Skrekkfilmer

[Frank.N.Steen]

33. Grizzly (1976) av William Girdler

"Bears don't eat people!"

Akkurat i det turistsesongen er i ferd med å avta, og alt er tilsynelatende fred og ro, så starter plutselig en mannevond kjempebjørn, å legge igjen utallige blodige lik, overalt i skog og mark. Dette medfører til at parkens voktere må sette i gang en desperat jakt på det blodtørstige beistet, før flere blir tatt av dage, samt forsøke å unngå at det tiltrekker seg en mindre hær av skyteglade amatørjegere.

Ikke lenge etter kjempesuksessen med Jaws (1975), så skulle det jo flomme over et sulteforet marked for fans av creature feature og animals attack type monsterfilmer, der naturen slår tilbake mot menneskene, og ja, Grizzly ble vel i sin tid omtalt som "Jaws with paws" eller "Jaws on land", og joda, Grizzly er jo i grunn haisommer satt til en svær naturpark, og der en morderisk kjempebjørn (visstnok over 4,5 meter høy) i følge en av jegerne, slakter i vei og lager de totale kaos, til stor frustrasjon for en grådig pengemann, som er mer opptatt av dårlig publisitet, enn sikkerheten til sine medmennesker.

Christopher George spiller hovedrollen, som skogens vokter, der innser tidlig ut, at noe ustoppelig er på ferde, og henter inn eksperthjelp, og i likhet med Jaws, får vi en likandes trio med tøffinger, der prøver å overliste sin smidige men monstrøse motstander.
I mellomtiden får en se ulike og ganske så nasty drapsscener, der selv ikke små barn blir spart (usikker på om ungen døde av skadene, men ja, overraskende brutal scene) og nei, til å være en b-film, synes jeg William Girdler har fått mye ut av budsjettet og talentet han jobbet i hop med.

Dette med dyr og natur som slår tilbake mot menneskelig grådighet, ville jo gjentas året etter, i Day of the Animals, også der spiller Christopher George en lignende hovedrolle, mens Leslie Nielsen er en real drittsekk, og en tøff en, der går på nevene løs i en dødsduell mot en kjempebjørn.

Filmen tar litt vel av mot slutten, der kulene bare virker å prelle av på bamsefar, og dermed må tyngre skyts til, og hva gjør helten så? Joda, han drar like greit frem en bazooka og selv da, er man i tvil om det er nok til å stoppe skurken, men moro blir det nå ut av alt sammen.

Filmens mer eventyraktige musikk, er også et høydepunkt, i hop med de mange flotte naturscenene, så alt i alt, en slettes ikke fæl film, hvert fall om en morderisk kjempebjørn, og ingen forandring på tidligere ratings:

6/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 11:

34. Frankenstein Unbound (1990) av Roger Corman

Hatt liggende på vent, ei god stund, men tenkte å gi den ei sjanse i natt, og tja, åpnet overraskende bra, med en forsker fra fortiden, som plutselig via ei tidslomme, havner tilbake i Sveits og 1800-tallet, der ingen ringere en Baron Von Frankenstein og hans notoriske skapning herjer i landskapet.

Til å være ei Corman produksjon, var det imponerende med kjentfolk som går igjen her, der John Hurt, Raul Julia, Bridget Fonda, Jason Patric og Michael Hutchence er blant de som bidrar her, og selv om ting faller av litt mot tampen, så var dette en slettes ikke fæl Frankenstein film, faktisk en jeg vil si ga meg utbytte, enn den fæle og mye mer påkosta Hollywood satsingen, 4 år senere.

5,5/10

35. The Godsend (1980) av Gabrielle Beaumont

En barnefamilie får plutselig besøk av ei høygravid mystisk kvinne (datteren til Donald Pleasence), og når ungen hennes er født, forsvinner mor sporløst, alt mens familien sitter igjen med babyen hennes. Deretter og ut, starter en rekke mystiske og tragiske dødsfall å hende med de eldre barna, og snart innser far, at deres nyeste medlem, kan stå bakom alt sammen.

En av utallige Omen/Devil's Child type skrekk-thrillere, og nei, blir aldri verken guffen eller særlig spennende, og sett før, ingen bedring denne gang heller, så blir kun med en:

4/10

[Frank.N.Steen]

36. The Wasp Woman (1959) av Roger Corman

Når det kommer frem for lyset at en noe eksentrisk forsker, kan ha funnet nøkkelen til evig ungdom, lar firmaets kvinnelige leder seg overtale, da til å bli prøvekanin.

Lenge hatt lyst til å se, men innså vel tidlig ut, at denne Corman filmen aldri helt maktet å havne blant hans bedre kult-perler, tross noen slettes ikke gærne scener. Ser også at ei remake (som med så mange andre av mannens 50, 60 og 70-talls produksjoner) fra 90-tallet eksisterer, så mulig en får sjekke ut den omsider.

5/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 12:

37. Scanners II: The New Order (1991) av Christian Duguay

Aldri i nærheten av å matche originalen, da det spilles litt for mye på bruk av spesial effekter, gørr og Scanner-dueller, mens handling og karakterer kommer nok mest i bakgrunn av den slags underholdning. Men dersom en ønsket mer av det, og mindre prating, så er kanskje oppfølgerne mer givende.
Uansett, i denne filmen blir det vel tidlig ut hintet om filmseriens retning mot de senere spin-offene Scanner Cop, der en ung mann med "migrene" blir overtalt til å hjelpe ut politiet, og vel, skulle nesten ønske filmen gikk litt mer i den retningen, for den faller liksom aldri helt til rette, og blir mest som ved tidligere besøk, ei halvveis gjennomført fortsettelse, som aldri makter å matche sin forgjenger.

Det mest tydelige kommer nok frem i mangelen på en skikkelig bad guy, selv om det prøves, er ingen av dem noen Michael Ironside.
Hovedkarakteren er litt mer likandes enn den man støtte på i førstefilmen, men synes drepinga etter hvert blir litt vel "random", og ja, mulig kun for å fylle igjen der handlingen ikke strekker til, og her får vi ikke en, men flere stykk hodeeksplosjoner, eller noe som blir blåst i fillebiter.

Får også litt RoboCop vibber av filmens stemning, actionscener og ikke minst innledningen med tittelen ovenfor en rekke høyreiste bygninger på nattetid.

Ingen bedring siden sist, men ei helt okei fortsettelse, og ender så med:

5,5/10

[Jompa]

Vil bare si at dette er fornøyelig lesing! Keep it up!

[Frank.N.Steen]

Vil bare si at dette er fornøyelig lesing! Keep it up!

Jo takk, skulle bare ønske for ens egen del, at det kunne ha blitt noe mer fornøyelig filmkikking, selv om en har kun seg selv å klandre, for ikke å ha planlagt litt bedre i forkant. Likevel, har begynt å legge til rette, ei mindre bunke med favorittfilm, som en vil forsøke å dra frem, litt utover, for er jo enda ikke halvveis ut, så burde være nok av tid til å få inkludert noen personlige godbiter.

[Frank.N.Steen]

38. A Bucket of Blood (1995) av Michael McDonald

Ei meget tam og irriterende oppdatert nittitalls grunge-versjon av den mørke 50-talls kultkomedien til Roger Corman.
Her får man servert ei livløs og usympatisk Anthony Michael Hall, der lager "kunst" ut av døde skapninger, og ja, originalen med Dick Miller var vittig, sjarmerende og tidvis meget morsom, alt mens denne 1995 utgaven (også omtalt som The Death Artist), er alt annet.
Så nei, ei helt unødvendig nyutgave, der kaster bort mye talent, og ikke minst, min egen tid på å se noe så lite givende:

3/10

[Frank.N.Steen]

39. Scanners III: The Takeover (1991) av Christopher Duguay

Et søskenpar der har vokst opp i trygge forhold, blir grunnet et uhell separert, og 2 år senere har søster plutselig blitt meget stormannsgal og ond, som følge av et nytt "vidunder" medikament som hennes far står bakom. Men i stedet for å lindre smertene, som Scanner-barna ofte må leve med, bidrar medisinen i å forandre deres personlighet, da med meget drastiske resultater.

Tredje runden med Scanners går amok, og denne føles i større perioder ut som noe Cannon Films kunne ha stått bakom, for langt mer cheesy og over-the-top enn forgjengerne, både i karakterer, scener og stemning. Dessverre lider filmen av to meget svake hovedrolleinnehavere, og filmserien fortsetter å tråle bakover, i det å komme opp med skurker som kan "matche" Michael Ironside, og det skjer heller ikke denne gang.

Likevel, vi får flust med latterlige scener, med Scannerdueller under vanns, flust av ting som eksploderer, inkludert menneskefingre, bæsjenødne duer og selvsagt et og annet menneskehode, men ja, den klart svakeste i trilogien, men en viss underholdningsverdi blir det jo ut av alt sammen.

4,5/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 13:

40. The Rats (2002) av John Lafia

Typisk "sett og glemt" type b-film, men skal jo være ærlig at det var ikke horder av mannevonde rotter i New York by, som fristet, men vissheten om at flotte Mädchen Amick hadde hovedrollen, og joda, filmen følger denne type nature-attacks/disaster film, ganske så tett, og i perioder lå den an til en litt sterkere rating, men falt litt sammen i siste akten.

Av sinte og fæle rotteskrekkfilmer, er den nok ikke på høyde i underholdningsverdien, som Food of Gods filmene, men holdt meg nå hvert fall noenlunde våken i de sene nattetimer, og blir så med en veldig snill:

4/10

[Frank.N.Steen]

41. The Beast of Yucca Flats (1961) av Coleman Francis

Også kjent som Atomic Monster, der denne visstnok ukutta og forlengende versjonen, innehar noen nakenscener helt i begynnelsen.
Men for min del, ble den sett, ene og alene grunnet den svenske wrestling stjernen Tor Johnson, og hans bidrag i Ed Woods kult-kalkuner.
Dessverre var dette rimelig dølle saker, masse mørke og grumsete scener, ser knapt hva som skjer, med en hele tiden pågående fortellerstemme som babler i vei om:

"Flag on the moon", "Progress", "KILLED JUST FOR THE KILLING!", "Sodapops for the thirsty pigs!"

og sikkert en haug med annet uinteressant vås, men antageligvis slengt på, da for å overdramatisere alt det fint lite "dramatiske" som skjer utover i "handlingen".

Kanskje ikke tidenes verste film materiale, men dæven så kjedelig det var, tross røflig underkant av 55 minutter med spilletid.
Mesteparten er random karakterer i hop med stjerna Tor Johnson, bare vandrer mest rundt i totale mørket, og hvor sistnevnte er iført ei hvit t-skjorte og en trestokk, mulig så vi kan se ham bedre, uten at det burde ha så mye til forskjell, mannen er jo enorm i størrelse, kontra sine med "skuespillere", så skal vel litt til å overse han. Han får jo levert noen "linjer" her og der:

"WHAAAAAAH-AAAAAAAAH" og noe "intens" småjogging eller mer små rask gange, viftende med en stokk, etter noen i mørket (denne scenen var så "bra" at den blir gjentatt mye senere ut), før han slipper ut et skikkelig primabrøl, og raser mot skyene, og ja, det nærmeste en faktisk kommer litt skikkelig lidenskap, da i en ellers fint lite lidenskapelig affære.

Alt i alt, en sånn type film der virker å ha blitt gjort unna på et par timer, da med et budsjett innafor en cola, hamburger og kanskje en kinobillett, og da er man i overkant snill med omtalen.
Regner med at det ble lagd flere tusentalls slike superbillige sci-fi/horror produksjoner uti ørkenen, da med et ørlite håp om å bli de neste Ed Wood Jr. kult-navna, men der sistnevnte i det minste greide å inneha sjarm, humor og et visst talent for filmskapning, så blir The Beast of Yucca Flats bare et eneste langt søvndyssende gjesp, og "glad" man så den tidligere på dagen, enn utover kvelden, da ville jeg vært i koma, etter et par minutter ut.

Nei, veldig frista til å rase litt fra meg og slippe ut huleboeren etter en slik bedriten opplevelse, men ja, Tor skuffer ikke, og filmens elendige bildekvalitet gjør at det nesten kunne vært unnskyldt som "found footage" type underholdning, men liten tro på at noe slikt var i tankene under innspillingen.

2/10

[Frank.N.Steen]

42. The Devil’s Gift (1984) av Kenneth J. Berton

I det mor kjøper inn ei "søt" liten leketøysapekatt figur til sin sønns bursdag, starter en rekke bisarre og skremmende hendelser å skje innafor husets vegger.

En lite imponerende overnaturlig skrekk-thriller, der en leketøysfigur handlet inn på ei bruktbutikk, som attpåtil er besatt av en demon, plutselig forårsaker en rekke uhell, og tja, klisjeene ankommer på rekke og rad, samt hvor mange ganger kan hovedkarakteren oppleve fæle drømmer, og i det man tror at nå er han våken, så kommer enda ei drøm, og nei, også ufattelig mye gratis reklame for Lucas og Spielberg, via E.T. postere, t-skjorter og ikke minst Star Wars leketøy, men klart, slikt var vel meget in på den tiden filmen ble spilt inn.

Blir aldri særlig "skummel" eller underholdende, og nei, denne kunne en godt vært foruten.

4/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 14:

43. Vampire Journals (1997) av Ted Nicolaou

Visstnok ei spin-off av de foregående Subspecies filmene til samme regissør, men denne fremstår veldig svekket av ganske så kjedelige og forglemmelige hovedkarakterer, ingen skurk ala Anders Hove som Radu, og for mye innendørsscener, så den fine stemningen fra nevnte filmserie, uteblir.
Alt i alt, tvilsomt ei så fæl opplevelse som ratingen min tilsier, men denne likte jeg ikke i 2012, og 10 år senere er det ingen forskjell.

Plusset er jo noen flotte vampyrbabes, litt hyggelig "random" pupper som ankommer, og spilletiden var heldigvis ikke for lang, men nei, blir nok aldri noen fan av denne:

3,5/10

[Frank.N.Steen]

44. Chopping Mall (1986) av Jim Wynorski

"Have a nice day!"

Ei gruppe feststemte ungdommer, bestemmer seg for å gjøre om arbeidsplassen sin på et stort kjøpesenter, til deres personlige nattklubb like før stengetid. Men dessverre så skal det vise seg at de ikke er alene om å okkupere det enorme bygget, i de sene nattetimer. Og snart får de uønsket selskap av senterets 3 splitter nyansatte mekaniske vaktbikkjer.

Gjensyn med denne artige og sjarmerende Corman b-filmen, der innehar alt en kan ønske seg av utmerket fredagsunderholdning.
Tempoet raser av sted (knappe 77 minutter spilletid) og i motsetning av mange av datidens slashere, så er det jo ekstra hyggelig at

► Show Spoiler

de to mest likandes karakterene overlever

og det hjelper godt på, at en av dem tilfeldigvis er flotte Kelli Maroney, som sjeldent fikk såpass dominerende roller men visstnok et sleazy forsøk av regissør Wynorski i å få skaffa seg en date med dama, og virket som det funket, for de ble et par, og Maroney dukket jo opp i flere Wynorski utgivelser utover 80-tallet, men få like velspilte og sjarmerende som i Chopping Mall.

Selve tittelen var visst opprinnelig ment å være Killbots, og mulig Chopping Mall var litt mer catchy og iøynefallende, men er i grunn ikke så mye "chopping", mer laserstråler og latterlige roboter som ødelegger dagen for typer som den alltids uheldige karakterskuespilleren og Corman favoritten Dick Miller.

Hjelper godt på at så og si hele filmen, foregår innafor veggene til en av de mer ikoniske 80 og 90-talls kjøpesentrene (The Galleria aka Sherman Oaks) hvor Commando (1985), Valley Girl (1983), Fast Times at Ridgemont High (1982), T2 (1991) og Clueless (1995) også hadde flere scener involvert, og står lett igjen som en av de mest underholdende kjøpesenter/butikk skrekkfilmene fra det tiåret.

Foruten Kelli Maroney, får man jo også to andre sexy og barmfagre 80-talls scream queen-babes, da i Barbara Crampton og Suzee Slater, som ikke har noe i mot å "miste klærne".

Av de filmene man har sett fra Wynorski er nok denne blant de beste og soleklart ens favoritt, for den har så absolutt gjensynsfaktoren, feel-good stemningen og såpass med komiske scener og nei, flotte damer, så en er nok litt ekstra gavmild i hvordan man rater den, men alltids likt godt, og ingen forandring siden tidligere besøk:

7/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 15:

45. The Kindred (1987) av Stephen Carpenter og Jeffrey Obrow

Denne har en hatt liggende på vent, siden i våres, og dessverre ble det mest ei slimete og meget irriterende affære, for lite av Rod Steiger som sinnssvak forsker, og altfor mye lite interessante karakterer og tentakler som angriper i tide og utide.
Kjente at motivasjonen falt rett i gulvet, og ble kun sett, for å bli ferdig og komme seg videre.

4/10

46. Funeral Home (1980) av William Fruet

Enda ei nedtur, fullt av irriterende klisjeer, døll og saktegående tempo, nei, skjønte få minutter ut hvor det ville gå, og filmens "sjokkerende" avslutning, var selvsagt ingen overraskelse. Huff, en meget frustrerende filmkveld, og nok en gang var en halvveis i søvne, tidlig ut.

3,5/10


47. Hollywood Chainsaw Hookers (1988) av Fred Olen Ray

En privatdetektiv blir hyra inn for å spore opp ei bortkommen kvinne, men ender i stedet opp med å bli litt for nært involvert i en hemmelig motorsagkult.

Gjensyn med en meget trashy (den tyske mediabook DVDen man eier, har den inkludert i en kult-filmutgave med det passende navnet "Trash collection") og langt mer givende i natt, kanskje også grunnet at man fikk to så ufattelig lite "underholdende" filmer i forkant, og hjalp godt på å bedre humør og stemning, med deilige og lettkledde babes ala Michelle Bauer og Linnea Quigley, der hakker løs på hverandre, med svære motorsagblader, og midt opp i alt, lusker Leatherhead (Gunnar Hansen) i bakgrunnen, da som lederen av en mystisk kultgruppe, hvor morderiske prostituerte, lurer sine mannlige kunder til en good time, kun for å bli ofret til motorsaggudene.

Selvsagt ingen stor film, men i motsetning til så altfor mange av Olen Rays søppelfilmer, har den såpass med deilige babes, latterlige scener og dialog, pluss at spilletiden og tempoet går unna i all hast, så nei, et ørlite hakk oppover siden sist, og blir så med en:

5/10

[Frank.N.Steen]

48. Demons (1985) av Lamberto Bava

"What the hell happened to Rosemary?"

Ei gruppe med "heldige" filmelskere, blir gitt en spesiell mulighet til å få seg en gratis tur innom et nylig renovert kinolokale.
Dessverre skal det vise seg at denne anledningen blir langt mer kostbar enn hva de besøkende kunne forestilt seg.
For i det en av kinogjengerne greier å kutte seg på en utstilt sølvmaske, skal det snart bli opptakten til en uforglemmelig kveld i kinomørket, hvor det totale vanvidd, vil lett overgå alt filmverdenen noen gang kunne drømt om å ha diktet opp.

Fikk i går lyst på ei real party-skrekkfilm av det villere slaget. Og hva er vel ikke bedre da, enn å dra frem noe letthjerta og latterlig "skru-av-topplokket" de neste 85-90 minuttene, og len deg tilbake med litt utmerket 80-talls italiensk b-film sleaze av den beste sorten?
For Demons eller Dèmoni må jo være noe av det aller mest artige som kom ut av de såkalte Demon/zombie type filmene på 80-tallet, og kanskje ikke så rart, når en ser hvem som står bakom alt sammen, i Lamberto Bava og Dario Argento.

Selve konseptet med en gruppe ulike mennesker fanget inn i et lokale eller bygning, har alltid vært fascinerende og om det gjøres riktig bra, kan det bli en fantastisk underholdning ut av alt sammen. Demons skuffer ikke her, og ideen om å sette det hele inn i kinomørket, hvor man får så ufattelig mye latterlige og ville scener, det gjør at en aldri kjeder seg, og skulle virkelig ønsket at en kunne fått oppleve å se hele filmen i en kinosal.

Sett før, mange ganger, og skuffes aldri, der det pakkes på med tonnevis av gørr, blod og nasty effekter og skapninger, herlig og hysterisk "dårlig" dubbing, uforglemmelige replikker og selvsagt en legendarisk innsats av Bobby Rhodes som Tony the Pimp, en fyr som viser seg tidlig ut å være en handlekraftig kar, der ikke er redd for å skitne til henda sine, eller andres for den saks skyld.

Musikken er også typisk for sin tid, hvert fall for italienske skrekkproduksjoner, da med brautende heavy metal i ene øyeblikket, så er det rett over i massiv synthmusikk, før vi får Billy Idol og hans White Wedding, eller random scener med punkere kjørende rundt i Berlin by, som snorter coke fra ei Coca Cola boks, alt med Go West på full guffe, og så er det rett tilbake igjen, med ny dose heavy metal.

Er det noe å utsette på, må det være at Tony the Pimp skulle jo fått henge med, mye lenger. Alt han sier og gjør er komedie gull, og ler så jeg nesten faller ut av sofaen når han leder an følget til rommet hvor filmfremviseren er, og deretter brøyter seg gjennom døra, kun for å oppdage at det er enda en dør på andre siden:

"SHIIIT!, another door!" og deretter "SMASH EVERYTHING! TRASH EVERYTHING!"

Heldigvis ble denne karakteren såpass populær, at han returnerte som Hank the gym instructor i Demons 2 (1986), der er på langt nær like artig som forgjengeren, og virker i grunn mest forhastet, selv om også her blir en gruppe mennesker fanget i en større bygning, da ei høyblokk, men skulle heller ønsket at Demons 2, fortsatte der førstefilmen sluttet.

Så nei, en heftig og uforglemmelig opplevelse i kinomørket, med besatte og blodtørstige demoner, latterlige karakterer, motorsykkel fighter med katana sverd og angående cheesy dubbing, så dukker jaggu meg han blonde lille gutten med jentestemmen opp, også her. Hakke peiling på navnet til skuespilleren, men ble tydeligvis flittig brukt i alt av italiensk film på første halvdel av 80-tallet, og heldigvis kun en ørliten rolle her.

Alt i alt, en film som var akkurat hva jeg trengte i går kveld, og skuffer meg aldri på latterfronten:

7,5/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 16:

49. Squirm (1976) av Jeff Lieberman

"They bite!"

Grunnet et skikkelig uvær kvelden i forkant, blir en rekke høyspentmaster slått overende og påfører naturens kravlende og slimete skapninger under bakken, et realt kick. For plutselig blir det liv og spetakkel i den ellers rolige småbygda, når menneske etende meit marker, angriper i horder.

Enda ei naturen slår tilbake type 70-talls b-film skrekk, og ingen slemme grizzlybjørn eller kjemperotter, men noe mye mindre og sintere, i meit marker som sluker alt de kommer over.
Selvsagt aldri "skummelt", men komisk er det nå, når folk vasser rundt i bevegende spagetti og uler og bærer seg, selv om enkelte av de mer nærgående angrepene er faktisk utført ganske så bra, så ja, masser av cheese, mens hovedkarakterene er faktisk ikke så gærne, likte spesielt godt hun rødhåra jenta, og så har man jo de stereotypiske klisjeene om enkle bondetamper og mer skolerte byfolk, den kjipe drittsekk Sheriffen og ja, lista går videre.

På ingen måte Libermans beste, men av denne type underholdning, så fikk jeg mye igjen og blir så med en:

6,5/10

50. Camp Fear (1991) av Thomas Edward Keith

Huff, her ble det total nedtur, og ei lei påminnelse om hvor langt ned slasher genren og ikke minst b-film skrekk hadde falt, og bare fortsatte å falle.
For med en tittel som Camp Fear, Betsy Russell og ja, slikt var mer enn nok til å overtale meg til å gyve løs på denne, i et ørlite håp om kanskje ei lignende cheesy men underholdende opplevelse ala Cheerleader Camp (1988), men dæven, det ble en real skuffelse, tidlig ut.

Her har "kreativiteten" blomstret, og som med så ufattelig mange lignende b-film skrekkutgivelser, blir det bare dynga på med deilige og lettkledde babes (klager ikke på det) men alt av "handling" og "originalitet", det virket å ha blitt skrinlagt, og i stedet er trolig mesteparten av budsjettet kastet bort på å vise frem flust med pupper og rumper, i løpet av de første minuttene, og hadde jeg vært litt smart, hadde en selvsagt skrudd av etter 5 minutter, men dessverre, en endte med å kaste bort resten av natta på å lide seg gjennom det som må være noe av det mest langsomme og kjedelige av såkalt "skrekkfilm", på veldig lenge.

Selv med en gjeng overkåte bikere, et gammalt dophue, et sjøhyre, en skalla kjempe, morderiske druider og en eller annen random indianer i bakgrunnen, samt så mye deilige og lettkledde babes, makter altså regissøren å likevel komme med noe så ufattelig lite givende og "underholdende", og nei, 1/10 er det ikke, men faen heller, dette var kjipe saker, og måtte helt på tampen gi opp, og skippe meg fremover, hvis ikke hadde jeg sovna, som sikkert ville vært til det beste.

Etter dette, prøvde jeg meg på en film til, men den elendige følelsen fra forrige, la en øyeblikkelig demper på alt, og kollapsa i senga og nei, blir så med en:

2/10

[Frank.N.Steen]

51. An American Werewolf in Paris (1997) av Anthony Waller

"Great. Come to Paris and check out les drains."

Tre amerikanske våghalser, på konstant utkikk etter nye eventyr i Europa, setter fokus på Paris by som deres neste mål.
Men under et av gjengens mest utfordrende stunt, havner de plutselig midt oppi ei personlig og mørk tragedie, der skal snart lede dem inn i noe langt mer intenst og spennende, enn hva de noen gang kunne ha forestilt seg.

Omtalt som ei slags "oppfølger" til 1981 klassikeren An American Werewolf in London, og tja, remake er vel mer riktig, da mye av de samme forsøkene på humor, scener og lignende går igjen, selv om denne sen 90-talls filmen, definitivt drar slapstick og humor strikken, noe lenger enn originalen.
Selv har jeg aldri hatt noe i mot 1997 filmen, mye grunnet at man så den før 1981 utgaven, og er noe med hvor 90-talls aktig (på en feel-good måte) An American Werewolf in Paris virkelig er, fra musikk, klær, språkbruk og nei, i perioder mer ei roadtrip teen sex komedie, enn skrekk, og plutselig ankommer varulv-skinheads ei smellvakker Julie Delpy, som nok en gang viser frem godsakene sine, og nei, hva er det å mislike?

Klart, en kommer ikke utenom det rimelige dølle CGI effektene, og fikk litt "hakeslepp" når omsider fikk sett forgjengeren, og innså at ja, CGI var noe som sjeldent eller aldri har kommet særlig godt ut, i forbindelse med varulvskrekk, særlig under transformasjon delen, eller selve beistet i sin helhet, og vel, det kunne sikkert ha gått mye verre, men her ville nok "less is more" hjulpet godt på.

Ingen forandring i hvordan en oppfatter filmen, den går kjapt unna, Julie Delpy må være noe av de vakreste fransk film har kommet opp med fra 90-tallet, og nei, koste meg og lo av flere av de idiotiske scenene, og ender så med ei velfortjent rating av:

6,5/10

52. Fatal Games (1984) av Michael Elliot

Og så starter nedturen, nok en gang etter ei heller positiv innledning, for Fatal Games er jo i grunn Graduation Day (1981) med slasher-idrett som tema, og selv om Fatal Games maktet å forandre noe på den biten, så får man stadig en haug med irriterende douchebags, man bryr seg fint lite om, og heldigvis blir de skrevet ut, permanent, en etter en, utover i "handlingen". Dessverre er det utrolig kjedelig og saktegående tempo på alt sammen, og tross mye fine og veldreide damer, som "mister klærne", sleit jeg med å holde meg interessert, og nei, dæven det ble lagd mye skitfilm innen 80-talls slasher-genren, og denne er dessverre blant de sikkert tusentalls av "klassikerne" man kunne fint vært foruten.

3/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 17:

53. Rush Week (1989) av Bob Bralver

Og der fikk man mer enn nok, for greit, 1 kunne jeg takla, men 2 stykk møkkafilmer, attpåtil gørrkjedelige, der gikk grensa, og orket ikke å gyve løs på en film til, så huff, så mye skit, og på en og samme gang, det går utover humør og viljestyrke.
Nok ei runde med generisk skit-slasher, fra en tid den genren utrolig nok stadig pumpet ut kloakk på alle fronter, og her får vi den vanlige gjengen med usympatiske drittsekker, som dessverre henger med altfor lenge, og joda, en del fine damer og svære pupper på display, men prisen er kjip, for med får man altså som nevnt, jæskla mye med irriterende "klovner" som drar det hele, langt ned i søla.
Mysteriet om hvem som er morderen er heller ikke særlig av interesse eller spennende, så alt en satt igjen med var pupper, og et par halvveis okei drapsscener, og kikke intenst på hvor mye tid det var igjen, før lidelsen tok slutt.

Mer rølpe teen-sex komedie, enn skrekkfilm, og synes en annen sen 80-tidlig 90-talls film med et lignende plot, takla det mye bedre, og den het Pledge Night, men var faktisk underholdende og overraskende artig til å være ei så lavbudsjetts slasher.

3,5/10

[Frank.N.Steen]

54. Tremors (1990) av Ron Underwood

"Run for it? Running's not a plan! Running's what you do, once a plan fails!"

To barske cowboyer (Fred Ward og Kevin Bacon) alltids på utkikk etter noe fast og lønnsomt arbeid, får noe langt mer enn hva de ønsker seg, i det gutta havner midt opp i et vaskeekte mareritt, med menneske etende kjempe ormer, der søker byttet sitt gjennom lyd og vibrasjoner i bakken, og nå beror alt seg på hvem som kan overliste hvem, i et helsikes slag om overlevelse.

Gjensyn med en av de mest kjente monsterfilmene fra 90-tallet, og hvor den norske oversettelsen faktisk ikke gjør skamme på originalen, og Marksommer er tøffere og mer minneverdig enn Tremors.
Uansett, denne og oppfølgeren gikk jo vanvittig mye på norske tv utover sommernettene på sen 90 og tidlig 00-tallet, og mulig en vil begi seg ut på noen av de mange fortsettelsene. Har jo også fra tidligere av, sett gjennom tv-serien som ble vel utgitt på 00-tallet, men stoppet etter kun en sesong.
Ble heller ikke noe av Kevin Bacons håp om å få filmserien tilbake til tv-formatet, enn så lenge.

Uansett, monsterskapningene ser fortsatt ufattelig tøffe ut, og lukter sikkert like jævlig som hva en får beskrevet, mens mye heftige one-liners og herlig kjemi mellom hovedkarakterene, selv om dessverre Bacon ikke ville medvirke i de senere, men Ward dukket nå opp i rett på video oppfølgeren, et par år senere.

Følte for ei real feel-good film i går kveld, og selv om en var litt påvirka av en kjip smell under trening og smertestillende, gikk det nok litt utover filmens handling, for den er jo i grunn en som burde bikke et halvt hakk oppover, men kom ikke lenger enn maks:

6,5/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 18:

55. The Relic (1997) av Peter Hyams

Impulsivt valg, helt på tampen av kvelden, og et man startet å angre seg for, jo lenger ut man kom. For snakk om nedtur, der tidligere sette monsterfilm var full av sjarm, liv og elleville scener, så er The Relic en rimelig døll monsterfilm, der led av å inneha altfor mye mørke scener (knapt mulig å se enkelte karakterer i større perioder), samt at lyden var jo helt ræv, dialogen laaaaang nede, mens lydeffekter gikk rett i taket, så en måtte konstant sitte med fjernkontrollen og nedjustere/oppjustere. Legger man på en typisk Tom Sizemore, halvveis i søvne-barsking som detektiv man ikke kunne gitt mer faen i (noe med eksen har tatt over eierskap av bikkja hans) og flyr rundt i en flagrende grå frakk, mens den like anonyme men vakre Penelope Ann-Miller viser hvorfor hun aldri ble noen stor leading lady, pen men ufattelig kjedelig. Legger man på fint lite kjemi mellom de to hovedrolleinnehaverne, og at selve monsteret var det mest skuffende, ja da har man ikke mye igjen, for resten er random kills med folk som mister hodene sine i hopetalls, og nærbilder av beistet (visstnok ei Stan Winston bidrag) hinter om at det kreative har ikke vært på topp, for ser mest ut som en blanding av Jurassic Park møter Predator, og nei, oppunder 2 laaaaange timer, og var halvveis i søvne etter kun 20-25 minutter, og nei, kom langt bedre monsterfilmer fra tampen av 90-tallet, ala Mimic eller Deep Rising, og The Relic er definitivt ikke på det nivået, synes nå jeg da.

4/10

[Frank.N.Steen]

56. Tremors 2: Aftershocks (1996) av S.S. Wilson

"You mean they've been acting so smart because they're so stupid?"

Med nyheten om at en rekke dødelige angrep har funnet sted ved et større oljefelt over i Mexico, blir det med ett plutselig liv i et par av de avdanka heltene fra forrige markmassakre, Earl Bassett (Fred Ward) og Burt Gummer (Michael Gross).

Herlig gjensyn med det som må være en av de beste og mest artige rett-på-video oppfølgerne fra 90-tallet, såpass moro hadde man av å se igjen Fred Ward og Michael Gross, blæste græboidene til himmels, så gørra spruta veggimellom, og selv om da Kevin Bacon ikke returnerer, får vi mer av Michael Gross og hans herlige arsenal av hjemmesnekra "beskyttelse" pluss flotte Helen Shaver, at ja, en faktisk var på nære nippet til å rate oppfølgeren halvt hakk over originalen.

Ting har skjedd siden forrige eventyr, for de mannevonde kjempemarkene har begynt å utvikle mindre og mer oppdaterte versjoner av seg selv, de som attpåtil kan bevege seg på to føtter, og i stedet for å benytte seg av vibrasjoner, er de mindre versjonene i stand til å bruke infrarøde signaler til å plukke ut sine potensielle bytter med.

Enda en kjip detalj, er jo at mat (særlig Burts nasty overlevelsesproviantpakker) virker å ha noe av det samme effekt, som i Gremlins filmene, der mat = flere kjipe beist.

Nei, må nok få sett et par til av disse filmene, for herlig kveldsunderholdning, og akkurat hva man trengte i går.

6,5/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 19:

57. The Wasp Woman (1995) av Jim Wynorski

Nok ei totalt ubrukelig og unødvendig remake, av 50-talls Roger Corman kult-film, og denne gang føles det mer ut som ei billig kabel-tv erotisk thriller, enn originalen, og nei, tror jeg skal kun fokusere på de originale til Corman, og styre langt unna 90-talls versjonene, for de er både gørrkjedelige og dårlige.
Om det likevel er noe å fremheve av positivt og som remaken gjorde bedre enn originalen, må jo dronningveps kostymet nevnes, den sexscenen var tja, vanskelig å glemme, men alt det andre, var totalt uinteressant og nei, var definitivt ikke i humør for en slik "perle":

3/10

58. Night Shadow (1989) av Randolph Cochlan

En slettes ikke fæl lavbudsjetts varulv film, men der lider helt klart av et litt for saktegående tempo, ikke all verdens interessante hovedkarakterer, men tja, lå og vippa oppom en midt på treet rating, men sovna nesten på slutten, og måtte se resten i morgentimene, så da ender man i minus:

4,5/10

[Frank.N.Steen]

59. Tremors 3: Back to Perfection (2001) av Brent Maddock

Tredje runden med sultne Graboids, som siden har endt opp i flertall via de mindre Shriekers og vips, evolusjonen til kjempemeitemarkene har nådd ei ny milepæl via de flyvende ass-blæsters!
Joda, satt tidlig ut og tenkte at denne virka jo lovende, kanskje ting blir bedre enn forrige besøk. Dessverre bikka det motsatt vei, før en var halvveis ut, og ble satt litt ut av at filmen varte nesten 10 minutter lenger enn første eventyret, og ja, siste akt, føltes unødvendig overlang og gjentagende.

Mer Michael Gross som skyteglade Burt Gummer, men de nye karakterene er definitivt ikke på samme nivå som de tidligere, og nå minus Fred Ward, så ble kanskje Gummers i overkant "oppbrukt", så håper at film nummer 4 (tror denne foregikk i gamle ville vesten) kan være ei positiv overraskelse.

5/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 20:

60. The Uninvited (1996) av Larry Shaw

Ny runde med tam og kjedelig tv-skrekk-thriller, om nok ei nyinnflyttet familie, i retning et idyllisk borettslag, men ja, hjemsøkte ånder fra oven, eller nedenifra sørger for at oppholdet, raskt blir om til ei kjip affære.
Beau Bridges spiller familiefar, og han ungen fra Hjemme Alene 3 dukker også opp, men nei, denne føltes mer ut som en fantasi-eventyr film, enn skrekk, og var mest søvndyssende saker.

3,5/10

61. Subspecies 4: Bloodstorm (1998) av Ted Nicolaou

Det avsluttende kapitlet i Subspecies sagaen, og et og annet for lenge, ettersom serien falt drastisk etter tredjefilmen, denne siste, føles i grunn mest som ei forhasta og ganske så kjip måte å bare gjenta det samme, Radu blir partert, stykka opp, brent osv, men kommer alltids tilbake, og nei, denne gang får man også enda flere dølle og forglemmelige karakterer, samt at stakkars inspektør Ravin, blir gitt fint lite her, så nei, ikke den dårligste, men lite å juble over:

4/10

[Frank.N.Steen]

October Horror Challenge - 2022 - Dag 21:

62. Tremors 4: The Legend Begins (2004) av S. S. Wilson

Ble kun en og en halv film i går, sovna under førstefilmen, så igjen hva en missa, og sovnet jaggu meg igjen, nok til å våkne til slutt teksten og innse at filmen hadde sikkert gått og rakla enda en runde, før det bar over i senga og prøve ut ei ny film, men den makta en kun å holde ut i underkant av tre kvarter, og da var skikkelig natta og ja, fikk nå hvert fall med Marksommer 4.

Ei prequel med mer western preg, og overraskende god i perioder, selv om også her faller en litt av, mot slutten, særlig i det Billy Drago forsvinner. Men var jo moro å se han i en mer heroisk rolle, da få har vel spilt flere ufyselige og skurkete karakterer, enn han på film.
Igjen ble spilletiden litt frustrerende, kunne godt han nedjustert med en 10-15 minutter, men alt i alt, et halvt hakk vassere enn forgjengeren:

5,5/10

[bundetrente]

Tenkte jeg skulle teste ut en skrekkfilm her om dagen. Valget falt på ‘Hostel’. Det var jo rett og slett helt grusomt å se på.

Er det bare jeg som er overfølsom for slikt kanskje?

[sertono]

"Smile" skal vist være jævlig kjip, går på kino for øyeblikket.

[Frank.N.Steen]

Tenkte jeg skulle teste ut en skrekkfilm her om dagen. Valget falt på ‘Hostel’. Det var jo rett og slett helt grusomt å se på.

Er det bare jeg som er overfølsom for slikt kanskje?

Kommer litt an på hvilken type skrekkfilm du er på utkikk etter, eller hvor mye du har sett tidligere.
Å bare hoppe inn i Hostel universet, eller Saw filmene der blir vel av mange omtalt som "torturporno", kan jo bli ei real bomtur, om en ikke er vant til, eller har sett mye av den type underholdning.

Lenge siden en så begge Hostel filmene, men ga meg vel ikke all verdens igjen.

Hva med en skrekk komedie? Eller ei eldre klassiker med de kjente filmmonstrene, ala Dracula, Frankenstein, The Wolf man, Creature from the Black Lagoon, The Mummy osv, disse har jo også blitt gjort i utallige nyversjoner, så om en ikke vil ha de gamle klassiske sort-hvit filmene, er det nok av nyere utgaver.

[4pLaY]

Tenkte jeg skulle teste ut en skrekkfilm her om dagen. Valget falt på ‘Hostel’. Det var jo rett og slett helt grusomt å se på.

Er det bare jeg som er overfølsom for slikt kanskje?

Nå er den ganske drøy da, så den når den var ny og har ingen planer om å se den igjen.

[b0lle]

Tenkte jeg skulle teste ut en skrekkfilm her om dagen. Valget falt på ‘Hostel’. Det var jo rett og slett helt grusomt å se på.

Er det bare jeg som er overfølsom for slikt kanskje?

Nå er den ganske drøy da, så den når den var ny og har ingen planer om å se den igjen.

Hostel og Saw filmene er bare forferdelige. Så de da jeg var yngre men har ingen interesse av å se de igjen.

[4pLaY]

Tenkte jeg skulle teste ut en skrekkfilm her om dagen. Valget falt på ‘Hostel’. Det var jo rett og slett helt grusomt å se på.

Er det bare jeg som er overfølsom for slikt kanskje?

Nå er den ganske drøy da, så den når den var ny og har ingen planer om å se den igjen.

Hostel og Saw filmene er bare forferdelige. Så de da jeg var yngre men har ingen interesse av å se de igjen.

Jeg likte den første Saw filmen når den var ny, den greide noe ikke mange filmer gjør, å overraske meg litt. Har dog ingen interesse av å se det der igjen.

[Frank.N.Steen]

63. Maniac Cop (1988) av William Lustig

"Whole city's goin' to hell. You can't take a pee anywhere anymore."

I det ei rekke brutale mord finner sted i New York by, midt på nattetid. Skal det etter hvert bli en alt annet enn "lett" sak å håndtere for gutta i blått, ettersom det snart avsløres at en av deres egne, kan vise seg å stå bakom.

Gjensyn med denne overnaturlige krim-slasheren, hvor en ikke får ei ny runde med kåte tenåringer på flukt fra ei Jason eller Freddy Krueger lignende figur, men i stedet helt vanlige byfolk, der flykter for for livet fra noen de burde på ingen måte være redd for, nemlig låvens lange arm, politiet.
Men slik har det blitt, noen i blått flyr rundt og dreper uskyldige, og snart bryter kaos ut, både i egne rekker og ikke minst blant byens forvirrende og skremte borgere, som ikke lenger er i stand til å skille mellom the good guys og the bad guys.

Det er litt synd, at Lustig ikke benyttet seg langt mer av sistnevnte, for følte at overgangen fra "hvem er egentlig morderen" til avsløringen, og deretter bare pøse på med random kills, gjort av en ustoppelig kraft, ble i grunn litt forhasta og kjedelig, hvert fall under gårsdagens besøk, og mulig en ikke var i rette humøret, for tidligere har man rata den litt høyere, men i går ble det altså ikke like artig, og bikka plutselig bakover.

Mest frustrerende er vel også hvordan en såpass likandes kar som Tom Atkins blir dessverre skrevet ut, på ei såpass døll måte, og andre tøffinger som Richard Roundtree og William Smith får heller ingen særlig "god" avskjed.
Men jeg likte å se Bruce Campbell i en såpass "streit" rolle, total forskjell fra hans mer ikoniske Ash i Evil Dead filmene, og skulle også ønske han og Laurene Landon fikk mer scener i hop.

Alt i alt, jeg er nok mest svak for tredjefilmen, og allerede i oppfølgeren har dem jo forvandlet Matt Cordell om til en mer Freddy/Jason lignende skapning, men nei, litt skuffende at ting ikke ville gå helt riktig i går kveld, og kjente man heller ikke var motivert, bare satt på ett eller annet, og til og med pizzaen ble nedtur, og nei, da er det ikke rart det gikk som det gikk.

6/10

October Horror Challenge - 2022 - Dag 22:

64. Full Moon High (1981) av Larry Cohen

Og som ikke ting kunne bli "bedre", ankom denne elendige forsøket i å lage skrekk-komedie, og nei, her lykkes Teen Wolf (1985) overlegent bedre, så her er det bare å gi f i kaste bort mer tid, og ble kun med ei:

3/10

65. Evil Ed (1995) av Anders Jacobsson

Noe bedring, men kun så vidt. Sett tidligere, og denne svenske skrekk-splætteren har man forsøkt seg på før, men ble liksom aldri noe ut av det.
VHS utgaven i går, hjalp ikke stort på, da lydkvaliteten var fryktelig, og kan lett takle skurring og vibrerende bilde, men når lyden blir flakkede/flerrende, og var halvveis i koma ikke langt ut, da gikk det som det gikk, jeg sovna, våkna, sovna igjen og ga til slutt opp, og satser på at forrige besøks rating, stemmer sikkert greit med hvor det ville ha gått, om en holdt stand.

4/10

[Hitherto]

Nei, noe bedring ble det jo altså i går, og de siste 10 minuttene må jo være noe av det villeste en har vært borti, av den type skrekkfilm, hvor det å se Clintern svinge sverdet, da omringet av et inferno i flammer, menneske etende griser og ja det totale kaos, er virkelig noe som alle burde få med seg.

Ja, Evilspeak er en av de filmene som virkelig tar av i siste sekvens. Verd å vente på selv om det tar tid.

Selv har jeg aldri klart å fylle denne kvoten en eneste oktober, men jeg gjør et forsøk igjen i år med noen gjensyn og 8-10 filmer på Ramaskrik.

1. Fender Bender - dette har blitt en personlig "comfort horror" for meg de siste fem-seks årene. Det er noen R.L. Stine aktig over filmen - som en korthistorie plukket fra en YA-horror samling. 6/10

2. Prey - Predator har alltid vært i fronten når det kommer til skrekk/action hybriden og Prey var det beste jeg har sett fra serien på en stund. 7/10

3. Speak No Evil - Måtte ha et gjensyn bare for å få djevelskapen ut av hodet. Ekstremt frustrerende og hårutrivende opplevelse. Siste 20 minutter er noe av det ondeste i Skandinavisk filmhistorie. 8/10

4. Savaged - Usedvanlig potent rape/revenge (eller "death/revenge" i dette tilfellet) hvor et overgrepsoffer blir besatt av ånden til en aggressiv indianerhøvding. Lav på budsjett, men masse kreativitet når det kommer til menneskelig mutilasjon. 7/10

5. Bodies Bodies Bodies - En av de beste eksemplene på kontemporær TikTok-skrekk. Jo, alle karakterene er irriterende til det latterlige, men det griper noe av ånden blant dagens ungdom. Klimakset gjorde hele filmen for min del. 6/10

6. Smile - Ikke dårlig, men jeg satt bare og irriterte meg over alle resirkulerte filmer jeg kjente igjen. Akkurat som Paranormal Activity for rundt ti år siden var dette en film som ble ødelagt av et overentusiastisk hype-maskineri. 5/10

7. Pearl - Vet fremdeles ikke helt hva jeg skal synes om denne prequelen til X. God, men den føles noe unødvendig siden jeg aldri syntes karakteren Pearl var all verden. Om ikke annet hadde hun sine kreative tilbøyeligheter på sine yngre dager. Det beste med disse filmene er at de fikk folk til å ta Mia Goth på alvor. Beste smil i businessen. 6/10

[trønderen]

Nå er den ganske drøy da, så den når den var ny og har ingen planer om å se den igjen.

Hostel og Saw filmene er bare forferdelige. Så de da jeg var yngre men har ingen interesse av å se de igjen.

Jeg likte den første Saw filmen når den var ny, den greide noe ikke mange filmer gjør, å overraske meg litt. Har dog ingen interesse av å se det der igjen.

Den første Saw var ikke torture porn, slik serien utviklet seg til å bli. Den var fæl, men langt i fra på samme måte som resten.

Jeg hadde ikke noe problem med å se Saw-filmene (skal sies at jeg har bare sett de 5 første, da jeg syntes serien ble så dårlig) og den første Hostel (har ikke sett nr. 2 og 3) før, men jeg det frister ikke særlig å se disse filmene nå, bortsett fra den første Saw. Jeg vil sette den høyt oppe på listen over de beste thrillerne/grøsserne jeg har sett.

[Frank.N.Steen]

66. Halloween Kills (2021) av David Gordon Green

Huff, denne ble ei kjip fortsettelse fra forrige Halloween kapittel. Skal da ikke være mulig å kødde til så mye, og håpet vel at her ville ting gå noe bedre, men nei, innså mot slutten (hadde i all hast gått inn på Letterboxd og trykka 4/10) at denne var fader meg ikke verdig ei svak terningkast 3, denne lå faktisk under der igjen, og kanskje ikke verste i hele serien, men definitivt blant de som har gitt meg aller minst igjen.
Smått utrolig hadde Blu-rayen reklamert for ei alternativ og forlenget versjon, yeah right, som en ønsker å kaste bort mer tid på skiten grunnet ei annerledes scene eller to, sikkert bare Myers slakter enda flere idioter og nei, tviler på at jeg vil se den siste i serien, nå blir fokus på de 3 første, kanskje film nummer 4 og 5, som jeg begynner å tro vil fremstå i et langt bedre lys, grunnet hvor lite de siste 2 filmene (minus Ends) har gitt meg igjen.

Pluss for Will Patton, Anthony Michael Hall og til dels Lee Curtis, men resten brydde jeg meg ikke en døyt om, så total nedtur å starte kvelden med en så kjip opplevelse, og trøsten får være at man ikke gjorde som i fjor, og så den den 31, samt at en betalte knappe 10-20 kroner for ei uåpna Blu-ray, for noe mer var den jommen ikke verdt.

3/10

[bundetrente]

Tenkte jeg skulle teste ut en skrekkfilm her om dagen. Valget falt på ‘Hostel’. Det var jo rett og slett helt grusomt å se på.

Er det bare jeg som er overfølsom for slikt kanskje?

Kommer litt an på hvilken type skrekkfilm du er på utkikk etter, eller hvor mye du har sett tidligere.
Å bare hoppe inn i Hostel universet, eller Saw filmene der blir vel av mange omtalt som "torturporno", kan jo bli ei real bomtur, om en ikke er vant til, eller har sett mye av den type underholdning.

Lenge siden en så begge Hostel filmene, men ga meg vel ikke all verdens igjen.

Hva med en skrekk komedie? Eller ei eldre klassiker med de kjente filmmonstrene, ala Dracula, Frankenstein, The Wolf man, Creature from the Black Lagoon, The Mummy osv, disse har jo også blitt gjort i utallige nyversjoner, så om en ikke vil ha de gamle klassiske sort-hvit filmene, er det nok av nyere utgaver.

Takk for tipset, men skrekk komedier er jeg ikke spesielt interessert i.
Det skal dog dies at det egentlig gjelder hele sjangeren, og at jeg så på Hostel av ren nysgjerrighet. Den var jo i og for seg “bra”, i den forstand at den var spennende. Men noen av tortursceneme var jo grusomme.

Jeg syns 1408 var veldig bra, om den kan defineres som skrekkfilm. Den var også utfordrende på litt flere plan enn bare skrekk og gru. Men jeg finner den ikke igjen, verken på iTunes, Netflix, hbo eller noen andre tjenester. Synd.

[Frank.N.Steen]

Jeg syns 1408 var veldig bra, om den kan defineres som skrekkfilm. Den var også utfordrende på litt flere plan enn bare skrekk og gru. Men jeg finner den ikke igjen, verken på iTunes, Netflix, hbo eller noen andre tjenester. Synd.

Skulle bare slenge inn, om at den John Cusack filmen, ligger faktisk oppe helt gratis i sin helhet (klart, kan jo ikke garantere at alt er "perfeksjon", for lyd, bilde osv kan jo være litt av og på med slike oppplastninger) på Youtube:

► Show Spoiler

[bundetrente]

Jeg syns 1408 var veldig bra, om den kan defineres som skrekkfilm. Den var også utfordrende på litt flere plan enn bare skrekk og gru. Men jeg finner den ikke igjen, verken på iTunes, Netflix, hbo eller noen andre tjenester. Synd.

Skulle bare slenge inn, om at den John Cusack filmen, ligger faktisk oppe helt gratis i sin helhet (klart, kan jo ikke garantere at alt er "perfeksjon", for lyd, bilde osv kan jo være litt av og på med slike oppplastninger) på Youtube:

► Show Spoiler

Nydelig, takk skal du ha!

[Frank.N.Steen]

Nydelig, takk skal du ha!

Tok ei kjapp kikk innom kommentarfeltet, ofte hender det jo at scener/filmer har blitt klipt/nedtrimmet for å opprettholde reglene Youtube har for film og underholdning. Men virker som eneste detalj som kan være en litt kjip vri, er at denne versjonen ikke innehar originalslutten, en som snakket om 4 ulike avslutninger. Selv kan jeg ikke huske det, mulig min tidligere DVD bare kom med den originale, så tja, skal en ha en av de 3 andre sluttene, må en kanskje oppsøke andre steder.

Uansett håper du hvert fall får utbytte av den, og blir stadig overrasket over hvordan enkelte ikke akkurat ukjente filmer, der ligger oppe i sin helhet, uklipt og med engelsk språk/tekst i ofte meget godkjent bilde/lydkvalitet, alt mens til høyre reklameres det for at en kan leie/kjøpe samme film, for en viss sum.

[Frank.N.Steen]

October Horror Challenge - 2022 - Dag 23:

67. Society (1989) av Brian Yuzna

"You've been living with these people all your life, and you didn't know anything about this?"

Ved første øyekast, kan det virke som at Bill Whitney (Billy Warlock) har alt en kan ønske seg her i livet.
Han er populær blant sine medelever, kommer fra ei velstående slekt, dater skolens heiagjengleder, og der alt virker å ligge godt til rette for ei lovende fremtid. Det er bare et lite problem, og det er at han får stadig vekk gjentagende og fæle mareritt, om sine nærmeste. Og da av typen som virker litt for virkelige til bare å overse.
Bedre blir det ikke, når idyllen starter å slå sprekker, grunnet et meget urovekkende opptak av sin "kjære" familie.
Forvirret og redd over det han nettopp har vært vitne til, velger Bill å ta en litt nærmere kikk på hva som egentlig foregår under Beverly Hills luksuriøse overflate.

Etter nedturen der var Halloween Kills, tidligere i går kveld, måtte en søke opp trøst i en film man visste på forhånd, ikke ville gå samme vei.
Society (1989) var akkurat hva en trengte, der filmens kombinasjon av mørk satire, off-beat komedie og tja, en mildt sagt uforglemmelige avslutning, sørget for at en definitivt ikke kjedet livet av seg, og klart, hjelper kanskje på at en er ekstra svak for den type body-horror underholdning.

Brian Yuzna hadde jo to filmer på gang, i samme tid, i Bride of Re-Animator og Society. Etter å ha sett begge, flere ganger, er det liten tvil hvor hjertet hans lå, for kommersielt var nok oppfølgeren til Re-Animator (1985) den de fleste hadde interesse av, men Yuzna virket helt klart å ha lagt ned mest innsats i filmen om en gruppe velstående mennesker, der bokstavelig talt mesker seg i de ikke like heldige her i livet, og mulig filmens handling og tema, ikke var like interessant som ei fortsettelse av nevnte kult-klassiker.
Tror filmen derimot slå langt bedre an i Europa, flere år senere, men er vel i dag regnet som en av de store kult-titlene innen nevnte body-horror, mye grunnet det elleville arbeidet til Screaming Mad George, og "orgien" som skjer mot slutten.

Ellers ei film spekket med noen utrolig komiske og tilfeldige scener og replikker, der jeg lo godt av den hvor deilige Devin DeVasquez skal til å by på en kopp te:

"How do you like your tea? Cream, sugar... or do you want me to pee in it?"

eller når den mildt sagt merkverdige moderen hennes, ankommer med hva som ser ut som restene av hårpryden til ei blondine (eller en hund?) og Bill skal forsøke å være litt gentleman og gi henne lanken, kun for at dama hoster opp en hårball, og legger den i håndflaten hans.

Uansett, filmens elleville spesialeffekter har holdt seg utrolig godt, og vekker sikkert stadig avsky og fascinasjon blant skrekkfansen, for her klemmes det virkelig til, med karakterer der blir bokstavelig talt snudd inn-ut gjennom endetarmen, til type ekle og bare for jævlige øyeblikk, og du sitter definitivt ikke å eter mat under det som finner sted utover.

Utrolig kul og effektiv bruk av låta og teksten i Eton Boat Song, da i to ulike versjoner, der setter greit an en creepy stemning for resten av filmen:

Alt i alt, er man fan av Yuzna og kompisen Stuart Gordons mange skrekk og sci-fi filmer, vil en nok også være meget kjent med denne, og glad man omsider fikk oppgradert sin eldre DVD til ei flott remastra Arrow Films versjon, for ja, en av de helt spesielle filmene fra tampen av 80-åra, og fullt mulig den mest givende til nå i Oktober:

8,5/10