knust av Kilde i Wengen ble han tross alt nummer to også der. I WC-avslutningen i fjor (altså i samme trasé) ble han to bak Kriechmayr. Og nettopp Vincent Kriechmayr skal vi altså følge ekstra godt med på her. Han har hatt en bunnsolid utforsesong hvor han har vunnet de tre rennene som Kilde ikke har vunnet, og har generelt vært stabil på høye plasseringer. Og som nevnt flere ganger allerede - han vant begge fartsrennene i samme bakke i fjor. Så ja, han blir livsfarlig.
Og stakkars, stakkars Johan Clarey - samme hva han gjør, så får han liksom aldri den seieren sin. Han har nå vært på pallen 13 ganger i WC-, OL- og VM-sammenheng, men ingen seire foreløpig. Vi nordmenn håper jo på Kilde, men om han ikke skulle vinne, ville det jo vært utrolig fortjent om det ble 42-åringen fra Frankrike. Denne sesongen har han to pallplasser, i Val Gardena og Kitzbühel, og ytterligere to topp seks-plasseringer, så det har vært en god sesong for superduperveteranen. Og så har vi denne Mattia Casse, da - etter mange års slit med god kjøring på trening og null uttelling i renn, har den italienske 32-åringen (som fyller 33 mot slutten av VM) endelig klart å snu den trenden i år med to pallplasser i utfor og én i super-G, og han har også en fjerdeplass. Klarer han også medalje i VM vil det jo virkelig være en supersesong for hans del. Canadieren James Crawford kjørte veldig bra utfor før nyttår og var på pallen både i Beaver Creek og Bormio, men etter nyttår har det gått litt på tverke for hans del. Men kanskje hjelper det å komme seg litt bort fra klassikerne og inn i "lettere" traseer igjen, der han kjørte bra før nyttår. Medalje ville ikke vært overraskende sånn sett.
Sveitsiske Niels Hintermann har kjørt OK hele sesongen, med tredjeplass i Kitzbühel som det desiderte høydepunktet, men han har stort sett vært stabilt topp ti hele veien når han har kommet til mål. Hintermann kjørte for øvrig bra på trening her i fjor, men kjørte da ut i rennet. Og så har man også Daniel Hemetsberger, som var sterk i denne traseen i fjor da han ble nummer fem i rennet (og en av de foran var Beat Feuz som jo nå har lagt opp). Hemetsberger var på pallen i det aller første utforrennet i år med en andreplass i Lake Louise, men har senere slitt tyngre i utfor. Åttendeplassen i Kitzbühel sist var faktisk første topp ti siden det, men han tar nok med seg en god følelse fra traseen i fjor. Så får man også ta med Dominik Paris, som før jul var helt ute av det og knapt nok tok poeng, men han har kommet seg litt etter jul, med femteplass i Kitzbühel som best. Pallplassen i super-G like før mesterskapet smakte nok også godt for selvtilliten. Travis Ganong var på pallen i det siste rennet i Kitzbühel, og i tillegg har han et par andre høyst brukbare plasseringer (to sjuendeplasser), så han har absolutt vært greit med på notene i år og skal passes på. Vi får vel også nevne godeste Florian Schieder, som senasjonelt suste ned til andreplass i det første Kitzbühel-rennet. Vår andre deltaker Adrian Smiseth Sejersted kan kanskje også få til noe på en optimal dag. Femteplassen i Kitzbühel var sterk, og han fikk også med seg en topp ti i Val Gardena før jul. Toppfarten er der - kan det holde hele veien denne gangen?
Andre løpere som kan tenkes å henge godt med er Otmar Striedinger, Ryan Cochran-Siegle, Jared Goldberg, Romed Baumann, Josef Ferstl, Andreas Sander, Adrien Theaux, Cyprien Sarrazin, Alexis Monney og Stefan Rogentin.
Lagkonkurranse (14. februar):
Favoritt (om man kan si det i en slik bingoøvelse) er vel kanskje regjerende olympisk mester Østerrike, som har en del utøvere å ta av og som bør kunne hevde seg uansett hvem de stiller med. Tyskland kom til finalen i OL og er nok også en utfordrer. Så har man Norge som er regjerende verdensmestere og som dessuten tok bronse i OL i fjor, og som har blitt en god parallellnasjon med årene. Så spørs det hvem man plukker ut til å kjøre. Sveits har mange sterke utøvere og er en stor medaljekandidat. Frankrike er også en nasjon som ofte hevder seg greit i parallell. Italia har noen sterke utøvere på papiret og kan kanskje hevde seg om de stiller med sine beste. Sverige har tradisjonelt vært gode i parallell og skal vel ikke helt ses bort fra.
Parallell, kvinner (15. februar):
Denne hadde jeg mest lyst til å skrote forhåndsomtale på, siden det er omtrent umulig å forutse en øvelse som er så bingo, som arrangeres så sjeldent og hvor man dessuten ikke aner hvem som kommer til å kjøre og hvem som heller prioriterer renn senere i mesterskapet. Og til alt overmål er det ikke kjørt parallell denne sesongen, siden man avlyste rennet som skulle vært i Lech i november. Men OK, får vel prøve.
Denne øvelsen hadde man jo i forrige VM også, da det var Marta Bassino og Katharina Liensberger som delte gullet etter at det var umulig å skille dem til slutt. Det er mulig de er to av de største favorittene også i år, selv om Liensberger nok hadde kjørt bedre i de tradisjonelle disiplinene den gangen enn hun har i år og da var i bedre form. Tessa Worley som tok bronse har vel også ofte vært å regne med i parallellsammenheng. I det siste WC-rennet som ble kjørt ble det faktisk to norske på pallen, i Lech i november 2021 (altså tidlig forrige sesong). Da ble Thea Stjernesund to og Kristin Lysdahl tre. Stjernesund er jo en fryktelig ustabil utøver som er avhengig av selvtillit for å kjøre fort, men toppfarten er høy, så om hun treffer kan hun være godt med. Lysdahl har overhodet ikke fått det til i ordinære øvelser etter et langt skadeavbrekk, men antar at hun først og fremst er med for parallelløvelsenes skyld her, i og med at det er her hun har sin eneste pallplass i karrieren. Ellers har man Petra Vlhova som vant i Lech i 2020 og som sikkert kan gjøre det bra om hun stiller. Mikaela Shiffrin er selvsagt en annen som blir en forhåndsfavoritt om hun er med, men mistenker vel kanskje at hun fokuserer på andre øvelser. Sara Hector, Federica Brignone, Wendy Holdener, Lara Gut-Behrami, Paula Moltzan, Anna Swenn-Larsson, Elisa Mörzinger, Franziska Gritsch, Tina Robnik... Finnes en del som har gode parallellresultater fra tidligere sesonger som kan være i stand til å hevde seg om de prioriterer dette. Andre norske som kan tenkes å delta er vel Mina Fürst Holtmann og Maria Tviberg. Er vel sistnevnte som har best resultater å vise til i parallell tidligere, men ingen av dem er av de største medaljekandidatene, selv om man aldri skal si aldri i parallell.
Parallell, menn (15. februar):
Samme greia her som i kvinnerennet, men får prøve her også. Drister meg til å spå Loic Meillard som en liten favoritt om han stiller. Meillard tok bronse sist mesterskap og har vist storform i de tradisjonelle disiplinene i år. Har nok alt som skal til. Alexis Pinturault har ofte gjort det bra i parallell og vant i Lech i 2020. Han har vært i litt bedre form i år enn de par foregående sesongene og kan være en av favorittene om han stiller. Mathieu Faivre tok gull og Filip Zubcic sølv i forrige VM, og selv om de ikke har vist særlig til form i tradisjonelle disipliner, kan det jo endre seg med en ny øvelse her. Så har man jo også flere utøvere som har enkelte gode resultater i parallell i tidligere sesonger, som Alexander Schmid, Linus Strasser, Zan Kranjec, Marco Schwarz, Stefan Brennsteiner, Fabio Gstrein og Cyprien Sarrazin som har vist grei form i det siste i tradisjonelle disipliner og skal følges med på, samt en Dominik Raschner som var en overraskelsesmann i Lech i fjor. Stefan Luitz, Kristoffer Jakobsen og River Radamus kan også være jokere å følge med.
Når det gjelder det norske laget, er jeg usikker på hvem som stiller. Atle Lie McGrath som var på pallen i siste renn i Lech forrige sesong er jo en kandidat om han prioriterer dette. Henrik Kristoffersen har kjørt OK i parallell de siste sesongene, men har vel mine tvil til at prioriterer det, hvis man ser på tidligere uttalelser. Rasmus Windingstad har vunnet parallell tidligere (selv om det begynner å bli en liten stund siden) og kan være en kandidat, selv om han ikke var i nærheten av å gå videre fra kvalifiseringen i sitt siste parallellrenn. Timon Haugan har kjørt en del parallell uten å være helt, helt i toppen, men er iallfall en som kan tenkes å kjøre. Sebastian Foss Solevåg var nok bedre da øvelsen handlet mer om portboksing enn skikjøring, men har vært med på lagkonkurransemedaljene de siste sesongene og skal vel ikke regnes bort i forhold til en plass her.
Storslalåm, kvinner (16. februar):
Mikaela Shiffrin leder storslalåmcupen sammenlagt med relativt overlegen margin og må nok sies å være den største favoritten også i VM. Hun har vunnet fem av de siste seks rennene, og bortsett fra det har hun to sjetteplasser, og blir utvilsomt kvinnen å slå i de tekniske disiplinene i år. En annen som har vist meget god storslalåmform er Lara Gut-Behrami, som vant åpningsrennet i Killington og som utenom det har ytterligere tre pallplasser og har vært topp sju i hvert eneste renn. Sier seg selv at hun er en stor medaljekandidat. Det er også Marta Bassino, som startet sesongen forrykende med fem strake pallplasser (hvorav én seier i Sestriere), før rekka ble brutt med en femteplass i Kranjska Gora. I de to siste rennene på hjemmebane i Kronplatz ble det litt bom med 10. plass og utkjøring. Italienerne får satse på at hun finner igjen storformen til VM.
Petra Vlhova har vært meget, meget stabil i storslalåm i år. Hun har riktig nok ingen seire, men har tre pallplasser, og står med den meget solide rekka 4-3-2-7-3-4-4-4. Med andre ord vil det være ekstremt overraskende om vi ikke finner henne i en medaljekamp også her. Det samme føler man jo at man kan si om Federica Brignone, som har to pallplasser i år (som også har kommet etter nyttår i Kranjska Gora og Kronplatz) og ellers tre fjerdeplasser, og hennes svakeste plassering er 9. plass (har ingen utkjøringer). Den siste i den absolutte favorittgruppa til medaljer kan vel sies å være Sara Hector, som jo hadde en så enorm sesong i fjor og ble olympisk mester og to i storslalåmcupen sammenlagt. Nå er hun "bare" nummer seks i den cupen, men resultatene har vært relativt stabile. Hun har tre pallplasser, og den siste kom i det aller siste rennet i Kronplatz, så formen skal være bra. I likhet med Brignone er svakeste plassering 9. plass når hun har kommet i mål, men hun har i tillegg en diskvalifikasjon på årets CV.
Blant de i sjiktet bak "de seks store" må vi vel kunne si at vi finner blant andre vårt største håp Ragnhild Mowinckel. Mowinckel har ikke vært like stabilt oppi der som de andre nevnte til nå, men formen i det siste har vært meget bra, og i det siste rennet i Kronplatz kom også sesongens første pall i storslalåmsammenheng, da hun ble to bak suverene Shiffrin. Hun har også ytterligere tre topp ni-plasseringer. Så med fullklaff kan hun jo absolutt blande seg høyt opp. Ellers har man jo canadieren Valerie Grenier, som faktisk er en av dem som har vunnet i storslalåm i år. Det skjedde i Kranjska Gora i januar. Ellers har det gått litt opp og ned, men hun har et par andre topp seks-plasseringer også og skal regnes med. Enda en outsider er rutinerte Tessa Worley, som ikke har klart å komme seg opp på pallen hittil denne sesongen, men som har fem topp sju-plasseringer. Så det skal nok ikke så mye til før den pallplassen sitter, og kanskje allerede i VM for utøveren som allerede er dobbelt verdensmester i storslalåm (fra 2013 og 2017). Så kan man kanskje også ta med Paula Moltzan, som nok har enda større forhåpninger i slalåm, men som også har mange topp ti-plasseringer i storslalåm denne sesongen og liksom lurer rett bak de beste, samt Alice Robinson og Maryna Gasienica-Daniel, to utøvere med høy toppfart som ikke helt har fått til å nærme seg pallen i år, men som på en god dag kan være med i kampen om fremskutte plasseringer.
Av andre løpere som kan kjøre bra finnes Ana Bucik, Ricarda Haaser, Katharina Liensberger, Franziska Gritsch, Julia Scheib, Coralie Frasse Sombet, Andrea Ellenberger, Wendy Holdener, Michelle Gisin og Lara Colturi.
Av de andre norske skal vi nok ha moderate forventninger. Thea Stjernesund er vår nest beste i storslalåmcupen på en 14. plass, men har kun vært én gang topp ti (og det var også en tiendeplass), ellers har hun stort sett vært på plasseringer mellom 10 og 20. Kjennes ikke som en mulig medaljekandidat selv med absolutt fulltreff. Mina Fürst Holtmann har jo tidligere vært på pallen i storslalåm, men det begynner å bli en stund siden (desember 2019). Var litt på gang i Kranjska Gora med et par topp ti-plasseringer, men i Kronplatz var det dessverre tilbake til gamle synder formmessig igjen. Maria Tviberg har grei nok toppfart, men er for ustabil og kjører ofte ut. Har også vært bedre i slalåm enn storslalåm denne sesongen. Teknikklaget på damesiden har stått bom stille i noen sesonger nå og trenger nok nye impulser - det er nesten så man håper på elendige VM-resultater på disse slik at det muligens kan skje. Holtmann, Tviberg, Stjernesund og Lysdahl er tross alt samtlige på øvre side av 20-årene nå - det er kanskje nå eller aldri om disse skal ha muligheter på større fremgang.
Storslalåm, menn (17. februar):
Marco Odermatt har nok en gang vært den suverene storslalåmeneren i år, og har fire seire på de fem startene han har gjort (den siste stod han jo over grunnet kneproblemene sine). Det rennet han ikke vant får karakteriseres som et arbeidsuhell, i og med at han tapte for mye i første omgang og så var tilbake på sitt gamle nivå igjen i andre og kjørte seg på pallen. Uansett soleklar forhåndsfavoritt, selv om dette blir første storslalåm siden kneproblemet oppstod. I det rennet som Odermatt ikke stilte i ble det soleklar seier til landsmann Loic Meillard, som utnyttet det forfallet til fulle ved å vinne sin første ordinære WC-seier (hadde kun en i parallell fra før). Meillard har vist knallform i flere disipliner i det siste og blir hard å ha med å gjøre i medaljekampen, også han. Var også på pallen i Adelboden. Henrik Kristoffersen har hatt en enormt stabil sesong i storslalåm, og har fortsatt ikke vært dårligere enn nummer fem i den disiplinen på de seks rennene som er kjørt. Blant de seks rennene har han vært hele fire ganger på pallen, og selv om han ikke har vunnet i storslalåm, går han inn som en av de store, store medaljefavorittene. Sånn er'e! Så har vi Zan Kranjec, som egentlig har hatt en ganske lik sesong som Kristoffersen i storslalåm, enormt stabilt og tre pallplasser (men ingen seire). En man nesten garantert får se i en medaljekamp her om han fortsetter i samme sporet.
Så har vi en Marco Schwarz som faktisk har vært klart best i storslalåm denne sesongen. Schwarz var på pallen i Schladming sist og var ellers topp åtte i de fire siste rennene før det også. Veldig stabilt god i år, også han. Den gamle storslalåmkongen Alexis Pinturault har ikke hatt noen direkte dårlig sesong, men den har ikke vært spesielt god heller til ham å være i storslalåm. Men de fire siste rennene har han i det minste stabilisert seg tilbake i topp sju, med fjerdeplass i Alta Badia som beste. Ingen umulighet med medalje om han får fullklaff. Vi kan også ta med Alexander Schmid som har vært jevnt god med kun topp ni-plasseringer i år (dog ingen pallplasser), Manuel Feller som har hatt gode "topper" i år med andreplass i Val d'Isere og fjerdeplass i Adelboden, men som seg selv lik har vært litt ustabil, samt Gino Caviezel som ble to etter Meillard i Schladming sist og som melder seg på i medaljediskusjonen. Filip Zubcic har ikke helt greit å komme opp mot sine beste takter denne sesongen, men vi vet hva han er i stand til om det plutselig skulle løsne. Samme gjelder litt for Stefan Brennsteiner, som etablerte seg i toppen i fjorårssesongen, men som har slitt mer denne sesongen og har kun én topp ti under beltet.
Og hva så med det øvrige norske laget? Dessverre virker det i skrivende stund som at vi ikke får med oss Lucas Braathen her heller grunnet blindtarmoperasjonen, noe som er meget synd med tanke på at han er en av tre utøvere som har vunnet i disiplinen i år, og den eneste som har vunnet med Odermatt faktisk til start. Men Atle Lie McGrath skal nok iallfall være klar. McGrath kjører godt i enkeltrenn, men har liksom ikke helt greid å følge bestekompis Braathens vei til å bli stabil i den aller ypperste verdenseliten i år. Potensialet er akkurat like godt, men stabiliteten mangler han altså foreløpig. Fjerde- og sjuendeplass i et par renn før jul, men har kjørt ut de to siste rennene. Skal man tippe blir det nok Alexander Steen Olsen er en av dem som får en lettere vei inn på laget hvis Braathen er ute - fjorårets doble juniorverdensmester har en veldig, veldig fin formkurve og er i ferd med å etablere seg litt. Ble nummer fire sist i Schladming. Braathens trolige exit åpner også ekstra for Rasmus Windingstad, som åpnet sesongen fint med femteplass i Sölden, men ikke helt har klart å følge det opp. Aleksander Aamodt Kilde er også en kandidat, særlig nå som Braathen antakelig må melde forfall, med to strake topp ti-plasseringer i storslalåm i bagen. Så spørs det hva han i så fall prioriterer - han er jo tross alt ikke av de største medaljekandidatene, så det kan jo være han heller ønsker å reise hjem etter utforen for å forberede seg til resten av sesongen.
Andre løpere som er verdt å holde et øye med er Raphael Haaser, Filippo Della Vite, Tommy Ford, River Radamus, Victor Muffat-Jeandet, Joan Verdu og regjerende mester Mathieu Faivre.
Slalåm, kvinner (18. februar):
Hun vant ikke det siste slalåmrennet, men alt i alt er det idiotisk å si noe annet enn at Mikaela Shiffrin er favoritt også her. Hun står med fem seire og tre andreplasser i tillegg til en "utskeielse" med en femteplass på de ni rennene som har vært - nærmest makeløse resultater. Helt absurd stabil og på god vei til å bli tidenes alpinist - uansett kjønn. Og det med god margin om hun fortsetter i samme spor i noen år til; hun er tross alt ikke mer enn 27 år gammel (28 i mars), utrolig nok. Av andre utøvere kan man nevne Petra Vlhova, som vant i Flachau og har fire andre pallplasser å vise til denne sesongen. Med unntak av 13. plass i siste renn i Spindleruv Mlyn har hun vært topp fire i samtlige renn i år, og dermed vil det jo være en viss overraskelse om hun ikke er i medaljestriden også her. Wendy Holdener har også etter mange års slit endelig klart å vinne i WC i slalåm, og når det først skulle skje, har hun også tatt to seire. Men hun har vært meget stabil også bortsett fra det, og utenom siste renn i Tsjekkia hvor hun så å si kjørte ut i førsteomgangen, har hun vært topp fem i hvert eneste renn. Lena Dürr vant det aller siste rennet før VM og kan da gå inn i VM med best mulige følelse. I tillegg til det har hun tre andre pallplasser, som samtlige kom i de siste tre rennene hvor hun unngikk feil, samt et par fjerdeplasser. Så også hun er jo en meget stor medaljekandidat. Så må man jo også ta med Anna Swenn-Larsson i dette sjiktet - i likhet med Holdener har hun vunnet sitt første slalåmrenn i år, selv om hun måtte dele den seieren med nettopp sveitseren. Bortsett fra det har hun ytterligere to pallplasser og har vært topp seks hver gang hun har kommet i mål (to utkjøringer).
Av outsiderne kan man nevne Paula Moltzan, amerikaneren som har vært på pallen for første gang i tradisjonelle disipliner denne sesongen, da hun ble to i Semmering i romjula. Hun har også tre femteplasser og er i ferd med å etablere seg ordentlig i slalåmtoppen. Ellers har man Leona Popovic, kroaten som ikke har vært på pallen, men som ellers har vært relativt stabilt topp ti, og som i de to siste rennene i Spindleruv Mlyn var topp sju begge dager, så formen skal være der. Når man snakker om kroater, må man jo også ta med supertalentet Zrinka Ljutic, som definitivt har vist at hun - på tross av at hun har to år igjen som junior etter dette - allerede holder pallfart på gode dager. Og i siste renn i Tsjekkia kom hun dessuten på pallen og viste hvilket enormt talent hun er. Så hun er en outsider. Og når man så er inne på talenter, kan man jo også nevne Hanna Aronsson Elfman, en svensk junior (riktig nok sisteårs, i motsetning til Ljutic) som har vist stor toppfart. Hun ble fire etter en enorm andreomgang i Sestriere, og har også flere andre topp ti-plasseringer. I tillegg har hun nettopp blitt dobbelt juniorverdensmester (også i storslalåm i tillegg til slalåm), så dette er en stor sesong for svensken. Og så skal vi vel ikke helt regne bort regjerende verdensmester Katharina Liensberger, selv om denne sesongen har vært bekmørk til henne å være. Hun har en sjette- og en åttendeplass, men bortsett fra det har hun faktisk ikke vært topp ti, noe som må sies å være en skandale for en utøver som tidligere var å regne på pallen omtrent i hvert eneste renn i disiplinen, og som tok sølv i OL så sent som i fjor.
Av andre løpere er Ana Bucik, Katharina Truppe, Franziska Gritsch, Sara Hector, Ali Nullmeyer, Laurence St-Germain, Martina Dubovska, Michelle Gisin og Emma Aicher kandidater til fine plasseringer.
Når det gjelder de norske, er nok dette den øvelsen på damesiden (og generelt) med minst forhåpninger til topplasseringer. Best til i slalåmcupen ligger Thea Stjernesund, som er nummer 14 også her. Hun har noen flere topp ti i slalåm enn i storslalåm, tre i tallet (åttendeplass best), men til gjengjeld har hun også ikke kvalifisert seg ved tre anledninger, så det går vel opp i opp. Topp ti et sted er vel det beste hun kan håpe på også her - verken hun eller de andre norske matcher toppfarten til de aller, aller beste. Maria Tviberg er den med den beste enkeltplasseringen av de norske i år, med sjetteplass i Killington i november. Hun har et par topp ti-plasseringer til, men har vært litt for ustabil. Men toppfarten er muligens den beste av de norske, bare hun får på plass den til begge omganger - men det er lettere sagt enn gjort, ser det ut til. Mina Fürst Holtmann har riktig nok tre topp 12-plasseringer (9. plass best), men bortsett fra det har slalåmsesongen vært begredelig. Virker ikke å kunne stabilisere seg på sitt beste nivå, hun heller, tross at hun etterhvert begynner å få en viss rutine etter mange år i WC-sirkuset. Det er mulig at man setter inn Kristin Lysdahl som nummer fire her, tross at hun egentlig teknisk sett ikke er kvalifisert. Men hun er i troppen, sannsynligvis mest med tanke på parallelløvelsene, og da er det vel like greit å la henne kjøre slalåm også i og med at hun ikke tar plassen til noen. Lysdahl har vært gjennom et langt skadeavbrekk og har dessverre foreløpig ikke klart å komme tilbake på det nivået hun var.
Slalåm, menn (19. februar):
Det har vært en strålende norsk slalåmsesong, som er gjenspeilet i at vi også har dobbelt norsk i slalåmcupen. Den ledes av Lucas Braathen, som har hatt en helt eventyrlig jevn og fin slalåmsesong. Med unntak av en disk i Garmisch, har han vært topp fire i samtlige renn, to av de rennene er seire, i tillegg til tre tredjeplasser. Han har vært på pallen de siste fire rennene. Men rekker han rennet etter operasjonen? Det er det store spørsmålet i skrivende stund. De holder iallfall døren åpen, og gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det har vært et par misser for Henrik Kristoffersen i denne disiplinen i år, med 11. plass nå sist og så å si utkjøring i Adelboden, men ellers har det egentlig vært en fin sesong med to seire og én andreplass, og i tillegg et par topp seks-plasseringer. Han er som regel å finne helt oppi der, og i fjor var han nummer to i sesongavslutningen i nettopp denne bakken, da han sammen med McGrath sikret dobbelt norsk.
Men tross at vi har vært med på å dominere øvelsen i år, finnes det nok av utfordrere. Vi har sveitseren Daniel Yule som har to seire i år og som til de grader er å regne med i et favorittsjikt. I tillegg har sveitserne også Loic Meillard, som har vært to ganger på pallen og topp seks de siste fire rennene, samt Ramon Zenhäusern, som hadde en litt tung sesong i fjor, men som er i ferd med å etablere seg tilbake i toppen igjen nå. I Schladming ble han nummer to. Frankrikes håp Clement Noel er litt ustabil, men har en av de aller høyeste toppfartene når han får det til, som han for eksempel viste da han vant siste renn i Schladming, og regjerende olympisk mester er han også. Var også på pallen i Garmisch, men har kjørt ut hele fire ganger. Østerrikes Manuel Feller har hatt en grei sesong med to pallplasser, men han har også et par utkjøringer i gode posisjoner som trekker ned. Men at han har farten inne til å potensielt kunne stikke av med hele greia, er det ingen som helst tvil om. Linus Strasser har greid å etablere seg ordentlig i toppen og har to pallplasser og totalt fire topp fire-plasseringer i år, men er også tyskeren må sies å være noe ustabil.
Dave Ryding ble to i Kitzbühel og viste at han fortsatt kan henge med i toppen da, men har ellers ikke vært topp ti, så litt uforutsigbar er briten. Marco Schwarz vant slalåmcupen i 2021, det var han langt unna i fjor og kommer ikke til å gjøre det i år heller. Men tidvis viser han iallfall at han kan henge med i toppen, for han har et par topp seks-plasseringer. Svenske Kristoffer Jakobsen har en fantastisk toppfart i enkeltpartier, men kommer dessverre også relativt sjelden til mål. Men når han gjør det er han ofte i toppen - har tre topp sju-plasseringer i år, og forrige sesong var han to ganger på pallen. I en litt lignende situasjon har man italienske Alex Vinatzer, en veldig lovende utøver som har fjerdeplass i år som best, men som kjører ut alt, altfor ofte. Men kommer han til mål uten store feil kan han være farlig i kamp om medaljer.
Og hva kan vi så forvente av de resterende nordmennene? Atle Lie McGrath har en av de absolutt høyeste toppfartene i feltet, men har ikke helt funnet ut av stabiliteten ennå. Likevel har han en andreplass bak bestekompis Braathen i slalåm i år, og har også ytterligere et par topp seks-plasseringer. Kommer han seg feilfritt til mål, er han absolutt en stor medaljekandidat. Men så var det å gjøre akkurat det, da. Den siste plassen står mellom Alexander Steen Olsen og Timon Haugan - det skiller ett poeng i slalåmcupen mellom de to, så det er et vanskelig uttak. Men i det siste er det Steen Olsen som har vist best trend med tre strake topp 15-plasseringer (åttendeplass sist) og bør nok få den siste plassen. Men Haugan ble nummer seks her i fjor og viste fin form sist med tiendeplass, så det ville ikke vært skandale å ta ham ut heller. Og så har vi jo også Sebastian Foss Solevåg som jo er regjerende verdensmester og har friplass, og det skal han prise seg lykkelig for - resultatene hans i år hadde ellers ikke vært i nærheten av gode nok for å ta seg inn på det norske laget. Formen virker dog å være noe på oppadgående med to 13.-plasser på rad - før det hadde han kjørt ut i fire av de fem første rennene. Vi får satse på at godfølelsen er litt på vei tilbake etter et par renn på rad uten utkjøring, men noen medaljekandidat kan han ikke sies å være basert på årets prestasjoner.
Andre interessante løpere inkluderer Alexis Pinturault, Adrian Pertl, Fabio Gstrein, Michael Matt, Johannes Strolz (to av disse fire østerrikerne får kjøre), Tommaso Sala, Albert Popov, Marc Rochat og Luca Aerni.
TV3/Viaplays sendeskjema:
Mandag 6. februar:
11:00: VM, alpint: super-G, kvinner (superkombinasjon)
14.30: VM, alpint, slalåm, kvinner (superkombinasjon)
Tirsdag 7. februar:
11:00: VM, alpint, super-G, menn (superkombinasjon)
14:30: VM, alpint, slalåm, menn (superkombinasjon)
Onsdag 8. februar:
11:30: VM, alpint, super-G, kvinner
Torsdag 9. februar:
11:30: VM, alpint, super-G, menn
Lørdag 11. februar:
11:00: VM, alpint, utfor, kvinner
Søndag 12. februar:
11:00: VM, alpint, utfor, menn
Tirsdag 14. februar:
12:15: VM, alpint, lagkonkurranse
17:00: VM, alpint: parallellslalåm, kvalifisering
Onsdag 15. februar:
11:00: VM, alpint, parallellslalåm, finaler
Torsdag 16. februar:
10:00: VM, alpint, storslalåm, 1. omgang, kvinner
13:30: VM, alpint, storslalåm, 2. omgang, kvinner
Fredag 17. februar:
10:00: VM, alpint, storslalåm, 1. omgang, menn
13:30: VM, alpint, storslalåm, 2. omgang, menn
Lørdag 18. februar:
10:00: VM, alpint, slalåm, 1. omgang, kvinner
13:30: VM, alpint, slalåm, 2. omgang, kvinner
Søndag 19. februar:
10:00: VM alpint, slalåm, 1. omgang, menn
13:30: VM, alpint, slalåm, 2. omgang, menn
Startlister:
Kan etterhvert finnes her.
Arrangørens hjemmeside:
Kan finnes her.
Værmelding:
Kan finnes her: Courchevel og Meribel
God VM-fornøyelse!
