Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Batman Returns - Danny Elfman (1992)

Fikk endelig plukka med meg denne etterlengta CDen, og fra en film der kanskje ikke helt maktet å leve opp til forgjengeren (selv om det er veldig lenge siden man så begge) men hvor en alltid har følt at soundtracket til Returns, på ingen måte holdt noe tilbake, faktisk kom med noen av ens favoritt Elfman/Batman bidrag.

Tror det hjelper at nevnte Batman eventyr, var vel den aller første man faktisk så, og på tv som søndagsfilm.

Uansett, gåsehudfølelsen ankommer i det man kjapt tar reisen rett ned i Gothams mørke og kalde kloakksystem, så over til de høyreiste jappe-bygningene, og deretter over til byens gjennområtne og korrupte politiske kontorer, og så er det over i den trøblete hverdagen for mangemillionær Bruce Waynes "eksentriske" liv, og ja, musikken til Elfman er alt fra småbarnslig, leken, mystisk, guffen, mørk, forførende og veldig vakker, der særlig Selina Transforms Part 1 og 2, må være noe av det beste mannen har gjort, med dets nervepirrende og creepy stemning, men også veldig trist og sårbar på samme tid, og ei grei måte å oppsummere et nervøst sammenbrudd på.

Høydepunktene kommer på rekke og rad, så nei, filmmusikken til Batman Returns er i mine ører, hakket vassere enn førstefilmen, og en fin påminnelse om at en snart må få sett litt Batman utover sene høstkvelder, og kanskje finne veien mot den siste også.

Alt i alt ei meget flott og godt gjennomført filmscore, tross av at oppunder 70 minutter blir i overkant litt for lenge, og ender så med en:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Birth of a Penguin, Birth of a Penguin Part 2, The Lair, Part 2, Selina Transforms, Part 1 og 2, The Cemetery, Batman vs. the Circus, The Rise and Fall from Grace, Part 2, The Children's Hour, The Final Confrontation, Part 2, The Finale, Part 2, End Credits og Siouxsie and The Banshees - Face to Face

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Replacements - Sorry Ma, Forgot to Take Out the Trash (1981)

Debuten innledes i et energisk brak i Takin' a Ride, og holder fint lite igjen med de enda mer fartsfylte Careless og Customer, men deretter og ut, så faller jeg litt av, hvor flere av sporene makter ikke å sitte like godt og er ikke før den øyeblikkelig catchy Otto at det tar seg opp igjen.
Blir dessverre litt for mye start og stopp, der samtlige bare fly av sted, og de virkelige perlene blir spredt utover, med for stort mellomrom.

Fint lite å si på innsats og spilleglede, men er vel i grunn ytterst få låter, der gjør at albumet makter å komme i nærheten av de senere skivene, med tanke på helhet og flyt.
Men etter noen runder over helgen, så holder man nok Johnny's Gonna Die, tett fulgt av Shiftless When Idle, som favoritter, og klarer ikke gi den noe særlig høyere enn maks:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Takin' a Ride, Careless, Customer, Otto, I Hate Music, Johnny's Gonna Die, Shiftless When Idle, Don't Ask Why og Raised in the City

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Julee Cruise - Floating Into the Night (1989)

En stund siden sist man var innom denne skiva, men lenge hatt lyst til å høre i sin helhet, samt kanskje se igjen Twins Peaks i sin helhet, ettersom det også har gått altfor lenge mellom sist man gjorde så. Uansett, lyden av Julee Cruise og hennes debut, er av den type musikk, som passer jo utmerket til denne årstiden, og kan bare lukke øya og se for seg en tur ut i skog og mark, med fallende løv fra trærne, og før en aner ordet av det, har man plutselig snubla rett inn i en gammal og røykfylt jazzklubb, midt uti svarteste skauen.

Det er nå hvert fall slik en i perioder føler det, når man spiller av albumet, og hvor kombinasjonen av drømmeaktige, svevende og hjemsøkende melodier, i hop med Julees hviskende og engleaktige stemme, klaffer vanvittig godt sammen, spesielt når de så blandes inn med neddempa av og på jazz-storband lyder.

Vanskelig å ikke få den deilige gåsehudfølelsen, flere steder utover, og hvor særlig Falling, Mysteries of Love og I Remember, forblir like skjøre og vakre som de alltids har vært i mine øreganger.

Ellers imponerende hvor fint alt bare flyter av sted, og ikke ei eneste svakt eller kjedelig øyeblikk, selv om dette kanskje ikke er albumet jeg kommer til å ta frem igjen, altfor ofte, men likevel tilhører de mer spesielle, som ja, en behøver jo ikke besøke dag ut og inn.
Det hjelper nok på, at samtlige av de kanskje ikke fullt så kjente sporene, har vel på ubevisst måte, likevel klart å snike seg inn i bevisstheten, da via både Lynchs filmer og tv-serier.

Foruten Cruises stemme, så får man jo tekster av David Lynch og musikk og melodi av Angelo Badalamenti, så nei, et meget pent og stemningsfullt album, der på rett tid og rett sted, ikke umulig kan bikke opp enda litt høyere, så absolutt rom for bedring.

Men får kanskje vurdere å ta den skogsturen, ei sen høstnatt, og kanskje med litt opplyst stjernehimmel som lysshow, plata som soundtrack, og deretter se hvor det bærer hen. Tvilsomt noen nattklubb å treffe på der ute, men tror det kan bli en fin og småmagisk opplevelse likevel, men tja, på den annen side, mulig noe små-creepy, da albumet innehar noen "jump scare" stunder, der uansett hvor mange besøk senere, stadig makter å ta meg på senga.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Floating, Falling, I Remember, Rockin' Back Inside My Heart, Mysteries of Love, Into the Night, I Float Alone, The Nightingale, The Swan og The World Spins

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Laurie Anderson - Big Science (1982)

Ei skive man først ble gjort oppmerksom på, via et NME eller Uncut musikkmagasin der tok for seg synth-pop og new wave fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, og av en eller annen grunn lå Big Science og Anderson i samme "synthpop" kategori som Thomas Dolby, Bronski Beat, Scritti Politti, Thompson Twins og Soft Cell, pluss sikkert mange andre, en ikke helt husker, men ja, alle hadde jo i grunn et veldig annerledes sound, hvert fall Anderson, men hadde kanskje noe med at hovedfokuset lå på bruken av elektroniske instrumenter over i England, og der ble vel O Superman ei overraskelseshit.

Uansett, ikke hørt på veldig lenge, og ei plate man alltid ønsker å få langt mer ut av, enn det en dessverre ender opp med.
Synd, for det åpnes meget lovende, via det fengende åpningssporet From The Air, der Lauries varme og forførende stemme, bidrar i at den urovekkende teksten, faktisk blir langt mer lystig fremført, enn det det blir sunget, eller pratet om.

Likevel, det er det synth-gotiske tittelkuttet som forblir den store favoritten her, og nok en gang går en aldri lei av Andersons behagelige og pratsomme stemme, der fremstår som et beroligende "teppe" ovenfor et ellers kaldt og ugjestmildt landskap.

Utover, blir det en litt for ujamn og små frustrerende ferd, der de man gjerne skulle hatt mye mer av, ender opp som altfor korte, og de en godt kunne hatt nedjustert veldig mye, vel, de varer og varer altfor lenge.

Alt i alt, ei variert og tidvis spennende reise, der førstesiden er overlegen den småkjedelige-irriterende side 2, men dessverre blir det altså heller ingen stor forskjell denne gang, og står dermed fortsatt bom fast på en:

Rating: 6/10

Høydepunkter: From The Air, Big Science, Sweaters, Born, Never Asked og Let X=X/It Tango

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Replacements - Hootenanny (1983)

Ei skive der tidlig ut, fremstår langt mindre "seriøs" og desto mye mer leken enn debuten, og ja, tittelkuttet høres ut som noe der kunne ha blitt til på første forsøk, og ei viss sjarm er det jo også, tross av å ikke være noen stor låt. Men heldigvis tar albumet seg opp, mange hakk utover, da med rom for større variasjon samt noen fantastiske enkeltspor (der den post-punk aktige Willpover, det overraskende flotte og varme synthpop lignende Within Your Reach samt herlige instrumentalen Buck Hill), og bidrar i at denne til slutt bikker opp til en meget godkjent:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Color Me Impressed, Willpower, Take Me Down to the Hospital, Within Your Reach, Buck Hill, Lovelines, You Lose, og Hayday

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roy Orbison - Sings Lonely and Blue (1960)

Roy Orbisons debut, og åpner jo lovende, med den klassiske Only the Lonely, der fremhever på utsøkt vis Orbisons imponerende stemmeprakt.
Dessverre kom vel denne i en tid hvor det fortsatt var vanlig for sangere at fokuset lå mest på singlene, og ikke så mye i albumformatet, noe som tidlig ut blir litt for tydelig, da mesteparten av det man får så, er mest okei men ellers forglemmelige fillers. Og tross av ingen direkte fæle stunder, så blir det litt vel mye av det samme med knust kjærlighet, grining og flere romantiske nedturer, på rekke og rad.

Denne skiva viser jo også til Orbison uten briller, og husker å ha lest noe om at plateselskapet slet med å se for seg at en sjenert "brilleorm" kunne være bakom en så svær og praktfull stemme, og ja, mulig forsøket med å selge Roy som en slags syngende "hunk" funka dårlig, spesielt fordi han mest sannsynlig var blind som ei flaggermus uten de tjukke brilleglassene, men han fikk nå etter hvert fjerna seg fra det litt tidlig "nerdete" utseendet, og med sorte klær, sorte briller og en gudbenådet stemme, staket han nå ut sin egen vei med en rekke legendariske hits, spredd utover flere tiår.

Foruten Only the Lonely, må også den herlige Blue Angel dras frem, ikke en som sitter like øyeblikkelig som nevnte hit, men vokser seg frem som en sjarmerende og catchy låt.

Likevel, denne 2006 CD remasteren kommer med flere bonusspor og lyden er det kvalitet over, så slikt bidrar i at det jamnes ut og blir dermed med en veldig snill:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Only the Lonely og Blue Angel

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roy Orbison - In Dreams (1963)

Med den legendariske "A candy-colored clown they call the sandman" er det umulig å ikke øyeblikkelig sende tankene i retning av David Lynch Blue Velvet (1986) og karakteren Frank Booth (Dennis Hopper). Da kombinasjonen av denne nydelige Roy Orbison klassikeren, i hop med en såpass ufyselig drittsekk, er en av de viktige ingrediensene der bidrar i at Blue Velvet fungerer så utmerket.
Man har alt det visuelt vakre, uskyldige og drømmeaktige flytende på overflaten, men så fort man kun i et lite øyeblikk tar en litt nærmere kikk på hva som foregår under alt det idylliske, ja da treffer en på alt det en helst ikke ønsker å vite noe om, og som sjeldent kommer frem i dagslyset.

På denne skiva har Roy Orbison maktet å ta disse knappe 2 minutters drømmeaktige, lengtende men likevel dramatiske historiene enda lenger, og der forrige skive fremsto dessverre litt for typisk av sin tid, der albumformatet sjeldent ble satset for tungt på, innen pop-rock, men på In Dreams er det heldigvis flere kremlåter enn kun singlene, selv om kanskje ingen er så sterke som tittelkuttet, men der likevel bidrar i at denne Orbison plata går opp flere hakk enn de andre man har vært innom.

Om det er noe som frustrerer litt her, så må det være at Orbisons kraftfulle vokal, kunne dratt langt mer nytte av å få prøvd seg på flere tempofylte spor ala Sunset. Eller litt kjipt at to av denne 2006 CD remasterens aller beste stunder (Falling og Mean Woman Blues), har av en eller annen grunn blitt lagt over som bonus spor.
Må jo også nevne at lydkvaliteten er toppers, og det er virkelig blitt gjort en fantastisk innsats bakom disse remastrene, og sørger for at albumet tar et stort steg opp mot en meget godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: In Dreams, Shahdaroba, Sunset, House Without Windows, Blue Bayou, (They Call You) Gigolette,
All I Have to Do Is Dream, Beautiful Dreamer og My Prayer

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Cure - Disintegration (1989)

Hadde jo store planer om gjenhør med denne 80-talls klassikeren, senest i fjor høst. Men tja, tok meg altså et helt år senere, før det ble slik.
Kanskje like greit, for tror at om en hadde gjort som en planla, 1 år tilbake, så ville nok ting ha sett annerledes ut.

Fra tidligere av, har en altså vært innom (siste 5-6 årene) så og si alt av Cure utgivelser (inkludert ulike Best of samlere), minus The Top (1984) og hvor kun Kiss Me, Kiss Me fra 1987 samt 1986 samleren Standing On a Beach har altså endt opp i terningkast 5, og hvor resten har vært mest skuffelser og nedturer.
Så håpet jo at en kunne legge deres (forhåpentligvis) beste, til å avslutte denne lange og seige gjennomgangen av alt en så og si eier og har hørt fra bandets mange utgivelser.

Må jo nevnes at CD utgaven en eier, inkluderer 2 ekstra bonusspor (Homesick og Last Dance), så mulig det kan bidra i at den totale lytteropplevelsen forandres noe, enn å høre originalen med kun 10 låter.

Fra mitt forrige besøk (i Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me) har bandet tatt store steg fremad, og der forgjengeren hadde et langt mer variert og "hektisk" lydbilde, som kunne skape en viss frustrasjon, ettersom det var jo et dobbeltalbum, dytta inn på ei enkelt CD skive, så er det nå et langt mer avslappet og "profesjonelt" The Cure man møter på denne gang.
Og hvor samtlige låter bygger seg rolig opp, tar gjerne 2 minutter pluss før vokalbiten ankommer, og selv om dette også ble i perioder benyttet tidligere, så er det noe med det konstant drømmeaktige, varme og nærmest "oversukra", der strømmer ut, og nei, vakkert og majestetisk, ingen tvil om det.

Likevel, man kommer jo ikke unna med at over 70 minutter med spilletid, kan bli en liten utfordring, der størsteparten ligger mellom 5 og 9 minutter, og undrer jo alltids over om ikke albumet ville gjort seg enda bedre, dersom en eller to av bonus sporene hadde blitt utelatt.
På den annen side, så er jeg jo veldig glad i Last Dance og Homesick, og kan ikke helt se for meg skiva uten dem.

Det som er ekstra hyggelig, er jo at de mer typiske og kortere singlene, tross av å høre dem mange ganger før, så gir fortsatt særlig Lovesong så mye igjen av følelser og godstemning, uten at de er blitt helt "nedslitt" med årenes løp.
Tross av de mange behagelige og deilige sporene, så hadde det kanskje vært greit med noen der var litt røffere i kantene ala Fascination Street, da til å røske og rive opp litt i alt det stemningsfulle og tyngre som dominerer gjennom størsteparten av tiden.

Alt i alt, ei skive man så gjerne ønsker at skal gå hele veien til 10ern blank, men det er alltids ett eller annet som gjør at en blir forhindret til å gjøre så, og klarer ikke helt forklare hva, men du vet liksom forskjellen på ei 10/10 skive og en som ikke er det, og Disintegration forblir værende ei som ligger å bikker mellom 8,5/10 og 9/10, veldig avhengig av hvilket humør og stemning man er i, så tja, i dag klaffet det nok litt bedre, så ender opp med en velfortjent score.

Av høydepunkter, er det jo flust å velge blant, men vanskelig å unngå å dra frem det flotte tittelkuttet, som en skulle så gjerne ønsket fikk avslutte det hele, men ja, Fascination Street, Plainsong, Prayers for Rain er heller ikke langt bakom.
Usikker på om en vil gidde å ta seg bryet med å høre igjen de tidligere 80-talls skivene deres, hvert fall denne høsten, for vil jo så gjerne få mer utbytte av dem, grunnet ry og omtale, men foruten enkeltlåter, vil ikke helheten sitte i øregangene, og nei, enda godt at denne 1989 klassikeren har noenlunde levd opp til forventningene.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Plainsong, Pictures of You, Closedown, Lovesong, Last Dance, Lullaby, Fascination Street, Prayers for Rain, The Same Deep Water as You, Disintegration og Homesick

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Replacements - Let It Be (1984)

Et band og skive, man hørte mye om på det gamle musikkforumet, og når en eller annen random Platekompanisjappe, hadde det liggende til under femtilappen, så tenkte man at det var like greit å bare hoppe uti det, og se om det fenga eller ei. Heldigvis ble det suksess, kanskje ikke av typen hvor alt satt som et skudd, tidlig ut, men Let It Be vokste jo seg større og større, for hver bidige lytt, og deretter ble Tim (1985), Pleased To Meet Me (1987) og Stink (1982), kjapt handlet inn, før man omsider ga etter og gikk for ei 2015 CD bokssett, med alle av bandets studioalbum pluss nevnte EPn Stink.

Ikke hørt 1984 skiva i sin helhet, siden høst 2016, og den gang så hadde man liksom gått "videre" og falt pladask for Tim, som ikke var like lett å få til å sitte, som forgjengeren, men sjeldent at en treffer på to soleklare 10ere fra ett og samme band.

Etter å ha starta opp ferden fra deres tidligere og mer kaotiske punk-rock utgivelser, var en jo spent i om Let It Be ville leve opp til der man forlot den, for snart 6 år siden, og man sitter allerede med et stor smil, i det den deilige og gyngende I Will Dare ankommer høyttalerne, og kombinasjonen av sjarm, vittighet og disse herlige små spesielle stundene/soloene, gjør at en får godfølelsen om at heldigvis er det enkelte ting, der aldri forandrer seg, og godt er nå det.

Deretter og ut, bare kommer godlåtene på rekke og rad, det er variert, energisk, lekent, fengende, rølpete, knalltøft og likevel masser av rom til de langt mer sårbare og seriøse stunder, og nei, denne fortjener virkelig all den positive omtalen den har fått, og savner å treffe oftere på slike album/artister, der man går inn med en viss grad av forventninger, og så jommen meg makter det til de grader å leve opp til dem, og så mye mer.

Alt i alt, en bombesikker 10er og føler man har lagt litt ekstra "press" på seg selv, for Tim er jo neste ut av Replacements skivene, og den følte man var minst like solid, om ikke hakket vassere, så ja, da har en noe å se frem til utover høsten.

Det å plukke ut kun et par favoritter, blir ikke lett, for det er så mye å velge blant, men We're Comin' Out, med sin voldsomme innledning, før det så roes ned, tas et lite "ladegrep" og går så rett i taket igjen, det er det høy klasse over, mens de mer nedstemte men vakre Androgynous, Unsatisfied og Sixteen Blue, er det jo vanskelig å ikke bli litt ekstra emosjonell over, og nei, så har man Seen Your Video eller Answering Machine.

Let It Be CDen man dro frem igjen, er ei fantastisk 2008 remaster, inkludert bonus spor, outtakes, b-sider og cover låter, og nesten på nippet til at en må gå etter ei Spinal Tap lignende måte å rate det på, for er jo nærmest ei 11/11 CD utgave, men tja, lander nå likevel på ei meget godkjent:

Rating: 10/10

Høydepunkter: I Will Dare, Favorite Thing, We're Comin' Out, Tommy Gets His Tonsils Out, Androgynous, Black Diamond, Unsatisfied, Seen Your Video, Gary's Got a Boner, Sixteen Blue og Answering Machine

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roy Orbison & Friends - Black & White Night (1988)

Denne konserten gjør seg nok aller best i filmformatet, da det å lytte kun til skiva alene, gir liksom helt den samme godfølelsen, og dette er vel også ei utvidet 1999 CD remaster, og innehar et par spor ekstra, som aldri fant veien til nevne film.
Uansett, denne kom jo i hektisk men meget innholdsrik periode for Roy Orbison, hvor han hadde gradvis og med god hjelp fra venner og kolleger, fått i stand et heidundrende comeback, og skulle jo få oppleve mye av det, før sin død.

Med tanke på hans sviktende helse, er det imponerende å høre hvor godt han synger, ikke bare på flere av gjeninnspillingene han gjorde i hop med David Lynch ett år tidligere, men desto mer som live artist, og selv om han trengte et par låter på å komme skikkelig i gang, så trøkker han rikelig til utover, spesielt i Running Scared og Crying, men skulle ønske disse to ankom litt senere ut, men ja, fint lite å si på innsats, verken fra Roy eller hans solide gjeng med backing band, bestående av blant andre Elvis Costello, Jackson Browne, k.d Lang, Bonnie Raitt, Bruce Springsteen, Tom Waits og flere jeg ikke kommer på for øyeblikket.

Alt i alt, et must for fans av Orbison, men konsertfilmen er nok litt vassere (for min del), og kommer liksom ikke helt inn i det, så tidlig på døgnet.
Men ender nå opp med en godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Only the Lonely, Dream Baby (How Long Must I Dream), Blue Bayou, Ooby Dooby, Running Scared, In Dreams, Crying, Go, Go, Go (Down the Line), Mean Woman Blues, (All I Can Do Is) Dream You, It's Over og Oh Pretty Woman

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roy Orbison - The Essential Roy Orbison (2006)

Er inni ei fin Orbison-periode, og satt her forleden å så noen dokumentarer og ulike klipp fra nettet, og har vel innsett at en må virkelig forsøke å lete opp mer av hans tidligere Monument utgivelser (men hvor skal en starte?), kanskje også en eller flere samlere, der innehar hans beste singler, og b-sider.
For det er noe med lyden fra den eraen, i hop med hans vakre røst, der ja, ikke er så lett å toppe, selv om de mye senere nyinnspillingene fra 80-tallet, viste til at mannen på ingen måte hadde miste stemmen, tvert i mot.

Var jo innom ei lengre dokumentar i går, og hvor Orbison ble ansett som for "stygg" til å satses på, men ja, i det han åpnet munnen og begynte å synge, da ble det stille, og vel, forsøket mye senere i å selge han som en American Cowboy i type Elvis Presley b-filmer, funka ikke så bra, og han fant heldigvis veien kjapt tilbake til musikken.

Av tidligere Essential dobbelt-skiver, har en hatt mye uflaks og skuffelser, kanskje aller mest i retning artister man skulle jo tro hadde langt mer å by på, men ikke deres feil at folka bakom disse Best Of CDene har gjort ei så slett innsats, og to skiver, fordelt over 42 spor virker jo, interessant, men klarer Orbison å fylle de helt opp, eller blir det for mye fyllkalk (som tidligere av nevnte Essential utgivelesene)?

Virker som den Europeiske CD utgaven har ei litt annen måtte å legge frem låtene på, da enn den amerikanske fra samme året.
Og selv om låtene ikke er i riktig rekkefølge, og enkelte godt kunne ha vært lagt på vent, eller som "bonusspor", kommer en ikke unna at CD 1 er så definitivt denne samlerens gullrekke, og selv de svakere stunder, er vanskelig å skippe seg forbi. Den vanlig grufulle Love Hurts er ei man aldri har maktet å høre hele veien ut, men ja, Roys versjon endrer noe av dette, bare så synd en så fin låt har blitt radbrekket av langt verre stemmer.

Alt i alt, det som er moro er hvordan ens favorittlåter stadig forandrer seg, ene dagen er Running Scared soleklare favoritt, så er det Blue Angel, Crying eller Lana, og mannen hadde jo så ufattelig mye kremlåter, så nei, glad man omsider dro frem denne Best Of skiva.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Oh Pretty Woman, Only the Lonely, Dream Baby, Ooby Dooby, Blue Angel, Love Hurts, Crying, Running Scared, Lana, Candy Man, The Crowd, Mean Woman Blues, Falling, Blue Bayou, It's Over, You Got It, I Drove All Night, In Dreams, Claudette, A Love So Beautiful, She's a Mystery to Me, California Blue og The Comedians

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Legg inn av Big George »

Veronica Maggio Satan i gatan. Svensk pop på sitt beste.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Led Zeppelin (1969)

Ikke vært innom bandet siden senhøst 2016, og den fryktelig skiva Coda (1982), der var ja, alt annet enn "imponerende".
Før det igjen, måtte man tilbake til høst 2004, sist det gikk særlig i bly luftskipet, og så ankom Joy Divison, punk og new wave/synthpop, og interessen for sen 60 og tidlig 70-talls rock forsvant kjapt. Ikke det at man mislikte den slags, men fikk liksom aldri helt taket på band ala Who, Zeppelin, Sabbath, Doors osv, og mulig det kan være bedring nå mye senere, hvert fall når det gjelder Zeppelin, ettersom Doors og Sabbath ga meg ikke så mye igjen ved nyere besøk.

Åpneren Good Times Bad Times er ei deilig og brautende heavy rocker, som en skulle så gjerne hørt varte litt lenger, for alltids kjipt når slike bare "fader" ut, i det man virkelig er komme godt i gang, men okei, neste ut er den som en husker best fra ørten år tilbake, nemlig den fantastiske Babe I'm Gonna Leave You, der rolig bygger seg opp, før det store fyrverkeriet kommer i gang. Eneste minuset må være at en godt kunne vært foruten et par "Babe" og "Baby-baby-baby" i minus, men flisespikkeri, for stadig ei enorm låt i mine ører, og nesten litt "synd", for den overskygger resten av skiva, til de grader.

Så kommer en av disse laaaaange og seige blues-rockerne, og joda, godt mulig at bandet ønsket å fremheve læremesterne sine, og hvor de opprinnelig kom fra musikalsk. Men for min del blir dette altfor lite givende, og spesielt frustrerende, da man vil ha så mye mer av kruttønna deres, ikke disse søvndyssende stunder.
Får bare håpe det ikke blir for mye av den slags, for slikt vil i så fall kjapt gjøre at totalsummen bikker motsatt vei.

Heldigvis ankommer noe helt annet i Dazed and Confused, og spørs om en ikke må ta tilbake det at Babe var skivas høydare. Og er det War Pigs man hører i det knalltøffe riffet? Usikker på hvem som kom på det først, Sabbath eller Zeppelin, men begge utga vel debuten rundt 69-70. Likevel har ei følelse av at Zeppelin var først ute, men ikke akkurat ukjent med å "låne" de heller.

Faller litt av utover, før ting tar seg opp mot slutten, men nei, denne får man ikke særlig mer utbytte av, tross 2-3 gjennomganger, og lander på ei småskuffende:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Good Times Bad Times, Babe I'm Gonna Leave You, Dazed and Confused, Communication Breakdown og How Many More Times

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
John Williams - The Accidental Tourist Soundtrack (1989)

Fikk endelig plukka opp dette utsøkte og meget ufortjent oversette Williams soundtracket, der er et godt stykke unna hans kanskje mer kjente og kjære eventyr/action og spennings bidrag hos Lucas/Spielberg osv, men hvor det gjentagende hovedtemaet i Den Tilfeldige Turisten, er så gjennomført vakkert og varmt, at det gjør ingen ting at det blir benyttet i ulike varianter, så og si hele veien ut.

Tror faktisk dette er blant mine favoritt album fra Williams, der det sørgmodige, lengtende men likevel håpefulle og romantiske lydbildet er veldig ulikt, det meste man har vært borti fra komponistens mange verker, og oppsummerer kontrasten mellom det trygge og nære, med det usikre og fremmede, på ei betryggende måte, og som helt klart løftet en utrolig velspilt og meget sterk film, om til til å bli en av de helt store og personlige favorittene fra 80-tallet.

Dette er ei Silve Age Classics/FSM 2008 remaster, med ei fyldig booklet og veldig glad en fant den til såpass billig pæng, for ja, den går for helt andre summer, andre steder. Men lønner seg å ta noen turer innom ulike bruktsjapper, for vet aldri hva en finner der.

Alt i alt, utsøkt høstmusikk, gjerne på grå og regntunge dager, men hvor en koser seg innendørs med noe varmt og godt i koppen, med musikken i bakgrunn, leser ei bok eller bare lukker øya og slapper av.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Main Title, Macon Alone, Trip to London, The Healing Process, Fixing the Plumbing on a Rainy Afternoon,
A Second Chance, Wedding Scene, Back with Sara og End Credits (A Second Chance)

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Legg inn av Big George »

Anbefaler et annet soundtrack, med William Hurt som også spiller i denne filmen

Filmen The big chill eller gjenforeningen som var den norske tittelen
Tracklist

A1 –Marvin Gaye I Heard It Through The Grapevine 5:03
A2 –The Temptations My Girl 2:55
A3 –The Rascals Good Lovin' 2:28
A4 –Smokey Robinson & The Miracles The Tracks Of My Tears 2:53
A5 –Three Dog Night Joy To The World 3:24
B1 –The Temptations Ain't Too Proud To Beg 2:31
B2 –Aretha Franklin (You Make Me Feel Like A) Natural Woman 2:41
B3 –Smokey Robinson & The Miracles I Second That Emotion 2:46
B4 –Procol Harum A Whiter Shade Of Pale 4:03
B5 –The Exciters Tell Him 2:29

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: ons okt 05, 2022 1:40 am Anbefaler et annet soundtrack, med William Hurt som også spiller i denne filmen

Filmen The big chill eller gjenforeningen som var den norske tittelen
Tracklist

A1 –Marvin Gaye I Heard It Through The Grapevine 5:03
A2 –The Temptations My Girl 2:55
A3 –The Rascals Good Lovin' 2:28
A4 –Smokey Robinson & The Miracles The Tracks Of My Tears 2:53
A5 –Three Dog Night Joy To The World 3:24
B1 –The Temptations Ain't Too Proud To Beg 2:31
B2 –Aretha Franklin (You Make Me Feel Like A) Natural Woman 2:41
B3 –Smokey Robinson & The Miracles I Second That Emotion 2:46
B4 –Procol Harum A Whiter Shade Of Pale 4:03
B5 –The Exciters Tell Him 2:29
Ingen tvil om at det er ei flott samling av kremlåter/artister, problemet for min del, er dessverre at samtlige har blitt så gjennomført overspilt, i utallige filmer og tv-serier, at litt av piffen har gått ut av dem, selv om de fungerer utmerket i selve filmen The Big Chill, så får jeg ikke helt samme godstemning av å kun høre de for seg selv.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
James Horner - Commando Original Motion Picture Soundtrack (2011)

På 80-tallet og spesielt actionbiten, så gikk det ikke bare tung rivalisering blant Arnie og Sly, i det å drepe flest bad guys, på mest kreative og brutale måter, men du måtte jo ha et minst like brautende og over-the-top macho-soundtrack, til å løfte alt det vanvittige, enda høyere opp på cheese skalaen.
Mulig Rambo themet er langt mer ikonisk, men få kan matche Horners latterlig tøffe bruk av eksotiske ståltrommer, bombastiske pulserende synther og den gjennomført sleazy porno-saksen der stadig popper opp, jevnt og trutt.

En kommer ikke unna med, at denne nyutgaven fra den tidligere 2003 CD utgivelsen, kan bli litt vel i det lengste laget, for her det tillagt oppunder 20 minutter med musikk, og veldig mye av de samme melodiene går igjen, og burde blitt lagt til bonus spor delen.

Men er man fan av filmen og denne type musikk, er jo soundtracket et must. Mye av denne lyden var jo erke typisk for 80-talls action, og ikke minst James Horner, der hadde en slags gjenbruk av synther, saksofoner og ståltrommer, også i 48 Hrs., Red Heat og Gorky Park, og sikkert enda flere, men få er så gjennomført tighte og catchy som Commando, og ler flere steder ut, for kjenner jo øyeblikkelig igjen hva som skjer i filmen, når en hører de ulike lydene, melodiene osv.

Der kommer Bennett trippende med middelalderbrynjen, det klirrende hundekjedet og det latterlige ansiktsuttrykket, eller nå bankes Cook gjennom ei motelldør, og dama med de gigantiske puppene stønner høylytt, til Sullys kaotiske flukt fra et fullstappet kjøpesenter, og nei, store deler av filmen flyr gjennom huet på meg, når en hører musikken igjen.

Kan ikke gå særlig lenger enn en meget godkjent rating, for ja, det kan bli litt vel ensformig etter hvert, men elsker filmen, så ender da med en velfortjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Main Title, Run to the Shed and Chase, Don’t Disturb My Friend, Don’t Move, Sully Starts to Run, Drive Away From Pier, Matrix Climbs Up Bank, Soldier Gets Pitchfork / Matrix Runs Up Steps, Arius Crashes Through Window og The Power Station - Someday, Somehow, Someone’s Gotta Pay

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Legg inn av Big George »

Frankie Laine I wanted someone to love fra 1967
Jeg hørte den igjen i går og brukte flere år på å få tak i LPen.
Entertainer-musikk litt som Frank Sinatra.
Jeg liker den godt.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Led Zeppelin II (1969)

Åpner sterkt, men akkurat i det man ønsker langt mer, så avtar det, og havner plutselig inni ei småirriterende og altfor dominerende "mellomlanding" med studio-dill-dall, improvisasjonstøy, gitarrunking og Plants oppbyggende macho-jamring, før det så er tilbake igjen til start.
Selv om åpningskuttet er i perioder knall, så blir det kun sånn halvveis mye kjærlighet i mine ører, og det kunne fint ha vært nedjustert fra 5-6 minutter til maks 2-3 minutter.

Deretter ankommer nok ei småfrustrerende låt, med for mye seig-blues og for lite hard rock, og undrer på når dette voldsomme Zeppelin drønnet skal virkelig sette i gang.
The Lemon Song er mer givende, mens den avdempa og fine Thank You er heller ikke gæren.

Heartbreaker og Living Loving Maid (She's Just a Woman) er definitivt mer slik en ønsket av "Zeppelin-drønninga", for disse river og røsker det bra av, og har perfekt lengde og trøkk, ingen irriterende mellomparti som drar dem ned, samt knalltøffe riff.

Dessverre faller jeg litt av igjen, akkurat i det ting virket så lovende, og spor som Moby Dick oppsummerer mye av ens frustrasjon, der man bryr seg fint lite om trommesoloer og kjedelige midtpartier, gi meg mer trøkk og full guffe, ikke do-pausemusikk, og nei, hadde deres to første skiver blitt smelta sammen i ett, så ville det nok ha gått hele veien til topps, men nok en gang blir det kun:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Whole Lotta Love, The Lemon Song, Thank You, Heartbreaker, Living Loving Maid (She's Just a Woman) og Bring It On Home

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roy Orbison - The All-Time Greatest Hits of Roy Orbison (1989)

Ny Orbison samler, denne gang ei langt eldre utgave, datert til 1974, men hvor CD utgaven er fra tampen av 80-tallet, og her får man 20 hits fra hans kanskje mest produktive og suksessfulle tid under Monument eraen, fra tampen av 50 og frem til midten av 60-tallet.
Det er vel i grunn fint lite å si, da hits er det flust med, men lyden er nok kanskje litt for "spinkel", til å gjøre rede for Roys mektige røst og den fine produksjonen.

Skulle så gjerne hatt den spretne gladlåta Lana og et par andre her også, men hvor flere endte på The Essentials. Men sånn er det jo med slike samlere, de blir veldig sjeldent "perfekte", og litt synd, for når det er artister som har hatt sine beste stunder som singelartist og ikke albumartist, ønsker en gjerne noen som virkelig klemmer til litt ekstra.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Only the Lonely, In Dreams, Uptown, It's Over, Crying, Dream Baby (How Long Must I Dream), Blue Angel, Candy Man, Running Scared, Falling, Love Hurts, Shahdaroba, Mean Woman Blues, The Crowd, Blue Bayou og Oh Pretty Woman

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Led Zeppelin III (1970)

Åpnes med den massive The Immigrant Song, som kanskje står igjen blant tidenes beste albumåpnere, og slikt kan på ingen måte forberede en på hvor langt unna, mesteparten av skiva vil gå hen. Da i stedet for langt mer brautende og tøff hard rock, så havner man inn i ei overraskende fin, varm og mer nedstemt blanding av indisk/østlig inspirert musikk, i hop med folk-rock, og ja, det låter slettes ikke så fælt, selv om første runden ble en muligens en liten "nedtur", når forventningene ble så til de grader tidlig ut, satt så høyt.

I mine ører, så ble dette ei langt mer givende opplevelse, selv om det tok noen runder ekstra, før ting begynte å sitte.
Innehar noen enorme låter ala nevnte Immigrant Song og Celebration Day, men noe med overgangen til de mer roligere og stemningsfulle bidragene, der sørger for at deres tredje skive, scorer et ørlite men velfortjent hakk over forgjengerne:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: The Immigrant Song, Friends, Celebration Day, Out on the Tiles, Gallows Pole, Tangerine, That's the Way og Bron-Y-Aur Stomp

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Led Zeppelin IV (1971)

Kan jo like greit gyve løs på denne også, da godfølelsen fra forgjengeren enda henger igjen i øregangen.
Lite å si på åpningstrioen, braker løs i mektige Black Dog, før det fortsetter i samme tempo med Rock and Roll.
The Battle of Evermore bringer det mer folk-rock prega lydbildet fra tredjeskiva, tilbake igjen, uten at det på noen som helst vis medfører noen "skurring" i den fine rekkefølgen med kremlåter.

Så kommer jo Stairway to Heaven, som en har hørt sikkert dusin ganger før, men oftest gjennom langt mer "oppstykka" radio og videoversjoner, der fokuserer mest på siste del, og virker å ignorere den roligere oppbygningen. Og er vel i grunn fint lite å tilføye, ei legendarisk låt, selv om en ved senere besøk, muligens foretrekker flere av de andre høydepunktene fra bandets fjerde studio album.

Alt i alt, det soleklart beste og mest helstøpte albumet fra bandet til nå, hvert fall frem til de man har vært innom, og håper jo at den positive ferden vil fortsette fremover.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Black Dog, Rock and Roll, The Battle of Evermore, Stairway to Heaven, Misty Mountain Hop og When the Levee Breaks

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Cocteau Twins - Treasure (1984)

Fra den smått "hikstende" men himmelsk vakre vokalen til Elizabeth Fraser, rett over i de mer kjølige trommer og deilig gitar "støy", Treasure har vært på vent, kanskje litt for lenge, og begynner vel smått å innse at den øyeblikkelige forelskelsesrusen en fikk av Heaven or Las Vegas (1990), for snart to år tilbake, vil nok tvilsomt bli gjenskapt med det aller første.

Tror ikke at Treasure er noe svakere skive, låt for låt, men tross av å ha gått noen runder de siste ukene, kommer den ikke like nært på, som hva en hadde ønsket seg. Er jo noen ufattelige nydelige stunder her, men tror nok kanskje det varmere og mer romantiske preget, de ville gå mot litt senere, er mer dit en selv foretrekker.

Får kanskje vurdere en skikkelig gjennomgang av bandets utgivelser, når en så omsider får tak i Head Over Heels, og inntil da blir det nå likevel med ei meget sterk:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Ivo, Lorelei, Beatrix, Persephone, Pandora (For Cindy), Aloysius, Otterley og Donimo

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Legg inn av Big George »

Anbefaler T Rex med geniet Marc Bolan som døde allerede i 70åra. De hadde en hel drøss hits i 1971 og 1972 som var litt mer varierte enn hos band flest.
Jeg hører innimellom på et samlealbum og skulle ønske det var litt bedre lyd-kvalitet.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Houses of the Holy (1973)

Ei real nedtur, etter gårsdagens to overlegent bedre og mer givende skiver, der få av sporene på denne, er i nærheten av gammel storhet, og hvor det gyselige albumcoveret i hop med forferdelig irriterende låter ala The Crunge, D'yer Mak'er og The Ocean, ikke hjelpes på, alt mens Robert Plants konstante og pågående stønning, tar irritasjonsnivået til nye "høyder".

Likevel, alt er ikke helt nedtur, de har et mer lekent og variert lydbilde gående, får også litt senere og deilig Rush prog-rock vibber av den tidvis fantastiske Songs Remains the Same, så ja, en får definitivt noen meget sterke stunder her, bare så synd at det også inkluderer nevnte låt trio der gjør at lytteropplevelsen aldri går i pluss, og kjenner null og niks motivasjon til å gyve løs på denne skiva flere ganger i dag.

Rating: 5/10

Høydepunkter: The Song Remains the Same, The Rain Song, Over the Hills and Far Away og No Quarter

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kate Bush - The Dreaming (1982)

Nesten to år siden en sist var innom de første 4 skivene til Kate, og synes ingen av dem imponerte for mye, tross store enkeltlåter, så manglet helheten man synes hun lyktes så langt bedre med, utover 80-tallet. Og på høy tid å dra frem hennes musikk igjen, da er jo utmerket til sene høstkvelder og gåturer i skog og mark.
The Dreaming har jo ofte blitt omtalt som hennes "gale" album, men ser ingenting galt i å ta full kreativ kontroll over sin egen karriere, og fokusere på å lage akkurat den type musikk som Bush åpenbart ønsket.

Der skiva mangler de klassiske og velkjente hitene, så er det nevnte helhet og flyt som gjør The Dreaming såpass givende, med en fin blanding av det teatralske, dramatiske, lekne og ikke minst stemningsfulle, makter hun å levere ei fantastisk rekke med varierte låter, der går fra fengende og bombastiske Sat In Your Lap til den mer såre og vonde Pull Out the Pin, hvor David Gilmour bidrar, og så over i det ganske så annerledes, med Get Out Of My House.

Kates vokal er kanskje hit og miss for mange, men måten hun så til de grader trøkker i vei her, er jo som en følelsesmessig tur innom berg og dalbanen. I det ene øyeblikk får man servert eselskriking og sauebreking, til plutselig er rett ned i det hviskende og forførende, og nei, fra tidligere besøk, så var en jo nærmest skrå sikker på at 10ern blank, den ville ikke komme først med neste utgivelse, da i klassikeren Hounds of Love (1985).
Men dæven, The Dreaming har virkelig vokst siden sist, og tror den lå på ei 8,5/10 for ørten år siden, så håpet liksom på ei 9/10.

Så ja, slikt er sjeldent og meget hyggelig, for her må en faktisk gå hele veien til topps, og med det blir en nesten litt "urolig", for vil nevnte Hounds of Love leve opp til forventningene?

Rating: 10/10

Høydepunkter: Sat in Your Lap, There Goes a Tenner, Pull Out the Pin, Suspended in Gaffa, Leave It Open, The Dreaming, Night of the Swallow, All the Love, Houdini og Get Out of My House

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - In Through the Out Door (1979)

Valgte å la Physical Graffiti ligge på vent, da det å gyve løs på et dobbeltalbum etter skuffelsen med Houses of the Holy, frista ikke.
Men allerede knapt 1 minutt ut i det den generiske og gjennomført dølle (høres mer ut som sen 80-talls jappe-rock) In the Evening ankommer, så starter en å angre på den avgjørelsen, for dette er jo bare fælt, nesten på nippet til det parodiske.

Får kjapt bilder av bandets nitriste opptreden under Live Aid, der mange valgte å klandre Phil Collins, men var jo åpenbart at Page ikke hang på greip, og nei, bedre blir ikke denne skiva, når minst like fæle South Bound Saurez tett fulgt av Fool in the Rain følger an, og huff, fryktelig åpning, og skal denne faktisk greie å "toppe" makkverket Coda (1982)?

Hot Dog, og nei, nå har piffen gått fullstendig ut av meg, og skal denne faktisk ligge an til å toppe nevnte Coda, og det skulle jo ikke være mulig, for den huskes som en virkelig elendig plate, så dårlig at det skal ikke gå an.

Smått utrolig, er det faktisk den meget kaotiske "New wave" inspirerte Carouselambra, på over 10 minutter, der tross av noen gyselige synther, innehar likevel en viss sjarm over alt kaoset, samt ei slettes ikke fæl outro, og er vel til nå, det nærmeste skiva har maktet å kommet et halvveis gjennomført "høydepunkt".

All My Love er nok et spor der føles mer ut som noe der hører mer hjemme, utover 80-tallet enn 70-tallet, og kanskje av typen som ville funka på en av bandmedlemmenes soloutgivelser.
Nei, finner i grunn veldig lite positivt her, alt i alt, det er nok ikke deres verste, for de gjorde nok en langt "bedre" jobb med neste utgivelse, men definitivt et album som en må være die hard fan (alt er 10/10, uansett) for å få noe igjen her, og "reddes" kun av noen småtøffe stunder i nevnte 10 minutter pluss med New wave karusellamabra et eller annet, resten er bare å glemme:

Rating: 2,5/10

Høydepunkter: INGEN!

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Led Zeppelin - Presence (1976)

Tja, kan like greit gå gjennom denne også, litt som med et plaster en bare røsker av, i stedet for å langsomt fjerne det, blir ferdig og komme seg videre.
Og ettersom forventningene er jo på bunns, så kan ting forhåpentligvis kun gå en vei, oppat, om en er så heldig.

Tidlig ut, undrer en nesten på om en har fått med seg ei Rush skive, for alt fra tittel, album cover og låter ala Achilles Last Stand, det minner veldig om hva den Canadiske trioen ofte kunne levert på samme tid, og jaggu meg er ikke nevnte innledningsnummer, ei overraskende solid låt, veldig prog rock retta, og passet bandet utmerket.

Tror faktisk den kan være blant de stundene man har fått mest utbytte av, hvert fall av Zeppelin skivene en har vært innom, siste tiden.
En ting er sikkert, med ei slik heftig innledning, så blir det nok ingen ny bunn notering.

Nei, definitivt ei overlegent bedre skive, som viser et mer aggressivt og lekent band, enn hva de to neste møkkaskivene maktet å komme opp med, selv om det skulle ikke være for vanskelig å overgå den slags.
Av typen man tvilsomt drar frem for ofte, men har nok kremlåter til at den blir vurdert værende inntil videre.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Achilles Last Stand, , Nobody's Fault but Mine, Hots On for Nowhere og Tea for One

Guttorm123
Innlegg: 5307

Legg inn av Guttorm123 »

Frank.N.Steen skrev: tor okt 13, 2022 2:25 pm [
Så ja, slikt er sjeldent og meget hyggelig, for her må en faktisk gå hele veien til topps, og med det blir en nesten litt "urolig", for vil nevnte Hounds of Love leve opp til forventningene?

Rating: 10/10

Høydepunkter: Sat in Your Lap, There Goes a Tenner, Pull Out the Pin, Suspended in Gaffa, Leave It Open, The Dreaming, Night of the Swallow, All the Love, Houdini og Get Out of My House
Enig med deg der, Frank. Dette er et fantastisk album. Jeg synes det er hennes beste. , men det har ikke alltid vært slik. I min spede ungdom så husker jeg at jeg lurte på hva i alle dager hun drev med her., dette var ikke noe jeg likte den gang. Never for ever-plata synes jeg også er glimrende

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Guttorm123 skrev: lør okt 15, 2022 9:12 pm Enig med deg der, Frank. Dette er et fantastisk album. Jeg synes det er hennes beste. , men det har ikke alltid vært slik. I min spede ungdom så husker jeg at jeg lurte på hva i alle dager hun drev med her., dette var ikke noe jeg likte den gang. Never for ever-plata synes jeg også er glimrende
Godt å høre at flere er enige i det, selv om kanskje Hounds of Love eller The Kick Inside oftest virker å bli nevnt som hennes beste, så ja, The Dreaming er virkelig ei fantastisk lytteropplevelse.

Hadde jo vært interessant å vært flue på veggen, og sett an reaksjonen til plateselskapet, når dem fikk høre albumet i sin helhet, eller kun Get Out of My House, og undret seg på hvordan dette ville gå seg til blant fans og platekjøpere.
Hounds of Love blir nok neste, men husker jo at også her var det vel et album delt i to, der første biten hadde hitene eller de mer kjente låtene, mens del 2 var jo veldig prog-rock og eksperimentelt, ikke ulikt hva hun gjorde på forgjengeren.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»