Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Black Rain Original Motion Picture Soundtrack - Various Artists (1989)

Kjøpt inn ene og alene, grunnet Hans Zimmers instrumentale bidrag, samt at man er veldig glad i filmen, men dessverre er det for mye gyselig ræl og veldig ujamn blanding av låter inkludert her, og slikt gjør at man må være noe streng med ratingen.

Likevel, Iggy Pop, Ryuichi Sakamoto samt den heftige og over the top 80-talls powerballaden til Gregg Allman, oser det jo 80-talls actionfilm av, og nevnte Zimmers Black Rain Suite, er det også høy klasse over. Men resten er av typen en kjenner litt igjen, her og der utover i filmen, men for seg selv fremstår de som meget syltynn suppe, og mer irriterende enn fengende.

Tvilsom noe man vil høre igjen med det aller første, men beholdes inntil videre, grunnet enkeltspor og at en er svak for denne type sen 80-talls action-buddy cop underholdning.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Iggy Pop - Livin' on the Edge of the Night, Ryuichi Sakamoto - Laserman, Gregg Allman - I'll Be Holding On og Hans Zimmer - Black Rain Suite: Nick and Masa

[Frank.N.Steen]

Depeche Mode - The Singles 81>85 (1998)

Visstnok ei gjenutgivelse av en tidligere utgitt samler med samme tittel, og nærmest identisk låtutvalg, men ettersom det ble sluppet 2 ulike samlere i 1998, så skulle det vel melkes maksimalt, samt at denne innehar to bonusspor.

Tror jeg endte med en positiv omtale/rating av den eldre best of skiva, og dette var jo en meget ung og litt mer naiv Depeche Mode besetning, der åpnet lovende med Vince Clarke i front, men når sistnevnte forlot etter debuten, ble det litt hit og miss prøving fra de gjenværende, men der lærte kjapt og tok store steg for hver nye plate, tross en del ujamne albumkutt, bidro de i mange klassiske hit singler, men følte vel at de virkelig begynte å finne ut av albumformatet fra Some Great Reward (1984), der la grunnlaget for det som skulle komme videre.

Foretrekker nok Depeche Mode fra Black Celebration og opp mot tidlig 90-tallet, men dæven de var imponerende med tanke på å levere fengende og uimotståelig synthpop, allerede fra starten av, og det blir ingen forandring på ratingen siden forrige besøk, tross av to noe overflødige remixer.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Dreaming of Me, New Life, Just Can't Get Enough, See You, The Meaning of Love, Everything Counts, Love in Itself, People Are People, Master and Servant, Blasphemous Rumours, Somebody og Shake the Disease

[Frank.N.Steen]

Linkin Park - Hybrid Theory (2000)

Ny runde med skikkelig overdose av "rebelsk" tenårings musikk fra tidig 00-tallet, og ei plate som falt øyeblikkelig i smak, og var vel i grunn ei logisk utvikling av musikksmaken, der man hadde vel fått smaken på mye av det samme (nu-metal og hard rock) fra The Matrix (1999) soundtracket, og spesielt band som Deftones, Rammstein og Rage Against The Machine, men falt vel i grunn aldri helt for ledende nu-metal aktører på tampen av 90 og tidlig 00-tallet ala Limp Bizkit og lignende.

Linkin Park derimot, ankom som et brak i slutten av 2001 og virket å ha perfeksjonert det mye utskjelte men kanskje mer overproduserte og etter hvert repeterende lydbildet, med hissig intro, deretter roes det ned litt, over så i "ræpping" og noe "skrætsjing fra DJen" før man er rett tilbake i sinna refreng, og for en tid var jo dette en kjempe suksess for nevnte band, som vant en rekke priser og solgte som hakka møkk, helt frem til rundt 2006-07, hvor mulig soundet begynte å bli litt vel overbenyttet og i hjelbrukt.

På mange måter var denne skiva og bandet en grei mellomvei, fra nevnte filmmusikk og techno, rap og hip-hop, til mer gitar fokusert musikk, men ja, så ankom Nirvana og Guns N' Roses rundt sommer-høst 2002, og ja, da var man i grunn rimelig ferdig med Linkin Park, tross av at en jo likte noe fra Meteora (2003), men aldri nok til at det ble handlet inn.

Likevel, mange gode minner om vår/sommer 2002, der særlig kutt som Papercut var utmerket "få ut litt frustrasjon" under treningsøktene, og kjenner at enkelte faktisk får pulsen til å stige litt ekstra, selv nå, men ja, det er også mye her som en godt kunne ha vært foruten.

Alt i alt, en tid der "rockerne" skulle se ut som en litt "skumlere" utgaver av NSync og Backstreet Boys, men ikke nok til at de skremte bort de større kjøpemassene, så var nok Linkin Park de mest vellykkede til å nå ut til flest mulig, og hadde man vært 16-17 år igjen, så ville nok denne fått ei langt høyere rating enn i dag.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Papercut, One Step Closer, Points of Authority, Crawling, In the End, A Place for My Head og Pushing Me Away

[Frank.N.Steen]

New Order - Get Ready (2001)

En stund siden sist man var innom studioskivene deres, og fant vel ut på den kjipe måten, at en mye mer foretrakk samleren Substance: 1987, da albumene inneholdt for mye små døll fyllkalk, og ettersom de beste låtene, ofte havna på samlerne, så har en liksom litt fort kjapt avfeid de, som enda et fordømt godt singel band, men ikke spesielt stødig albumband.
Klart, en har til gode å høre gjennom 2-3 fra 80 og tidlig 90-tallet, men nå fant en så veien til tidlig 00-tallet, og deres comeback i Get Ready.

Kjenner jo til singlene Crystal og 60 Miles an Hour, der de to også medvirket på en senere utgitt Best of skive, og det at minst en av dem, ble vel hyppig spilt på radio rundt 2001-02.

Skiva åpnes meget lovende, der singlene er stadig fengende og flotte, og bassen til Peter Hook river og røsker godt fra seg, men det er faktisk tredjesporet Turn My Way, og den fine duetten med Smashing Pumpkins frontmann Billy Corgan som har blitt hyppigst spilt siste døgnet.
Ikke ei øyeblikkelig favoritt, men en der gradvis stiger for hver gjennomgang, og liker hvordan stemmene til Bernard Sumner og Corgan utfyller hverandre såpass bra. Denne burde jo ha blitt utgitt som ei tredjesingel, hvert fall etter min mening da.

Etter en slik stødig innledning, ble Vicious Streak nesten ei liten "nedtur". Men i likhet med forgjengeren, så vokser den litt for hvert besøk, selv om den blir kanskje litt småkjedelig i lengden. Likevel, ei meget fin start.

Forsøket på å bryte ut i en litt mer fartsfylt og rocka bidrag, da i Primitive Notion og Slow Jam, blir kun halvveis, da de virkelige gode melodiene og refrengene mangler til å backe opp energien med.
Rock the Shack hjelper heller ikke på, der godt mulig står igjen som det svakeste øyeblikket.

Alt i alt, først halvdel er soleklart den mest solide, og vil så gjerne få mer utbytte fra albumene deres, men noe bare vil ikke helt sitte, og kommer meg heller ikke denne over en små skuffende rating av:


Rating: 6/10

Høydepunkter: Crystal, 60 Miles an Hour, Turn My Way, Vicious Streak og Close Range

[Frank.N.Steen]

ABBA - 18 Hits (2005)

Enda ei impulsivt innkjøpt ABBA samler, og har vel fra tidligere av, vært innom begge Gold utgivelsene, der første av de to, var definitivt den sterkeste, og en får jo mange av de samme slagerne her også, samt noen alternative vokalversjoner på ulike språk.
Men 18 hits blir jo egentlig 15, ettersom 3 av dem, er i grunn kun den samme, bare på fransk, tysk og spansk, og trolig kun for de som ikke kan få nok av originalutgaven.

Alt i alt, ei godkjent samler, men ikke noe særlig mer enn nettopp det. Nesten litt overraska over at Dancing Queen ikke fikk plass her, men ikke at en klager, for greit med litt variasjon, og bandet har ikke akkurat mangel på hits, selv om flere av de en er glad i, dessverre ikke fikk plass på denne skiva.

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Winner Takes It All, Super Trouper, Waterloo, The Name Of The Game, Ring Ring, I Do, I Do, I Do, I Do, I Do, SOS, Lay All Your Love On Me og Happy New Year

[Frank.N.Steen]

Depeche Mode - The Singles 86>98 (1998)

Del 2 av samlerne utgitt høsten 1998, og her får man altså perioden 1986-1998, der innehar lyden av et band som virker å finne seg mer og mer til rette, innenfor mørkere og likevel mer fengende materiale, der skulle til slutt bane veien mot å bli et av de største banda på tampen av 80-tallet og tidlig 90-tallet, samt deres kanskje beste og mest suksessfulle utgivelse i klassikeren Violator (1990).

Det er lite å si på innholdet, der disc 1 åpnes med den mektige og vakre Stripped, der en skulle gitt mye for å høre igjen for aller første gangen, og følte vel at det først med Black Celebration at gutta virkelig begynte å mestre albumformatet, ikke kun det å mekke sterke singler, og nevnte skive er ikke langt bakom Violator, som favoritten.

Er det noe å pirke i, må det nok være de litt for unødvendige og oppdaterte remixene, og at disse kunne fint vært spart til en egen disk, da kun for de spesielt interesserte, mens latt originalene være for seg selv. Og nei, alltids noe krøll med slike best of samlere, så dessverre går dette kjapt utover totalsummen.

Alt i alt, hadde man samlet bandets beste singler fra 1981 og opptil rundt 1993, og spart oss for kjipe remikser og annet unødvendig skvip, ville ratingen gått nesten i taket, men dette er nok slettes ingen dum måte å bli kjent med bandet på, men har man samtlige studioalbum fra før, så føler jeg at en har dekket det meste.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Stripped, A Question of Lust, Strangelove, Never Let Me Down Again, Personal Jesus, Enjoy the Silence, Policy of Truth, World in My Eyes, I Feel You, Walking in My Shoes, It's No Good, Little 15 og Everything Counts (Live 1988-06-18 Pasadena Rose Bowl, USA)

[Frank.N.Steen]

MC5 - Kick Out the Jams (1969)

Lenge hatt lyst til å sjekke ut denne skiva, der visstnok er opptak fra en meget livlig konsert, og der kanskje bandet forblir best kjent for frasen "Kick Out the Jams Moterfucker" samt tittelkuttet.
Uansett, mye tøff og viktig musikk ble jo til i Detroit på 60-tallet. Da kanskje først og frem med Motowns nærmest utømmelige kilde av stadig nye og fremadstormende talenter og svære hits, mens rocken fikk jo et realt spark i ræven, med band og artister som The Stooges, Alice Cooper og MC5.

Har jo vært innom The Stooges og Cooper flere ganger, men MC5 blir det først nå at en får sjekka opp, og joda, det mangler ikke på energi her, for det river og røsker godt fra seg, men føler vel at tross noen utrolig tøffe enkeltlåter, er det likevel en viss mangel på de virkelig gode melodiene, som nevnte Stooges eller Cooper maktet å ha såpass mye av, og det gjør at de knappe 36 minuttene forblir litt for ujamne og ender med kun en:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Ramblin' Rose, Kick Out the Jams, Come Together og I Want You Right Now

[Frank.N.Steen]

The Church - Remote Luxury (1984)

Visstnok ei to EPer dytta inn inn som en fullengder, og utgitt som en slags samler, og uten å ha hørt særlig mer av deres tidligere studioutgivelser (før den fantastiske Heyday), var en jo litt spent på hva man ville få igjen.

Joda, lovende takter med de gyngende og fengende gitar-syntherne Constant in Opal og Violet Town, der muligens har hentet en del inspirasjon fra The Cure, men innehar nå langt mer varme og melodi, enn nevnte bands tidlige og litt vel monotone 80-talls musikk.

No Explanation er mer gjenkjennelig, hvert fall av de to skivene en har til nå vært innom av The Church, der har skranglete gitarer, varme og fine melodier og nei, behagelig 80-talls gitarpop og mulig denne vitnet om bandets overgang til mer av denne typen stilart.

I likhet med Heyday og Starfish, så har bandet ei meget hyggelig vane, for å lage skiver som blir mer og mer givende, for hver gjennomgang, og føler at kanskje en burde gitt denne en eller to runder til, men nei, skal nå beholdes, men tvilsomt et der vil nå samme rating som nevnte album. Men ettersom en lå litt midt på treet tidlig ut, og så bikka det oppover mot noe sterkere, så tja, tror vi sier en i overkant snill:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Constant in Opal, Violet Town, No Explanation, 10,000 Miles, Into My Hands og Remote Luxury

[Frank.N.Steen]

The Church - Gold Afternoon Fix (1990)

Etter 2 fantastiske album i Heyday (1985) og Starfish (1988), virket det som at The Church gikk for mer "streit" pop-rock og mulig et forsøk i å bygge videre på suksessen fra forgjengeren, men hvor det blir tidlig ut klart, at noe ikke helt stemmer, der melodiene og riffene føles nærmest ut som det blir holdt igjen, og nei, noe uinspirerende og tamt over produksjonen attpåtil. Hjelper ikke på at spilletiden bikker oppunder timen.

Likevel, der helheten svikter, løftes det noe frem grunnet minneverdige eller gode enkeltspor, men ja, et album der går kjapt inn i det store glemmeboka, og en solid nedtur etter nevnte to 80-talls perler.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Metropolis, Terra Nova Cain, Russian Autumn Heart og Fading Away

[Elgen]

Nydelig album!!!

[Frank.N.Steen]

The Church - Seance (1983)

Ei skive der bærer preg av mer gotisk post-punk sound, men som likevel innehar det sjarmerende og skranglete gitar-rock preget, som gjorde at man falt pladask for de senere albumene deres.

Blir litt hit og miss, med for store spriker mellom de beste og ikke fullt så imponerende stundene, og mangler helheten man så gjerne ønsket seg.
Men slettes ikke noe dårlig album, bare nok et skuffende, der ikke makter å leve opp til ens forventninger.

Skivas beste øyeblikk, finner man i den lekne og spretne One Day, der fint kunne ha vært inkludert på oppfølgeren, mens Travel by Thought fremstår som et halvveis gjennomført forsøk på noe, tja, litt for eksperimentelt, men mest en overlang filler i mine ører.

Alt i alt, en får jo ei grei påminnelse om hvilken enorm forskjell det var, fra Seance og 2 år fremover, men absolutt verdt å gi noen runder, grunnet enkelte høydare.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Fly, One Day, It's No Reason, Electric Lash, Now I Wonder og Why Dropping Names

[Frank.N.Steen]

The Church - Priest = Aura (1992)

Siste Church skiva man eier, og blir nok en stund til neste, men håpet jo at denne ville bli litt mer givende, enn de siste man har vært innom.
Og det åpnes jo meget lovende. Der de tidligere post-punk og skranglete varmere gitardrevne låtene, har blitt skiftet litt ut, mot mer langtrukne og drømmeaktige lydbilder, og hvor spesielt Aura og Ripple er nydelig musikk.

Etter en solid start, mister skiva litt av "trøkket", der det bikker litt til og fra, via små kjedelige og forglemmelige stunder, og nei, ujamnt i større perioder, og da med ei spilletid oppunder 60-70 minutter, blir dette etter hvert en test på tålmodigheten, og mulig noe som kan være mer givende, når er i rette humør. Men akkurat her og nå, greier en ikke å gå høyere enn maks en:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Aura, Ripple, Paradox, Lustre, Mistress, Dome, The Disillusionist og Film

[Guttorm123]

Enda ei impulsivt innkjøpt ABBA samler, og har vel fra tidligere av, vært innom begge Gold utgivelsene, der første av de to, var definitivt den sterkeste, og en får jo mange av de samme slagerne her også, samt noen alternative vokalversjoner på ulike språk.
Men 18 hits blir jo egentlig 15, ettersom 3 av dem, er i grunn kun den samme, bare på fransk, tysk og spansk, og trolig kun for de som ikke kan få nok av originalutgaven.

Har du hørt ABBA: The Album fra 1977? Jeg tror det er "bare" tre låter der i fra som er med på disse hitsamlingene. Likevel et knallbra album.

[nlc]

Depeche Mode - Violator (1990)

10/10.

Nydelig gjenhør.

Et fantastisk album. Fra begynnelsen "Let me take you on a trip..." til slutten "the cleanest Ive been" er dette en trip in i Martin Gores fantastiske verden.
Trodde ikke jeg likte elektronika engang før jeg hørte det første gang.
Klassiker.

[Frank.N.Steen]

Har du hørt ABBA: The Album fra 1977? Jeg tror det er "bare" tre låter der i fra som er med på disse hitsamlingene. Likevel et knallbra album.

Nei, ABBA: The Album har en til gode å sjekke ut, enn så lenge.
Har enda en Best Of samler på vent, 2 CDer og mulig en mer gjennomført utgivelse, enn forrige man var innom.

[Frank.N.Steen]

Linkin Park - Meteora (2003)

Ei skive man aldri handlet inn når det kom ut i butikkene, eller slik det huskes. Men kanskje mest fordi mye hadde forandret seg når det gjaldt musikksmaken siden sommer 2002, og når Hybrid Theory gikk som mest. Likevel, vanskelig å ikke få med seg at bandet var tilbake med nytt materiale i vinter 2003, og siden sist har de vel ikke akkurat gjenoppfunnet kruttet. Men klart, hvorfor skremme bort fansen, da ved å forandre for mye på suksessformelen?

Det skrætsjes, ræppes og skrikes rikelig her, og Loudness krigen virker å ha smelt til på denne produksjonen også, så definitivt ei man ikke kjører mer enn en runde, toppen.

Helheten er nok hakket svakere enn med Hybrid Theory, selv om hitene definitivt holder stand, så er det meste av albumkutt, lite av interesse, og skrike-rolig-ræpping opplegget blir man ganske lei, tidlig ut. Selv om en på forhånd var jo klar over hva en ville få i retur.

Alt i alt, er man fan, så er vel denne sikkert en innertier, og hadde man holdt bandet like høyt som i sommer 2002, ville det ha scora høyt, men ja, nostalgi og slettes ikke så fæle singler bidrar i at Meteora bikker opp et hakk, og ender med en:

Rating: 4/10

Høydepunkter: Somewhere I Belong, Faint, Breaking the Habit og Numb

[GiPazzini_85]

Depeche Mode - Violator (1990)

10/10.

Nydelig gjenhør.

Et fantastisk album. Fra begynnelsen "Let me take you on a trip..." til slutten "the cleanest Ive been" er dette en trip in i Martin Gores fantastiske verden.
Trodde ikke jeg likte elektronika engang før jeg hørte det første gang.
Klassiker.

Kan stort sett ikke fordra mye pop- og elektronikamusikk, men Violator er et mesterverk og det må en også til dels kunne påstå at "Music for the masses" er. Godt gjort å selge inn såpass "mørk" musikk til "folk flest" på den tiden.

[GiPazzini_85]

Nydelig album!!!

Beste albumet. Deretter havnet Obituary, som egentlig stort sett alle DM-band, litt i en identitetskrise. Er vel egentlig bare Death som kom helskinnet ut av 90-tallet av disse bandene. Paradoksalt nok tok det da også slutt for Death på annet vis da 90-tallet var over. Man kan jo tydeligvis aldri "vinne" innen denne musikksjangeren.

[Elgen]

Beseech ....from a bleeding heart

[Frank.N.Steen]

Kan stort sett ikke fordra mye pop- og elektronikamusikk, men Violator er et mesterverk og det må en også til dels kunne påstå at "Music for the masses" er. Godt gjort å selge inn såpass "mørk" musikk til "folk flest" på den tiden.

Depeche Mode var vel en av ytterst få, som virkelig vokste seg konstant større og nådde ut til et bredere publikum, for hver skive, da av utallige britiske synth-pop band på 80-tallet. Hjalp kanskje også på, at de var en god del år yngre enn sine synth-kolleger, men det å miste sin låtskriver (Vince Clarke) så tidlig, samt å slå tilbake, kombinere mørkere og mer eksperimentelle stilarter, samt nå ut til større masser og ende opp som et av de største banda, er jo imponerende. Selv om en skulle så gjerne ønske de hadde forlenget Black Celebration eraen, med et album til, ettersom Music for the Masses har dessverre aldri helt falt på plass i mine ører, tross noen enorme enkeltlåter. Men Violator er det ikke mye å si på, annet enn at det er bandets største stund.

[Frank.N.Steen]

Pink Floyd - Echoes: The Best of Pink Floyd (2001)

Pink Floyd har vel oftest vært et forbanna godt albumband å regnes som, og få av samlerne man har vært innom, har kommet i nærheten av å "oppsummere" dem på en verdig måte, uten at det enten utelater viktige høydepunkter, eller roter det til i låtrekkefølgen.
Denne 2 disk CD utgaven, virker jo på papiret som et lovende eksempel, men innser jo tidlig ut, at også her har noen virkelig greid å kløne ting til, hvor en går fra de lekne 1960-talls Syd Barrett psykedeliske bidragene, så rett over i sen 70-talls Roger Waters The Wall perioden, før vi er på midten av 90-tallet med David Gilmours stadig mer søvndyssende pop-rock, og ja, det er ikke fullstendig krise, men virker som nok ei forhasta overmelking, og er man ikke av typen som må ha absolutt alt av bandets utgivelser, så holder det nok i massevis med de klassiske skivene.

Alt i alt, selv om det er litt rot i rekkefølgen, og enkelte spor muligens har blitt tukla litt med, angående spilletid, så vil nok de fleste nærmest drept for å kunne stille opp med såpass mye god musikk, fordelt over 2 CDskiver og oppunder 160 minutter med musikk i total. Svært få er svake, selv om en godt kunne ha vært uten enkelte av de meget sene Pink Floyd sporene, og inkludert litt mer psykedelisk "galskap" fra 60-tallet, men ja, denne blir en grei påminnelse om at ferden videre, når det gjelder Floyds 70-talls album (stoppa litt på Meddle og Dark Side of the Moon) fra høsten 2020, må snart fortsettes videre, for vet at bedre ting ligger til rette, eller slik man husker det fra tidligere besøk.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Astronomy Domine, See Emily Play, Another Brick in the Wall (Part 2), Echoes, Hey You, The Great Gig in the Sky, Set the Controls for the Heart of the Sun, Money, Sheep, Shine On You Crazy Diamond (Parts 1-7), Time, Comfortably Numb, One of These Days, Us and Them, Arnold Layne, Wish You Were Here, Jugband Blues og Bike

[Frank.N.Steen]

The Monroes - Absolute Monroes (1993)

Aldri eid eller funnet ei Monroes skive før, så når en først "snubla" over denne Best Of samleren til rundt en tier, tenkte man at kunne jo like greit gi den en sjanse. Likevel, kjenner jo selvsagt til noen av duoens låter, hvert fall mye grunnet Cheerio og Sunday People, men utenom de blir det nok kjapt stille.
Mamma og pappa hadde derimot sans for dem, og hvor hiten Sunday People, var med på ei hyppig spilt samle kassett, der gikk igjen under lengre bilturer på tidlig 90-tallet. Og som guttunge var en jo ikke klar over at de faktisk var norske, men definitivt noe stemningsfullt og fengende over duoen.

Unasett, det å bare smelle til med ei samler, oppunder 20 spor, der sikkert 90-95 prosent er ukjent farvann, kan jo være en liten "utfordring".
Ikke så lett å bare plukke ut personlige favoritter på rappen. Men må jo innrømme at gjennomsnittskvaliteten på "røkla", var langt mer robust enn først antatt. Det er kanskje ingen som øyeblikkelig sitter like mye som nevnte hits, men langt verre samlere eksisterer nok der ute.

Av låtmateriale å gå ut ifra, så virket det som at bandet forlot litt de tidlige og lekende Madness aktige feel-good rytmene, til fordel for mer typisk 80-talls pop, hvert fall ut i fra første gjennomgang.

Er vel mer en albumfan, så mulig at en dag kan finne et av deres studioutgivelser, men inntil da er denne slettes ikke så fæl, og mulig ratingen ville bikket opp noe, om en var litt større fan av bandet.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Sunday People, Move In Closer, Cheerio, Jeanette, I Call It Love, Arabian Night, Lady On The 5th, Avenue, I'll Return To You og The Long Way Home

[Frank.N.Steen]

ABBA - The Definitive Collection (2001)

Ny ABBA samler, og mulig en av de mer imponerende med tanke på innhold og låtrekkefølge, hvor en får 2 skiver fordelt oppunder 150 minutter med musikk, og underkant av 40 spor i total. Mye, men likevel få bunn noteringer, og starter like greit opp i år 1972, med den sjarmerende People Need Love, og er det "jodling" man får her? Uansett, flere av de tidligere bidragene, er nå et godt stykke unna den velsmurte hitmaskinen, der herjet dansegulv og diskoteker mot senere 70-tallet, men melodiene, trøkken og "svensktoppar" sjarmen er så definitivt allerede til stede her.

Greit, så er ikke alt gull, da det ble jo tatt bedre i bruk på deres tidligere Gold samler. Men synes nå at det likevel er fint med en der innehar deres langt mindre kjente singler, og på den måte dekker mer av spennvidden til bandets karriere, og langt bedre enn andre Best Of album en har vært innom fra svenskene.

Om en må pirke litt, så er savnet av Happy New Year og inkluderingen av to helt bortkasta remixer av Ring Ring og Voulez-Vous noe som gjør at ja, de kunne en godt vært foruten.
Alt i alt, ei vanvittig samling av både kjente og kjære hits, et par mindre, samt en av de sjeldne "Definitive" Best Of utgivelsene, der virkelig fortjener at hele 2 CDer blir fylt opp med musikk, og hvor en ikke er mer enn fed up, allerede lenge før en er halvferdig med første skiva.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: People Need Love, Ring Ring, Waterloo, Honey, Honey, I Do, I Do, I Do, I Do, I Do, S.O.S., Mamma Mia, Fernando, Dancing Queen, Money, Money, Money, Knowing Me, Knowing You, The Name of the Game, Take a Chance on Me, Eagle, Summer Night City, Chiquitita, Does Your Mother Know, Voulez-Vous, Angeleyes, Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight), I Have a Dream, The Winner Takes It All, Super Trouper, On and on and On,
Lay All Your Love on Me, One of Us, When All Is Said and Done, The Visitors, The Day Before You Came, Under Attack og Thank You for the Music

[Frank.N.Steen]

Quincy Jones - Back on the Block (1989)

Rent impulskjøp, kanskje mest grunnet at en aldri har eid en Quincy Jones soloskive før, og til en tier, så ja, lite å tape, og hyggelig om det var noe å vinne her. Åpnes med ei hip-hop/rap aktig prate-intro, og undrer kjapt på om noen har lagt i feil CD, men så er mesteparten av ens kjennskap til Jones, mest via som superprodusent for Michael Jackson, og idet Ice-T plutselig ankommer i tittelkuttet, så tja, det lyder faktisk ikke så gæli må en si.

Uansett, i det man blar seg gjennom CD bookleten, er det ikke vanskelig å se kjapt hvilke fordeler det må ha vært, å være en superprodusent som det Jones var, og der et mindre arsenal av kjendiser er avbildet, og tja, her er det vel kanskje en blanding av vennetjenester, eller bare det at dyktige folk i nær omkrets, ønsket å bidra eller hjelpe ut en som sikkert ha betydd mye for dem også.

Ikke vanskelig å høre hvilken periode denne ble lagd i, med tung bruk av dansevennlig New Jack Swing, men heldigvis ikke like monotont og mekanisk som en av del av de man har vært borti fra før. Klart, det er jo fint med variasjon her og mulig at en er litt i den rette stemningen, for akkurat nå fungerer slik musikk utmerket å varme opp mot helgen til. Kommer faktisk i godt humør av de mer oppløftende feel-good sporene.

Klart, det kan bli noe litt vel små cheesy over enkelte av låtene, men likevel, ei viss sjarm er det nå over produksjonen, og slikt hjelper jo på.
Dessverre blir spilletiden på oppunder 1 time, kanskje noe vel mye, og ja, alt er ikke gull her, men tror jeg lander på ei litt små streng:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Back on the Block, I Don't Go for That, I'll Be Good to You, The Places You Find Love, Birdland og The Secret Garden

[Frank.N.Steen]

Brand X - Unorthodox Behaviour (1976)

Kjøpt inn ene og alene, da grunnet den tidvis så tøffe albumåpneren Nuclear Burn, samt at Phil Collins leverer noe av sitt aller ypperste, bakom trommesettet. Godt mulig han fikk behov for ei liten time-out fra prog-rocken, selv om det i perioder er jo ikke så langt unna den slags, men Brand X sin debut heller vel kanskje mer i retning jazzrock-fusion enn prog.

Ville så gjerne at denne skulle falle langt mer i smak, grunnet nevnte Nuclear Burn, der Collins briljerer i perioder, men ville så gjerne har mer "galskap" og trøkk i musikken, i stedet blir det rett og slett for mye mengder av søvndyssende "bakgrunnsmusikk", som jo i mindre doser, kan være riktig så koselig, men ikke dersom det bare varer og varer.

Det blir bare mest ei små frustrerende ferd, der en forsøker så godt en kan, å holde seg interessert, men nei, tross flere fine bruddstykker, og selvsagt noen meget dyktige musikere, der strør rundt seg av ferdighetene deres, så faller jeg nok av lasset, gang på gang, og nei, greier ikke å få bitene til å sitte sammen, og ender så kun med ei noe streng (inntil videre) totalsum av:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Nuclear Burn, Born Ugly og Smacks of Euphoric Hysteria

Edit: Valgte å gi den en runde eller to til, og joda, den vokser litt for hver gjennomgang, men ikke nok til at det blir ekstremt forskjell i ratingen og oppfatningen en sitter igjen med. Så et halvt hakk opp blir det da.

[Frank.N.Steen]

a-ha - The Singles 1984-2004 (2004)

Enda ei Best Of samler, men ja, 10 kroner og vet jo fra før av, at dessverre funker ikke ei hel studioskive av bandet særlig bra, hvert tall i mine ører da.
Og synes at trioen funker best som singel band, og denne 2004 Best Of CDen burde jo være noe vassere enn forrige samler fra bandet (Headlines and Deadlines: The Hits of a-ha), av de man har vært innom.

Men dessverre har de inkludert disse ofte frustrerende og helt unødvendige oppdaterte remixene, av ulike singler, og ja, får håpe det ikke er for mye av den slags.

Nei, det blir for "spinkelt" og føler at det mangler en god del singler her, så denne høres en gang, og så er det rett ut igjen. Og er nok bare ingen fan av gruppa, men Scoundrel Days, debuten og det holder i grunn massevis.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Take On Me, Sun Always Shines on T.V., I've Been Losing You, Cry Wolf, Manhattan Skyline, The Living Daylights, Stay on These Roads, Crying in the Rain, Summer Moved On, Minor Earth, Major Sky, Velvet, Forever Not Yours og Lifelines

[Frank.N.Steen]

Peter Gabriel - Shaking the Tree: Sixteen Golden Greats (1990)

Enda ei samler, men kjekt å få gått gjennom dem, og ryddet de ut, en etter en. Håper jo en sjelden gang, at noen vil være gode nok til vurdering for å beholde videre, men tja, det blir nok mest kun til å samle støv, og da er det liten vits.

Ikke hørt alt av Gabriels mer kjente studioskiver, men nok til at samtlige her, er nokså velkjente i mine ører.
Var jo innom ei annen og mulig mer fyldig (fordelt over 2 skiver) samler, der kom ut mye senere, men der ble overgangene fra de mer typiske MTV hitene, til småkjedelige afrikansk inspirerte "vuggeviser", litt for stor, og nei, i det minste er det litt mer stabilitet over utvalget på denne.

Joda, meget lovende start, og spor som Family Snapshot og I Don't Remember hinter vel greit mot at en må få ut fingern, å få sjekka opp Peter Gabriels selvtitulerte tredjealbum, for har ei følelse av at den kan være minst like givende, som So (1986), der igjen var nok mer pop-rock dominert, men det man likte beste av skivene en har vært innom til nå.

Alt i alt, hadde denne blitt utsatt 2-3 år, og inkludert noen av singlene fra 1992 albumet Us, så hadde nok ratingen bikka opp et hakk til, men absolutt godkjent, og ender så med:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Solsbury Hill, I Don't Remember, Sledgehammer, Family Snapshot, Mercy Street, Don't Give Up, Here Comes the Flood, Red Rain, Games Without Frontiers, Shock the Monkey, Big Time og Biko

[Frank.N.Steen]

PJ Harvey - Let England Shake (2011)

Denne har ligget og godgjort seg, vært innom i ny og ne, men følte at nå passet det bedre, og joda, endelig ei som man følte levde opp til hypen, og tror faktisk man setter dette albumet på topp, av de Polly Jean utgivelsene en til nå ha vært innom, inkludert foran Stories from the City og To Bring You My Love.

Noe med den herlige variasjonen, flyten, særlig skillet mellom de mer lekne og fengende, til de mer neddempa og hjemsøkende, og selvsagt godt hjulpet av noen fantastiske enkeltlåter: (The Glorious Land og Written On The Forehead er enorme), samt at dama synger jo som ei gudinne i perioder, så ja, denne fortjente virkelig all hyllesten den fikk for over et tiår tilbake, men altså ikke før nå, man omsider fant frem, og nei, ligger å bikker mellom en sterk femmer og en svak sekser, men nei, er ikke ofte det går såpass høyt, så nå føles det riktig å dele ut en knallsterk:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Let England Shake, The Last Living Rose, The Glorious Land, The Words That Maketh Murder, All and Everyone, On Battleship Hill, England, Bitter Branches, Written on the Forehead og The Colour of the Earth

[Frank.N.Steen]

Lene Marlin - Playing My Game (1999)

Kjøpt inn grunnet nostalgi, og hvor særlig Sitting Down Here og Unforgivable Sinner transporterer en kjapt tilbake til tampen av 1998 og vinter 1999, og hvor nevnte hits gikk ofte og mye igjen, men da av typen søt og melodisk pop musikk man hørte på litt i det "stille" med hodetelefoner, for var jo liksom jentemusikk, og slikt fenga ikke så bra blant gutta boys i klassen, hvor det helst skulle gå i hardcore gangstah rap og "brutal" techno.

Første som slår meg, er jo hvor hvor nostalgisk enkelte av låtene øyeblikkelig er, samt den varme og behagelige vokalen/gitaren til Lene, så definitivt ei som hadde noe på gang, og på det tidspunktet var vel knapt 17 år gammel, men i hop med jentene i M2M ble tidlig ut lansert som norsk popmusikks internasjonale håp om suksess, selv om sistnevnte ankom vel litt senere ut.
En annen ting disse hadde til felles, var vel at jentene skrev også sine egne låter, og gjorde det meget godt, noe som kanskje ikke var så vanlig for tenåringsmusikere i en tid "alle" skulle finne den neste Britney eller Christina på musikkfronten.

Mulig Marlin aldri helt slo an over i statene, men skiva hennes gjorde det meget bra i flere store Europeiske land, deriblant Italia.

Likevel, en kommer ikke unna med at det tidvis litt for ensformige og lavmælte produksjonen, gjør at de ikke fullt så minneverdige og sterke sporene, faller litt nedenom de to store hitene, og deretter og ut, blir det en del litt for søvndyssende innhold, men små behagelig, ja, dessverre også kjedelig som ankommer. Mulig hennes neste skive var vassere, men slettes ingen dårlig debut, bare en som tja, du mister rett og slett interessen tidlig ut og etter en meget godkjent start, går det egentlig mest over i behagelig men ganske så bakgrunnsmusikk, og ender med det i en veldig snill:

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Sitting Down Here, Playing My Game og Unforgivable Sinner

[LondoMollari]

Cynic - Focus
Klassiker, herlig progmetal med elementer av death og jazz/fusion.