Yes - Yessongs (1973)
Liveskive med Yes, og visstnok ei digitalt remastra 1994 CD, som man plukka med seg, og ganske sikker på at det var i det Platekompen (på Grønland T-bane) stengte dørene for godt, da med et ellevilt avslutnings salg i vinter 2006. Tror man var innom der et par ganger til, før de var fullstendig over og ut (savner sjappa, og var en av de man fikk mest utbytte av, av samtlige Platekomp butikker i Oslo), og ja, særlig prog rock skivene fra Yes, Van Der Graaf Generator, King Crimson samt Rush, var man nå meget godt fornøyd med, både den gang, men også i stor grad, en del år senere.
Tvilsomt at man noen gang vil treffe så bra, med så mange impulsive kjøp, og til en så rimelig pæng.
Uansett, denne konsertplate, er man litt uviss på, om en faktisk har hørt tidligere, men det åpnes nå opp med introen av
Firebird Suite, før det så braker rett inn i ei vanvittig deilig og mektig versjon av
Siberian Khatru (som er en meget klar og fin påminnelse, om at nå får du jommen meg få fingern ut, og hørt igjen Close To the Edge).
Den minst like tøffe
Heart of the Sunrise følger så, og man kastes rett ut i et vanvittig tempo med herlig musikk, og tror faktisk en foretrekker live versjonen, av denne klassikeren, fremfor studio utgaven.
Og så får man 14 minutter til, med pur prog-magi, i
Perpetual Change, inkludert ei heldigvis noe kjapt unnagjort trommesolo, helt mot slutten.
Etter den vakre
And You And I, ankommer to stykk solo-biter, der Steve Howe får bidratt med ei kort og stemningsfull gitarsnutt, på oppunder 3 minutter i
Mood For A Day, mens dessverre så tar Wakeman opp, nesten 7 minutter med sitt litt vel teatralske solobidrag (fra The Six Wives of Henry VIII), og der ja, kan vel greit oppsummeres som klassisk "do pause musikk", hvert fall i mine ører da.
Vel, skive 1, avsluttes heldigvis på langt mer givende vis, da via klassikeren
Roundabout.
Tja, unødig å liste opp alle høydarne, tar det heller nedenunder. Men vanskelig å unngå tittelkuttet (Close to the Edge) og Starship Trooper, som kanskje de to største stundene, og begge ankommer på side 2.
Tar man bort de tidvis små cheesy synth sologreiene som Rick Wakeman får boltre seg litt vel mye i, så er jo dette vanvittig tøff, vakker og forbanna god prog rock. Men klart, på innsiden av albumets booklet, hintes det vel om at Wakeman (i ført ei trollmannkappe og fullt okkupert med å spille på to synther på samme tid), ville nok showe litt ekstra rikelig utover.
Angående bookleten, så får en jo også ei fin påminnelse om hvilken viktig betydning og innflytelse, album designeren Roger Dean skulle ha på bandets image, og ikke minst hvordan det så godt passet inn med deres musikk på den tid:
Alt i alt, så er vel dette noe av det nærmeste man kommer ei "ultimat" konsertskive fra bandets storhetstid, og hvor man har mesteparten av den klassiske Yes besetningen intakt. Vel, minus Bill Bruford, som kun er med på noen få sanger, mens hans nylig ansatte erstatter, Alan White står for resten.
Rating:
8,5/10
Høydepunkter:
Siberian Khatru,
Heart of the Sunrise,
Perpetual Change,
And You And I,
Roundabout,
I've Seen All Good People,
Close to the Edge,
Yours Is No Disgrace og
Starship Trooper