Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Skraevadottir

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Skraevadottir »

Her er et bra eksempel på at man kan høre kombinasjon av black metal og litt middelaldersk synth fra et av de mest typiske dungeon synth-bandene. Jeg elsker dette.



Ellers tror jeg du vil like Wongravens Fjelltronen (1995). Den er helt uten black metal-vokal og har bruk av synth, men også mer tradisjonelle instrumenter, som skaper et enda sterkere folkemusikkpreg.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Kombinasjon av metal (minus vokal) og med litt mer synth-ambient i fokus, høres jo meget spennende ut. Og har jo lenge vurdert Burzum, bare ikke kommet meg dit enda. Husker jo fra noen tidligere musikkmagasiner en leste for evigheter siden, at det ble fremhevet at noen av Black Metal gutta (tror det var fra Darkthrone og Mayhem) der visstnok "forgudet" mange av de tidligste tyske kraut-rock og elektronika gruppene ala Tangerine Dream, Kraftwerk, Neu og Can, så kanskje ikke så rart at det etter hvert vokste seg frem ei sjanger hvor flere ønsket å prøve ut litt annet, mulig mer egna for soloprosjekter enn bandrelatert, da i hop med synther og trommemaskiner og slikt.

Takker for link og video, synes låta ovenfor var slettes ikke gæren, og kan absolutt se for meg at ei hel skive med lignende musikk kan bli heftige saker.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Frank.N.Steen skrev: tir okt 18, 2022 12:48 pm Kombinasjon av metal (minus vokal) og med litt mer synth-ambient i fokus, høres jo meget spennende ut. Og har jo lenge vurdert Burzum, bare ikke kommet meg dit enda. Husker jo fra noen tidligere musikkmagasiner en leste for evigheter siden, at det ble fremhevet at noen av Black Metal gutta (tror det var fra Darkthrone og Mayhem) der visstnok "forgudet" mange av de tidligste tyske kraut-rock og elektronika gruppene ala Tangerine Dream, Kraftwerk, Neu og Can, så kanskje ikke så rart at det etter hvert vokste seg frem ei sjanger hvor flere ønsket å prøve ut litt annet, mulig mer egna for soloprosjekter enn bandrelatert, da i hop med synther og trommemaskiner og slikt.

Takker for link og video, synes låta ovenfor var slettes ikke gæren, og kan absolutt se for meg at ei hel skive med lignende musikk kan bli heftige saker.
Ja, er ikke noen tvil om at man kan høre en del elementer eller inspirasjon fra krautrock og elektronika i musikken til noen av disse bandene, men som du nevner enda mer i en del av sideprosjektene.

Kult at du likte låta! Hele det albumet der er bra, syns jeg. Så er det selvsagt også slik at en del av låtene ligner såpass på hverandre at det kan være vanskelig å huske hvilken som er hvilken, men det funker da greit uansett.

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

"Still crazy after all these years" med Paul Simon. Fra den tid hvor han glimtet til med geniale låter og ok tekster. Koselig gjenhør denne skiva. 7/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Skraevadottir skrev: tir okt 18, 2022 12:53 pm Ja, er ikke noen tvil om at man kan høre en del elementer eller inspirasjon fra krautrock og elektronika i musikken til noen av disse bandene, men som du nevner enda mer i en del av sideprosjektene.

Kult at du likte låta! Hele det albumet der er bra, syns jeg. Så er det selvsagt også slik at en del av låtene ligner såpass på hverandre at det kan være vanskelig å huske hvilken som er hvilken, men det funker da greit uansett.
Er nok flust av meget interessante sideprosjekter, hvor bandmedlemmer innafor metal genren, virkelig får sluppet seg løs og lagd musikk som kanskje ikke er alltids av den typen folk/fans flest ville forbinde med, men der kan jo likevel være svært givende, og positivt overraskende.

Husker jo en fikk litt "sjokk" over hvor heavy og gitardrevent den tidligere og mer langhåra utgaven av Kraftwerk fremsto, før de skilte veier og ene ble Neu og den andre de mer korthåra og velkledde elektronika drevne herrene.

Uansett, tydelig at de har sin innflytelse fra Black Sabbath som møter kraut over denne, men tøft ble det nå:

Elgen
Innlegg: 3304

Legg inn av Elgen »

Bilde

Litt ukjent og noe kjent her for meg

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Physical Graffiti (1975)

Siste Zeppelin skiva en begir seg utpå, for denne gang, og den man har følt var kanskje ikke så dum å ha liggende på vent, helt til sist. Og har vært innom flere runder, siste døgnet, ettersom dobbeltskiver trenger ofte litt mer tid, enn de mer vanlige skivene, og har jo en hyggelig tendens til å vokse litt for hver gjennomgang, hvert fall de beste.
Uansett, disk 1 åpnes med et drønn i de knalltøffe Custard Pie, og den enorme The Rover ankommer øyeblikkelig.
Det mer lekne In My Time of Dying tar litt mer tid før ting tar av, men likevel ei solid låt, tross at den kanskje kunne ha vært nedjustert noe i spilletid.

Trampled Under Foot har definitivt noe Stevie Wonder funky over seg, men vanskelig å ikke trampe i takt med musikken..

Kashmir er vel ikke så mye annet å omtale som ei klassiker, og en man ble gjort kjent med, via ei noe nyere versjon, gjennom Jimmy Pages samarbeid med Puff Daddy, i forbindelse med theme låt til Godzilla (1998), men ja, fant vel ut av originalen var "litt" bedre.

Disk 2 åpnes i mer indisk inspirerte In the Light, der bygges seg sakte opp, før godstemninga virkelig setter seg og forblir værende utover.
Ikke umulig en av de man liker aller mest, mens den varme og fine Bron-Yr-Aur, godt kunne ha vart et minutt eller mer.

Den små skranglete Down by the Seaside, får meg til å tenke innledningsvis litt på Lucky Luke, ridende inn i solnedgangen på hesteryggen, og virker som side 2 mangler definitivt ikke noe på variasjon.

Man kommer nok ikke unna med at som med de fleste dobbeltalbum, er kanskje ikke alt "gull", og disk 1 er nok den jeg følte tidlig ut, var mest givende. Men tror nok at ved senere besøk, vil nok disk 2 forsterkes, grunnet større variasjon og ja, ikke umulig et album som kan gå hele veien til topps, når den tid finner sted.

Kikket litt gjennom bookleten, og ikke før da, man oppdaget at samtlige av låtene, er jo skrevet flere år tidligere, og slik sett, fremstår jo denne nærmest som ei slags "samler", av både nytt og tidligere uutgitt materiale.

10ern blank, er den nok ikke (i mine ører da), men låt for låt, synes jeg denne er mer spennende, variert og tøff enn noe annet Zeppelin album man har brynt seg på siste ukene, og da må en nesten ende opp med en meget velfortjent:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Custard Pie, The Rover, In My Time of Dying, Houses of the Holy, Trampled Under Foot, Kashmir, In the Light, Bron-Yr-Aur, Down by the Seaside, Ten Years Gone, The Wanton Song, Boogie With Stu, Black Country Woman og Sick Again

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kate Bush - Hounds of Love (1985)

Vel, like greit å bare kjøre i gang med denne åttitallsklassikeren, og spent på om den vil leve opp til tidligere og meget gode minner, for går jo inn med skyhøye forventninger, og ikke desto mindre, etter det suksessfulle gjenhøret med forgjengeren, The Dreaming (1982).

Uansett, CDen man besitter, er ei bonus remaster fra 1997, der innehar 6 ekstra låter, selv om et par er jo remixer av singlene hennes.
En annen fin bonus, er også ei fyldig booklet, der åpner med en interessant tilbakeblikk til sommeren 1985, hvor Kate Bush ble dratt frem fra "glemselen" under NMEs "Hvor er de nå?" artikler, for såkalte "avdanka og glemte" navn i musikkbransjen.
Og hvor det tydelig kommer frem at The Dreaming visstnok fikk mye tyn, og der mangelen på særlig til kommersiell suksess, hjalp vel ikke på det heller.

Men bare dager etter nevnte "kroken på døra" fra NME, så fremførte altså Kate mesterverket Running Up That Hill live på tv for første gang, og plutselig var kritikerne som hadde brutalt avfeid henne som "gammel og utdatert", nå av en helt annen oppfatning, og deretter og ut så manglet det ikke på positiv lovord og hyllest.

Likevel, kritikken kom nok Bush godt til nytte, for i stedet for å "gjemme" seg bort, har hun i stedet perfeksjonert det mer drømmeaktige og progressive fra forgjengeren, samt fokusere på sterke, vakre og tidløse melodier, der fortsatt innehar evnen til å gi en de ekstra følelsesmessige og overraskende stundene, selv etter utallige besøk tidligere.

Klart, det hjelper også på at produksjonen er jo enorm her.

Albumet er inndelt i to deler, først med den mer "rett-frem" prega popsiden med hitsinglene, og del 2, med det mer eksperimentelle verket The Ninth Wave, der likevel flyter inni hverandre på utsøkt vis, og sørger for at lytteropplevelsen blir nesten som å høre ei eneste lang film. Lukke øya og bare lene seg tilbake og ta innover seg alt sammen, det blir ei uforglemmelig fin reise.

At ikke den nydelige Running Up That Hill slo skikkelig an over i Statene (nådde vel ikke høyere enn så vidt ei topp 30 på Billboard lista), før nå nylig (grunnet Stranger Things), er jo sprøtt. Men godt mulig at de 3 lange årene utenfor musikkverdenens radar, gjorde at de amerikanske selskapene ga henne litt opp.
Og det kombinert med ingen turnering eller tv opptredener, samt at forrige album floppa, betydde vel at de undervurderte kvaliteten og hit potensiale Hounds of Love hadde så ufattelig mye av, da det i perioder føles jo nesten mer ut som ei "best of" skive, enn et studio album, for så god og fengende er den imponerende låtrekka.

Så jo et artig innslag fra ei musikkprogram om 80-tallet, for en tid tilbake, og hvor Kate Bush ble forsøkt dytta inn sammen Cyndi Lauper og Madonna av kvinnelige artister i Amerika.
Men så måtte vel også A Deal With God forandres til å bli Running Up That Hill, for ikke å "skremme" vekk lyttere og potensielle platekjøpere, og nei, da er det kanskje ikke så rart at ting gikk som det gikk, hvert fall over der borte.

Umulig å plukke ut en favoritt av så mange, det er lekent, forførende, trist, vakkert, mystisk, majestetisk osv, og kommer nå uansett ikke bort fra at enkelte låter, stikker nok litt dypere enn andre, og der særlig tittelkuttet, And Dream Of Sheep, og Cloudbusting er mektige saker, nesten på "gråten" type musikk, og videoen til sistnevnte, da med Donald Sutherland er virkelig verdt å se.

Av de mer eksperimentelle, mørkere og hjemsøkende sporene, er trioen Under Ice - Waking Up The Witch og Watching You Without Me storslagen musikk, nesten så en skulle ønske hun ville ha gjort ei hel full lengder med kun den slags, det eller forsøkt seg på filmmusikk.

Jig Of Life, huff, den hadde man nesten helt "glemt", for ei låt, og kunne nesten ha vært Night of the Swallow på "steroider", og enda har man altså ikke kommet seg frem til Hello Earth og The Morning Fog.

Nei, mye mer kunne sikkert vært skrevet og sagt, men lar det være og nyter heller musikken, så i mine ører, hører Hounds of Love hjemme blant de aller beste skivene fra åttitallet, og da av typen hvor ratingen burde nesten ha vært mulig å bykse opp et ekstra hakk, ala Spinal Tap (denne går til 11), men ender så med kanskje den klareste 10ern i år:

Rating: 10/10

Høydepunkter: Running Up That Hill (A Deal With God), Houds of Love, The Big Sky, Mother Stands For Comfort, Cloudbusting, And Dream Of Sheep, Under Ice, Waking The Witch, Watching You Without Me, Jig Of Life, Hello Earth og The Morning Fog

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Suzanne Vega - Solitude Standing (1987)

Moro når skiver man har hatt liggende på vent, attpåtil med mye forventninger, lever så til de grader opp, og mer, og fortsetter like så med ei annen flott og talentfull dame, der muligens huskes best for et par radiohits (spilles sikkert på en eller annen norsk radio akkurat nå) men hadde langt mer å by opp til, en kun enkeltlåter.

Dessuten synes jeg albumet alltids har vært utmerket senhøst musikk, så nei, Suzanne Vega og Solitude Standing måtte hentes frem igjen, nesten 6 lange år siden forrige besøk.

Skiva innledes med den, tja, små irriterende (ikke Suzannes feil) Tom's Diner, der ble senere samplet inn med ei langt mer populær, hip-hop versjon, og tungt spilt hit (glemt navnet på gruppa/artist) men ja, originalen er ikke direkte fæl, men av umulig å høre, uten å forbinde med nevnte tidlig 90-talls hit.
Dessverre blir denne også benyttet som avslutter, så ja, der røyk en mulig 10ern blank.

Så ankommer ei, som også kanskje vil frustrere mange, grunnet den tunge rotasjon på norske radiostasjoner har med Luka, men for min del, er den blant de jeg aldri greier å gå lei, tross dens dystre tekst om vold i hjemmet, så innehar den likevel noe smått betryggende musikalsk, og litt som med Ikke Slå av Gustav Lorentzen, så er selve melodien og musikken så varm og fin, at en blir nesten sittende litt igjen, med dårlig samvittighet, over at den gir meg ei "feel-good" stemning.

Suzannes varme og beroligende stemme, i hop med nydelige musikk, blir ofte en god match i retning de mer småtragiske og vonde historiene, men bidrar jo at en blir konstant værende på tå hev, og hvor særlig Ironbound Fancy Poultry, tittelkuttet, og Gypsy er enorme låter.

Hadde en bare hørt den originale Tom's Diner, lenge før den andre, så mulig ting ville ha vært litt annerledes, for skiva ligger jo å bikker oppom en enda sterke totalsum.

Forgjengeren var låt for låt, godt mulig like sterk, men det mer tilbakelente og kjøligere gitardrevne lydbildet, ble kjapt litt for ensformig, og her er ting skrudd opp, med mer bruk av synther og større variasjonen, samt såpass mange sterke sanger, bidrar i at Solitude Standing bykser nok litt lenger opp, og blir så med ei:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Luka, Ironbound Fancy Poultry, In the Eye, Night Vision, Solitude Standing, Language, Gypsy og
Wooden Horse (Caspar Hauser's Song)

Elgen
Innlegg: 3304

Legg inn av Elgen »

Led Zeppelin -Houses of the holy

Bilde

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Frank.N.Steen skrev: tir okt 18, 2022 12:48 pm Takker for link og video, synes låta ovenfor var slettes ikke gæren, og kan absolutt se for meg at ei hel skive med lignende musikk kan bli heftige saker.
Her har jeg en du 100 % vil like (muligens med unntak av vokalen, men jeg tror du tolerer den her også). Teksten er faktisk skrevet på "Black speech", altså språket de snakker i Mordor. Fins en tekstvideo også, men det er jo ikke så farlig når man ikke forstår noe. Den triumferende melodien som kommer inn på rundt 1:10 og går gjennom låta seinere er helt fantastisk.


Guttorm123
Innlegg: 5307

Legg inn av Guttorm123 »

Phideaux- Ghost story. For en herlig gruppe.


Lezah

Legg inn av Lezah »

"Dirt"-Alice in Chains.

Ikke så mye å si, egentlig. 10/10, ligg unna dop, ikke begå selvmord.


Guttorm123
Innlegg: 5307

Legg inn av Guttorm123 »

The Watch – Primitive.

Disse Genesis-etterlignerne har så utrolig gode plater. (selvkomponert)


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Sex Pistols - Never Mind the Bollocks Here's the Sex Pistols (1977)

Ikke vært innom siden sommerferien 2003, da man omsider begynte å søke opp hva som var "før" Nirvana og grunge, og ja, kanskje på god tid med et nyere gjenhør.

Uansett, ei utmerket energibunt å starte dagen med, og her får man mange knallgode, fengende og tighte låter, nærmest "allsang" faktor på samtlige, og godt mulig noen tok seg litt vel store friheter i studio, men musikken og lyden av bandet i albumformat, står nå i sterk kontrast til hvordan utallige rocke dokumentarer og magasiner, ofte fremstiller bandet, da hver gang britisk punk og Sex Pistols er med, så blir de nærmest fremstilt som en gjeng "amatører", der knapt kunne spille eller holde i et instrument, ofte med bilder og klipp av en dritings Sid Vicious i hop med haglende spytteklyser.
Men den originale besetningen var det jo full fres i, og kunne sikkert spilt skjorta av samtlige punkband på den tid.

Lite å si på dens status som album klassiker, selv om ja, det går fort "noen" år mellom hver gang en drar den frem, og blir kanskje ikke så lenge til neste besøk, men har man først hørt et par runder av skiva, så er man liksom "ferdig" med den, for denne gang.
Kommer nok aldri til å bli ei personlig og nær favoritt, selv om den var viktig der og da, i at man tok veien over mot litt eldre punk rock, og tja, så ankom The Stooges og The Clash, og da ble Sex Pistols litt "glemt" i alt sammen, selv om sistnevnte hadde låter fullt på høyde med andre band, men føler at andre leverte album der var langt mer spennende og traff litt "dypere", så nei, ingen forandring i hva man får igjen siden sist, og blir da med en:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Holidays in the Sun, Bodies, No Feelings, Liar, God Save the Queen, Anarchy in the U.K.,
Submission og Pretty Vacant

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Skraevadottir skrev: ons okt 19, 2022 9:50 am Her har jeg en du 100 % vil like (muligens med unntak av vokalen, men jeg tror du tolerer den her også). Teksten er faktisk skrevet på "Black speech", altså språket de snakker i Mordor. Fins en tekstvideo også, men det er jo ikke så farlig når man ikke forstår noe. Den triumferende melodien som kommer inn på rundt 1:10 og går gjennom låta seinere er helt fantastisk.
► Show Spoiler
Nei, har gjort den "tabba" mang en gang, hvor en digger ei låt, og hvor kanskje vokal/tekst ikke er altfor tydelig eller forståelig, men som du sier, fenger det godt nok, så ja, da er det ikke så farlig, men så har man endt opp senere å lese teksten i sin helhet, og ja, snakk om nedtur/skuffelse.
For man har liksom gjort opp sin egen tekst/versjon eller oppfattelse av hva som blir sagt/sunget, og nei, noen artister har veldig tydelig vokal/tekster, nesten så det blir småkjedelig, for lar ingenting være igjen til ens egen fantasi, andre har type vokal/tekst det er knapt mulig å kjenne igjen mer enn annet hvert ord/setning av gangen.

Låta du postet ovenfor, hadde mye av stemning og som du nevner, triumferende og litt mystisk preg over seg, med "orkevokal" på toppen.
Også et utrolig vakkert albumcover, nesten så man kan skimte nøkken uti vannet.
Må nevnes at enkelte steder ut, fikk jeg litt Tangerine Dream vibber (på ingen måte noe negativ), hvert fall mot slutten av låta, der melodien i perioder minnet litt om ei tv-theme tyskerne gjorde på tidlig 80-tallet, tror den går under ulike titler og sikkert forskjellige versjoner, men Daydream er vel engelske tittelen:

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Frank.N.Steen skrev: ons okt 19, 2022 12:03 pm Sex Pistols - Never Mind the Bollocks Here's the Sex Pistols (1977)

Ikke vært innom siden sommerferien 2003, da man omsider begynte å søke opp hva som var "før" Nirvana og grunge, og ja, kanskje på god tid med et nyere gjenhør.


Har den gamle plata, lillegutt. Det er det eneste studioalbumet av Sex Pistols.

Albumet var på 1. plass i UK. 11. plass på VG-lista. 12. plass i Sverige. 9. plass i Tyskland...

Tipper 96% av hele norges befolkning har hørt Sex Pistols før.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Faith No More - Album of the Year (1997)

Kun 2 album igjen, hvert fall av studioskivene deres å høre gjennom (debuten og siste skiva), men de får bli når en først får handla dem inn.
I mellomtiden har gjenhøret med Faith No More i år, vært meget givende, der Angeldust scora ei velfortjent 10er, mens forgjengeren fikk ei solid 8,5/10, så like greit å avslutte for i år, men det aller første albumet en plukka med seg fra dem, og da via Album of the Year, tilbake i høst 2003.

Ofte litt ufint omtalt som deres "verste" utgivelse, men tja, kan jo se at den kom som ei nedtur, etter forgjengerne, hvert fall 1989 og 1992 skivene, men den fra 1995 (King for a Day, Fool for a Lifetime) imponerte meg i grunn fint lite, virka forhasta og hadde noen knallsterke enkeltlåter, men helheten syntes jeg å være alt annet enn godkjent, kanskje det svakeste (i mine ører) av bandets utgivelser.

Klart, i 1997 var vel Faith No More i ferd med å bli oppløst/sang på siste verset, men slikt tenkte en jo ikke på, når man så den tøffe Vertigo (1958) musikkvideo parodien/hyllesten Last Cup of Sorrow, midt på nattetid i oktober 03, og dagen etter, bar det ned til Oslo og handla inn Album of the Year, og den falt overraskende kjapt i smak.
Her var det masser av variasjon, knalltøffe rockere, mer streite men fine ballader, til ganske så stemningsfulle og mektige stunder, før det bærer ut i noen rimelig ville og eksperimentale øyeblikk. Men ja, kjedelig og ensformig kan en hvert fall ikke kalle skiva for.

Godt mulig kreativiteten kanskje ikke var på topp, men at de likevel kunne slippe ei så fengende og for min del, sterk skive midt oppi "skilsmissen", tyder på at de hadde fortsatt mye godt på lager.

Uansett, skiva pangåpnes med en robust trio av låter, der samtlige ble vel utgitt som singler, og ikke rart man falt for bandets lydbilde med perler ala Collision, Stripsearch of Last Cup of Sorrow, og deretter bare fortsetter ferden med fengende og sterke bidrag.

Alt er selvsagt ikke helt på topp, noen småflaue og forglemmelige spor her og der, men helheten og de sterkere, bidrar i at denne går lett opp til en meget fortjent sterk femmer, og ei fin innledning til bandets tidligere utgivelser.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Collision, Stripsearch, Last Cup of Sorrow, Naked in Front of the Computer, Helpless, Mouth to Mouth, Paths of Glory, og Pristina

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Lezah skrev: ons okt 19, 2022 9:59 am "Dirt"-Alice in Chains.

Ikke så mye å si, egentlig. 10/10, ligg unna dop, ikke begå selvmord.

Har den planta. Populær plate i 1992. 15. plass på VG-lista.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Mekons - Journey to the End of the Night (2000)

Har kun vært innom tidligere midten av åttitalls ku-punk skivene deres, men to utrolig sterke og fengende skiver, der Fear and Whiskey (1985) kanskje er blant mine aller største favorittskiver, uansett tiår og sjanger.
Aldri kommet skikkelig i gang videre, selv om Rock and Roll og So Good It Hurts, begge har ligget i årevis på innkjøpslista mi, og helt glemt at man impulsivt handla inn denne mye senere Mekons utgivelsen i Journey to the End of the Night, der ved første gjennomgang, er ganske så nære mye av de amerikansk ville vesten preget fra nevnte 80-talls plater, bare nå i enda mer neddempa og stemningsfulle versjoner.

Vanskelig å plukke ut favoritter, da alt flyter liksom litt inn i hverandre, så mulig man trenger noen mer tid her, men klart, dårlig er det nå absolutt ikke.

Spor som Myth og Last Weeks of the War er nydelige, og The Flood ikke umulig favoritten.
Likevel, savner helt klart det ekstra rølpete fyrverkeriet, de ofte bød opp mye av, fra tidligere, og forsøkene på noe reggae-country, blir dessverre mest søvndyssende og kjedelig i det lengste.

Albumcoveret og tittelen derimot, er det pur klasse over, og vil nok returnere senere, når en omsider har fått handlet inn litt mer fra de senere 80 og 90-talls skivene, og hørt om det fenger bedre.

Men inntil da, noen meget fine låter, stemningsfullt men ja, kommer liksom ikke noe lenger enn maks:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Myth, Out in the Night, Last Weeks of the War, City of London, The Flood og Last Night on Earth

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Guttorm123 skrev: ons okt 19, 2022 9:58 am Phideaux- Ghost story. For en herlig gruppe.

Hørte veldig mye på dem for rundt 10-15 år siden. Mye bra, særlig Doomsday Afternoon er jo veldig bra, men jeg syns vokalen er litt meh og så er noen av platene litt for like.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Lezah skrev: ons okt 19, 2022 9:59 am "Dirt"-Alice in Chains.

Ikke så mye å si, egentlig. 10/10, ligg unna dop, ikke begå selvmord.

Mitt første ordentlige favorittband. Var jo bare barnet da denne plata kom ut, men oppdaget den noen år seinere via broren til en kompis og interessen ble enda sterkere gjennom en lærer på ungdomsskolen som spilte dem i timene. Alle platene er bra, og ikke minst er EP-ene veldig gode. Faktisk liker jeg også de nye platene godt.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Frank.N.Steen skrev: ons okt 19, 2022 2:17 pm Bilde
Faith No More - Album of the Year (1997)

Kun 2 album igjen, hvert fall av studioskivene deres å høre gjennom (debuten og siste skiva), men de får bli når en først får handla dem inn.
I mellomtiden har gjenhøret med Faith No More i år, vært meget givende, der Angeldust scora ei velfortjent 10er, mens forgjengeren fikk ei solid 8,5/10, så like greit å avslutte for i år, men det aller første albumet en plukka med seg fra dem, og da via Album of the Year, tilbake i høst 2003.

Ofte litt ufint omtalt som deres "verste" utgivelse, men tja, kan jo se at den kom som ei nedtur, etter forgjengerne, hvert fall 1989 og 1992 skivene, men den fra 1995 (King for a Day, Fool for a Lifetime) imponerte meg i grunn fint lite, virka forhasta og hadde noen knallsterke enkeltlåter, men helheten syntes jeg å være alt annet enn godkjent, kanskje det svakeste (i mine ører) av bandets utgivelser.

Klart, i 1997 var vel Faith No More i ferd med å bli oppløst/sang på siste verset, men slikt tenkte en jo ikke på, når man så den tøffe Vertigo (1958) musikkvideo parodien/hyllesten Last Cup of Sorrow, midt på nattetid i oktober 03, og dagen etter, bar det ned til Oslo og handla inn Album of the Year, og den falt overraskende kjapt i smak.
Her var det masser av variasjon, knalltøffe rockere, mer streite men fine ballader, til ganske så stemningsfulle og mektige stunder, før det bærer ut i noen rimelig ville og eksperimentale øyeblikk. Men ja, kjedelig og ensformig kan en hvert fall ikke kalle skiva for.

Godt mulig kreativiteten kanskje ikke var på topp, men at de likevel kunne slippe ei så fengende og for min del, sterk skive midt oppi "skilsmissen", tyder på at de hadde fortsatt mye godt på lager.

Uansett, skiva pangåpnes med en robust trio av låter, der samtlige ble vel utgitt som singler, og ikke rart man falt for bandets lydbilde med perler ala Collision, Stripsearch of Last Cup of Sorrow, og deretter bare fortsetter ferden med fengende og sterke bidrag.

Alt er selvsagt ikke helt på topp, noen småflaue og forglemmelige spor her og der, men helheten og de sterkere, bidrar i at denne går lett opp til en meget fortjent sterk femmer, og ei fin innledning til bandets tidligere utgivelser.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Collision, Stripsearch, Last Cup of Sorrow, Naked in Front of the Computer, Helpless, Mouth to Mouth, Paths of Glory, og Pristina
Du verden, nå kom det veldig mye bra på løpende bånd her! Liker denne plata godt, selv om ikke alle låtene er helt supre. Favoritten er helt klart "Stripsearch" (den er jo virkelig bra også, da) mens "Last Cup of Sorrow" nok er den jeg liker nest best. Enig i den helhetlige vurderinga her også.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Skraevadottir skrev: ons okt 19, 2022 5:21 pm Du verden, nå kom det veldig mye bra på løpende bånd her! Liker denne plata godt, selv om ikke alle låtene er helt supre. Favoritten er helt klart "Stripsearch" (den er jo virkelig bra også, da) mens "Last Cup of Sorrow" nok er den jeg liker nest best. Enig i den helhetlige vurderinga her også.
Har du hørt noe på Sol Invictus? Den kom vel ut for en del år tilbake, men har forblitt liggende på vent, enn så lenge.
Vet jeg burde få ut fingern å sjekka det opp, for husker at ei låt ved navn Motherfucker var ikke så gæren, men utenom den, så kom man aldri lenger.

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Elgen skrev: tir okt 18, 2022 8:58 pm Led Zeppelin -Houses of the holy

Har denne plata. Kjenner mange andre som også har den.

Var på 4. plass på den norske album topp-lista i 1973.

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Frank.N.Steen skrev: tir okt 18, 2022 3:04 pm Led Zeppelin - Physical Graffiti (1975)
Har denne plata. Var på 4. plass på den norske albumlista i 1975.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Frank.N.Steen skrev: ons okt 19, 2022 5:36 pm
Skraevadottir skrev: ons okt 19, 2022 5:21 pm Du verden, nå kom det veldig mye bra på løpende bånd her! Liker denne plata godt, selv om ikke alle låtene er helt supre. Favoritten er helt klart "Stripsearch" (den er jo virkelig bra også, da) mens "Last Cup of Sorrow" nok er den jeg liker nest best. Enig i den helhetlige vurderinga her også.
Har du hørt noe på Sol Invictus? Den kom vel ut for en del år tilbake, men har forblitt liggende på vent, enn så lenge.
Vet jeg burde få ut fingern å sjekka det opp, for husker at ei låt ved navn Motherfucker var ikke så gæren, men utenom den, så kom man aldri lenger.
Kjenner igjen tittelen, samt noen av låttitlene, men kan ikke huske hva jeg har hørt på stående fot. Har i hvert fall ikke hørt gjennom albumet som helhet. Absolutt noe å legge på minnet. Problemet er bare at det er så mye der allerede. :p

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Frank.N.Steen skrev: ons okt 19, 2022 2:17 pm Faith No More - Album of the Year (1997)
Har denne CD'en. Var på 5. plass på den norske albumlista i 1997.

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Elgen skrev: tir okt 18, 2022 1:43 pm Bilde

Litt ukjent og noe kjent her for meg
Har omtrent alle singlen på de fulle studioalbuma.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
McMusic 2 (1998)

Ble litt overrasket over å finne denne på Rateyourmusic, da en har måtte legge mye Best of 90-talls samlerne på vent, da de enten ikke er inkludert, eller de som eventuelt er det, er ikke riktig volume/utgave, og rota rundt i filmboden, og fant ut at en like greit kunne avslutte musikkgjennomgangen med ei real dose med 90-talls nostalgi, og hva er vel ikke bedre da, enn en runde med McMusic 2?

Denne etter hvert meget populære samleren, ankom i en tid der EVA Records og deres utallige Absolute ditt og datt, eide vel størsteparten av det nordiske samlerformatet, og liten tvil om at McMusic virket å nå være den litt mer "frekke" lillebroren, som tok seg til rette, og ja, de som elsket og ikke fikk mer enn nok av disse uhyre ettertrakta, men også forhatte utgivelsene, fikk nå enda et produkt å se frem mot, eller irritere seg over, 3-4 ganger i året.

Albumet åpnes med hiten Prince Igor fra rapperen Warren G og vår egen Sissel Kyrkjebø, der visstnok skulle (sies det) ha vokalparten på My Heart Goes on til storfilmen Titanic (1997), men så kom Celine Dion og ja, da måtte hun ta til takke med ei annen låt eller versjon, fra soundtracket.
Men bidraget på nevnte Prince Igor ble jo en slager, og har denne et eller annet sted som maxi singel, og Sissel prøvde vel seg senere som popstjerne i hop med Espen Lind, men det ble kanskje ikke like vellykket.

Artig med hvordan lukt kan sette seg i CD booklets, for lukter faktisk vinter 98 av papiret, og ser man har klipt ut Prodigys Smack by Bitch Up singelcoveret, og var vel en tid der nettopp britene falt ekstra godt i smak.

Neste ut, er danske Daze og Superhero (Lover), der tidligere på senhøst hadde ei hit med You Are Tamagotchi, eller noe slikt, og ble vel et av flere kortlevde men suksessfulle Aqua plagiater, som hadde en og annen hit, og forsvant like fort.
Men i det minste ikke før de hadde da maktet å hente frem en til hit i Superhero (Lover).

Okei, selv ikke all verdens søte nostalgi kan redde denne, for ja, i den verste Backstreet Boys/Nick Carter manien, dukka jaggu meg en mini-me utgave av sistnevnte, nemlig lillebror Aaron Carter, og hans bidrag her, med Crazy Little Party Girl, burde egentlig vært nevnt i Musikk fra helvete tråden, for den er virkelig ondskapsfull, og jentene i klassen rotta seg alltids sammen, og sørget for å stemme opp disse låtene i musikktimene, når vi skulle få avspilt og stemt på våre favoritt låter/sanger, og det ble alltids Backstreet Boys, Boyzone, Robbie Williams og Aaron Carter på topp 4-5.

Men vet at noen av gutta må ha forrådt oss, for regnskapet stemte sjeldent, folk sa de skulle stemme på Prodigy eller 666, men sjeldent at det gikk seg til, så et minus med å være i sterkt mindretall (færre av oss gutta enn jenter i klassen) og så ulik musikksmak.

Nana og Let It Rain var også svære den vinteren, rimelig døll og tam "føle-lei-seg" deppe-hip-hop, svulstig som bare pokker, men ja, det slo godt an her til lands.

Dancen sto fortsatt sterkt denne vinteren, og Sash! var garanti for fengende radiohits, der Encore Un Fois, Equador og La Primavera og sikkert et par andre man har glemt, nøt stor suksess, men Stay var min svære favoitt, og også en man hadde på CD singel, og spilte nærmet i hjel vinter 1998.
Alltids mye løping, med menn i solbriller, business dresser og koffert på slep, i disse dance videoene.

Så er det Backstreet Boys, og tja, jeg greide aldri å få meg selv til å hate dem, tror nok en selv (og mange) sniklytta til enkelte av låtene, mens man drømte seg bort i roligdanser med kanskje jenta man var forelska i, og mulig nettopp roligdans, hjemmefester og disse balladene bringer med seg noe mer hyggelig, og As Long as You Love Me er slettes ikke så fæl.

Tydelig at dramatisk "kammer" musikk, med mer oppdatert hip-hop/dance, var i slaget, for helt glemt Era og deres Ameno, men ja, ble ingen fan den gang, og gir meg fint liten å også.

DJ Quicksilver, og mer fengende og fartsfylt dance, også i likhet med Sash! en gjenganger på norske hitlister, med I Have Dream, Free og Belissima, men Planet Love ble vel hans siste slager her til lands.

All Saints skulle jo være de "slemme" Spice Girls innen britiske girl band, men tviler på at de var noe særlig villere enn krydderjentene, kanskje tvert i mot. Men All Saints hadde nok et mer soul fylt preg på sine tidligere singler, og det kom jo meget godt frem i Never Ever, og der jentene (hvert fall et par) var nok også langt bedre sangere, enn sine rivaler samt at de fremsto mer som et Amerikansk produkt, enn britisk, helt i starten.

Prodigy var jo nådd et karrierehøyde punkt med skiva Fat of the Land, og maktet å klemme ut hits langt ut i 1998-99, der spesielt Smack My Bitch Up, var kanskje mest kjent for kontroversiell musikkvideo/tittel, samt at bandet turnerte vel en periode i hop med Beastie Boys, som visstnok ønsket at Prodigy skulle fjerne nevnte hit fra spillelista si, fordi dem mente at den var kvinnefiendtlig (eller noe slikt). Britene ga faen, og vet ikke om de ble pælma ut av festival/turneen, men på det tidspunktet var de jo mye mer populære enn hip-hop gruppa, så tror de fant ei løsning til slutt.

Uansett, vår musikklærer tillot oss å bli torturert med Arron Carter, men i det noen prøvde en runde ekstra med Prodigy, da ble det grensa på maks 2 minutter per sang, nedjustert til 30 sekunder, helt til Backstreet Boys eller Boyzone ankom like etter.
Diana King ja, også en og annen svær hit på andre halvdel av 90-tallet, denne som er med her var kanskje ikke svær, men gladmusikk der fremhever hvorfor hun ble såpass stor et par år før.

Savage Garden var en innom i fjor høst, da via albumet deres, og mest skuffende saker, men i det minste får en deres beste stund, singelen Too the Moon and Back, i attpåtil forlenget versjon, med den herlige outroen, overlegen den kortere radioversjonen.

Mer hip-hop ankommer i det LL Cool J og hans slettes ikke gærne Phenomenon kjøres i gang, og i dag er han vel best kjent for det evigvarende NCIS tv-universet, usikker på hvilken spin-off, mulig L.A. eller New York, men uansett så er han teamet i hop med han som spilte Robin i Schumachers utskjelte Batman filmer.

Solid Harmonie, enda ei britisk jentegruppe, litt mer dance i musikken deres, og av det man kan huske, var vel dette deres største hit her til lands, og igjen en som har en viss dose med gode minner til, så nei, får legge til den også i høydaerne. Er faktisk noe litt ABBA aktig over musikken, og tvilsomt noen "tilfeldighet".

Er jo noen norske bidrag her også, ikke bare Sissel, DumDumBoys, De Lillos og Espen Lind er også inkludert, og på den tid var sistnevnte på topp kommersielt, og måtte vel bytte artistnavn fra Sway og virket ikke som det hemme platesalget.

Alt i alt, en sånn nostalgi-trip, man kan "unne" seg en gang i blant, og litt moro å høre igjen og der enkelte stadig innehar masser av gode og fine minner, mens andre igjen, tja, bringer frem alt annet enn hyggelig stemning.

Heldigvis mer av det gode, enn det vonde, og går så vidt i pluss med en:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Warren G and Sissel - Prince Igor, Sash! - Stay, Backstreet Boys - As Long as You Love Me, DJ Quicksilver - Planet Love, All Saints - Never Ever, Prodigy - Smack My Bitch Up, Diana King - L-L-Lies, Savage Garden - To the Moon and Back, LL Cool J - Phenomenon og Solid Harmonie - I'll Be There for You
Sist redigert av Frank.N.Steen den ons okt 19, 2022 6:20 pm, redigert 1 gang totalt.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»