Skraeva hører på Dimmu

Svar
Skraevadottir

Skraeva hører på Dimmu

Legg inn av Skraevadottir »

Hei!

Det er kanskje noen som husker meg fra musikkforumet på VGD. Disse vet at jeg hører på mye forskjellig, så jeg vil ikke si at jeg er noe metalhead akkurat. Ikke er jeg satanist eller ateist heller. Jeg syns egentlig at det er mye bra med kristendommen, jeg. Dessuten ser jeg skikkelig streit ut. Nesten litt sossete. Likevel elsker jeg ekstremmetall. Hvis det er bra, vel å merke. Jeg liker jo ikke dårlig ekstremmetall. Det ville jo bare vært teit. Anyway, det er nok norsk black metal jeg har hørt aller mest på. Dette begynte jeg å høre på da jeg var rundt 16 år gammel, og det har fulgt meg siden.

Selv om mange sikkert setter kaffi'n i halsen eller sitter og banner når jeg nevner Dimmu Borgir, så var det min første kjærlighet innenfor denne sjangeren - selv om man vel må kunne påstå at de har beveget seg vekk fra ånkli black metal etter hvert. Jeg har nå hørt mye på dem uansett. Akkurat nå i det siste har jeg hørt mer på dem enn noen gang før. Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hver plate i kronologisk rekkefølge og gi dem min vurdering. Jeg har altfor lite tid og ork til å skrive lange avhandlinger, så det blir bare et avsnitt eller to om hver plate. Med ujevne mellomrom. Men jeg skal forsøke å bli ferdig i løpet av september, i hvert fall.

Dere er hjertelig velkommen til å diskutere bandet, og dere kan gjerne komme med noen kommentarer etter hver plateanmeldelse, så kan vi jo se hva folk her inne syns om de forskjellige platene.

Jeg starter i dag eller i morra.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

For All Tid (1995)

Dimmu Borgirs første utgivelse ble spilt inn høsten 1994, da Shagrath var 18 år gammel og Silenoz var 17 år gammel. På denne tida var Tjodalv også fast inventar, mens de ellers hadde med seg Stian Aarstad (som seinere fikk fyken) og Brynjard Tristan. Det som er interessant å få med seg her, er at det er Silenoz som synger, Tjodalv som spiller gitar, og Shagrath som spiller trommer! Den ble utgitt i 1995 på No Colours og i 1997 på Nuclear Blast (med farger på coveret).

Denne plata bærer preg av gutter som liker å rømme fra hverdagen gjennom sagn, fantasy og mytologiske konsepter. Stemninga er generelt sett veldig drømmende og svevende, og det kler plata godt. Tidvis kan melankolien minne litt om Seigmen, faktisk. I tillegg har den tydelige middelalderske elementer, noe som kan få tankene til å løpe i retning av Satyricons Dark Medieval Times. Stemninga skapes fint gjennom god bruk av piano, synth og fløyte. Dette hører man av og til som lengre, frittstående melodier, mens det andre ganger ligger oppå en syltynn gitar, vispende trommer og en bass man omtrent ikke hører. Her er altså noe av problemet med plata: produksjonen. Ikke misforstå meg, jeg liker ikke det overproduserte uttrykket på de aller siste platene, men her blir det for hjemmesnekra. Det høres ut som noen står utenfor øvingslokalet og tar opp lyden mens døra er på gløtt (morsomt nok leste jeg den samme beskrivelsen i AllMusic, men det er jo akkurat det det høres ut som). Noen liker jo dette og ser på det som ekte black metal, men for meg skaper det et litt for puslete uttrykk. I tillegg er vokalen borderline latterlig til tider, f. eks på den ellers så fine "Over bleknede blåner til dommedag" og den tøyeste "Stien", som jeg ikke helt vet om er ment som et humoristisk innslag eller ei.

Alt i alt er dette ei plate hvor melodiene sitter godt, mens produksjonen og ikke minst vokalen trekker ned. Likevel er det som sagt ei plate som har sine kvaliteter og sin sjarm, så det er absolutt forståelig at mange liker den.

Skraevas vurdering: 6/10

Neste plate: Stormblåst (1996)

Taarnfyrsten

Legg inn av Taarnfyrsten »

Gøy med en egen tråd om Dimmu Borgir. Skal bli gøy å følge hva du mener om de videre platene, Skraevadottir. Dimmu Borgir har jeg likt lenge uten at jeg har dått satt meg skikkelig inn i dem dessverre. Har blitt litt sporadiske låter man har hørt en god del på, og mye man ellers aldri har fått sjekket ut.
Det hatet de har fått er skikkelig ufortjent.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Taarnfyrsten skrev: man sep 06, 2021 11:50 pm Gøy med en egen tråd om Dimmu Borgir. Skal bli gøy å følge hva du mener om de videre platene, Skraevadottir. Dimmu Borgir har jeg likt lenge uten at jeg har dått satt meg skikkelig inn i dem dessverre. Har blitt litt sporadiske låter man har hørt en god del på, og mye man ellers aldri har fått sjekket ut.
Det hatet de har fått er skikkelig ufortjent.
Takk for det! Jeg er helt enig i at de har fått litt vel mye pepper fra "ekte black metal-fans". Jeg tror at noen oppriktig mener at det er fansen som skal få bestemme hvilken musikk et band skal lage.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Stormblåst (1996)

Dimmu Borgirs andre plate ble utgitt året etter debuten. Line-upen er den samme, bortsett fra at Shagrath og Tjodalv har bytta instrument innbyrdes. Det er altså fortsatt Silenoz som synger. Aldrahn bidrar fortsatt med noen tekster, og alt foregår fremdeles på norsk. Dimmu er fortsatt ikke signet av Nuclear Blast.

Musikalsk ligner også Stormblåst ganske så mye på debuten. Det synges, som nevnt, fortsatt på norsk, og det synges fremdeles ikke spesielt bra. Produksjonen er på noen områder litt bedre, mens den på andre områder er verre; eksempelvis hører man gitar og bass noe bedre her, mens trommene om mulig er enda verre enn på debuten. Det høres rett og slett ut som om noen sitter med ei visp og prøver å slå ihjel en saccosekk. Ellers er det fortsatt mye tangenter, men her kommer de ikke i like stor grad som lange drømmepartier mellom eller etter at bass, gitar og trommer har gjort sitt, men heller på toppen av disse instrumentene. Jeg føler også at det er mer reint piano og kanskje litt mindre "glorete" synth enn på debuten. Alt dette gjør sitt til at Stormblåst framstår som et noe mer helstøpt album med helhetlige låter enn For All Tid. Produksjonen gjør også sitt til at dette er et ganske "snilt" album; om man tar vekk growling og snerring, så sitter en igjen med et ganske greit og stemningsfullt rockealbum, ispedd litt klassisk pianomusikk. Her må det nevnes at "Sorgens Kammer", som for øvrig er en nydelig instrumentallåt, er reint plagiat. Uansett, dette er absolutt hørbart for flere enn de som bare hører på black metal, og en låt som "Broderskapets ring" har også en viss litterær kvalitet.

Oppsummert er Stormblåst ei plate som er et hakk opp fra For All Tid, ikke fordi alt på denne plata er bedre, men fordi den føles mer helhetlig ut. Likevel er det mange likhetstrekk mellom disse to platene, og en kan sånn sett si at de utgjør et par i Dimmu-diskografien. Savnet er fortsatt bedre produksjon og mer trøkk. En del av dette får en på nyinnspillingen fra 2005, selv om ikke alt der nødvendigvis er til det bedre.

Skraevas vurdering: 7/10

Neste plate: Enthrone Darkness Triumphant (1997)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Enthrone Darkness Triumphant (1997)

Året 1997 markerer et markant skifte i Dimmu Borgir stil. Shagrath bestemmer seg for å begynne å synge, om det kan kalles synging, Brynjard Tristan er skifta ut til fordel for Nagash på bass, og Aldrahn er ikke lenger involvert i låtskrivinga. Og kanskje enda viktigere: Dimmu er blitt signert av Nuclear Blast og spiller inn Enthrone Darkness Triumphant i småbykongen Peter Tägtgrens studio The Abyss i selveste Sværje. Det norske sprog er også bytta ut, heldigvis ikke til fordel for svensk, men for engelsk. Alt dette preger Enthrone Darkness Triumphant, som ble bandets internasjonale gjennombrudd og som satte tonen for det som skulle komme fra bandet i framtida.

Selv om noen ikke liker retninga Dimmu Borgir gikk i her, så er dette et av få album som er "akseptert" av de fleste blant den opprinnelige fansen og nye fans. Ja, og hvorfor ikke? Dette er et sinnssvakt bra album. Fra plata åpner med "Mourning Palace" og til den avsluttes med "A Succubus in Rapture" er dette en rein parademarsj for Dimmu Borgir. Lyden er uendelig mye bedre enn på Stormblåst. Hvor vi tidligere sto utenfor et støvete og litt skittent produksjonslokale for å ta opp lyden, føles det nå som om vi er i en gigantisk underjordisk hall som samtidig har en glassklar stjernehimmel til tak. Atmosfæren er helt unik. Selv om det føles som om musikken kommer et stykke bortenfor der man står, så bærer lyden noe helt vanvittig. Volumet er skrudd opp til i hvert fall ti. Dundrende bass, gitar og trommer skaper sammen med trillende toner fra pianoet en massiv lydvegg, mens Shagrath vræler ut den ene heftige tekstlinja etter den andre. Sammen skaper dette et mer helhetlig lydbilde enn noen gang før eller siden, og låtene henger så godt sammen at en nesten skulle tro at dette var et konseptalbum. Den eneste lille slip-upen kommer på slutten av "The Night Masquerade", men det tar bare noen sekunder og så er alt glemt når "Tormentor of Christian Souls" dundrer ut av høyttalerne. Men her er absolutt alle låtene gode -- noen nevnt, men ingen glemt.

Enthrone Darkness Triumphant er ikke bare Dimmu Borgirs aller beste album, men et av de beste albumene gjennom tidene, og det som best kombinerer black metal med bra låtskriving og prima produksjon. Sammen skaper det en uslåelig atmosfære, og også fundamentet for perioden som skulle bli Dimmu Borgirs gullalder (1997-2003).

Skraevas vurdering: 10/10

Neste plate: Spiritual Black Dimensions (1999)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Spiritual Black Dimensions (1999)

Det er lett å glemme hvor unge mange av black metal-musikerne faktisk var da de starta å gi ut plater; da Dimmu Borgir utgav Spiritual Black Dimensions, deres fjerde plate, var de opprinnelige medlemmene henholdsvis 22, 23 og 23 år gamle. Her snakker jeg da om Shagrath (vokal), Silenoz (gitar og tekster) og Tjodalv (trommer). Etter denne plata stakk Tjodalv av, sammen med gitarist Astennu og bassist Nagash. Før denne plata hadde også den noe omdiskuterte Stian Aarstad fått fyken, som nevnt i forb. med forrige omtale, og han ble erstatta av Mustis på keyboard. I tillegg kommer ICS Vortex her inn for første gang som gjestevokalist; han skulle seinere bli et fast medlem.

Hvor For All Tid og Stormblåst utgjør et "par" i Dimmu-diskografien, gjør Enthrone Darkness Triumphant og Spiritual Black Dimensions det samme. De to sistnevnte platene skiller seg ut fra de to første gjennom at det synges på engelsk, at produksjonen er milevis bedre, og at de er mye, mye hardere. Samtidig skiller de seg også ut fra de to neste gjennom at det først og fremst er keyboardet/pianoet som driver låtene sammen med gitar, bass og trommer, mens det på de neste er mer totalsymfonisk, med strykere og et vesentlig mer teatralsk preg; likevel kan man selvsagt si at det er noen flere teatralske elementer på Spiritual Black Dimensions enn på Enthrone Darkness Triumphant også. Dette kommer blant annet inn gjennom ICS Vortex' rene vokal, som jeg må innrømme at jeg ikke er så fan av. Ja, han er flink til å synge, men jeg syns ikke alltid at det passer inn i det røffe lydbildet på denne plata. Ellers er dette nok en kvalitetsplate, og den er, kanskje den aller mest intense plata DB noen gang har utgitt. Hvor man på EDT hørte lyden et stykke borte i en gigantisk hall, har bandet nå tatt et steg fram og står rett foran deg, så nært at det høres ut som om Shagrath står der og spytter deg midt i trynet. Unntaket er Mustis, som sitter i etasjen over og hamrer løs på sin skjelvende horror-synth. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor bra lyden han tryller fram er på låter som "Behind the Curtains of Night" er; den må bare oppleves. Ellers leveres det på et ekstremt høyt nivå over hele linja, og det passer også bra at vi får et par noe roligere låter mot slutten (vel, alt er relativt, men "The Insight and the Catharsis" og "Arcane Lifeforce Mysteria" er i hvert fall tidvis roligere). Det skaper variasjon og gjør at man er klar til runde to etterpå.

Spiritual Black Dimensions er ei av de minst populære platene til Dimmu Borgir, men mye av dette skyldes nok at den kom ut etter EDT og før gigasuksessene PEM og DCA. Den havna nok litt mellom barken og veden der. Synd, for dette er ei ekstremt intens, tøff og variert plate som flere burde høre på. Den bør også kunne passere hos de som ikke liker den mer utprega symfoniske linja som Dimmu skulle legge seg på etter dette. Jeg mener at Spiritual Black Dimensions er ei av de tre beste platene til Dimmu Borgir og en verdig oppfølger til EDT.

Skraevas vurdering: 9/10

Neste plate: Puritanical Euphoric Misanthropia (2001)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Puritanical Euphoric Misanthropia (2001)

Ettersom jeg er syk og derfor hjemme fra jobb i dag, men samtidig er i stand til å skrive litt, tenker jeg at jeg bare dundrer på med neste anmeldelse. I 2001 kommer den femte plata fra Dimmu Borgir, og dette albumet, Puritanical Euphoric Misanthropia, markerer virkelig starten på Dimmu Borgirs kommersielle storhetstid, samt den mer utprega symfoniske linja de la seg på og har ligget på siden. Inn kommer Galder på gitar og Nicholas Barker på trommer; begge er med på å definere sounden på denne plata.

Plata åpner med den symfoniske/filmmusikalske godbiten "Fear and Wonder", hvor en med en gang hører at strykere og et større orkester er i ferd med å overta for de trillende tonene fra synthen, og dette hører en også gjennom resten av plata. Selv om orkesteret for så vidt fungerer bra, må jeg si at jeg savner den vaklende horrorsynthen fra Spiritual Black Dimensions; den er der tidvis, men jevnt over havner Mustis i bakgrunnen her. Heldigvis er det mye annet å glede seg over. For det første vil jeg trekke fram Galders gitarspilling som temmelig rå; den er ekstremt tøff og bærer preg av litt mer klassisk hardrock-riffing enn gitaren på de foregående skivene. Tidvis er det også noe stoner- eller thrash-preg, som f. eks det siste halvannet minuttet på "IndoctriNation". Dette fungerer ypperlig. I tillegg bidrar Nicholas Barker på trommene med et ekstremt tempo og heftige blast beats. Lyden kan tidvis bli litt "klikkete", men jeg syns fortsatt at det er bra. Shagrath er også i storform her. Elefanten i rommet er selvsagt de symfoniske elementene, som tidvis blir ganske så teatralske, men som nevnt tidligere syns jeg at det stort sett fungerer godt. Dette er ikke ei symfonisk plate med elementer fra ekstremmetall, slik som Eonian, men ei ekstremmetallplate med symfoniske elementer. Ellers har man jo ICS Vortex der, som myker opp visse låter, men han er heldigvis ikke for dominerende. Det samme gjelder "datastemmen" som en blant annet hører på "Puritania". Det er elementer som skaper variasjon uten at de ødelegger for mye. Dessuten liker jeg at plata avsluttes med den storslåtte instrumentalen "Perfection or Vanity", som fungerer som en motsats til "Fear and Wonder" og skaper en slags symmetrisk harmoni.

Puritanical Euphoric Misanthropia er nok ei knallskive fra Dimmu Borgir, og det er ikke uten grunn at det er den kanskje mest populære skiva til bandet gjennom tidene (hvis en ser på salgstall, Spotify-avspillinger og kritikk, så er dette den som kommer best ut totalt). Den er variert og symfonisk, men dette går ikke på bekostning av ekstreme tempoet og aggresjonen som ligger i bånn. Denne kombinasjonen gjør PEM nær uimotståelig for meg, og låter som "Blessings Upon the Throne of Tyranny" og "Kings of the Carnival Creation" er blant de beste Dimmu Borgir har utgitt noen gang. Alt i alt nok en herlig opplevelse fra A til Å, dette.

Skraevas vurdering: 9/10

Neste plate: Death Cult Armageddon (2003)

Taarnfyrsten

Legg inn av Taarnfyrsten »

Gode omtaler du har kommet med så langt. Keep 'em coming!

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Taarnfyrsten skrev: fre sep 24, 2021 9:45 am Gode omtaler du har kommet med så langt. Keep 'em coming!
Takker, will do! Tipper neste kommer i morgen. Skal på sauesanking i dag...

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Death Cult Armageddon (2003)

Dimmus gylne år avsluttes med plata Death Cult Armageddon. Dette var det første albumet fra Nuclear Blast som solgte over 100 000 kopier i USA, og utgjør sammen med Puritanical Euphoric Misanthropia et par. Lagoppstillinga er til og med akkurat den samme som på forgjengeren, noe som er uvanlig for Dimmu Borgir. I tillegg er det med en del gjester, som f. eks Abbath fra Immortal, og deler av albumet ble spilt inn med Praha-filharmonien.

Likevel må det med en gang påpekes at dette albumet på ingen måte ligner på Eonian, som egentlig er et reint symfonisk album med visse innslag av (black) metal; dette er jevnt over mye, mye tøffere. Linja videreføres imidlertid fra PEM, og dette framstår som en helt naturlig oppfølger. Jeg vil imidlertid påstå at PEM er et lite knepp tøffere. En kan også legge merke til at Dimmu gradvis beveger seg vekk fra satanistiske temaer og over på mer universelle eller apokalyptiske temaer; dette kunne en for så vidt også høre allerede på Spiritual Black Dimensions, men her kommer det enda tydeligere fram. Noen unntak er det selvsagt, som på "Lepers Among Us", hvor det blant annet synges "Satan was good to me". Platas styrke er uansett variasjonen; det er ingen låter som ligner nevneverdig på hverandre, og man har store, episke Star Wars-aktige låter ("Progenies of the Great Apocalypse"), mer gritty black metal-ish låter (særlig mot slutten av plata) og noen som ligger et sted i mellom; her kan "Vredesbyrd", som synges på norsk, trekkes fram som en skikkelig godbit. I tillegg er det stor variasjon i vokalen, hvor det i tillegg til den klassiske Shagrath-hylinga brukes mørk ren vokal, mørk lys vokal (ved ICS Vortex), datastemme, prating, litt kvinnelig vokal, osv. På de seinere platene blir det for mye av dette, men her fungerer det stort sett bra som et supplement, og bidrar til at dette blir en flott lytteopplevelse fra start til slutt.

Death Cult Armageddon er et nok et bra album fra Dimmus gullalder, og det er muligens det mest varierte albumet de noen gang har utgitt. Arrangementene blir stadig større og en beveger seg stadig vekk fra trad. black metal, men det fungerer allikevel (enn så lenge) fortsatt fint og er stort sett tøft nok, selv om det tidvis mangler litt av den stemninga en har på forgjengerne og kanskje ikke er så mange enkeltlåter jeg ville plassert på en "best of-skive".

Skraevas vurdering: 8/10

Neste plate: Stormblåst MMV (2005) *

* Her blir det en kortere omtale eller kommentar, ettersom dette er en nyinnspilling av Stormblåst (1996)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Stormblåst MMV (2005)

Som sagt blir det bare en kjapp kommentar om dette albumet, som er en nyinnspilling av klassikeren fra 1996, før det blir en lengre anmeldelse av In Sorte Diaboli (2007).

Når man hører gjennom 2005-versjonen av Stormblåst, så kan en jo merke seg et annet nivå på produksjonen, men det er det reint musikalske en hører størst forskjell på. For det første hører man at Dimmu er bedre musikere enn i 1996, men en hører også at råmaterialet er helt annerledes enn det man hørte på platene i perioden 1997-2003. Det symfoniske er så å si borte og man er sånn sett mer tilbake til røttene igjen. Forskjellen mellom denne og originalen er at lyden er høyere og fyldigere; særlig er gitarlyden bedre. Det gjør at enkelte låter, som f. eks "Broderskapets ring", går fra å være bra til å være veldig bra. I tillegg er "Sorgens Kammer - Del II" en riktig så god låt (syns jeg) som hever kvaliteten ytterligere. De fleste låtene har en også greid å bevare tangentene fint på. Et problem er imidlertid vokalmiksen, som gjør at tekstene tidvis blir litt utydelige. Bortsett fra det er produksjonen god og bidrar til å gjøre dette til et særdeles hørbart album.

Alt i alt er dette, for meg, et lite hakk bedre enn originalen, selv om jeg vet at mange er uenig med meg i den vurderinga. I tillegg er det forfriskende å høre denne plata etter den gigantomanien Dimmu Borgir holdt på med før dette, selv om det var bra. Etter dette skulle det imidlertid bli noget verre.

Skraevas vurdering: 8/10

Neste plate: In Sorte Diaboli (2007)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Er på ferie, så det tar nok ei stund før neste anmeldelse kommer. Tidligst søndag kveld.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

In Sorte Diaboli (2007)

Året er 2007 og det er fire år siden Dimmu gav ut Death Cult Armageddon. Nyinnspillinga/den nye versjonen av Stormblåst kan vel egentlig ikke regnes som et nytt studioalbum, og det vil si at dette er det lengste oppholdet mellom to studioalbum så langt. Likevel er det ikke så store forandringer i utgangspunkt her; line-upen er den samme, borts. fra at Nicholas Barker er skifta ut med Hellhammer på trommer. Ellers kan det nevnes at dette er et konseptalbum, så bandet sikter høyt. Konseptet er i korte trekk at en prest blir til antikrist, noe som minner litt om konseptet Ghost har gjennomført i nyere tid. Et litt mer søkt konsept, om det kan kalles det, er at alle låtene består av tre ord, hvorav det første alltid er "The".

In Sorte Diaboli åpner på ekte stjernekrigvis med låta "The Serpentine Offering", som er denne platas "Progenies of the Great Apocalypse". En tenker umiddelbart at dette skal bli et nytt Death Cult Armageddon, eller i det minste en videreføring, men det skal vise seg å ikke slå helt til. Denne plata er faktisk et lite knepp mindre symfonisk enn forgjengeren. Jo da, det er der, men her fungerer det i større grad som kulisser eller supplement, heller enn maskineriet i hver enkelt låt. I stedet er det Galders gitar som driver låtene, og sånn sett kan en si at dette albumet ligner mer på Puritanical Euphoric Misanthropia enn nevnte Death Cult Armageddon. Dessverre er ikke låtene like gode; det er færre høydepunkter, og en noe softere produksjon skaper et uttrykk og lydbilde som ikke er så rått som ønskelig. Vokalen er også, i hvert fall tidvis, litt for rolig og "snakkete" for min smak. Men for all del, det leveres jevnt over på et ganske så bra nivå her også. Unntaket for min del er igjen de låtene hvor ICS Vortex dominerer; jeg får meg bare ikke til å like bidragene hans; eksempelvis er "The Sacrilegious Scorn" ei låt som kunne vært veldig bra, men så blir det for mykt når Vortex kommer inn. En ønsker vel å skape variasjon, men for meg fungerer det ikke; da liker jeg bedre de litt mer avantgardistiske partiene, som eksempelvis den Might & Magic-aktige instrumentalen "The Fallen Arises". Denne skaper et brudd og tilfører samtidig en episk dimensjon uten at det går på bekostning av resten av plata, men jeg tror effekten hadde vært større om en ikke allerede hadde myket opp uttrykket med den reine, lyse vokalen til Vortex. I tillegg syns jeg at keyboardspillet til Mustis er litt for nedtonet, og det framstår egentlig jevnt over ganske så slapt om en skal sammenligne med eksempelvis Spiritual Black Dimensions, hvor det har en enorm effekt. Likevel hører en det jo, og det er ikke dårlig. Jeg skulle bare ønske at det var litt bedre.

Alt i alt er dette nok et helstøpt album hvor låtene henger fint sammen og glir over i hverandre; dette forsterker naturligvis også konseptet. Det er et symfonisk album, men ikke så fullt så pompøst som Death Cult Armageddon. Problemet er at toppene mangler og at albumet ikke engasjerer i like stor grad som forgjengerne; her må også produksjonen ta noe skyld for at det ikke framstår så rått som ønskelig. Summen er et ganske bra album som blekner litt i forhold til de beste utgivelsene, og mangler låtene man søker opp når man vil høre på noe skikkelig fett.

Skraevas vurdering: 6/10

Neste plate: Abrahadabra (2010)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Abrahadabra (2010)

Vi har beveget oss inn i et nytt tiår, og Dimmu Borgir fortsetter ufortrødent hen med Abrahadabra. Kjernen i bandet er fortsatt Shagrath, Silenoz og Galder, men ellers er det ingen Mustis, ingen Hellhammer, men i stedet en hel haug med gjestemusikere, inkludert Kork og Schola Cantorum. To av gjestemusikerne, Daray og Gerlioz, er med hele veien til Eonian (2018). Albumet ble en stor kommersiell suksess med 2. plass i Norge og gode listeplasseringer i mange europeiske land, samt USA.

Dette albumet plukker opp stafettpinnen fra Death Cult Armageddon i større grad enn fra In Sorte Diaboli. Ettersom vi har et live-orkester og enorme produksjonslokaler, er det ikke vanskelig å forstå hvordan dette høres ut. Arrangementene er enorme og mer pompøse enn noen gang tidligere og virker nærmest skreddersydd for kulturhus og operaer. Det er ikke lenger snakk om headbanging og mosh-pit, for å si det slik. Hvor alle Dimmu-album opp til dette punktet har vært metal i bånn med symfoniske elementer på toppen, er dette et symfonisk album i bånn med noen elementer av metal på toppen. Dette betyr riktignok ikke at det ikke fins tyngre låter her, men at disse er tyngre på en annen måte. Det er ikke noe skremmende eller satanisk over sounden lenger; den framstår veldig safe og med arrangementene og andre konsepter i fokus. Noen av låtene er heldigvis ganske så fengende, som f. eks "Chess with the Abyss" og "Born Treacherous", mens den litt mer sløye "A Jewel Traced Through Coal" får tankene til å løpe tilbake til noen av de tidligere utgivelsene. Ellers blir det dessverre litt tamt, som i "Dimmu Borgir" (med unntak av helt på slutten), eller aaaaltfor cheesy og teatralsk, som i "Gateways". Direkte dårlig er det ikke, men det blir ikke særlig engasjerende for meg.

Abrahadabra er et fengende og ekstremt proft album som gjør at Dimmu Borgir når ut til stadig flere "vanlige" folk, og det er med dette albumet de virkelig åpner opp for å opptre på andre scener enn tidligere. Dessverre er det lite igjen av den brodden og den brutale sounden de en gang hadde, og da ender det opp med å bli litt for trygt og snilt for undertegnede, selv om det er et album jeg godt kan sette på til morgenkaffien eller for så vidt kunne sett live i kulturhuset sammen med hvem som helst; det er imidlertid ikke et album jeg setter på hvis jeg har lyst til å klikke mongo og headbange i loftsetasjen helt alene.

Skraevas vurdering: 6/10

Neste plate: Eonian (2018)

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Eonian (2018)

Det høres ikke riktig ut at det gikk åtte år mellom Abrahadabra og Dimmus hittil siste studioalbum, men det er de harde fakta. Saken er nok at interessen min for de siste platene har vært noe mindre, og da har tida gått upåaktet hen. Innspillinga av plata begynte faktisk allerede i 2012 og den skulle gis ut tidligere, men grunna diverse greier ble det utsatt; derfor er liksom ikke dette "egentlig" et 2018-album, og i stor grad føles dette som en videreføring av Abrahadabra. Line-upen er også den samme.

Musikalsk sett er man fortsatt i det symfoniske landskapet og det blir stadig mindre og mindre black metal. Denne plata kan ikke på noen måte betegnes som black metal, verken når det gjelder konsept eller utførelse. Plata har ingen låter som er fullt så teatralske som "Gateways", men følelsen er igjen der at dette skal framføres i operaen eller en lignende scene. De sataniske konseptene er så å si helt borte nå, og den eneste lille resten av ekstremmetall er Shagraths growling/snerring, som fremdeles har en viss brodd. Problemet ellers er at sounden er litt for myk, mykere enn på forgjengeren, og at uttrykket dermed i hvert fall tidvis blir litt for platt eller standardisert for å engasjere noe sånn voldsomt. Når man da legger på koring i den stilen man hører på "Interdimensional Summit", så er det ikke mye som skiller dette fra Nightwish eller Within Temptation. Og for all del, det er jo mange som liker sånne band, men det er ikke metal; det er "metal". Når man i tillegg får inn låter som "Council of Wolves and Snakes" med MIKKEL GAUP som sjaman, da trenger man egentlig ikke å si så mye mer. Heldigvis, heldigvis, er den siste halvdelen av plata mye bedre enn den første, og det er det som gjør at man berger sånn noenlunde; her er det en del stemningsfulle og litt tøffere låter som står i skarp kontrast til enkelte av kalkunene fra side en. Et eksempel er "I Am Sovereign", som gjerne kunne gått inn på DCA og forsvart en plass der.

Alt i alt er dette ei plate som ikke engasjerer sånn altfor mye, og som tidvis er enten for pen og pyntelig eller for operapopmetalaktig for min smak. En sterk avslutning, hvor Dimmu kommer litt til seg selv igjen, gjør heldigvis sitt til at plata går fra relativt dårlig til helt ok, så jeg vil anbefale å behandle de siste fire-fem låtene som en EP og glemme resten av plata.

Skraevas vurdering: 6/10

Neste plate: Ingen flere gjenstår, men jeg skal komme med en rangering av beste plater og deretter mitt "best of-album", hvor jeg velger ut mine favorittlåter fra Dimmus diskografi.

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Topp 10

1. Enthrone Darkness Triumphant
2. Puritanical Euphoric Misanthropia
2. Spiritual Black Dimensions
4. Death Cult Armageddon
5. Stormblåst MMV
6. Stormblåst
7. In Sorte Diaboli
8. Eonian
9. Abrahadabra
10. For All Tid

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Best of Dimmu Borgir

20 av de beste låtene fra diskografien på ei eneste best of-plate.

1. "Stormblåst" (Stormblåst)
2. "Broderskapets ring" (Stormblåst MMV)
3. "Sorgens kammer, del 2" (Stormblåst MMV)
4. "Mourning Palace" (Enthrone Darkness Triumphant)
5. "In Death's Embrace" (Enthrone Darkness Triumphant)
6. "Tormentor of Christian Souls" (Enthrone Darkness Triumphant)
7. "A Succubus In Rapture" (Enthrone Darkness Triumphant)
8. "Behind the Curtains of Night" (Spiritual Black Dimensions)
9. "The Promised Future Aeons" (Spiritual Black Dimensions)
10. "The Insight and the Catharsis" (Spiritual Black Dimensions)
11. "Grotesquely Conceiled" (Spiritual Black Dimensions)
12. "Blessings upon the Throne of Tyranny" (Puritanical Euphoric Misanthropia)
13. "Kings of the Carnival Creation" (Puritanical Euphoric Misanthropia)
14. "IndoctriNation" (Puritanical Euphoric Misanthropia)
15. "Absolute Sole Right" (Puritanical Euphoric Misanthropia)
16. "Vredesbyrd" (Death Cult Armageddon)
17. "Blood Hunger Doctrine" (Death Cult Armageddon)
18. "Eradication Instincts Defined" (Death Cult Armageddon)
19. "The Sinister Awakening" (In Sorte Diaboli)
20. "I Am Sovereign" (Eonian)

Da takker jeg for følge til "alle" som har lest og kommentert! Haha.

Lezah

Legg inn av Lezah »

Syns det står respekt av dette, siden jeg ikke liker DB i det hele tatt :D Men har lest anmeldelsene av de skivene jeg selv har vært innom, du hadde fått noen tomler underveis. Iom at jeg ikke er så fan følte jeg ikke for å komme med kommentarer underveis siden det hadde blitt negative greier (om bandet, ikke deg/innholdet) :)

Taarnfyrsten

Legg inn av Taarnfyrsten »

Bra utført gjennomgang, Skraevadottir! Jeg har fulgt med på denne tråden og lest alt, og kost meg med omtalene dine. Jeg er ikke så enormt investert i bandet så har ikke følt jeg har kunne bidra med noe spesielt. Jeg håper det vil bli litt mer liv i denne tråden da!

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Tror vel ikke det blir noe mer liv i denne tråden enn det allerede har vært, men jeg følte at jeg måtte gjennomføre for egen del, i hvert fall. Men takk! Jeg vet jo at det i hvert fall er noen her inne som liker metal, så kanskje noen utover dere som har kommentert kan få litt glede av det. Selv mener jeg jo også at de beste skivene rett og slett er mesterverk. Jeg liker jo som sagt norsk ekstremmetall og har hørt det meste, og jeg syns ikke det fins noe som er bedre enn Enthrone Darkness Triumphant, Spiritual Black Dimensions og Puritanical Euphoric Misanthropia. Det eneste jeg kan komme på som er på samme nivå er de beste skivene til Enslaved (f. eks Riitir og Axioma Ethica Odini) og kanskje Emperor (f. eks The Nightside Eclipse, bare med bedre produksjon, og Anthems To The Welkin At Dusk). Men for all del, jeg har forståelse for at de fleste, særlig blant puristene, har et annet syn enn det jeg har.

BioDex

Legg inn av BioDex »

Liker også DB godt, og er ganske så enig i karakterene på de beste albumene. Bandet er også veldig gode live, og har gjort en del meget gode opptredener i Wacken;




Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Veldig kule klipp/konserter. Skulle ønske jeg kunne se dem live, men helst for 15-20 år siden, før det ble for mye staffasje. Nå skal det sies at jeg ikke hadde takka nei til en billett i dag heller...

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

En helt vill pianocover av "The Promised Future Aeons" fra Spiritual Black Dimensions. Viser hvor bra Mustis var for Dimmu Borgir og hvor gode komposisjonene er.


Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»