FULLMÅNEDÅPEN.
Lagt inn: søn sep 29, 2024 9:08 pm
Fullmånedåpens liturgi er universal. Den symboliserer månen fordi det himmellegemet er menneskehetens første skritt mot universet. Hvis ikke Fullmånedåpen omfavner hele verdens befolkning er den ikke verdt menneskeheten på denne jorden, for den krever en verdensomspennende vekkelse. Fullmånedåpens liturgi er bygget på kjærlighetens grunnstein; det altruistiske offer, og er den eneste medisinen som kan brukes til å helbrede verden for sykdommen; det egoistiske selvbildet, som per i dag truer menneskeheten med selvutslettelse.
Skaperen skapte både egoismen og altruismen. Egoisme er en grunnleggende frykt for døden og altruismen er en grunnleggende glede over livet.
Uten egoismen kunne ikke livet på jorden utviklet seg, for fra den første celle, den minste eheten for liv, som alle organismer er bygget opp av, og til det utall av celler som i dag finnes i mennesket , er det frykten for døden som er det grunnleggende for overlevelse. At det er like naturlig å dø som det er å bli født, kjenner ikke egoismen til.
Uten altruismen kunne ikke livet på jorden utviklet seg, for kjærligheten til livet er grunnleggende for overlevelse. At det er like naturlig å dø som det er å bli født, kjenner altruismen til.
Av det ovenstående kan vi trekke den slutning at det i bunn og grunn ikke finnes noe ondt, for Skaperen ser verken Gud eller Djevel i skapelsessprosessen, bare liv. Men skal livet overleve, så er det tvingende nødvendig for Skaperen at egoismens skapende kraft i evolusjonen på et viss punkt trekker seg tilbake og gir føringen videre til sin motpart; altruismen. Ser vi på verden av i dag, så er det ikke vanskelig å se at dette ”visse” punktet er for lengst overskredet til egoismens fordel. Dette strider mot Skaperens hensikt med skapelsen av menneskeheten på denne jorden, at den skulle utvikle seg til en uendelig god skapning som kunne delta i univerets uendelige godhet ved å forene seg med sine medskapninger ved å bruke sin medfødte intelligens til å skape fartøy som kan bringe dem til interstellare reiser i universet.
Skaperen har innbakt i skapelsen av menneskeheten at hvis egoismen ikke tillater at altruismen overtar styringen, da usletter den seg selv, for egoismens frykt for døden tillates ikke å formere seg i universet. Døden er like naturlig som fødsel.
Fullmånedåpen er det siste halmstrå denne menneskeheten kan klamre seg til for videre overlevelse. Griper vi den?
Skaperen skapte både egoismen og altruismen. Egoisme er en grunnleggende frykt for døden og altruismen er en grunnleggende glede over livet.
Uten egoismen kunne ikke livet på jorden utviklet seg, for fra den første celle, den minste eheten for liv, som alle organismer er bygget opp av, og til det utall av celler som i dag finnes i mennesket , er det frykten for døden som er det grunnleggende for overlevelse. At det er like naturlig å dø som det er å bli født, kjenner ikke egoismen til.
Uten altruismen kunne ikke livet på jorden utviklet seg, for kjærligheten til livet er grunnleggende for overlevelse. At det er like naturlig å dø som det er å bli født, kjenner altruismen til.
Av det ovenstående kan vi trekke den slutning at det i bunn og grunn ikke finnes noe ondt, for Skaperen ser verken Gud eller Djevel i skapelsessprosessen, bare liv. Men skal livet overleve, så er det tvingende nødvendig for Skaperen at egoismens skapende kraft i evolusjonen på et viss punkt trekker seg tilbake og gir føringen videre til sin motpart; altruismen. Ser vi på verden av i dag, så er det ikke vanskelig å se at dette ”visse” punktet er for lengst overskredet til egoismens fordel. Dette strider mot Skaperens hensikt med skapelsen av menneskeheten på denne jorden, at den skulle utvikle seg til en uendelig god skapning som kunne delta i univerets uendelige godhet ved å forene seg med sine medskapninger ved å bruke sin medfødte intelligens til å skape fartøy som kan bringe dem til interstellare reiser i universet.
Skaperen har innbakt i skapelsen av menneskeheten at hvis egoismen ikke tillater at altruismen overtar styringen, da usletter den seg selv, for egoismens frykt for døden tillates ikke å formere seg i universet. Døden er like naturlig som fødsel.
Fullmånedåpen er det siste halmstrå denne menneskeheten kan klamre seg til for videre overlevelse. Griper vi den?