Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
trønderen

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av trønderen »

Mehell skrev: tir jan 11, 2022 1:00 pm Roger Waters.
Amused to death.


Hele albumet er et stort høydepunkt, og dette er et album som jeg har hørt på siden det kom ut i 1992, uten å gå lei.
For meg er dette trolig tidenes beste album, og i hvert fall et av de beste.
10/10
Et genialt album. Helt der oppe på topplisten min også, men det er et par PF-album jeg setter høyere. Uansett, det er vel sagt at Amused to Death hadde fått enda mer anerkjennelse hvis det sto PF på coveret. Dessverre.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Yes - Yessongs (1973)

Liveskive med Yes, og visstnok ei digitalt remastra 1994 CD, som man plukka med seg, og ganske sikker på at det var i det Platekompen (på Grønland T-bane) stengte dørene for godt, da med et ellevilt avslutnings salg i vinter 2006. Tror man var innom der et par ganger til, før de var fullstendig over og ut (savner sjappa, og var en av de man fikk mest utbytte av, av samtlige Platekomp butikker i Oslo), og ja, særlig prog rock skivene fra Yes, Van Der Graaf Generator, King Crimson samt Rush, var man nå meget godt fornøyd med, både den gang, men også i stor grad, en del år senere.
Tvilsomt at man noen gang vil treffe så bra, med så mange impulsive kjøp, og til en så rimelig pæng.

Uansett, denne konsertplate, er man litt uviss på, om en faktisk har hørt tidligere, men det åpnes nå opp med introen av Firebird Suite, før det så braker rett inn i ei vanvittig deilig og mektig versjon av Siberian Khatru (som er en meget klar og fin påminnelse, om at nå får du jommen meg få fingern ut, og hørt igjen Close To the Edge).

Den minst like tøffe Heart of the Sunrise følger så, og man kastes rett ut i et vanvittig tempo med herlig musikk, og tror faktisk en foretrekker live versjonen, av denne klassikeren, fremfor studio utgaven.

Og så får man 14 minutter til, med pur prog-magi, i Perpetual Change, inkludert ei heldigvis noe kjapt unnagjort trommesolo, helt mot slutten.

Etter den vakre And You And I, ankommer to stykk solo-biter, der Steve Howe får bidratt med ei kort og stemningsfull gitarsnutt, på oppunder 3 minutter i Mood For A Day, mens dessverre så tar Wakeman opp, nesten 7 minutter med sitt litt vel teatralske solobidrag (fra The Six Wives of Henry VIII), og der ja, kan vel greit oppsummeres som klassisk "do pause musikk", hvert fall i mine ører da.

Vel, skive 1, avsluttes heldigvis på langt mer givende vis, da via klassikeren Roundabout.

Tja, unødig å liste opp alle høydarne, tar det heller nedenunder. Men vanskelig å unngå tittelkuttet (Close to the Edge) og Starship Trooper, som kanskje de to største stundene, og begge ankommer på side 2.

Tar man bort de tidvis små cheesy synth sologreiene som Rick Wakeman får boltre seg litt vel mye i, så er jo dette vanvittig tøff, vakker og forbanna god prog rock. Men klart, på innsiden av albumets booklet, hintes det vel om at Wakeman (i ført ei trollmannkappe og fullt okkupert med å spille på to synther på samme tid), ville nok showe litt ekstra rikelig utover.

Angående bookleten, så får en jo også ei fin påminnelse om hvilken viktig betydning og innflytelse, album designeren Roger Dean skulle ha på bandets image, og ikke minst hvordan det så godt passet inn med deres musikk på den tid:
Bilde
Bilde
Alt i alt, så er vel dette noe av det nærmeste man kommer ei "ultimat" konsertskive fra bandets storhetstid, og hvor man har mesteparten av den klassiske Yes besetningen intakt. Vel, minus Bill Bruford, som kun er med på noen få sanger, mens hans nylig ansatte erstatter, Alan White står for resten.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Siberian Khatru, Heart of the Sunrise, Perpetual Change, And You And I, Roundabout, I've Seen All Good People, Close to the Edge, Yours Is No Disgrace og Starship Trooper

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Yes - Close to the Edge (1972)

Tok vel ei god stund, men etter å vært innom alle Yes skivene man eier og har. (Fra den selvtitulerte debuten og opp til 90125). Så føltes det i grunn helt naturlig og riktig, å bare avslutte det hele, med Close to the Edge.

Sistnevnte har man ikke vært innom på en mindre evighet. Men husker jo hvilket enormt inntrykk man satt igjen med, tilbake i vinter 2006. Når den fikk unnagjort noen runder, og vel så det. Eneste "minuset", var vel at lista ble i mine ører, lagt såpass høyt, at det meste av senere (og tidligere) Yes, samt prog skiver i ettertid, har vel sjeldent eller aldri, helt klart å gjenskape ei lignende magisk følelse, der alt stemmer og ikke et sekund av spilletiden er bortkastet.

Og en er jo meget godt fornøyd, med at ting ikke har forandret seg, siden sist.

Dette er akkurat hva man ønsker å forbinde med tidlig 70-talls prog rock. Og ikke "kald og sjelløs flinkismusikk", som mange stadig virker å bruke som et flittig benyttet skjellsord, i retning prog rock.

Vel, dem og det.

For min del, er skiver som Close to the Edge lyden av varm, lekende, majestetisk, tøff, banebrytende og utrolig vakker musikk, og ja, sjeldent har vel en perfekt tier vært mer fortjent.
Ikke bare er skiva et av progens absolutte høydare, men fullt mulig en av de aller beste som ble til på 70-tallet.

Det massive tittelkuttet tok vel opp mye av oppmerksomheten min ved tidligere gjennomlyttinger, kanskje ikke så rart, for variasjonen og den konstante "opp og ned" i takt med alt det vakre, kaotiske og fengende, gjør jo at de to "kortere" snuttene i And You And I og Siberian Khatru, fort kan bli litt ufortjent overskygget av alt sammen.

Men de har så absolutt mye godt å by på, de med. Og nei, eneste som jo er litt "trist", er at Roger Deans nydelige bidrag, ikke fikk plass på albumomslaget. Mulig det rett og slett ble for massivt. Men glad min 2003 remaster versjon, har den i sin helhet, på innsiden, i det man åpner opp CDen.
Bilde
Nei, alt i alt, ei bauta innen prog rock, og ville gitt mye, for å gjenskape den helt spesielle følelsen man satt igjen med, første gangene en hørte albumet i sin helhet med hodetelefoner.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Alt

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Michael Jackson - Off The Wall (1979)

Gjør som med Yes skivene, og sparer det beste (Thriller?) til slutt. Eller så man håper i dette tilfelle. Og tja, et par runder i morgentimene, og tross av noen fantastiske enkeltlåter, så blir denne litt for disko-pregede Jackson plata, aldri det helt det store i mine ører.
Litt for mange forglemmelige og små kjipe stunder, og tror dette er ei remastered 2001 special edition utgave (der det alternative album coveret, minner jo mye om Joe Jackson klassiske debut, Look Sharp, med opplyste pensko og det hele), der også innehar flust med bonus spor og intervjuer.
Men slikt har jeg ikke så veldig mye interesse av å tråle meg gjennom.

Av de "mindre" kjente, men slettes ikke gærne albumkuttene, må jo den småtøffe og fyldige Get On the Floor nevnes, samt den fine og behagelige I Can't Help It.

Likevel, produksjon er upåklagelig, og toppsporene er jo alle klassiske Jackson sanger. Såpass gode og fengende, at resten sjeldent kommer i nærheten av å matche dem.

Så nei, verdt å ha grunnet høydepunktene, men tvilsomt ei som vil bli spilt for ofte og mye i sin helhet, og ender så med en:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Don't Stop 'Til You Get Enough, Rock With You , Get On the Floor, Off The Wall og I Can't Help It

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Falco - Emotional (1986)

Ei skive man raska kjapt med seg, under en av mine siste bruktsjappe besøk i fjor høst. Og var vel kun kjent fra tidligere av, da med mannens åttitalls hits, ala Rock Me (Amadeus) og Der Kommissar.
Men denne 1986 skiva, lever så definitivt opp til sin tittel, og hvor blandingen av total overdose med det emosjonelle og ikke minst det meget glætte (til tider parodiske), likevel ikke står i veien for at den også innehar noen utrolig fengende, melodiøse og blodharry men tøffe synth-pop stunder.

Falco lesser på med en tidvis latterlig over-the-top blanding av euro-sleaze, jazz-storband, synth-pop møter ræpp/snakking, og i hop noen utrolig komiske samples og tekstlinjer, og første runden med albumet, var kanskje ikke all verden, men dæven, den steg faktisk et par hakk, ved nærmere besøk.
Og ja, kanskje ingen øyeblikkelig "klassiker" å regne, men slettes ikke så fæl som hva mange vil ha den til.

På det avsluttende hyllestsporet (The Kiss of Kathleen Turner) i retning vakre Kathleen Turner, satt jeg faktisk i latterkrampe, i større perioder. Og slikt er det evigheter siden sist man har opplevd (må vel tilbake til noe Zappa eller Alice Cooper gjorde på 70-tallet), og nei, lyden av noen som har festa, og mulig tatt litt vel av i platestudioet, kommer jo greit frem. Men ja, tar man ikke ting for alvorlig, så er dette et ganske så underholdende album.

Et jeg godt kunne tenkt å beholde videre, og kanskje heller se an mannens tidligere utgivelser, for nei, han var definitivt ei real entertainer, og dersom dette er en av hans "svakere" plater, så er man spent på å sjekke ut hans beste.

Albumets soleklart beste stund, kommer via det vanvittig catchy og tøffe The Sound of Music, og videoen er latterlig kul, der Falco er kledt opp som en hallikkonge fra middelalderen, og bare stiger opp av et hav med søppelposer, som om han eier verden.

Alt i alt, Emotional er helt klart ei "perfekt" party skive, som en setter på, i det en skal varme opp til helgens festligheter med, eller dersom festen står i stampe. Men kanskje gjør den seg best, om en kun ønsker å få seg en god latter til.

Nei, likte denne her, og mulig en er noe i overkant snill, men såpass mye artig, variert, fengende, komisk innhold av munnrapp musikk/tekster, gjør jo at en ikke kan gi Emotional noe "strengere" enn ei meget hyggelig:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Kamikaze Cappa, Cowboyz and Indianz, Les Nouveaux Riches, The Sound of Music og The Kiss of Kathleen Turner

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Emerson, Lake & Palmer - Tarkus (1971)

Der Yes og klassikeren Close to the Edge (1972), fremsto som leken, varm og vakker, er Tarkus på mange måter dens rake motsetning. Det er kjølig og mekanisk, og hvor egoene til de 3 meget talentfulle gutta, virker å forsøke å konstant overgå hverandre, gang på gang. Noe som ikke nødvendigvis er et minus, for når alt sitter, så er det jo i perioder, storslagen og flott prog rock, men i sin helhet, blir det rett og slett for mye, eller kanskje mest, for lite.

Det at de heller ikke hadde fått hyra inn en langt bedre tekstforfatter, bidrar også til at en del av tekstlinjene, vipper nærmest over i det parodiske, og ja, det 20 pluss minutter lange tittelkuttet, er vel eneste grunn til at skiva så vidt går i balanse, for som ofte med disse tidligere progkjempene, maktet de sjeldent å lage særlig gode eller interessante kortere snutter, og det oppsummeres i side b, der byr på 6 spor, og hvor det blir for mye "sirkus" musikk, og enkelte fælere og mer grusom enn den andre, og nei, Tarkus er verdt å dra frem (en gang i blant), kun grunnet det massive tittelbeistet, men resten er jommen meg noe gyselige saker.
Om bare trioen hadde maktet å legge egoene sine på hylla, og heller fått hyra inn ei skikkelig kløne, som kunne sørga for at jaget etter "perfeksjon", ga utslag i mer "menneskelig" musikk, og nei, albumet er så absolutt ikke i nærheten av matche debuten eller Brain Salad Surgery.

Albumcoveret av den gigantiske rullende og monstrøse tankslignende beltedyret, er jo definitivt en av de klassiske albumposterne for progens storhetstid, men kanskje også et som ville senere hjemsøke bandet, særlig i det britisk punk og en god del musikkjournalister raskt så ut trioen, som en gjeng med avdanka dinosaurer og der oppsummerte alt som var "galt" med musikkbransjen.

Vel, ELP rulla nå videre, som om ingen skade hadde skjedd, og vel så det. De greide vel faktisk å skaffe seg ytterligere suksess, selv godt ut i 1977, da med både radio hits og liste toppere, men i likhet med Yes, dro de kanskje strikken litt vel langt, og fulgte så opp, med et album for mye, men der Yes ville lære av sine feil, og slå sterkt tilbake på tidlig 80-tallet, var det vel over og ut for ELP når de bikka over i 1978.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Tarkus

vadefugl

Legg inn av vadefugl »

Har dere lyttet til den nye plata til Bryan Adams? Han fikk slakt av VG men jeg synes at den rocker bra

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Emerson, Lake and Palmer - Works Volume 1 (1977)

Siste studio skiva man kjøpte av bandet, og tviler på at man vil bygge videre etter Volume 1.
Uansett, nesten 4 år etter bandets kanskje største suksess med Brain Salad Surgery (1973), og trioen har gått i total ego-stormannsgalskap studio modus, der de 3 musikerne har lagd hver sin side, og først mot slutten, at dem greier å finne sammen igjen, til å levere 2 sanger, da under ELP navnet.

Med tanke på hvor forandret musikklandskapet hadde blitt i 1977, kontra 1973, så virket det som at disse tidligere prog kjempene, ikke kunne gitt mer faen. For her åpnes det med et nesten 20 minutter langt klassisk stykke av Keith Emerson, der faktisk innehar noen utrolig flotte stunder, tross av at det kan bli noe vel utstrukket i sin helhet.

Hintes vel også, litt her og der, mot det han ville gjøre på Inferno (1980) soundtracket, et par år senere. Så et lite pluss, det også.

Så kommer dessverre Greg Lake, da med noen absolutt dvaske og nærmest parodiske rolig ballader, med navn og tekster, som er mer komiske og hvor han åpner med Lend Me Your Love Tonight og slikt får en jo til å tenke på den klassiske The Simpsons episoden, hvor faren til Milhouse (tror jeg det var), prøvde å lage ei holde sammen ballade, i retning kona, som igjen ble så "overbegeistra", at hun dumpa hele gubben, og nei, kjipt, for Lake hadde en av progens mektigste stemmer, men kastet bort, på altfor mye middelmådig skvip.

Sistemann ut, er Carl Palmer. Og må si at han i hop med Emerson, kommer noe bedre ut av sologreiene sine, enn kollega Greg Lake.
En av de kortere Palmer høydarene, er New Orleans, hvor gitarist Joe Walsh og hans syngende instrument, bidrar som gjest.

Nei, denne er kun for die-hard tilhengerne, og kommer nok tvilsomt til å bryne meg på Works Volume 2, for Vol. 1 er definitivt et stort fall fra nevnte prog klassiker, Brain Salad Surgery, og synd de ikke ga seg på topp, men slikt de showa på, med gigantiske konserter og overbruk, gjorde vel at de måtte finne sammen igjen, for å betale regninger og slike kjipe ting, og nei, punkens inntreden gjorde vel ikke ting noe lettere, men Works Volume 1 ga dem nå i det minste et par liste toppere og hits, men albumet burde ha vært nedjustert, mye, og selv da, ville det tvilsomt kommet opp mot deres bedre utgivelser.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Piano Concerto No. 1, New Orleans feat. Joe Walsh og Tank

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Kjøpte både Underworld - Dubnobasswithmyheadman, og Orbital - Snivilisation samtidig i 1994.

Tror det er det mest opplevelsesrike jeg noen gang har gjort :D




Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Emerson, Lake & Palmer - Pictures at an Exhibition (1971)

Siste med ELP, og ei liveskive der innehar et ekstra kvarters bonusspor, innspilt i 1993.
Har null og niks kjennskap til det originale klassiske stykket, men visstnok ei konsert som skapte nok litt kontrovers, grunnet ikke akkurat 3 "tilbakeholdende" og meget talentfulle rockemusikere, som gjorde ei bombastisk versjon av det mange sikkert oppfattet som "hellig" grunn.

Ingen tvil om at det er Keith Emerson, som virkelig kjører showet her, og selv om det kan bli litt vel i overkant "mye", så ender det heldigvis ikke opp med total overdose.
Lyden av ELP live, er jo så absolutt imponerende, i større perioder, og veldig mye bra og tøft kommer frem.
Den fyldige bassen til Lake, vokalen hans og Emersons mer eksperimentelle stunder, sørger jo for at det blir ei konstant blanding av mektig, vakkert og litt "styggvakkert", som en jo gjerne liker med denne type tidlig 70-talls prog.

Mulig ei man ville hatt noe høyere på ratingen, dersom en var større fan av bandet. Og holder med det, fortsatt Brain Salad Surgery og debuten, som det beste de gjorde på 70-tallet.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Gnome, The Sage, Blues Variation, The Curse of Baba Yaga og The Great Gates of Kiev

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Body Heat - Original Motion Picture Soundtrack (2012) av John Barry

Får gjenta meg selv, fra i fjor høst, og etter nattens vellykkede gjensyn med den klassiske noir-thrilleren Body Heat (1981), fikk en jo lyst til å dra frem igjen dens fantastisk stemningsfulle og behagelige soundtrack.

Greide jo å gjøre glansnummeret, da med å kjøpe feil soundtrack, for en del år tilbake. Endte så opp med Joel McNeely og the London Symphony Orchestra sin 1998 versjon, som jo ikke var helt slik en hadde håpet på. Aldri dårlig, men det matchet ikke den varme, intense og deilige musikken til Barry, og hvor det nyinnspilte soundtracket, fremsto rett og slett altfor spinkelt, hvor særlig synthen og saksofonen, aldri helt kom til sin rette plass.

Endte så opp, med ei senere CD utgave, der besto av en massiv 2-disc versjon, som inneholdt det originale Barry soundtracket, en fyldig booklet, samt en haug med tidligere uutgitte spor og alternative kutt.

Nå orker jeg ikke å gå gjennom alle 140 minuttene med musikk, ettersom fra tidligere besøk, kan det bli litt vel "ensformig", å høre de samme melodiene, i ørten ulike varianter, og mulig mest for die hard fansen.
Likevel, Rateyourmusic har nå 2012 skiva, oppført som den der føles mest riktig å benytte seg av, når en skal rate og gå gjennom dette klassiske soundtracket, og særlig sporlista og spilletid, virker å stemme hele veien ut.

Nei, får bare gyve løs, og man blir kjapt innledet til filmens fantastiske og hjemsøkende stemning, i det Barrys forførende og faretruende Main Title, ankommer, og hvor bruken av kjølig synth mikset i hop med et tilbakelent piano, og fulgt så opp, av ei små sleazy saksofon, der alt sørger for et av komponistlegendens, aller beste film themes.

Perfekt måte å starte opp filmen til, og legger an tonen for resten av soundtracket på.

John Barry, i mine ører, er helt der oppe med John Williams, Basil Poledouris og Ennio Morricone, når det gjelder å lage minneverdig og storslagen filmmusikk, og føler en har knapt skubba borti toppen av et gedigent isfjell, da med tanke på det å utforske de mange ukjente albumene han har lagd og komponert, opp gjennom flere tiår. Men Body Heat er så absolutt et jeg er veldig glad for å ha i samlingen, og vel verdt å bruke litt ekstra pæng på, selv om det medførte til at en måtte handle det inn 2 ganger, så ja, original utgaven er definitivt der oppe, blant de aller beste når det kommer til 80-talls filmmusikk.

Alt i alt, jeg ga filmen en solid 8,5/10 og mye skyldes jo nettopp soundtracket, og føler at på egenhånd, er faktisk musikken helt der oppe, men at det å gi ei perfekt rating, blir litt "feil", ettersom man har masser av musikk igjen fra denne 2-disc utgaven, og kun vært innom det originale soundtracket.

Men likevel, få musikkalbum en har vært borti, har ei like stemningsfull og vakkert preg gående, og synes at det fortjener et halvt hakk oppat, og blir så med en knallsterk:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Main Title, I'm Weak, Chapeau Gratis, Hey Lady, Busted, Kill for Pussy, I'm Frightened, Oscar, Problem, Better Get Him og Matty Was Mary Ann

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Chris Rea - The Best of Chris Rea: New Light Through Old Windows (1988)

Ei slettes ikke så gæren oppsamling, og mulig en dose med både nyinnspilte Chris Rea slagere, samt tidligere uutgitte spor, og huskes godt, fordi Rea alltid har vært en av favorittene til pappa. Ganske så fin musikk å ha, på lengre bilturer, og kanskje nettopp mye av den slags, man forbinder med Rea. Men hjelper kanskje på, at han også kom med noen svære hits som Road To Hell og Driving Home For Christmas med på reisen.

Uansett, langt fra noe Rea "ekspert", og har kun ei studio skive (On the Beach), og den var man innom for to år tilbake, og likte ganske greit.
En fin blanding av hits og noen fine albumkutt, men forventer kanskje litt mer, av denne type samlere.
Det er vel hva man kan kalle for meget easy listening poprock, med lette og fengende melodier og refreng, der dessverre noen, blir raskt meget forglemmelige og tamme, men trenger ikke være blodfan, for å få igjen noe her. Da det er noe for alle og enhver.

Alt i alt, ei absolutt godkjent samling med både hits, mindre kjente låter og noen nyere bidrag.

Mulig en kanskje burde få sjekka opp litt mer av hans soloskiver, både de eldre, men også de mer blues retta og senere, for husker jo at han ble nærmest fryst ut, av sitt eget plateselskap, tross å ha levert hits for dem, i flere tiår. Men grunnet press i retning av å gjøre mest mulig 3 minutters streite radio poplåter, og ikke for lange og eksperimentelle blues rockere, så medvirket det til at Rea valgte etter hvert å starte opp på egen hånd, og det virket som en riktig avgjørelse for sistnevnte.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Working On It, Josephine, Candles, On the Beach, Fool (If You Think It's Over), Driving Home for Christmas og Steel River

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - The Big Express (1984)

Altfor lenge siden man var innom XTC albumene, og The Big Express, tror jeg faktisk er et av de, man knapt nok var innom, og såpass, at mesteparten på det, føles veldig "fremmed" i mine ører.

Denne kom vel i en tid, der bandet slet nok litt med å finne seg igjen, da etter å levert ei meget robust og imponerende new wave trio, der tok dem fra langt mer kraftslående og leken gitardrevne album, som Drums & Wires (1979) og Black Sea (1980), til det mer fyldige og varierte English Settlement (1982). Men ja, Mummer (1983) var aldri i nærheten av å matche dem, selv om det jo kom med noen flotte enkeltstunder, og godt mulig hintet om hva som skulle komme, utover 80-tallet, da med tanke på varmere og mer stemningsfulle poplåter.
Hjalp vel heller ikke på, at bandet havna på kant med plateselskapet, grunnet mangelen på hits og at de gikk vek fra å turnere, til å bli et studioband, samt tapet av trommeslager Terry Chambers, og ja, slikt kan helt klart gjøre sitt, til at arbeidsforhold og resultat ikke alltid blir helt tipp topp.

Vel, albumåpneren Wake Up, hinter litt om der de slapp fra Black Sea, da med et skarpere og mer oppjustert lydbilde, og mer fokus på gitarer og bass, men samtidig blandet inn med et litt drømmeaktig Kate Bush/Pink Floyd preg, og avsluttes på en veldig behagelig måte, gjennom ei nydelig outro, og av typen en godt kunne tenkt seg at de benyttet langt mer, utover.

Den litt mer "reggae" inspirerte og lekne All You Pretty Girls, samt hektiske og western aktige Shake You Donkey som ender med å falle litt mellom to "stoler", og er vel låter man prøver, og prøver, men aldri får helt til å sitte.
Slik blir det vel også, med den ganske så irriterende Seagulls Screaming Kiss Her Kiss Her, og innser at her kan det bli langt mellom de helt store høydarene.

Men, så ankommer heldigvis den vakre og skjøre This World Over, en av de virkelige store XTC perlene fra midten av 80-tallet, og nesten litt synd at en såpass fin låt, havna på en av deres svakere stunder. Dessverre fortsatt meget aktuell, og litt kjipt at tekstene på innsiden av 2001 bookleten, er av typen en må nærmest ha supersyn for å kunne lese eller tyde, det eller et kjempeteleskop.

Nei, fant vel aldri den helt rette flyten og balansen på denne skiva. Til det er det for mange og ganske så irriterende og skuffende spor, som bare flyr av sted og aldri blir værende, slik de altfor få, og mye større og bedre gjør.
Ser ingen vits i å rate denne noe særlig høyere, enn Mummer (1983), som kanskje ikke var så fæl likevel.

Likevel, skiva avsluttes med to sterke spor, men ja, meget skuffende gjenhør, og god påminnelse om hvorfor det har gått evigheter, siden man har hørt det igjen.

Trøsten får vel være, at de tok et stort steg i riktig retning, med prosjektet Dukes of Stratosphear og Twenty Five o'clock (1985), før de for alvor gjenfant gammel storhet, da med mesterverket Skylarking (1986).

Nei, denne blir tvilsom spilt igjen i sin helhet, og beholdes kun fordi man er veldig glad i XTC, og der Wake Up og This World Over, er blant sporene som gjør at en sliter med å gjøre seg av med albumet.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Wake Up, This World Over, I Remember the Sun og Train Running Low on Soul Coal

Elgen
Innlegg: 3304

Legg inn av Elgen »

Obituary - The end complete
30 år gammelt album i år og det er like bra, om ikke bedre (!) i dag

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Van der Graaf Generator - The Least We Can Do Is Wave to Each Other (1970)

Et av progens mørkere og mer dramatiske band, der i hop med King Crimson, var nok ei fin motpol til de "snillere" banda fra samme periode, og var i stand til å lage skikkelig deilig og "skitten" prog rock.

Andreskiva deres, bærer tydelig preg av være ei solid blanding av psykedelisk rock, jazz og teatralsk prog, og uten å ha hørt forgjengeren, virker det nå likevel som at bandet hadde funnet seg godt til rette her, da med et lydbilde som de skulle bli vel kjent for, utover 70-tallet.
Tross av ryktet som et av de "slemmere" progbanda, innehar de, i likhet med King Crimson, noen utrolig vakre og varme stunder, og der bruken av fløyter og saksofoner, gir dem et ekstra løft oppover.

Av høydepunkter, er det ingen tvil om at albumåpneren, med lyden av en truende vind (eller storm?), er ei utmerket måte å starte ting på, og går under det passende navnet av Darkness (11/11), alt mens den vakre Refugees, viser bandet fra en langt "mykere" side.

Likevel, det er nok skivas lengste, After the Flood som er prikken over ien, og den mest psykedeliske av dem alle.
Ei meget verdig avslutter, og er spent på hva en har i vente, fremover.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Darkness (11/11), Refugees, White Hammer og After the Flood

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - White Music (1978)

Fortsetter XTC reisen, og like greit å starte opp fra begynnelsen.
Lenge siden man sist var innom denne skiva, og der det hele pangåpnes, da med den øyeblikkelig uimotståelig fengende og tøffe Radios in Motion, før man så kastet rett ut i den minst like kvikke Cross Wires, der bærer preg av litt sci-fi Devo eller The B52s lignende "galskap".

Den sterke starten, fortsetter, i det This is Pop ankommer, og slikt bidrar jo i at en mulig får litt for høye håp, for resten av skiva.
Dessverre kan det hyperaktive lydbildet deres, ta litt vel av, og særlig der hvor de aller korteste snuttene, noen på knapt 1 minutt, er ja, vanskelig å ta innover seg, og blir mest av typen som ja, lynkjapt "pauseinnslag", mellom langt bedre låter.

Nei, skjønner jo at et sted må man starte, og ikke alle kan levere ei klassisk og bunnsolid debut, men XTC viser her at de er ikke redde for å ta sjanser, og prøve ut ulike ting, fremfor å bare kjøre "safe", hele veien ut.

Uansett, det er overraskende mange og tidlig ut, klassiske XTC stunder, der hintet om større ting i vente, men også en del, som ja, aldri faller helt på plass, og går jo så ut i fra ei 2001 remaster CD utgave, der innehar en solid porsjon med bonuskutt, der flere ville ha bidratt i å løfte albumet, minst et stort hakk, om de hadde vært inkludert, fremfor de mer middelmådige og forglemmelige originalkuttene.

Ellers kommer jo skiva med ei ganske så kul og annerledes cover, av Bob Dylans ofte omgjorte (av utallige artister) Along the Watchtower, og av de man har vært innom, må en si at XTC definitivt setter sitt preg på den, og det er jo slettes ikke noe negativt over.

Lite å utsette på bandets energiske og meget drivende sound. Der varierer mellom fartsfylt og meget tøff punk, til mer eksperimentelle og kanskje mer "knirkete" og neddempa forsøk, via new wave og pop-rock.

Og denne tidlige utgaven, innehar Barry Andrews, som ville forsvinne ut, etter album nummer 2, og til slutt ende opp som bandleder av britiske Shriekback.
Tror oppfølgeren Go 2, er en man aldri har vært borti før, og fant aldri i noen musikksjappe på 00-tallet. Men liten tvil, om at tredjeskiva, er der bandet for alvor tok et gigantisk steg opp, og etablerte seg som et av de beste og mest spennende av de utallige gitarrock baserte new wave banda fra Storbritannia i tampen av 70-tallet.

Alt i alt, ei godkjent debut, men ja, hadde enkelte av bonuskuttene (Science Friction) blitt stokka om, med de heller svakere albumkutta, hadde kanskje en litt vassere totalsum ikke vært helt ute av bildet.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Radios in Motion, Cross Wires, This is Pop, Statue of Liberty, Along the Watchtower og Neon Shuffle

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Terje Rypdal & The Chasers - Blue (1987)

Denne ble raskt handlet inn, etter at man hadde sett unna Heat (1995), og senere kjøpt inn soundtracket til den mesterlige Michael Mann krim-thrilleren, der inneholdt masser av minneverdige og sterke stunder, og da ikke bare på grunn av dens fantastiske skuespillgalleri og handling/karakter, men hvor det interessante og stemningsfulle utvalget av såpass ulike artister og låter ga øyeblikkelig positivt utslag.
Men det var liksom noe helt spesielt med lyden av Terje Rypdals lengtende og vakre gitarsoloer, som gjorde at man bare måtte høre mer av denne mannens musikk.

Blue og Chaser, var to som en fant og raska med seg i all hast, og hvor en kun hadde Mystery Man (ikke inkludert på noen av skivene) og Last Nite å gå uti fra, var en jo spent på hva man hadde i vente.
Vel, det går knapt et par sekunder, og The Curse, tross sin litt for korte spilletid, setter kjapt standarden for det som skal komme videre.

Fyldige og tidvis flerrende bassriff, melodiske synther, alt i hop med med Rypdals kald-varme gitar "ynking", samt ei små leken "reggae" tromming, er jo alt hva en elsker med denne type jazz-rock fra 80-tallet.

Men ja, så kommer den tunge og knalltøffe Kompet Går, der bygger og bygger seg opp mot en forløsende og mektig "gitarinferno", og nei, hadde nesten helt glemt hvor mye gull det er å finne igjen på denne 80-talls skiva, der er ikke bare fullt på høyde med Last Nite, men kanskje også overgår den.
Og ja, denne må spellas høyt!

Det er en type jazzrock, der makter å holde på interessen, så og si hele veien ut, og er tøff, melodiøs, stemningsfull, avslappende og utrolig vakkert levert. Og hvor en i perioder blir sittende og undre over hvorfor denne ikke er oftere med i diskusjoner eller oppramsinger over norske album perler, særlig fra 80-tallet.

Likevel, tross av å være ei midt i blinken introduksjon til Rypdal og hans Chasers, kommer en nok ikke unna med at det litt vel eksperimentelle og kanskje litt vel "rolige" sporet Og hva synes vi om det?" blir tja, ikke helt min greie.
Men, det lever vel kanskje litt opp til sin tittel, bare at nei, nesten 6 minutter med "bakgrunnsmusikk", fenger ikke nok til noe gjenhør og føles mest ut som noe der bare ble lagt på, for å fylle opp nok, til at det ble ei hel skive ut av alt sammen.

Slikt gjør jo at det må trekkes litt fra, og kjipt, for ville så gjerne gitt den litt høyere totalsum.

Alt i alt, tidvis nydelig musikk, da som skapt for de spesielle og sene stunder, eller bare lukke øya og tenke seg noe ala scenen fra Heat og nyte i vei.

Rating: 8/10

Høydepunkter: The Curse, Kompet Går, I Disremember Quite Well, Last Nite, Blue og Tanga

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Drums and Wires (1979)

Tredje albumet, og et av de aller første XTC albumene man handlet inn, mest på impuls, men husker jo at et av musikkmagasinene (Mojo eller Uncut) tok for seg et større spesialbilag rundt 70-talls New Wave rock, og hvor de nevnte bandet og spesielt denne skiva, da i en meget positiv omtale.
Tok noen runder før ting begynte å sitte, men var lite som slo følelsen når en var utendørs på løpeturer med hodetelefoner og ja, alle bitene etter hvert starta å samle seg opp, og viste til slutt bildet av et tidvis fantastisk stykke sen 70-talls pop-rock.

I likhet med forrige XTC plate, er dette ei 2001 remaster, med bonusspor og har jo siden, kjøpt inn skiva via ei nyere utgave fra 2014, og der inneholdt en ekstra masser av bonuskutt og annet, men valgte å gå for den eldre versjonen.
Uansett, albumet åpner opp med ei vanvittig sterk førsteside, hvor den buldrende og massive introen til Making Plans for Nigel, hinter om at XTC har større ambisjoner, enn kun å lage gode album.

Av absolutte musikalske høydepunkter, må jo den vanvittige knakenede og deilige bassen på Roads Girdle the Globe nevnes, og soleklart et av bandets aller beste 70-talls øyeblikk.

Drums and Wires er lyden av et band, som har tatt kvantesprang opp fra debuten, og har nå klart, å fylle nesten et helt album, med en herlig gitardreven og solide dose med melodiøs, fengende og veldig energisk pop-rock, og hvor både Colin Moulding og Andy Partridge har tatt store steg frem som tekstforfattere, der låtene deres er spekket med sjarmerende, vittige og skarpe tekster, og sliter med å velge ut hvem av de to, som står bakom de beste stundene, da de kommer jo på nærmest rekke og rad.

Alt i alt, ei skive, der førstesiden er nesten perfeksjon, og selv om ikke alt på side 2, er like robust og godt gjennomført, så er det liten tvil (uten å ha vært gjennom Go 2) om at tredjeskiva, er bandets første virkelige store albumklassiker, og et av de tøffeste som kom ut i 1979.
Hadde de gitt seg der, og sagt nok er nok, så er det vel mange andre band fra samme tid, som gjerne ville vært i Swindon guttas sko, men heldigvis hadde XTC langt større og bedre ting i vente, og nei, denne går nesten til topps, men kanskje et par låter som ikke helt når opp, til hva som skal til for en slik rating, men det er jommen ikke langt unna, på en god dag, og blir så med en "streng":

Rating: 9/10

Høydepunkter: Making Plans for Nigel, Helicopter, Day in Day Out, When You're Near Me I Have Difficulty, Ten Feet Tall, Roads Girdle the Globe, That is the Way, Outside World, Scissor Man og Complicated Game

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Black Sea (1980

Fortsetter i grunn der Drums and Wires slapp, hvert fall med tanke på det å øke mengden av enda mer massive gitarer, smelta sammen med lyden av gigantiske trommer.

Men innser tidlig ut, at det har blitt en stund siden man sist var gjennom hele skiva, for var liksom så bombesikker på at denne, var da enda bedre enn forgjengeren. Dessverre blir det litt for mye fillers, og tross av noen vanvittige killers, går jeg veldig fort lei, den konstant anmasende og stressa vokalen til Andy Partridge, som virker å ha tatt total kontroll på låtutvalget, og der Colin Moulding, slipper nå kun til, 2 ganger, og hvor bare en av bidragene, (Generals and Majors) er noe å juble over.

I likhet med resten av XTC skivene en har vært innom, er dette også ei 2001 remaster. 3 bonuskutt, og tja, denne gang var det helt på sin plass, da ingen er spesielt imponerende, om enn da ikke hinter til litt mer eksperimentelle øyeblikk, med bruk av synther og slikt, men ja, ikke noe en gidder å høre på igjen.

Black Sea, er definitivt lyden av et mer seriøst band, men kjenner at savnet av det varmere, varierte og mer lekne materialet fra tredjeskiva, gjør at en aldri helt får ting til å sitte slik man trodde det ville gjøre, og har en følelse av at de beste låtene her, har nok overskygget det faktum, at det er også en del ikke fullt så imponerende stunder inkludert, og slikt greier en bare ikke å ignorere.

Skivas soleklart største og beste spor, er Travels in Nihilon, der i perioder minner om noe King Crimson kanskje kunne gjort, i samme periode, og må vel være noe av det tyngste og mørkeste bandet noen gang lagde, og nesten synd, at de ikke fortsatte litt mer i samme gate, da de hadde et talent for slike beist av noen albumavslutninger.

Alt i alt, ei soleklar XTC klassiker, ingen tvil om det, og full av knallsterke spor, men blir nå likevel en liten nedtur, og må bare innse, at her har man måtte nedjustere ratingen et halvt hakk ned, siden forrige møte. Og blir så "kun" med en:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Respectable Street, Generals and Majors, Rocket from a Bottle, No Language in Our Lungs, Towers of London, Paper and Iron (Notes and Coins), Sgt. Rock (Is Going to Help Me) og Travels in Nihilon

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - English Settlement (1982)

To år siden forrige skive, og der bandet virker å ha tatt store steg bort fra sin tidligere, og langt mer energiske pop-punk og new wave fortid.
Og det mangler så absolutt ikke på det ambisiøse, og hvor English Settlement viser nå til et mer voksent XTC, som med ei spilletid på over 70 minutter, leverer et stykke mektig og variert popmusikk, med masser av variasjon, samt fokus på mer enn kun hjemlige trakter, og der denne åpenbart peker mot et større verdensbilde, der ikke lenger har noen musikalske grenser, og det passet Swindon gjengen, utmerket.

Der Black Sea, kun bød på 2 Colin Moulding spor, er det ikke umulig at han følte seg litt "forbigått", for her smeller han til med 2 øyeblikkelige popperler, først med den småtriste, men vakre Runaways, der teamet omhandler vold i hjemmet, og mulig en har nevnt det før, men Moulding må våre blant de mer oversette og beste bassistene fra den britiske 70-80 talls new wave eraen. Der kanskje aldri ble for "fancy og show-off" i innsatsen, men det er så mye herlige og fyldige småstore øyeblikk, og de løfter helt "ordinære" låter opp, et ekstra hakk, da med sitt lekne og spenstige preg.

Ball and Chain har også alltids vært en stor favoritt, og byr på ei langt mer rocka lydbilde, der bruken av synther, gir låta et ekstra lag med pop blanda inn med prog rock magi. Outroen er jo fantastisk, og skulle ønske den kom i en forlenga versjon.

Må vel også nevnes, at disse skivene har vel hatt en ganske så viktig og stor innflytelse på en rekke 90-talls britpop aktører som blant annet Blur, der en hører sistnevnte, gjentatte ganger utover i XTCs sene 70 og tidlig 80-talls utgivelser. Noe som ikke er noe minus, og tror faktisk Andy Partidge ble vurdert hyra inn som produsent, mye senere.

Å skrive om hver og bidige låt, gidder jeg ikke. Men når ei skive åpner med såpass sterke spor, og følger opp med den klassiske Senses Working Overtime, der ble vel gruppas største hit, ja, da vet en at man har noe meget godt på gang.

Utover, blir det nærmest total Andy Partridge dominans, og ikke at man klager, for det er en imponerende rekke med godbiter, men om en har noe å utsette på skiva, er det nok at de 72 minuttene kan ved tider, bli noe vel utstrakt. Ikke alle sangene trenger å bli dratt ut, med flere minutter, mens de en så gjerne skulle likt å hørt kanskje ei 20-30 sekunder mer av, ja, sånn går det, og blir litt småpirking av ei ellers topp plate, men sparer nok den høyeste ratingen, til litt senere.

Alt i alt, ei vanvittig fengende, variert og flott skive, der det er knapt et eneste dødpunkt, og hvor selve de "svakere" stundene, ville lett stått igjen som høydepunkt, på de to neste utgivelsene deres.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Runaways, Ball and Chain, Senses Working Overtime, Jason and the Argonauts, No Thugs in Our House, Yacht Dance, All of a Sudden (It's Too Late), Melt the Guns, It's Nearly Africa, Knuckle Down, Down in the Cockpit, English Roundabout og Snowman

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Mummer (1983)

Ei skive, man aldri helt fikk taket på, tross mange tidligere forsøk. Som med alle de andre XTC platene, er dette igjen, en 2001 remaster, spekka med bonuskutt, nesten et halvt album av bonusmateriale, og tja, hadde man virkelig trengt såpass mye? I dette tilfelle, nei.
Mulig det skyldes, at albumkuttene, er såpass varierende og sprikende, da mellom kvalitet og rett ned i, ja, ikke direkte fælt, men meget skuffende. Spesielt når en har nylig vært gjennom 3 såpass sterke album fra samme gruppe, og hvor Mummer er så absolutt ikke noen stor utgivelse, til det er det for lite og kanskje alt for "mye" på en og samme tid.

Likevel, blant all røra av for mange brautende og slitsomme stunder, finner man nå likevel varme og søte pop perler, ala Wonderland, Love on a Farmboy's Wages og Ladybird.

Kan jo forstå, at bandet kanskje hadde brukt opp litt av kreftene, ikke bare på å lage fantastisk musikk, men de var vel også nå, helt ferdig som liveband, og nå uten sin faste trommis (Terry Chambers), så godt mulig de følte at det var like greit å starte opp med "blanke ark", og ja, slik er vel i grunn Mummer og senere The Big Express, to "prøve og feile" album, der de likevel lærte leksa si, og ut av det, kom jo da, Todd Rundgren inn i bildet, og 60-talls psykdeliske flørtingen via Dukes of Stratosphear samt ja, 1986 klassikeren Skylarking, så en kan fint leve med å ha to heller skuffende album, vel vitende om hva som lå i vente.

Alt i alt, greier ikke bli for streng, men ja, tar man bort et par av de bedre låtene her, sitter man ikke igjen med for mye, og nei, dette er nok albumet fra Swindon gjengen, som gir meg minst igjen, og ender så med en:

Rating: 4/10

Høydepunkter: Wonderland, Love on a Farmboy's Wages, Ladybird og In Loving Memory of a Name

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Oranges & Lemons (1989)

Bestemte meg på forhånd å heller utsette gjenhøret med Skylarking (1986), mest fordi en vil ha en skikkelig godbit å jobbe seg frem mot, og håpe på noen hyggelige gjenhør/overraskelser på dens vei, men også fordi en da vil sjekke ut 2014 remasteren.

Uansett, med tanke på nevnte album ovenfor, og hvor så Oranges & Lemons fulgte opp, 3 år senere. Vel, de fortsetter jo å leke med 60-talls psykedeliske rytmer, og albumcoveret legger vel ikke akkurat skjul for det heller.
Alltid vært glad i Mayor of Simpleton og dens feel-good melodi og tekst, men skiva i sin helhet, flyter liksom ikke så godt sammen, som det en hadde håpet på, tross av å inneha flere solide spor, spredd godt utover.

Kjipt, for man vil så gjerne, men det blir bare hit, og ikke lenger.
Mulig en er noe streng med ratingen, men 10-15 minutter i minus (av spilletid), eller et par låter lagt over som bonusspor, og ting hadde nok sett langt lysere ut.

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Mayor of Simpleton, King for a Day, The Loving, Poor Skeleton Steps Out, One of the Millions, Cynical Days og Chalkhills and Children

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Nonsuch (1992)

Swindon gjengen fortsatte å gjøre som de selv ville, og virket ikke å bry seg særlig, om det som foregikk på verken hitlistene, eller av musikktrender.
Men klart, det er vel litt av "prisen" de tok, for et band som tidlig ut, forlot livescenen og som virket heller å foretrekke å ta ting i sitt tempo.

Men en klager selvsagt ikke, for det er jo nettopp mye av grunnen til at en såpass glad i dem, til å begynne med.

Denne skiva åpnes lovende, hvor The Ballad of Peter Pumpkinhead var ei man først hørte via coverutgaven til Crash Test Dummies, i anledning Dumb & Dumber (1994) soundtracket. Den søte og fengende My Bird Performs har også vært ei liten favoritt, og ja, det mangler ikke på god følelsen akkurat.
Dessverre må en også innse at en på forhånd, var kanskje litt vel skråsikker i hvilken rating det skulle gå.

Slettes ingen total nedtur, men kommer nå ikke utenom at albumet også innehar en del ujamne og små skuffende stunder, der kanskje ville stått bedre, om noen ble lagt over som bonusspor.
Likevel, bandet har ei nærmest utømmelig talent, i det å alltid smelle til med såpas av fengende, søte og varme poplåter, samt noen absolutte høydare, hvor meget mulig, den vakre Wrapped in Grey, står igjen som noe av det beste de gjorde, og ja, slikt gjør at man glemmer de svakere øyeblikkene.

Alt i alt, mulig en er noe i overkant gavmild, for den er ikke låt for låt, særlig sterkere enn Oranges and Lemons, men har nå alltids vært litt mer glad i denne, og blir så med en:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Ballad of Peter Pumpkinhead, My Bird Performs, Humble Daisy, The Disappointed, Holly Up on Poppy, Crocodile, Then She Appeared, Wrapped in Grey og Bungalow

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Paul Young - The Secret of Association (1985)

Kjøpt inn, ene og alene, grunnet den herlige feel-good hiten (skrevet av Daryl Hall) Everytime you go Away, der ble benyttet godt, i Planes, Trains and Automobiles (1987).
Til en tier, tenkte en jo, at det var like greit å bare gi den ei sjanse, og tja, 2 gjennomganger senere, og trist å høre nok ei dyktig sanger, fanget inne i et tidvis altfor gyselig og overprodusert 80-talls produksjon, der bruken av effekter, er mer parodisk enn særlig vellykket, hvert fall i mine ører da.

Alt er nå likevel ikke helt håpløst, for Youngs stemme, passer mye bedre inn, når skiva kommer med litt mer stemningsfulle og "mørkere" stunder.
Da får en litt tidlig Talk Talk vibber, med kjølig synth, fyldig bass og nei, synd det ikke ble satset mer på dette, og mindre av studio-dill-dall, der skjærer langt inn i øregangene.

Likevel, skivas beste stund, kommer faktisk helt til sist, med I Was in Chains, og vel, blir så med en små skuffende, men rettferdig totalsum av:

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Everytime You Go Away, Standing on the Edge, Soldier's Things, One Step Forward og I Was in Chains

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Chris Rea - The Road to Hell (1989)

Ny runde med Rea, og en som i hop med Clapton og Knopfler, alltid var ei stor favoritt hos pappa. Så ikke umulig at slikt har smitta over, med årenes løp.
Typisk "gitarpapparock", som ofte ble med på lengre bilturer, der skivene, eller kassettene, lå i dæsjbordet og ble bragt frem, når ting ble kanskje litt vel langsomt og kjedelig. Type musikk, som passet for alle om bord.

Slettes ingen fæl skive, selv om det kanskje kan bli et par type fillers for mye.

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Road to Hell Part 1 og 2, You Must Be Evil, Texas og Daytona

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Jørn Hoel - Varme ut av is (1987)

Impulskjøp, ene og alene grunnet Har en drøm, og tja, ikke noe særlig mer.
Skjønner jo tidlig ut hvor det bærer hen, og trengte vel ikke å gå lenger enn til CD coveret, som er prydet med overemosjonelle titler som:

Gråt når det er over, Svikta igjen, Ei hand å holde i, Elsk mæ sakte og "favoritten", Vi skal elske i sneen

Joda, det blir overdose med klisne og cheesy roligdans ballader, men aldri så fælt at det blir direkte smertefullt, og tåler ei gjennomgang, men så holder det, og selv om nevnte Har en drøm er ei knakende fin låt, så er det ikke nok til å gjøre meg noen "fan" av 80-talls Hoel, med det aller første.

Uansett, Jude og den synth-tunge Elsk mæ sakte, er heller ikke så gærne, og funker vel som hakket over bakgrunnsmusikk, men ikke av typen som forsvinner fullt ut, og innehar melodier og musikk, som gjør at de greier å holde litt på interessen.

Rating: 3/10

Høydepunkter: Har en drøm

FjodorDVD

Legg inn av FjodorDVD »

trønderen skrev: man mar 07, 2022 12:20 pm
Mehell skrev: tir jan 11, 2022 1:00 pm Roger Waters.
Amused to death.


Hele albumet er et stort høydepunkt, og dette er et album som jeg har hørt på siden det kom ut i 1992, uten å gå lei.
For meg er dette trolig tidenes beste album, og i hvert fall et av de beste.
10/10
Et genialt album. Helt der oppe på topplisten min også, men det er et par PF-album jeg setter høyere. Uansett, det er vel sagt at Amused to Death hadde fått enda mer anerkjennelse hvis det sto PF på coveret. Dessverre.
Om det finnes en liste over ukjente geniale album har vi her en toppkandidat.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Apple Venus: Volume One (1999)

Få hadde vel trodd, at ei gruppe som muligens vil for mange, bli husket først og fremst som et utrolig produktivt og dyktig, men kanskje litt for små sært åttitallsband til å slå an blant de helt store masser, og der hadde gått litt i "glemmeboka", skulle komme til å avslutte det kommende tiåret, og da ikke bare med å utgi et av sine aller mest imponerende album, men attpåtil stå bakom noe av det vakreste, som ble gjort på 90-tallet.

Fra den rolige "vanndryppende" og mektige oppbygningen i River of Orchids, og frem til den endelige og forløsende reisen mot det ukjente, i The Last Balloon, er XTCs "comeback" album, et av disse, der en selvsagt aldri var verken klar over at band eller skive eksisterte, i 1999, men er jo overlykkelig over at man omsider fant frem.
Denne skiva tok det litt tid, før man fant frem til, grunnet at CD versjonen var for lengst, enten ute av produksjon, eller meget overprisa, og selvsagt, ikke lenge etter at man endelig kom over ei pent brukt utgave, til en hyggelig pæng, så dukka altså ei 2015 remaster ut, og ja, måtte nesten handles inn, en gang til, og noen skiver er jo verdt å ha en "back up" av, sånn kun i tilfelle noe skulle "skje".

7 lange år hadde jo gått siden Nonsuch, og nå er altså XTC gått fra å være en trio, til en duo, hvor Dave Gregory er med som gjestemusiker.
Men klart, med seg, har dem nok et mindre arsenal av talent, og der produksjonen, låtene og nei, det høres SVÆRT og mektig ut, og ikke noe som "kun" 2 karer har klart å stelle i stand. Men for noen karer det er snakk om.
Colin og Andy er virkelig i form her, og selv om sistnevnte nok en gang dominerer, er heldigvis ingen svake stunder å spore, og de to utfyller hverandres bidrag, til nær perfeksjon.

Der de to forgjengerne inneholdt litt for mye fyllkalk og fremsto kanskje litt usikre i hvilken retning de ville ta, særlig etter Skylarking, er det et langt mer avslappet og ikke fullt så "presset" XTC, der får mye mer spillerom, til å gjøre akkurat hva de selv ønsker, og minner litt om hva Talk Talk ville også gjøre, når de bestemte seg for å gi en svær langefinger rett i fleisen til sitt plateselskap på tampen av 80 og tidlig 90-tallet, og utgi musikk, som ikke lenger ble ansett som "kommersielt salgbar".

Og ja, i retur får man en imponerende samling, med noen av deres aller mest uimotståelige søte, lekne, skarpe, sjarmerende og ikke minst fengende låter, rett i fanget.
Nei, sliter litt med å velge (må jo ha et gjenhør snart) mellom denne og Skylarking, for dette er jo lyden av vår og sommer i full anmarsj, og har jo vært litt vel gnien på ratingene angående XTC siste tid, men de helt spesielle spares til når alt føles riktig, og slike album vokser ikke på trær, men dette må bare bli med en knallsterk og vel fortjent:

Edit:

Glemte å nevne, at dette er 2015 Ape CD Remasteren, der har fantastisk lydkvalitet og en booklet med overraskende lett å lese (for en gangs skyld) tekster.

Rating: 10/10

Høydepunkter: River of Orchids, I'd Like That, Easter Theatre, Knights in Shining Karma, Frivolous Tonight, Greenman, Your Dictionary, Fruit Nut, I Can't Own Her, Harvest Festival og The Last Balloon

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Frank.N.Steen skrev: man apr 11, 2022 4:54 pm Bilde
Jørn Hoel - Varme ut av is (1987)
Håhåhå, denne husker jeg. :lol: Jeg bodde i Bardufoss (ekte army brat) da Hoel vant Spellemannprisen i 1987 og hele Nord-Norge gikk faenmeg amok, inkludert foreldrene mine. "Gråt når det er over" ble satt på replay umenneskelig mange ganger, og gode Gud hvor mye jeg hatet denne plata. Det grusomste var at jeg ikke var gammel nok til å eie egen musikk så jeg var dømt til å lytte til hva enn de voksne spilte på Sølvsuper'n. Vi flyttet sørover samme år, og da forsvant Hoel-hypen gradvis. I senere tid fant jeg ut at "Har en drøm" ble laget til Wam & Vennerød mesterverket Drømmeslottet - selve definisjonen av en perfekt storm!

Ser at du har hatt en XTC marathon i det siste. Apple Venus: Vol 1. var første møte med gjengen for meg. English Settlement er nok favorittplata, men AV: V1 har den beste låta med "River of Orchids" - ett av historiens beste åpningskutt.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Hitherto skrev: man apr 11, 2022 11:39 pm Håhåhå, denne husker jeg. :lol: Jeg bodde i Bardufoss (ekte army brat) da Hoel vant Spellemannprisen i 1987 og hele Nord-Norge gikk faenmeg amok, inkludert foreldrene mine. "Gråt når det er over" ble satt på replay umenneskelig mange ganger, og gode Gud hvor mye jeg hatet denne plata. Det grusomste var at jeg ikke var gammel nok til å eie egen musikk så jeg var dømt til å lytte til hva enn de voksne spilte på Sølvsuper'n. Vi flyttet sørover samme år, og da forsvant Hoel-hypen gradvis. I senere tid fant jeg ut at "Har en drøm" ble laget til Wam & Vennerød mesterverket Drømmeslottet - selve definisjonen av en perfekt storm!

Ser at du har hatt en XTC marathon i det siste. Apple Venus: Vol 1. var første møte med gjengen for meg. English Settlement er nok favorittplata, men AV: V1 har den beste låta med "River of Orchids" - ett av historiens beste åpningskutt.
Hoel er sikkert en hyggelig fyr, men den debut plata var ganske så "tøff" å komme seg gjennom. Men om noe positivt kom ut av det hele, så ja, ikke så dum den ideen om et gjensyn med Wam & Vennerøds Drømmeslottet, som huskes som ei ganske så spesiell film, men ikke uvanlig fra de to herrers mange eventyr. Synd de ikke fikk langt flere av sine verker ut på DVD, husker jo at både CDON og Platekompen, i en periode hadde opptil flere DVDer med bilder/titler liggende som "kommende", men de kom jo aldri, og vel, antar at 5-6 filmer var det man fikk, og glad for det, men nå er jo norsk film ikke særlig imponerende (sammenlignet med Danskene og Svenskene) i å ta vare på filmarven sin, dessverre.

For meg var nok XTC møtet tidligst ut, med de mer energiske new wave/pop-rock skivene via Drums & Wires, Black Sea, English Settlement og ja, slikt gjorde at album som Skylarking kom litt som et "sjokk", mulig det ville vært enda større, om en hadde gått fra nevnte 70-tidlig 80-talls albumtrio, og rett til Apple Venus Vol. 1, men det var vel faktisk det aller siste av XTC skivene man har kjøpt inn og hørt, og nei, et av disse banda, som virker å være i stand til å ta en lang time-out, og så plutselig klemme ut slike "små" mesterverk, for så å forsvinne igjen.

Av norske artister og skikkelig lændeplager med stor L, huskes jo med varierende barndomsminner, hvordan pappa ville nærmest spille Gitarkameratene på bilstereoen, til kassetten nesten gikk opp i røyk.
Klart, alt var ikke fryktelig, men det å høre det samme, om igjen og om igjen, under en veldig laaang og varm biltur mot Sørlandet, nei, det gikk virkelig på nervene løs, og sjeldent var man mer glad for disse gamle rasteplassene (der sikkert mange er en saga blott i dag) med litt ro og fred, minus bilene som kjørte forbi.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»