Hva var det siste albumet du hørte på?

[Sulfat]

Uansett, tok en del år før man hørte originalen, og ja, ingen tvil om hvem som er best der, selv om en hadde mye hyggelige minner fra nevnte dance låt.

Originalen:

[Frank.N.Steen]

Jøss, var faktisk ikke klar over at det fantes ei enda eldre versjon, men ser jo nå (via Wikipedia) at det er enda flere versjoner ute.
Originalen var fin den og, men mangler nok litt av det ekstra trøkket som Heart damene byr opp til.
Celine Dion også? Nei, tror jeg står over den utgaven.

[Sulfat]

De fleste tror nok at Heart har originalen. Meg selv inkludert- for inntil ganske nylig.
De har uansett den ultimate versjonen. (Det slår jeg fast uten å ha hørt Dion.)

[Frank.N.Steen]

Velvet Revolver - Contraband (2004)

Ikke hørt denne siden sommer 2004, og forsvant en gang ut av samlingen, før den ble nylig handlet inn gang nummer to.

Tja, husker fint lite av skiva i sin helhet, men Slither var jo småtøff i sin tid.
Store lovnader tilbake i høst 2003, da med nyhetene om at nok et "superband" var i ferd med å røre på seg, og med medlemmer fra Guns N' Roses og blant annet Stone Temple Pilots vokalist Scott Weiland, virket det som spennende saker i vente.
Fra før hadde jo flere såkalte supergrupper ala Audioslave, Queens of the Stone Age osv, nytt godt av å bringe inn tidligere rockehelter fra 80 og tidlig 90-tallet, og ettersom Chinese Democracy virket som et album der aldri skulle bli utgitt, følte en jo at det nærmeste man kom ei Guns N' Roses gjenforening (minus Axl Rose), kom via Contraband.

Dessverre ble ikke dette gjenhøret spesielt "vellykket", hvert fall i mine ører. Inntrykket tidlig ut, er et kompisgjeng med festglade tøffinger, som forsøker litt for hardt og ofte, å bare fortsette der de slapp fra tidligere klassiske band, men lykkes sjeldent i å få frem de helt store og minneverdige øyeblikkene, og blir rett og slett for mye forglemmelig og direkte kjedelig fyllkalk liggende mellom de få høydarene, og der særlig lydbildet/produksjonen, skjærer konstant i øregangene, og igjen et mulig offer for den kjipe Loudness Krigen?

Men nei, det holdt med to gjennomganger i morgentimene, og kun fordi man er glad i Guns, men ikke nok til å utsette seg for en tredje runde, og nei, dette var skuffende saker, og skjønner godt hvorfor den gikk ut av heimen, første gangen.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Sucker Train Blues, Spectacle, Fall to Pieces, Slither og Dirty Little Thing

[Frank.N.Steen]

Prefab Sprout - From Langley Park to Memphis (1988)

Det å skulle forsøke å følge opp et av 80åras beste album (Steve McQueen), var nok ei umulig oppgave, og tja, de har jo med seg mye av grunnen til at forgjengeren lyktes så godt, der produsent og medmusiker Thomas Dolby stadig leverte varene, men denne gang virket de å gå for et langt mer "brautende" og oppjustert lydbilde, som fort kan bli litt vel mye, om en da ikke er så svak for den type 80-talls musikk/produksjon.

Kanskje ikke så rart, ettersom det visstnok var hele 4 ulike produsenter involvert, og ja, legger en til svære navn som Stevie Wonder og Pete Townshend, kommer det vel frem i at det kanskje kunne bli litt vel mange "egoer" i studioet, og dessverre ikke alltids at slikt fungerer så godt.
Heldigvis, kom de to sistnevnte godt ut, i sine bidrag.

Positive, er jo at bandet klemmer ut noen fantastiske enkeltlåter, der særlig første del av plata, holder lite tilbake da med perler som The King of Rock 'n' Roll, Cars and Girls, Enchanted og Nightingales, mens side 2, blir kanskje noe ujamn i forhold, men er nå likevel i stand til å gi igjen herlige spor som Hey Manhattan!, Knock on Wood og min store favoritt, The Golden Calf.

Alt i alt, skiva makter nok aldri å matche storheten til (Steve McQueen eller senere Jordan: The Comeback), men innehar nok sjarm, melodi og godlåter, til at en ender opp med ei noe ekstra gavmild rate av:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: The King of Rock 'n' Roll, Cars and Girls, Enchanted, Nightingales, Hey Manhattan!, Knock on Wood og The Golden Calf

[fargeblind]

Startet på R.S.V.P. av Richard Sinclair i går, og fortsetter til morgenkaffen i dag.
For de som husker Camel og Hatfield And The North....her er fyren med mer i samme gate. Kanskje litt mer jazz-ish?
Lange låter, ganske intrikat til tider, litt sært, men det er vel slik han er.

[Bjoro33]

Hører på det nye albumet til Biffy Clyro. The Myth of The Happily Ever After.

Veldig bra. Er veldig glad i Biffy, og dette er et album med mange solide låter. I tillegg til de allerede utgitte singlene "A Hunger in your haunt" og "Unknown Male 01" likte jeg veldig godt "Holy Water" og "Slurpy Slurpy Sleep Sleep". "Denier" var også solid. Alt i alt et bra album fra Skottene.

[Frank.N.Steen]

Cocteau Twins - Garlands (1982)

Ny runde med Cocteau Twins, og der man like greit prøver ut debuten Garlands, som jeg var smått innom tidligere i år, men satte litt på vent, inntil høsten hadde fått satt seg skikkelig til rette.
Dette er jo i grunn, utmerket høstmusikk, der åpningskuttet Blood Bitch setter greit stemningen, med et buldrende og "hypnotisk" lydbilde. Mørkere enn de senere skivene man har hørt, og dette er vel ikke så langt unna post-punk, og kanskje noe av hva tidlig The Cure drev på med, i samme periode.

Var vel faktisk denne skiva, som var blant de første (og veldig impulsivt) innkjøpt fra bandet, ettersom den heftige Blind, Dumb, Deaf fremsto som en fin liten innledning, men da tror jeg faktisk en hørte ei demo/alternativ versjon, utpå Youtube.

Garlands er nok ikke like "vakker" som senere album, og klart, dette var jo helt i startfasen, så noe monotont blir det, men det er likevel ei skive som definitivt har vokst seg, med senere gjennomlyttinger og selv om det tvilsomt vil bli noen stor favoritt ala den nydelige Heaven or Las Vegas, så er det flere meget sterke spor å finne her, og skal nok forsøke å gå gjennom Treasure og Victorialand, senere utover senhøsten.

Alt i alt, side 1 er nok den jeg klart får mest ut av, og side 2, går litt i "glemmeboka". Men ender uansett opp i pluss og med en:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Blood Bitch, Wax and Wane, But I'm Not, Blind Dumb Deaf og The Hollow Men

[Frank.N.Steen]

Sven Väth – Retrospective 1990-97 (2000)

Ei oppsamling, av flere av de mest kjente utgivelsene til den tyske DJen og produsenten Sven Väth, der ble handlet inn i sin tid, grunnet den vakre og stemningsfulle No Fate, som man først ble gjort oppmerksom på, via Scooter og deres sist singelutgivelse, da med den originale besetningen, og utgitt som bonusspor på deres best of skive, Rough, Tough and Dangerous i vinter 1998.
No Fate hadde noe over seg, som gjorde at skilte seg ut fra resten av nevnte bands singler, en verdig og flott avslutning på det første kapitlet, men innså jo etter hvert (som med mye annet), at det var alt annet enn originalutgaven som var den man fikk igjen, og navnet Sven Väth ble nevnt i bookleten fra Scooter skiva, og klart, nå er det vel også slik at hans versjon, er jo heller ikke den originale, men ei gruppe kalt Zyon fra tidlig 90-tallet, og deres låt, er vel mer en imponerende blanding av elektronika og hip-hop.

Det som derimot kommer greit frem, var nok at Scooter fulgte langt mer samme type oppskrift ala No Fate (The Struggle Continues) miksen til Väth, slik også en del andre remikser og cover utgaver har senere gjort. Samt at de også fortsatte der nevnte klassiker slapp, da med å inkludere enda mer tekst, som faktisk til Scooter å være, fremsto ganske så tankevekkende og "dyp", i forhold til det man gjerne forbinder med tyskernes lyrikk.

My Name Is Barbarella er også en tidlig 90-talls klassiker, som en har vært tidligere innom, i flere ulike varianter, og usikker på hvem der blir ansett som den "ultimate" utgaven, men ja, kan vel bli noe overlang i perioder, men er noe med denne type oppbyggende og drivende tidlig 90-talls techno/dance, som fungerer, om en er i dette rette humøret for den slags.

Kommer likevel ikke unna, i at samtlige av meget lange, og småkjedelige sporene, gir meg fint lite igjen. Mangel på melodier og stemning, gjør at det blir bare døll bakgrunnsmusikk, og noe frustrerende at det nydelige sporet Ballet Fusion, ikke blir gitt mer enn knappe 3 og et halv minutt, via en radio verjson, og her skulle selvsagt den fantastiske originalen (oppunder 10-12 minutter) ha vært inkludert. Om det hadde skjedd, så ville nok den totale raten, raskt bikket opp et ekstra hakk.

Det metalliske/gitar aktige riffet/klanget, der utgjør Spectrum, er ei annen favoritt, og innehar en meget god blanding av stemning og mer dansevennlige rytmer, og står seg lett igjen som en av samlerens høydepunkter.

Alt i alt, ei noe ujamn samler, men klart, en har vel aldri vært noen kjempefan eller gått særlig dypere inn i artistens album og singler, men vurderer å beholde den videre, grunnet et par meget fine høydepunkter.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: No Fate (Struggle Continuous Mix), My Name Is Barbarella (Deep Dish Armageddon Breakdown Remix), Ballet Fusion (Radio Edit) og Spectrum

[Bjoro33]

Ceu: tropix

[Frank.N.Steen]

The Lost Boys Soundtrack - Various Artists (1987)

Filmen er jo blant de kuleste og mest severdige, av de mange vampyr/ungdomsskrekk filmene fra tampen av 80-tallet, og inkluderte et heftig soundtrack, der sørget for å gå utmerket i hop med stemningen og karakterene.

Skiva innledes med den herlige feel-good pub-rockeren Good Times, av INXS & Jimmy Barnes, der det australske bandet burde ha gjort langt mer av den type musikk, fremfor den livløse og altfor dølle overproduserte pop-rocken, som dessverre gikk igjen for ofte på studio skivene deres.
Ei låt som den over, ville automatisk løfta det skuffende albumet Kick (1987), øyeblikkelig, men ja, slik gikk det ikke.

Neste ut er en mer erketypisk 80-talls pop-rocker, av Foreigner frontmann/vokalist Lou Gramm, og Lost in the Shadows (The Lost Boys), der er gjennomført brautende og cheesy som bare pokker, men det er nå utrolig fengende attpåtil, og nei, fet party-musikk, perfekt til å høre på før helgens utskeielser starter i gang på en fredags kveld.

Så er det nok en velkjent rocke frontmann som fortsetter showet, da via Roger Daltrey og hans versjon av Don't Let the Sun Go Down on Me, der tja, blir kanskje noe vel, ikke helt fantastisk, men mulig de ikke fikk lov til å bruke originalen, og gikk i stedet for en cover i stedet.
Synd låta ikke gjør mer nytte av seg, for først siste 15-20 sekundene, røffer det litt opp med tunge gitar, og så når en vil ha mer av det, er det jo slutt.

INXS & Jimmy Barnes virket å ha noe på gang, ettersom de smeller til med nok ei låt i hop, og da via Laying Down the Law.
Barnes litt vel brølende vokal, kan tidlig ut bli noe "slitsom", og ikke like sterk som Good Times, men absolutt godkjent.

Skivas og filmens kanskje mest kjente og likte spor, finner man gjennom ei annen og langt bedre coverversjon, i Echo & The Bunnymen og People Are Strange. En annen herlig høydare, kommer så like etter, via Gerard McMann og hans stemningsfulle Cry Little Sister (Theme From The Lost Boys).

Ålreit, alt er ikke akkurat "gull" å finne igjen, men selv de svakere stundene, innehar nok stemning og 80-talls party-feel, at det blir helt okei, men likevel må noe av ratingen nedjusteres, og håpet jo at denne kunne score litt høyere, men greier ikke ignorere sånt.

Tina Turners faste saksofonist Tim Cappello, smører seg inn i rikelig 80-talls sleaze og cheese, med den latterlig tøffe I Still Believe, der gjorde mannen om til den originalen epic sax guy i sin tid, og helt klart blant de mest åttitallsaktige sangene jeg kan huske å hørt i forbindelse med filmsoundtracks.

Av de mindre omtalte, men i mine ører beste kuttene, finner man den mer tilbakelente og fine Beauty Has Her Way, av Mummy Calls.

Alt i alt, som nevnt, et album der gjør seg utmerket om en er glad i den type musikk, og fin oppvarming til helgen.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Good Times, Lost in the Shadows (The Lost Boys), People Are Strange, Cry Little Sister (Theme From The Lost Boys), I Still Believe og Beauty Has Her Way

[Frank.N.Steen]

Hawkwind - Hall of the Mountain Grill (1974)

Ny runde med tidlig 70-talls space-rock, og hvor bandet hadde en tøff oppgave med å fortsette ferden videre fra dobbelt live albumet Space Ritual (1972), og har vel også vært innom denne ved tidligere anledninger. Men ja, meste har gått litt i glemmeboka, og nei, albumet pangåpner med en røff og fin start via den heftige The Psychedelic Warlords (Disappear in Smoke).

Neste ut, er den langt mer stemningsfulle og instrumentale Wind of Change, der virkelig er nydelig musikk.
D-Rider minner tidlig ut, om Echoes av Pink Floyd, hvert fall i periodevis, og som selvsagt ikke er noe minus. Men der stopper mest likheten. Denne blir litt for ujamn i lengden, og ingen høydare.
Web Weaver, minner sterkt om You Know You're Only Dreaming fra andrealbumet, In Search of Space (1971), men makter aldri å bli noe særlig mer ut av det.

Nei, innser etter noen runder denne søndagsmorgenen, at denne ikke vil bli noen øyeblikkelig favoritt. Føles noe halvveis utført, der live sporene og de altfor kortere instrumentale, fremstår som det definitivt beste med hele plata. Vel, de og den herlige Lemmy skrevne Lost Johnny (som høres mistenkelig ut, som en tidlig utgave av noe fra klassikeren Ace of Spades, mye senere.
Og tenker så, at man burde nok snart ta veien fatt mot Space Ritual igjen, for har en følelse av at denne gjengen var langt mer interessante som live utgave, eller hvert fall til sammenligning med det lille en har vært innom av studio album siste året.

Ellers verdt å nevne. CD utgaven man har vært gjennom, er ei 2001 remaster, der utelater live sporet Paradox, og hadde den vært inkludert, ville det nok ha blitt en noe vassere rating.


Rating: 6/10

Høydepunkter: The Psychedelic Warlords (Disappear in Smoke), Wind of Change, You'd Better Believe It (Live) og Lost Johnny

[Frank.N.Steen]

Faith No More - The Real Thing (1989)

På høy tid, å fortsette den noe utsatte Faith No More gjennomgangen, hvert fall da, av de platene man eier av bandet. I fjor høst, plukka en med seg en overraskende og slettes ikke så fæl brukt CD utgave, av Introduce Yourself (1987), og der fremsto langt mer givende og tøff, en hva man "forventet" seg, grunnet veldig mye negativ omtale.

Men ja, innså jo veldig tidlig ut, at det var nærmest kvantesprang i forskjell, med tanke på alt fra kvalitet, energi og kreativitet fra forgjengeren, som slo ut av høyttalerne, i det den knalltøffe åpneren From Out of Nowhere ankom øregangene. For ei herlig måte å åpne ting opp på.
Bandet virker så gjennomført samspilt og tight, at en skulle jo trodd at dette var en gjeng der hadde spilt i hop, i flere tiår. Og klart, det er jo stort sett samme gjeng med musikere samt produsent Matt Wallace. Men den enorme forskjellen skyldes nok også overgangen fra den litt mer "tilbaketrukne" gi faen stilen til forgjengeren Chuck Mosley, og så rett over i hans yngre etterfølger, og der fremstår øyeblikkelig langt mer energisk og karismatisk med Mike Patton, som føles ut som prikken over ien, spesielt med et så solid band bakom seg.

De 3 første låtene er virkelig klasse over. Mektig og fengende til tusen, og i det man føler at nå har man fått "taket" på dem, så smeller de i bordet med noe som Surprise! You're Dead! og ja, da skjønner en at disse gutta var ikke bare nok et "ordinært" døgnflue MTV rockeband, ment for de store massene.

Selv om en har langt mer kjennskap med senere utgivelser, er det tydelig at dette er bandets første virkelig albumklassiker, og av typen som må ha vært ganske så unik, da med tanke på hvordan musikklandskapet på tampen av 80-tallet lå an, og hvordan Faith No More sjeldent gjentar seg selv, men holder lytterne på tå hevet, så og si hele veien ut.

Likevel, et par små "bremsespor" inntreffer, da via de to forglemmelige Underwater Love og The Morning After.
Ikke dårlig, bare av typen der aldri helt greier å matche resten av skiva. Ville nok ha stått langt mer positivt ut, på forgjengeren.

Av de absolutte høydarne, må helt klart den fantastiske coveren av Black Sabbath, og War Pigs nevnes. Og hadde ikke skiva mi, inkludert de to bonus sporene, så ja, ville raten gått noe mer "dramatisk" bakover.

Mulig albumet trenger noen runder til, men kanskje etter at en har hørt igjen det som fulgte utover 90-tallet. Blir nå likevel en meget sterk rating, og CDen man besitter, er visstnok ei forlenget utgave, der innehar 2 ekstra bonus spor. Men disse er slettes ikke av den "overflødige" typen, og bidrar sterkt i å øke sluttsummen.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: From Out of Nowhere, Epic, Surprise! You're Dead!, Zombie Eaters, The Real Thing, Woodpecker From Mars og War Pigs

[Lezah]

The Lost Boys Soundtrack - Various Artists (1987)

Husker jeg digget filmen, ikke fått med meg at det var et ordentlig soundtrack her, meget kult!

[Frank.N.Steen]

Husker jeg digget filmen, ikke fått med meg at det var et ordentlig soundtrack her, meget kult!

Med tanke på hvor "MTV" og mote/trendy filmen var i bruken av klær, frisyrer og bruk av populær musikk, så var nok det en ganske så klok avgjørelse, så lage et soundtrack, hvor samtlige medvirkende artister har lagd musikk, beregnet for filmen og der ikke ville dukke opp på deres egne album.
Tror 80-tallet var en gullalder, for den slags. Klart, funka jo utmerket også utover 90-tallet. Men ja, 80-talls soundtracks var liksom litt ekstra spesielt, særlig med tanke på nostalgi osv.

[Frank.N.Steen]

Prefab Sprout - Protest Songs (1989)

Ei skive som visstnok ble innspilt i høsten 1985, og var tiltenkt som oppfølgeren til Steve McQueen (1985). Men ja, slik ble det ei, og i stedet lå den på vent, til 1989.
Gått noen runder de siste dagene, og tok litt tid før ting begynte å sette seg, men vokst litt, for hver gjennomgang, men tja, kan forstå hvorfor den ble utsatt, ettersom samtlige spor, minner mer om demo/b-sider av langt bedre låter fra nevnte 80-talls klassiker.
Ikke at det alt på Protest Songs er direkte fælt, men går enn inn og forventer mye av det samme som forgjengeren, så vil en nok bli noe skuffet.

Plusset er jo at enkelte av høydepunktene her, er i mine ører fullt på høyde de man finner igjen hos bandets beste stunder, men det blir dessverre i helhet noe ujamnt. Likevel, ei skive som er verdt å ha i samlingen, om en er fan av bandet.

Den sukkersøte og catchy albumåpneren The World Awake, er ei som raskt fenga bra, mens de følgende låtene blir kanskje noe litt vel forglemmelige. Heldigvis ankommer den langt mer fengende Wicked Things, mens skivas kanskje vakreste stund finner en i den neddempa og fine Dublin.

Tross igjen noen overflødige stunder, avsluttes albumet med to meget behagelige kutt, via 'Til the Cows Come Home og Pearly Gates, og ender til slutt opp med ei meget snill:

Rating: 6/10

Høydepunkter: The World Awake, Wicked Things, Dublin, 'Til the Cows Come Home og Pearly Gates

[Frank.N.Steen]

Boards of Canada - Music Has the Right to Children (1998)

Elektronisk 90-talls musikk, og ei man har lenge ønsket å bryne seg på, kanskje mest grunnet den herlige og uimotståelig fengende og søtladne Roygbiv, som var mitt første møte med bandet, tilbake i vinter 2008. Men så ble det en lang pause, og mulig en ble noe "skremt" bort, ettersom en forsøkte å spore opp mer fra samme band og album, og veldig få av låtene kom i nærheten av nevnte spor, hvert fall av de en fant igjen den gang. Så ble nok liggende mest på vent, og ja, først nå nylig, en fant ei fin CD utgave og hørt litt fra tid og annen.

Inntrykket man sitter raskt igjen med, er at dette er ei skive som vokser, kanskje ikke fort, men den støter meg ikke vekk, og fra album coveret, de vokale samplene, til det små creepy, blanda godt inn med det nostalgiske og søtladne, gjør at den heller ikke slipper helt taket, selv etter at man er ferdig.
Likevel, en kommer ikke utenom, at over 70 minutter (min CD utgave innehar visstnok et nesten 8 minutter bonusspor, i Happy Cycling, og ja, føles litt "overflødig" i det lengste), kan bli en liten prøvelse, særlig når en ikke er så veldig godt vant med denne type ambient-chill out elektronika.

Ellers er det jo noe småfrusterende, at de kortere bitene, er de jeg ofte skulle ønske varte lengre, mens de ja, lengre, kunne godt ha vært nedjustert, ved et par anledninger.
Roygbiv, er en som hadde helt klart fortjent en mye lenger outro, gjerne 1 minutt eller mer i mine ører. Ear candy deluxe, men ja, smak og behag.

Tviler på at den vil rykke rett opp i topp rating med det første. Men jeg liker det man får igjen, mer enn det motsatte. Og definitivt ei skive som vil beholdes, og gis mer tid, ved senere besøk. Per dags dato, blir det kanskje litt vel mye med oppunder 60-70 minutter, og hvor ja, enkelte av sporene aldri helt vil sitte, men blir nå likevel en meget positiv totalsum av:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Wildlife Analysis, An Eagle in Your Mind, Telephasic Workshop, Sixtyten, Turquoise Hexagon Sun, Kaini Industries, Bocuma, Roygbiv, Aquarius, Olson og Pete Standing Alone

[Frank.N.Steen]

Faith No More - King for a Day... Fool for a Lifetime (1995)

Bestemte meg for å la Angel Dust (1992) ligge til noe senere. Kjekt å ha noe å se frem mot.
Denne fra 1995, kunne fort blitt mitt første album av Faith No More, men endte i stedet opp med Album of the Year (1997), grunnet at man likte The Last Cup of Sorrow, såpass mye i høsten 2003.

Vel, skiva har gått noen runder i morgentimene, og klarer ikke å bli særlig opphausa over hva man får igjen.
At denne er rata høyere enn The Real Thing er jo smått sjokkerende (på RYM) uten at slikt har for mye å si for ens egen del, men lå jo noe forventninger her, med tanke på de solide platene det skulle følge opp.
Variasjon er det som alltids mye av, men tidlig ut blir det litt for klart at savnet av Jim Martin og det noe "tynne" midten av 90-talls soundet, er for dominerende, og føler at de mektige gitardrønningene og kule synthene fra tidligere utgivelser, har svunnet hen, til fordel for litt for mye av et oppdatert, og ujamnt lydbilde.

Likevel, det er så absolutt noen klassikere å finne igjen her, men utenom de, må en virkelig lete lenge og vel, for å få igjen noe, og her hjelper dessverre ikke flere gjenhør (for min del), og blir liksom aldri noe mer enn maks ei halvveis opplevelse. Skiva føles også altfor lang, og mulig ratingen ville skutt litt oppover, om noen av de forglemmelige sporene ble luka vekk.

De man falt best for, er oftest av typen som like gjerne kunne ha endt opp på oppfølgeren.
Men Patton og co, makter også å gjøre noen meget positivt og nydelige saker, der særlig Evidence og Just a Man er soleklare høydare.
Resten føles mer ut som noe der blir litt vel mye Mike Patton dominerende saker, ikke rart, for tror noen av gjestemusikerne var hentet fra hans egne soloprosjekter på den tiden.

Alt i alt, den svakeste skiva man har hørt fra bandet (vel, Patton eraen) til nå.
Plusset må jo være, at albumomslaget, er det neste kuleste, rett bak Angel Dust. Men der stopper i grunn den sammenligningen.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Ricochet, Evidence, The Gentle Art of Making Enemies, Cuckoo for Caca, King for a Day, The Last to Know og Just a Man

[Lezah]

[Frank.N.Steen]

T'Pau - Bridge of Spies (1987)

Ei gruppe man ofte greide å forveksle med bandet China Crisis (grunnet hiten China in Your Hands) men tja, er nok helt ulike band vil man tro.
Uansett, inntrykket man hadde av T'Pau, strekker seg vel egentlig mest til nevnte hit, som ofte gikk igjen i en rulletekst på TV-Shop reklamene, for ulike 80-talls best of samlere, og plukka med meg Bridge of Spies nylig, til prisen av en tier.

Innså jo tidlig ut, hvor det bar hen. Svær 80-talls slager, og et par nesten hits. Resten er mest misses og generisk fyllmasse, som tja, ikke er verdt mer enn et gjenhør.
Lover sjeldent bra, når slike one hit wonders, attpåtil avslutter albumet med ei unødig kort variant av skivas mest kjente spor, og nei, denne går nesten like kjapt ut, som den kom inn.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Heart and Soul og China in Your Hand

[Frank.N.Steen]

Wham! - Make It Big (1984)

Pangåpnes med det som må være en av de mest ihjelspilte og uimotståelig catchy åttitallshitene en kan tenke seg, da via Wake Me Up (Before You Go-Go), og likevel, ei av disse man aldri har fått helt i vrangstrupen, når den en "sjelden" gang blir spilt av på radio eller tv.
Likevel, det holder med en gang i blant, og så er en mettet for den slags oversukra hits, hvert fall for en lang stund fremover.

Likevel, det er neste låt ut, den noe mer tilbakelente, fyldige og nattklubb aktige Everything She Wants, som gjør at en tidlig ut, får et lite håp om at skiva hvert fall ikke vil bli en total nedtur.
Heartbeat følger så, og minner øyeblikkelig om ei middels Bruce Springsteen sang, men mangler nok den litt ekstra trøkken og melodien til at det blir noe særlig mer, enn kun et overflødig kutt, som går kjapt i glemmeboka.

Den smoothe og behagelige Like a Baby, ankommer som et friskt pust, og er vel en hyllest (vil jeg tro) til guttas helter fra 60-70-tallets R&B og Soul idoler fra Amerika, og er et sound som kler George Michaels vokal på utmerket vis. Kanskje skivas beste stund.

Like bra, fenger ikke den tidvis gyselige overproduserte Freedom, som i periodevis skjærer langt inn i øregangene, men reddes av et okei refreng. Men mulig den hadde gjort seg bedre, om den ankom etter lignende party-låter, da som åpningssporet, og ikke de mer neddempa sangene.
Så er det i grunn mest bare do-pause musikk, de to neste låtene, før det hele avsluttes med den klassiske Careless Whisper, og ja, den er nok soleklart albumets høydare, og av en eller annen grunn, så trodde man at dette var ei solo singel, fra George Michael, men mulig den også ble utgitt mens han stadig var med i Wham!, eller at det ble utgitt flere forskjellige varianter.

Alt i alt, ei gruppe som virker å gjøre seg best i samle album formatet, men svært få fæle stunder, og 3 meget sterke kutt, bidrar i at det hele jamner seg ut til å bli en snill:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Everything She Wants, Like a Baby og Careless Whisper

[Lezah]

Høydepunkter: Everything She Wants, Like a Baby og Careless Whisper

Jeg innrømmer glatt at Wham! gjør meg lei meg, MEN: En slags guilty pleasure (nå kommer Kjappfot1917 til å mobbe meg ut livet) er George Michael, sånn nesten...Vi pleide i kompisgjengen å kjøpe ironiske julegaver til hverandre. I tenårene tid gikk det mest i hard musikk eller gangster-rap. Såp da fikk jeg en Best Of George Michael. Var pliktig til å lytte litt på den, og noe av det var greiere enn MTV hadde gitt meg inntrykk av. Hjalp at jeg samtidig traff en jente som digget fyren. Uansett hvor oljeglatt og slesk han var, så kunne mannen synge. Og ja; noen av låtene var fengende :S

[Frank.N.Steen]

Jeg innrømmer glatt at Wham! gjør meg lei meg, MEN: En slags guilty pleasure (nå kommer Kjappfot1917 til å mobbe meg ut livet) er George Michael, sånn nesten...Vi pleide i kompisgjengen å kjøpe ironiske julegaver til hverandre. I tenårene tid gikk det mest i hard musikk eller gangster-rap. Såp da fikk jeg en Best Of George Michael. Var pliktig til å lytte litt på den, og noe av det var greiere enn MTV hadde gitt meg inntrykk av. Hjalp at jeg samtidig traff en jente som digget fyren. Uansett hvor oljeglatt og slesk han var, så kunne mannen synge. Og ja; noen av låtene var fengende :S

Rart det der. Selv var det via "gangstah" rap (vil tippe flere her, samplet rikelig fra George Michael og Wham! utover på 90-tallet) at man gjenoppdaget kjærligheten til enkelte av favorittlåtene til Wham! og George Michael (særlig Everything She Wants), og samme er det med lillebroren min, som er langt mer svoren hip-hop/rap fan, og han har også funnet veien til mang ei 80-talls artist, grunnet de tøffe samplene, og endt opp med å finne ut at originalen, ikke var så gæren likevel.

For min del, setter jeg nok skiva Older (1996), som favoritten, med tanke på hva jeg har hørt fra Michael, og synes han kombinerte nydelige ballader med mer danseglade og heftige rytmer, på meget godt vis.
Ja, MTV kunne jo være et fantastisk hjelpemiddel, i å nå ut til flest mulig, på kortest tid, om en fikk ei skikkelig video-slager, og trengte jo ikke å turnere verden rundt, på 365 dager for å oppnå noe lignende, men klart, baksiden er jo ofte at disse blir så gjennomført overspilt, og gir ofte ikke et særlig "fullstendig" inntrykk av en artist/gruppes album/låt katalog.
Så er jo ekstra moro, når en ikke har særlig til forventninger, men ender med å finne gull likevel.

[Frank.N.Steen]

Motorpsycho - Timothy's Monster (1994)

Denne har jeg gledet meg til å få satt i gang med (vært innom litt her og der, siste tiden), men likevel vært noe småfrustrerende, ettersom en har fra tidligere i år, vært innom skiver som Blissard og Angels & Daemons at Play, som dessverre aldri helt levde opp til ens forventinger, og som muligens ble nok satt litt vel høyt, da etter å ha blitt slått fullstendig overende, av det mektige Demon Box, i fjor sommer.

Fordelt over to CDer, og med spilletid på oppunder 100 minutter, så tja, bare å gyve løs og lene seg tilbake, sette opp volumet og kose seg med noe varm drikke og en god frokost/lunsj.

Første skiva er mye mer neddempet og variert, hvor det stemningsfulle pyskedeliske sporet Feel er jo utsøkt tidlig høstmusikk (litt i sene laget nå, men dit hen tankene går). Trapdoor er langt mer oppløftende og fremadgående, men makter likevel å ivareta den fine og varme stemningen fra forgjengeren.
Leave It Like That fortsetter den fine variasjonen, og langt mer røff i kantene enn forgjengerne.

A Shrug and a Fistful har ei litt country-indie preg gående. Men det blir raskt for mye av og på, til at den setter seg skikkelig. Blir bare litt for "slitsom", og en som ikke makter å matche den knallsterke åpningstrioen, hvert fall i mine ører da.

Så begynner låtene å ta seg opp i lengden, med Kill Some Day og On My Pillow, men heller ikke disse faller helt i smak.
Det er ikke før Wearing Yr Smell, Giftland og vakre Watersound, at man virkelig får tak i CD 1 igjen, og ja, en tidvis små frustrerende gjennomgang, og CD 2 skal virkelig være noe av det helt spesielle, om denne skal komme opp i nærheten av Demon Box.

The Wheel og den minst like storslagne The Golden Core, er nok helt klart de to beste stundene her, og dessverre kommer svært få av de mer "forglemmelige" og kortere låtene opp mot dem, og nei, forsøkt, igjen og igjen siste dagene, og håpet i dag, ville alt "stemme". Men den gang ei. Absolutt ei solid skive, men i mine ører, så blir den et par hakk i minus, da av å matche helheten til Demon Box, og greier ikke å bli for overbegeistra over det man får igjen.

Grindstone får meg til å minnes høreapparatet til farfar, som det pep godt fra. Mulig det vil være fare for kjip piping i øregangene, om denne går noen runder for mye, på full guffe, men tja, enkelte låter er verdt å spille litt ekstra høyt.

Mulig ei man drar frem, før eller siden, og kanskje den kan stige noe, men akkurat her og nå, kommer jeg ikke høyere enn ei:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Feel, Trapdoor, Leave It Like That, Wearing Yr Smell, Giftland, Watersound, The Wheel, Grindstone og The Golden Core

[Frank.N.Steen]

Sophie B. Hawkins - Whaler (1994)

Impulsivt innkjøp, og tja, foruten hiten Damn I Wish I Was Your Lover (fra Sophie) så er det nok mest grunnet Right Beside You at en prøvde seg,
og der var jo inkludert på en av de utallige Mr. Music Hits skivene fra midten av nittitallet, og huskes godt under lange og varme bilturer i baksetet, med Walkman og Turtles blader, mens familien var på vei til Sverige og Gøteborg.
Nevnte låt, har ei fin og gjennomgående varm blanding av dance og pop over seg, og vanskelig å ikke bli litt nostalgisk av den slags. Særlig introen og outroen er jo meget behagelig musikk.

Did We Not Choose Each Other minner raskt ut om Peter Gabriel, som jo ikke er noe minus. Nok ei fin låt, selv om den ikke er like fengende som forgjengeren og teksten er litt, tja, småklein, så innehar den nå hvert fall masser av stemning.

Dessverre faller det raskt ned i mest forglemmelige og småkjedelige Madonna, Cyndi Lauper og Steve Nicks aktige b-sider, knapt nok det.

Nei, ingen ting å samle på det her.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Right Beside You og Did We Not Choose Each Other

[fargeblind]

Jeg hører på det siste albumet jeg hørte på nå. Igjen. Gammel musikk, over femti år siden det ble utgitt, men sjeldent har et femti år gammelt album vært like nyskapende den dag i dag. Hele albumet er en lang reise, og den som tar hele albumet i et jafs vet hvordan det ender

[Frank.N.Steen]

Michael Jackson - Invincible (2001)

Husker godt tiden hvor man så frem til den kommende Michael Jackson singelen You Rock My World, og hvor alt en hadde å gå på, var noen tidlige avisanmeldelser og rykter fra folk som hevdet å ha lastet den fra nettet. Men likevel føltes det ut som ting ikke helt "stemte" rundt den kommende skiva, ettersom det var smått med publisitet og snakk om musikken, mer om Jackson og alle "sjokk" oppslagene i tabloidblekkene.

Klart, i ettertid kom det vel litt frem, at Sony og Michael ikke helt spilte på samme lag lenger, og tror Jackson til og med anklagde Sony sjefen for å være en real ufyselig mafioso, som motarbeidet svarte artister osv. Mulig artisten var litt skuffa over at salget av Invincible aldri tok helt av, tross oppunder 8-10 millioner solgte skiver, men hjalp kanskje ikke så mye, når den var tidenes mest påkosta utgivelse, og der hadde nesten 4 år med arbeidstid bakom seg.

Tiden som Michael Jackson fan, var nok for lengst forbi på det tidspunktet, men en håpet jo likevel at musikken ville bli positivt trukket frem, og vise til at entertaineren og artisten Jackson, stadig kunne levere og overraske.
Men jeg handlet aldri inn skiva, og lånte den vel heller et par runder fra en langt mer svoren Jackson fan, som attpåtil gikk til innkjøp av flere kopier, grunnet disse såkalte "Limited Edition" utgavene, der kom med "unike" og ulike fargecover, så ja, sikkert en smart måte å loppe fansen litt mer, for tviler på at en fikk noe særlig mer igjen enn nettopp et gult, grønt, rødt eller hvitt albumcover, og ingen bonuskutt eller lignende.

Første som slår meg ved gjenhøret, nesten 20 år senere. Er jo at den tidvis småtøffe Unbreakable burde helt klart ha blitt utgitt som singel, og tror faktisk den gikk noen runder på norsk radio, men i stedet ble en eller annen døll ballade utgitt i stedet, og nei, tror kun den og nevnte You Rock My World endte som singler, og vitnet altså om at det sto dårlig til med promoteringen og støtten fra Sony.
Men ble vel også gjort noen rare valg, der visstnok låter tiltenkt skiva, endte opp med å bli skvisa ut, og senere innspilt på ny av Justin Timberlake, som gjorde stor suksess med dem på hitlistene i 2002-03.

Dessverre ble gjenhøret ikke all verdens til opplevelse, og klart, Bad, Dangerous og Blood on the Dancefloor var man jo innom tidligere, og hvor ingen av dem scora særlig høyt på ratingen, og 2001 skiva preller raskt av, med et ganske så ensformig sound, hvor samtlige spor varer altfor lenge, og samme kan jo greit sies om albumet i sin helhet, der bikker nesten 80 minutter.
Det er rett og slett altfor ujevnt og forglemmelig, til å være en så overambisiøs reise.

Klart, den hardere kjernen av tilhengere, ville nok sikkert gjerne hatt enda mer. Men sliter med å se for meg hvilke av de totalt 16 sporene, som virkelig kan puttes inn i Michael Jackson klassiker statusen.
Produksjonen er det nok høy klasse over, og ikke så rart, med så mye penger og talenter bakom spakene. Men det blir for maskinelt og hvor Jacksons tidligere talent for melodi og heftige rytmer, blir sjeldnere og sjeldnere å finne igjen, og nei, de nærmeste en kommer, ville kanskje funka best som ålreite b-sider, men som a-sider er det ikke mye å juble over.

Forsøkt et par runder nå, men greier ikke å bli voldsomt imponert eller interessert i det man får igjen. Og ender så med en streng men fair:

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Unbreakable, Break of Dawn, You Rock My World, Butterflies og 2000 Watts

[Frank.N.Steen]

Cocteau Twins - Victorialand (1986)

Langt mer behagelig og neddempa enn de andre skivene man har hørt av bandet, spesielt sammenlignet med Garlands (1983).
Nå har man jo ikke vært innom Treasure eller Head over heels, så ikke umulig at de foretok seg noen drastiske forandringer allerede på de utgivelsene, men klager jo ikke over hva en får igjen her.
For meget vakkert og stemningsfullt er det jo, selv om en så gjerne skulle hatt et par litt lenger spor, ettersom åpningskuttet Lazy Calm ga helt klart mersmak, og det som følger er ikke fælt, men de blir liksom litt for brått avkuttet, gjerne når en vil ha litt mer i retur.

Tross den fine stemningen, blir flere av de kortere snuttene etter åpningskuttet, litt av typen som ikke helt fester seg like godt, selv etter flere gjennomganger.
Nei, pent og avslappende, men et album der kanskje en gikk inn med litt for høye forventninger om, og likevel blir det jo en positiv totalsum, men skulle så gjerne hatt noen utvidede versjoner av de man likte best, men alt i alt, absolutt godkjent skive, og ender så med en snill:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Lazy Calm, Throughout the Dark Months of April and May, Whales Tails, Feet-Like Fins og The Thinner the Air

[lok1]

For et album dette er. "We Might as Well Be Strangers" var det lenge siden jeg hadde hørt. Helt nydelig låt som har gått i glemmeboken.

10/10

[DennisB]

Aurora slipper sitt nye album den 21.januar. DET er verdt ventetiden!

Her er en av låtene, sluppet for noen timer siden, som en liten forsmak.
Nydelig låt! Aurora, du er rett og slett en engel!