Kamptråd Spania(B) og Georgia(B) EM-kvalifisering 2023

[Crazy Horse]

Dårlige holdninger er noe som er nedarvet i den norske fotballsjelen.
Her skal ikke unge talenter plukkes ut og finslipes. Neida, de skal helst spille håndball og gå ski også - i tillegg til fotball. Dessuten må vi ikke overbelaste barn.
Så har vi foreldre som blander seg inn med sosialdemokratisk tankegang på fotballbanen. Foreldre som blir rasende om sønnen eller datteren ikke får spilletid. Alle skal få, alle skal få spille uansett talent og ferdigheter.
Arbeiderpartiets sosialdemokrati der middelmådighet dyrkes preger norsk fotball. Ulikt de aller fleste andre idretter i Norge.

Skal man ta til følge kommentarene i tråden, så er det norske landslaget helt fantastiske. Stikk fingeren i jorden og innse at realitetene ikke er noen tilfeldighet.

Det er i hvertfall et faktum at mange yngre fotballspillere som når langt, med Haaland og Ødegaard som de beste eksempler, har fedre som har spilt på høyt nivå. Hva skyldes dette ? Det skal jo ikke være mulig med henblikk på de mange tusen barn som spiller fotball. Det er tre forklaringer. Genetikk. Nok minst viktig. For det andre de har trent riktig som barn, spesielt med henblikk på «scanning», persepsjon, overblikk og fotballforståelse. For det tredje så blir disse barna sett etter lett «press» fra senior. De får muligheter andre like gode eller kanskje mer talentfulle barn ikke får, som hospitering osv..

Om hovedmålet med barnefotballen er å produsere utenlandsproffer og landslagsspillere drives den åpenbart feil. Om hovedmålet er bredde, i kombinasjon med det å se talenter drives den rett. Jeg mener breddeaspektet er det viktigste. Det å unngå frafall. Fotball og annen idrett er enormt viktig for barn og ungdom i forhold til folkehelse og sosiale ferdigheter. Med A og B lag, topping for tidlig osv mister man spillere. Det vet jeg alt om. Det er ca kun 1 av 1000 barnespillere som når ES. Nåløyet er lite. Samtidig; fotball er et lagspill og avhengig av samhandling. En talentfull 10 åring blir ikke bedre av at medspiller ikke kan dempe en ball og bidra i en trekant mv.. Disse talentene kan hospitere opp en årsklasse. De når uansett ikke toppen uten mengder med egentrening. På løkka får de - som 90 generasjonen - delta med større og bedre barn.

Dagens ordning i barnefotballen er ikke ideell for å utvikle talenter, men den er ideell for bredden. Det siste mener jeg er viktigst. Trenere i barnefotballen bør skoleres bedre og få inn til de med treningstalent at man ikke blir god som 10 åring med to til tre gymsaltreninger i uka. De må trene allsidig og for seg selv, om nødvendig på snødekte baner.

Problemet er at folk tror det er en motsetning med det å "satse" og det å ha det gøy. Det går an å få alle til å trives på sitt nivå, samtidig som det drives ekstremt bra trening.

Du bommer igjen. Om du som trener har en gruppe på 20–25 gutter på 10-12 år så er det kanskje 4 til 5 som har god fotballforståelse og teknikk. Man har stort sett også en gruppe på kanskje 5 gutter som strengt tatt burde funnet seg en annen fritidsaktivitet enn fotball. Du finner de aldri på løkka, de kan knapt dempe en ball og har henimot null fotballforståelse. Dette er ikke vitenskap, men basert på egne erfaringer og samtaler med andre. Disse 5-6 lite talentfulle er ofte med av sosiale grunner. Noe de har full rett til, selvfølgelig. Om man setter en talentfull 11 åring i tospann med en med manglende fotballforståelse og sviktende grovmotorikk vil den talentfulle garantert drible. Har har null utbytte av å spille med xx som er flink til å synge i kor. Om den talentfulle ser rom nytter det ikke om korgutten ikke ser rommet og starter på løp.

Det ideelle for å få frem enere med mitt eksempel ville vært et rent A-lag med de beste og de med interesse og treningstalent, og la resten spille på B-laget. Problemet da er at B laget vil tape sine kamper 2-sifret. Mestringsfølelsen ville forsvinne og frafallet ville blitt større enn dagens stygge tall fra 12 års alderen og opp. Mitt eksempel er hentet fra en ren bydels (skole) klubb i en av Norges største byer. Dette har vært debattert på trenerforum mv i lang tid. Bredde eller elite? Ingen av delene, men en kombinasjon. Spm er hvordan. Fra fylte 13 år vil de beste gå til akademier, om de vil. Da er problemet løst. Problemet med barnefotball er fra 7 til 12 år. Hospitering opp er en løsning, men de talentfulle havner bare opp en årsklasse og møter igjen de uten fotballforståelse. I mange andre land selekterer man fra 7-8 års alderen. I Norge er mange av de beste spillerne sønner av toppspillere, og det handler ikke primært om genetikk, men …. ?

[Champis]

Det er i hvertfall et faktum at mange yngre fotballspillere som når langt, med Haaland og Ødegaard som de beste eksempler, har fedre som har spilt på høyt nivå. Hva skyldes dette ? Det skal jo ikke være mulig med henblikk på de mange tusen barn som spiller fotball. Det er tre forklaringer. Genetikk. Nok minst viktig. For det andre de har trent riktig som barn, spesielt med henblikk på «scanning», persepsjon, overblikk og fotballforståelse. For det tredje så blir disse barna sett etter lett «press» fra senior. De får muligheter andre like gode eller kanskje mer talentfulle barn ikke får, som hospitering osv..

Om hovedmålet med barnefotballen er å produsere utenlandsproffer og landslagsspillere drives den åpenbart feil. Om hovedmålet er bredde, i kombinasjon med det å se talenter drives den rett. Jeg mener breddeaspektet er det viktigste. Det å unngå frafall. Fotball og annen idrett er enormt viktig for barn og ungdom i forhold til folkehelse og sosiale ferdigheter. Med A og B lag, topping for tidlig osv mister man spillere. Det vet jeg alt om. Det er ca kun 1 av 1000 barnespillere som når ES. Nåløyet er lite. Samtidig; fotball er et lagspill og avhengig av samhandling. En talentfull 10 åring blir ikke bedre av at medspiller ikke kan dempe en ball og bidra i en trekant mv.. Disse talentene kan hospitere opp en årsklasse. De når uansett ikke toppen uten mengder med egentrening. På løkka får de - som 90 generasjonen - delta med større og bedre barn.

Dagens ordning i barnefotballen er ikke ideell for å utvikle talenter, men den er ideell for bredden. Det siste mener jeg er viktigst. Trenere i barnefotballen bør skoleres bedre og få inn til de med treningstalent at man ikke blir god som 10 åring med to til tre gymsaltreninger i uka. De må trene allsidig og for seg selv, om nødvendig på snødekte baner.

Problemet er at folk tror det er en motsetning med det å "satse" og det å ha det gøy. Det går an å få alle til å trives på sitt nivå, samtidig som det drives ekstremt bra trening.

Du bommer igjen. Om du som trener har en gruppe på 20–25 gutter på 10-12 år så er det kanskje 4 til 5 som har god fotballforståelse og teknikk. Man har stort sett også en gruppe på kanskje 5 gutter som strengt tatt burde funnet seg en annen fritidsaktivitet enn fotball. Du finner de aldri på løkka, de kan knapt dempe en ball og har henimot null fotballforståelse. Dette er ikke vitenskap, men basert på egne erfaringer og samtaler med andre. Disse 5-6 lite talentfulle er ofte med av sosiale grunner. Noe de har full rett til, selvfølgelig. Om man setter en talentfull 11 åring i tospann med en med manglende fotballforståelse og sviktende grovmotorikk vil den talentfulle garantert drible. Har har null utbytte av å spille med xx som er flink til å synge i kor. Om den talentfulle ser rom nytter det ikke om korgutten ikke ser rommet og starter på løp.

Det ideelle for å få frem enere med mitt eksempel ville vært et rent A-lag med de beste og de med interesse og treningstalent, og la resten spille på B-laget. Problemet da er at B laget vil tape sine kamper 2-sifret. Mestringsfølelsen ville forsvinne og frafallet ville blitt større enn dagens stygge tall fra 12 års alderen og opp. Mitt eksempel er hentet fra en ren bydels (skole) klubb i en av Norges største byer. Dette har vært debattert på trenerforum mv i lang tid. Bredde eller elite? Ingen av delene, men en kombinasjon. Spm er hvordan. Fra fylte 13 år vil de beste gå til akademier, om de vil. Da er problemet løst. Problemet med barnefotball er fra 7 til 12 år. Hospitering opp er en løsning, men de talentfulle havner bare opp en årsklasse og møter igjen de uten fotballforståelse. I mange andre land selekterer man fra 7-8 års alderen. I Norge er mange av de beste spillerne sønner av toppspillere, og det handler ikke primært om genetikk, men …. ?

Hva er det jeg bommer på? Vi er jo i utgangspunktet ganske samstemte her. Poenget mitt er akkurat det du sier, det er fullt mulig å legge dette opp på en måte som gjør at alle får utfordringer på sitt nivå, både i trening og kamp.

[Big George]

Ståle Solbakken må fornye laget ellers går det til h.....

[benib]

Ståle Solbakken må fornye laget ellers går det til h.....

Hva er det som trenger å fornyes egentlig? Laget begynner jo å bli ganske satt.

Ja, vi skulle hatt mindre usikkerhet på stopperplassen, en keeper som spilte fast og et alternativ til Moi, men bortsett fra det er jo laget jevnt over solid.

Vi har kvalitet og dybde på backplass, midtbane og angrep. Ola Solbakken viste at høyrekanten kan han potensielt legge beslag på.

Jeg så igjen begge kampene her om dagen og jeg tror faktisk ikke jeg har sett Norge spille så bra på mange mange år. Spesielt andreomgangen mot Spania og førsteomgangen mot Georgia er veldig imponerende. Vi kommer til seks gigantiske sjanser på de to kampene og like mange kvalifiserte målsjanser. Det er egentlig helt sykt at vi ikke går til pause med 2-3 mål mot Georgia.

Gjentar banespillet seg resten av kvalifiseringen så kan Norge fort vinne resten av kampene.

[Norgefoot]

Ståle Solbakken må fornye laget ellers går det til h.....

Hva er det som trenger å fornyes egentlig? Laget begynner jo å bli ganske satt.

Ja, vi skulle hatt mindre usikkerhet på stopperplassen, en keeper som spilte fast og et alternativ til Moi, men bortsett fra det er jo laget jevnt over solid.

Vi har kvalitet og dybde på backplass, midtbane og angrep. Ola Solbakken viste at høyrekanten kan han potensielt legge beslag på.

Jeg så igjen begge kampene her om dagen og jeg tror faktisk ikke jeg har sett Norge spille så bra på mange mange år. Spesielt andreomgangen mot Spania og førsteomgangen mot Georgia er veldig imponerende. Vi kommer til seks gigantiske sjanser på de to kampene og like mange kvalifiserte målsjanser. Det er egentlig helt sykt at vi ikke går til pause med 2-3 mål mot Georgia.

Gjentar banespillet seg resten av kvalifiseringen så kan Norge fort vinne resten av kampene.

Får håpe Solbakken får spilletid i Roma og klarer å gjøre høyrekanten til sin. Han har noen veldig spennende egenskaper med fart og evnen til å ta seg forbi, og passer veldig bra inn i systemet med 451/433. Men han er mye opp og ned og usikker på om han har god nok nærteknikk. Men gjør han fremskritt så kan et stort problem være løst, da er det bare posisjonen til Moi det må gjøres noe med, forhåpentligvis kan Schjelderup eller Sahraoui ta den ganske snart.

Synes også banespillet har tatt seg kraftig opp, men vi har hatt noen gode bortekamper under Solbakken tidligere, for eksempel mot Tyrkia og Sverige. Så mer spent på hvordan vi ser ut hjemme, og om vi klarer å ha et godt nok offensivt grunnspill mot lag som ligger rundt 16meteren, i bortekampene er det ofte mer rom.
Men det ser bedre ut, men i boksene er vi fortsatt tafatte.

Synes det likner u-landslagene litt, de har over tid blitt mye bedre i banespillet, men slitt i boksene. Nå etter hvert har de imidlertid blitt bedre også der, så det kan være at det er en utvikling som må «gå sin gang».

[Kakebart]

Ståle Solbakken må fornye laget ellers går det til h.....

Hva er det som trenger å fornyes egentlig? Laget begynner jo å bli ganske satt.

Ja, vi skulle hatt mindre usikkerhet på stopperplassen, en keeper som spilte fast og et alternativ til Moi, men bortsett fra det er jo laget jevnt over solid.

Vi har kvalitet og dybde på backplass, midtbane og angrep. Ola Solbakken viste at høyrekanten kan han potensielt legge beslag på.

Jeg så igjen begge kampene her om dagen og jeg tror faktisk ikke jeg har sett Norge spille så bra på mange mange år. Spesielt andreomgangen mot Spania og førsteomgangen mot Georgia er veldig imponerende. Vi kommer til seks gigantiske sjanser på de to kampene og like mange kvalifiserte målsjanser. Det er egentlig helt sykt at vi ikke går til pause med 2-3 mål mot Georgia.

Gjentar banespillet seg resten av kvalifiseringen så kan Norge fort vinne resten av kampene.

Får håpe Solbakken får spilletid i Roma og klarer å gjøre høyrekanten til sin. Han har noen veldig spennende egenskaper med fart og evnen til å ta seg forbi, og passer veldig bra inn i systemet med 451/433. Men han er mye opp og ned og usikker på om han har god nok nærteknikk. Men gjør han fremskritt så kan et stort problem være løst, da er det bare posisjonen til Moi det må gjøres noe med, forhåpentligvis kan Schjelderup eller Sahraoui ta den ganske snart.

Synes også banespillet har tatt seg kraftig opp, men vi har hatt noen gode bortekamper under Solbakken tidligere, for eksempel mot Tyrkia og Sverige. Så mer spent på hvordan vi ser ut hjemme, og om vi klarer å ha et godt nok offensivt grunnspill mot lag som ligger rundt 16meteren, i bortekampene er det ofte mer rom.
Men det ser bedre ut, men i boksene er vi fortsatt tafatte.

Synes det likner u-landslagene litt, de har over tid blitt mye bedre i banespillet, men slitt i boksene. Nå etter hvert har de imidlertid blitt bedre også der, så det kan være at det er en utvikling som må «gå sin gang».

Tja han sønnen til Alfi er ikke så tafatt i boksen, vel?

[Neptun]

Har med seg dårlige holdninger? Hvor har du det fra?

Hvis vi gjør et tankeeksperiment, og sier at samtlige spillere i verden har lik holdning. Hvor mange av de 100 beste spillerne i verden er det da realistisk at Norge har?

Dårlige holdninger er noe som er nedarvet i den norske fotballsjelen.
Her skal ikke unge talenter plukkes ut og finslipes. Neida, de skal helst spille håndball og gå ski også - i tillegg til fotball. Dessuten må vi ikke overbelaste barn.
Så har vi foreldre som blander seg inn med sosialdemokratisk tankegang på fotballbanen. Foreldre som blir rasende om sønnen eller datteren ikke får spilletid. Alle skal få, alle skal få spille uansett talent og ferdigheter.
Arbeiderpartiets sosialdemokrati der middelmådighet dyrkes preger norsk fotball. Ulikt de aller fleste andre idretter i Norge.

Skal man ta til følge kommentarene i tråden, så er det norske landslaget helt fantastiske. Stikk fingeren i jorden og innse at realitetene ikke er noen tilfeldighet.

Det er i hvertfall et faktum at mange yngre fotballspillere som når langt, med Haaland og Ødegaard som de beste eksempler, har fedre som har spilt på høyt nivå. Hva skyldes dette ? Det skal jo ikke være mulig med henblikk på de mange tusen barn som spiller fotball. Det er tre forklaringer. Genetikk. Nok minst viktig. For det andre de har trent riktig som barn, spesielt med henblikk på «scanning», persepsjon, overblikk og fotballforståelse. For det tredje så blir disse barna sett etter lett «press» fra senior. De får muligheter andre like gode eller kanskje mer talentfulle barn ikke får, som hospitering osv..

Om hovedmålet med barnefotballen er å produsere utenlandsproffer og landslagsspillere drives den åpenbart feil. Om hovedmålet er bredde, i kombinasjon med det å se talenter drives den rett. Jeg mener breddeaspektet er det viktigste. Det å unngå frafall. Fotball og annen idrett er enormt viktig for barn og ungdom i forhold til folkehelse og sosiale ferdigheter. Med A og B lag, topping for tidlig osv mister man spillere. Det vet jeg alt om. Det er ca kun 1 av 1000 barnespillere som når ES. Nåløyet er lite. Samtidig; fotball er et lagspill og avhengig av samhandling. En talentfull 10 åring blir ikke bedre av at medspiller ikke kan dempe en ball og bidra i en trekant mv.. Disse talentene kan hospitere opp en årsklasse. De når uansett ikke toppen uten mengder med egentrening. På løkka får de - som 90 generasjonen - delta med større og bedre barn.

Dagens ordning i barnefotballen er ikke ideell for å utvikle talenter, men den er ideell for bredden. Det siste mener jeg er viktigst. Trenere i barnefotballen bør skoleres bedre og få inn til de med treningstalent at man ikke blir god som 10 åring med to til tre gymsaltreninger i uka. De må trene allsidig og for seg selv, om nødvendig på snødekte baner.

Jeg er enig i mye. Har selv hatt stor glede av organisert fotball i aldersbestemte klasser. (ga meg litt for tidlig på grunn av at det tok mye tid/andre interesser)
Så det med frafall er ikke enkelt, jeg ser den.
Treneren i klubben jeg spilte i var veldig ambisiøs og krevende. Var man ikke god nok, så ble man satt på benken og lite brukt. Mulig dette kunne ha fremskyndet frafall men jeg kan ikke peke på mange slike tilfeller.

Spørsmålet hva man gjøre for å få norske klubblag på et høyere nivå i Europa gjenstår. Vi har en del klimatiske utfordringer, men ikke på langt nær de samme som det var da jeg var ung. Ikke klimaet i seg selv, nå har jo alle klubber innendørshaller og gressbaner nesten hele året.
- Man kan peke på at rekrutteringen i fattige land er mye bedre på grunn av motivasjonen for å bli oppdaget av en rik klubb. Men europeiske land er historisk sett best i verden, så det går an her også selv om fotball ikke er en mulig vei ut av fattigdom.

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

[Kaizen]

Dårlige holdninger er noe som er nedarvet i den norske fotballsjelen.
Her skal ikke unge talenter plukkes ut og finslipes. Neida, de skal helst spille håndball og gå ski også - i tillegg til fotball. Dessuten må vi ikke overbelaste barn.
Så har vi foreldre som blander seg inn med sosialdemokratisk tankegang på fotballbanen. Foreldre som blir rasende om sønnen eller datteren ikke får spilletid. Alle skal få, alle skal få spille uansett talent og ferdigheter.
Arbeiderpartiets sosialdemokrati der middelmådighet dyrkes preger norsk fotball. Ulikt de aller fleste andre idretter i Norge.

Skal man ta til følge kommentarene i tråden, så er det norske landslaget helt fantastiske. Stikk fingeren i jorden og innse at realitetene ikke er noen tilfeldighet.

Det er i hvertfall et faktum at mange yngre fotballspillere som når langt, med Haaland og Ødegaard som de beste eksempler, har fedre som har spilt på høyt nivå. Hva skyldes dette ? Det skal jo ikke være mulig med henblikk på de mange tusen barn som spiller fotball. Det er tre forklaringer. Genetikk. Nok minst viktig. For det andre de har trent riktig som barn, spesielt med henblikk på «scanning», persepsjon, overblikk og fotballforståelse. For det tredje så blir disse barna sett etter lett «press» fra senior. De får muligheter andre like gode eller kanskje mer talentfulle barn ikke får, som hospitering osv..

Om hovedmålet med barnefotballen er å produsere utenlandsproffer og landslagsspillere drives den åpenbart feil. Om hovedmålet er bredde, i kombinasjon med det å se talenter drives den rett. Jeg mener breddeaspektet er det viktigste. Det å unngå frafall. Fotball og annen idrett er enormt viktig for barn og ungdom i forhold til folkehelse og sosiale ferdigheter. Med A og B lag, topping for tidlig osv mister man spillere. Det vet jeg alt om. Det er ca kun 1 av 1000 barnespillere som når ES. Nåløyet er lite. Samtidig; fotball er et lagspill og avhengig av samhandling. En talentfull 10 åring blir ikke bedre av at medspiller ikke kan dempe en ball og bidra i en trekant mv.. Disse talentene kan hospitere opp en årsklasse. De når uansett ikke toppen uten mengder med egentrening. På løkka får de - som 90 generasjonen - delta med større og bedre barn.

Dagens ordning i barnefotballen er ikke ideell for å utvikle talenter, men den er ideell for bredden. Det siste mener jeg er viktigst. Trenere i barnefotballen bør skoleres bedre og få inn til de med treningstalent at man ikke blir god som 10 åring med to til tre gymsaltreninger i uka. De må trene allsidig og for seg selv, om nødvendig på snødekte baner.

Jeg er enig i mye. Har selv hatt stor glede av organisert fotball i aldersbestemte klasser. (ga meg litt for tidlig på grunn av at det tok mye tid/andre interesser)
Så det med frafall er ikke enkelt, jeg ser den.
Treneren i klubben jeg spilte i var veldig ambisiøs og krevende. Var man ikke god nok, så ble man satt på benken og lite brukt. Mulig dette kunne ha fremskyndet frafall men jeg kan ikke peke på mange slike tilfeller.

Spørsmålet hva man gjøre for å få norske klubblag på et høyere nivå i Europa gjenstår. Vi har en del klimatiske utfordringer, men ikke på langt nær de samme som det var da jeg var ung. Ikke klimaet i seg selv, nå har jo alle klubber innendørshaller og gressbaner nesten hele året.
- Man kan peke på at rekrutteringen i fattige land er mye bedre på grunn av motivasjonen for å bli oppdaget av en rik klubb. Men europeiske land er historisk sett best i verden, så det går an her også selv om fotball ikke er en mulig vei ut av fattigdom.

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Leste i Aftenposten som hadde en god artikkel om trening, fotball og barn. Konklusjonene var at det er umulig å se hvem som kommer til å bli god før man er 14 år. En spesialisering før denne alderen vil dermed få mange barn som kunne blitt fantastiske fotballspillere til å slutte med fotball.
Braut Haaland kommer også fra en slik filosofi i Bryne hvor det å ha det gøy var det viktigste. Derfor jeg også tror han klarer å vise ekte glede når lagkameratene eller spissrivaler scorer.

Norge er også i toppen i verden hva angår og få fram enere, så litt is i magen og først og fremst fokusere på idrettsglede i barne og ungdomsfotballen tror jeg er essensielt også i fotball. Spesialiseringen kan starte fra 14 årsalderen. Det betyr ikke at man ikke skal trene mye før den tid. Men det skal være barnas eget valg, ikke de voksne som pusher dem fram. Understøttende voksne som gir barna mulighet til å gjøre det de har lyst til er jo desto viktigere selvfølgelig.

[mogandisu]

Det er selvfølgelig fullt mulig å se hvem som har et talent og ikke yngre enn 14 års alder.

Jeg har vært involvert i spillerutvikling og sett generasjoner med spillere fra 9/10/11 års alder (type 2000-2004 alderskullene) og det er nøyaktig de man tror som blir toppspillere. Braut Haaland kunne man selvfølgelig se var et talent tidlig, og derfor var han jo med på dette uoffisielle Fylingsdalen "landslaget" som reiste rundt i Europa og spilte mot utenlandske akademier.

Det eneste man ikke kan se er hvem som blir gode nok for f.eks OBOS og hvem som blir gode nok for Champions League. Men det er også fordi dette er vanskelig å spå selv når de er voksne, fordi spillere ikke slutter å utvikle seg i det de fyller 18 år.

[Kaizen]

Det er selvfølgelig fullt mulig å se hvem som har et talent og ikke yngre enn 14 års alder.

Jeg har vært involvert i spillerutvikling og sett generasjoner med spillere fra 9/10/11 års alder (type 2000-2004 alderskullene) og det er nøyaktig de man tror som blir toppspillere. Braut Haaland kunne man selvfølgelig se var et talent tidlig, og derfor var han jo med på dette uoffisielle Fylingsdalen "landslaget" som reiste rundt i Europa og spilte mot utenlandske akademier.

Det eneste man ikke kan se er hvem som blir gode nok for f.eks OBOS og hvem som blir gode nok for Champions League. Men det er også fordi dette er vanskelig å spå selv når de er voksne, fordi spillere ikke slutter å utvikle seg i det de fyller 18 år.

Er mye voksing som foregår i den alderen. Så talenter kan også glippe ved for tidlig spesialisering. Men NFF mener vel 12 årsalderen markerer ett skille, med åpning for idrettslagene å melde på lag i nivåinndelt seriespill. Så i praksis går vel grensa for spesialisering der i norsk fotball.

Manuellterapeut Ole Langeland utdannet ved Norges idrettshøgskole skriver i Aftenposten 23.3 at" Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett"
Til tross for at kun 1 av 15000 barn ender opp som toppidrettsutøvere fortsetter fotballklubben å selektere i stadig yngre alder.
Forskning viser at selektering og spesialisering i ung alder fører til økt mistrivsel, høyere skadefrekvens, mer utbrenthet og større frafall.

Så man kan jo spørre seg om denne praksisen er der for barna eller de voksnes skyld?

[SirJames]

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Det koker vel i bunn og grunn ned til et verdivalg. Slik som det er nå vil Norge ha både i pose og sekk, vi skal være gode på breddefotball og samtidig kvalifisere oss til mesterskap etter mesterskap. Sorry, Ole Brumm, men slik funker det ikke.

Og hvorfor funker det ikke? Jo, fordi Norge har svært få innbyggere sammenlignet med de fleste andre europeiske land vi ønsker å fotballmessig sammenligne oss med. Og dermed minsker sjansen for å få frem gode verdensstjerner. Med mindre man tar grep som gjør at vi kan utligne fordelen andre land har med sine større "baser" av fotballspillere.

Ta feks Nederland, et arealmessig mye mindre land enn Norge, men med en befolkning som er ca 3x større. De har rent matematisk sett bedre sjanser å få frem topptalenter ene og alene fordi de har flere å velge mellom. Legg til at de har et bedre "fotballklima" mtp vær og plussgrader, så har de allerede fra starten av et mye bedre grunnlag enn kalde Norge.

Så hvis Norge da skal kvitte seg med et fortjent stempel som en middelmådighet i fotballverdenen, MÅ vi jo endre måten vi tenker på, og/eller gjennomføre grep som utjevner de fordelene andre land er "født med", so to speak.

For det virker jo unektelig som at Drillo-epoken av temmelig mange oppfattes som normalen, at det er der vi ligger / skal ligge. Men slik er det jo vitterlig ikke, og før man innser det stikk motsatte, aka realiteten, kommer vi aldri opp dit igjen.

Så for å gjenta spørsmålet ditt; hva gjør man?

Vel, etter min mening er det ikke veldig komplisert. Hva er det som gjør at man blir god innenfor en sportsgren, eller sågar innenfor de fleste felter her i livet? Jo, trening, trening og atter trening. Man blir ikke god i fotball av å dytte innpå Grandiser mens man spiller Fifa på Playstation. Man blir ikke god til å spille piano av å leke med keyboard i senga.

Man må satse. Man må trene. Man må vie livet sitt til denne ene aktiviteten 24/7. For nåløyet er ekstremt trangt.

Dvs spissing fra tidligere alder, satsing på akademier fra barnsben av. Spissing på barneklubbsnivå betyr ofte inndeling av A- og B-lag. Med argumenter som feks at de som havner på B-laget da vil falle fra. Vel, jeg tipper at Kjell Rune (8) som havner på B-laget uansett ville ha havnet i saccosekken på gutterommet med begge hender rundt PS-kontrollen før eller senere uansett. Og jeg synes faktisk ikke det er riktig at Kjell Rune (8) skal være til hinder for Espen (8) som kanskje er et supertalent, bare fordi sutrete foreldre på sidelinjen forlanger at alle skal få like mye spilletid. Om noe så kan jo en slik "holde hender og synge Kumbayah" holdning føre til at supertalentet Espen (8) rett og slett ikke gidder å spille videre..

Javel, så blir balansen mellom bredde/elitefotball endret, til og med ganske drastisk. Men da er vi tilbake til verdivalget igjen, og hvordan vi skal få folk til å våkne opp fra ammetåka der man forventer stjernespillere uten å gjøre en damn shit.

Hvis Norge skal få frem flere talenter, er det ingen vei utenom enn å dyrke nettopp flere talenter. Verre er det ikke.

[Kaizen]

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Det koker vel i bunn og grunn ned til et verdivalg. Slik som det er nå vil Norge ha både i pose og sekk, vi skal være gode på breddefotball og samtidig kvalifisere oss til mesterskap etter mesterskap. Sorry, Ole Brumm, men slik funker det ikke.

Og hvorfor funker det ikke? Jo, fordi Norge har svært få innbyggere sammenlignet med de fleste andre europeiske land vi ønsker å fotballmessig sammenligne oss med. Og dermed minsker sjansen for å få frem gode verdensstjerner. Med mindre man tar grep som gjør at vi kan utligne fordelen andre land har med sine større "baser" av fotballspillere.

Ta feks Nederland, et arealmessig mye mindre land enn Norge, men med en befolkning som er ca 3x større. De har rent matematisk sett bedre sjanser å få frem topptalenter ene og alene fordi de har flere å velge mellom. Legg til at de har et bedre "fotballklima" mtp vær og plussgrader, så har de allerede fra starten av et mye bedre grunnlag enn kalde Norge.

Så hvis Norge da skal kvitte seg med et fortjent stempel som en middelmådighet i fotballverdenen, MÅ vi jo endre måten vi tenker på, og/eller gjennomføre grep som utjevner de fordelene andre land er "født med", so to speak.

For det virker jo unektelig som at Drillo-epoken av temmelig mange oppfattes som normalen, at det er der vi ligger / skal ligge. Men slik er det jo vitterlig ikke, og før man innser det stikk motsatte, aka realiteten, kommer vi aldri opp dit igjen.

Så for å gjenta spørsmålet ditt; hva gjør man?

Vel, etter min mening er det ikke veldig komplisert. Hva er det som gjør at man blir god innenfor en sportsgren, eller sågar innenfor de fleste felter her i livet? Jo, trening, trening og atter trening. Man blir ikke god i fotball av å dytte innpå Grandiser mens man spiller Fifa på Playstation. Man blir ikke god til å spille piano av å leke med keyboard i senga.

Man må satse. Man må trene. Man må vie livet sitt til denne ene aktiviteten 24/7. For nåløyet er ekstremt trangt.

Dvs spissing fra tidligere alder, satsing på akademier fra barnsben av. Spissing på barneklubbsnivå betyr ofte inndeling av A- og B-lag. Med argumenter som feks at de som havner på B-laget da vil falle fra. Vel, jeg tipper at Kjell Rune (8) som havner på B-laget uansett ville ha havnet i saccosekken på gutterommet med begge hender rundt PS-kontrollen før eller senere uansett. Og jeg synes faktisk ikke det er riktig at Kjell Rune (8) skal være til hinder for Espen (8) som kanskje er et supertalent, bare fordi sutrete foreldre på sidelinjen forlanger at alle skal få like mye spilletid. Om noe så kan jo en slik "holde hender og synge Kumbayah" holdning føre til at supertalentet Espen (8) rett og slett ikke gidder å spille videre..

Javel, så blir balansen mellom bredde/elitefotball endret, til og med ganske drastisk. Men da er vi tilbake til verdivalget igjen, og hvordan vi skal få folk til å våkne opp fra ammetåka der man forventer stjernespillere uten å gjøre en damn shit.

Hvis Norge skal få frem flere talenter, er det ingen vei utenom enn å dyrke nettopp flere talenter. Verre er det ikke.

Ammetåka? Norge er viden kjent som verdens beste nasjon til å få fram enere. Med dine tanker hadde.eks Klæbo og Northug gitt seg med langrenn lenge før de rakk å bli gode. De hadde havnet på B-laget ditt som 8 åring og trolig lagt opp fordi ski ikke hadde vært moro lenger.

[Champis]

Det er i hvertfall et faktum at mange yngre fotballspillere som når langt, med Haaland og Ødegaard som de beste eksempler, har fedre som har spilt på høyt nivå. Hva skyldes dette ? Det skal jo ikke være mulig med henblikk på de mange tusen barn som spiller fotball. Det er tre forklaringer. Genetikk. Nok minst viktig. For det andre de har trent riktig som barn, spesielt med henblikk på «scanning», persepsjon, overblikk og fotballforståelse. For det tredje så blir disse barna sett etter lett «press» fra senior. De får muligheter andre like gode eller kanskje mer talentfulle barn ikke får, som hospitering osv..

Om hovedmålet med barnefotballen er å produsere utenlandsproffer og landslagsspillere drives den åpenbart feil. Om hovedmålet er bredde, i kombinasjon med det å se talenter drives den rett. Jeg mener breddeaspektet er det viktigste. Det å unngå frafall. Fotball og annen idrett er enormt viktig for barn og ungdom i forhold til folkehelse og sosiale ferdigheter. Med A og B lag, topping for tidlig osv mister man spillere. Det vet jeg alt om. Det er ca kun 1 av 1000 barnespillere som når ES. Nåløyet er lite. Samtidig; fotball er et lagspill og avhengig av samhandling. En talentfull 10 åring blir ikke bedre av at medspiller ikke kan dempe en ball og bidra i en trekant mv.. Disse talentene kan hospitere opp en årsklasse. De når uansett ikke toppen uten mengder med egentrening. På løkka får de - som 90 generasjonen - delta med større og bedre barn.

Dagens ordning i barnefotballen er ikke ideell for å utvikle talenter, men den er ideell for bredden. Det siste mener jeg er viktigst. Trenere i barnefotballen bør skoleres bedre og få inn til de med treningstalent at man ikke blir god som 10 åring med to til tre gymsaltreninger i uka. De må trene allsidig og for seg selv, om nødvendig på snødekte baner.

Jeg er enig i mye. Har selv hatt stor glede av organisert fotball i aldersbestemte klasser. (ga meg litt for tidlig på grunn av at det tok mye tid/andre interesser)
Så det med frafall er ikke enkelt, jeg ser den.
Treneren i klubben jeg spilte i var veldig ambisiøs og krevende. Var man ikke god nok, så ble man satt på benken og lite brukt. Mulig dette kunne ha fremskyndet frafall men jeg kan ikke peke på mange slike tilfeller.

Spørsmålet hva man gjøre for å få norske klubblag på et høyere nivå i Europa gjenstår. Vi har en del klimatiske utfordringer, men ikke på langt nær de samme som det var da jeg var ung. Ikke klimaet i seg selv, nå har jo alle klubber innendørshaller og gressbaner nesten hele året.
- Man kan peke på at rekrutteringen i fattige land er mye bedre på grunn av motivasjonen for å bli oppdaget av en rik klubb. Men europeiske land er historisk sett best i verden, så det går an her også selv om fotball ikke er en mulig vei ut av fattigdom.

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Leste i Aftenposten som hadde en god artikkel om trening, fotball og barn. Konklusjonene var at det er umulig å se hvem som kommer til å bli god før man er 14 år. En spesialisering før denne alderen vil dermed få mange barn som kunne blitt fantastiske fotballspillere til å slutte med fotball.
Braut Haaland kommer også fra en slik filosofi i Bryne hvor det å ha det gøy var det viktigste. Derfor jeg også tror han klarer å vise ekte glede når lagkameratene eller spissrivaler scorer.

Norge er også i toppen i verden hva angår og få fram enere, så litt is i magen og først og fremst fokusere på idrettsglede i barne og ungdomsfotballen tror jeg er essensielt også i fotball. Spesialiseringen kan starte fra 14 årsalderen. Det betyr ikke at man ikke skal trene mye før den tid. Men det skal være barnas eget valg, ikke de voksne som pusher dem fram. Understøttende voksne som gir barna mulighet til å gjøre det de har lyst til er jo desto viktigere selvfølgelig.

Selvsagt må alt være lystbetont og styrt av en indre motivasjon for å trene mye og at man har det gøy med fotballen. Da vil det heller aldri føles som noe offer å trene fotball i stedet for å prioritere en del andre ting.

Det sagt, så er det fullt mulig å se hvem som har klart større forutsetninger enn andre for å bli gode ganske tidlig i løpet. Man kan ikke se nøyaktig hvor god en spiller vil bli, men man kan helt klart kategorisere spillere og treffe ganske bra. Og det er neppe særlig mange fotballspillere med et veldig høyt potensial som har gitt seg tidlig pga. satsing/spesialisering. Jeg vil gå så langt som å si at hvis de finnes, så har de uansett ikke hatt det mentale på plass for å kunne bli skikkelig god.

Haaland var en del av et Bryne-opplegg som skiller seg veldig lite fra det de fleste toppklubbene gjør i ungdomsfotballen. De hadde et større "broiler"-opplegg enn folk tror, samtidig som de fleste toppklubbene har et opplegg som også ivaretar det sosiale, trygghet og mestring i større grad enn folk tror. Så de oppleggene er mye nærmere hverandre enn man kan få inntrykk av gjennom medier og flere andre kanaler. Særlig mange gode spillere ble det heller ikke fra den Bryne-gjengen.

[Crazy Horse]

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Det koker vel i bunn og grunn ned til et verdivalg. Slik som det er nå vil Norge ha både i pose og sekk, vi skal være gode på breddefotball og samtidig kvalifisere oss til mesterskap etter mesterskap. Sorry, Ole Brumm, men slik funker det ikke.

Og hvorfor funker det ikke? Jo, fordi Norge har svært få innbyggere sammenlignet med de fleste andre europeiske land vi ønsker å fotballmessig sammenligne oss med. Og dermed minsker sjansen for å få frem gode verdensstjerner. Med mindre man tar grep som gjør at vi kan utligne fordelen andre land har med sine større "baser" av fotballspillere.

Ta feks Nederland, et arealmessig mye mindre land enn Norge, men med en befolkning som er ca 3x større. De har rent matematisk sett bedre sjanser å få frem topptalenter ene og alene fordi de har flere å velge mellom. Legg til at de har et bedre "fotballklima" mtp vær og plussgrader, så har de allerede fra starten av et mye bedre grunnlag enn kalde Norge.

Så hvis Norge da skal kvitte seg med et fortjent stempel som en middelmådighet i fotballverdenen, MÅ vi jo endre måten vi tenker på, og/eller gjennomføre grep som utjevner de fordelene andre land er "født med", so to speak.

For det virker jo unektelig som at Drillo-epoken av temmelig mange oppfattes som normalen, at det er der vi ligger / skal ligge. Men slik er det jo vitterlig ikke, og før man innser det stikk motsatte, aka realiteten, kommer vi aldri opp dit igjen.

Så for å gjenta spørsmålet ditt; hva gjør man?

Vel, etter min mening er det ikke veldig komplisert. Hva er det som gjør at man blir god innenfor en sportsgren, eller sågar innenfor de fleste felter her i livet? Jo, trening, trening og atter trening. Man blir ikke god i fotball av å dytte innpå Grandiser mens man spiller Fifa på Playstation. Man blir ikke god til å spille piano av å leke med keyboard i senga.

Man må satse. Man må trene. Man må vie livet sitt til denne ene aktiviteten 24/7. For nåløyet er ekstremt trangt.

Dvs spissing fra tidligere alder, satsing på akademier fra barnsben av. Spissing på barneklubbsnivå betyr ofte inndeling av A- og B-lag. Med argumenter som feks at de som havner på B-laget da vil falle fra. Vel, jeg tipper at Kjell Rune (8) som havner på B-laget uansett ville ha havnet i saccosekken på gutterommet med begge hender rundt PS-kontrollen før eller senere uansett. Og jeg synes faktisk ikke det er riktig at Kjell Rune (8) skal være til hinder for Espen (8) som kanskje er et supertalent, bare fordi sutrete foreldre på sidelinjen forlanger at alle skal få like mye spilletid. Om noe så kan jo en slik "holde hender og synge Kumbayah" holdning føre til at supertalentet Espen (8) rett og slett ikke gidder å spille videre..

Javel, så blir balansen mellom bredde/elitefotball endret, til og med ganske drastisk. Men da er vi tilbake til verdivalget igjen, og hvordan vi skal få folk til å våkne opp fra ammetåka der man forventer stjernespillere uten å gjøre en damn shit.

Hvis Norge skal få frem flere talenter, er det ingen vei utenom enn å dyrke nettopp flere talenter. Verre er det ikke.

Ammetåka? Norge er viden kjent som verdens beste nasjon til å få fram enere. Med dine tanker hadde.eks Klæbo og Northug gitt seg med langrenn lenge før de rakk å bli gode. De hadde havnet på B-laget ditt som 8 åring og trolig lagt opp fordi ski ikke hadde vært moro lenger.

Du kan ikke sammenligne individuelle idretter med et lagspill som fotball. I fotball er samhandling enormt viktig. De tre hovedvilkår som er viktig for å bli god i fotball er: 1. Spilleforståelse. Rom- og dybde. Overblikk. Persepsjon. 2. Teknikk. Medtak- og mottak, pasningsferdighet og skuddteknikk. 3. Fysikk. Hurtighet, utholdenhet, styrke, koordinasjon og balanse/kroppsbeherskelse. Alle tre deler er like viktig. I tillegg kommer med alderen med mer alvor og press den mentale biten. Av de tre grunnvilkårene for å bli god er pkt. 1 det vanskeligste. Alle - særlig barn og unge - kan trene opp f.eks. hurtighet og kondisjon. Du blir ikke OL mester på 100 meter uten at genene er i orden, men de kan trene opp eksplosjon, spenst og hurtighet. Teknikk er mer tidkrevende, men med terping og trening bedres teknikken. Det verste er fotballforståelse. Rom- og dybdesyn og de rette taktiske valg med ball. Det er for sent å begynne og trene opp dette til toppnivå når barn er 13 år. Hvorfor ? Fordi banene blir større og større med flere spillere med alderen, fra ballbinge og 3'er som 7 åring til 11'er på stor bane det året de fyller 13 år. Med flere spillere jo flere valg. I tillegg går spillet med alles fysiske utvikling raskere og raskere.

Om barn mikses fra 7 til 12 år hvor de talentfulle settes opp med de som knapt kan dempe en ball så forsvinner samhandlingen. De mindre talentfulle har i tillegg gjerne null fotballforståelse. De starter ikke løp i de rette rommene fordi de ikke forstår spillet. Hva gjør de talentfulle for å ikke miste ballen som 11-åringer ? De slår ikke til de som sliter med teknikken. De dribler gjerne inntil de blir meid ned som 13-14 åringer i spill mot bedre motstand. Hva er det ideelle å gjøre i fotball fra 7 til 12 år ? Jo det er å sette de teknisk beste med best spilleforståelse på ett lag og la de møte god motstand. Punktum. De beste i en gruppe kan variere med fysisk utvikling osv, men grunnstammen vil være der. Om jeg har 50 gutter på 10 år på trening kan jeg ikke si hvem som når lengst, men jeg kan si hvilke 25 gutter som ikke vil nå langt. De antatt beste vil da utvikle fotballforståelsen på en mye bedre måte enn ved dagens miks av god og dårlig for å få jevne lag.

Årsaken til at fotballsønner som Ødegard er der han er skyldes ikke barnefotballen i Drammen. Årsaken er faren fra Martin var liten lærte ham effektiv teknikk og det å bruke blikket og forstå spillet. Det blir derfor helt feil å sammenligne fotball med brødrene Ingebrigtsen og andre individuelle grener, fordi fotball er et samhandlende lagspill hvor man gjør hverandre god. Mitt forslag bygger på talentutviklingen i en rekke europeiske land, endog på vår størrelse, som Belgia og Kroatia. Land på vår størrelse som har nådd lengre enn Norge kan drømme om pt.. Problemet med det ideelle for å få frem bedre spillere er at det vil rasere breddefotballen, og den er minst like viktig som å satse på de beste fra de er 10 år.

[Champis]

Det er selvfølgelig fullt mulig å se hvem som har et talent og ikke yngre enn 14 års alder.

Jeg har vært involvert i spillerutvikling og sett generasjoner med spillere fra 9/10/11 års alder (type 2000-2004 alderskullene) og det er nøyaktig de man tror som blir toppspillere. Braut Haaland kunne man selvfølgelig se var et talent tidlig, og derfor var han jo med på dette uoffisielle Fylingsdalen "landslaget" som reiste rundt i Europa og spilte mot utenlandske akademier.

Det eneste man ikke kan se er hvem som blir gode nok for f.eks OBOS og hvem som blir gode nok for Champions League. Men det er også fordi dette er vanskelig å spå selv når de er voksne, fordi spillere ikke slutter å utvikle seg i det de fyller 18 år.

Er mye voksing som foregår i den alderen. Så talenter kan også glippe ved for tidlig spesialisering. Men NFF mener vel 12 årsalderen markerer ett skille, med åpning for idrettslagene å melde på lag i nivåinndelt seriespill. Så i praksis går vel grensa for spesialisering der i norsk fotball.

Manuellterapeut Ole Langeland utdannet ved Norges idrettshøgskole skriver i Aftenposten 23.3 at" Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett"
Til tross for at kun 1 av 15000 barn ender opp som toppidrettsutøvere fortsetter fotballklubben å selektere i stadig yngre alder.
Forskning viser at selektering og spesialisering i ung alder fører til økt mistrivsel, høyere skadefrekvens, mer utbrenthet og større frafall.

Så man kan jo spørre seg om denne praksisen er der for barna eller de voksnes skyld?

Jeg er så lei av slike folk som får muligheten til å fronte slik sludder! Jeg er veldig usikker på hvor mye inngående peiling Langeland om fotball, dens egenart og hvordan spillerutviklingen faktisk foregår i praksis.

Å si at det er 1 av 15 000 barn som blir toppidrettsutøvere er så dumt at jeg fatter ikke at det går an. Det er ca. 50 000 i hvert kull i Norge, og det er langt flere enn 3 stk. pr. kull som blir toppidrettsutøver! Det er vel minst 20-40 i hvert kull som blir dette bare innenfor fotball! Så det er sikkert over 100 toppidrettsutøvere i hvert kull. I så fall snakker vi om 1 av 500 barn. Og hvor mange av disse barna prøver egentlig på å bli toppidrettsutøvere og satser skikkelig på idretten sin? Det er sikkert ganske få. Så prosentandelen som satser i en idrett og faktisk lykkes er nok langt, langt over det en del medier/"forskere" etc. stadig forfekter.

[Champis]

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Det koker vel i bunn og grunn ned til et verdivalg. Slik som det er nå vil Norge ha både i pose og sekk, vi skal være gode på breddefotball og samtidig kvalifisere oss til mesterskap etter mesterskap. Sorry, Ole Brumm, men slik funker det ikke.

Og hvorfor funker det ikke? Jo, fordi Norge har svært få innbyggere sammenlignet med de fleste andre europeiske land vi ønsker å fotballmessig sammenligne oss med. Og dermed minsker sjansen for å få frem gode verdensstjerner. Med mindre man tar grep som gjør at vi kan utligne fordelen andre land har med sine større "baser" av fotballspillere.

Ta feks Nederland, et arealmessig mye mindre land enn Norge, men med en befolkning som er ca 3x større. De har rent matematisk sett bedre sjanser å få frem topptalenter ene og alene fordi de har flere å velge mellom. Legg til at de har et bedre "fotballklima" mtp vær og plussgrader, så har de allerede fra starten av et mye bedre grunnlag enn kalde Norge.

Så hvis Norge da skal kvitte seg med et fortjent stempel som en middelmådighet i fotballverdenen, MÅ vi jo endre måten vi tenker på, og/eller gjennomføre grep som utjevner de fordelene andre land er "født med", so to speak.

For det virker jo unektelig som at Drillo-epoken av temmelig mange oppfattes som normalen, at det er der vi ligger / skal ligge. Men slik er det jo vitterlig ikke, og før man innser det stikk motsatte, aka realiteten, kommer vi aldri opp dit igjen.

Så for å gjenta spørsmålet ditt; hva gjør man?

Vel, etter min mening er det ikke veldig komplisert. Hva er det som gjør at man blir god innenfor en sportsgren, eller sågar innenfor de fleste felter her i livet? Jo, trening, trening og atter trening. Man blir ikke god i fotball av å dytte innpå Grandiser mens man spiller Fifa på Playstation. Man blir ikke god til å spille piano av å leke med keyboard i senga.

Man må satse. Man må trene. Man må vie livet sitt til denne ene aktiviteten 24/7. For nåløyet er ekstremt trangt.

Dvs spissing fra tidligere alder, satsing på akademier fra barnsben av. Spissing på barneklubbsnivå betyr ofte inndeling av A- og B-lag. Med argumenter som feks at de som havner på B-laget da vil falle fra. Vel, jeg tipper at Kjell Rune (8) som havner på B-laget uansett ville ha havnet i saccosekken på gutterommet med begge hender rundt PS-kontrollen før eller senere uansett. Og jeg synes faktisk ikke det er riktig at Kjell Rune (8) skal være til hinder for Espen (8) som kanskje er et supertalent, bare fordi sutrete foreldre på sidelinjen forlanger at alle skal få like mye spilletid. Om noe så kan jo en slik "holde hender og synge Kumbayah" holdning føre til at supertalentet Espen (8) rett og slett ikke gidder å spille videre..

Javel, så blir balansen mellom bredde/elitefotball endret, til og med ganske drastisk. Men da er vi tilbake til verdivalget igjen, og hvordan vi skal få folk til å våkne opp fra ammetåka der man forventer stjernespillere uten å gjøre en damn shit.

Hvis Norge skal få frem flere talenter, er det ingen vei utenom enn å dyrke nettopp flere talenter. Verre er det ikke.

Ammetåka? Norge er viden kjent som verdens beste nasjon til å få fram enere. Med dine tanker hadde.eks Klæbo og Northug gitt seg med langrenn lenge før de rakk å bli gode. De hadde havnet på B-laget ditt som 8 åring og trolig lagt opp fordi ski ikke hadde vært moro lenger.

Å måle graden av talent er en ekstremt forskjellig øvelse i fotball sammenlignet med fysiske idretter som langrenn. Det er langt enklere å se hvilke forutsetninger en fotballspiller har når vedkommende er 8-10-12 år enn en langrennsløper. I sistnevnte idrett er det noen få egenskaper som avgjør alt, og flere av de viktigste egenskapene aner man veldig lite om på det tidspunktet.

[SirJames]

Så hva gjør man?
Er redd tidligere spesialisering og utdannings-opplegg som de har i andre land ikke er mulig å unngå. Skal vi bli bedre så må Norge lære av land som Tyskland og Italia. Noe annet er vel ikke mulig?
To norske spillere har knekket koden for å bli god i alle fall, men de er fulgt veldig tett opp av sine ressurssterke fedre fra de var små. Det er neppe mange som får den muligheten.
Vi må lære av andre, se på hva de gjør - og gjøre det som er nødvendig litt flåsete sagt. Hva ellers kan vi gjøre dersom vi skal komme oss ut av denne sumpen?

Det koker vel i bunn og grunn ned til et verdivalg. Slik som det er nå vil Norge ha både i pose og sekk, vi skal være gode på breddefotball og samtidig kvalifisere oss til mesterskap etter mesterskap. Sorry, Ole Brumm, men slik funker det ikke.

Og hvorfor funker det ikke? Jo, fordi Norge har svært få innbyggere sammenlignet med de fleste andre europeiske land vi ønsker å fotballmessig sammenligne oss med. Og dermed minsker sjansen for å få frem gode verdensstjerner. Med mindre man tar grep som gjør at vi kan utligne fordelen andre land har med sine større "baser" av fotballspillere.

Ta feks Nederland, et arealmessig mye mindre land enn Norge, men med en befolkning som er ca 3x større. De har rent matematisk sett bedre sjanser å få frem topptalenter ene og alene fordi de har flere å velge mellom. Legg til at de har et bedre "fotballklima" mtp vær og plussgrader, så har de allerede fra starten av et mye bedre grunnlag enn kalde Norge.

Så hvis Norge da skal kvitte seg med et fortjent stempel som en middelmådighet i fotballverdenen, MÅ vi jo endre måten vi tenker på, og/eller gjennomføre grep som utjevner de fordelene andre land er "født med", so to speak.

For det virker jo unektelig som at Drillo-epoken av temmelig mange oppfattes som normalen, at det er der vi ligger / skal ligge. Men slik er det jo vitterlig ikke, og før man innser det stikk motsatte, aka realiteten, kommer vi aldri opp dit igjen.

Så for å gjenta spørsmålet ditt; hva gjør man?

Vel, etter min mening er det ikke veldig komplisert. Hva er det som gjør at man blir god innenfor en sportsgren, eller sågar innenfor de fleste felter her i livet? Jo, trening, trening og atter trening. Man blir ikke god i fotball av å dytte innpå Grandiser mens man spiller Fifa på Playstation. Man blir ikke god til å spille piano av å leke med keyboard i senga.

Man må satse. Man må trene. Man må vie livet sitt til denne ene aktiviteten 24/7. For nåløyet er ekstremt trangt.

Dvs spissing fra tidligere alder, satsing på akademier fra barnsben av. Spissing på barneklubbsnivå betyr ofte inndeling av A- og B-lag. Med argumenter som feks at de som havner på B-laget da vil falle fra. Vel, jeg tipper at Kjell Rune (8) som havner på B-laget uansett ville ha havnet i saccosekken på gutterommet med begge hender rundt PS-kontrollen før eller senere uansett. Og jeg synes faktisk ikke det er riktig at Kjell Rune (8) skal være til hinder for Espen (8) som kanskje er et supertalent, bare fordi sutrete foreldre på sidelinjen forlanger at alle skal få like mye spilletid. Om noe så kan jo en slik "holde hender og synge Kumbayah" holdning føre til at supertalentet Espen (8) rett og slett ikke gidder å spille videre..

Javel, så blir balansen mellom bredde/elitefotball endret, til og med ganske drastisk. Men da er vi tilbake til verdivalget igjen, og hvordan vi skal få folk til å våkne opp fra ammetåka der man forventer stjernespillere uten å gjøre en damn shit.

Hvis Norge skal få frem flere talenter, er det ingen vei utenom enn å dyrke nettopp flere talenter. Verre er det ikke.

Ammetåka? Norge er viden kjent som verdens beste nasjon til å få fram enere. Med dine tanker hadde.eks Klæbo og Northug gitt seg med langrenn lenge før de rakk å bli gode. De hadde havnet på B-laget ditt som 8 åring og trolig lagt opp fordi ski ikke hadde vært moro lenger.

Haha, er du seriøs?

For det første; takk for at du understreker poenget mitt vedr ammetåke. Du er jo et klassisk eks på nettopp det. Ikke bare det, men du har jo også store utofrdringer hva kognitive ferdigheter angår.Why? Fordi du trekker inn en individuell vinteridrett i en debatt som handler om lagsporten fotball. Attpåtil lener du deg på det faktum at Norge er verdens beste skinasjon, og bruker det som argument for at vi er verdens beste nasjon til å få frem enere? No effin' shit, Einstein.

You can't make this shit up...gud bedre.

For å parafrasere deg; med dine tanker hadde alle brukt sko med borrelås.

Ser at Crazy Horse har forklart med sugerør og teskje, han er åpenbart mer tålmodig enn hva jeg er.

[mogandisu]

Det er selvfølgelig fullt mulig å se hvem som har et talent og ikke yngre enn 14 års alder.

Jeg har vært involvert i spillerutvikling og sett generasjoner med spillere fra 9/10/11 års alder (type 2000-2004 alderskullene) og det er nøyaktig de man tror som blir toppspillere. Braut Haaland kunne man selvfølgelig se var et talent tidlig, og derfor var han jo med på dette uoffisielle Fylingsdalen "landslaget" som reiste rundt i Europa og spilte mot utenlandske akademier.

Det eneste man ikke kan se er hvem som blir gode nok for f.eks OBOS og hvem som blir gode nok for Champions League. Men det er også fordi dette er vanskelig å spå selv når de er voksne, fordi spillere ikke slutter å utvikle seg i det de fyller 18 år.

Er mye voksing som foregår i den alderen. Så talenter kan også glippe ved for tidlig spesialisering. Men NFF mener vel 12 årsalderen markerer ett skille, med åpning for idrettslagene å melde på lag i nivåinndelt seriespill. Så i praksis går vel grensa for spesialisering der i norsk fotball.

Manuellterapeut Ole Langeland utdannet ved Norges idrettshøgskole skriver i Aftenposten 23.3 at" Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett"
Til tross for at kun 1 av 15000 barn ender opp som toppidrettsutøvere fortsetter fotballklubben å selektere i stadig yngre alder.
Forskning viser at selektering og spesialisering i ung alder fører til økt mistrivsel, høyere skadefrekvens, mer utbrenthet og større frafall.

Så man kan jo spørre seg om denne praksisen er der for barna eller de voksnes skyld?

Jeg mener de tallene som brukes der er feil. Det fødes rundt 50 000 barn hvert år i Norge. Rundt 50% av disse er gutter, altså 25 000. Hvis vi ser på et vilkårlig årskull, f.eks 1998, så er det 7 spillere som har A landskamper for Norge. Altså 7 av 25 000. Hvis man tar med alle som er utenlandsproffer er tallet enda høyere, og hvis man setter kriteriet for "toppidrettsutøver" som Eliteseriespiller eller bedre, så er tallet over 30.

Altså 30 av 25000. Og dette er kun fotball som idrett. Tallet er derfor mye høyere enn 1 av 15000.

I tillegg er det ingen motsetning i at fotball og trening skal være lystbetont, og at man har et element av differensiering som ivaretar både de som har talent og ikke. Jeg har personlig sett begge sider på nært hold.

Jeg har en lillebror som tidlig pekte seg ut som et stort talent, og endte med å oppsøke miljøer for å utvikle seg videre. Det å få åpnet en hel verden av trening, og å spille med andre barn som hadde lik teknikk og spilleforståelse var fantastisk gøy for han, mens det å spille med klassekameratene kunne være tidvis frustrerende. Han forble i sin breddeklubb, men fikk et tilleggstilbud via denne andre arenaen som var veldig viktig for hans glede og motivasjon.

Samtidig har jeg en annen lillebror, som ikke hadde noe tidlig talent i fotball. Han endte med å slutte med fotball i 3. klasse, fordi de gode spillerne på laget kun ville sentre til de andre gode på laget. Det endte opp med at enkelte spillere på laget fikk tilnærmet ingen ballkontakt i kampene, noe som selvfølgelig ikke er veldig gøy for dem. Hadde man vært åpen for å differensiere her, hadde min bror og andre i samme kategori kunnet kjenne på å mestre og bidra i laget med/mot andre på likere nivå, istedenfor å oppleve å være en kjegle og "i veien" for de bedre spillerne på laget.

Så jeg er ikke enig i at det er en absolutt motsetning i differensiering og at barn skal ha det gøy med fotball, så lenge det gjøres på riktig måte.

[Kaizen]

Sir James...Du overser her alle negative konsekvenser for de barna som er involvert i fotballen med et sånt regime og som får smake medaljens bakside. Du gidder ikke engang å sette seg inn i konsekvensene. Blir for mye Cumbaya for deg som du sier.
Fotballen skal være en plass for glede og trivsel for de barna som er med. Og ja 8-åringer er barn. Ikke en skitten plass hvor voksne fotballpsykopater kan få herje med barna som de vil.

[SirJames]

Sir James...Du overser her alle negative konsekvenser for de barna som er involvert i fotballen med et sånt regime og som får smake medaljens bakside. Du gidder ikke engang å sette seg inn i konsekvensene. Blir for mye Cumbaya for deg som du sier.
Fotballen skal være en plass for glede og trivsel for de barna som er med. Og ja 8-åringer er barn. Ikke en skitten plass hvor voksne fotballpsykopater kan få herje med barna som de vil.

Denne siste setningen sier det meste om hvilket nivå du ønsker å legge deg på.

Forøvrig har jeg kun satt søkelyset på hva som må gjøres hvis Norge vil bli en bedre fotballnasjon. Man kan ikke få i pose og sekk. Jeg kaller en spade for en spade, så får folk bli så krenket og sjokkert de bare ønsker, det ligger jo i tiden.

Jeg har lest mange innlegg på FD gjennom de to årene forumet har eksistert, og når det gjelder det første innlegget du besvarte meg med i natt, vil jeg si du havner på pallen i klassen mest irrelevant og lite smart. Så på en bisarr måte er du jo en ener der, noe jeg applauderer. Det ligger sikkert mange treningstimer bak, uten at det i seg selv er et pluss her..

Det er også ganske interessant at flere europeiske land har bygget opp gode landslag ene og alene fordi barna herjes av "voksne fotballpsykopater". Du burde sporenstreks varsle myndighetene i de aktuelle land, slik at vi kan få stoppet dette.

[Kaizen]

Norge bør satse på inkluderende prosjekt innenfor fotballen istedenfor fokus på ekskludering.

" Prosjektet Flest mulig, lengst mulig, best mulig"
viser for eksempel hvordan førti 6 åringer på Jæren begynner med fotball og følger hverandre i 10 år fram til 16 års alder.
Disse 6 åringene utviklet seg etter hvert til fem landslagsspillere, deriblant verdens beste spiss Braut Haaland. Ti spillere kom på kretslag og ikke en eneste sluttet med fotball på se neste 12 årene.
Det kaller jeg suksess. De har banket statistikkene sønder og sammen i dette prosjektet.
Det er sånn Norge bør vise verden hvordan man får frem fotballspillere I verdensklasse. Ikke ved å adoptere ordninger fra andre land med fokus på rovdrift, ekskludering og individualisme.
Fotball er et lagspill.

[GizmoDuck]

Det er selvfølgelig fullt mulig å se hvem som har et talent og ikke yngre enn 14 års alder.

Jeg har vært involvert i spillerutvikling og sett generasjoner med spillere fra 9/10/11 års alder (type 2000-2004 alderskullene) og det er nøyaktig de man tror som blir toppspillere. Braut Haaland kunne man selvfølgelig se var et talent tidlig, og derfor var han jo med på dette uoffisielle Fylingsdalen "landslaget" som reiste rundt i Europa og spilte mot utenlandske akademier.

Det eneste man ikke kan se er hvem som blir gode nok for f.eks OBOS og hvem som blir gode nok for Champions League. Men det er også fordi dette er vanskelig å spå selv når de er voksne, fordi spillere ikke slutter å utvikle seg i det de fyller 18 år.

Er mye voksing som foregår i den alderen. Så talenter kan også glippe ved for tidlig spesialisering. Men NFF mener vel 12 årsalderen markerer ett skille, med åpning for idrettslagene å melde på lag i nivåinndelt seriespill. Så i praksis går vel grensa for spesialisering der i norsk fotball.

Manuellterapeut Ole Langeland utdannet ved Norges idrettshøgskole skriver i Aftenposten 23.3 at" Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett"
Til tross for at kun 1 av 15000 barn ender opp som toppidrettsutøvere fortsetter fotballklubben å selektere i stadig yngre alder.
Forskning viser at selektering og spesialisering i ung alder fører til økt mistrivsel, høyere skadefrekvens, mer utbrenthet og større frafall.

Så man kan jo spørre seg om denne praksisen er der for barna eller de voksnes skyld?

Jeg mener de tallene som brukes der er feil. Det fødes rundt 50 000 barn hvert år i Norge. Rundt 50% av disse er gutter, altså 25 000. Hvis vi ser på et vilkårlig årskull, f.eks 1998, så er det 7 spillere som har A landskamper for Norge. Altså 7 av 25 000. Hvis man tar med alle som er utenlandsproffer er tallet enda høyere, og hvis man setter kriteriet for "toppidrettsutøver" som Eliteseriespiller eller bedre, så er tallet over 30.

Altså 30 av 25000. Og dette er kun fotball som idrett. Tallet er derfor mye høyere enn 1 av 15000.

I tillegg er det ingen motsetning i at fotball og trening skal være lystbetont, og at man har et element av differensiering som ivaretar både de som har talent og ikke. Jeg har personlig sett begge sider på nært hold.

Jeg har en lillebror som tidlig pekte seg ut som et stort talent, og endte med å oppsøke miljøer for å utvikle seg videre. Det å få åpnet en hel verden av trening, og å spille med andre barn som hadde lik teknikk og spilleforståelse var fantastisk gøy for han, mens det å spille med klassekameratene kunne være tidvis frustrerende. Han forble i sin breddeklubb, men fikk et tilleggstilbud via denne andre arenaen som var veldig viktig for hans glede og motivasjon.

Samtidig har jeg en annen lillebror, som ikke hadde noe tidlig talent i fotball. Han endte med å slutte med fotball i 3. klasse, fordi de gode spillerne på laget kun ville sentre til de andre gode på laget. Det endte opp med at enkelte spillere på laget fikk tilnærmet ingen ballkontakt i kampene, noe som selvfølgelig ikke er veldig gøy for dem. Hadde man vært åpen for å differensiere her, hadde min bror og andre i samme kategori kunnet kjenne på å mestre og bidra i laget med/mot andre på likere nivå, istedenfor å oppleve å være en kjegle og "i veien" for de bedre spillerne på laget.

Så jeg er ikke enig i at det er en absolutt motsetning i differensiering og at barn skal ha det gøy med fotball, så lenge det gjøres på riktig måte.

Problemet med differensiering er at det praktiseres på forskjellige måte i forskjellige klubber.

Jeg er lagleder for et G12-lag der det er store nivåforskjeller på spillerene. Vi har prøvd å ha 2 faste, jevnbyrdige lag, med resultatet at begge lagene tapte omtrent alle kampene. Vi har prøvd å differensiere, med resultat at det "beste" laget har spilt jevnt i sine kamper, mens det svakeste laget har tapt med mellom 15 og 20 mål hver gang. Til slutt har vi slått sammen begge lagene til ett lag, med resultat at vi har hatt alt for mange spillere på laget, og at mange derfor har fått lite spilletid, da det dessverre er slik at laget er veldig sårbart om en svak spiller blir byttet inn for en god spiller. Om vi skal ha sjans til å vinne noen kamper i det hele tatt, så må de beste på laget spille mest. Og hvis vi skal være ærlig, man spiller fotball for å vinne kampet, eller i hvertfall spille jevnt. Å tape med 20 mål er hverken utviklende eller positivt for noen

[Crazy Horse]

Er mye voksing som foregår i den alderen. Så talenter kan også glippe ved for tidlig spesialisering. Men NFF mener vel 12 årsalderen markerer ett skille, med åpning for idrettslagene å melde på lag i nivåinndelt seriespill. Så i praksis går vel grensa for spesialisering der i norsk fotball.

Manuellterapeut Ole Langeland utdannet ved Norges idrettshøgskole skriver i Aftenposten 23.3 at" Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett"
Til tross for at kun 1 av 15000 barn ender opp som toppidrettsutøvere fortsetter fotballklubben å selektere i stadig yngre alder.
Forskning viser at selektering og spesialisering i ung alder fører til økt mistrivsel, høyere skadefrekvens, mer utbrenthet og større frafall.

Så man kan jo spørre seg om denne praksisen er der for barna eller de voksnes skyld?

Jeg mener de tallene som brukes der er feil. Det fødes rundt 50 000 barn hvert år i Norge. Rundt 50% av disse er gutter, altså 25 000. Hvis vi ser på et vilkårlig årskull, f.eks 1998, så er det 7 spillere som har A landskamper for Norge. Altså 7 av 25 000. Hvis man tar med alle som er utenlandsproffer er tallet enda høyere, og hvis man setter kriteriet for "toppidrettsutøver" som Eliteseriespiller eller bedre, så er tallet over 30.

Altså 30 av 25000. Og dette er kun fotball som idrett. Tallet er derfor mye høyere enn 1 av 15000.

I tillegg er det ingen motsetning i at fotball og trening skal være lystbetont, og at man har et element av differensiering som ivaretar både de som har talent og ikke. Jeg har personlig sett begge sider på nært hold.

Jeg har en lillebror som tidlig pekte seg ut som et stort talent, og endte med å oppsøke miljøer for å utvikle seg videre. Det å få åpnet en hel verden av trening, og å spille med andre barn som hadde lik teknikk og spilleforståelse var fantastisk gøy for han, mens det å spille med klassekameratene kunne være tidvis frustrerende. Han forble i sin breddeklubb, men fikk et tilleggstilbud via denne andre arenaen som var veldig viktig for hans glede og motivasjon.

Samtidig har jeg en annen lillebror, som ikke hadde noe tidlig talent i fotball. Han endte med å slutte med fotball i 3. klasse, fordi de gode spillerne på laget kun ville sentre til de andre gode på laget. Det endte opp med at enkelte spillere på laget fikk tilnærmet ingen ballkontakt i kampene, noe som selvfølgelig ikke er veldig gøy for dem. Hadde man vært åpen for å differensiere her, hadde min bror og andre i samme kategori kunnet kjenne på å mestre og bidra i laget med/mot andre på likere nivå, istedenfor å oppleve å være en kjegle og "i veien" for de bedre spillerne på laget.

Så jeg er ikke enig i at det er en absolutt motsetning i differensiering og at barn skal ha det gøy med fotball, så lenge det gjøres på riktig måte.

Problemet med differensiering er at det praktiseres på forskjellige måte i forskjellige klubber.

Jeg er lagleder for et G12-lag der det er store nivåforskjeller på spillerene. Vi har prøvd å ha 2 faste, jevnbyrdige lag, med resultatet at begge lagene tapte omtrent alle kampene. Vi har prøvd å differensiere, med resultat at det "beste" laget har spilt jevnt i sine kamper, mens det svakeste laget har tapt med mellom 15 og 20 mål hver gang. Til slutt har vi slått sammen begge lagene til ett lag, med resultat at vi har hatt alt for mange spillere på laget, og at mange derfor har fått lite spilletid, da det dessverre er slik at laget er veldig sårbart om en svak spiller blir byttet inn for en god spiller. Om vi skal ha sjans til å vinne noen kamper i det hele tatt, så må de beste på laget spille mest. Og hvis vi skal være ærlig, man spiller fotball for å vinne kampet, eller i hvertfall spille jevnt. Å tape med 20 mål er hverken utviklende eller positivt for noen

Differensiering fra 7-8 års alderen er åpenbart best for å få frem talenter, da fotball er et lagspill hvor samhandling er ekstremt viktig. Jeg viser til mitt innlegg for noen dager siden. Problemet med A og B lag fra ung alder er bredden. Om B laget taper to-sifret forsvinner mestringsfølelsen og frafallet blir garantert enda større. Er det bra ? Selvfølgelig ikke.

Hva gjelder dette med bredde vs elite har jeg ingen fasit. Det er et vanskelig spørsmål. Noe annet er hvordan plukke ut «de beste». Ofte tas de beste driblerne med. Eller de som fra midtbanen kan stå å prikke inn skudd over kortvokste keepere, men er de best ? De bidrar jo ikke til lagspill. Det gjør gjerne de som må slå ballen til medspillere fordi de enten ikke er gode til å drible eller fordi de har fotballforståelse. Barn modnes veldig forskjellig fysisk og mentalt. Noen modnes også i forhold til fotballforståelse som unge, og min erfaring er at det er disse som når lengst. Kombinert med treningstalent og at de spiller løkkefotball/egentrening straks muligheten byr seg. Det siste er mye viktigere enn organisert fotball før de fyller 12 år. På løkka deler de lag etter ferdigheter og ikke alder. Derfor heler jeg mer og mer mot mixlag - gode og mindre gode, med noe treningsselektering - minst til barna er 12-13 år. For å unngå frafall, og tenke bredde.

[Big George]

Jeg tror trening med talentgruppa i fylket en gang i uka er løsningen fra 10 år alder og
dermed å bli i sin egen klubb til minst fylte 14- 15 år. At man også opererer med "gjeste-plasser"
som kan trene en gang eller to for eventuelt "opprykk" og fast plass i fylkets talentgruppe.
Da kan man spille på et breddelag med kompisene og hvis man er god nok trene en gang i uka
med de beste jevnaldrende i fylket.

[Champis]

Sir James...Du overser her alle negative konsekvenser for de barna som er involvert i fotballen med et sånt regime og som får smake medaljens bakside. Du gidder ikke engang å sette seg inn i konsekvensene. Blir for mye Cumbaya for deg som du sier.
Fotballen skal være en plass for glede og trivsel for de barna som er med. Og ja 8-åringer er barn. Ikke en skitten plass hvor voksne fotballpsykopater kan få herje med barna som de vil.

Hehe, det finnes ingen mellomting mellom de to ytterpunktene, nei….

[Champis]

Norge bør satse på inkluderende prosjekt innenfor fotballen istedenfor fokus på ekskludering.

" Prosjektet Flest mulig, lengst mulig, best mulig"
viser for eksempel hvordan førti 6 åringer på Jæren begynner med fotball og følger hverandre i 10 år fram til 16 års alder.
Disse 6 åringene utviklet seg etter hvert til fem landslagsspillere, deriblant verdens beste spiss Braut Haaland. Ti spillere kom på kretslag og ikke en eneste sluttet med fotball på se neste 12 årene.
Det kaller jeg suksess. De har banket statistikkene sønder og sammen i dette prosjektet.
Det er sånn Norge bør vise verden hvordan man får frem fotballspillere I verdensklasse. Ikke ved å adoptere ordninger fra andre land med fokus på rovdrift, ekskludering og individualisme.
Fotball er et lagspill.

Opplegget i Bryne er veldig likt det man gjør i de fleste toppklubber i Norge. Skjønner ikke problemet.

[Champis]

Jeg tror trening med talentgruppa i fylket en gang i uka er løsningen fra 10 år alder og
dermed å bli i sin egen klubb til minst fylte 14- 15 år. At man også opererer med "gjeste-plasser"
som kan trene en gang eller to for eventuelt "opprykk" og fast plass i fylkets talentgruppe.
Da kan man spille på et breddelag med kompisene og hvis man er god nok trene en gang i uka
med de beste jevnaldrende i fylket.

Dette er ikke nærheten av godt nok for de beste spillerne - ikke i nærheten! Skal man utvikle seg, så teller hver trening og hver kamp, og hverdagen er helt avgjørende. Da hjelper det fryktelig lite med noen økter her og der - attpåtil i grupper hvor man ikke har tydelige relasjoner, uten kontinuitet i trening/tilbakemeldinger/coaching. Hvis man ser på spillerutvikling mtp. å få fram så gode spillere som mulig, så vil dette i all framtid ligge milevis bak de fleste andre nasjoner, hvor man har et helhetlig, bra opplegg rundt seg fra tidlig alder av.

[Crazy Horse]

Jeg tror trening med talentgruppa i fylket en gang i uka er løsningen fra 10 år alder og
dermed å bli i sin egen klubb til minst fylte 14- 15 år. At man også opererer med "gjeste-plasser"
som kan trene en gang eller to for eventuelt "opprykk" og fast plass i fylkets talentgruppe.
Da kan man spille på et breddelag med kompisene og hvis man er god nok trene en gang i uka
med de beste jevnaldrende i fylket.

Dette er ikke nærheten av godt nok for de beste spillerne - ikke i nærheten! Skal man utvikle seg, så teller hver trening og hver kamp, og hverdagen er helt avgjørende. Da hjelper det fryktelig lite med noen økter her og der - attpåtil i grupper hvor man ikke har tydelige relasjoner, uten kontinuitet i trening/tilbakemeldinger/coaching. Hvis man ser på spillerutvikling mtp. å få fram så gode spillere som mulig, så vil dette i all framtid ligge milevis bak de fleste andre nasjoner, hvor man har et helhetlig, bra opplegg rundt seg fra tidlig alder av.

Hva mener du da er bra nok ? I Barcelona fra spillere er 7-8 år gammel har de kanskje 2000 gutter å velge mellom i en årgang. Tar man en gjennomsnittlig norsk by på 50000 innbyggere, er det kanskje 200 gutter i et kull som spiller fotball som 10-åringer. De fleste av disse spiller fotball i bydelslag tilknyttet egen skole. Det er ikke sammenlignbart med europeiske storbyer. Skal man få frem enere må de beste spille sammen, fordi fotball er et samhandlende lagspill. I tillegg gode trenere. Jeg har sett foreldretrenere som instruerer keepere på 10 års lag til å spille langt for å vinne. Øke muligheten for målsjanser, og redusere sjansene for mål mot. Evneveikt. Ballen skal trilles ut fra keeper. Problemet med a-lag for 10 eller 11 åringer er at de ikke fullt så gode taper, mister mestringsfølelsen og slutter. Jeg tror den perfekte tilnærming er selektering på trening, noe hospitering og mix matchlag. Det er det nærmeste jeg kommer å dyrke enere uten å miste bredden. Skal man nå langt i fotball må man uansett trene masse på egenhånd og på løkka. Der får de beste matchet seg. Den unge spilleren jeg kjenner godt til i Norge som har nådd desidert lengst var allsidig. Han drev med alpint/snowboard om vinteren. I tillegg spilte han fotball i gymsal og cageball med sin far og hans venner en til to ganger i uka fra han var 11-12 år, foruten løkke og trening med sitt eget lag. Disse cageballspillerne hadde alle spilt fotball på noenlunde høyt nivå, og de forstod fotball. Denne gutten lærte masse av dette i følge sin far, fordi han lærte seg å tilpasse seg høyere tempo og evnet å slå ballen kjapt fordi han ikke kunne drible voksne med større tempo og bedre fysikk. Det er mange veier til Rom, men man kan ikke glemme bredden fordi så få uansett når toppen.

[Champis]

Jeg tror trening med talentgruppa i fylket en gang i uka er løsningen fra 10 år alder og
dermed å bli i sin egen klubb til minst fylte 14- 15 år. At man også opererer med "gjeste-plasser"
som kan trene en gang eller to for eventuelt "opprykk" og fast plass i fylkets talentgruppe.
Da kan man spille på et breddelag med kompisene og hvis man er god nok trene en gang i uka
med de beste jevnaldrende i fylket.

Dette er ikke nærheten av godt nok for de beste spillerne - ikke i nærheten! Skal man utvikle seg, så teller hver trening og hver kamp, og hverdagen er helt avgjørende. Da hjelper det fryktelig lite med noen økter her og der - attpåtil i grupper hvor man ikke har tydelige relasjoner, uten kontinuitet i trening/tilbakemeldinger/coaching. Hvis man ser på spillerutvikling mtp. å få fram så gode spillere som mulig, så vil dette i all framtid ligge milevis bak de fleste andre nasjoner, hvor man har et helhetlig, bra opplegg rundt seg fra tidlig alder av.

Hva mener du da er bra nok ? I Barcelona fra spillere er 7-8 år gammel har de kanskje 2000 gutter å velge mellom i en årgang. Tar man en gjennomsnittlig norsk by på 50000 innbyggere, er det kanskje 200 gutter i et kull som spiller fotball som 10-åringer. De fleste av disse spiller fotball i bydelslag tilknyttet egen skole. Det er ikke sammenlignbart med europeiske storbyer. Skal man få frem enere må de beste spille sammen, fordi fotball er et samhandlende lagspill. I tillegg gode trenere. Jeg har sett foreldretrenere som instruerer keepere på 10 års lag til å spille langt for å vinne. Øke muligheten for målsjanser, og redusere sjansene for mål mot. Evneveikt. Ballen skal trilles ut fra keeper. Problemet med a-lag for 10 eller 11 åringer er at de ikke fullt så gode taper, mister mestringsfølelsen og slutter. Jeg tror den perfekte tilnærming er selektering på trening, noe hospitering og mix matchlag. Det er det nærmeste jeg kommer å dyrke enere uten å miste bredden. Skal man nå langt i fotball må man uansett trene masse på egenhånd og på løkka. Der får de beste matchet seg. Den unge spilleren jeg kjenner godt til i Norge som har nådd desidert lengst var allsidig. Han drev med alpint/snowboard om vinteren. I tillegg spilte han fotball i gymsal og cageball med sin far og hans venner en til to ganger i uka fra han var 11-12 år, foruten løkke og trening med sitt eget lag. Disse cageballspillerne hadde alle spilt fotball på noenlunde høyt nivå, og de forstod fotball. Denne gutten lærte masse av dette i følge sin far, fordi han lærte seg å tilpasse seg høyere tempo og evnet å slå ballen kjapt fordi han ikke kunne drible voksne med større tempo og bedre fysikk. Det er mange veier til Rom, men man kan ikke glemme bredden fordi så få uansett når toppen.

De med de beste forutsetningene og som har virkelig lyst til å bli gode bør sentraliseres mest mulig så tidlig som det er mulig mtp. logistikk. Det er fullt mulig å gjøre i mye større grad enn det gjøres i Norge i dag.

Når det gjelder forståelse for spillet og det kyniske aspektet, så skal man være klar over at dette er mye mer ekstremt i utlandet enn i Norge. I Norge har det etter hvert blitt en kultur for at alle lagene "skal" gjøre bestemte ting, fordi man har bestemt seg for at dette gir best utvikling. Press-soner, sette i gang bakfra 100 av 100 ganger etc. Jeg har mye mer tro på at man må lære spillerne å være pragmatiske til situasjonen - fotball er spill og motspill. Motstanderne har derfor en del å si for hvilke valg man tar - og valg er det viktigste fotballspillere lærer seg. Jeg har sett eliteturneringer i 10-11 års-alderen i bl.a. Tyskland, Spania og Italia, og der er det mer vanlig at keeperne kaster eller sparker ut lengre utspill fordi motstanderen presser så høyt at det er ekstremt vanskelig å sette i gang kort uten å miste ballen. Når man da kaster over presset noen ganger, så kan det hende motstanderen tilpasser seg dette mer, og så blir det plutselig mulig å sette i gang kort. Disse valgene må spillere lære seg ved å lese situasjonene som oppstår på banen.

[SirJames]

Debatt om dette på Dax18 i dag.