Tenkte vi kanskje kunne ta opp diskusjonen igjen!
«Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er han». 2. Mos 34,12-1
For tiden holder jeg på å skrive en avhandling om begrepet «nidkjærhet» og hva begrepet innebærer av emosjonell betydning. Håper noen på Religion & Livssyn kan hjelpe meg noen steg nærmere sannheten.
Det hersker jo åpenbart forvirring omkring ordet «nidkjærhet». Det store flertallet av mennesker jeg har snakket med i årenes løp, især innenfor de abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, ser på nidkjærhet som en god egenskap, mens noen, spesielt ikke-troende, definerer nidkjærhet som en ond/dårlig egenskap.
Synonymene til nidkjærhet er ifølge oppslagsverk: Lidenskapelig, ivrig, entusiastisk, sjalu, oppriktig, brennende, hengiven, energisk, lengtende, inderlig, glødende og fanatisk.
Men dette sier intet om nidkjærhet er en god egenskap. Kan ikke også ondskapsfulle mennesker som vil oss vondt, tillegges alt dette? Kan man ikke uten større problemer tillegge ytterliggående islamistgrupper som IS og andre nidkjære terrororganisasjoner disse egenskaper? Disse religiøse nidinger forekommer i all fall for meg å være glødende fanatikere som bokstavelig talt brenner for sin nidkjære Allah og hans sverdsvingende profet, Mohammed.
Doku: (henviser til NOAB):
https://naob.no/ordbok/nidkj%C3%A6r
Immediately:
Mange takk for innspill, Doku. Hva er din personlige vurdering av ordet «nidkjær» ut ifra det du har henvist til? Er det slik å forstå at nidkjærheten er «det gode hatet», altså «nid-kjærligheten», kjærligheten til nidet?
Doku:
En person som er nidkjær, ser jeg som en ivrig person. F.eks. en politimann som er nidkjær, ser nok ikke mellom fingrene med noe avvik av loven. En intolerant person når det gjelder en spesiell sak.
Immediately:
Etter å ha undersøkt begrepet «nidkjær» fra NOAB og Store Norske Leksikon, er jeg kommet frem til at det er snakk om grader av nidkjærhet, fra from ivrighet til fandenivoldsk fanatisme/ekstremisme.
En nidkjær troene kan være alt fra en «ivrig» person til «fanaticus, 'gudinspirert, avsindig' person». I bibelspråket betyr nidkjær: «streng, rettferdig og hevnlysten». Fanatiker er en person som er fanatisk, viser fanatisme eller er ekstremist.
«Fanatisme er en følelse av å være fylt med overdreven, ukritisk nidkjærhet, spesielt for en ekstremt religiøs sak».
«Fanatisme betyr ekstrem ensporethet, lidenskapelig hevding av personlige overbevisninger, ofte kombinert med forfølgelseslyst mot annerledes tenkende eller følende. Fanatisme er det motsatte av toleranse.»
Hvor mener du grensen går for å utvise religiøs nidkjærhet?
Doku:
Vi er enige i at det finnes en nidkjærhet som er av det onde og en som er av det gode. Og da får jeg si at grensen går der hvor det er innenfor det gode, av tillit, håp og kjærlighet. Og ikke minst med forstand og god dømmekraft. Paulus uttrykker det så fint i 2Kor 11:2: «Jeg er nidkjær for dere med en nidkjærhet som er av Gud.» Sv17: «Ty jag nitälskar för eder såsom Gud nitälskar»
Immediately:
Nå har det seg sånn at Jesus advarer mot blind nidkjærhet. I innledningen til kapittel 9 i Lukas evangelium 1-62, står det å lese:
«Herren sender ut de tolv, 1-16. Herodes vil gjerne se Jesus, men han drar med seg de tolv tilbake til et øde sted, hvor han metter fem tusen menn, 7-17. Peter bekjenner at Jesus er Guds sønn; Jesus taler om sin lidelse, om selvfornektelse og om sin gjenkomst, 18-27; forklares på berget, 28-36, helbreder en månesyk, 37-43; taler atter om sin lidelse, 54-55; formaner sine disipler til ydmykhet og advarer mot blind nidkjærhet, 46-56; taler om å følge ham efter, 57-62»:
«Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp. Han sendte bud foran seg, og de drog av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi han var på vei til Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?» Men han vendte seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av! For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (9, 51-55)».
Dere vet ikke hvilken ånd dere er av. Hvilken ånd tror du religiøse nidkjære er som «ødelegger menneskeliv», forfølger annerledestenkende troende, terroriserer dem, plyndrer og dreper, torturerer og voldtar kvinner, kaster homofile fra hustakene osv. osv.?
Immediately:
Hm, svaret ble visst hengende i luften, så jeg spør igjen: Hvilken ånd tror du religiøse nidkjære er som «ødelegger menneskeliv», ønsker død og fordervelse fra himmelen over mennesker som ikke tar imot dem, ild fra himmelen i form av raketter, bomber og granater, forfølger annerledestenkende troende, terroriserer dem, plyndrer og dreper, torturerer og piner dem på grusomste vis, voldtar barn og kvinner, kaster homofile fra hustakene osv. osv.?
PerryAndre:
Nidkjærhet kan være en strategi for å nå et mål. En strategi som har et godt formål. Husk at her snakker vi om Gud. Gud kan ikke sammenlignes med mennesker og derfor ikke vurderes etter menneskets egenskaper.
I andre Mosebok er det pakten Gud er nidkjær ovenfor. Gud er veldig opptatt av vilkårene i pakten opprettholdes. Han refser dem som overtrer disse vilkårene, som avgudsdyrkelse. Gud viser brennende iver for det som er godt.
Andre kongebok kapitel 19: 31. For fra Jerusalem kommer en rest, fra Sion-fjellet en flokk som er berget. Herren skal gjøre dette i sin brennende iver.
Luther sier at «nidkjærhet er ikke en ond vrede, som den fiender har mot hverandre, men en kjærlighetens vrede, en vennlig, faderlig vrede, slik som de som elsker hverandre, har mot hverandre. Denne vreden tjener til å gjøre kjærligheten desto varmere etterpå og til å fornye den. For hvis denne vreden ikke av og til var sammen med kjærligheten, ville kjærligheten bli lat, og rusten ville fortære den som jern. Men nidkjærheten renser den og fornyer den stadig,»
Immediately:
Beklager, men jeg kan ikke med min beste vilje ta Luthers definisjon av nidkjærhet på alvor, mannen var så pågående og fanatisk i sin nidkjærhet at den alminnelige oppfatningen av han på den tiden var at han var mer drevet av hat og hevnlyst enn fromhet og kristen kjærlighet som Paulus beskriver i Korinterbrevet. Å lese Martin Luthers bordtaler er sannelig sterk kost for en sart sjel. Det han sier om sin nidkjærhet ovenfor er å rettferdiggjøre «det gode hatet». Tro om ikke mannen elsket å hate ... sine fiender?
Er kjærligheten Luther beskriver virkelig identisk med Guds kjærlighet?
PerryAndre:
Nei. Det var Martin Luther skrev om nidkjærhet jeg siterte. Luther mente nåden var Guds kjærlige kraft. For kjærligheten gikk gjennom Jesus. Jesus ble korsfestet for menneskenes synder. Jeg vet ikke hvordan hans kjærlighet til Gud var.
Armageddon_5:
Kjære Immediately. Har du kjent på følelsen; sjalusi? Menneskeheten er full av sjalusi. Og hva er sjalusi? Det er følelsen av ikke å være ELSKET. Det er det GUD vil fortelle oss; at han ikke blir elsket av oss (menneskeheten).
Immediately:
Naturligvis har jeg kjent på følelsen sjalusi, jeg er gift med verdens skjønneste og forståelsesfulle kvinne, men sjalusien er ikke en egenskap jeg verdsetter og vil rose meg av når den dukker opp som troll av eske. Faktisk forsøker jeg etter beste evne å underkue den, da den formørker kjærlighetslivet mitt og drar meg ned i en avgrunn av hat og ondskap, mot nidgjerninger som gjør meg til niding jo mer sjalu jeg blir. Kjærlighet som blir ridd av sjalusi, antar mange former og har mange ansikter, og absolutt ingen av dem er vakre. Menn og kvinner har tørnet i hop og skadet og drept hverandre til alle tider, og gjør det dessverre stadig.
Rett meg om jeg tar feil, men i mine ører høres nidkjærhet ut som forløperen til «det gode hatet».
Armageddon_5:
Sjalusi er følelsen av IKKE å være elsket. Når det står skrevet at til og med Gud er preget av sjalusi, så sier det meg at Gud er en av oss.
Mennesket, det ypperste av alle skapninger på denne jord, på toppen av næringskjeden, er der fordi vi er Gud.
Med andre ord; Gud er sjalu, og når guden ikke blir elsket, ja, da frastøter guden den som ikke elsker den. Mennesket har forlatt Gud fordi mennesket er mer forelsket i seg selv enn i Gud.
Det Gud vil er at vi umiddelbart overgir oss til gudens kongstanke; at vi skal elske vår neste høyere enn oss selv. Når vi klarer å leve opp til en slik guddommelig tanke da blir vi som den guden som har skapt oss, GUD.
Det Gud vil er at vi umiddelbart overgir oss til gudens kongstanke; at vi skal elske vår neste høyere enn oss selv. Når vi klarer å leve opp til en slik guddommelig tanke da blir vi som den guden som har skapt oss, GUD.
Jeg skjønner ikke hvor du har dette begrepet fra; "det gode hatet", men jeg skjønner jo at det i seg selv kan åpne for tanker utenom de vanlige filosofiske begrepene. Men jeg kan love deg at det ikke finnes noe som heter et godt hat.
Når du henviser til IS og deres nidkjærhet til Allah og deres sverdsvingende profet, Muhammed, så vil jeg gjøre deg oppmerksom på at Muhammed (sannsynligvis) var en profet på linje med Jesus, men at han valgte å forsvare seg med vold når han skulle formidle Allahs godhet til sin samtid, mens Jesus valgte ikkevold.
Immediately:
Det var godt å få bekreftet at det ikke eksisterer noe som heter «godt hat».
Nå er ikke jeg ekspert på kjærlighetslivet, men så langt jeg kan se, har den flere nivåer, og det høyeste nivå vi kan oppnå, er ubetinget kjærlighet, den som ikke krever noe til gjengjeld for å gi av seg selv. Ubetinget kjærlighet ytes på tross av at et annet menneske ikke har gjort noe for å fortjene det.
Dette er selvfølgelig en meget krevende øvelse, og veldig få mennesker klarer å utøve den i sitt daglige liv. Likevel er det dette nivået kristne bør bestrebe seg på å nå, uansett hvor vanskelig dette er. Primært kan vi si at det eksisterer to typer kjærlighet, den fullkomne og den ufullkomne. Kjærlighet som søker sitt eget og stiller betingelser for å gi av seg selv, kjenner sjalusi, vrede, er hevngjerrig og straffende, er den ufullkomne kjærlighet. Den andre som består av uselviskhet, uegenyttighet og gir av seg selv uten å forvente noe igjen, er den fullkomne.
Hva er dine tanker omkring dette? Hvilket nivå i kjærlighetslivet er det Paulus beskriver i Korinterbrevet? Er det den samme du har beskrevet?
«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting. Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». 1 Korinter 13:1-13
Armageddon_5:
Den fullkomne kjærligheten gjelder i Guds rike, men menneskeheten befinner seg ikke i Guds rike. Den menneskeheten vi ser av i dag er den menneskeheten som forlot Guds rike til fordel for den ufullkomne kjærlighet. Mennesket forlot Guds rike fordi det ville utforske den ufullkomne kjærligheten, den vi kjenner som; hukommelsen. I Guds rike gjelder kun øyeblikket og der tillates ikke annet enn øyeblikket. Kort sagt. Mennesket forlot det paradisiske øyeblikk til fordel for helvetes fortid. Og her er vi, i en evig søken tilbake der vi opprinnelig kommer fra; øyeblikket, der hvor vi bare ER.
Immediately:
Hvorfor sier du at den fullkomne kjærligheten gjelder i Guds rike? Mener du det er umulig å oppnå det høyeste nivået i kjærlighetslivet? Hva da med det første og det største bud av alle?
«Hvilket bud er det første av alle?» spurte fariseerne. Jesus svarte dem: «Det første budet er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe annet bud er større enn disse.»
Mener du det er umulig å elske Gud betingelsesløst, erkjenne den fullkomne, grenseløse og ubetingede kjærlighet Paulus erkjente, og beskriver i Korinterbrevet?
Er det nok å elske Gud med betinget kjærlighet? Her mener jeg svaret må være et klart og entydig nei. Vi kan heller ikke stille betingelser for å komme inn i Guds rike, vi er pent nødt til å gi slipp på enhver formastelig betingelse og hengi oss til ren ydmykhet og from gudshengivelse; elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av hele vårt sinn og av all vår kraft.
Når vi må elske Gud med ubetinget kjærlighet, slik jeg tolker Jesus, hva med det andre bud som er like stort som det første? Hvor kristelig er det å elske Gud høyere enn vår neste? Hvor kristelig er det å elske vår neste med betinget kjærlighet?
Er ikke kristne også pålagt å elske sine fiender som forfølger og snakker stygt om dem?
Armageddon_5:
Nettopp. «Ikke noe annet bud er større enn disse». Jesus slår altså fast at dette er to bud som ingen andre bud kan overgå. Likevel sier Jesus til disiplene at han har et nytt bud til dem.
Armageddon_5:
Kjære Immediately, hvordan vil du forklare det?
Immediately:
Nå er jeg ikke teolog heller. Men jeg antar Jesus sier at som han har elsket sine disipler, slik skal vi elske hverandre. Mener du Jesus´ kjærlighet er ringere enn det som omhandler første og største bud?
Armageddon_5:
Du må ikke gjemme deg bak såkalt uvitenhet fordi du ikke makter å svare på spørsmålet mitt, for du har vist deg å være teologisk nok i dine innlegg.
Altså.
Jesus gir disiplene beskjed om at han har et nytt bud til dem og det gjøres like før han går på korset. Han sier: "Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere". Og hvordan elsket Jesus disiplene sine? Han elsket hver og en av dem høyere enn seg selv og det viste han til fulle når han frivillig gikk i døden for å vise dem veien til det nye budet.
Disiplene visste godt at det ikke var noe nytt i å elske Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn og av hele sin kraft? Og de visste godt at det ikke var noe nytt i å elske sin neste som seg selv.
Så hva bestod det nye budet av?
Immediately:
Hvorfor beskyldninger du meg for å «gjemme» meg bak uvitenheten, fordi jeg ikke makter å svare på ditt interessante teologiske spørsmål?
Min uvitenhet er helt reell den. Opplys meg gjerne!
Armageddon_5:
Takk for irettesettelsen og ta imot min unnskyldning. Jeg vil gjerne komme tilbake med mitt svar om litt. Nå må jeg gå tur med hunden.
Immediately:
Unnskyldning godtatt.
Armageddon_5:
Jeg vil svare med et sitat fra min bok: Vendepunkt ved Menneskesønnens tegn. «Mester Yeshua! Når du nå gir oss et nytt bud, hvilket nummer i rekken av bud skal vi sette dette budet?» Jesus svarte: «Hvilke bud har du lært er det første og største i Loven?» Og mannen svarte: «Du skal elske Herren, den allmektige, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, av all din forstand og av all din makt.» «Du svarte rett. Dette er det største og det første bud. Men det nye bud er like så stort, for når du elsker din neste høyere enn deg selv, da elsker du av hele ditt hjerte og av hele din sjel, av all din forstand og av all din makt, Herren, den allmektige, i din neste. Disse to bud er ett i det nye bud og summen av de ti og hele Loven og profetene.»
***
Hva er riktig syn på nidkjærhet?
I min rettskrivningsordbok med synonymer fra Tanum-Norli Forlag (1983), har vi ordgruppen "niding", "nidingsverk", "nidkjær" og "nidsk". Både nidsk (gjerrig), niding (skurk), nidingsverk (ugjerning) er negativt ladet, mens ordet nidkjær (ivrig, påpasselig, plikttro) er å forstå positivt. Hva er årsaken til dette? Hvorfor går ordene ”nidsk”,” niding” og” nidingsverk” i retning av ondskap, mens ordet "nidkjærhet" går i retning av godhet?
Fra en middelaldersk ordliste: Nid = 1. hån, ærekrenkelse 2. hat, misunnelse, fiendtlig følelse. Niding = æreløs person. Nidingsdåd = skjendig, æreløs gjerning. Nidmæle = nidord.
Fra Wikipedia: «Nid betyr «hån», «forhånelse», og har sin opprinnelse fra germansk. [1] Mellomengelsk beholdt et beslektet begrep i «nithe» i betydning «misunnelse», «hat». [2] Nid har blitt bevart i norsk språk, men benyttes først og fremst i sammenstillinger av begrepet: niding, nidingsverk, nidvise, nidskrift og andre.
Henvender man seg til geistlige og ber dem definere «nidkjærhet», slik jeg gjorde få år tilbake, kan du være sikker på å få lignende tilbakemeldinger som dette, henholdsvis fra en prest og en professor:
1 svar: Nidkjærhet har ingen ting med avindsjuke eller sjalusi å gjøre, det er en misforstått moderne oppfatning! Ordet brukes for å karakterisere Gud når han reagerer på folkets eller enkeltmenneskets brudd på Guds vilje. Da signaliserer ordet at Gud tar på alvor at folket/den enkelte har forpliktet seg på loven, og at Gud griper inn mot brudd på lovens bestemmelser. Men «nidkjær» er slett ikke bare negativt. Det brukes også i positiv sammenheng om Gud som viser sin paktstroskap mot dem som holder hans bud. Og denne Guds troskap varer ved. Et godt eksempel på at «nidkjær» brukes i begge disse sammenhengene er 2. Mos 20,5-6. Uttrykket «i tusen ledd» (vers 6) fremhever nettopp at Gud selv er trofast mot pakten som han sluttet med sitt folk.
2 svar: Ordet «nidkjær» forekommer primært i Mosebøkene (første gang i 2.Mos 20,5), og er en oversettelse av ordet «qin'a», og i Paulusbrevene (2.Kor 11,2), der betydningen av det greske «zelos» (jfr. eng zealous eller jealous) betyr målrettet, ivrig, lidenskapelig. Den GT-lige bruken handler oftest om Guds egen handlemåte, men sammenstilles ofte som parallell til intensiteten i begrepet «Guds vrede». Poenget er at Herren ivrer for sin eksklusivitet, for å ha Israel for seg selv, for han tåler ikke folkets tillit til andre guder. Vi møter altså en sterk personifisering av Gud - både hans vrede og hans kjærlighet. Gud er nidkjær for å få fullført sin frelsesplan, og gjennomføres med en vilje som ikke kjenner grenser (jfr. 2.Kongebok 19,31 mfl.). I NT forstås Joh 2,17 som et uttrykk for Jesu messianske nidkjærhet etter sin fars hus, med henvisning til Salme 69,10. Nidkjærhet for Guds rike skal prege Jesu disipler. I neste omgang skal kristne også være nidkjære etter å gjøre gode gjerninger (Tit 2,14, 1.Peter 3,13), nådegavene (1.Kor 12), hverandre (2.Kor 7). Det er rett i at nidkjærhet også kan brukes negativt, som skinnsyke, avindsyke, misunnelse. Slik brukes ordet mest i Apostelgjerningene (eks 5,17; 13,45), og vaktes bl.a. blant jødene pga disiplenes forkynnelse. Nidkjærhet som syndig affekt leser vi om i Rom 13 og 1.Kor3 mfl. Ordet har altså mange positive valører, fordi det handler om å ta sine forpliktelser og sine mål på alvor. Samtidig kan det selvsagt oppleves menneskelig sett negativt at Gud ønsker å ha eneretten på oss, men hva er alternativet? Jeg velger å forstå det slik at Gud benytter krystallklare begrep som gjør det lettere for oss å forstå at Gudstroen utelukker alle andre guder eller frelsesveier, og som sådan handler om en Gud som står ved sine ord. Derfor er begrepet primært positivt å forstå».
Presten og professoren er åpenbart ikke helt enige med hverandre. I det første svaret sies det klart og tydelig at nidkjærhet ikke har noen ting med avindsyke/sjalusi å gjøre, «det er en misforstått moderne oppfatning», mens det i det siste svaret sies at nidkjærhet har med avindsyke/sjalusi å gjøre.
For sikkerhets skyld tok jeg kontakt med en rabbiner i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo og spurte hva en nidkjær guddom ("el Kana") betydde på hebraisk, og fikk til svar at dette bokstavelig talt betydde ”en avindsyk guddom”.
En avindsyk/misunnelig guddom?
Fra Wikipedia igjen:
«Misunnelse er en følelse hvor man ikke unner et annet menneskes egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Følelsen kan bli utløst ved at personen sammenligner seg selv med et eller flere andre mennesker. Følelsen trenger ikke være med noe som har med ting, da det sentrale er fornemmelsen av at den andre er i en bedre situasjon enn de selv er. Misunnelse kan betraktes som det motsatte av velvilje».
«I den katolske tradisjonen er misunnelse (invidia) en av «de syv dødssynder» og betraktes som en synd, fordi den misunnelige overser egne gaver og streber heller etter andres tilstand i stedet for å arbeide på sin egen åndelige forbedring. Misunnelse kan i situasjoner forveksles med griskhet og sjalusi, som er en annen dødssynd. Misunnelse kan være en drivkraft i mange menneskelige forhold, både privat og politisk».
Misunnelse er en av de syv dødssynder! Hvordan forklarer prester, teologer og professorer dette paradokset for meg?
De syv dødssyndene er:
Hovmod (på latin superbia)
Grådighet (avaritia)
Begjær (luxuria)
Misunnelse (invidia)
Fråtseri (gula)
Vrede (ira)
Latskap (acedia)
På samme måte som vi sier at en pengekjær person er kjær i penger, en trettekjær person er kjær/glad i å trette etc., må vi kanskje snart begynne å innse at en nidkjær person er en person som er kjær i nid, kjær/glad i nid?
En nidkjær person, slik jeg begynner å forstå det nå, er kanskje en person som er kjær/glad i å utøve nid og nidgjerninger?
Nid betyr som tidligere nevnt - 1. hån, ærekrenkelse - 2. hat, avindsyke, misunnelse, fiendtlig følelse.
Leser man GT uten teologiske briller på, ser man at nid er en svært fremtredende egenskap hos guden Nidkjær, Hærskarenes Gud, opprinnelig med klang av krigsgud. Man ser at det er en avindsyk, misunnelig og sjalu gud som er kjær i nid og nidingsdåder, krig, plyndring, slaveri, voldtekt og drap.
«Kristne blir lært opp til å tro at den jødisk-kristne tradisjon har menneskehetens mest avanserte moral», skriver Riane Eisler i boka Begeret og Sverdet: «Og det er riktignok at Bibelen i hovedsak handler om rett og galt… Men i den utstrekning den avspeiler et herskersamfunn, er Bibelens moral i beste fall avstumpet. I verste fall er den en pseudomoral hvor Guds vilje er et skalkeskjul for grusomhet og barbari».
Hva er så det teologiske grunnlaget for å hevde at nidkjærhet går i retning av prinsippet «godt» og det allgode prinsipp, Gud? Hvorfor tilskrives det helligste av alt misunnelse/avindsyke/sjalusi? Er det ikke svært farlig å se på ondskap som godhet i det lange løp? Er det ikke farlig å tilbe en nidkjær Gud som det helligste av alt? Er det ikke livets største fare når sverd, hat og hevn blir til religion, når moralske livs avfallsstoffer opphøyes til rang av guddommelighet?
Herrens ondskap i GT er grundig dokumentert, det er overveldende flere bibelsteder som beskriver ham i retning av THE PRINCIPLE OF (D)EVIL.
Hadde Luther rett da han bedømte guden Nidkjær ut ifra fornuften og ikke troen?
«Gud kan ikke synde mot noen lov, for ingen lov gjelder ham. Derfor er det godt alt han gjør (...) Men skulle jeg måle og dømme Gud etter min fornuft, så er han urettferdig og har mye mer synd enn djevelen. Ja, han er skrekkeligere og forferdeligere enn djevelen, for han bruker vold mot oss, piner og plager oss og har ingen respekt for oss (...) Et menneske kalles fromt når det lever og handler etter loven. Med Gud er det omvendt; en gjerning kalles god når det er han som gjør den». Preken 2.juledag 1524.
***
Flere ikke-kristne debattanter jeg har vært i kontakt på VG-Debatt, skrev:
- Interessant poeng, men ikke glem at det finnes utallige andre grunner for å betvile at bibelens Gud er «god»!
- Man er ikke god dersom man dreper alle førstefødte i et land, eller dreper mesteparten av verdens befolkning ved hjelp av en syndflod. Det sier seg selv.
«Hvor god Gud er?? Man tager en Bibel og leser mosebøkene. Der får du oppskriften på en god Gud. Dreping, steining, vold og hat. Denne guden burde gått i terapi.»
En annen debattant skrev etter å ha sitert fra et leksikon og analysert det hebraiske ordet «al qanna», som tydeligvis har flere variasjoner og aspekter:
«Ingen av disse er egentlig positive. For meg ser det ut til at eneste grunnen til å oppfatte ordet som positivt er at det handler om Gud og man derfor ønsker at det skal oppfattes positivt. Så omdefinerer man ordet til å bety noe positivt og kan så referere til at det hebraiske ordet qanna' betyr noe positivt fordi det brukes slik i 2. mosebok.»
Altså et sirkelargument.
Så hvorfor? Forfatteren av 2. mosebok har tydeligvis et behov for å skremme befolkningen til å underkaste seg Elohim og forkaste de (andre) semittiske gudene. Og den negative betydningen av ordet passer jo bra når man ser hva som står skrevet. 2. mos 6:
13 Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge.
14 Dere skal ikke holde dere til andre guder, slike som grannefolkene deres dyrker.
15 For Herren din Gud som er midt iblant dere, han er en nidkjær Gud. Han kunne bli harm på deg og utrydde deg av jorden.
Det er ikke noe kjærlighet i dette, i vår betydning av kjærlighet, men enkelte ser kanskje annerledes på det?
Fra en annen tråd på VG-debatt:
Når man leser tekstene i DGT og i DNT, virker det for meg som at Gud har skiftet karakter og ikke er den samme i disse to bøkene. I DNT opptrer han som en tyrannisk despot som straffer sine undersåtter nådeløst hvis de ikke følger hans bud og forskrifter. Han viser en rekke menneskelige trekk, blir sint, angrer (Syndfloden) og ombestemmer seg, osv. I DNT "forsvinner" han mer og trekker seg tilbake, og griper ikke lenger direkte inn i menneskenes liv på samme måte som i DGT.
Jeg får ikke disse to bøkene til å henge sammen. Kristne jeg har snakket med om dette, bekrefter at de tror på det som står i DGT, mer eller mindre bokstavelig, de tror virkelig at NT’s Gud har sagt og gjort det som er beskrevet i DGT.
Hvis dette er den samme guden, hvorfor vil man tilbe en Gud som hersker på en slik måte som Gud gjør i DGT?
Er det ikke også et tankekors at Gud skulle endre karakter i løpet av historien? Er ikke en av dogmene at Gud er uforanderlig, alltid den samme?»
***
Betyr dette, når alt kommer til alt, Arne, at hedninger som Black Eagle har mer innsyn i godt og ondt enn det du har?
