Ja, du har så rett. Det var nettopp dét som manglet hos 'de blå' i '82: En erkeslugger bakerst i midtbaneleddet. Med Genghini bakerst blant fire lekne 'kæillær' så ble Frankrike anno Spania-VM-et nettopp hva vi fikk servert, nemlig et lettbeint, lekent og litt humørsykt kollektiv. Ikke at det plager oss mye for ettertiden. Ofte er det jo disse praktfulle lagene som aldri vant noen tittel som lever lengst i folks hjerter og bevissthet. Frankrike '82, som jeg er glad Kjetil ga oss en påminnelse om, hører definitivt inn i den kategorien. Fernandez kom inn og bidro med fysikk og defensiv kløkt, og kompletterte på mange måter en midtbane som fram til dess hadde gitt oss mange fine øyeblikk, men som man samtidig forsto neppe ville komme til å sikre seg noen internasjonal tittel. Tenk at dét skulle hende så snart 24-åringen fra Paris Saint-Germain gjorde seg til et uunnværlig innslag blant teknikere og virtuoser.jakral skrev: ↑ons sep 08, 2021 12:17 pm Den midtbanekonstellasjonen til Michel Hidalgo var mildt sagt framtung. Dette mye omtalte magiske kvadratet tror jeg oppstod først i etterkant av VM 82 da Luis Fernandez slo seg inn på laget frem mot hjemme-EM 84 og tilførte litt sårt tiltrengt defensiv styrke i en midtbane med minst én playmaker for mye. Genghini var jo isolert sett en fabelaktig spiller, men Frankrike behøvde noen andre egenskaper enn det han kunne tilby for å få ut maks av laget.
Verdt å merke seg er det jo at da Platini reiste til Italia for å slutte seg til Juventus, så var det Bernard Genghini som skulle overta etter ham i storlaget St. Étienne. De hadde endt 81/82-sesongen som toer, ett fattig poeng bak Monaco (som i VM kun skulle ha målvakta med et litt tvilsomt ry i form av Jean-Luc Ettori og den unge sidebacken Manuel Amoros som regulære innslag i elleveren), og hadde ikke endt dårligere enn som nummer 7 i noen sesong siden de rykket opp fra andredivisjon etter 1962/63-sesongen, og ni ganger mellom 1964 og 1981 skulle de vinne den franske serien, blant annet tre ganger på rad midt på 70-tallet. Det virket som om Platini reiste fra et fundament som var altfor solid til at det kunne begynne å vakle umiddelbart. Men til tross for at Genghini selv bidro med åtte seriescoringer på 36 matcher i 82/83, så endte sesongen med en akk så skuffende 14.plass. Tro om folk i og rundt klubben forsto at dette var starten på en nedtur som på sett og vis har vedvart siden? Genghinis forhenværende klubb Sochaux gikk fra tredjeplass i 81/82 til 12.plass uten strategen sin i 82/83. For supporterne der var det nok en mager trøst å se St. Étienne slite.
Pioneren jakral. Å kunne se om igjen, i sin helhet, store kamper fra verdensmesterskap, var for 30 år siden kun forbeholdt en liten elite. At elektroniske plattformer siden skulle oppstå som skulle gi oss tilgang til hele herligheten fra turneringer vi ellers kun ville ha lest om i magasiner og bøker, var det absolutt ingen som kunne forutse den gang. Samtidig kan nye gjennomganger av tidligere turneringer bidra til å kanskje fjerne noe av mystikken og mytene. Ikke at ikke Frankrike-Vest-Tyskland står seg likevel. Den er fjellstø i et lekent landskap av fotballnavn vi gjerne drar både på inn- og utpust.