Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kate Bush - The Sensual World (1989)

Ei skive man aldri helt fikk taket på, hvert fall fra tidligere besøk av, og sitter kjapt med litt av samme "problem" senere.
Har ei følelse av at dens mer "streite" og neddempa preg, da i sterk kontrast til hennes 2 forgjengere, som tja, var et godt stykke unna mesteparten av The Sensuals Worlds lydbilde, gjør at en ikke har helt klart å lande nedpå bakken igjen.

Noe dårlig album er det selvsagt ikke, men nå har vel skiva rakla og gått i 3-4 døgn, av og på. Men selv da, får jeg den bare ikke til å sitte, minus noen utrolig fine enkeltlåter, spredt utover. Den fine flyten og stemningen, og ikke minst all variasjonen fra forgjengerne, kommer aldri helt frem i mine ører, og synes det blir i perioder på nippet til ei kjedelig affære.

Men antar at det var ei naturlig reaksjon fra Kate, hun var 4 år eldre og hadde kanskje fått "herja" fra seg, og nå tredt inn i en mer voksen/moderlig rolle, og ut av det, gikk det mulig mot ei tryggere og mykere musikalsk retning enn tidligere.

Så nei, denne kommer som ei klar nedtur. Og mulig en må finne veien tilbake den med tid, for kanskje ting ville sitte litt bedre da, men det går nå likevel opp til en godkjent:

Edit:

Glemte å nevne at denne CDen komme med et bonusspor i Walk Straight Down the Middle.

Rating: 7/10

Høydepunkter: The Sensual World, Love and Anger, The Fog, Heads We're Dancing, Deeper Understanding, Never Be Mine og This Woman's Work

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Dead Can Dance - Into the Labyrinth (1993)

Gått noen runder også i det siste, og kjøpt inn grunnet flotte The Carnival is Over (låt og video), men tror nok en gjør lurt i å gå litt bakover, og sjekke ut eldre skiver, for gikk nok inn på litt "falske" premisser, der få matcher lyden av nevnte låt ovenfor, og er vel ikke så veldig glad i vokal arabisk new age musikk, selv om Lisa har ei flott stemme, så tenker man nok mer egna som filmmusikk, og foretrekker nok heller den dype røsten til Brendan Perry i albumformatet.

Selv om lytteropplevelsen blir litt av og på, grunnet de ulike vokalene og at det vil liksom ikke helt finne seg til rette i øregangene, så er jo musikken meget stemningsfull, ikke minst rik i detaljer og variasjon.

Litt vanskelig å plukke ut favoritter, få jeg vil si er "fæle", men trenger nok mer å gå på fra bandet, da dette er nok ei som har potensiale om forbedring, når en får sjekka ut litt mer av deres katalog.

Likevel, det avsluttende sporet i How Fortunate the Man With None er jo meget vakkert, og ikke noe minus at det ut i steder, minner litt om theme musikken fra Halloween III: Season of the Witch (1982), noe med de "blinkende" synthlydene som Carpenter og Howarth gjorde så godt, men nevnte Dead Can Dance låt har nå ei mer varm og fin stemning, ikke kjølig og guffen.

Outroen siste minuttet til og fra, er bare vakkert, og nei, skulle så gjerne hatt mer av den slags, i hop med nevnte grunn til at plata ble handlet inn, så får en se om ikke man kan finne veien mot noen av deres eldre titler, og deretter prøve ut en ny runde i Labyrinten, kanskje man omsider finner veien frem til mål.

Inntil da kommer jeg ikke noe lenger enn maks ei:

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Ubiquitous Mr. Lovegrove, The Wind That Shakes the Barley, The Carnival Is Over, Tell Me About the Forest (You Once Called Home) og How Fortunate the Man With None

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Who - Who's Next (1971)

Ikke vært innom på sikkert evigheter, men tja, like greit med et gjenhør eller to, tidlig på mandagen.
Og fra tidligere av, husker en kun de 2 svære låtene, der åpner og avslutter skiva med et brak, men også fordi de har jo senere vært tungt benyttet i amerikanske krim-serier, da som enten åpnings eller avslutnings nummer, og heldigvis er en ikke så veldig stor fan av den slags tv-underholdning, så låtene har på ingen måte mista sin slagkraft, hvert fall i mine ører da.

Men det er ikke til å komma unna med, at ved første runde av gjenhør, er det svært få av de som havner i "klemma" mellom de to gigantene, der makter helt å matche den type storhet, og blir med ett litt småskuffa, over at det ikke bare pøses på med langt mer av den slags.
Likevel, Bargain har jo litt av det samme trøkket som avslutningsbrølet, og etter noen runder ekstra, vokser den litt for hver gang, alt mens de mer spenstige og kortere Love Ain't for Keeping og My Wife er slettes ikke verst de heller.

The Song Is Over og Getting In Tune derimot, vil bare ikke sitte, så da er det jo ekstra hyggelig at den fine Going Mobile dukker opp, og ei man fullstendig hadde glemt, men også her ankommer den fæle synthlyden inn og lager litt krøll og kvalme.

Likevel, låta er såpass fengende og lystig, at det er kanskje favoritten min etter ny gjennomgang.

Alt i alt, man ønsker så gjerne å få mer utbytte, men cheesy og meget frustrerende synther, i hop med et par forglemmelige spor, gjør at man stopper litt opp, og ender per dags dato i retning av ei sterk, men likevel litt småskuffende:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Baba O'Riley, Bargain, Love Ain't for Keeping, My Wife, Going Mobile, Behind Blue Eyes og Won't Get Fooled Again

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Steely Dan - Aja (1977)

Impulskjøp, for årevis siden, men har jo vært innom et og annet tidligere album, samt Donald Fagens The Nightfly, og nok ei skive som har gått litt av og på, siste tid.

Dessverre av typen skiver (blir vel av en del fans, omtalt som "flinkis musikk med sjel") hvor en føler kan gå og rakle i ukevis, men får liksom aldri helt taket på det, tross av at samtlige spor innehar mange interessante, fine og fengende stunder, så blir helheten noe der bare ikke vil stikke særlig dypere.
I stedet blir det for mye liggende "innimellom" som jeg bare finner totalt uinteressant, uansett hvor mye en prøver.

Ikke lett å plukke ut enkeltlåter, når så mange innehar nevnte givende stunder, men får der har nok til at en gidder å høre dem igjen flere ganger på rad, men hvert fall står tittelkuttet seg meget positivt ut, og var typen musikk en fint kunne hatt litt mer av.

Kombinasjonen av smooth pop/rock i hop med funk og jazz, er slettes ikke gærent, men ja, savner nok litt mer trøkk samt sterkere melodier, så nei, mulig en får gi skiva et senere gjenhør, etter å ha prøvd ut noen av bandets tidligere eller senere utgivelser.

For har jo fortsatt The Royal Scam og Pretzel Logic på vent, men inntil da kommer en ikke noe høyere enn maks ei:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Aja, Deacon Blues, Home at Last og Josie

Brukeravatar
Jonasar
Innlegg: 2007

Legg inn av Jonasar »

Spotify har vel egentlig ødelagt for full CD gjennomgang(making playlists)

men 3 album jeg hører på alt for ofte:
1.Neil Young - Harvest(perfekt materiale rett og slett)
2.Traveling Wilburys - Vol 1. (kan vel egentlig ta beskrivelsen fra nummer 1 og gange med 4.) Men Neil er alltid Young, den stemmen vinner!
3.akkurat nå går det veldig mye i Lamb of God(Sacrament) + det andre jeg finner

legg det sammen med alt det andre jeg hører på, så har man en mann som virkelig elsker musikk!

Brukeravatar
Jonasar
Innlegg: 2007

Legg inn av Jonasar »

skulle takka meg selv for det innlegget der!

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7744

Legg inn av Big George »

Frank.N.Steen skrev: man okt 24, 2022 11:35 am Bilde
The Who - Who's Next (1971)

Ikke vært innom på sikkert evigheter, men tja, like greit med et gjenhør eller to, tidlig på mandagen.
Og fra tidligere av, husker en kun de 2 svære låtene, der åpner og avslutter skiva med et brak, men også fordi de har jo senere vært tungt benyttet i amerikanske krim-serier, da som enten åpnings eller avslutnings nummer, og heldigvis er en ikke så veldig stor fan av den slags tv-underholdning, så låtene har på ingen måte mista sin slagkraft, hvert fall i mine ører da.

Men det er ikke til å komma unna med, at ved første runde av gjenhør, er det svært få av de som havner i "klemma" mellom de to gigantene, der makter helt å matche den type storhet, og blir med ett litt småskuffa, over at det ikke bare pøses på med langt mer av den slags.
Likevel, Bargain har jo litt av det samme trøkket som avslutningsbrølet, og etter noen runder ekstra, vokser den litt for hver gang, alt mens de mer spenstige og kortere Love Ain't for Keeping og My Wife er slettes ikke verst de heller.

The Song Is Over og Getting In Tune derimot, vil bare ikke sitte, så da er det jo ekstra hyggelig at den fine Going Mobile dukker opp, og ei man fullstendig hadde glemt, men også her ankommer den fæle synthlyden inn og lager litt krøll og kvalme.

Likevel, låta er såpass fengende og lystig, at det er kanskje favoritten min etter ny gjennomgang.

Alt i alt, man ønsker så gjerne å få mer utbytte, men cheesy og meget frustrerende synther, i hop med et par forglemmelige spor, gjør at man stopper litt opp, og ender per dags dato i retning av ei sterk, men likevel litt småskuffende:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Baba O'Riley, Bargain, Love Ain't for Keeping, My Wife, Going Mobile, Behind Blue Eyes og Won't Get Fooled Again
The Who er for meg muligens den beste rocken fra UK etter The Rolling Stones sene 60 og tidlig 70 åra.
Da betrakter jeg the Beatles, Kinks og T Rex som pop
Jeg har sikkert glemt noen for UK hadde innmari bra band fra den tida

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7744

Legg inn av Big George »

Frank.N.Steen skrev: tor okt 20, 2022 11:04 am Bilde
Sade - Love Deluxe (1992)

Hatt liggende på vent, hvert fall litt vel lenge nå, og er vel ei grei motpol til The Replacements, for her det vel ikke akkurat party og moro, mer ei samling med veldig avslappende, beroligende og likefult stemningsfulle sanger, der kanskje er type musikk som passer best for de helt spesielle anledninger, eller når en bare ønsker å ta de helt med ro, og bli liggende i sofaen med skiva i bakgrunn.

Fint lite å si på musikken, ei utrolig elegant og flott skive, kanskje deres beste, hvert fall låt for låt, av de man har hørt, og selv om den mangler kanskje de helt svære hitene, forgjengerne hadde, og ja, at det kan bli noe vel laidback i det lengste, så har den også kanskje noen av bandets beste stunder, så nei, tror man må bare gi denne ei sterk:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: No Ordinary Love, Feel No Pain, I Couldn't Love You More, Like a Tattoo, Kiss of Life, Cherish the Day og Mermaid
Flava to Da Bone - Even if the Rain noe av det beste som er laget i dette landet, spør du meg.

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Frank.N.Steen skrev: lør okt 22, 2022 11:53 am Bilde
Kate Bush - The Sensual World (1989)
Ei skive man aldri helt fikk taket på, hvert fall fra tidligere besøk av, og sitter kjapt med litt av samme "problem" senere.
Denne her klikket endelig for meg i fjor. Da hadde den ligget på "pauserommet" i flere år, men plutselig føltes det som omstendighetene rettferdiggjorde musikken. Merkelig hvordan slike ting skjer. Det er noe av grunnen til at jeg stadig vender tilbake til album jeg aldri helt fikk taket på for å se om de fungerer bedre noen år (noen ganger tiår) senere.

Tittelsporet er en personlig KB favoritt, og derfor også kandidat til historiens beste låt. Det er noe ved produksjonen, og på plata for øvrig, som føles som et farvel til åttitallet.

Videoen er også suveren. For meg er det en av få musikkvideoer som likner på det jeg så da jeg visualiserte sangen i hodet.


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Ozzy Osbourne - Bark at the Moon (1983)

Nylig kjøpt inn, og usikker på om også denne (2002) remasteren har blitt tukla med, for var jo bråk rundt forgjengerne og noe om at bass/trommer var blitt spilt inn på ny, i forbindelse med Epics 2002 utgivelsene, mens 2011 (de man har av Blizzard og Diary) skal være originalene.

Uansett, lyden er meget solid og skiva har blitt spilt en del siste 4-5 dagene, kjenner selvsagt tittelkuttet, mye grunnet at det var inkludert på V-Rock og GTA: Vice City (2002) spill/soundtracket, men først senere årene at man har omsider plukka med seg Ozzys tidligere soloskiver, og falt vel aldri helt for de første, tross noen knallsterke enkeltlåter.

Hørt mye negativt om Bark skiva, mer poppete, for mye synther og ballader og klart, dødsfallet til Randy Rhoads blir også nevnt av fans som noe der drar tredjeskiva ned. Men for min del, ble nettopp denne langt mer givende, låt for låt, der de eneste som ikke ville sitte skikkelig, var den dølle So Tired og forglemmelige Slow Down, mens resten var utmerket tidlig 80-talls rock og lite å si på gitarist Jake E. Lees bidrag, visstnok også låtskriver på flere av sporene, men nei, liker variasjonen fra mer tempofylte spor, til de mer neddempa og stemningsfulle ala You're No Different, og flere av disse fant veien til ei Best Of og ble på mange måter ei fin innledning, men foretrekker nå låtene i albumformat.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Bark at the Moon, You're No Different, Now You See It (Now You Don't), Rock 'n' Roll Rebel, Centre of Eternity og Waiting for Darkness

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Thomas Dolby - Aliens Ate My Buick (1988)

Utgitt 4 år etter hans forrige studioalbum The Flath Earth (1984), og siden den tid, hadde jo Thomas forlatt hjemlandet til fordel for Amerika og Hollywood, hvor han hadde jobbet som produsent og filmkomponist.
Tross av ei artig tittel samt dens minneverdig plateomslag, er dessverre innholdet alt annet enn imponerende.

Enkelte låter er jo direkte fæle, og lite oppsummerer den brå og brutale overgangen, da fra den varme og elegante forgjengeren, og så bærer det rett ut i ei irriterende røre av ulyder, gyselig koring og nei, The Key To Her Ferrari setter så absolutt ikke "godstemninga" tidlig ut.
Den funky Airhead derimot, er noe mer godkjent, og kunne vært ei b-side til Hyperactive, men ikke særlig mer enn det.

Rundt 1985 hadde Dolby blitt kompis med en rekke amerikanske musikere, og når han fikk mulighet til å spille med en av sine store idoler (George Clinton), resulterte det i at gutta fant tonen under ei fisketur i Miami, og hvor Clinton senere skrev låta Hot Sauce til briten, og tja, også den lider av mye grufull sen 80-talls produksjon, men fullt mulig den beste av de 3 første.

Den funk-seige Pulp Culture står igjen som side 1 soleklart beste stund, uten at det sier for mye, men hinter om at kanskje ting vil fortsette videre over på side 2.

Dessverre blir resten av skiva, litt for ujamn, og fremstår som at Thomas Dolby har "kastet" bort mye av sin tid og talent, i å skrive og lage langt bedre musikk for andre artister, men det lille som eventuelt ble raska sammen og stappet inn på hans tredje soloskive, er altfor lite til å bygge videre på, og føles som left overs fra langt bedre låter.

Likevel, den fine Budapest by Blimp er nå grunn til at skiva ikke faller lenger bakom, selv om den jo da er nærmest som ei forlengelse av Desire As fra Prefab Sprouts Steve McQueen (1985), som igjen ikke er noe sjokk, ettersom Dolby var produsent og medmusiker på albumet, og visstnok tungt involvert i nevnte låt.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Hot Sauce, Pulp Culture og Budapest by Blimp

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
OMD - The Pacific Age (1986)

Huff, ny gyselig og kjip påminnelse om hvor nitrist overgangen for tidligere synthpop helter fra England endte, når de omsider slo gjennom over i Statene.
OMD var visstnok under ei kjip og kostbar platekontrakt, der ikke ble spesielt mindre når det mer eksperimentelle Dazzle Ships (1983) floppet, og selv om de i likhet med andre britiske synthband, maktet å trekke opp en og annen slager fra "tryllehatten", i midten av 80-tallet, så ble platene deres stadig verre og mer overprodusert, sikkert for å tekke det amerikanske publikummet, som kjente dem kanskje best gjennom hiten If You Leave (Pretty in Pink) og ikke fullt så mye av bandets tidligere utgivelser.

Hjalp vel ikke på, at nevnte slager ikke en gang er inkludert her, og da sitter man ikke igjen med mye, annet enn et knippe direkte fæle/flaue forsøk på å blande kommersiell synthpop, med forhasta, brautende og uinspirert arena rock, der mangler så og si alt en elsket med Architecture & Morality og nevnte oppfølger.

Albumet er muligens ikke så fælt som ratingen tilsier, men dæven for en nedtur.

Likevel, om en skal absolutt forsøke å nevne ei låt, som hvert fall minner noe om bandets glansdager, er (Forever) Live and Die antageligvis det nærmeste, men også her har de nesten greid å kødde til med noe fæle ulyder, som plutselig ankommer sent ut, og holder på å ødelegge det som kunne ha vært ei liten perle.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: (Forever) Live and Die

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Def Leppard - High 'n' Dry (1981)

Utgitt knapt et år etter debuten On Through the Night (1980), og hvor skiva innledes med noen utrolig tøffe spor ala Let It Go og Another Hit and Run. Dessverre ankommer tegn til den litt for overproduserte og senere arena pop-rocken, som de skulle skru opp til 11 med Pyromania og Hysteria frem i de to neste og ganske dølle låtene.

Heldigvis tar ting seg opp, big time, i det mesterlige instrumentalsporet Switch 625, der er definitivt skivas store høydepunkt, og byr på langt mer av det en skulle så inderlig ønske at bandet leverte langt mer av. Nemlig energisk og knalltøffe saker, fremfor dvaske power-ballader, og bare så synd de aldri helt virket å være i stand, eller ta seg bryet med å lage et helt album med den slags, hvert fall fra 80-tallet.

Ei sammensmelting av deres to første, ville lett scora meget nær ei topp karakter, men dessverre holdes dem tilbake av noen altfor svake spor, men likevel foretrekkes de, fremfor deres store 80-talls klassikere, som dessverre aldri ga meg særlig igjen, annet enn et par enkeltspor.

Denne CD utgaven kommer også med 2 bonusspor, eller remixer, som i grunn oppsummerer hvorfor man aldri helt fikk taket på de senere og langt mer overproduserte skivene. Alt i alt, av de 4-5 albumene en har hørt og eier fra bandet, er denne skiva definitivt det man liker aller best.

Så nei, lander så med en meget godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Let It Go, Another Hit and Run, Switch 625, You Got Me Runnin', Lady Strange, On Through the Night og No No No

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Queensrÿche - Operation: Mindcrime (1988)

Enda ei skive der har fått gå noen runder ekstra, siste uka, oppunder timen med konseptalbum, og der virker tungt inspirert av Pink Floyd og Iron Maiden, som ikke er noe minus. Men en del av små "hoppingen" mellom de kortere lydsnutter/dialogene, og så rett inn i heftigere og lengre spor, kan bli noe frustrerende i perioder, da en vil helst ha mer av sistnevnte.

Lite å si på musikk og innsats, der byr på et tidvis mektig og pompøst lydbilde, men må vel innrømme at vokalen/tekstene enkelte steder ut, kan bli litt vel hit og miss.

Mulig at man får prøve igjen, litt senere. Men inntil da, så blir det likevel ei godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Anarchy-X, Revolution Calling, Operation: Mindcrime, Speak, The Mission, Suite Sister Mary, The Needle Lies, Breaking the Silence, I Don't Believe in Love og Eyes of a Stranger

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
John Williams - Home Alone 25th Anniversary Edition (2015)

Endelig kom altså soundtracket i posten, og tok jommen meg tid, for allerede forsøkt minst 1 eller 2 ganger tidligere, men Platekompen og produkter med ei leveringstid på over 48 timer, vel, da kan det ta sin stund før noe skjer.
Heldigvis hadde de visstnok 1 eksemplar igjen, og denne gang skjedde det saker og ting, for ikke mange dagene etter, lå filmmusikken i kassa mi.

Uansett, litt tidlig for julemusikk, men kanskje ikke så dumt likevel, hvert fall denne typen, for ute pøser det ned, og i det den nydelige Home Alone Main Title ("Somewhere in My Memory") ankommer øregangene, blir man øyeblikkelig sendt tilbake til tidlig 90-tallet, da en fikk se filmen på utleievideo med familien, og hvor man hadde disse sorte koffertene med movieboxen på innsiden.
Heldigvis, filmen ble en braksuksess, latteren satt løst hele veien, og sjeldent at alle var så enige i valg av lørdagsfilm.

Men Hjemme Alene 1 og 2, ville selvsagt aldri vært det samme, uten all den varme, fine, lekne og ikke minst fengende musikken til John Williams, og der samtlige spor, scorer meget høyt på nostalgifaktoren, og hvor gåsehudfølelsen er aldri langt unna.

Et sånt album, som er perfekt i morgentimene den 24 Desember, helst da med nysnø fallende ned fra himmelen og en fin og varm julefrokost innabords, før turen går ut mot familie og venner.

På den annen side, har en alltids følt at enkelte julesanger, gjerne av den eldre typen, har en viss små trist og sorgfull stemning over seg, som igjen er ei påminnelse om at ikke alle er like heldige, og mange som gruer seg til julen, fremfor å glede seg. Og så har en også minner fra farmors småskumle barnebøker om julen i Sverige, der de underjordiske ville straffe menneskene på gårder og i småbygder, dersom de ikke var snille eller passet på å ta vare på dyra og selvsagt sette ut grøten.

Hvis ikke, ville små barn plutselig forsvinne, og aldri bli sett igjen.

Foruten John Williams instrumentale bidrag, får man også et par fine og meget kjente julehits, der i mine ører, sjeldent har blitt overgått, spesielt da
Mel Tormé og Have Yourself a Merry Little Christmas. Disse varmer ekstra godt, på kalde vinterkvelder og dessverre slik musikk som en sjeldent hører på radio og tv lenger, hvert fall ikke disse versjonene.

Alt i alt, litt småskuffa over at bookleten ikke inkluderer noe særlig til bonus, kun en liten notis rundt Williams og musikken hans, men er man glad i de første filmene eller komponisten, så er jo denne slettes ikke gæren å dra frem når det nærmer seg jul.
Burde ha satt litt på vent, men nei, greide ikke å holde meg, men kommer definitivt tilbake til den senere igjen.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Home Alone Main Title ("Somewhere in My Memory"), The House, Star of Bethlehem, Man of the House, The Drifters - White Christmas, Scammed by a Kindergartner, Southside Johnny Lyon - Please Come Home for Christmas, Follow That Kid!, O Holy Night, Carol of the Bells, Star of Bethlehem (Vocals), Setting the Trap, The Attack on the House, Mom Returns and Finale, Mel Tormé - Have Yourself a Merry Little Christmas og We Wish You a Merry Christmas / End Title

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Jam - Setting Sons (1979)

Aldri hørt annet enn A Town Called Malice av bandet, og impulsivt plukka opp Setting Sons for ikke lenge siden, og dette er vel musikk som går under New Wave genren, for virker hvert fall ikke så langt unna hva andre britiske artister med fokus på skarp gitarrock som Joe Jackson, Elvis Costello og XTC gjorde i samme tid.

Overraskende mange fengende og fine spor, selv om den sterke låtrekka ikke makter å bli værende hele veien ut.
Ligger og bikker mot en sterkere rating, men vil helst ha noe å sammenligne med, og nei, mulig en må få sjekket opp et par av deres andre album, men slettes ingen fæl innledning til et band man ofte har hørt om, men sjeldent noe særlig av, før nå.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Girl on the Phone, Thick as Thieves, Private Hell, Little Boy Soldiers, Wasteland, Burning Sky, Smithers-Jones, og The Eton Rifles

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Top Dance 96 (1996)

Ny 90talls Dance samler, selvsagt fra nederlandske Arcade, der hadde jo egne stativ stående i musikksjappene, fylt opp med lignende utgivelser og egne artister, men ingen tvil om at Eurodance var det helt store, hvert fall fra rundt 1992-1995, men de greide å melke videre inn i 1996 før disse Arcade hyllene starta å svinne hen.

Ikke hørt i sin helhet, siden kanskje vår/sommer 1996, og huskes godt, for ble kjøpt inn samme dag som man fikk et stilig fotballblad om Manchester United, Atletico Madrid samt at United spilte borte mot Queens Park Rangers, og lå under helt til Cantona utlignet i sluttminuttene.
Uansett, til å gå under Dance begrepet, var nå disse samlerne til Arcade gjerne veldig inkluderende, for her er det jo mye hip-hop og pop musikk.

Pangåpner med en av de største hitene fra midten av 90-tallet, i nylig avdøde Coolio Featuring L.V. og Gangsta's Paradise, der herjet MTV og radiostasjonene til langt uti vinter-vår 1996, før svenske 90-talls "ABBA" Ace of Base klinker til med hiten Lucky Love, og Pizzman, var ikke det et av mange ulike prosjekter for Norman Cook aka Fatboy Slim?

En annen monsterhit fra den perioden, også innafor hip-hop var jo Skee-Lo og hans I Wish, der føles ut som en der like gjerne kunne ha vært tiltenkt en ung Will Smith. Sistnevnte ankommer jo faktisk i hop med DJ Jazzy Jeff, ikke lenge etter, med ei remiks av Boom! Shake the Room.

Eurodancen var fortsatt med, selv om genren virket å synge på det siste verset, men navn som Corona dukket stadig opp, selv om bidraget her (I Don't Wanna Be a Star) var milevis unna klassikeren The Rhythm of the Night, mens Eurogroove og It's On You (Scan Me) virket noe mer imponerende den gang, og i dag synes jeg den har holdt seg ganske så bra, klassisk Eurodance sound.

Den som falt aller mest i smak, hvert fall for et par tiår siden, var jo svenske Leila K og hennes Electric, der virkelig lever opp til tittelen, en energisk og meget kul elektro-dance låt, som burde ha blitt en mye større slager, for kanskje ikke noe sjokk over dens kvalitet, når en ser navn som Max Martin og Jessica Folcker involvert. Dessverre gikk det visst nedenom og ut for Leila ikke lenge etter, noe om at hun endte opp i en kjip tvist med plateselskap og senere måtte bo på gata i flere år, men nei, hits som Open Sesame og Electric er stadig verdt å høre igjen, i ny og ne.

Et annet høydepunkt, men ei låt som en fant igjen i ulike versjoner og remikser, både i 1994 og 95, var jo Jaki Grahams cover av Chaka Khans klassiker Ain't Nobody.

Angående nyversjoner av 80-talls klassikere, får man ei rimelig tafatt og livløs Eurodance utgave av The Police og hiten Everybreath You Take fra Undercover.

Alt er selvsagt ikke "gull" og nostalgisk sådan, flere gyselige og fæle øyeblikk, der fint kunne ha forblitt værende igjen i 1996, men tja, det er vel ei grunn til at man har beholdt den såpass lenge i filmboden, men blir nok til å samle støv fremover, for ikke nok kvalitet og godmusikk til å bikke den over i pluss, og i stedet havner man i minus.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Coolio - Gangsta's Paradise, Ace of Base - Lucky Love, Skee-Lo - I Wish, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince - Boom! Shake the Room ['95 Remix], Eurogroove - It's On You (Scan Me), Leila K - Electric, Jaki Graham - Ain't Nobody [The Hip Hop Radio Mix] og S-Connection - It's Gonna Be Allright

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
NRJ Dancehits Volume 009 (1999)

Vel, greier å dra frem enda en "godbit" fra nostalgiens støv, og denne føles nok litt mer personlig og nær, grunnet at ei jente man hadde godt øye til, ga meg den i vinter 2000, og siden hun hadde familie i Sverige, handlet hun ofte inn ulike Dance samlere, som ble lyttet til når en var på besøk, eller det var fest.

Dessverre for min del, så delte hun nok aldri de samme følelser, men fikk nå hvert fall mye gode minner, og sprøtt hvordan lukt kan smitte over i CD og filmcover, for kan enda kjenne igjen parfymen hennes, når en blar gjennom bookleten.

Ingen sjokk at det går i mye svensk musikk og dance, der Drömhus muligens forblir best kjent for en annen slager, Vill Ha Dig våren 1998, men selv gir Hålla dig nära mer søtladen nostalgi, og alltid likt mer enn nevnte hit singel.

Så ankommer en fyr som visstnok ble litt svær i perioden vinter-høst 1999, nemlig Markoolio og åpenbart at melkingen av kommende Millennium var noe alle forsøkte seg på, med variert utslag av suksess og "kvalitet".

Monsterslageren Better Off Alone, ble det jo litt forvirring rundt, da også DJ Jurgen hadde vel ei versjon, eller var kanskje en av produsentene før vokalversjonen til Alice Deejay dukket opp. Uansett, en av disse klassiske dance-trance hitene fra vår-sommer 1999, som greide å henge med langt uti høst samme året. Høres stadig i ulike versjoner på treningsstudioet, men originalen eller hvert fall denne utgaven, er og forblir favoritten.

Alice ville jo få flere hits her til lands, men jo mer synging, desto mindre interessert ble en, og når hun slapp debut skiva Who Needs Guitars Anyway i 2000, var en rimelig lei.

Virker som enkelte av låtene og hitene henger litt igjen, for Molko og Sing It Back var en annen vår/sommer slager det året, mens denne skiva ankom helt på tampen av året. Kvalitetsmessig, er den nok blant de beste fra albumet, men aldri fenga meg noe særlig. Musikkvideoen derimot, den var ganske så kul.

ATB var også en av disse navna som plutselig kom fra ingen steder, for så å eksplodere inn på dance-trance scenen våren 99, da med 9PM (Till I Come), Don't Stop og ei oppdatert versjon av Seal/Adamskis tidlig 90-talls klassiker, Killer.
Det var jo big business å melke på oppdaterte remikser av gamle slagere, og Yazoo, Earth Wind & Fire er bare noen av de som heiv seg på retro trenden.

Basement Jaxx var også et navn som slo seg stort opp dette året, men huskes mer for videoene enn låtene, Faithless maktet å levere hits langt uti tidlig 00-tallet, men få der matchet Insomnia, Salva Mea og God Is a DJ.
Phats & Small ble også svære samme høsten, og selv om Feel Good ikke ble like svær som Hey You, så innehar den såpass mengder med positivitet at nei, får slenge den inn blant høydepunktene.

Deretter og ut, mister en litt taket på samleren, mye generisk og lettglemte bidrag, men akkurat i det man vurderer å gi opp, så ankommer noen skjulte perler ala Lost Witness med Red Sun Rising, Ruff Riderz - Waiting for the Sun og så dukker svenske Scooter kopien Oktan opp, med lignende partybrøl og rytmer, samt det entusiastiske studiopublikummet i bakgrunnen.

Alt i alt, ikke en gang fine minner og søte jenter kan redde denne fra å havne i minus, for mye ræl og fæle bidrag, men samtidig ei grunn til at den har blitt beholdt, og nei, tilbake til boden går det nok.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: Drömhus - Hålla dig nära, Alice Deejay - Better Off Alone, ATB - Killer, Yazoo - Don't Go '99, Phats & Small - Feel Good, Lost Witness - Red Sun Rising, Ruff Riderz - Waiting for the Sun, Oktan - 2000° og Earth, Wind & Fire - September 99

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Yellow Magic Orchestra - Naughty Boys (1983)

Ikke vært innom det gule magiske orkestret på et par år, men debuten og spesielt Solid State Survivor var ypperlig og meget fengende synthpop.
Denne 1983 skiva, var vel starten på slutten, eller avsluttende kapitlet for gruppa, hvert fall opp til comebacket på 90-tallet.
Mulig soloprosjekter og kreative uenigheter drev etter hvert trioen fra hverandre, men alltids vært interessert i å få sjekket ut litt mer av bandets tidligere utgivelser, gjerne også noen live album fra samme periode.

De utga jo to album mellom Solid State og Naughty Boys, og disse har en til gode å høre, men kommer ikke unna at en ble litt tidlig ut, noe små skuffet, da den øyeblikkelig fengende, søte og sjarmerende lyden av tidligere album, ikke var så lett å innhente her.
Likevel, etter noen runder, er det fint lite å si på produksjonen, som står igjen som meget imponerende og elegant, selv om ikke alt av låter sitter like godt som en så gjerne skulle ønsket at de gjorde.

Men gjenhør potensialet er så definitivt til stede, og føler at en må kanskje heller fokusere litt mer på helhet og stemning, fremfor kun å gå i melodier, for flere av låtene vokser litt for hver gjennomgang, og slikt er jo aldri galt.

Kanskje ikke stedet man starter Y.M.O. ferden, men er nå glad man omsider kom frem til skiva, for vanskelig å ikke komme i godt humør av mye av det en får igjen, og selv om den ikke når like høyt opp som en håpet, blir det nå likevel en meget godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Kimi Ni Mune Kyun, Expected Way, Focus, Ongaku, Lotus Love, Kai-Koh og Wild Ambitions

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Rainbow - Ritchie Blackmore's Rainbow (1975)

Nylig handlet inn, og forventa vel noe med langt mer trøkk i, enn det som møtte meg her, hvert fall basert på bandets ry innafor hard rock og heavy metal scenen.

Mulig ting tok seg opp, mange hakk på oppfølgeren, men ja, små skuffende første og andreinntrykk, tvilsomt noen stor forskjell å gyve løs enda en gang. Men ja, løftes nok opp mye grunnet et par tøffe enkeltlåter, men der produksjonen eller CD versjonen man skaffa seg, sjeldent virker å gjøre dem noen "tjeneste", da grunnet et ganske så spinkelt lydbilde, og nei, velger å gi denne ei noe "streng" men fair:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Man on the Silver Mountain, Self Portrait, Catch the Rainbow, Snake Charmer, If You Don't Like Rock 'n' Roll og Sixteenth Century Greensleeves

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Dance Box - The Best Dance Hits Ever (1997)

Ny gjennomgang av tidligere innkjøpte dance samlere fra utallige besøk over i Sverige, der denne massive 3 CD bokssettet lå til under 50 lappen, og var en haug av lignende plater å finne hos matbutikkene i Strømstad på 90-tallet.

Mens mamma og pappa rushet av sted for å handle på polet, rota lillebror og jeg rundt etter godis, film og musikk, så kunne ikke bruke for mye tid på å granske hver bidige film og musikkcover, men flust med kjentfolk på denne "Best dance hits" samleren, og klart, den ikke fullt så fæle dama på omslaget, kan jo ha gjort ei forskjell også.

Å ta for seg absolutt alle sporene på en gang, det blir nok litt for mye arbeid, men liten tvil om at det er veldig mye nostalgiske og fortsatt fengende 90-talls dance, techno og hip-hop slagere å finne igjen her, men med så mye musikk, da fordelt utover 3 disker, blir det også mye fæle og direkte grusomme bidrag.

Hadde de virkelige høydepunktene vært samlet over på kun ei skive, så ville nok innholdet kunne leve mer opp til albumets tittel, men ja, 60 hits er kanskje å dra den litt vel langt, ettersom mye faller under falske "hits", der består mest av direkte tafatte til ræva lavbudsjettsversjoner, av langt større utgivelser.

Men en får hva en betaler for, og har vel blitt beholdt mest grunnet gode minner fra barndom og ungdomstiden.

Rating: 4/10

Høydepunkter: DJ BoBo – Somebody Dance With Me, Robin S. – Show Me Love, Cappella – U Got 2 Know, The Prodigy – Voodoo People, Skee-Lo – I Wish, Alex Party – Don't Give Me Your Life, Rednex – Cotton Eye Joe, The Outhere Brothers – Boom Boom, Scooter – Hyper Hyper, Scatman John – Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop), Leila K – Open Sesame, Corona – The Rhythm Of The Night, 20 Fingers – Short Dick Man, Whigfield – Saturday Night, Sonic Dream Collective – Oh, Baby All, The Prodigy – Breathe, Ice MC – Think About The Way, Baby D – Let Me Be Your Fantasy, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince – Boom! Shake The Room, Blue Kamikaze – Here Comes The Hotstepper og Faithless – Insomnia

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Yello - You Gotta Say Yes to Another Excess (1983)

Var tidligere i sommer, innom ei Best of skive, og aldri kommet meg lenger bakover, enn Stella (1985) av studio skivene deres.
Sveitsiske duoen er vel ofte nevnt i forbindelse med at folk skal få "teste anlegget" i butikken, men ja, der nevnte album ovenfor kom til å inneha et varmere og mer variert lydbilde, blir forgjengeren mest ei rimelig små irriterende og tam affære, der enkelte spor ville steget noe, om de hadde vært gjort som ren instrumental

Men da ville jo ikke bandets komiske preg gjort seg like åpenbart, men hvor bruk av sampling og bass er også en annen viktig ingrediens i deres senere suksess.
Likevel, et helt album med "artige" lydeffekter og hvisking og prating blir ja, for "mye", og ikke vanskelig å forstå hvorfor John Hughes så ofte benyttet musikken deres i filmene sine, da de har jo et meget teatralsk sound, som nok kler den slags, mye bedre.

Produksjonen er det fint lite å si på, men ja, sikkert tipp topp til å teste anlegget med, men typen "bakgrunnsmusikk" som blir mest kald og fraværende i mine ører, og nei, føler at The Art of Noise maktet å kombinere lignende eksperimentell musikk, i hop med overlegne melodier i samme periode, så denne kaster jeg ikke bort mer enn maks en runde på, og så går den rett ut igjen.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: I Love You, Lost Again og Crash Dance

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Rainbow - Rising (1976)

I det skivas åpningsspor Tarot Woman ankommer, innledes man rett inn i ei flytende og tidvis behagelig synth-prog intro, og tenker at joa, dette var jo fint, men får da inderlig håpe at det snart skjer saker og ting. Og når gitaren kommer buldrende i gang, oppunder 90-100 sekunder ut, ja da er det full guffe hele veien ut.

Ei mektig og knallsterk måte å start det på, og fullstendig overlegen alt forgjengeren hadde å by på.

Run With the Wolf har et noe seigere blues preg over seg, kanskje ikke like øyeblikkelig sterk låt, men av typen som jeg føler vokser seg litt innpå, for hver gjennomgang.
Starstruck derimot, den sitter som et skudd, og selv om Do You Close Your Eyes blir en litt "forhasta" mellomdistanse før de to største låtene avslutter det hele, så nei, lite å klage over på denne, for i perioder nærmest snakk om natt og dag i forhold til den ikke direkte "fæle", men smått ujamne og litt tilbakeholdende debuten, året i forkant.

Alt fra tittel, albumomslag til musikk og tekster, skriker jo om at svære ting har skjedd siden sist, og ikke bare for Rainbow, men det samme året kom jo Judas Priest med Sad Wings of Destiny, og det må nok ha vært litt av ei opplevelse, å få den slags i øregangene, og deretter undre seg over,hvor bærer ferden videre?

Angående albumcoveret, det er jo grisetøft, og der debuten ville en nok kjapt tatt for å være kun enda ei dvask og forglemmelig prog rock utgivelse, plassert i feil kategori, om en ikke da kjente til hvilken musikk bandet på forhånd lagde.
Men Rising hinter jo greit om at stor forandring i landskapet, der knyttneven som ankommer fra havets dyp, er ute etter å dra med seg det snillere og mer fargerike "luftslottet" fra et år tidligere, så bærer det rett ned til mørket igjen, og det er slettes ikke så verst der nede, må en jo få si.

Prøver alltids å bruke Issue Details koden eller nummeret, når en skal logge nylig hørte skiver hos Rate Your Music, men også for å finne riktig CD utgivelse, og enkelte ganger blir det litt mye knot, for her står den jo oppført 2 ganger, begge utgitt i CD rundt 1987, ene remastret, den andre, tja, vet ikke, men på innsiden av bookleten står det jo at denne versjonen er remastret, og det kan høres, for total overlegen lydkvalitet enn det spinkle man fikk høre i går og via førsteskiva deres.

Alt i alt, ei sånn skive man er rimelig sikker vil bykse opp, kanskje et hakk fremover, men som nevnt i andre innlegg, liker jeg å ha noe å sammenligne med, og blir nok mer Rainbow plater på meg fremover, selv om det skal nok litt å toppe denne.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Tarot Woman, Starstruck, Do You Close Your Eyes, Stargazer og Light in the Black

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Paul Westerberg - 14 Songs (1993)

Enda ei skive som har rukla og gått en stund, men føler at nå får en heller ta ei pause, og gi andre muligheten til å komme litt frem.
Og tross av ei fantastisk åpning, med noen utrolig fine og tøffe knallspor ala Knocking On Mine, First Glimmer, World Class Fad, Runaway Wind og Dice Behind Your Shades.

Så mister jeg litt taket på skiva, og finner dessverre aldri tilbake igjen til den gode stemninga, tross av et par høydare, her og der.
Ganske frustrerende, men okei, beholdes videre, og det lille en har hørt av The Replacements to siste utgivelser, så føles denne solo skiva noe vassere og friskere ut, og der har spor som er fullt på høyde med bandets beste stunder, men mangler nok helheten og flyten til å holde det gående hele veien ut, slik Let It Be og Tim maktet så utrolig godt å gjøre.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Knocking On Mine, First Glimmer, World Class Fad, Runaway Wind, Dice Behind Your Shades, Silver Naked Ladies og Something Is Me

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Absolute Music 28 (1999)

En av de aller siste gangene man handlet for egne penger, inn ei Absolute Music samler, og mulig den fine og solfylte sommeren 1999, har medført til at gode minner har overskygget enkelte fæle og gyselige hits, ettersom flere ville nok lett ha funnet veien over til Musikk fra helvete tråden, og nei, kjente smerte og sinne, bare ved å lese på baksiden av covereret, hvilke artister og låter som medvirket.

Men som de andre nylig hørte samlerne, må det jo ha vært noe som har gjort at den har blitt værende, enn så lenge.

Det artige er jo at flere av de man ikke var spesielt glad i den gang, plutselig nå fremstår litt nærmere høydepunkter enn de som en foretrakk for evigheter siden.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Wamdue Project - King of My Castle, Baz Luhrmann - Everybody's Free (To Wear Sunscreen), Pet Shop Boys - I Don't Know What You Want But I Can't Give It Any More, Shanks & Bigfoot - Sweet Like Chocolate, The Chemical Brothers - Hey Boy Hey Girl,
Tommy Tee feat. Petter & Diaz - Crossing Borders og Dj Sakin & Friends - Nomansland (David's Song)

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kraftwerk - Tour de France Soundtracks (2003)

Aldri hørt i sin helhet, men kjærligheten til sykling for Ralph Hutter og Florian Schneider, var vel med i at den originale besetningen gradvis skilte veier mellom mesterverket Computer World (1981) og den heller skuffende oppfølgeren, Electric Cafe (1986).
Men det virker ikke som at ferden på sykkelsete stoppet der, for midtveis kom det vel ei singel ved navn Tour de France utgitt rundt 1983.

Husker godt at Kraftwerk var en av hovedgrunnen til at man satt oppe langt til natt i November 2003 og fikk med seg hele MTV showet EMA Awards, der foregikk i Skottland og hvor flotte Kylie Minogue presenterte legendene, som dukket opp i noe superhelt aktige drakter med 3D mønster, og godt skjult bakom computerne sine, alt mens den pumpende minimalistiske-futuristiske Aero Dynamik, ble spilt til stor forvirring og tilsynelatende forargelse for enkelte av de skotske publikummerne, som deretter utbrøt høylytt sin misnøye:

"MTV, WHAT THE FOOOK IS THIS?"

Og ja, Kraftwerk maktet fortsatt å skille seg ut av mengden, samt fremprovosere med sin sjarmerende og "stive" humor og live sett.

Uansett, alltids vært litt spent på om denne var verdt å skaffe seg, eller ikke.

Det som åpenbart er greit og tydelig fra start til slutt, er jo hvor elegant og varmt lydbilde fremstår, og selvsagt gjengangeren med å gjøre konseptalbum om å være i konstant bevegelse, enten via bil på Autobahn, eller med tog gjennom Europa, til ja, å sitte på sykkelsete i vakre omgivelser, Frankrike rundt.
Skiva innehar flust med fengende og ganske så fine spor, selv om det også etter en viss tid, kan bli noe ja, ensformig, og bruken av robotstemmen var nok banebrytende og små creepy på 70 og tidlig 80-tallet, men her blir den ofte litt i veien for musikken.
Men som med tidligere album, vet en jo at gir man dem litt tid, kommer ofte de deilige og søte melodiene frem, litt etter litt, og gjør at ting har en hyggelig tendens i å bikke litt oppover for hver gjennomgang.

Ikke så lett å plukke ut enkeltlåter, da de ofte flyter litt inn i hverandre, men Vitamin er stor musikk, og føles kanskje mest i slekt med hva de gjorde på tampen av 70 og tidlig 80-tallet, så nei, absolutt ei skive man vil beholde, selv om ikke alt klaffer like bra hele veien ut, og kunne kanskje vært nedjustert med en 10-15 minutter.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Tour de France (Etape 2), Tour de France (Etape 3), Vitamin, Aéro dynamik, Elektro kardiogramm og Tour de France

FjodorDVD

Legg inn av FjodorDVD »

Frank.N.Steen skrev: lør nov 12, 2022 11:37 am Bilde
Absolute Music 28 (1999)

En av de aller siste gangene man handlet for egne penger, inn ei Absolute Music samler, og mulig den fine og solfylte sommeren 1999, har medført til at gode minner har overskygget enkelte fæle og gyselige hits, ettersom flere ville nok lett ha funnet veien over til Musikk fra helvete tråden, og nei, kjente smerte og sinne, bare ved å lese på baksiden av covereret, hvilke artister og låter som medvirket.

Men som de andre nylig hørte samlerne, må det jo ha vært noe som har gjort at den har blitt værende, enn så lenge.

Det artige er jo at flere av de man ikke var spesielt glad i den gang, plutselig nå fremstår litt nærmere høydepunkter enn de som en foretrakk for evigheter siden.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Wamdue Project - King of My Castle, Baz Luhrmann - Everybody's Free (To Wear Sunscreen), Pet Shop Boys - I Don't Know What You Want But I Can't Give It Any More, Shanks & Bigfoot - Sweet Like Chocolate, The Chemical Brothers - Hey Boy Hey Girl,
Tommy Tee feat. Petter & Diaz - Crossing Borders og Dj Sakin & Friends - Nomansland (David's Song)
Nå kvittet jeg meg med nesten alle CDer. Når jeg leser dette angrer jeg på det.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

FjodorDVD skrev: lør nov 12, 2022 1:03 pm Nå kvittet jeg meg med nesten alle CDer. Når jeg leser dette angrer jeg på det.
Gått over til kun digitalt eller tilbake til vinylen?
Har dessverre ikke noe nært forhold til sistnevnte, da mamma og pappa (skal jo ikke legge skylda på dem) kvitta seg med store deler LP samlingen når de flyttet sammen, og siste restene forsvant når jeg ankom, men de hadde mye musikk kassetter, og mulig interessen for musikk forsvant litt for begge, da mye av tid og penger gikk med å betale ned et større lån, og hus som slukte mye av lønningene deres. Legger man til barn midt opp i alt, er det å dyrke musikk interessen videre, kanskje ikke så lett.

Men vet at mamma gjenkjøpte mye av favoritten på CD utover 90-tallet, mens pappa forble værende litt tilbakeholden, selv om en prøvde å hjelpe han litt over til CD formatet, noe han satte pris på, og moro å se hvor mye musikken han hørte på tidligere, stadig kunne glede ham.

CDen er nok den man vil holde seg til, så lenge det er mulig, og ofte hør folk avfeie den som "død og begravet", kun for å finne ut at den er tilbake igjen, og prisene i enkelte bruktsjapper (tenker ikke på Fretex og loppemarked) tilsier jo at den er så absolutt ikke finito, for mange ligger nesten dyrere enn splitter nye utgaver.

Ellers mange som forsøkte å skremme folk med at CDen kun holdt i 10-15 år, så var kunne man bare kaste den. Men enkelte greier jo ikke ta vare på musikk og film, slenger det på gulvet og ser nesten ut som noen har gjort alt de kan, for å ødelegge dem mest mulig.
Men kanskje noe sitter igjen, for pappa lo ofte av hvordan selgere prøvde seg med at "CDen tåler alt", joda, han fikk prøve seg frem, la disken på gulvet og trampa på den, så den knuste i biter. Men skal vel ikke mer enn et lite sandkorn til, for at det oppstår riper eller flekker på undersiden av skiva, og det er nok til at det kan bli trøblete å få avspilt hele albumet.

FjodorDVD

Legg inn av FjodorDVD »

Frank.N.Steen skrev: lør nov 12, 2022 2:10 pm
FjodorDVD skrev: lør nov 12, 2022 1:03 pm Nå kvittet jeg meg med nesten alle CDer. Når jeg leser dette angrer jeg på det.
Gått over til kun digitalt eller tilbake til vinylen?
Har dessverre ikke noe nært forhold til sistnevnte, da mamma og pappa (skal jo ikke legge skylda på dem) kvitta seg med store deler LP samlingen når de flyttet sammen, og siste restene forsvant når jeg ankom, men de hadde mye musikk kassetter, og mulig interessen for musikk forsvant litt for begge, da mye av tid og penger gikk med å betale ned et større lån, og hus som slukte mye av lønningene deres. Legger man til barn midt opp i alt, er det å dyrke musikk interessen videre, kanskje ikke så lett.

Men vet at mamma gjenkjøpte mye av favoritten på CD utover 90-tallet, mens pappa forble værende litt tilbakeholden, selv om en prøvde å hjelpe han litt over til CD formatet, noe han satte pris på, og moro å se hvor mye musikken han hørte på tidligere, stadig kunne glede ham.

CDen er nok den man vil holde seg til, så lenge det er mulig, og ofte hør folk avfeie den som "død og begravet", kun for å finne ut at den er tilbake igjen, og prisene i enkelte bruktsjapper (tenker ikke på Fretex og loppemarked) tilsier jo at den er så absolutt ikke finito, for mange ligger nesten dyrere enn splitter nye utgaver.

Ellers mange som forsøkte å skremme folk med at CDen kun holdt i 10-15 år, så var kunne man bare kaste den. Men enkelte greier jo ikke ta vare på musikk og film, slenger det på gulvet og ser nesten ut som noen har gjort alt de kan, for å ødelegge dem mest mulig.
Men kanskje noe sitter igjen, for pappa lo ofte av hvordan selgere prøvde seg med at "CDen tåler alt", joda, han fikk prøve seg frem, la disken på gulvet og trampa på den, så den knuste i biter. Men skal vel ikke mer enn et lite sandkorn til, for at det oppstår riper eller flekker på undersiden av skiva, og det er nok til at det kan bli trøblete å få avspilt hele albumet.
Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

FjodorDVD skrev: lør nov 12, 2022 2:24 pm Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.
Får håpe de CDene er vel verdt å ha, noe jeg kanskje ikke ville forbundet med Absolute Music, men ja, nostalgi og gode minner, samt at enkelte spor stadig bringer med seg godfølelser, da blir det en påminnelse om hvorfor en del av disse ikke alltids imponerende samlerne, likevel har forblitt værende i filmboden.

Ja, Kraftwerk er kanskje litt hit og miss, de hadde vel noen konserter gående, på ulike museer inkludert Norge, hvor de fremførte hele album fra 70-tallet og oppover. Selv skulle jeg nok likt mer av de funky og mer aktive utgavene fra tidlig 80-tallet, hvor det så ut som de fremførte konsertene fra et futuristisk (hvert fall sett gjennom 80-talls øyne) NASA bygning, med masser av utstyr, datamaskiner og ulike dippedutter.

De senere og mer stillestående utgavene, med laptop og "kaffekoppen" ved siden av, blir nok litt i det stiveste laget, selv om musikken og fokus på stemning og bilder er nok mer av den totale pakka.

Artige er jo at Kraftwerk har vel hele tiden ansett seg selv som "arbeidere" ikke musikere, der mange store navn som Bowie, U2, Jackson, Madonna osv, har forsøkt desperat å få kontakt med dem for å gjøre musikk sammen, men kun bli møtt med at de er ikke tilgjengelig for tiden, og er fullt opptatt holder i Kling-Klang studios, og var vel Coldplay som endte opp med å sende et brev til bandet, i håp om svar rundt det å låne melodien til Computer Love i deres egen hit, Talk. Noen måneder senere, fikk de til svar: "Yes" og mer var det ikke å si.

Når de først gikk ut på byen, tror jeg det var Iggy Pop (han ble visst kompis med Kraftwerk under Berlin eraen med Bowie) som sa noe om at Kraftwerk gikk ikke på byen for å ha det moro, men når de entret nattklubber og diskotek, var det for å ta notater og tempen på musikken, og så var det rett tilbake til studioet igjen.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»