Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
fargeblind

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av fargeblind »

Adrian.

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

Stresser ned med denne

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Eurythmics - Greatest Hits (1991)

Har kun vært innom 3 av studio skivene deres fra før av, men aldri blitt helt den store opplevelsen, og hadde på forhånd, ei følelse av de er av typen gruppe, som gjør seg bedre i samleformatet, og denne Greatest Hits samlingen, virker å være ei meget solid oppsummering av et dyktig hit band, men kanskje litt for ustabile på plateformatet, til at en vil gidde å handle inn særlig mer fra det holdet, enn så lenge.

De utga vel ei skive, en del år senere (tror 1998-99), men denne tar jo for seg perioden hvor de var vel mer ei synth-duo, og etter hvert ble mer pop-rock dominert utover andre halvdel av åttitallet.
Uansett, det er jo masser av fin variasjon å finne her, tidlig ut, og med innslag fra kjølig men fengende synth pop, over til varme og eksotiske karibiske sommerrytmer, til mer soul og dansevennlige melodier, med fyldige blåsere og det hele.

Klart, ikke alle er like store slagere, og ingen tvil om at første delen av plata, er hvor de beste stundene er å finne, mens det kan bli litt større avstander på andre halvdelen. Beste eksemplet på dette, skjer i det man når spor nummer 9 (When Tomorrow Comes), der øyeblikkelig høres ut som ei random standard pop-rocker, som aldri makter å fortsette rekka av solide hits en fikk i forkant, og deretter og ut, blir spriket mellom hits og misses stadig mer fremtredende.

Synd, for det som lå an til en bedre eller mer godkjent best of utgivelse, forsvinner litt nedover i ratingen, og blir så med en noe streng:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Love Is a Stranger, Sweet Dreams, Here Comes the Rain Again, There Must Be an Angel (Playing With My Heart), Sisters Are Doin' It for Themselves, It's Alright (Baby's Coming Back), Miracle of Love og Would I Lie to You?

Mehell

Legg inn av Mehell »

Roger Waters.
Amused to death.


Hele albumet er et stort høydepunkt, og dette er et album som jeg har hørt på siden det kom ut i 1992, uten å gå lei.
For meg er dette trolig tidenes beste album, og i hvert fall et av de beste.
10/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Mehell skrev: tir jan 11, 2022 1:00 pm Roger Waters.
Amused to death.

Hele albumet er et stort høydepunkt, og dette er et album som jeg har hørt på siden det kom ut i 1992, uten å gå lei.
For meg er dette trolig tidenes beste album, og i hvert fall et av de beste.
10/10
Ser jeg fra tidligere av (i tidlig November), var innom denne og endte nok opp i en litt annen rating enn dit du kom.
Nå var det vel også første Roger Waters skiva man har hørt, og ble en snill 5/10.
En av disse som virket å vanke mye positiv omtale (særlig på gamle VGD), og ville jo så gjerne dele samme oppfatning, men endte i stedet opp, med at det aldri helt ville sitte, i mine ører.
Kanskje ikke det beste stedet for en nybegynner å starte ferden, og har enda til gode å høre igjen Wish You Were Here, Animals og The Wall, og mulig en får heller prøve ut noe mer solo Waters etterpå.

Brukeravatar
seriemester2013
Innlegg: 3970

Legg inn av seriemester2013 »

.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Waxworks: Some Singles 1977-1982 (1982)

Ei absolutt godkjent liten samler, der fint oppsummerer bandets skifte, da fra mer energisk og livlig new wave, til så å gå i retning av en langt mer variert og pop-rock orientert forandring innad.
Dessverre gikk det vel heller trått med det kommersielle, og klart, når de ga seg som live band, og fokuserte mest på å være et "studioband", samt mangelen på en stor hit, medførte jo i at XTC bikka bakover på listene, og forsvant litt bort.

Synd, for tross av at man alltid har regna dem som et utsøkt albumband, så stusser en jo litt over hvordan noen med så mange fengende og sjarmerende låter på cven, aldri maktet å knekke hit singel koden, kanskje mest i hjemlandet.

Waxworks: Some Singles byr på underkant av 3 kvarter, med kjappe og fengende låter, der det er liten tvil i om at det er de senere (fra 1979 og oppover mot 1982) singlene der står seg best igjen, men den tidlige utgaven med Barry Andrews, har likevel noen herlige bidrag, selv om de ikke helt maktet å matche senere perioden. Nevnte Andrews, ville jo til slutt starte opp Shriekback, som også hadde en del fine og fengende utgivelser på 80-tallet, men huskes best for bidraget til Michael Mann filmene Manhunter (1986) og Band of the Hand (1986), samt Miami Vice tv-serien.

Alt i alt, det er er nok langt bedre og mer fyldigere best of utgivelser omkring XTC å spore opp, men til en tier, så følte jeg at Some Singles var en man ikke kunne ignorere, men ja, for meg er de nok først og fremst ei meget imponerende albumband, der dessverre aldri fikk det helt store gjennombruddet kommersielt, men synes ikke de holder noe tilbake, med tanke på melodiøse og catchy materiale, fullt på høyde med samtlige andre britiske new wave artister fra samme periode.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Statue of Liberty, Life Begins at the Hop, Making Plans for Nigel, Generals and Majors, Towers of London, Sgt. Rock (Is Going to Help Me), Senses Working Overtime og Ball and Chain

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Joy Division - Still (1981)

Ikke vært innom bandets studioskiver, siden, vel altfor lenge. Men Still var ei som aldri helt ble noen stor favoritt, og litt forvirring, eller så det virker, der enkelte sider har den nevnt som bandets tredje studioalbum, mens andre har den som en samler/live utgave.
Husker veldig lite, annet enn meget variabel lyd "kvalitet" og at den fantastiske Ceremony (senere gjort i sin helhet av New Order) var inkludert her.

Still innehar oppunder 80 minutter med musikk, og total 20 spor. Der første del, er ei blanding av tidligere uutgitte spor, samt b-sider og noen live opptak, mens andre halvdel er vel mer eller mindre ei av deres aller siste konsertopptredener, og ingen tvil om at side 2, er den beste biten, og hadde første del vært inkludert som bonusspor, ville nok ratingen ha gått opp, hvert fall et eller to hakk i pluss.

Ellers syntes jeg den tyngre bruken av synther på de siste sporene, var overraskende tøft, og hintet vel kanskje om at New Order (hvert fall tidlige utgaven), ikke var så langt unna, dit hen Joy Division kunne ha gått, dersom Ian Curtis fortsatt var i live.

Er nok mest for de som absolutt må høre/ha alt fra bandet, og ender med en helt ålreit:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Exercise One, The Sound of Music, Dead Souls, Ceremony, Shadow Play, Means to an End, New Dawn Fades, Isolation og Decades

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Får legge inn ei omtale/rating av Joy Divsion skivene om ikke lenge, men inntil da, og etter noen runder med begge på anlegget, er det nok liten tvil om at Closer forblir favoritten, da med stor margin. Den satt som et skudd i høst 2005, og er fortsatt like mektig og vakker, debuten derimot får jeg liksom ikke til å helt sitte. Flere kremlåter, men også en del små-tamme og kjedelige, som minner mer om b-sider og ikke i nærheten av å matche de virkelige klassikerne.

Lezah

Legg inn av Lezah »

Frank.N.Steen skrev: tor jan 27, 2022 4:02 pm Joy Divsion
JD, Depeche og til dels New Order er sånn type emo-synth jeg kan like.

Lezah

Legg inn av Lezah »

Thin Lizzy Live and Dangerous på tredemølla var siste album jeg hørte på. For sikkert 403381de gang. Driter i at ikke alt er like "live" som et skal være.


Elgen
Innlegg: 3304

Legg inn av Elgen »

Har hatt albumet Rude awakening av bandet Prong på hjernen en stund nå.
Et ganske undervurdert band (albumet Cleansing er også bra)

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Yes - Fragile (1971)

Ei skive, man ikke har hørt siden vinter 2006 (tror jeg da), og vet en burde få kjørt i gang en runde eller ti, med klassikeren Close to the Edge (1972), men kommer meg nok dithen, om ikke så altfor lenge.

Uansett, Fragile fremstår etter et par gjennomganger, som ei der definitivt er flere hakk svakere enn forgjengeren The Yes Album (1971), og det tross av å inneha noen fantastiske enkeltspor (Roundabout, South Side of Heaven og Heart of the Sunrise), så blir det altfor tydelig at de irriterende og intetsigende korte snuttene, på knapt 1-2 minutter, enkelte varer i knappe 30 sekunder, er total fyllkalk, og selv med så kort spilletid, føles de i perioder unødig lange og nei, sånt kan ikke ignoreres.

At denne har nærmest like høy (om ikke høyere) score, enn nevnte Yes Album eller Relayer (1974) og Going for the One (1977), er jo i grunn, smått utrolig. Ikke at de to sistnevnte, var fantastiske akkurat, men definitivt sterkere album, i helhet og antall kvalitetsspor.
Vel, Fragile innehar nå 3 nevnte klassikere, men også masse døll og irriterende prog-ræl, der skal åpenbart heve egoene til de ulike musikerne, og verre skulle det nå bli, Tales from a Topographic Oceans dro jo disse 1-2 minutter snuttene om til å vare oppunder 20 minutter, fordelt på 4 spor og 2 skiver, og den var jeg også innom, for ikke mange dagene siden, og nei, enda ei skive som godt kan ligge på vent og støve ned, en 10-15 år til, uten at det vil gjøre stor forskjell.

Ønsket at Fragile skulle levere noe mer, men en grei påminnelse om hvorfor det har blitt så lenge siden forrige besøk.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Roundabout, South Side of Heaven og Heart of the Sunrise

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Bilde

Disintegration - The Cure

Det er over et halvt liv siden jeg skaffet meg denne, men det er først de siste 3-4 årene den virkelig har fungert.

Første gang jeg lyttet til den var jeg faktisk skuffet siden den ble holdt fram som deres ubestridte mesterverk, overlegen resten av hele åttitallet. På den tiden var jeg besatt av Pornography (fortsatt favoritten), samt Faith og de mer åpenbart gotiske platene deres. Disintegration var altfor polert til at den kunne tilfredsstille mitt deprimerte behov.

I senere tid har jeg likevel lært meg å like pakningen. "Plainsong" og "Closedown" har alltid vært favoritter. Jeg liker også den dystrere duoen med "Prayers for Rain" og "Same Deep Water as You" som jeg sjelden eller aldri ser trekkes fram i lyset. I tillegg finner jeg stadig mer glede i tittelsporet og konkluderende "Untitled".

Det er imidlertid fremdeles et par-tre problemer jeg tilsynelatende aldri kommer over her. Gradvis har jeg lært meg å akseptere "Lovesong" (kan forestille meg Kate Bush på vokal), men det er noe med overspilte "Lullaby" og aggressive "Fascination Street" som aldri liksom sitter. Merkelig. Forstår heller ikke hvorfor folk besvimer av glede når "Pictures of You" spilles.

Ser for øvrig at plata er #32 på RateYourMusic. Med tanke på alle de merkelige rankingene man har i toppen der, er det slett ikke den dummeste.

8/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Hitherto skrev: man feb 07, 2022 7:11 pm Disintegration - The Cure
Ble aldri noe av, gjenhøret med Disintegration i senhøst (i fjor), men skal nok finne veien dit, utover vinter/vår.
Har vel alltids vært mer svak for senere 80-talls skivene til Cure, grunnet mer variasjon, og har vel aldri fått taket på de tidligste albumene. Noen fantastiske enkeltlåter, men nei, ble kanskje litt for monotont i lengden.

Fra tidligere besøk, så var nok tittelkuttet, den jeg alltid holdt som skivas absolutte høydepunkt.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Smiths - The Queen is Dead (1986)

En av disse "automatisk" 10/10 skivene fra åttitallet, hvert fall om en går ut i fra utallige diskusjoner, kåringer og omtaler av det musikalske tiåret, en har lest seg opp om fra ulike musikk forum, musikkblekker og aviser, oppgjennom årenes løp. Og likevel, kan en jo banne på at bandet og skiva vil like ofte bli dratt frem, som et av de mest "undervurderte" albumene, i historien.
Skulle jo så gjerne likt å hatt noe av den samme interesse og kjærlighet for bandet og skivene, men dessverre ble man nok aldri noen stor tilhenger av verken Morrissey eller The Smiths, da tross av noen enorme enkeltlåter, fordelt på de få studioskivene en kjøpte inn, for ei mindre evighet siden.

Ikke vært innom bandet siden høst 2009, og da via denne mye omtalte 80-talls klassikeren, som dessverre med et nyere gjenhør, fortsatt ikke vil bikke særlig oppover på ratingen, denne gang ei.

En ting som derimot sitter igjen, som det gjorde for over et tiår siden, er jo at side 2, er overlegen side 1 (i mine ører). Det er her ting virkelig begynner å stemme, og perlene kommer nærmest på rekke og rad. Men så har man altså ei altfor ujamn og kjip første del, (frustrerende, når en får ei så fantastisk åpningslåt, og deretter ei bøtte med iskaldt vann, rett i fleisen, i det den gyselige Frankly, Mr. Shankly ankommer like etter), og en "perfekt" 10er blir den nok aldri, men innehar definitivt en fantastisk 10/10 låt i There is a Light That Never Goes Out.

Liker nok best når bandet drar i litt ekstra, og låtene flyter deilig og "skranglete" av gårde.

Mulig en drar frem Meat is Murder om en stund. Ikke vært innom, siden høst 2004, men inntil da, er det fortsatt ingen forandring i hvordan dronningens død påvirker meg.

Rating: 7/10
Høydepunkter: The Queen is Dead, Cemetry Gates, Bigmouth Strikes Again, The Boy With the Thorn in His Side, There Is a Light That Never Goes Out og Some Girls Are Bigger Than Others

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Black Sabbath - Black Sabbath (1970)

Så var altså alle Sabbath platene en eier, hørt gjennom. Innser at noen kjempefan, blir man aldri, ettersom få virkelig slo særlig godt an. Mye kremlåter, men er nå helheten av skivene man helst ville fått mer igjen av.
Likevel, det var altså debuten, som falt best i smak. Og likte hvordan bandet fra første stund av (tittelkuttet), åpenbart hadde funnet den notoriske suksessformelen, som jo ville være til enorm innflytelse, for mang ei britisk gruppe innen hard rock og heavy metal genren, utover 70-tallet.
Men likevel, et band som enda ikke hadde helt rista av seg, all den amerikanske og seige blues rock delen. Enkelte andre britiske hard rock band, fra samme tid, ville bruke noe mer tid (og album), før de siste restene ble fjerna. Men Sabbath virket å bruke kortere tid på dette, noe oppfølgeren Paranoid greit beviste.

Selv liker godt kombinasjonen av blues rock jamming, og de mer heavy og blytunge riffene innimellom, og noe som også falt bra i smak med de tidligere Jethro Tull platene, et par år i forkant.

CDen man har, er ei remastra 2004 utgave, med et stykk bonusspor (som faktisk er meget tøft, og med på å løfte skiva litt ekstra), og nei, har hørt mye bra om Heaven and Hell (tror jeg den heter), og mulig den blir neste (om man skal anskaffe seg mer av bandets senere utgivelser), men inntil da, er nok debuten min favoritt. Og ender så med en:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Black Sabbath, The Wizard, N.I.B., Evil Woman og Warning

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Church - Starfish (1988)

Så var endelig tiden kommet, da for å gå gjennom denne herlige impulsive innkjøpet, fra i fjor høst. Og hadde vel ikke all verden å gå på, fra før av. Annet enn ei nydelig cover låt av Ultravox og deres Hiroshima mon Amour, samt noen spor, som en er ganske sikker, kom fra forgjengeren Heyday (1986).
Uansett, en ble sittende å lytte seg gjennom et par låter, på Youtube og der samtlige kom fra Starfish, og ettersom Platekompen kjørte ei av sine "musikkfester", slo man til på tilbudet, og inkluderte skiva, i hop med et par andre.

Tok ikke lange tiden, før det drømmeaktige, fengende og varme lydbildet, gikk rett hjem. Få eller ingen bunnoteringer å støte på heller, mulig et og annet "svakere", her og der, men likte nå hvert fall flyten skiva hadde gående, og ikke minst hvor heftig gitarene hørtes ut. Særlig disse deilige outroene (spesielt på Lost, Antenna og Reptile), eller når bandet tar seg et lite "ladegrep", hver gang ei låt sakker litt nedenom, og så er det et nytt gitar-angrep under veis.

Liker også kombinasjonen av det småtriste (men ikke fullstendig deppa) likefult håpefulle soundet de har gående så mye av.

Usikker på hvilken genre skiva eller bandet lå kanskje mest i, men første man tenker er jo drømmepop eller skrangle-rock, men hører jo også litt antydninger til "Madchester" eraen, samt noe prog rock inn i alt sammen. Og nei, føler en kanskje burde få hørt et par til av bandets album, ettersom det er alltids kjekt å kunne ha noe å sammenligne eller sette opp mot. Så Heyday er nok den skiva en burde forsøke seg på neste gang.

Inntil da, så er kan en vel si seg meget godt fornøyd med Starfish, som jo står seg støtt, som en til tider fantastisk plate, der byr på noen utrolig vakre og fine låter, og var langt mer, enn kun hiten Under the Milky Way.

Alt i alt, slike sjeldne godbiter, gjør at en blir stadig motivert i å oppsøke ukjent terreng, selv om det kan gå år og dag, mellom hver gang det hender.
Starfish derimot, var ei fin overraskelse, som absolutt falt i smak, og håper virkelig at bandet har langt mer av den slags musikk og album i vente på meg fremover.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Destination, Under the Milky Way, Blood Money, Lost, Antenna, Reptile, A New Season og Hotel Womb

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Cosmic Baby - Stellar Supreme (1992)

Ei skive og artist, man først ble kjent med, mye grunnet den populære artist/prosjektet Ayla, der nøt flere mindre hits på tampen av 90-tallet, og dukket ofte jevnt og trutt, opp på ulike samleskiver, ala Absolute Music og Party Zone osv.

Uansett, det var ei låt, der en hang seg opp i, langt mer enn de andre. Og det var jo den flotte og fengende, Liebe (1998).
Kan huske at også artister som ATB gjorde populære remixer av Liebe, men ja, et par år senere, dukka altså Cosmic Baby opp, og den originale versjonen fra 1992, føltes jo meget gjenkjennelig ut, og ville gjerne høre mer av samme type musikk.
Men det skulle ikke bli så lett. Endte med å kjøpe inn ei overprisa og brukt (litt for godt brukt) CD versjon, opptil 3 ganger i vinter 2015, og de hvor de to første, var så fulle av riper og skit, at de ikke var mulig å spille uten hakk og frysing. Heldigvis, på tredje forsøket, så var det ingen problem lenger.

Vel, nok om det. Fikk nå lyst til å høre igjen litt tidlig 90-talls trance/dance, og dro like greit frem Stellar Supreme.
Den starter opp med den stemningsfulle og behagelige The Space Track, der gradvis bygger seg opp, og selv om den muligens drar det litt vel ut, med tanke på spill lengden, så er det jo absolutt ikke fæl musikk en får igjen.

Tar ikke lange tiden, før en innser at det er nok de mer rolige og avslappende sporene, som fungerer best i mine ører, og synes faktisk de også har holdt seg langt bedre, enn de mer typiske tidlig 90-talls dance-techno bidragene, som en helst kunne vært foruten i det lengre.

Likevel, tittelkuttet makter å kombinere det beste fra begge verdener. Oppløftende, dansevennlig og fin techno-trance, som flyter av gårde, og kan minne litt om New Order i perioder, som jo sjeldent er noe negativt. Meget mulig et av albumets virkelige høydepunkter.

Dessverre blir det en god del "heismusikk", liggende mellom skivas beste øyeblikk, og er ikke før det vakre og avslappende sporet Sea of Tranquility, at albumet makter å bringe tilbake interessen min, og nei, definitivt en av de fineste trance sporene fra skiva, og et som høres litt sånn "tidløst" ut, som det kunne ha blitt utgitt 10-15 år (eller mer) senere, og nei, en av de kanskje viktigste årsakene til at albumet ble handlet inn.

Liebe er nok den klart store perlen å finne igjen her. Drømmeaktig, oppbyggende og varm elektronika, der høres faktisk bedre ut, alle disse årene, enn de uendelig mange remixene og cover versjonene. Glad man til slutt fan frem til den, omsider.

Siste låt, er The Universal Mind, som fortsetter ambient preget, og en passende avslutter, men tydelig at en satt med kanskje litt for høye forventninger, og husket kun de bedre øyeblikkene, og nærmest glemt bort, alt det innimellom.

Oppunder 80 minutter, blir rett og slett, altfor mye musikk, og de store høydarne får aldri helt lagt seg til rette, når det er så mye forglemmelige fyllkalk, der får dominere ellers. Aldri dårlig, men av typen som passer best som bakgrunnsmusikk, og ikke særlig mer.
Synd, for en 10-15 minutter (til og fra) i minus, og skiva ville lett ha byksa oppover på ratingen, men inntil da, så blir det med en litt streng:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: The Space Track, Stellar Supreme, Sea of Tranquility, Liebe og The Universal Mind

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Michael Jackson - The Essential (2005)

En bauta av ei samler, hvert fall om en da er blodfan av mannens musikk. Og der man har fordelt hans mange ulike perioder, fra barnestjerne, til ungdommelig popidol, for deretter å ende opp som en av de største ikonene i historien, fordelt over 2 skiver, og med oppunder 2 timer og 40 minutter med musikk.

Klart, alt er ikke gull, som det oftest blir med slike massive samlere, og særlig The Essential Best of serien, innehar dessverre litt for mye grums og fyllkalk, liggende innimellom, men sikkert for å fylle opp nettopp to skiver, og så øke prisen litt ekstra.

Frustrerende, for ofte blir jo disse 2-disc samlerne, raskt av typen som faktisk i enkelte tilfeller, har artister eller band, som absolutt var i stand til å fylle opp skive på skive, med perler og klassikere, så og si hele veien. Men veldig sjeldent en støter på den slags.
Selv ikke en som Michael Jackson, slipper unna her. For det blir raskt mye små kjipe og irriterende stunder, der ikke alt er like spennende eller fengende.
Og så har man et par for mange av de mer kleine "save the world" balladene, samt forglemmelige og rimelig dølle spor, særlig fra tidligere ut (Jackson 5 og The Jacksons).

På forhånd, er det lett å rulle ut sterkere ratings, men så blir en sittende å lytte seg gjennom, og nei, sparer nok de bedre ratingene til Off the Wall og Thriller, men nok gull er det jo her, til at det selvsagt går i pluss, men ikke noe som en vil høre gjennom en runde til. For de som ikke er fans av studio album, og kun vil ha hitene, så er kanskje The Essential ikke så dum å ha liggende på vent. Men på den annen side, så er jo nesten hele Thriller inkludert, da den skiva hadde vel ørten monsterslagere inkludert.

Nei, orker ikke noe mer lenger omtale, får bare la skiva gjøre seg ferdig, men kjenner at nå må man snart komme seg til de to nevnte Jackson klassikerne, for det har vært litt for mye nedturer og skuffelser, med tanke på hans mye senere studio album.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Don't Stop 'Til You Get Enough, Off the Wall, Rock With You, Can You Feel It, The Girl Is Mine, Billie Jean, Beat It, Wanna Be Startin' Somethin', Human Nature, P.Y.T. (Pretty Young Thing), Thriller, The Way You Make Me Feel, Smooth Criminal og Black or White

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
John Lennon & Yoko Ono - Double Fantasy (1980)

Har ikke all verden å gå på, da med tanke på John Lennon og hans solo skiver, vel foruten Imagine og Plastic Yoko Band (som en ikke har vært innom, siden 2004-05), samt ei samleplate utgitt i høst 2005. Men Double Fantasy, innehar jo et par meget gjenkjennelige hits, og fikk litt lyst til å dra den frem igjen.

Får vel i grunn aldri helt tak i skiva (ga den to runder i morges), og der den konstant hopper frem og tilbake, da fra de mer streite poplåtene til Lennon og noen mer laidback og funky stunder, og så er det rett ned i Yokos "new wave/age bidrag", som jo sikkert har en viss sjarm, om en er glad i den slags musikk/lyder.
Likevel, Kiss Kiss Kiss synes jeg faktisk var ei artig låt, og får kjapt litt The B52s møter David Bowie og Scary Monsters and Super Creeps over den slags.
Og hun henter jo frem en eller to, slettes ikke så gærne og mer behagelige låter, noe senere ut, men nei, tror en heller får prøve seg på noen tidligere studioskiver fra duoen, og heller se an hvordan det fenger, da denne var mer, tja, så som så, og blir liksom aldri noe særlig mer enn det:

Rating: 5/10

Høydepunkter: (Just Like) Starting Over, Kiss Kiss Kiss, Beautiful Boy (Darling Boy) og Woman

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Bilde

Skinny Puppy - Too Dark Park

Denne skremte vettet av meg for 20 år siden. Jeg hadde hørt at SP var en stor inspirasjon for Nine Inch Nails og industri-rockbanda på 90-tallet så jeg forventet noe liknende, men jeg hadde i praksis lite erfaring med gitarløs elektro-industrial (eller hva det kalles denne uka) musikk av dette slaget. Å lytte til denne første gang var brutalt. Min første tanke gjaldt hvor melodiene var blitt av, og det tok meg et par gjennomhøringer før jeg forsto tegninga. Det er melodier her, men det er fremmedgjørende stoff første gang du eksponeres fordi det høres ut som om noen forsøker å lage verdens ondeste og mest støyende synthpop.

"Tormentor", "Nature's Revenge" og "Morpheus Laughing" er brutalt nynnbare for å være ærlig, og de er mestere til å skape post-apokalyptisk stemning der det føles som om verden er ødelagt av atomkrig. På mer diabolske spor som "Spasmolytic" og "Shore Lined Poison" er de imidlertid så kaotiske at jeg forstod dette bandet hadde ambisjoner utover det å selge bilioner av plater. På den tiden jeg ble introdusert syntes jeg Depeche Mode var mørkt nok, men dette var av en annen verden.

I retrospekt synes dette som en av de mer umiddelbare platene deres, og det er kanskje også den mest kjente. Det hadde vel en form for "hits" i forkant, og samarbeidet mer komersielt appellerende band som Ministry (på en av deres mest kjente låter - "Tin Omen") som gav dem en del oppmerksomhet selv i høyere sirkler tidlig på nittitallet.

Skinny Puppy skal forresten ha vært blant de mest effektive banda som ble brukt når amerikanerne torturerte irakiske krigsfanger for om lag 15 år siden!

8/10


Forresten en svinaktig bra artikkel fra Vice om plata fra en som ble enda mer sjokkert enn meg her: https://www.vice.com/en/article/jp45bb/ ... onic-music

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Hitherto skrev: lør feb 12, 2022 5:10 pm Skinny Puppy skal forresten ha vært blant de mest effektive banda som ble brukt når amerikanerne torturerte irakiske krigsfanger for om lag 15 år siden!

8/10

Forresten en svinaktig bra artikkel fra Vice om plata fra en som ble enda mer sjokkert enn meg her: https://www.vice.com/en/article/jp45bb/ ... onic-music
Skinny Puppy og Ministry er to band jeg gjerne skulle fått hørt litt av, men blitt en stund siden forrige musikk innkjøp, må holde igjen litt, grunnet at man tok litt vel av, på forrige filminnkjøp i høst. Klart, vil tippe mye av musikken ligger vel kanskje tilgjengelig på Youtube, og kan være en fin måte å få hørt litt, og gjort opp ei mening om en ønsker å gå nærmere til verks.

Var noen for en mindre evighet, som visstnok hadde diverse spillelister på Youtube, da over musikk/artister som ble benyttet som "heismusikk" for krigsfanger. Og ofte gikk boy band, Britney Spears (mulig en mørk spøk fra opplaster?) og andre overproduserte pop artister fra 90 og tidlig 00-tallet igjen, men ja, tror også at Ministry, NIN, Metallica, Korn og attpåtil et og annet norsk Black Metal band, var med der også.

Av og til er det jo noe fascinerende og attpåtil givende, over de å oppsøke musikk og film, som får en totalt ut av komfortsonen.
Men klart, er det en viss rytme, melodi eller stemning, så kan jo slik falle riktig så godt i smak.

Mehell

Legg inn av Mehell »

Hitherto skrev: lør feb 12, 2022 5:10 pm
Skinny Puppy skal forresten ha vært blant de mest effektive banda som ble brukt når amerikanerne torturerte irakiske krigsfanger for om lag 15 år siden!

8/10

Utrolig nok så tror jeg ikke jeg har hørt om dette bandet før, eller så har jeg klart å glemme dem helt ut..
Tror jeg må gi dette albumet en sjanse. Vet du om de er på spotify eller noe? Eller skal jeg kanskje prøve å finne en CD av dem på en lokal sjappe?

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Blir ikke lange omtalen, men hørte gjennom (holdt med en runde) The Soft Machine, og live/studio albumet (to album på ei skive) Six (1973), her forleden.
Husker man fant en rekke av bandets 70-talls plater, til en meget billig pæng, burde kanskje starta opp med Third (1970), men gikk i motsatt ende.
Six er dominert av første siden, der byr på en veldig masete og ikke så veldig imponerende live-jamming, med for mye improvisert jazz-gnukking og gnikking, for spesielt interesserte, så og si lite å få tak i her, og den type musikk som gir meg null og niks. Total bakgrunnsmusikk og ikke noe av interesse i å kaste bort mer tid på den slags. Heldigvis, eller vel, det tok seg noe opp, med de resterende sporene, som var fra studio skiva, men selv her, ble det raskt små kjedelig, og med en spilletid på oppunder 80 minutter, nei, det ble totalt bomtur, og endte med 3/10 på ratingen.

Små hørt litt på Seven skiva, som medfølger på en annen CD plate, og mye kortere spor, mer variasjon og mindre "snobbe-jazz", så tror den vil score bedre, og en jeg vil gi hvert fall et par runder til på.

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Mehell skrev: lør feb 12, 2022 5:36 pm
Hitherto skrev: lør feb 12, 2022 5:10 pm
Skinny Puppy skal forresten ha vært blant de mest effektive banda som ble brukt når amerikanerne torturerte irakiske krigsfanger for om lag 15 år siden!

8/10

Utrolig nok så tror jeg ikke jeg har hørt om dette bandet før, eller så har jeg klart å glemme dem helt ut..
Tror jeg må gi dette albumet en sjanse. Vet du om de er på spotify eller noe? Eller skal jeg kanskje prøve å finne en CD av dem på en lokal sjappe?
Det skal ikke være det minste problem å finne det meste av katalogen deres på Spotify. Jeg tror det er der jeg har lyttet til de fleste av platene deres, nå når jeg har platesamlingen liggende i en annen kant av landet.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Smiths - Meat Is Murder (1986)

Andre og mest sannsynlig siste skiva man går gjennom av bandet, hvert fall på en god stund.
Meat Is Murder ble handlet inn, ene og alene grunnet den fantastiske How Soon Is Now? (denne nøt vel også senere stor suksess blant film og tv-seere, men i en annen og mer 90-talls typisk utgave), og tror CDen man har, er ei som inkluderer den som et bonus kutt, og husker vel ikke så mye annet, enn det, samt tittelkuttet med dets urovekkende lyder av sirkelsager og dyreskrik.

Må vel innrømme at denne ikke slo helt an, når man først hørte den. For mye fokus på nevnte How Soon Is Now?, og det andre falt vel ikke helt i smak høst 2004.
En kjapp gjennomgang, og blir vel litt som med forrige ukes Dronninga er Dau, enkelte fantastiske sanger, men også en del ikke fullt like så interessante eller fengende, og ville nok ha blitt ei langt strengere rating, uten den fantastiske How Soon.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Headmaster Ritual, That Joke Isn't Funny Anymore, How Soon Is Now?, Well I Wonder og Barbarism Begins at Home

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Giga Hits '95 (1995)

Denne huskes meget godt fra høstferien 1998, hvor på en var over i Sverige med pappa, og harry-handlet, pluss overnatting på en campingplass.
Selv ønsket jeg å være hjemme, for det skulle være en større fest hos ei i parallellklassen, en av mine første hjemmefester fra ungdomskolen, men desto viktigere, jenta man var meget interessert i, skulle også dukke opp.
Men ja, harrytur med pappa var altså ikke helt det man ønsket å bruke helgen til, så som ei klapp på skulderen, fikk man en svær pose med svenske godis, masser av Cola-bokser, og to stykk CDer som en takk for at man stilte opp.

Uansett, Giga Hits 95, var jo en av utallige lignende samleskiver, som ble raska med seg i siste liten, ofte for å gjøre hjemturen noe kortere.
Av en eller annen grunn falt liksom alle de musikalske og følelsesmessige bitene på plass, med denne varierte samleren.
Fant vel tidlig ut, at det å lese bøker eller tegneserier, mens en satt på i bil, var sjeldent stor suksess, og resulterte ofte i bilsyke, men musikk og det å kikke ut av vinduet og bare dagdrømme i vei, det funka ofte utmerket.

Så mens pappa hørte på sin musikk via radio, hadde man Disc-man spilleren i full drift (gikk mye batterier med underveis), alt mens en satt og drømte i vei om at jenta man var gæren etter, og en selv, var langt utpå åkeren vi nettopp kjørte forbi, og kikka opp på stjernene osv.

Feel-good stemning og nostalgi er nok mest skyld i at denne tyske Giga 95 samleren, har blitt værende i film og musikkboden. Tror en aldri har hørt den i sin helhet, hvert fall ikke siden vinter 1999, og nei, like greit å mimre litt, for alt var jo ikke så håpløst fra den tid.

Vel, nok om det. Fordelt på 2 skiver, 37 sanger og oppunder 140-150 minutter med musikk, pluss ei kortere Mr. Bean videosnutt (cd-rom trenden virket å forsøke seg på slike bonus greier i midten av 90-tallet, men slo vel aldri helt an).
CDen kom også med ei latterlig hodeskalle advarsel på tysk "ACHTUNG!" og hakke peiling på hva det betydde, men noe med spor 1 (Mr. Bean videoen) og hvem vet, kanskje CD anlegget ville eksplodere, om en spilte den av? Men ja, undret alltid over hva den advarselen egentlig sto for.

Men, musikken er jo viktigst, og denne 1995 samleren er jo en massiv oppsummering av mye av datidens mest populære hits, artister og ikke minst musikalske trender, og det inkludert nostalgi og fine minner, gjør jo at den har klart å holde seg nokså godt må en jo si.

Av musikk som går igjen, er det jo ganske så åpenbart at blandingen av typisk euro-dance, rave/happy hardcore og hip-hop møter dance, er dominerende innslag på CD 1, og tvilsomt noen tilfeldighet, at samtlige er av tyske artister, men klart, flere av dem var jo svære på denne tid, andre muligens mest kjent i hjemlandet.

Vanskelig å ikke bli skikkelig nostalgisk over å høre igjen Ace of Base (ofte omtalt som eurodancens ABBA) og andre eurodance artister, men for min del, var det først på andre halvdel av skive 1, at ting virkelig kom til rette, med fokus på mer rave/happy hardcore genren, via artister som Scooter, Dune, Marusha, RMB, Technoheads, Das Modul og Charly Lownoise og Mental Theo.

En kommer jo likevel ikke unna, da med at ikke alt er "gull". Låter og artister som Mark Oh, er jo bare gyselig, og det at fyren får 2 stykk spor på en og samme skive, er smått utrolig. Men godt mulig han var meget populær i Tyskland på den tiden, men nei, ren tortur i mine ører.

CD 2 derimot, går i en ganske så annen og mulig mer "voksen" retning, mer eller mindre hele veien ut, da med et langt mer fokus på rock, pop, funk, soul og roligballader, hvor også mye større artister og navn som The Cranberries, U2, Bon Jovi, Sting, Sheryl Crow, Seal, og Celine Dion får dominere.
Likevel, det er stadig en bit av eurodancen fra første skiva, med Scatman John og La Bouche.
Ikke en som ble spilt like mye på 90-tallet, men likevel, noen av sporene falt meget godt i smak, og ja, likte faktisk et par av de roligere låtene også, kanskje mest grunnet at en var i det romantiske og drømmende modus.

Ellers noe underholdende, at CDens booklet, stadig dufter av parfymen til ei jente i klassen, som lånte den i vinter 1999.
Bedre det, enn et par andre skiver man lånte bort, og satt så igjen med kjip røyklukt, og noe "artig" skribling på innsiden av cover, booklet og selve CD plata var smekkfull av riper og skit. Ble ikke noe mer utlåning til den karen nei.

Alt i alt, det finnes sikkert langt bedre og mer balanserte 90-talls samlere, men for min del, oppsummerer denne mye av lyden og stemningen rundt høst 1998 og frem til vinter 99. Definitivt ei keeper, og selv om man tvilsomt vil overspille den for mye eller ofte, er det såpass med fine og minneverdige låter, og hvor nostalgi er kanskje den viktigste grunnen, så ja, absolutt verdt å beholde videre.

Tror faktisk en har den andre CDen som også man fikk av pappa under den handleturen, men var vel mer ei hardcore/Thunderdoom lignende samler, tøft cover, men ble rimelig ensformig i lengden. Får se om en gidder å dra den frem fra støvkroken, for greide aldri å komme mer enn 5-6 låter ut, før det ble for mye av det samme.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Ace of Base - Lucky Love, DJ BoBo - Freedom, Kenny Dope presents The Bucketheads - The Bomb (These Sounds Fall Into My Mind), Charly Lownoise & Mental Theo - Stars, RMB - Experience, Das Modul - Kleine Maus, Dune - Are You Ready to Fly, Scooter - Friends, Marusha - Deep, The Cranberries - Zombie, U2 - Hold Me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me, The Connells - '74-'75, Sheryl Crow - All I Wanna Do, East 17 - Stay Another Day, Adiemus - Adiemus, Seal - Kiss From a Rose, Ini Kamoze - Here Comes the Hotstepper og Scatman John - Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop)

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Frank.N.Steen skrev: man feb 14, 2022 12:58 pm
Meat Is Murder ble handlet inn, ene og alene grunnet den fantastiske How Soon Is Now? (denne nøt vel også senere stor suksess blant film og tv-seere, men i en annen og mer 90-talls typisk utgave), og tror CDen man har, er ei som inkluderer den som et bonus kutt,
Det er nok et bonusspor, ja. Originalpresseningen har bare ni låter.

For meg er det åpningen med "The Headmaster Ritual" som er høydepunktet. For hele bandets karierre faktisk, sammen med tittelsporet på The Queen is Dead.

Tittelsporet på denne her er derimot ikke så populært i visse kretser. Hører at flere avslutter plata med en gang "Barbarism Begins at Home" tuner ut. Tipper at den fanatiske veganismen til Morrisey ikke faller i smak hos alle.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Hitherto skrev: ons feb 16, 2022 12:01 am Det er nok et bonusspor, ja. Originalpresseningen har bare ni låter.

For meg er det åpningen med "The Headmaster Ritual" som er høydepunktet. For hele bandets karierre faktisk, sammen med tittelsporet på The Queen is Dead.

Tittelsporet på denne her er derimot ikke så populært i visse kretser. Hører at flere avslutter plata med en gang "Barbarism Begins at Home" tuner ut. Tipper at den fanatiske veganismen til Morrisey ikke faller i smak hos alle.
Ja, de hadde det med å pangåpne med knallsterke spor, men dessverre ble det litt ujamnt utover.
Har en følelse av at hadde man lagd opp ei egenkombinert skive, av de beste/mest likte fra både Meat is Murder og Queen is Dead, så ville en nok ligget oppom en potensiell terningkast 6, eller ikke langt unna.

Angående How Soon Is Now og gjenbruken av coverlåta fra ulike 90 og 00-talls tv-serier/filmer som tok den i bruk, er vel den best kjente, via tv-serien Charmed, som en kikka innom et par ganger, men fenga ikke like mye som lignende show, ala Buffy og Angel.
Men theme låta/cover versjon, var det høy klasse over:

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»