King Crimson - Red (1974)
Albumets tittel, og ikke minst platecoverets bakside, da med et speedometer som står i blodrødt, er i grunn ei utmerket beskrivelse på hva lytteren har i vente.
For der tidligere album ofte besto av en langt større spennvidde, masse improvisasjon og variasjon mellom de rolige og deretter plutselige utbruddene, så fremstår lydbildet på Red som et langt mer "strømlinjeformet", der det er rett på sak og ikke noe tid for "bullshit" innimellom.
Spilletiden er på knappe 39 minutter, noe som gjør det til det korteste albumet deres, hvert fall opp til den tid, og her har ingen ting gått til spille.
Tittelkuttet bryter øyeblikkelig ut i et ondskapsfullt og truende gitardrønn, og hvor det føles mer ut som lyden av hva sikkert mange unge og fremtidige metalmusikere hadde gledelig solgt sjela si for å ha skrevet, da enn ei "avdanka" tidligere 70-talls prog-kjempe, som virket å synge på det siste verset.
For selv om King Crimson hadde nå blitt redusert til en trio (Fripp, Wetton og Bruford), ville jo tidligere bandmedlemmer som Ian McDonald, Mel Collins og David Cross returnere, samt at hjelp fra gjestemusikere i Robin Miller og Marc Charig, medvirket i å fylle igjen der det eventuelt behøvdes.
Likevel, tross uenigheter innad så er ikke Red lyden av ei døende kjempe, men av et band som omsider virket å mestre overgangen fra hvilket monster de må ha vært å få høre og oppleve live, da over i albumformat.
Legger man til hvilken fantastisk gjennomgående flyt det er fra start til slutt, har man mye av grunnen til at deres 1974 album lett står igjen som et av disse få man ville hatt få problemer med gi ei 11/11 på skalaen med, for så bra er det faktisk.
Tekstene i hop med musikken er hele tiden i varselrødt, hvor tragedier, mareritt, ulykker, død og dommedag virker aldri særlig langt unna, og en kan undre seg over hvor mye lenger denne King Crimson utgaven kunne ha gått, om de holdt ut litt til.
Nå ble jo bandet gjenopplivet av Fripp med ei mer eller mindre ny line-up på tidlig 80-tallet, pluss Bruford alt mens John Wetton nøt stor suksess med Asia og andre tidligere progrock helter.
Det som er morsomt med senere gjenhør, er hvordan enkelte spor man ikke helt fikk taket på tidligere, plutselig nå er blant favorittene.
Det er jo kun 5 å velge blant, men der den mest åpenbare var nok Providence, som visstnok var ei improvisert liveopptreden henta inn i siste liten, og føles ut som noe der kunne delvis vært hentet fra forgjengeren Starless and Bible Black (1974).
Denne burde jo ha vært utmerket i en eller annen psykologisk mørk thriller, der dens tidvis vakre men også urovekkende intro blir brått røska opp når John Wettons enorme bass setter i gang ei mer og mer kaotisk og intens jam, før det så tar fullstendig av, og nei, en utmerket oppvarming til bandets enorme "svanesang" Starless.
Kanskje ikke det albumet absolutt alle vil forbinde best med King Crimson eller prog, men er man glad i både prog, jazz og metal, så får man tvilsomt en bedre match.
Rating: 10/10
Høydepunkter: Red, Fallen Angel, One More Red Nightmare, Providence og Starless
