Hva var det siste albumet du hørte på?

[LondoMollari]

Jeg har ikke hørt Phallus Dei, men de to oppfølgerene er bra. Spesielt Tanz Der Lemminge, som til tider er nærmest standard symfoprog. Plata har en lang improvisasjon også, men den funker bra. Så det albumet anbefales.

[Frank.N.Steen]

Jeg har ikke hørt Phallus Dei, men de to oppfølgerene er bra. Spesielt Tanz Der Lemminge, som til tider er nærmest standard symfoprog. Plata har en lang improvisasjon også, men den funker bra. Så det albumet anbefales.

Trodde det var den jeg også hadde, men innså at det var ei samler ved navn Lemmingmania (1975), som tja, bar preg av å være kanskje litt for variert men virker som Yeti og den du nevnte er de man får legge til side som mulige album å sjekke ut, om en skulle få lyst til å høre mer fra bandet.

[Frank.N.Steen]

Van Morrison - Still on Top - The Greatest Hits (2007)

Ei fyldig samler fordelt på 3 skiver, der innehar mange av mannens største hits, både som solo artist men også fra tiden med Them.
Utgitt i en tid der han hadde mye på gang, kanskje litt vel mye, da flere av de planlagte remastrene aldri ble noe av, men heldigvis fikk en tak i de man manglet, eller virkelig ønsket å oppgradere fra tidligere utgivelser. Han utga vel også ei ny studio skive oppi alt sammen.

Tror ikke jeg har vært innom noen tidligere Best Of CDer fra Van the man før, og denne kan jo ikke være så gæren sted å starte opp.
Kommer raskt i godt humør, og selv om det sikkert har vært ei tøff jobb å samle så mye hits og godlåter, da fordelt på 3 skiver og samtidig opprettholde ei viss flyt og sammenheng, så synes jeg den lykkes meget bra.

Klart, her det er jo veldig frem og tilbake i årstall og slikt, men som sagt lite å si på feel good stemningen, og kan være ei fin skive for de som kun vil ha artistens mer kjente låter, men ikke er så veldig interessert av å høre gjennom et helt album. For min del er det mest ei vinn-vinn situasjon, for ser virkelig frem til å starte å høre gjennom de eldre klassikerne hans, for her tror jeg 5erne og 6erne vil komme på rekke og rad.

Alt i alt, CD1 er nok den beste av de 3 skivene, og utover blir noe flyten litt av og på, for mye pop ballader og rolige, skulle ønske det var langt mer trøkk og full guffe, men sikkert ei fin plate for både gamle og nye lyttere.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Jackie Wilson Said (I'm in Heaven When You Smile), Dweller on the Threshold, Whenever God Shines His Light
feat. Cliff Richard, Moondance, Bright Side of the Road, Brown Eyed Girl, Crazy Love, Someone Like You, Them - Gloria, Into the Mystic, Domino, And It Stoned Me, Have I Told You Lately?, Them - Baby Please Don't Go,
Full Force Gale, Warm Love, Did Ye Get Healed?, Tupelo Honey, Queen of the Slipstream, Coney Island osv...

[BiggusD]

Ren sjelefred.

[Frank.N.Steen]

Can - Future Days (1973)

Enda ei tysk gruppe man sikkert impulshandla inn for årevis siden, da etter ei større gjennomgang med ulike anbefalinger fra et britisk musikkmagasin som tok for seg 60-70 og 80-talls "Prog, psychedelia og Spacerock", men der inkluderte også en god porsjon amerikansk jazz-rock, fusion og da til slutt tysk krautrock.

Føler vel at mye av fokuset gikk kjapt mot den britiske varianten, mens den tyske kom en nok ganske seint inni, men mulig at den som venter, han venter ikke alltids forgjeves, eller så det sies.
Can har jeg aldri hørt noe på, men mye om, mest grunnet at bandet og spesielt skiva Tago Mago virker å ha vært ei tung innflytelse på hvordan Mark Hollis og Talk Talks senere studio album ble spilt inn.
Så først nå, mange år etter, at en omsider starter å grave seg litt dypere ned i musikksamlingen, at en finner frem ei potensiell liten uhørt skattkiste av ei plate.

I sterk kontrast til nylig hørte Amon Duul 2 og deres litt ujamne debut, så fremstår lyden av Future Days og dets nydelige tittelkutt, som et band som virkelig har funnet seg godt til rette, og innledes med ei varm små leken og "ristende" intro, som blir mer og mer intens, desto lenger ut en kommer.

Sånn musikk som bare griper tak i øra dine og sender deg på ei liten men vakker reise. Det bobler og bruser, svever i vei, med en haug av ulike lyder før den småhviskende vokalen får slippe til etter hvert. Vakkert burde vel egentlig være den beste og mest effektive måten å beskrive denne musikken med.

Spray er ei ganske tilnærma motpol til den mer stemningsfulle Future Days, der minner mer om amerikansk jazzrock, og har ei real groove i seg tidlig ut. Likevel blir det nesten ei små skuffende opplevelse, da en virkelig kom godt inn i det forgjengeren la opp til.
Slettes ikke fælt, bare at en er vel kanskje ikke så altfor glad i denne type jazza rock over lengre tid, spesielt når de 8-9 minutter føles ut som 80!

Moonshake er den korteste, med knappe 3 minutter intens og drivende "funk-rock", og deretter avsluttes det med Bel Air og lengste sporet på rundt 20 minutter, som innehar noe av den samme fine flyten som det åpneren stilte såpass bra opp med.

Et album som definitivt vil besøkes senere, kanskje bedre å få sjekka ut et par av bandets tidligere utgivelser, og få noe å sammenligne med.
Kommer ikke unna likevel, at det er noe småfrustrerende når en så gjerne ønsker å rate ei skive litt høyere opp, men den ene låta står liksom litt i veien, og vel, ei meget godkjent plate, uten tvil så lander da inntil videre på en:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Future Days, Moonshake og Bel Air

[Frank.N.Steen]

Faust - Faust / So Far (2000)

Fortsetter kraut-reisen litt lenger, og denne skiva innehar de to første studio platene til Faust, da fordelt utover en CD.
Aldri hørt før, og innså vel tidlig ut at det kom til å bli en "interessant" lytteropplevelse.

Joda, dette ble dessverre ei tidvis jævlig gjennomgang av random ulyder, vræling, skriking, prating, og diverse smell, rasle, skrangle og masse annet, men synes en eller annen fyr på Rateyourmusic beskrev skiten best som: "Sirkusoppkast" og ja, etter å ha utsatt øya mine for makkverket som var Chaiman of the Board (1998) med Carrot Top i natt, fullførte jeg så bragden med å komplett fucke opp de stakkars øra mine med denne helsikes drittmusikken, FAEN!!!!

Klar over at det skal være eksperimentalt og utforskende, helst bryte med absolutt alt som hadde blitt gjort tidligere, hvert fall i Tyskland. Men der amerikanske og engelske band som Zappa, Pink Floyd osv maktet å gjøre det interessant og utfordrende, men likevel innehadde ei leken og sjarmerende preg, fremstår Faust og deres først album som rein tortur, og andre skiva deres skal være litt av ei åpenbaring, om dette skal gå noe høyere enn terningkast 0.

Trodde det skulle bli en stund til noe ville "overgå" Lou Reed og Metal Machine Music, men Faust er jommen ikke langt unna her i større perioder.

Så skjer det faktisk noe positivt for en gangs skyld, i det It's a Rainy Day, Sunshine Girl åpner andre skiva. For dette er jo nesten smått "sjokkerende", det er musikk som en kan stampe foten i takt til, og fremstår jo som nærmest kommersiell i forhold til alt debuten hadde å by opp med.

Kanskje det bare ei ondskapsfull spøk, og så er det rett ned i den eksperimentelle smørja fra debuten, men den låta alene sørger for at terningkast 0 kan skrinlegges, om ikke resten av materialet er total ræv.

Dessverre fikk en halvveis rett, vel, ikke total ræv, men veldig langt unna den tidvis imponerende albumåpneren, og har for mye musikk liggende på vent, til å kaste bort mer tid på noe som gir meg så gjennomført lite i retur.
Mulig en vil vurdere å sjekke opp noe av de senere albumene via Youtube, men det kan bli flere livstider før noe slikt vil skje.

Vel, i det minste fikk jeg nok en gang kvitta meg med et album en aldri vil høre igjen eller beholde, slik at mer verdig musikk kan få plass fremover i tid.
Men håpet jo selvsagt på at det kunne være noe positivt man kunne ha mer glede av, og slik gikk det altså ikke denne gangen.

Rating: 3/10

Høydepunkter: It's a Rainy Day, Sunshine Girl

[Frank.N.Steen]

The Who - Tommy (1969)

Ny runde med The Who, og denne er fullstendig overlegen forrige ukes skuffende gjennomlytt av The Who Sings My Generation (1965), som tross av to klassikere midtveis, fremsto som ei altfor ujamn og små tam debut.
4 år senere, og bandet har vokst seg som langt mer albumorientert da med ei massiv rocke opera, der åpnes med den fantastiske Overture, spekket med variasjon og innlevelse. Deretter ankommer ei meget imponerende rekke med varierte og flotte spor.

Om det er noe å utsette på, så er det vel ens eget forhold til slike overlange rocke operaer, da mellom 70 og 80 minutter med musikk ofte kan bli i overkant tøft å ta inn over seg på en gang. Så trengte nok noen runder ekstra før ting begynte å sitte.

Uansett, tross at ikke alt er gull hele veien, så makter nå skiva å holde på interessen så og si hele veien, og innehar til nå noen av de beste stundene en har hørt fra britene, og står for øyeblikket som den skiva en har fått mest utbytte av fra gruppa.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Overture, 1921, Sparks, Christmas, Cousin Kevin, The Acid Queen, Underture, Pinball Wizard, Go to the Mirror!, I'm Free og We're Not Gonna Take It

[Frank.N.Steen]

Ray Charles - Genius Loves Company (2004)

Aldri hørt noe særlig fra Ray Charles, annet enn gjennom enkeltlåter og ikke over et helt album. Og dette er vel noe av det aller siste han medvirket på, før han gikk bort samme året. Uansett, et imponerende gjestegalleri med musikerlegender stiller jo opp, men tviler på at dette er det beste stedet å starte ferden med, hvert fall angående hans mange studio album. Til det blir ting litt for avslappende og søvndyssende, altfor tidlig ut. Fullt mulig ei som gjør susen som bakgrunnsmusikk på restauranter eller venteværelser, men dæven dette motiverer ikke til mer enn ei gjennomgang.

Allerede halvveis gjennom, og enda ikke greid å få luka ut ei skikkelig høydare, uten at det betyr total nedtur.

Vel, i det minste starter ting å bli noe mer givende utover, der B.B. Kings og Van Morrisons opptredener sørger for at en ikke faller i koma.

Så nei, denne går nok kjapt ut av samlingen.
Sikkert et must for fansen, men for nyere lyttere finnes det sikkert noen langt bedre samleplater, til å få ei fin og mer variert introduksjon av mannens lange karriere.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Sinner's Prayer with B.B. King og Crazy Love (Live) with Van Morrison

[Big George]

Ray Charles med en låt fra 30 tallet Georgia on my mind er bare helt nyyyyyydelig.
Men den er neppe på det albumet du sikter til. Virker som plata di er en duett-greie

[Frank.N.Steen]

Ray Charles med en låt fra 30 tallet Georgia on my mind er bare helt nyyyyyydelig.
Men den er neppe på det albumet du sikter til. Virker som plata di er en duett-greie

Ja, duetter virket å være ei populær måte å selge eldre artister på, og husker at en var innom ei med B.B. King og flere av de samme navna gikk igjen der også. Heller ikke den var spesielt imponerende, for trygt og tilbakelent, så mer egna for fansen og kanskje ikke stedet man starter om en er helt i startgropa.

Mulig Charles er mer ei singel artist enn album artist. Men vil nok uansett se om en ikke kan finne noen samlere av ham neste gang man er innom noen bruktsjapper i Oslo og omegn.

[Big George]

Er du noengang i København er Accord Records med tre butikker helt fantastisk-
Jeg har tilbrakt noen timer i de butikkene. Det er second hand /brukt vi snakker om.

[Frank.N.Steen]

Er du noengang i København er Accord Records med tre butikker helt fantastisk-
Jeg har tilbrakt noen timer i de butikkene. Det er second hand /brukt vi snakker om.

Interessant tips, takker.

Har ikke vært på dansketur på ei mindre evighet, men husker med glede sist besøk, og en "snubla" innom ei gedigen filmsjappe der hadde alt mulig, og mens resten av familien handlet mat og drikke, var en selv fullstendig fordypet i tårn etter tårn med VHS kassetter og DVD.
Fikk meg også en god latter, når en så at ved kassa var det både barnefilmer og hardporno plassert rett ved siden av hverandre, og når vi senere besøkt ei random matvarebutikk, gjentok kombinasjonen barnefilm og porno pluss litervis med brennevin.
Det gikk i Bamse med venner i ene hylla, og Helga tar i mot halve Berlin i den andre enden.

[Big George]

Høres ut som den butikken som er lagt ned- Den skiftet også adresse så det er litt vanskelig å beskrive den siden jeg ikke husker navnet. men den hadde innmari mye dvder og vhs før det.
Danskene var aldri like USA og UK orienterte som oss i Norge, men jeg har funnet mye interessant
fra begge landene som jeg ikke har gjort i Oslo.
Når det gjelder Accord Records må jeg ta forbehold om at de ikke har lagt ned siden nesten alt jeg liker er lagt ned i København
enten det er kaffebarer, kinoer, dvd og musikk butikker, fastfoodsjapper.
Det forklarer delvis hvorfor jeg ikke har vært i den byen på tre år

[Big George]

"Helga tar i mot halve Berlin i den andre enden." Måtte man kunne tysk for å se den ?

[Frank.N.Steen]

"Helga tar i mot halve Berlin i den andre enden." Måtte man kunne tysk for å se den ?

Tror ikke man trengte tekst for å for fullt utbytte her nei.

Leit så mye av interesse og glede har blitt nedstengt siste årene. Mulig pandemien har hatt ei negativ innvirkning.

Hender jo en er i Oslo og går rundt i gatene, og hvor det en gang var flust med film, musikk og bok/tegneserie butikker. Ikke kun av typen Akers Mic, Free Record Shop, Hysj! Hysj!, Musikkverket, Video Nova osv men en haug av mindre aktører, der gjorde at en aldri visste helt hva man kunne finne der.

Penga satt rimelig løst når en kunne ha 5-10 ulike vannhull, med et par minutters gangavstand fra hverandre, og fin måte å sammenligne litt pris og utvalg før en bestemte seg.

[Frank.N.Steen]

Quadrophenia - Music From the Soundtrack of The Who Film (1979)

Trodde dette var The Who skiva Quadrophenia, men viste seg at en har plukka med seg soundtracket til filmen med samme navn.
Så mulig det er ei viss annerledes låtrekke og ser også at siste del av albumet er spekket med ulike 50 og 60-talls hits fra mest amerikanske artister.

Uansett, fokuserer nå mest på The Who, som dominerer på første halvdel, og leverer noen enorme øyeblikk, og selv om det er mye fint og gjenkjennelig på andre sia også, er det ingen tvil om at britene leverer de beste stundene, og må nok legge deres originale album på lista over de man må vurdere å handle inn fremover.

Rating: 8/10

Høydepunkter: The Real Me, I'm One, 5:15, Love Reign O'er Me, Bell Boy, I've Had Enough, Doctor Jimmy, Get Out and Stay Out og The Punk and the Godfather

[Big George]

Had Enough fra LPenWho are you er en vinyl single jeg måtte ha.

The Who er et undervurdert band
som gikk underskudd hele tiden til de ble hyret inn til en av de største festivalene
sa vokalisten Roger Daltry i et program

[Frank.N.Steen]

Var det Alice Cooper som utalte seg noe om at "Alt man har blitt fortalt om Who og deres ville eventyr, er bare 10 prosent av hele sannheten" eller noe lignende. Tipper hotellregningen ble raskt økt noen ekstra hakk, etter at Who gutta hadde festa og rast fra seg i toppetasjen.

[Big George]

Var det Alice Cooper som utalte seg noe om at "Alt man har blitt fortalt om Who og deres ville eventyr, er bare 10 prosent av hele sannheten" eller noe lignende. Tipper hotellregningen ble raskt økt noen ekstra hakk, etter at Who gutta hadde festa og rast fra seg i toppetasjen.

Det var trommeslageren Keith Moon med trolig den verste ADHD som er kjent som er opphav til mange av historiene. Peter Townsend ødela gitarer og var rimelig vill. Senere har han stått frem som offer for seksuelt misbruk i sin barndom

PS Accord heter bare Accord ifølge de posene jeg har liggende Så Accord records
heter de ikke hvis de noengang har het det.

[Big George]

“With the use in CSI, fuck! It just hugely, dramatically, powerfully spread the word about the potential,” Townshend explained. “These were some of the best songs that the Who had ever recorded. They were on TV over and over and over and over again. It just reminded people that we were still there. I think it probably helped us to come back.” Specifically, “Who Are You,” “Won’t Get Fooled Again,” I Can See for Miles,” and “Baba O’Riley” are used as themes to set the mood for whatever forensic high jinks occur weeknights.

Noen ord fra låtskriveren Townshend om at tv folkene bak CSI benyttet The Who-låter.

[Frank.N.Steen]

“With the use in CSI, fuck! It just hugely, dramatically, powerfully spread the word about the potential,” Townshend explained. “These were some of the best songs that the Who had ever recorded. They were on TV over and over and over and over again. It just reminded people that we were still there. I think it probably helped us to come back.” Specifically, “Who Are You,” “Won’t Get Fooled Again,” I Can See for Miles,” and “Baba O’Riley” are used as themes to set the mood for whatever forensic high jinks occur weeknights.

Noen ord fra låtskriveren Townshend om at tv folkene bak CSI benyttet The Who-låter.

Må ha kosta noe enormt å få rettighetene til å bruke mye av disse eldre Who slagerne, og attpåtil som Theme låt i hver bidige episode, sesong ut og inn.

Virket å være ei greie utover 00-tallet med kjente 70 og 80-talls hits, særlig fra britiske band som fikk ei ny vår via å bli kjenningsmelodi for amerikanske tv-serier. Så vel ikke for mye på Charmed, med husker jo godt de flotte damene samt ei slettes ikke så fæl cover av The Smiths klassikeren:

Når det gjelder Who og CSI, er det nærmest umulig å fjerne minnet om David Carusos latterlige one-liners og solbriller på, deretter se tøffest mulig ut i åpningen av ei ny episode, etterfulgt av Roger Daltreys primal brøl:

[Frank.N.Steen]

Van Morrison - Saint Dominic's Preview (1972)

Pangåpnes med den fantastiske og uimotståelig fengende Jackie Wilson Said (I'm in Heaven When You Smile) før Gypsy ankommer med ei litt "av/på" fengende-stopp-fengende melodi, og kanskje ikke helt på samme nivå som forgjengeren, men slettes ikke verst den heller.

Etter 3 noenlunde fartsfylte og kortere spor ankommer så ei meget lang bidrag, som er levert på et mer "luftig" vis i den flotte Listen to the Lion.
Og ja, synes ting virkelig tar seg opp her med både nevnte 11 minutters låt og tittelkuttet, mens avslutningen i Almost Independence Day minner jo ganske mye om Pink Floyds - Wish You Were Here som ble til et par år senere.

Alt i alt, ei skive man så gjerne ville få mer ut av, og ikke umulig den kan stige noe når en vil høre igjen Astral Weeks og Moondance, for virker å være disse to klassikerne som blir nærmest stykka opp og deretter spredt utover hans 1972 album.

Så inntil den tid, tror jeg man ender opp med ei godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Jackie Wilson Said (I'm in Heaven When You Smile), Listen to the Lion, Saint Dominic's Preview og Almost Independence Day

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - The Monument Singles Collection (1960-1964)

Ei massiv samler fra 2011 som innehar 2 CDer med fokus på alle hans klassiske singler fra tiden hos Monument Records på første halvdel av 60-tallet, inkludert en med A-sidene og en til B-sidene.
Det følger også med en DVD fra en konsert rundt 1964-65 fra Nederlandsk tv, hvor Roy opptrer live med en rekke hits.

Alle låtene er utgitt i Mono lyd.

Har vært innom flere av mannens studio album, både tidlige og senere, og ingen tvil om at de ofte led av en periode der fokuset var mest rettet mot den ene hiten, og ikke det å fylle opp et helt album med kvalitet. Likevel så imponerte dem ved å inneha noen fantastiske B-sider, som var fullstendig overlegne albumlåtene, så det å ha hans beste av begge verdener på en og samme utgivelse, samt unngå for mye fyllkalk, det er jo ikke så dumt om en er ekstra glad i Roy Orbison.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Uptown, Only the Lonely, Blue Angel, Running Scared, Lana, Crying, Let the Good Times Roll, Blue Bayou, Dream Baby, The Crowd, Working for the Man, In Dreams, Falling, It's Over, Oh, Pretty Woman, Pretty Paper, Today's Teardrops, Love Hurts, Candy Man, Mean Woman Blues, Shahdaroba, Distant Drums og Beautiful Dreamer

[Frank.N.Steen]

Sam Cooke - Portrait of a Legend: 1951-1964 (2003)

Enda ei samler, og fra en artist som en har jo hørt bli benyttet i mang ei film og tv-serie, men aldri noe særlig lenger enn det.
Stor stemme, ingen tvil om det. Og skiva innehar noen fantastiske låter, men vi snakker rundt 30 låter og nesten 80 minutters spilletid.
Alt er virkelig ikke gull, og en må gjennom veldig mye oversukra ballader og søvndyssende vuggeviser, før man omsider kommer seg frem til de virkelige høydepunktene.

Mulig ei man vil beholde videre, hvert fall inntil en kan finne ei tightere samler, og ender så med ei streng:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Wonderful World, Chain Gang, Bring It On Home to Me, (Ain't That) Good News, Meet Me at Mary's Place, Twistin' the Night Away, Shake, Tennessee Waltz, Another Saturday Night og A Change Is Gonna Come

[Big George]

Kjøpte en dobbel LP med det beste av Sam Cooke allerede på 80 tallet.
Stappfull av gode låter Good times er en favoritt og det var det også for min exdame
Fyren ble skutt og drept 33 år gammel. Han både skrev låtene og hadde bra stemme.
Men det å være svart var ikke greit dengang.
Spør du meg var han bedre enn Elvis.
Han skal vissnok være mye spilt av artistene fra 50 og 60 åra på
diverse strømmetjenester Spotify og lignende.
Det fortjener han. Sam Cooke låter tåler å høres den dag i dag.

[GoldenTeacher]

David Gilmour (Giklmour) - 1978
Dreamboat Annie (Heart)- 1975

Selvsagt på vinyl.

[Frank.N.Steen]

Frank Zappa - Baby Snakes (1983)

Ei live konsert med fokus på det mer rølpete og humoristiske, med et par herlige innslag ala Disco Boy, Titties 'n' Beer og delvis Punky's Whips, men også et som innehar en del for mye forglemmelig ræl.

Mulig et must for die hard kjernen, men sikker på at mannen hadde overlegent bedre live skiver i katalogen sin.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Nevnte låt trio

[Frank.N.Steen]

James Brown - Sex Machine (1970)

Nok ei live skive, og starter meget oppløftende med Browns ikoniske "vræling" og uimotståelige driv, godt backet av et meget tight orkester.
Som artist har man vel kun hørt hans største hits, og aldri handlet inn ei studio utgivelse, men denne plata virker å være en mange omtaler som et av tidenes store konsertalbum.

Lite å si på innsatsen, Brown leverer noen enorme vokalprestasjoner utover, og når det virkelig svinger, så er det nærmest umulig å sitte stille.
Blir nok til at en må se seg om etter litt mer fra mannen, for denne leverte bra med godmusikk.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Get Up I Feel Like Being a Sex Machine, Brother Rapp (Part I & Part II), Bewildered, Give It Up or Turnit a Loose,
I Don't Want Nobody to Give Me Nothing (Open Up the Door I'll Get It Myself), Lowdown Popcorn, If I Ruled the World, There Was a Time,
It's a Man's Man's Man's World, Please, Please, Please og Mother Popcorn

[Frank.N.Steen]

Ingen stor musikkmorgen på menyen, der Frank Zappa og mødrenes tidvis fæle (fullstendig ødelagt av de første 24 minuttene med dritt i åpningssporet) Another band from L.A. samt oppunder 140 minutter fordelt over 2 skiver med Essentials Elvis Presley, nei, et par Elvis låter er aldri galt, men allerede 5-6 spor ut og jeg kunne ikke vente med å få på noe annet, så ingen stor fan nei.

Må ta en liten time-out, øra mine er slitne og lei, men godt å få rydda ut og gjort plass for potensielt nye og langt mer givende album eller artister.
God plass i film og musikkhyllene er gull verdt, og kan ikke få nok av det fremover.

[Frank.N.Steen]

Ny Zappa morgenmusikk, Chungas Revenge (1970) var dessverre heller ingen høydare, tross noen fantastiske instrumentaler og gitarsoloer, så finner øra mine aldri den helt store sammenhengen mellom nevnte og de tidvis fryktelig plagsomme "komedie-slapstick" rutinene som kødder til hva som kunne ha blitt mer givende opplevelse. Heller ingen keeper det her, så har nå hvert fall fått redusert Zappa samlingen betraktelig siste året, og tipper det vil bli mindre fremover, da liten vits i å ha masse CDer en aldri vil noen gang høre igjen i sin helhet.

Heldigivs nærmer man seg de man forhåpentligvis vil få masse mer igjen av, Hot Rats, Grand Wazoo, Waka Jawaka, Bongo Fury, One Size Fits All, Overnite Sensation, Sheikyerbouti osv.