Spania 82

Svar
Kjetil-e

Spania 82

Legg inn av Kjetil-e »

Har lyst til å rette en tråd hvor vi godt voksne kan mimre rundt dette fantastiske mesterskapet. Som inneholdt masse festfotball, noe drittfotball og flere kamper som skrev seg inn i VM historien for all fremtid på flere måter.

Best huskes nok for mange den vanvittige semifinalen mellom Vest Tyskland og Frankrike. En kamp som gjerne topper de fleste lister over tidenes VM kamper. 1 - 1 etter ordinær tid. (Hadde dommeren gjort jobben sin ville sannsynligvis kampen aldri gått til ekstraomganger da tysklands keeper Schumaker skulle hatt rødt kort og Frankrike skulle hatt straffe, I ekstraomgangene gikk Frankrike opp til både 2 - 1 og 3 - 1 i x-omgang før tyskerne satte inn Rumenige som reduserte før omgangen var slutt. Tyskerne utlignet så i 2 x omgang og det ble en straffekonk (For første gang i VM historien forøvrig). Med drama Stileke var vel den som bommet for tyskerne, husker ikke hvilke franskmenn det var. Tysk seier ble det til slutt. Dog fikk tyskerne juling av Italia i finalen.

En annen kamp som skrev seg inn i historiebøkene er Skandalen i Gijon, siste kamp i gruppespillet mellom Vest Tyskland og Østerike. Ettersom den andre kampen alt var spilt visste lagene at hvis Tyskland vant med 1 eller 2 mål ville Tyskland og Østerike gå videre. Vant tyskerne med 3 mål eller mer ville Tyskland og Algerie gå videre. Ble det uavgjort eller seier til Østerike ville Østerike og Algerie gå videre. Og hva skjer, jo etter 12 min går Tyskland opp til 1 - 0. Deretter slutter lagene i praksis å spille fotball. De driver kun å triller ball seg imellom. Vel vitende om at begge lag er videre.

Mesterskapet var og slutten på Polens storhetstid, med bronsjemedaljer. Den 2 i løpet av 3 VM.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Spania ‘82 er et solid valg, Kjetil. Nå har jeg «kjent» deg så lenge at jeg er klar over hvilke preferanser du har der ute, og det er neppe uten grunn du ikke trekker fram det oppgjøret fra ‘82-turneringen som ellers «alle» ynder å snakke/skrive om. Men bevares: Frankrike-Vest-Tyskland står seg uansett hvilket parti den rangeres mot. Her har vi den sagnomsuste midtbanen til ‘les Bleus’, der de fire sto oppstilt i en slags diamant, med Bernard Genghini i utgangspunktet dypest (selv om han definitivt hadde lite imot et framoverraid eller to), og med vesle Alain Giresse (høyre) og Jean Tigana (begge fra Bordeaux) som «indreløpere», mens St Étienne-esset Michel Platini, fransk kaptein nå i en alder av 27, lå fremst. Det var masse prat om den brasilianske midtbanen, men denne franske utgaven var sannelig heller ikke verst.

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Spania 82 var en tid da vi fortsatt så spillere vi ikke kjente fra ligaer som ble vist på tv ukentlig. Fantastiske spillere vi fotball-elskere flest aldri hadde sett eller knapt hadde hørt om..

Sånn er det ikke lenger. Alle "stjerner" har blitt kjøpt opp og vært i en topp 6 liga noen tid.

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: lør sep 04, 2021 11:37 pm Spania ‘82 er et solid valg, Kjetil. Nå har jeg «kjent» deg så lenge at jeg er klar over hvilke preferanser du har der ute, og det er neppe uten grunn du ikke trekker fram det oppgjøret fra ‘82-turneringen som ellers «alle» ynder å snakke/skrive om. Men bevares: Frankrike-Vest-Tyskland står seg uansett hvilket parti den rangeres mot. Her har vi den sagnomsuste midtbanen til ‘les Bleus’, der de fire sto oppstilt i en slags diamant, med Bernard Genghini i utgangspunktet dypest (selv om han definitivt hadde lite imot et framoverraid eller to), og med vesle Alain Giresse (høyre) og Jean Tigana (begge fra Bordeaux) som «indreløpere», mens St Étienne-esset Michel Platini, fransk kaptein nå i en alder av 27, lå fremst. Det var masse prat om den brasilianske midtbanen, men denne franske utgaven var sannelig heller ikke verst.
Regner med du sikter til Italia mot Brasil også et stort drama, dominert av en spiller som ALDRI skulle vært med i VM. Utestengt fra all fotball som han var i forbindelse Juventus-skandalen. Men som så meget beleilig ble benådet i tide til å rekke VM. Men dog uansett, ber du folk trekke fram EN kam fra Spania VM tror jeg de fleste vil trekke frem semifinalen mellom Tyskland og Frankrike.

Frankrike var også innblandet i en annen skandalekamp i Spania, oppgjøret mot Kuwait hvor Frankrike jo fikk annulert et mål, etter at en sjeik fra Kuwait hadde stormet banen i full sjeikehabit og krevd at landets spillere skulle gå av banen hvis dommeren ikke annulerte målet.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det var nok den matchen jeg hadde i tankene, ja. Men bevares: Vi har alle våre egne preferanser, og det skal man være glade for. Som sagt: Jeg er like begeistret som deg for det som skjedde under den semifinalekvelden i Sevilla. Det var en fantastisk match, og som med alt av historisk og tilgjengelig fotball, så kan jeg bare anbefale å sette av tid til å se den om igjen. Minnet har en egen evne til å overdrive i flere retninger, og tidvis kan man bli skuffet dersom man ser igjen et oppgjør «alle» skryter av, og som går for å være en klassiker. Med Frankrike-Vest-Tyskland i ‘82 får man servert en perle nærmest fra A til Å.

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

Så kan vi jo se på de store stjernene i dette VM.

Platini for Frankrike

Brasil hadde mange men vil vel først og fremst trekke frem Zico og Eder som de jeg husker best fra 82.

Dette var vel siste mesterskapet for tyskernes Breitner og Rumenige. Sistnevnte slet vel og med skader, kom ihvertfall ikke inn på banen før i ekstraomgangene i den berømte semifinalen.

Argentinas Maradonna var jo den gang ung, men veldig opphypet forran VM, og ble vel kanskje mesterskapets største skuffelse når det gjelder enkeltspillere.

Italias store stjerne Rossi som ble toppscorer med 6 mål skulle jo egentlig aldri vært med i VM siden han var utestengt fra all fotball. Men en beleilg benådning sørget for at han kom med alikevel. Italias keeper og kaptein Zoff ble med sine 40 år tidenes eldste verdensmester.

Armando71

Legg inn av Armando71 »

Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pm

Dette var vel siste mesterskapet for tyskernes Breitner og Rumenige. Sistnevnte slet vel og med skader, kom ihvertfall ikke inn på banen før i ekstraomgangene i den berømte semifinalen

Rummenigge spilte også i Mexico-VM i ‘86. Han scoret til og med i finalen mot Argentina.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pm Platini for Frankrike
Jeg ble sittende og se hele Frankrike-Vest-Tyskland i går, og det var en del detaljer som dukket opp igjen (naturlig nok). Platini hadde en meget god kamp, og var selvsagt involvert i fryktelig mye av det franskmennene foretok seg framover på banen. Han hadde jo spilt i hjemlig liga fram til VM, men var nå på vei til Torino, der han skulle komme til å ta karrieren til ytterligere høyder. Jeg ble ganske svak for den franske sammensetningen på midten, der Tigana nok var den som gjorde minst av seg, og hvor både Giresse og ikke minst Genghini begge fikk utfolde seg. Sistnevnte var jo nødt til å gå av tidlig i den andre omgangen, noe som banet vei for Patrick Battiston. For ettertiden kan man trygt si at det ikke var heldig for innbytteren, som selv kun fikk noen få minutter på banen før det skjebnesvangre inntraff. Visst skulle det ha blitt dømt straffe; det er helt udiskutabelt. Schumacher virker litt ustabil, men det er antakelig slik han stort sett tedde seg. Han hadde hatt et par andre involveringer med franskmenn tidligere, og så hadde han ertet på seg det franske publikummet, som befant seg bak det målet han forsvarte i andre omgang.

Om vi skal se fryktelig lettvint på det, så var Vest-Tyskland best i første omgang, Frankrike dominerende etter hvilen, før de gikk litt tomme helt mot slutten, da vesttyskerne overtok igjen. Når de så gjør 3-1 allerede i første ekstraomgang, så savner man selvsagt etterpå den kynismen og råskapen de burde ha lagt for dagen for aldri å invitere Vest-Tyskland inn i matchen igjen. Fransk arroganse på sitt aller fremste, synes jeg kanskje vi skal si, siden opptrednen deres etter Giresse' scoring nok bidro til å bygge oppunder en del myter som allerede på det tidspunktet eksisterte om dem. Og Vest-Tyskland skulle man jo aldri undervurdere før matchen var over (og selv da gjorde man det sjelden, siden det ofte var de som hadde vunnet). Innpå med Rummenigge, som skulle krangle inn et overlegg for den akk så viktige reduseringen til 3-2, men allerede på det tidspunktet hadde de fått ei Klaus Fischer-"scoring" annullert for offside. Så Frankrike var blitt advart. De hadde ikke tatt seg bryet med å lytte. Nettopp Fischer skulle jo bli mannen bak 3-3, da han elegant brassesparket Hrubesch' kontrollerte assistheading i mål.

Jeg syntes vesttyskerne var overraskende dårlig organisert. Det var ikke slik jeg hadde husket dem i det hele tatt. Blant annet var presspillet i større perioder ganske fraværende, noe som blant annet tillot Marius Trésor å avansere 60 meter med ball, fra midt på egen halvdel til dypt inn i vesttysk territorium. Noe liknende ville vært utenkelig i dag. Det var et par med mannsmarkerende oppgaver (primært Förster-brødrene mot de to franske angriperne, der både Dominique Rocheteau og Didier Six lå bredt - henholdsvis mot venstre og høyre), og så hadde man Stielike som den fri mannen bakerst. Det skulle snart vise seg at flere spillere gjerne plassroterte underveis, og blant andre kapteinen Manfred Kaltz, som utvilsomt startet som høyreback, skulle snart være å se litt over alt, både sentralt i forsvaret og på midtbanen. Det var gjerne en plan bak dette hos Jupp Derwall, men det fungerte ikke nødvendigvis optimalt i praksis. Hans-Peter Briegel så ut som akkurat den sluggeren han var, og tok flere av disse karakteristiske, blytunge løpene i lengderetning, der man fikk assosiasjoner i retning av en dampveivals: Hadde fyren først fått opp farta, så var han vrien å stagge.

Videre hadde vesttyskerne en spiller vi kanskje ikke husker aller best fra dette mannskapet i Wolfgang Dremmler, som hovedsaklig tok en form for defensivt ansvar på midtbanen, kanskje noe orientert mot høyre. Sentralt lå Paul Breitner, som, bevares, viste sin kapasitet, der drivet med ballen i beina nok var det som best kjennetegnet ham. Mot venstre i midtfeltsammensetningen fant man Felix Magath, som etter mitt skjønn ikke greide å prege oppgjøret i særlig grad. Fremst lå Pierre Littbarski, på dette tidspunktet i Kölns eiendom og 22 år ung, litt bak spydspissen Fischer, og 'Litti' var selvsagt hyppig involvert. Fischer var også mer bevegelig enn hva jeg hadde husket ham som, men så var det heller ikke fair å nærmest ha et bilde av ham (før jeg gikk til verket i går) som en slags Horst Hrubesch-kloning. Det var stor forskjell på de to som spisstyper.

Hos franskmennene, så hadde man, igjen litt overraskende for meg, Manuel Amoros på venstreback, mens Maxim Bossis spilte på høyresiden i forsvaret. Amoros, blott 20 år, utmerket seg kanskje ikke spesielt, og i hvert fall ikke like kraftig som Bossis, som hadde en ypperlig match. Han personifiserte den moderne sidebacken med sine gjentatte bidrag inne på vesttysk halvdel, av og til langt inne på vesttysk halvdel, og var best med høyrefoten. Jeg hadde det for meg at Bossis utelukkende var venstreback, mens jeg visste at Amoros, i alle fall noe senere i karrieren, nærmest på Demjanenko-vis skulle bytte fra høyre til venstre, alt ettersom hvor treneren ønsket å bruke ham. Han var like god på begge flanker. Nå ser jeg av Bossis' Wikipedia-artikkel at han faktisk startet karrieren som høyreback, men at han etter hvert ble rendyrket på venstre, ikke langt inn på 80-tallet. Kan hende var han på dette tidspunktet allerede i ferd med å permanent bytte flanke på klubblaget (Nantes). Amoros var faktisk nesten like god til å crosse med venstre- som med høyrebeinet. Ingen dum egenskap for en offensiv sideback.

Det var mye Saint-Étienne i dette franske laget, og stopperen Gérard Janvion var én. En litt henslengt, slentrende type, og Janvion var nok blant dem som best kledde eventuelle fordommer mot franskmenn generelt: Ikke fryktelig opptatt av struktur. Slik sett hadde han en god (les: dårlig) makker i Tresor, som heller ikke nødvendigvis var den aller mest kyniske fotballspilleren kloden hadde fostret. Som par var de, tja, en potensiell oppskrift på katastrofe. Men bevares - begge var de jo i startelleveren av en grunn. Begge var de meget dyktige fotballspillere. Men kanskje ville flere av egenskapene deres ha tjent landet vel så bra ett hakk lenger fram på banen som i midtforsvaret. Battiston, som kom inn da Genghini (Sochaux) måtte gi seg, var en annen av Platinis lagkamerater på klubbnivå. Og da Battiston var ferdigslaktet, så trådte ytterligere en St.-Étienne-spiller inn i manesjen: Christian Lopez. I likhet med Battiston, som vel gjerne kunne bekle samtlige roller i en backfirer, men som hadde hoppet inn bakerst på midten for Genghini, så var vel Lopez først og fremst forsvarer. Også Lopez ble satt inn i den posisjonen Genghini hadde startet i. Så aktiv som sistnevnte hadde vært siden start, så var det et stort tap at han ikke kunne fullføre. Nå var han først og fremst en regista, og i alle fall ingen fysisk slugger på den defensive midtbanen. Den kvartetten Hidalgo hadde skrudd sammen var uhyre offensivt anlagt. Det er klart at det også preget det tidvise kaoset man så i deres bakre ledd.

Verdt også å få med seg at Vest-Tyskland virkelig kastet alle hemninger i jakten på scoringer, når både Magath og til slutt også Briegel ble ofret for rene spisser i Hrubesch og Rummenigge. På det tidspunktet hadde de tre rene spisser på banen, i tillegg til Littbarski.

Oppi alt dette noe løst organiserte, så åpenbarte seg altså en av fotballhistoriens mest mytiske seanser. Jeg kan bare igjen anbefale å sette av tid til å se igjen hele matchen. Og da er Footballia et greit sted å ta utgangspunkt: https://footballia.net/matches/germany-france. God fornøyelse!

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: søn sep 05, 2021 4:04 pm
Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pm Platini for Frankrike
Jeg ble sittende og se hele Frankrike-Vest-Tyskland i går, og det var en del detaljer som dukket opp igjen (naturlig nok). Platini hadde en meget god kamp, og var selvsagt involvert i fryktelig mye av det franskmennene foretok seg framover på banen. Han hadde jo spilt i hjemlig liga fram til VM, men var nå på vei til Torino, der han skulle komme til å ta karrieren til ytterligere høyder. Jeg ble ganske svak for den franske sammensetningen på midten, der Tigana nok var den som gjorde minst av seg, og hvor både Giresse og ikke minst Genghini begge fikk utfolde seg. Sistnevnte var jo nødt til å gå av tidlig i den andre omgangen, noe som banet vei for Patrick Battiston. For ettertiden kan man trygt si at det ikke var heldig for innbytteren, som selv kun fikk noen få minutter på banen før det skjebnesvangre inntraff. Visst skulle det ha blitt dømt straffe; det er helt udiskutabelt. Schumacher virker litt ustabil, men det er antakelig slik han stort sett tedde seg. Han hadde hatt et par andre involveringer med franskmenn tidligere, og så hadde han ertet på seg det franske publikummet, som befant seg bak det målet han forsvarte i andre omgang.

Om vi skal se fryktelig lettvint på det, så var Vest-Tyskland best i første omgang, Frankrike dominerende etter hvilen, før de gikk litt tomme helt mot slutten, da vesttyskerne overtok igjen. Når de så gjør 3-1 allerede i første ekstraomgang, så savner man selvsagt etterpå den kynismen og råskapen de burde ha lagt for dagen for aldri å invitere Vest-Tyskland inn i matchen igjen. Fransk arroganse på sitt aller fremste, synes jeg kanskje vi skal si, siden opptrednen deres etter Giresse' scoring nok bidro til å bygge oppunder en del myter som allerede på det tidspunktet eksisterte om dem. Og Vest-Tyskland skulle man jo aldri undervurdere før matchen var over (og selv da gjorde man det sjelden, siden det ofte var de som hadde vunnet). Innpå med Rummenigge, som skulle krangle inn et overlegg for den akk så viktige reduseringen til 3-2, men allerede på det tidspunktet hadde de fått ei Klaus Fischer-"scoring" annullert for offside. Så Frankrike var blitt advart. De hadde ikke tatt seg bryet med å lytte. Nettopp Fischer skulle jo bli mannen bak 3-3, da han elegant brassesparket Hrubesch' kontrollerte assistheading i mål.

Jeg syntes vesttyskerne var overraskende dårlig organisert. Det var ikke slik jeg hadde husket dem i det hele tatt. Blant annet var presspillet i større perioder ganske fraværende, noe som blant annet tillot Marius Trésor å avansere 60 meter med ball, fra midt på egen halvdel til dypt inn i vesttysk territorium. Noe liknende ville vært utenkelig i dag. Det var et par med mannsmarkerende oppgaver (primært Förster-brødrene mot de to franske angriperne, der både Dominique Rocheteau og Didier Six lå bredt - henholdsvis mot venstre og høyre), og så hadde man Stielike som den fri mannen bakerst. Det skulle snart vise seg at flere spillere gjerne plassroterte underveis, og blant andre kapteinen Manfred Kaltz, som utvilsomt startet som høyreback, skulle snart være å se litt over alt, både sentralt i forsvaret og på midtbanen. Det var gjerne en plan bak dette hos Jupp Derwall, men det fungerte ikke nødvendigvis optimalt i praksis. Hans-Peter Briegel så ut som akkurat den sluggeren han var, og tok flere av disse karakteristiske, blytunge løpene i lengderetning, der man fikk assosiasjoner i retning av en dampveivals: Hadde fyren først fått opp farta, så var han vrien å stagge.

Videre hadde vesttyskerne en spiller vi kanskje ikke husker aller best fra dette mannskapet i Wolfgang Dremmler, som hovedsaklig tok en form for defensivt ansvar på midtbanen, kanskje noe orientert mot høyre. Sentralt lå Paul Breitner, som, bevares, viste sin kapasitet, der drivet med ballen i beina nok var det som best kjennetegnet ham. Mot venstre i midtfeltsammensetningen fant man Felix Magath, som etter mitt skjønn ikke greide å prege oppgjøret i særlig grad. Fremst lå Pierre Littbarski, på dette tidspunktet i Kölns eiendom og 22 år ung, litt bak spydspissen Fischer, og 'Litti' var selvsagt hyppig involvert. Fischer var også mer bevegelig enn hva jeg hadde husket ham som, men så var det heller ikke fair å nærmest ha et bilde av ham (før jeg gikk til verket i går) som en slags Horst Hrubesch-kloning. Det var stor forskjell på de to som spisstyper.

Hos franskmennene, så hadde man, igjen litt overraskende for meg, Manuel Amoros på venstreback, mens Maxim Bossis spilte på høyresiden i forsvaret. Amoros, blott 20 år, utmerket seg kanskje ikke spesielt, og i hvert fall ikke like kraftig som Bossis, som hadde en ypperlig match. Han personifiserte den moderne sidebacken med sine gjentatte bidrag inne på vesttysk halvdel, av og til langt inne på vesttysk halvdel, og var best med høyrefoten. Jeg hadde det for meg at Bossis utelukkende var venstreback, mens jeg visste at Amoros, i alle fall noe senere i karrieren, nærmest på Demjanenko-vis skulle bytte fra høyre til venstre, alt ettersom hvor treneren ønsket å bruke ham. Han var like god på begge flanker. Nå ser jeg av Bossis' Wikipedia-artikkel at han faktisk startet karrieren som høyreback, men at han etter hvert ble rendyrket på venstre, ikke langt inn på 80-tallet. Kan hende var han på dette tidspunktet allerede i ferd med å permanent bytte flanke på klubblaget (Nantes). Amoros var faktisk nesten like god til å crosse med venstre- som med høyrebeinet. Ingen dum egenskap for en offensiv sideback.

Det var mye Saint-Étienne i dette franske laget, og stopperen Gérard Janvion var én. En litt henslengt, slentrende type, og Janvion var nok blant dem som best kledde eventuelle fordommer mot franskmenn generelt: Ikke fryktelig opptatt av struktur. Slik sett hadde han en god (les: dårlig) makker i Tresor, som heller ikke nødvendigvis var den aller mest kyniske fotballspilleren kloden hadde fostret. Som par var de, tja, en potensiell oppskrift på katastrofe. Men bevares - begge var de jo i startelleveren av en grunn. Begge var de meget dyktige fotballspillere. Men kanskje ville flere av egenskapene deres ha tjent landet vel så bra ett hakk lenger fram på banen som i midtforsvaret. Battiston, som kom inn da Genghini (Sochaux) måtte gi seg, var en annen av Platinis lagkamerater på klubbnivå. Og da Battiston var ferdigslaktet, så trådte ytterligere en St.-Étienne-spiller inn i manesjen: Christian Lopez. I likhet med Battiston, som vel gjerne kunne bekle samtlige roller i en backfirer, men som hadde hoppet inn bakerst på midten for Genghini, så var vel Lopez først og fremst forsvarer. Også Lopez ble satt inn i den posisjonen Genghini hadde startet i. Så aktiv som sistnevnte hadde vært siden start, så var det et stort tap at han ikke kunne fullføre. Nå var han først og fremst en regista, og i alle fall ingen fysisk slugger på den defensive midtbanen. Den kvartetten Hidalgo hadde skrudd sammen var uhyre offensivt anlagt. Det er klart at det også preget det tidvise kaoset man så i deres bakre ledd.

Verdt også å få med seg at Vest-Tyskland virkelig kastet alle hemninger i jakten på scoringer, når både Magath og til slutt også Briegel ble ofret for rene spisser i Hrubesch og Rummenigge. På det tidspunktet hadde de tre rene spisser på banen, i tillegg til Littbarski.

Oppi alt dette noe løst organiserte, så åpenbarte seg altså en av fotballhistoriens mest mytiske seanser. Jeg kan bare igjen anbefale å sette av tid til å se igjen hele matchen. Og da er Footballia et greit sted å ta utgangspunkt: https://footballia.net/matches/germany-france. God fornøyelse!
Tusen takk for flott oppsumering. Men vet du årsaken til at Rumenige ikke var med fra start. Men først ble satt inn på i 1 ekstra omgang?

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

Armando71 skrev: søn sep 05, 2021 1:10 pm
Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pm

Dette var vel siste mesterskapet for tyskernes Breitner og Rumenige. Sistnevnte slet vel og med skader, kom ihvertfall ikke inn på banen før i ekstraomgangene i den berømte semifinalen

Rummenigge spilte også i Mexico-VM i ‘86. Han scoret til og med i finalen mot Argentina.
Beklager feil fra min side. Takk for rettelsen

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 4:59 pm Men vet du årsaken til at Rumenige ikke var med fra start. Men først ble satt inn på i 1 ekstra omgang?
I forkant av kampen var det flere av de vesttyske spillerne som hadde slitt med mageonde (noe bakterielt), og flere var usikre omtrent til helt oppunder kampstart. Kommentator nevner i starten ikke konkrete navn, men vi får underveis vite at det blant annet gjelder Briegel og Magath, som begge gikk ut i løpet av oppgjøret. Det kan godt være at også Rummenigge hadde vært plaget av dette, men før avspark blir han nevnt å være skadet. Vi ser imidlertid navnet hans blant de fem nominerte innbytterne. Han hadde gått av banen til halvtid da vesttyskerne i sin forrige kamp hadde slått Spania 2-1 i det andre puljespillet. Da han kom inn, virket han kanskje ikke superpigg, men det er klart at franskmennene hadde stor respekt for et så tungt navn, og Rummenigge fikk da også kriget inn 2-3-scoringen. Det ble mange å holde øye med for de franske forsvarerne etter hvert som Derwall satte inn både Hrubesch og 'der Kalle'.

Edit: Merk at da Rummenigge gikk av til pause mot de spanske vertene, så var det den 27-årige Werder Bremen-spissen Uwe Reinders som erstattet ham. Reinders er intet navn som har preget ettertiden i vesttysk fotball, i hvert fall i et internasjonalt perspektiv, men han hadde allerede rukket å tegne seg på scoringslista tidligere i turneringen, da BRD hadde slått Chile 4-1 i innledende gruppespill. I det oppgjøret hadde 'Kalle' gjort hattrick.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pmArgentinas Maradonna var jo den gang ung, men veldig opphypet forran VM, og ble vel kanskje mesterskapets største skuffelse når det gjelder enkeltspillere.
21 år. Spilte hvert minutt i samtlige av Argentinas fem kamper, fram til han som kjent ble vist ut for å ha plantet støvelen sin i kronjuvelene til Brasils innbytter Batista i siste kamp i andre gruppespill. Det skjedde om lag fem minutter før slutt, så han fikk jo et brukbart antall minutter allerede i Spania-VM. Scoret gjorde han også: To ganger, sågar, da det ble 4-1-seier mot Ungarn i andre match i det innledende gruppespillet.

Er det blitt en myte at Maradona var svak i ‘82? Jeg vet ikke. Det frister å ta i øyensyn samtlige av argentinernes kamper, for å kunne ha litt mer kjøtt på beinet i ei vurdering av ham.

Ellers har trådstarter aldri levnet noen særlig tvil om at nettopp Argentina er hans lag. Det var vel i ‘78 du ble fanget, Kjetil?

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: søn sep 05, 2021 11:38 pm
Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pmArgentinas Maradonna var jo den gang ung, men veldig opphypet forran VM, og ble vel kanskje mesterskapets største skuffelse når det gjelder enkeltspillere.
21 år. Spilte hvert minutt i samtlige av Argentinas fem kamper, fram til han som kjent ble vist ut for å ha plantet støvelen sin i kronjuvelene til Brasils innbytter Batista i siste kamp i andre gruppespill. Det skjedde om lag fem minutter før slutt, så han fikk jo et brukbart antall minutter allerede i Spania-VM. Scoret gjorde han også: To ganger, sågar, da det ble 4-1-seier mot Ungarn i andre match i det innledende gruppespillet.

Er det blitt en myte at Maradona var svak i ‘82? Jeg vet ikke. Det frister å ta i øyensyn samtlige av argentinernes kamper, for å kunne ha litt mer kjøtt på beinet i ei vurdering av ham.

Ellers har trådstarter aldri levnet noen særlig tvil om at nettopp Argentina er hans lag. Det var vel i ‘78 du ble fanget, Kjetil?
Kanskje, kan nok og henge sammen med at Argentina egentlig skuffet i 82. Først tap mot Belgia i åpningskampen. Og så få rundjuling av Italia og Brasil i mellomrunden. Men han var jo veldig hypet, rett i forkant av VM var han vel solgt til Barcelona som tidenes til da dyreste fotballspiller hvis jeg husker rett. Og "bare" 2 mål og ikke alt for bra resultater for Argentina totalt sett.

Apropos legender, Spania 82 var vel og siste mesterskap for stjernene til Argentina fra 78 VM som Ardiles og Pasarella med flere.

Og ja Alltid Argentina for min del.

Armando71

Legg inn av Armando71 »

mikemodano skrev: søn sep 05, 2021 11:38 pm
Kjetil-e skrev: søn sep 05, 2021 1:01 pmArgentinas Maradonna var jo den gang ung, men veldig opphypet forran VM, og ble vel kanskje mesterskapets største skuffelse når det gjelder enkeltspillere.
21 år. Spilte hvert minutt i samtlige av Argentinas fem kamper, fram til han som kjent ble vist ut for å ha plantet støvelen sin i kronjuvelene til Brasils innbytter Batista i siste kamp i andre gruppespill. Det skjedde om lag fem minutter før slutt, så han fikk jo et brukbart antall minutter allerede i Spania-VM. Scoret gjorde han også: To ganger, sågar, da det ble 4-1-seier mot Ungarn i andre match i det innledende gruppespillet.

Er det blitt en myte at Maradona var svak i ‘82? Jeg vet ikke. Det frister å ta i øyensyn samtlige av argentinernes kamper, for å kunne ha litt mer kjøtt på beinet i ei vurdering av ham.

Ellers har trådstarter aldri levnet noen særlig tvil om at nettopp Argentina er hans lag. Det var vel i ‘78 du ble fanget, Kjetil?
Se gjerne Argentinas kamper om igjen om du har mulighet til det. Var en fornøyelse å lese dine betraktninger fra semifinalen mellom Vest Tyskland og Frankrike.

Jeg har en liten mistanke om at Maradona egentlig var ganske så bra i dette mesterskapet, men at innsatsen hans ble overskygget av den kjipe exiten mot Brasil. Det er det vi husker, samt at han nok ikke var så overjordisk god som det hadde gått gjetord om.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Armando71 skrev: tir sep 07, 2021 12:36 amJeg har en liten mistanke om at Maradona egentlig var ganske så bra i dette mesterskapet, men at innsatsen hans ble overskygget av den kjipe exiten mot Brasil. Det er det vi husker, samt at han nok ikke var så overjordisk god som det hadde gått gjetord om.
Jeg tror også at det som skjedde på tampen mot brassene, i tillegg til at Argentina ikke var på samme nivå som på hjemmebane fire år tidligere, bidro til å gi Maradonas ‘82-innsats et litt ufortjent dårlig rykte. Jeg tror. Jeg vil vite, så ja, tanken er å se alle Argentinas fem kamper for å kunne ha flesk nok på beinet til å være i stand til å ha en formening. Og ti ville hingster vil neppe kunne hindre meg i å poste funnene her.

Hyggelig å høre at du likte betraktningene jeg gjorde fra Frankrike-Vest-Tyskland. Siden jeg har arbeidet tungt med kvaliken til Italia-VM i godt over fem år, begynner jeg å få god trening i å se igjen eldre oppgjør. Jeg startet så vidt å snurre filmen fra åpningsmatchen mot Belgia tidligere i kveld, selv om tiden da var altfor knapp til at jeg ville greie å se den ferdig. Jeg ønsket å se hva slags posisjon Menotti hadde gitt sin allerede sagnomsuste 21-åring, og det overrasker neppe noen når jeg forteller at han hadde et temmelig fritt utgangspunkt på offensiv midt. Maradona utmerker seg faktisk godt allerede i åpningsminuttene, der han viser det vi vet fra framtiden skal bli noe av et varemerke for ham: Drivet med ballen i beina, der han greier å legge bak seg både meter og flerfoldige motstanderbein i temporaske forflytninger. Foran seg har han Ramón Díaz og Mario Kempes som spisspar, mens argentinerne stiller med en ganske så «europeisk» firebackslinje, der kapteinen og libero Daniel Passarella var klar capo, og hvor Luis Galván skulle være førsteduellant framfor ham, mens Jorge Olguín bekledde høyrebackplassen, med Birmingham Citys hårfagre Alberto Tarantini på motsatt.

Når det gjelder midtbanesammensetningen, så er jeg nødt til å komme tilbake til den. Jeg merket meg som hurtigst at Américo Gallego lå forholdsvis dypt, og at Osvaldo Ardiles befant seg et hakk eller så lenger fram, begge sentralt, i tillegg til at Daniel Bertoni var å se bredt både på høyre og venstre i løpet av de sekvensene jeg gløttet på. Så jeg har i det minste et lite utgangspunkt, og så vil de fullstendige visningene fortelle hvor mange av førsteinntrykkene som samsvarer med realiteten.

Fem River Plate-startende mot den ene (Diego A.M.) fra Boca Juniors. Rått parti rent nummerert, iallfall.

Det blir ingen tung analyse, dette, og jeg vil nøye meg med én gjennomtitt av hver match.

Armando71

Legg inn av Armando71 »

mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 3:31 am
Armando71 skrev: tir sep 07, 2021 12:36 amJeg har en liten mistanke om at Maradona egentlig var ganske så bra i dette mesterskapet, men at innsatsen hans ble overskygget av den kjipe exiten mot Brasil. Det er det vi husker, samt at han nok ikke var så overjordisk god som det hadde gått gjetord om.
Jeg tror også at det som skjedde på tampen mot brassene, i tillegg til at Argentina ikke var på samme nivå som på hjemmebane fire år tidligere, bidro til å gi Maradonas ‘82-innsats et litt ufortjent dårlig rykte. Jeg tror. Jeg vil vite, så ja, tanken er å se alle Argentinas fem kamper for å kunne ha flesk nok på beinet til å være i stand til å ha en formening. Og ti ville hingster vil neppe kunne hindre meg i å poste funnene her.

Hyggelig å høre at du likte betraktningene jeg gjorde fra Frankrike-Vest-Tyskland. Siden jeg har arbeidet tungt med kvaliken til Italia-VM i godt over fem år, begynner jeg å få god trening i å se igjen eldre oppgjør. Jeg startet så vidt å snurre filmen fra åpningsmatchen mot Belgia tidligere i kveld, selv om tiden da var altfor knapp til at jeg ville greie å se den ferdig. Jeg ønsket å se hva slags posisjon Menotti hadde gitt sin allerede sagnomsuste 21-åring, og det overrasker neppe noen når jeg forteller at han hadde et temmelig fritt utgangspunkt på offensiv midt. Maradona utmerker seg faktisk godt allerede i åpningsminuttene, der han viser det vi vet fra framtiden skal bli noe av et varemerke for ham: Drivet med ballen i beina, der han greier å legge bak seg både meter og flerfoldige motstanderbein i temporaske forflytninger. Foran seg har han Ramón Díaz og Mario Kempes som spisspar, mens argentinerne stiller med en ganske så «europeisk» firebackslinje, der kapteinen og libero Daniel Passarella var klar capo, og hvor Luis Galván skulle være førsteduellant framfor ham, mens Jorge Olguín bekledde høyrebackplassen, med Birmingham Citys hårfagre Alberto Tarantini på motsatt.

Når det gjelder midtbanesammensetningen, så er jeg nødt til å komme tilbake til den. Jeg merket meg som hurtigst at Américo Gallego lå forholdsvis dypt, og at Osvaldo Ardiles befant seg et hakk eller så lenger fram, begge sentralt, i tillegg til at Daniel Bertoni var å se bredt både på høyre og venstre i løpet av de sekvensene jeg gløttet på. Så jeg har i det minste et lite utgangspunkt, og så vil de fullstendige visningene fortelle hvor mange av førsteinntrykkene som samsvarer med realiteten.

Fem River Plate-startende mot den ene (Diego A.M.) fra Boca Juniors. Rått parti rent nummerert, iallfall.

Det blir ingen tung analyse, dette, og jeg vil nøye meg med én gjennomtitt av hver match.

Dette er nydelig lesing.

Altså, bare «gjenhøret» med navnene. De sagnomsuste navnene fra dette fotballmessig praktfulle tiåret. Jeg husker navnet på flere fotballspillere fra 1980-tallet enn jeg gjør fra fotballen som spilles i dag.

Gleder meg stort til fortsettelsen. :)

Lezah

Legg inn av Lezah »

Man må undres om Mike er skribent av noe slag.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Armando71 skrev: tir sep 07, 2021 1:05 pm Altså, bare «gjenhøret» med navnene. De sagnomsuste navnene fra dette fotballmessig praktfulle tiåret. Jeg husker navnet på flere fotballspillere fra 1980-tallet enn jeg gjør fra fotballen som spilles i dag.
Her hersker det ingen tvil om at vi er på bølgelengde. Ikke fordi jeg på noen måte tar avstand fra dagens fotball, for jeg ser av og til kamper som går på gratiskanaler, og pleier dessuten å se de fleste av Liverpools kamper i reprise på TV2 Sport (betalingsfritt, naturligvis) et par-tre døgn etter at de er spilt, men nettopp, som du sier, fordi det er så kjekt å se igjen i levende live gestaltene bak navn man lærte seg som liten pjokk. Nåtiden kan ikke på noe vis sammenlikne seg med 80-tallet for min del. Derfor er det lite jeg finner mer givende enn å krype til rette i sofaen med Footballia og årgangsfotball (en skulle nesten ønske en var innesnødd, så hadde det forsyne meg heller ikke vært nødvendig med unnskyldninger for å benke seg i tide og utide).

Når det gjelder den første omgangen av åpningsmatchen i Barcelona, så starter Argentina med ganske friskt mot, men jeg synes de faller ganske kraftig i kvalitet utover i omgangen, der de også blir spilt til dels lave av belgierne. Det er som om den regjerende mester skaffer seg en viss respekt for motstanderen i løpet av de første 45 som gjør at de ikke helt tør å hengi seg til offensiven. Spesielt virker det som om midtbanen deres faller igjennom, der Gallego blir liggende veldig dypt, kanskje litt for dypt, mens Ardiles ikke helt greier å være den motoren det virker som om han er tiltenkt å være. Det har en del å gjøre med at belgierne også var dyktige ballspillere, og gad vite hvor godt Menotti og trenerstaben hans kjente til motstanderen før kampstart. Neida, jeg er naturligvis ikke så grønnøyd at jeg ikke tror de hadde gjort sine forhåndsanalyser, men Belgia anno 1982 var ingen internasjonal tungvekter, og det kan nok ubevisst ha sneket seg inn en grad av undervurdering blant flere av de argentinske spillerne. Dette blir mine spekulasjoner og lite annet.

Hva Bertoni gjelder, så tør vi også ta med at han var den eneste Italia-proffen i den argentinske troppen. 27-åringen spilte for Fiorentina, der han allerede hadde fullført to sesonger etter overgangen fra Sevilla. Fire år i Europa gjorde at han bør ha vært godt akklimatisert. Det er liten tvil om at han trakterer begge flankeposisjonene i løpet av åpningsomgangen, men etter hvert som tiden går er det nok helst ute mot venstre vi skal se ham. Der har han av og til også Maradona rundt seg, i og med at den vesle magikeren gjerne søkte offensive korridorer for å unnslippe de mest ekstreme motstanderne. Muligens var også Bertoni ment som en slags motvekt for Maradona: Når #10 luntet mot høyre, så skulle Bertoni helst ligge motsatt, mens en venstrevridd Diego A. kanskje skulle ha medført en Bertoni som luktet på høyreflanken.

Kempes virker å ville veldig mye. Han faller tidvis også en del av, og blir med som et slags forstyrrende element for motstanderne inn på egen halvdel. Ikke at selve pressingen han står for imponerer så veldig, men han er i det minste opptatt av å markere en mann. Díaz' rolle kan også synes noe diffus, selv om jeg ikke tviler på at han er satt opp som spiss. Man ser ham trekke litt bredt mot venstre, noe som ganske sikkert er et ønske om å finne ledige rom, men han involverer seg ikke i samme grad som verken Maradona eller Kempes. I tillegg til Ardiles, så er det disse tre hos argentinerne som ønsker mest å ha ball.

La oss for all del ikke glemme Belgia oppi dette. Spiller for spiller så er dette slett intet ueffent belgisk lag, og det skulle jo Argentina få merke (kan vi, med fasit trygt i hånd, erkjenne allerede). De spiller også en ganske beint fram 4-4-2, der vi har den 28-årige Beveren-målvakta Jean-Marie Pfaff bakerst. Han virker trygg og stabil, og til å ha en form for beroligende effekt på de rundt seg. Det er sjelden feil å ha ei målvakt med et slikt vesen. Fillol på motsatt halvdel gir ikke det samme inntrykket, der han spesielt i lufta virker litt tander.

De fire i backlinja framfor Pfaff er kaptein Eric Gerets på velkjent høyrebackplass, 30-årige Maurits De Schrijver som libero, skjeggebassen Luc Millicamps som Vorstopper, og til slutt er 25-åringen Marc Baecke, som i likhet med målvakta også er fra det Beveren som avsluttet den hjemlige sesongen med å ende på sjuendeplass, å finne ute på venstre sidebackplass. Sistnevnte var for meg et komplett ubeskrevet blad, og jeg kan så langt fortelle at han virker å være en stort sett defensivt orientert back som tar få sjanser og initiativ framover. Ikke at Gerets på motsatt heller stormet hals over hode i angrep hver gang anledningen bød seg, men her fantes i det minste sporer til angrepsvilje. En sideback på tidlig 80-tall skulle imidlertid ha et overlegent defensivt fokus. Slik sett fulgte Baecke oppskriften. At man altså hadde valgt nærmest en førstereisgutt i den akk så viktige liberorollen, det overrasker. Belgia hadde spilt oppkjøringskamper til verdensmesterskapet både i mars, april og mai, mot henholdsvis Romania (hjemme - 4-1), Bulgaria (hjemme - 2-1) og Danmark (borte - 0-1), og først i Idrætsparken hadde De Schrijver sluppet til for aller første gang i landslagssammenheng. Her satt Michel Renquin på benken, og ville det ikke ha falt seg mer naturlig å benytte ham, som tross alt hadde et trettitalls landskamper registrert allerede, som den sentrale skikkelsen der bak? Eller tar jeg helt feil av Renquin nå? Var han muligens mer for sideback enn sentralforsvarer å regne? Her må nok en video eller flere etter hvert på banen for å avgjøre. Millecamps var også 30 år gammel, og hørte hjemme i Waregem, en klubb som hadde endt under midten på tabellen i den belgiske førstedivisjonen etter 81/82-sesongen. Tøff duellant, går på en liten smell og må ha behandling, men virker ikke å være spesielt begeistret for å løse utfordringer langs bakken. Der ser man både Kempes og Maradona forsøke seg.

Sentralt på midten hos belgierne finner man regissøren Ludo Coeck. Anderlecht-strategen med den fine manken bar 10-tallet på ryggen, og det gjorde han med verdighet. Han var en elegant, var Ludo Coeck. Mustasjen fortalte også at her hadde vi med en herre å gjøre som også var opptatt av hvordan han tok seg ut. En tidlig hipster, kanskje, slik hipsterne kunne ha fortonet seg i Brussel først på 80-erne? Coeck lå litt dypt, slik at han kunne skaffe seg rom og oversikt, og han benyttet helst venstrebeinet for å distribuere. Han utmerket seg også gjennom å duellere med Maradona, og ga vekk et par frispark i disse, selv om han ved minst ett tilfelle så ut til å ha vunnet ballen ganske klart. I spann med Coeck fant vi en kar vi skulle komme til å høre en del om utover i tiåret, og sannelig også inn i 90-tallet: Jan Ceulemans. Ceulemans, med det sedvanlige nummer 11 på ryggen, var her 25 år gammel, og hørte, naturligvis, hjemme i Club Brugge. De hadde hatt en svak hjemlig sesong, der de hadde endt på 14.plass av 18 lag, kun ett poeng over Beringen på 17., som var ett av to nedrykkslag. Ceulemans legger faktisk ned en god del løpemeter, og det er fint å se at den spilleren vi senere nok skal kjenne som noe mer offensivt posisjonert også her tar de tunge, dype løpene i lengderetningen.

Mens De Schrijvers på liberoplass kun hadde opptrådt én gang på landsen tidligere, hadde man en debutant på den høyre midtbaneplassen i Guy Vandersmissen. Her må jeg si at jeg kommer til kort: Vandersmissen? For meg ikke et navn som hadde festet seg tidligere. 24 år fra nykronet seriemester Standard Liège, der han og Gerets var de to eneste startende fra. Utmerket seg ikke spesielt i løpet av de første 45, men jeg registrerte at han nok kunne finne på å søke rom sentralt når laget gikk i angrep, mye også fordi Erwin Vandenbergh som den ene av to angripere framfor ham gjerne trakk noe mot høyre. Det var helt sikkert et regissert knep at Vandersmissen derfor skulle forsøke å oppsøke eventuelle rom som måtte åpne seg i midten. Frankie Vercauteren med venstredoja lå ute bredt på motsatt kant, og bidro en del fra sin posisjon, der han mer enn gjerne luftet foten i forbindelse med innlegg. Knorrinnlegg. Vercauteren tør være et av de mest kjente navnene i denne belgiske oppsetningen. 25 år og fra Anderlecht, med 18 tidligere oppføringer for landslaget.

Mens Vandenbergh som den ene av to angripere altså gjerne søkte seg noe mot høyre og korridoren der, så opplevde man kanskje med makker Alex Czerniatynsky at han gikk enda bredere mot venstrekanten. 21 år, sjuende landskamp her mot argentinerne, og fra Antwerpen. Kvikk til beins, og et aldri så lite uromoment. Hvordan han skulle unngå å sette ballen i mål med hodet fem minutter før pause forblir en gåte den dag i dag. Han kan bare skrense ballen, og den vil gå inn i åpent bur, men kommer ikke på innlegget fra høyre overhode. Vandenbergh hadde misbrukt en tidlig mulighet når det slås inn i bakrom mot høyre, der han avsluttet rakt på Fillol.

Veldig kort om det som skjedde, altså (med vekt på veldig), og så får jeg heller legge til noe mer utfyllende fra omgang 2. Den har jeg planer om å se i løpet av ettermiddagen.
Sist redigert av mikemodano den tir sep 07, 2021 3:20 pm, redigert 1 gang totalt.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Lezah skrev: tir sep 07, 2021 2:31 pm Man må undres om Mike er skribent av noe slag.
Kun på utstrakt hobbynivå, min venn. Her finnes mange lerret å besudle, og 'fotball - retro' er en fin boltreplass for de av oss som både forsøker å formidle tanker fra en bygone era og leke oss med pennen. Det er nok helt sikkert på kanten sært mye av dette, men når det gjelder tema som fenger, så er det vanskelig å sette punktum. Det er bare å beklage, men her vil det komme mer.

Lezah

Legg inn av Lezah »

mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 3:16 pm Det er bare å beklage, men her vil det komme mer.
Det går greit.

Under tvi.

;)

Skrivekløe er en bra ting, for øvrig. Jeg har selv en ganske A4-jobb som sjeldent levner masse rom for kreative og lyriske krumspring, men har en bi-geskjeft/hobby som gjør at jeg kan skrive litt og få det publisert i bytte mot et anstendig honorar (ikke et must, jeg gjør det kun for moro). Viktig å kunne pusle med ting man interesserer seg for selv om det ikke nødvendigvis ble det man lever av, uansett plattform.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Lezah skrev: tir sep 07, 2021 3:51 pm har en bi-geskjeft/hobby som gjør at jeg kan skrive litt og få det publisert i bytte mot et anstendig honorar
Det er jo brillefint. Du bestemmer selv hvilket tempo og frekvens du skal ha på de artiklene du får publisert, eller har du gitte deadlines å forholde deg til? Selv har jeg litt problemer med tidsfrister; skrivingen flyter atskillig lettere når man står helt fritt. Jeg ville neppe hatt lett for å fungere innenfor satte, journalistiske rammer. Da får det bli med hobbyvirksomheten. Samtidig vet man at det finnes et par-tre likesinnede i disse kretsene, og det er sjelden feil å utveksle input. Når man i tillegg finner glede i å behandle materiale fra en epoke som man selv aldri vil komme til å vokse fra, så er det en match made in heaven.

Er det fotballrelatert materiale du får publisert?

Tilbake til oppgaveteksten her, og kompletteringen av Argentina-Belgia:

Ingen som leser her er i tvil om at Belgia vant åpningskampen i '82-mesterskapet, og det gjorde de altså med Erwin Vandenberghs scoring en 18 minutters tid ut i den andre omgangen, da han ekspederte et overlegg fra venstresiden i mål bak Fillol, etter å ha hatt så rikelig med tid i feltet at han kunne ta et par ekstra berøringer for å posisjonere seg perfekt for avslutning. Selv om argentinerne nok skuffet ut fra forventningene, så burde de nok ha greid å få med seg det ene poenget. Passarella klinket til på frispark fra 30 meter tidlig i omgangen, og siden ballen fikk et treffpunkt ørlitegrann til venstre på vrista, så skrudde ballen et par desimeter til venstre for krysstanga til Pfaff. Det var et forsøk som hadde fortjent en bedre skjebne. Senere i omgangen, på belgisk 1-0, så skulle Maradona få sjansen til å overgå kapteinen sin: Fra 25 meter banket han ballen via tverrligger og ned på streken. Kempes nådde fatt i returen, men greide ikke å overliste den prikkfri målvakta, som gjorde seg stor og avverget med brystkassa. Inne i den andre 16-meteren var Belgia nær 2-0, igjen ved målscorer Vandenbergh, da Vercauteren slo inn mot spissen, som på blank ikke greide å få støveltuppen på ballen.

Maradona hadde nok etter pause en mer offensiv posisjon enn den han startet kampen i, men jeg synes han litt for ofte gikk seg fast sentralt. Det ville vært mer rom for ham ut mot en av flankene, og det var aldri enkelt å ta seg forbi flere sett med hårete legger i ett jafs. Likevel så man de spesielle kvalitetene fra tid til annen: Ballbehandlingen, oversikten, kroppskontrollen i tette situasjoner. Han spilte garantert med et nærmest overmenneskelig press på sine unge skuldre, og en skal også huske at han var den ene av kun to startende argentinere som ikke hadde stilt til start under VM-finalen i '78. Den andre var Ramón Díaz, som ble erstattet av en annen angriper umiddelbart etter det belgiske målet: Jorge Valdano kom inn. Díaz hadde vært nesten usynlig. Valdano gjorde litt mer vesen ut av seg, og var nær scoring med en sen heading på bakre stolpe, der Pfaff igjen avverget ved å komme ut og avskjære vinkelen og gjøre seg stor. La meg også få gjøre et poeng ut av at de to som ikke hadde spilt i finalen på hjemmebane fire år tidligere hadde vunnet U20-VM i '79, der Argentina hadde finalebeseiret Sovjetunionen med 3-1 i Tokyo. Díaz og Maradona hadde gjort henholdsvis 2-1 og 3-1. På det laget fantes en 19-årig forsvarer ved navn Juan Simón, og ellers også spillere som Juan Barbas (på benken her i åpningskampen av Spania-sluttspillet) og Gabriel Calderón.

Jeg nevnte at Kempes ofte kom dypt i banen i den første omgangen. Det gjorde han titt og ofte også i løpet av de siste 45. De var ganske fleksible, flere av de argentinske spillerne, og det foregikk en del posisjonsrokader underveis. Kempes hadde perioder på midtbanen; det samme gjaldt utvilsomt Maradona og Bertoni også, samtidig som de alle også periodevis lå framme i løperrekka. Også Passarella ble flyttet fram da jakten på utlikningsmålet ble høyintensivert. Flott lederskikkelse, den argentinske kapteinen, som er en spiller jeg alltid har hatt stor respekt for (det har hengt igjen fra gammelt av. Det er fint å lære ham å kjenne på ny).

*** Passarella
** Maradona
* Ardiles

Bertoni var for så vidt også tidvis foretaksom, men strengt tatt var ikke dette dagen for de mest offensive blant de argentinske spillerne. Banens beste vil jeg nok kalle Pfaff.

Lezah

Legg inn av Lezah »

mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 8:24 pm
Det er jo brillefint. Du bestemmer selv hvilket tempo og frekvens du skal ha på de artiklene du får publisert, eller har du gitte deadlines å forholde deg til? Selv har jeg litt problemer med tidsfrister; skrivingen flyter atskillig lettere når man står helt fritt. Jeg ville neppe hatt lett for å fungere innenfor satte, journalistiske rammer. Da får det bli med hobbyvirksomheten. Samtidig vet man at det finnes et par-tre likesinnede i disse kretsene, og det er sjelden feil å utveksle input. Når man i tillegg finner glede i å behandle materiale fra en epoke som man selv aldri vil komme til å vokse fra, så er det en match made in heaven.

Er det fotballrelatert materiale du får publisert?
Nærmeste jeg kommer noe pes er at jeg har fått liste med forslag om hva de kunne tenkt seg jeg skrev om, men har vel så ofte bare takket nei og kommet med noe eget som har slått an. Har brukt 3 år på en ganske omfattende greie nå f.eks, og heller slengt av gårde noe småtteri over som avveksling underveis. Så veldig lite strukturert, men gøy lell å kunne pusle med i eget tempo.

Ikke fotball, nei.

82, ja...det er mitt fødeår, så her innrømmer jeg glatt at jeg nok ikke "kan alt" :D Eneste jeg kan slå i bordet med, fordi jeg syntes det var snodig, er at jeg ar fått med meg at dette var første gangen kommende kult-helter Kamerun var med i et VM. Trooor jeg...Sånn sett en god kilde til kunnskap for en ungfole som moi.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Lezah skrev: tir sep 07, 2021 8:46 pm Så veldig lite strukturert, men gøy lell å kunne pusle med i eget tempo.
Det er akkurat slik man vil ha det.
Selv har jeg, i lag med en annen kar, i flere år nå arbeidet på et tyngre verk om Italia '90, og der står vi naturligvis hur fritt som helst i forhold til hvordan progresjonen forløper. Det gjør at man kan arbeide med senkede skuldre og langt større lyst. Så lenge man skriver om ting som interesserer og fenger, så kommer ordene gjerne av seg selv. Problemet består kanskje helst i å stagge ordflommen.

Tilbake til España '82:

Argentina møtte altså Ungarn i Alicante fredag 18.juni. Det var et Ungarn som jo hadde ydmyket CONCACAFs innslag i denne turneringen på grøvste vis i åpningskampen deres i Elche tre dager tidligere: 10-1 hadde det endt der. For ettertiden vet vi at El Salvador hadde hatt en kronglete reisevei, og vel ankommet dagen før avspark, slik at forberedelsene deres knappest hadde vært optimale. Likevel er det en prestasjon å ryke 10-1 i et VM-sluttspill. Faktisk en så voldsom prestasjon at ingen har greid å overgå den i løpet av VM-historien, selv om et par andre matcher har endt 9-0.

Menotti, den kjederøykende suksesstreneren fra mesterskapet på hjemmebane, hadde naturligvis stor tro på den gjengen som hadde gitt ham gullet fire år tidligere, og i likhet med startelleveren i åpningsmatchen, så skred argentinerne til verket også i kamp 2 med ni spillere som hadde startet VM-finalen mot Nederland. Det var de samme ni, om noen skulle være i tvil, mens Valdano var inne for Díaz fra start denne gang, i tillegg til at vi altså hadde Maradona som den andre av de to som ikke hadde vært med i Buenos Aires.

Her ser man et Argentina som i langt større grad stiller skjerpet, og jeg kan røpe at de ti åpningsminuttene nærmest utelukkende hører dem til. De greier å opprettholde et høyere balltempo enn de gjorde mot belgierne, og ungarerne blir løpende en del imellom. Maradona har et spektakulært forsøk på mål som målvakta Mészáros redder etter kun få minutter, så opptakten er utvilsomt god. Jeg ser fram til fortsettelsen her, og å se hvordan spillerne posisjonerer seg i forhold til hverandre. Backrekka er det ingen som helst tvil om, og så har man igjen den noe tunggrodde dreggen Gallego bakerst på midten, men deretter har man flere fotrappe spillere videre framover. Hadde jeg vært Menotti under åpningskampen, og det skal alle argentinere og også verdenshistorien generelt være glad for at ikke var tilfelle, så ville jeg ha plukket av Gallego idet Belgia tok ledelsen. Jeg syntes han gjorde lite annet enn å senke spillet, og selv om jeg ikke nødvendigvis anser det finfine tyske faguttrykket 'Wasserträger' for noe skjellsord å regne, så kan en slik vannbærer være en hemsko for flyten i det offensive. Gallego gjorde lite annet enn å trå rundt sin egen akse og spille videre til midtbanekollega eller en Passarella på vei framover. Bedring her, mon tro?

Ungarerne skal jeg nok også få en viss oversikt over. Det er mye finfint her. Blant annet vet vi at László Kiss satte VM-rekord da han gjorde hattrick på kun åtte minutter mot elsalvadorianerne sist. Og hvor god var Imre Garaba i '82? Dette spørsmålet og flere til håper jeg å kunne gi en liten pekepinn på etter hvert.

malvolio

Legg inn av malvolio »

mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 3:12 pm [
Mens De Schrijvers på liberoplass kun hadde opptrådt én gang på landsen tidligere, hadde man en debutant på den høyre midtbaneplassen i Guy Vandersmissen. Her må jeg si at jeg kommer til kort: Vandersmissen? For meg ikke et navn som hadde festet seg tidligere. 24 år fra nykronet seriemester Standard Liège, der han og Gerets var de to eneste startende fra.
Vandersmissen hadde, temmelig nøyaktig en måned tidligere på selvsamme Camp Nou i Barcelona, opplevd hva det er fristende å tro må ha vært høydepunktet i fotballkarrièren. I finalen i europacupen for cupvinnere brakte han etter bare sju minutter sitt lag Standard Liège i ledelsen mot Barcelona. Etter hvert ble overmakten (og hjemmebanefordelen?) for stor, og Barcelona vant 2-1.
Er det likevel rimelig å anta at dette spilte en rolle da landslagstrener Thys valgte å gi Vandersmissen hans debut?
Landslagskarrièren hans ble ellers ikke så lang; i likhet med flere av Standard-spillerne ble han utestengt som følge av en kampfiksingssak og var ikke aktuell.

Normalt skulle det vel vært tre Standard-spillere i startoppstillingen; Walter Meeuws var landslagets faste libero på den tiden, men var utestengt i den første kampen - kan det ha vært på grunn av det røde kortet han hadde pådratt seg i finalen i cupvinnercupen? Valget av den i landslagssammenheng uerfarne De Schrijver på denne plassen i åpningskampen var altså påtvunget.

Du har nok ellers rett i at Michel Renquin hovedsakelig var back, selv om stopperplassen heller ikke var ham fremmed (i VM-sluttspillet 1986 utgjorde han vel del av en trebackkjede). I EM-sluttspillet 1980, da Belgia nådde helt til finalen, hadde den faste oppstillingen i forsvaret vært Gerets - Millecamps - Meeuws - Renquin. I mellomrunden i VM 1982 skulle Renquin også komme inn på laget, men da som erstatter på høyreback for kapteinen Gerets, som hadde blitt skadet i en skjebnesvanger kollisjon med keeper Pfaff i kampen mot Ungarn.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

malvolio skrev: tir sep 07, 2021 10:16 pm Normalt skulle det vel vært tre Standard-spillere i startoppstillingen; Walter Meeuws var landslagets faste libero på den tiden, men var utestengt i den første kampen - kan det ha vært på grunn av det røde kortet han hadde pådratt seg i finalen i cupvinnercupen.
Nei. Meeuws var utestengt etter rødt kort i siste kvalikkamp, der belgierne hadde fått storstryk av den brysomme naboen Nederland (3-0 i Rotterdam).

Velkommen om bord!

malvolio

Legg inn av malvolio »

mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 10:20 pm Nei. Meeuws var utestengt etter rødt kort i siste kvalikkamp, der belgierne hadde fått storstryk av den brysomme naboen Nederland (3-0 i Rotterdam).
Det lyder mer rimelig, ja. Men rødt kort virker å ha vært en klar yrkesrisiko for Meeuws ...

Brukeravatar
bønna1/2
Innlegg: 2813

Legg inn av bønna1/2 »

Her er en kar jeg digget under 82-VM. Spilte opp og ned hele venstresiden, men nedrullede strømper.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

malvolio skrev: tir sep 07, 2021 10:16 pm Er det likevel rimelig å anta at dette spilte en rolle da landslagstrener Thys valgte å gi Vandersmissen hans debut?
Det låter i hvert fall som én beveggrunn. Fin oppdagelse. Han var ikke helt bleknebbet der ute på høyresiden av den belgiske midtbanen mot argentinerne. Ikke engstelig for å holde i ballen, og gjorde seg titt og ofte spillbar, selv om det nok foregikk mer på motsatt flanke der Vercauteren oppholdt seg. Kjedelig med den kommende utestengelsen, men den kom neppe uten at han var helt uten skyld.
malvolio skrev: tir sep 07, 2021 10:16 pmValget av den i landslagssammenheng uerfarne De Schrijver på denne plassen i åpningskampen var altså påtvunget.
Det kunne vært spennende å vite hvordan De Schrijvers hadde gjort det i hjemlig serie under 81/82. Det er ikke urimelig å anta at han hadde hatt en fin sesong, siden han ble kalt inn for å tjene nasjonen såpass sent i karrieren. Men hvilke kandidater fantes, om ikke Renquin? For Demol så var det iallfall for tidlig. Han var blott 20 fire år senere.

La oss for ordens skyld også ta med at Meeuws var mannen som midlertidig ble utpekt til å lede landslaget videre da Guy Thuys trakk seg under kvalifiseringen til Italia ‘90. Den gamle forsvarskjempen var trenerlegendens assistent på det tidspunktet, og skulle ha ansvar for laget ut kvalifiseringen. I Meeuws’ første kamp i ledersetet vant Belgia 3-0 mot Danmark (treningskamp), som sommeren ‘89 hadde oppført seg som kontinentets kanskje hvasseste landslag. Avslutningsvis under ham spilte man 1-1 hjemme mot dvergen Luxembourg.
malvolio skrev: tir sep 07, 2021 10:16 pmDu har nok ellers rett i at Michel Renquin hovedsakelig var back, selv om stopperplassen heller ikke var ham fremmed (i VM-sluttspillet 1986 utgjorde han vel del av en trebackkjede). I EM-sluttspillet 1980, da Belgia nådde helt til finalen, hadde den faste oppstillingen i forsvaret vært Gerets - Millecamps - Meeuws - Renquin. I mellomrunden i VM 1982 skulle Renquin også komme inn på laget, men da som erstatter på høyreback for kapteinen Gerets, som hadde blitt skadet i en skjebnesvanger kollisjon med keeper Pfaff i kampen mot Ungarn.
Her er det mye kunnskap og finfin informasjon. Blant annet var jeg, pinlig nok, ikke klar over at belgierne under ‘86-mesterskapet hadde stilt med en trebackkjede. Jeg kjenner imidlertid såpass til Thuys at jeg vet at han ikke var fremmed for å spille sidebacker på stopperposisjon. Dette skulle blant annet komme til å gjelde Michel De Wolf noen år senere. Renquin på høyrebackplass utover i ‘82-mesterskapet låter også interessant.

Number4

Legg inn av Number4 »

Man kan ikke skrive om VM82 uten å nevne Gerry Armstrong og Nord Irland. Spania VMs darlings. Fremfor alt et lag i ordets rette forstand. For ikke å glemme Lato som gjorde sitt siste mesterskap for Polen, hvilken spiller. Også var det en spiller ved navn Conti da! Hvor faen kom han fra? Klin umulig å ta fra ham ballen og hvilken dribler. Spania VM var virkelig severdig, langskuddenes VM.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: søn sep 05, 2021 4:04 pm Jeg ble sittende og se hele Frankrike-Vest-Tyskland i går
Det finnes knapt en franskmann over en viss alder som ikke blir melankolsk i blikket når Séville nevnes. Husker jeg kjøpte kampen på VHS gjennom magasinet World Soccer for ca. 30 år siden. Den ble utgitt som en del av en samleserie om store VM-kamper. Det er et skikkelig epos, intet mindre. Nesten som en storslått langfilm man vil se fra start til slutt om og om igjen. I mange tilfeller er et fullt gjensyn med en fotballkamp man vet utfallet av en ganske langtekkelig affære, men den følelsen får jeg ikke med Vest Tyskland - Frankrike i 82. Nå er det en bra stund siden jeg så kampen sist, og det er vel på tide med et gjensyn snart.

Eposets bad guy, Toni Schumacher, er involvert i to-tre situasjoner i første omgang der han viser en merkelig form for aggresjon mot franske spillere. Det er som om det brygger opp i manuskriptet til at noe alvorlig skal skje litt lengre fram i handlingen.

Den midtbanekonstellasjonen til Michel Hidalgo var mildt sagt framtung. Dette mye omtalte magiske kvadratet tror jeg oppstod først i etterkant av VM 82 da Luis Fernandez slo seg inn på laget frem mot hjemme-EM 84 og tilførte litt sårt tiltrengt defensiv styrke i en midtbane med minst én playmaker for mye. Genghini var jo isolert sett en fabelaktig spiller, men Frankrike behøvde noen andre egenskaper enn det han kunne tilby for å få ut maks av laget. Frisparkfoten hans holdt Platini-klasse da. Målet mot Østerrike i mellomrunden er blant VM-historiens beste i den kategorien. Vanskelig å få ballen mer opp i krysset. Genghini hadde jo faktisk et mot Kuwait også, når jeg tenker etter.

Det var jo Rummenigge som ble vitamininnsprøytningen i kampen da tyskerne famlet rundt i ørska minuttene etter 3-1 i ekstraomgangene. Hvis jeg husker riktig hadde Platini også en fin frisparkmulighet til å gjøre 4-1 før den første tyske reduseringen. Rummenigge slet med en lårskade i mesterskapet og skulle egentlig hviles til finalen, men Derwall ble tvunget til å spille ut sin joker i ekstraomgangene.

Ellers var jo den unge hjulbente vingen Pierre Littbarski den store beholdningen for tyskerne i den turneringen. Han lå bak mange viktige mål enten som målscorer eller tilrettelegger, også i denne semifinalen. En mester på tofotsfinta! Vest-Tyskland spilte forresten også oppkjøringskamp til VM på Ullevaal og der puttet Litti to mål i en 4-2 seier mot Norge. I finalen fikk han ikke til så mye med Gentile som ryggsekk.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»