Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Frank Zappa - Hot Rats (1969)

Kanskje mannens mest kjente album, og tross en god del tidligere besøk så ble en aldri fullstendig solgt på at heite rotter var Zappas beste øyeblikk.
Joda, det åpnes med den fantastiske Peaches en Regalia før det vipper rett over i den heftige Willie the Pimp, og sistnevnte er vel det eneste sporet med vokal, resten er instrumentale.

Her blandes inn klassisk, jazz og rock inn i ei stødig miks og tross av å være ei sånn skive som en må være i det helt rette humøret for å få mest utbytte av, så er jeg i grunn litt glad for at man avsluttet Zappa gjenhøret med denne, og ikke startet det opp.
Likevel, etter å gått gjennom samtlige av hans album på ny, klarer en ikke å ignorere at The Gumbo Variations der er 3 minutter lenger enn andre albumutgaver, muligens drar strikken litt vel langt hva gjelder spilletid.

Hot Rats er nå likevel overlegen de neste jazzrock forsøkene hans, men av alt en har vært gjennom siste ukene så holder man nok One Size Fits All som den soleklare favoritten og ender så med ei:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Peaches en Regalia, Willie the Pimp, Son of Mr. Green Genes og The Gumbo Variations

[Frank.N.Steen]

King Crimson - In the Court of the Crimson King (1969)

Så var endelig veien kommet mot King Crimson, og foruten den tidvis fantastiske og mye råere utgaven med Fripp, Wetton og Bruford et par år senere og live skiva USA (1975), har det blitt altfor lenge siden sist man hørte gjennom studio platene deres.
Debuten er vel et greit sted å gjenoppta lyttingen, et legendarisk album og fullt mulig et av de som virkelig bidro i å sette progrocken i fokus, på godt og vondt.

Det enorme albumåpneren 21st Schizoid Man må ha vært ei interessant sak å få hørt i 1969, kan ikke ha vært for mye av den slags, og der blander fri-jazz og hva som minner om tidlig heavy metal, samt hint om senere industriell musikk og støyrock, sistnevnte virket å være noe bandet dro stadig lenger med i live versjonene, og bytta ut den mer improviserte jazzinga med ei overdøvende vegg av støy.

Det mangler ikke på variasjon, der nevnte åpningskutt gir ei grei indikasjon på hva bandet var i stand til, og det lille man har hørt av tidlige live klipp, viste til at de også maktet å backe det opp under konserter.

Lyden av In the Court of Crimson King er stadig like pompøs, majestetisk og småfrustrerende som der en forlot den, for jeg greier bare ikke Moonchild. Den slags improvisering gir meg null og niks, og slikt bidrar i at en kan ikke gi denne ei full score, som en så gjerne ønsket på forhånd.

Med årene som fulgte ble jo etter hvert store deler av originalbesetningen oppløst og det var kun Robert Fripp som besto, men ved hjelp av å stadig oppdatere King Crimson med sultne, uredde og dyktige folk, skulle det nå også resultere i utgivelser og besetninger som i mine ører er total overlegne første skiva, men de får en bryne seg på senere.

Alt i alt, ei nesten perfekt skive, men ja, den ene låta vil bare ikke sitte, og inntrykket er at man er ikke helt alene om det, synes King Crimson ville levere langt bedre improviserte spor senere ut, men ja, Epitath er nok stadig favoritten, ei enorm låt og gir meg stadig frysninger.

Rating: 9/10

Høydepunkter: 21st Century Schizoid Man Including Mirrors, I Talk to the Wind, Epitaph Including March for No Reason and Tomorrow and Tomorrow og The Court of the Crimson King Including The Return of the Fire Witch and The Dance of the Puppets

[Big George]

Robert Fripp hjalp David Bowie med "Heroes" og "Fashion" to store hits.
Det var gitarbidrag fra Fripp på to forskjellige LP er.

[Frank.N.Steen]

Robert Fripp hjalp David Bowie med "Heroes" og "Fashion" to store hits.
Det var gitarbidrag fra Fripp på to forskjellige LP er.

Etter at Bowie gikk bort, har vel Fripp ligget i en årelang krig med plateselskap/familie, grunnet å ha bli oversett som medvirkende låtskriver og bidragsyter på samtlige av Bowies album. Vet ikke om det har løst seg, men uten Fripps unike gitar ville mye av de klassiske Bowie platene ha vært ganske så kjedelige og nedstrippa.

Uansett, han gikk jo etter hvert langt vekk fra prog-rock på den tiden, med gjesteopptredener i hop med Blondie, Peter Gabriel, Talking Heads og Brian Eno blant andre. Men innsatsen på Heroes og Scary Monsters and Super Creeps er det klasse over.

[Big George]

Har vanskelig for å se at Robert Fripp har noe særlig god sak
Han sa jo i et tv-program at han spilte gitar (hairy gitar) alene i et par dager i Berlin på Heroes-produksjonen.
Detaljene på "Fashion" ble ikke utdypet.

[Frank.N.Steen]

Har vanskelig for å se at Robert Fripp har noe særlig god sak
Han sa jo i et tv-program at han spilte gitar (hairy gitar) alene i et par dager i Berlin på Heroes-produksjonen.
Detaljene på "Fashion" ble ikke utdypet.

Mulig det har blitt gjort forandringer etter Bowies død, og at det er det som har utløst en del frustrasjon fra Fripps side.
Men han var jo ikke alene om å bidra med gitarbiten, hvert fall 2-3 andre også, men mulig hans innsats på Scary Monsters skiva er den som har vært mest i fokus, hvor jeg tror han er involvert tungt på 6 eller 7 av de totalt 10 sporene.

[LondoMollari]

In The Court er et mesterverk, jeg elsker hele plata inkl Moonchild.
Jeg ble litt ergerlig på Fripp da han og Steven Wilson fjernet et par minutter av improven når deluxe-utgavene kom for noen år siden.

[Frank.N.Steen]

In The Court er et mesterverk, jeg elsker hele plata inkl Moonchild.
Jeg ble litt ergerlig på Fripp da han og Steven Wilson fjernet et par minutter av improven når deluxe-utgavene kom for noen år siden.

Moonchild åpnes bra, men deretter faller jeg fullstendig av, og frustrerende, da en vil så gjerne gi den ei 10er, men de kommer sjeldnere og sjeldnere med nyere gjenhør.

Men ganske sikker på at minst 1 eller 2 av de vil komme litt senere i retning King Crimson.

Gjorde bommerten med å dobbelt-dippe den utsøkte liveskiva USA (1975), der særlig 30 års jubileum utgaven burde vært mer enn nok. Men endte opp med senere den som inneholdt (3 eller 4 CDer pluss 1 DVD) som viste seg å ha nedjustert mye av det en elsket mest med originalen, nemlig Wettons fyldige bass.

[Frank.N.Steen]

King Crimson - In the Wake of Poseidon (1970)

Oj, dette var ei nedtur ja, føles tidlig ut som ei In the Court of the Crimson King light utgave, der innehar left overs og alternative uttak fra forgjengeren og tja, det var vel også siste gang original besetningen var sammen i studio. Fullt mulig gjort i all hast, og i kanskje ikke de mest stabile forhold, ettersom flere av medlemmene forsvant vel også før albumet hadde blitt utgitt.

Likevel, alt er ikke helt i bunn siktet, den fine trioen (burde vært samla i hop) a Peace - A Beginning/A Theme og An End samt Cadence and Cascade hinter om ei viss forandring fra debuten.

En av høydarene er den småjazzete og tøffe Cat Food som minnet meg noe voldsomt om ei låt, men greide ikke helt å få den til å sitte før etter to-tre gjenhør, og joa, denne må jo ha vært sterkt inspirert av The Beatles og Come Together, eller slik vil jeg nå tro.

Tittelkuttet minner tidlig ut om ei slags Epitaph del 2, men er ikke i nærheten av nå dens mektige høyder.

The Devil's Triangle med ei oppbyggende og dommedags lignende lydbilde er mer hva en hadde håpet på, men også den drar på og blir liksom aldri det helt store og til slutt ebber ut i fint lite.

Alt i alt, ei skuffende og meget forglemmelig oppfølger, og tvilsomt ei man vil dra frem med det første igjen.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Peace - A Beginning, Cadence and Cascade, Peace - A Theme, Cat Food og Peace - An End

[LondoMollari]

Jeg er litt enig med deg, men vil nok legge meg på en litt høyere score.
Men alt i alt er det nok en av KCs svakeste album, kun slått av Beat fra 80tallet.
Men jeg syns Lizard og Islands som kommer etterpå er veldig bra plater, to undervurderte album som kommer litt i skyggen av debuten og Wetton/Bruford perioden.

[Frank.N.Steen]

Jeg er litt enig med deg, men vil nok legge meg på en litt høyere score.
Men alt i alt er det nok en av KCs svakeste album, kun slått av Beat fra 80tallet.
Men jeg syns Lizard og Islands som kommer etterpå er veldig bra plater, to undervurderte album som kommer litt i skyggen av debuten og Wetton/Bruford perioden.

Tror jeg kun har Crimson platene opp til Discipline (1981), men fra tidligere gjennomlyttinger tror jeg aldri man bikka under 5/10, så fullt mulig andreskiva er den svakeste. Islands ser jeg frem til å høre igjen, huskes for noen veldig vakre spor, men akkurat i det man starta å få taket på den, så dukka Larks opp, og da var det fort gjort å miste fokus på alt annet.

Angående King Crimson, fant jeg to interessante musikkmagasiner rundt bandet for en tid tilbake, 1 kun med fokus på britene og et annet som har Larks Tongues in Aspic som hovedtema rundt 50 års jubileet.

Var nettopp den type magasiner fra Uncut, Mojo, NME osv, som gjorde meg interessert i prog og King Crimson, da via ei spesial bilag som tok for seg prog, kraut og psykedelisk rock fra 60 og 70-tallet, inkludert noe nyere fra 80, 90 og 00-tallet.

Ble utgitt lignende spesial bilag med fokus på Punk og New wave (70-tallet), grunge og brit-pop (90-tallet), synthpop og new romantic (70 og 80-tallet) samt at det var ei om heavy metal og glam rock, men den fant jeg aldri, dessverre.

Uansett, ser frem til å lese gjennom magasinene, da de kjører ei lengre gjennomgang av alle Crimson skivene.

[Frank.N.Steen]

Captain Beefheart - The Mirror Man Sessions (1999)

Ble kjøpt inn på rein impuls, under et av flere Platekompaniets musikkdeals, og falt litt mer for dens gyngende og blues sump-rock preg, enn de tidligere Beefheart skivene man plukka med seg.

Usikker på hvor annerledes denne nyversjonen er kontra originalen fra 1971, men åpningskuttet i Tarotplane er vanskelig å ikke bli i godt humør av, setter kjapt an tonen for resten av skiva, tross av at den muligens drar jammingen litt vel langt med nesten 20 minutters spilletid.
Det gjør at en faller litt av i perioder men albumet henter meg nå inn igjen, og tja, ikke umulig ting kan bedre seg ved senere besøk, men inntil da havner jeg på ei:

Rating: 6,5/10


Høydepunkter: Tarotplane og Kandy Korn

[Jobs]

En utrolig bra plate . Mulig jeg har har lagt det ut før,men det får gå.

[LondoMollari]

Jeg er litt enig med deg, men vil nok legge meg på en litt høyere score.
Men alt i alt er det nok en av KCs svakeste album, kun slått av Beat fra 80tallet.
Men jeg syns Lizard og Islands som kommer etterpå er veldig bra plater, to undervurderte album som kommer litt i skyggen av debuten og Wetton/Bruford perioden.

Tror jeg kun har Crimson platene opp til Discipline (1981), men fra tidligere gjennomlyttinger tror jeg aldri man bikka under 5/10, så fullt mulig andreskiva er den svakeste. Islands ser jeg frem til å høre igjen, huskes for noen veldig vakre spor, men akkurat i det man starta å få taket på den, så dukka Larks opp, og da var det fort gjort å miste fokus på alt annet.

Angående King Crimson, fant jeg to interessante musikkmagasiner rundt bandet for en tid tilbake, 1 kun med fokus på britene og et annet som har Larks Tongues in Aspic som hovedtema rundt 50 års jubileet.
Var nettopp den type magasiner fra Uncut, Mojo, NME osv, som gjorde meg interessert i prog og King Crimson, da via ei spesial bilag som tok for seg prog, kraut og psykedelisk rock fra 60 og 70-tallet, inkludert noe nyere fra 80, 90 og 00-tallet.

Ble utgitt lignende spesial bilag med fokus på Punk og New wave (70-tallet), grunge og brit-pop (90-tallet), synthpop og new romantic (70 og 80-tallet) samt at det var ei om heavy metal og glam rock, men den fant jeg aldri, dessverre.

Uansett, ser frem til å lese gjennom magasinene, da de kjører ei lengre gjennomgang av alle Crimson skivene.

Jeg har lest mye Prog Magazine, kjøpte det fast fra starten i 2009 til 2022, abbonerte de siste årene. Mye interessant der.
Anbefaler boka til Sid Smith, In The Court Of King Crimson som kom i 2002 tror jeg. Har dog ikke lest den nye og oppdaterte utgaven som kom for litt siden.

Det kom også et meget bra magasin om Zappa for en del år siden, selv om ca 130 sider blir lite når han gav ut så mange plater. Husker ikke om det var Uncut eller Mojo som lagde det spesial-bladet.

[Bjoro33]

Siste album med Josh Ritter. Klassealbum. Kanskje et av årets beste i mine ører. Ikke heavy saker, men rolig.

[Frank.N.Steen]

Veldig opp og ned med Captain Beefheart skivene Trout Mask og Safe as Milk, mulig mangel på søvn og varmen ødelegger mye for tiden, men førstnevnte album må være noe av det mest jævlige en har lidd seg gjennom, og avslutta med å trampe skiten ned i søpla i vilt raseri, DØØØØØØ, DØØØØØ, DØØØØØ, 1/10 mens Trygg som melk, vel, heller ingen stor lytteropplevelse, men alt er nå bedre enn oppfølgeren, og får dermed ei snill 5/10.

Og tilbake til:


King Crimson - Lizard (1970)

Husker fint lite fra tidligere besøk, mulig en faktisk aldri har hørt hele skiva, men åpningskuttet Cirkus starter opp i ei behagelig og rolig tone, før det hintes om mørkere saker.
Men det tar liksom aldri helt av, smålekent og fint joa, men også litt for kaotisk og ujamnt til at det blir noen favoritt.

Sitter med ei følelse av at dette var en hektisk prøv, lær og feil periode hvor det var mye inn og ut av konstant nye bandmedlemmer, og i følge bookleten føyk enkelte ut studiodørene lenge før skiva var ferdig.
Likevel, alt er ikke helt fælt, og deler av det over 20 minutter lange tittelkuttet er nok hva som redder denne i å bli værende i samlingen, enn så lenge.

Dessverre litt for mye start og stopp i musikken, mangelen på noe særlig til melodier hjelper ikke på, så mulig ei for die hard kjernetilhengerne, men nei, dette var ny nedtur og blir nok hvert fall et tiår eller mer før en gidder å dra frem denne.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Litt her og der hentet fra tittelkuttet

[Frank.N.Steen]

King Crimson - Islands (1971)

Det var nå enda godt at enkelte ting ikke har forandret seg siden sist, ettersom Islands er fortsatt ei meget fin og nesten litt bortglemt Crimson skive, der antageligvis blir fullstendig overskygget av hva som snart skulle følge.

Synd, for det er mye flott musikk å finne her, mulig i en langt mer lavmælt og behagelig tone, men det blir nå aldri kjedelig eller intetsigende, samt at den tidvis frustrerende eksperimenteringen som dessverre en ofte følte forgjengerne lente seg for mye på, den er mer eller mindre borte vekk.
Inn kommer et varmt og langt mer selvsikkert lydbilde, hvor en faktisk føler at man blir belønnet for hver gjennomgang, fremfor det motsatte.

Formentera Lady er definitivt ei stor favoritt, og byr opp til en meget flott og variert musikalsk reise på oppunder 10 minutter, før den mer intense Sailor's Tale ankommer. Ei solid blanding av jazz og rock, og det som funker så bra her, er at samtlige av låtene har ei deilig og konstant flyt over seg, der de stopper ikke plutselig opp, men bare fortsetter og fortsetter.

Nesten litt synd at denne Crimson besetningen ikke varte lenger, selv med visshet om at ja, det var helt andre ting på vent, men nei, soleklart det beste albumet som ble til i perioden mellom debuten og den klassiske Fripp, Wetton og Bruford perioden.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Formentera Lady, Sailor's Tale, Ladies of the Road og Islands

[Frank.N.Steen]

King Crimson - Larks' Tongues in Aspic (1973)

Smått komisk hvor uforberedt en først var, når alt man hadde å gå etter før innkjøpet i 2006) før Youtube, var ei 25-30 sekunders lydsnutt på Amazon.uk, og vel, det var jo ikke all verden, noe rolig tromming og klanglyder, men umulig å la sånt forberede lytteren på det som lå i vente gjennom albumets 13 minutter lange og veldig varierte tittelkutt del 1.

Og joda, mye av det samme inntrykket går igjen når en hører Del 1 av tittelkuttet, det er rimelig mektige greier, med hvordan den gradvis bygger seg opp, og en vet at noe må jo snart skje, og så får man det etterlengtende drønnet av støy, før det tas et lite ladegrep, og så er det pån igjen.

Siden forrige skive, så hadde jo Fripp maktet å lure til seg selveste Bill Bruford fra progkjempene Yes, som hadde nok ei langt større suksess enn King Crimson kommersielt både på 70-tallet og utover, samt utgitt mesterverket Close to the Edge (1972) i forkant.

Men i følge Bruford gjennom ei nyere King Crimson dokumentar var det nok ikke den "kommersielle" biten som fristet, men kanskje mer vissheten om at han endelig fikk en helt annen frihet i studio enn tidligere.

Han utalte jo også (i forbindelse med et utdrag fra albumet som også dukket opp i ei omtale via 1001 album boka):

"Den var et helvete å lage...for det var jo ingen som hadde noe som helst peiling på hva som ventet oss i studio, og hva slags musikk som skulle bli lagd der."

Har null og niks peiling på den musikalske fortiden til John Wetton, David Cross eller James Muir før King Crimson, men ja, her stiller man opp med ei helt ny besetning, og hvor trioen Fripp, Wetton og Bruford ville jo omsider bli den dominerende kjernen i alt, men ei imponerende måte å gi nytt liv i et band mange kanskje hadde allerede for lengst avfeid eller gitt opp.

Det man elsker med denne skiva og ikke minst Crimson perioden, var kontrastene mellom alt det vakre og uskyldige, før det så bærer rett over i det brutale, hardtslående og "stygge". Og enkelte steder ut står man litt i fare for å pådra seg ei liten øreblødning eller to, og det må nok ha vært ganske så voldsomme saker å bli utsatt for, særlig om en var kun kjent med Island (1971) i forkant, og tredde hodetelefonene godt nedpå, og forventet mer av det samme.

Da det er jo steder ut hvor det låter langt mer heavy og truende, enn hva mange andre tungrock band og artister på samme tid var i stand til å matche, men godt mulig at det å unngå å gjenta seg selv for mye, bidro i at overraskelsesmomentet, det ble så mye mer utslagsgivende.

For selv i dag, fremstår skiva i perioder som en real dose med rævsparkende prog-rock, og den slags er ikke akkurat hverdag innafor nevnte sjanger.

Men så har man altså den roligere delen, der kortere snutter ala den neddempa Book of Saturday, og som kan fort havne litt i klem mellom de mektigere sporene, men her får jo Wetton boltret seg godt med sin beroligende stemme, samt at lytteren får trukket pusten og hentet seg litt inn igjen etter det hektiske åpningskuttet.

Selv liker jeg denne låta godt, den har litt av samme preg som The Night Watch på neste album, og særlig gitar og fiolinen er god match.

Exiles i studioversjon, har jeg nesten "glemt", da en har over årene foretrukket den mer voldsomme live utgaven på USA (1975), men originalen er virkelig ei vakker låt, så sliter litt med å velge hvilken som er favoritten.

Easy Money har ei øyeblikkelig småskitten funk-rocker over seg, og igjen fremheves vokalen til Wetton på utsøkt vis, og kanskje det nærmeste denne skiva hadde ei potensiell hit singel.

The Talking Drum varter opp til et imponerende samspill mellom Bruford og Muir, før det braker løs i del 2 av tittelkuttet, og kombineres mellom det vakre og det brutale, og har vel vært et av de mest populære livegjengangerne i en årrekke.

Foruten de nevnte nye musikerne, hadde jo også noe skjedd med tekstforfatterbiten, der Richard Palmer-James hadde nå overtatt, og det bidro nok i at flere av låtene til King Crimson plutselig fikk litt mer variasjon over seg.

Dette med heavy-rolig delen, har nok i senere tid favorisert Red (1974) grunnet dens enda mer aggressive trøkk og mindre "progging" mellom all støyinga, men så var jo det 2 album senere, og på Larks er jo dette nesten som lyden av et helt nytt debutalbum, spekket med nye sultne talenter, hvor ingen ting blir holdt tilbake, det er alt eller ingen ting og ja, et mektig gjenhør med et av 70-tallets aller beste plater, som nylig fylte 50 år, og holder seg nå meget godt.

Alt i alt, det blir nok kanskje ikke hentet frem like ofte som nevnte Red eller live skiva USA, men Larks er nå likefult et sånt album som i grunn ikke trenger å gå jevnlig på anlegget, for å få fult utbytte av.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Larks' Tongues in Aspic, Part One, Book of Saturday, Exiles, Easy Money, The Talking Drum og Larks' Tongues in Aspic, Part Two

[Frank.N.Steen]

King Crimson - Starless and Bible Black (1974)

Åpnes med et av bandets kanskje aller mest fartsfylte spor, via den støyende og fuzza The Great Deceiver og med minneverdige linjer som "Health Food Faggot!", før det bærer over i Lament som starter langt mer rolig, før den også bygger seg opp til å bli et realt rockemonster.

Nesten litt synd bandet ikke fokuserte mer på disse korte og mer aggressive bidragene, da det låter så inni granskogen bra, spesielt live versjonenen av Lament.
Men så blir det litt skurring, når en får kanskje litt for mye tungt improviserte instrumentaler, og da faller den voldsomme trøkken man så gjerne vil ha langt mer av, rett ut og kommer ikke tilbake i sin helhet før med neste album, som jo skrur den slags opp til et helt nytt nivå.

Likevel, The Night Watch og Fracture er solide perler, men alt i alt føles albumet som et litt smått forhasta "pause" utgivelse, fanget inn mellom to prog rock bautaer, og ender så med ei:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: The Great Deceiver, Lament, The Night Watch og Fracture

[Frank.N.Steen]

Forrest Gump: The Soundtrack (1994)

Husker godt at pappa fikk med både filmen i VHS og CD soundtrack, når det ble kjøpt inn ny videospiller på midten av 90-tallet, tror også et par andre titler ble slengt inn som bonus.
Fikk mye glede av alle 3, og spilleren holdt ut helt inn til 00-tallet, men VHSen den røyk nok tidlig.
Musikkalbumet derimot, det er stadig i live.

Ikke sett filmen siden 90-tallet, men da ble den nå også sett jevnt og trutt, mens musikken er jo nærmest som ei gedigen Hollywood Jukebox, da med noen av de mest ihjelbrukte, klisjefylte 50 og 60-talls hitene, og få maktet å samle i hop så mange i en og samme film, som det Forrest Gump gjorde.
Og sikkert ikke uten grunn, for uten all klassikerne så ville jo filmen vært helt annerledes.

Sikt må jo ha kosta vanvittig, for joa, sikkert mye som ble lagt til side, mulig rettigheter og slikt kom i veien, og senere utgivelser har kanskje inkludert mer, men vanskelig å ikke komme i godt humør av alt, og fine med denne type filmsoundtracks er jo at man får lyst til å se igjen filmen på ny.

Kommer ikke unna at de mer rocka og tempofylte bidragene er nok mer i min gate, samme med enkelte soul hits, fremfor nok ei runde med flower power protest-visesanger, huff, men det fine er jo at det er noe for alle og enhver her.

Kan ikke gå for høyt, da det blir raskt en del skipping, grunnet nevnte ihjelspilte hits samt litt vel mye protest og visesanger, men heldigvis slapp man nå unna ei større dose av Bob Dylan og Simon og Garfunkel.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Elvis Presley - Hound Dog, Duane Eddy - Rebel Rouser, The Rooftop Singers - Walk Right In, Wilson Pickett - Land of 1000 Dances, Creedence Clearwater Revival - Fortunate Son, The Four Tops - I Can't Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch), Aretha Franklin - Respect, The Beach Boys - Sloop John B, Jackie DeShannon - What the World Needs Now Is Love, The Doors - Break on Through (To the Other Side), Three Dog Night - Joy to the World, B.J. Thomas - Raindrops Keep Fallin' on My Head, Lynyrd Skynyrd - Sweet Home Alabama, Gladys Knight & The Pips - I've Got to Use My Imagination, Bob Seger & The Silver Bullet Band - Against the Wind og Alan Silvestri - Forrest Gump Suite

[Frank.N.Steen]

King Crimson - Red (1974)

Albumets tittel, og ikke minst platecoverets bakside, da med et speedometer som står i blodrødt, er i grunn ei utmerket beskrivelse på hva lytteren har i vente.
For der tidligere album ofte besto av en langt større spennvidde, masse improvisasjon og variasjon mellom de rolige og deretter plutselige utbruddene, så fremstår lydbildet på Red som et langt mer "strømlinjeformet", der det er rett på sak og ikke noe tid for "bullshit" innimellom.

Spilletiden er på knappe 39 minutter, noe som gjør det til det korteste albumet deres, hvert fall opp til den tid, og her har ingen ting gått til spille.
Tittelkuttet bryter øyeblikkelig ut i et ondskapsfullt og truende gitardrønn, og hvor det føles mer ut som lyden av hva sikkert mange unge og fremtidige metalmusikere hadde gledelig solgt sjela si for å ha skrevet, da enn ei "avdanka" tidligere 70-talls prog-kjempe, som virket å synge på det siste verset.

For selv om King Crimson hadde nå blitt redusert til en trio (Fripp, Wetton og Bruford), ville jo tidligere bandmedlemmer som Ian McDonald, Mel Collins og David Cross returnere, samt at hjelp fra gjestemusikere i Robin Miller og Marc Charig, medvirket i å fylle igjen der det eventuelt behøvdes.

Likevel, tross uenigheter innad så er ikke Red lyden av ei døende kjempe, men av et band som omsider virket å mestre overgangen fra hvilket monster de må ha vært å få høre og oppleve live, da over i albumformat.
Legger man til hvilken fantastisk gjennomgående flyt det er fra start til slutt, har man mye av grunnen til at deres 1974 album lett står igjen som et av disse få man ville hatt få problemer med gi ei 11/11 på skalaen med, for så bra er det faktisk.

Tekstene i hop med musikken er hele tiden i varselrødt, hvor tragedier, mareritt, ulykker, død og dommedag virker aldri særlig langt unna, og en kan undre seg over hvor mye lenger denne King Crimson utgaven kunne ha gått, om de holdt ut litt til.

Nå ble jo bandet gjenopplivet av Fripp med ei mer eller mindre ny line-up på tidlig 80-tallet, pluss Bruford alt mens John Wetton nøt stor suksess med Asia og andre tidligere progrock helter.

Det som er morsomt med senere gjenhør, er hvordan enkelte spor man ikke helt fikk taket på tidligere, plutselig nå er blant favorittene.
Det er jo kun 5 å velge blant, men der den mest åpenbare var nok Providence, som visstnok var ei improvisert liveopptreden henta inn i siste liten, og føles ut som noe der kunne delvis vært hentet fra forgjengeren Starless and Bible Black (1974).
Denne burde jo ha vært utmerket i en eller annen psykologisk mørk thriller, der dens tidvis vakre men også urovekkende intro blir brått røska opp når John Wettons enorme bass setter i gang ei mer og mer kaotisk og intens jam, før det så tar fullstendig av, og nei, en utmerket oppvarming til bandets enorme "svanesang" Starless.

Kanskje ikke det albumet absolutt alle vil forbinde best med King Crimson eller prog, men er man glad i både prog, jazz og metal, så får man tvilsomt en bedre match.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Red, Fallen Angel, One More Red Nightmare, Providence og Starless

[FjodorDVD]

Forrest Gump: The Soundtrack (1994)

Husker godt at pappa fikk med både filmen i VHS og CD soundtrack, når det ble kjøpt inn ny videospiller på midten av 90-tallet, tror også et par andre titler ble slengt inn som bonus.
Fikk mye glede av alle 3, og spilleren holdt ut helt inn til 00-tallet, men VHSen den røyk nok tidlig.
Musikkalbumet derimot, det er stadig i live.

Ikke sett filmen siden 90-tallet, men da ble den nå også sett jevnt og trutt, mens musikken er jo nærmest som ei gedigen Hollywood Jukebox, da med noen av de mest ihjelbrukte, klisjefylte 50 og 60-talls hitene, og få maktet å samle i hop så mange i en og samme film, som det Forrest Gump gjorde.
Og sikkert ikke uten grunn, for uten all klassikerne så ville jo filmen vært helt annerledes.

Sikt må jo ha kosta vanvittig, for joa, sikkert mye som ble lagt til side, mulig rettigheter og slikt kom i veien, og senere utgivelser har kanskje inkludert mer, men vanskelig å ikke komme i godt humør av alt, og fine med denne type filmsoundtracks er jo at man får lyst til å se igjen filmen på ny.

Kommer ikke unna at de mer rocka og tempofylte bidragene er nok mer i min gate, samme med enkelte soul hits, fremfor nok ei runde med flower power protest-visesanger, huff, men det fine er jo at det er noe for alle og enhver her.

Kan ikke gå for høyt, da det blir raskt en del skipping, grunnet nevnte ihjelspilte hits samt litt vel mye protest og visesanger, men heldigvis slapp man nå unna ei større dose av Bob Dylan og Simon og Garfunkel.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Elvis Presley - Hound Dog, Duane Eddy - Rebel Rouser, The Rooftop Singers - Walk Right In, Wilson Pickett - Land of 1000 Dances, Creedence Clearwater Revival - Fortunate Son, The Four Tops - I Can't Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch), Aretha Franklin - Respect, The Beach Boys - Sloop John B, Jackie DeShannon - What the World Needs Now Is Love, The Doors - Break on Through (To the Other Side), Three Dog Night - Joy to the World, B.J. Thomas - Raindrops Keep Fallin' on My Head, Lynyrd Skynyrd - Sweet Home Alabama, Gladys Knight & The Pips - I've Got to Use My Imagination, Bob Seger & The Silver Bullet Band - Against the Wind og Alan Silvestri - Forrest Gump Suite

Filmen og musikken opplevde jeg som et populærkulturelt resymé over amerikansk postwar history. Undres på resultatet med en låtliste uten bare listet paper.

[FjodorDVD]

Filmen og musikken opplevde jeg som et populærkulturelt resymé over amerikansk postwar history. Undres på resultatet med en låtliste uten bare listet paper.

Listetopper! Retteprogrammets AI er noe herk. Fra Listetopper til listet paper?

[Hedning]

I går gav fantastiske PJ Harvey ut første nye album på syv år. (Ser da bort fra boksen med B-sides & rarities som kom i høst) Det bevarer litt av sounden fra de to forrige platene,men er allikevel annerledes. Noe av vokalen er som tatt ut av Is This Desire platen (som er et av mine favorittalbum med henne)