Spania 82

Svar
Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Re: Spania 82

Legg inn av mikemodano »

mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 9:17 pm Her ser man et Argentina som i langt større grad stiller skjerpet, og jeg kan røpe at de ti åpningsminuttene nærmest utelukkende hører dem til.
Det er pause på Hércules' stadion i Alicante, og Argentina er foran med to mot null. Det har nærmest vært overkjøring, og i tillegg til scoringene fra Bertoni og Maradona, så hadde regjerende mester også flere andre gode muligheter.

Tydelig var det at skjerpen var skrudd til maks allerede før avspark, for her gitt argentinerne ut og var sjefer fra første spark. Jeg likte spesielt innstillingen til høyreback Jorge Olguín, som var kontant som bare rakker'n og stanset enhver spore til ungarsk framstøt ned langs deres venstreside før det fikk utvikle seg til angrep. Olguín var god gjennom hele omgangen, og for meg et større aktivum enn Tarantini på motsatt side.

Ellers så man igjen en Mario Kempes som gjerne trakk tilbake i midtbaneleddet. For meg var denne oppdagelsen i forrige kamp spesiell, siden jeg utelukkende hadde forestillinger om ham som spiss. Litt luntende i framtoningen og med sitt eksepsjonelle venstrebein bidro han til å regissere flere angrep fra offensiv midtbaneposisjon, understøttet av en klart sprekere Gallego denne gang. Her var piruettene erstattet med effektiv ballforflytning i lengderetningen, og ungarerne greide simpelthen ikke å henge med på det argentinske tempoet.

Bertoni gjorde seg godt bemerket utover i omgangen, og var å se snart til høyre, snart mot venstre. Han var vanskelig å markere ut, fordi han flyttet seg effektivt, og var flink til å søke ball. Det skulle da også være han som fikk æren av å sette inn nasjonens første scoring i '82-sluttspillet, da han enkelt bredsidet hjem Passarellas praktfulle hodestøt etter Maradonas frispark ute i venstrekorridoren. Den argentinske forsvarssjefen var ikke den som ruvet høyest i terrenget, men herrejemini for en spenst fyren hadde. Han knuste den klart større Garaba i luftduellen ved 1-0. Defensivt var han også uten lyte, men så hadde ikke de ungarske utfordringene vært mange. Hattrickscorer László Kiss fra tre døgn tidligere var helt anonym, og uansett var det Luis Galván som primært tok seg av duellene med ham.

Om Bertoni var god der han drev fra side til side, så var det ingen som overgikk Maradona i den første omgangen. Her var unggutten i ferd med å spille ut hele sitt register, og den stakkars oppasseren Sandor Sallai, en 22-åring fra Debrecen, var sjanseløs der han forsøkte å holde tritt med #10. Diego fikk scoringa si nesten umiddelbart etter Bertonis 1-0, og det var sistnevntes skudd målvakta Mészáros ikke greide å avverge, slik at Maradona kunne bykse til og trygge ballen over mållinja med pannebrasken. I tillegg til målet, så hadde Maradona hatt flere avslutninger. Det var den nevnte bicycleta-en etter få minutters spill, og snart skulle han flikke et overlegg fra venstre videre med hodet, der Mészáros vippet ballen over tverrliggeren. Siden tester vår mann igjen den ungarske sisteskansen, når han snapper et håpløst utspill fra målvakta mot en uoppmerksom Sallai. Fra 18-19 meter går skuddet lavt ned mot høyre, men 'keeper redder og mot venstre, der Valdano ikke greier å komme på ballen før den går over mållinja til corner. Enda en mulighet hadde Maradona, når han fra 19 meter skjøt et frispark over muren og opp mot høyre vinkel. Han greide imidlertid ikke å vinkle den langt nok mot høyre, slik at Mészáros, som rakk å gjøre seg fortjent til gratialet, fikk slått unna til hjørnespark igjen. Travel mann! (Det gjaldt for både 'keeper og Diego A.)
mikemodano skrev: tir sep 07, 2021 9:17 pm Hadde jeg vært Menotti under åpningskampen, og det skal alle argentinere og også verdenshistorien generelt være glad for at ikke var tilfelle, så ville jeg ha plukket av Gallego idet Belgia tok ledelsen. Jeg syntes han gjorde lite annet enn å senke spillet, og selv om jeg ikke nødvendigvis anser det finfine tyske faguttrykket 'Wasserträger' for noe skjellsord å regne, så kan en slik vannbærer være en hemsko for flyten i det offensive. Gallego gjorde lite annet enn å trå rundt sin egen akse og spille videre til midtbanekollega eller en Passarella på vei framover. Bedring her, mon tro?
Se over: Dette var en klart forbedret utgave av Gallego. Det var en klart forbedret utgave av Argentina. Meget imponerende førsteomgang. La oss se om de greier å opprettholde trykket i de siste 45.

Når det gjelder Ungarn, så sto de i en slags 4-4-2/4-5-1-variant, litt avhengig av hva man kaller Ferencváros-spiller Gábor Pölöskei her. Når ungarerne hadde ball, lå han gjerne framme, på høyde med Kiss, mens han virket å trekke tilbake i en slags venstre kantrolle når motstanderne var i ballbesittelse.

Slik kunne det se ut:
..............................1 Ferenc Mészáros.........................
2 Győző Martos - 3 László Bálint - 6 Imre Garaba - 4 József Tóth
14 Sandor Sallai - 13 Tibor Rab - 8 Tibor Nyilasi (k) - 19 József Varga
......................10 Lázsló Kiss - 11 Gábor Pölöskei...................

Merk altså at Sallai fotfulgte Maradona rundt, så det var ikke snakk om noen høyre midtbaneposisjon for ham.
Av de to i midten der bak, var det senere landslagssjef Bálint, den ene av tre utenlandsproffer (han spilte for selveste Toulouse), som var den fri mannen, mens Garaba skulle ta seg av duelleringen med Valdano. Nå gikk jo sistnevnte ut om lag midtveis i omgangen, og da falt Garabas punktmarkering vekk. I stedet var han nødt til å forsøke å holde tritt med blant andre Bertoni, noe som kledde ham langt dårligere enn en røslig figur som Valdano (jeg skal også nevne at det var Gabriel Calderón som kom inn for spissen da han gikk av. Jeg tror årsaken til at Valdano måtte forlate var skade, siden han hadde pådratt seg en solid trøkk etter en duell allerede i løpet av de første tre minuttene, selv om han så ganske kvikk ut da han løp av matta for å bli byttet ut. Calderón gikk inn på offensiv midt, der han romsterte sammen med Kempes og Ardiles. Den argentinske dominansen ble ikke akkurat svekket av at han gjorde entré).

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Hjelpes! Ungarn vet simpelthen ikke hva de skal gjøre for å rette på motgangen her. Nå aner jeg ikke hvor de var rent psykologisk i forkant av kampen, etter deres egen nedsabling av elsalvadorianerne, samtidig som Argentina hadde tapt for Belgia, men kan hende hadde de ikke greid å lande i tide til matchen i Alicante. Om ikke argentinerne hadde kjørt over Ungarn i den første omgangen, så var det ikke slik at det ble noe mindre av det etter hvilen. Verdensmesterne hadde lagt om til 4-3-3, og så slik ut ved avspark for de siste 45:

...................................7 Ubaldo Fillol..........................................
14 Jorge Olguín - 8 Luis Galván - 15 Daniel Passarella (k) - 18 Alberto Tarantini
.........1 Osvaldo Ardiles - 9 Américo Gallego - 11 Mario Kempes.............
........5 Gabriel Calderón - 4 Daniel Bertoni - 10 Diego Maradona............

Når det gjaldt de tre lengst framme, så plassvekslet de iherdig, og det var i grunn ingen fast rangering i forhold til hvilken spiller som lå hvor. Kan hende var Calderón den som var mest opptatt av å spille på den ene av flankene, mens de to andre vekslet om dyp spissplass. Maradona hadde mistet sin oppvarter fra den første omgangen, siden den ungarske treneren Kálmán Mészöly hadde forstått at Sallai ikke var stor nok for oppgaven. De hadde valgt å ta ut høyreback Martos, og i stedet trekke Sallai inn i den posisjonen. Framfor ham, på midtbanens høyreside, hadde de fått inn den erfarne László Fazekas fra Antwerpen. Det var fåfengt. Det var total argentinadominans, der de to indreløperne Ardiles og Kempes gjorde som de ville, og hvor Maradona, nå under lett oppsyn av Garaba, fortsatte sine herjinger. Det var menn mot mus. Ikke å undres over at det snart sto 4-0. Først hadde Bertoni fått ei finfin scoring tvilsomt annullert for offside, der Kempes hadde stormet fram og spilt ham inn sentralt, hvorpå Fiorentina-spilleren avsluttet med høyra diagonalt ned i venstre hjørne. Det så onside ut fra min posisjon, selv om jeg fint kan ha blitt lurt av mangelfull kameravinkel. Maradona banker selv inn 3-0 på nærmeste stolpe fra litt til venstre inne i feltet, etter samspill med Kempes, og rett etter holder han på å spille Bertoni helt på blank etter å ha parkert Bálint, før han slo 45 inn foran mål. Der kom Garaba til unnsetning i siste lita. Det var imidlertid kun et tidsspørsmål før 4-0 satt, og den var det Ardiles som fikk æren av å vippe inn bak den arme Mészáros, etter at Olguín hadde fyrt av en missil mot nærmeste hjørne fra sitt offensive anstøt langs høyrekanten. Jøye meg, for ei lekestue. Dette er brutalt. Jeg tror imidlertid det vel så mye er Ungarn som er skrekkelige som at Argentina er fryktelig gode, selv om det naturligvis er elementer i 'la Albicelestes' spill som holder skyhøyt nivå.

La meg få med at Tarantini var nødt til å gå ut med skade, og han ble erstattet av Juan Barbas, som kløv direkte inn i venstrebackrollen. Hos Ungarn skulle også Kiss gå ut. Han hadde hatt et forsøk på mål kort etter pause, men måtte se Fillol tippe ballen over tverrliggeren, noe dommeren imidlertid ikke fikk med seg, slik at magyarene aldri fikk den corneren de burde ha hatt. Det var imidlertid det eneste de hadde å vise til før scoringen. Kiss var blitt erstattet av nok en bartemann i form av Lázár Szentes etter timen.

På mange sett og vis var dette Sovjetunionen all over again for ungarerne, men '86 er jo enda fire år unna, så den kampen er langt unna å ha blitt spilt. Voldtekten er imidlertid like grov. Ungarerne inviterte motstanderen inn via sentrale rom, noe som også skulle skje i 6-0-tapet i Mexico, men forskjellen var at argentinerne ikke så behovet for å fullføre: De gjorde i stedet noe av en retrett da den andre omgangen var halvspilt. Her skulle krefter konserveres. Ingen vits i å svi av alt brenselet i en match hvor man likevel ikke kunne oppnå mer enn to poeng. Ikke slik å forstå at det ikke kom flere muligheter. Etter at ungarerne fikk lov til å trøstescore gjennom den unge angriperen Pölöskei, som plaffet inn et skudd nede ved venstre stolperot fra 16 meter, så spilte Maradona i tur og orden både Bertoni, Calderón og til sist Ardiles igjennom. Alle kunne de fint ha økt ledelsen. Diego selv hadde også en mulighet på tampen, men slik de spanske kommentatorene poengterte, så så man kanskje i den situasjonen noe av hans eneste svakhet: manglende høyrebein. En høyrefotet spiller ville ha avsluttet med et rapt skudd, i stedet for å forsøke å vende over på motsatt fot, slik hovedpersonen gjorde.

Summa summarum: Dette var stort. Så lenge Argentina beholdt bryteren i på-posisjon. Enorm klasseforskjell. 4-0, slik det sto på det tidspunktet, var i grunn for lite. Synd på ett vis, kanskje, at de ikke beholdt rytmen kampen ut, slik at de hadde vært i flytsonen fra avspark neste gang. Da er det imidlertid pliktløpet El Salvador som skal være opponent, og noe annet enn to poeng mot laget som altså tapte 10-1 for disse ungarerne er utenkelig.

*** Maradona (i egen klasse - spilte til 9 på terningen)
** Ardiles
* Bertoni

I tillegg var både Kempes og Olguín veldig gode.

PS. La meg få med også at disse hadde møttes i det innledende gruppespillet fire år tidligere, da med 2-1-seier for argentinerne. Bertoni hadde avgjort få minutter før full tid i det som hadde vært lagenes åpningsmatch.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Før det var spilt seks minutter hadde Kempes banket en ball i undersiden av tverrliggeren, og Passarella hadde fått et frispark fra 25 meter tippet over av målvakt Mora. Åpningssekvensene inneholdt spill på én banehalvdel, og det var ikke Argentinas. Det tok El Salvador ti minutter å greie å sy sammen to trekk inne på motstandernes halvdel. Verdensmesterne skulle imidlertid ikke helt greie å holde tempo og intensitet oppe, og det ble vel mye tråklingsforsøk for å komme seg igjennom der det var som tettest befolket. 1-0 kom fra straffemerket, etter at Calderón var blitt spilt på løp inn i feltet, og det skal sies at El Salvador nok ble gjort urett som fikk en så tung avgjørelse mot seg idet Argentinas angriper gikk over ende etter å ha blitt duellert med av Jovel, den elsalvadorianske liberoen. Passarella omsatte, to og et halvt minutt med tunge protester etter at sparket var idømt, straffen med sin treffsikre venstrefot, om enn midt i mål ('keeper slang seg mot venstre). Den bolivianske dommeren Luis Barrancos hadde fint kunne gitt mer enn det ene gule kortet som tilfalt Osorto.

Det var 4-3-3 fra start denne gang:

Fillol
Olguín - Galván - Passarella (k) - Tarantini
Ardiles - Gallego - Kempes
Bertoni - Maradona - Calderón

(Det var færre posisjonsvekslinger mellom de tre fremre denne gang; de var klart mer stasjonære)

Som vi ser, så var ikke Tarantinis skade alvorlig etter at han forlot matta sist. Elleveren er ellers identisk med den som fra start av i den andre omgangen mot ungarerne valset opp med presis angrepsfotball av solid merke. Her skulle det altså gå noe tråere, men det var antakelig gode årsaker til det, selv om Argentina ikke kunne tillate seg å la være å vinne. Dersom det endte uavgjort mellom Belgia og Ungarn snaue tre mil unna i Elche, en kamp som startet samtidig som denne i Alicante, kombinert med uavgjort eller enda verre for argentinerne, så ville de to andre avansere fra pulja. Ungarns målforskjell ville være avgjørende. Tabellen hadde sett slik ut ved kampstart:

1 Belgia 2 2 0 0 2-0 4
2 Ungarn 2 1 0 1 11-5 2
3 Argentina 2 1 0 1 4-2 2
4 El Salvador 2 0 0 2 1-11 0

Men hallo. Argentina skulle vel aldri være ordentlig i nærheten av å snuble her, selv om de et par ganger tillot elsalvadorianske angripere å true Fillol, helt til offsideflagget kom.

Da høyreback Olguín gikk ned for telling drøyt 25 minutter inn, så fikk vi så vidt noen glimt av en sideback i oppvarming: Julio Olarticoechea. Her hadde ikke grafikken vist hvilke fem spillere som var nominert til innbytterbenken, så det var en overraskelse å brått få det som skulle bli en kjenning i to påfølgende mesterskap kastet i fleisen. Jeg hadde ikke en gang registrert at han var med i troppen. 23 år og tilhørende River Plate var her spilleren som blant annet i '90 skulle gjøre seg kjent for assist ved utlikningsmålet mot vertsnasjonen i semifinalen, vel å merke fire år etter at han hadde fått gullmedalje hengt rundt halsen i Mexico.

De mest toneangivende spillerne i en ganske døll førsteomgang sett fra Argentinas ståsted, må ha vært Ardiles, Olguín og Passarella. Ingen av de tre der framme briljerte i særlig grad, og forskjellen fra det som hadde skjedd sist var stor. Maradona glimtet selvsagt til, og drøye minuttet inn i tilleggstiden viste han fram et lite raid som sørget for å gi innbytter Miguel Díaz, trodde jeg, gult kort for felling, men jeg ser i de offisielle loggene at kortet i stedet tilfalt Carlos Recinos. Et par minutter tidligere hadde også Gallego sørget for å havne i dommerens vesle sorte, da han la ned den nok beste offensivisten hos motstanderne, Jorge Gonzáles, 23-24 meter unna mål. Mens frisparket gikk i muren, greide El Salvador å resirkulere ballen, slik at de beholdt et lite trykk inne i det argentinske feltet. Situasjonen ble avsluttet med en klar felling bakfra på kaptein Norberto Huezo, som avgjort skulle hatt straffespark. Jeg er ikke sikker, men tror det var stopper Galván som skjødesløst gikk inn i ham. Dommeren turte ikke blåse.

I Elche hadde Ungarn, kanskje litt overraskende, ledelsen til pause mot Belgia med 1-0 etter scoring av kantspilleren Varga, og da så halvtidstabellen ut slik:

1 Ungarn 3 2 0 1 12-5 4
2 Argentina 3 2 0 1 5-2 4
3 Belgia 3 2 0 1 2-1 4
4 El Salvador 3 0 0 3 1-12 0

Her sto pulja og balanserte på den berømmelige knivseggen. Argentina kunne prise seg lykkelige for at dommeren ikke ga El Salvador straffe rett før pause, for det fantes fortsatt en viss mulighet for at regjerende mester ikke skulle avansere fra pulja.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det var nok ikke all verden som tydet på spesielt høye skuldre hos Argentina, men på 1-0 er det alltid en ørliten mulighet for at motstanderen, uansett hvor underlegen han måtte være i banespillet, skulle greie å snike seg opp på siden, så et tidlig andremål ville definitivt ikke være helt feil for argentinerne. Det var lite som bar bud om noen direkte økning i tempoet, men åtte minutter etter restarten tok Bertoni saken i egne føtter, der han endelig traverserte innover fra sin høyre kantposisjon og med lekker presisjon styrte et venstrebeinsforsøk så vidt innenfor den venstre stolpa bak målvakt Mora. Han hadde vært ganske tam til da, Bertoni, men akkurat dette var han dyktig på. Jeg syntes forresten de tre der framme virket å trives i langt større grad da de fikk posisjonsrullere, slik de gjorde med stort hell den første drøye timen mot ungarerne. Verken Bertoni eller Calderón på den andre angrepsflanken hadde hatt særlig til innvirkning på spillet til da. Og på midten så Kempes ut som om han helst ønsket å tilbringe kvelden på et casino. Det var neppe El Salvador som skulle fyre ham opp og få ham til å øse av motivasjonslagrene sine.

Nevnte jeg ellers at det var Jaime Rodríguez som var Maradonas oppsynsmann her? Han var én av to utenlandsproffer blant de 20 VM-deltakerne til El Salvador. 32-årige Silvio Aquino spilte i Guatemala, men var ikke på banen her. Rodríguez? Han var faktisk hjemmehørende på nest øverste nivå i Vest-Tyskland, der arbeidsgiveren var ingen ringere enn Bayer Uerdingen. Nå kan det virke som om 23-åringen ikke fikk kamper mens han var i klubben, og at han derfor muligens var registrert for Uerdingens andrelag. Uansett var det sprekt av en spiller fra Mellom-Amerika å ta turen til Vest-Tyskland for å prøve å slå seg opp og fram i fotballverdenen tidlig i 20-åra først på 80-tallet. Han virket ganske robust, noe som i hvert fall var en forutsetning for å kunne lykkes i Europa, men å holde tritt med Maradona var sjelden det enkleste. Det ble en del nedsparkinger etter hvert.

Det sto stadig 1-0 i den andre kampen, noe som betydde at Argentina behøvde fire mål til for å vinne gruppa. ...neida, her har jeg åpenbart forregnet meg: Belgia-Ungarn ble jo ferdigspilt allerede kvelden i forveien. Jeg festet meg kun ved starttidspunktet, som i begge tilfeller var 21.00, og ikke datoen, umodent nok. Jeg burde jo ha forstått, intuitivt, at siste runde i gruppespillet ikke ble holdt samtidig for noen av puljene. Dermed var permutasjonene et lite stykke unna hva jeg har holdt fast ved til nå. La meg snarest ile til med den oppdaterte tabellversjonen på stillingen 2-0:

1 Belgia 3 2 1 0 3-1 5
2 Argentina 3 2 0 1 6-2 4
3 Ungarn 3 1 1 1 12-6 3
4 El Salvador 3 0 0 3 1-13 0

Belgia var allerede gruppevinnere, og intet av det Argentina utrettet av et eventuelt scoringskalas her ville kunne endre på det. Ikke å undres over at det til tider var en del gåfotball.

Tidligere på ettermiddagen hadde Italia spilt 1-1 mot Kamerun og blitt nummer to i sin pulje etter tre ganger uavgjort, og det skulle, interessant nok, pare dem med Brasil i den ene av de fire treergruppene i mellomspillet. Ikke nok med det: Siden Belgia allerede hadde sørget for å vinne denne pulja, så ville Argentina med seier, og det var man jo på trygg vei mot, slå følge med de to andre stornasjonene inn i mellomspillets pulje C! Argentina, Brasil og Italia i samme miniserie, altså. Du store!

Der var pliktløpet over. Transportetappen er i havn. Argentina fikk sin litt uinspirerte 2-0-seier, og det var aldri noen reell fare for at de skulle avgi poeng og la Ungarn stikke av med andreplassen. Bortsett fra tre frispark inne i skuddsektor, der henholdsvis Passarella, Maradona og Maradona alle kom forholdsvis nær, var det ikke mye argentinerne skapte. De hadde naturlig nok store mengder ballbesittelse, men behøvde ikke ta ut sitt ypperste. Ikke på langt nær. Man så også et par bytter i løpet av den andre omgangen, der først Ramón Díaz kom inn for en smilende og tilsynelatende godt tilfreds målscorer Bertoni, mens Santiago Santamaría etter hvert også fikk slippe til for Calderón. Díaz ble liggende ut mot venstre, Santamaría som en klar høyrebredd.

*** Ardiles
** Olguín
* Tarantini

Det var ikke mange som utmerket seg altfor positivt, men bestemannsprisen får likevel Ardiles for sin utrettelige innsats på midten, der han nok var best før pause. Begge sidebackene sto etter hvert også fram, og begge bidro de offensivt. Da må de også få hver sin stjerne.

Sluttabell for pulje 3:

1 Belgia 3 2 1 0 3-1 5
2 Argentina 3 2 0 1 6-2 4
3 Ungarn 3 1 1 1 1 12-6 3
4 El Salvador 3 0 0 3 1-13 0

Sirkus Argentina beveger seg videre og et godt stykke nordover på den spanske østkysten, fra Alicante til Barcelona, der Estadi de Sarrià, Españols hjemmebane, skulle være åsted for den tunge pulje C i mellomfasen. Arriba!

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: tor sep 09, 2021 10:52 am Sirkus Argentina beveger seg videre og et godt stykke nordover på den spanske østkysten, fra Alicante til Barcelona, der Estadi de Sarrià, Españols hjemmebane, skulle være åsted for den tunge pulje C i mellomfasen. Arriba!
Herlig gjennomgang av Argentinas åpningsfase i turneringen, Mike. Den Ungarn-kampen må jeg nesten se om igjen. Den har vel havnet litt i skyggen av Brasil-Skottland som ble spilt samtidig og var prioritert TV-kamp i mange land. Jeg mener å ha lest et sted, men har ikke kilden her for hånden, at Argentinas oppkjøring til dette mesterskapet var uvanlig lang. Landslagsspillerne ble tatt ut av klubbene sine tidlig og Menotti hadde full tilgang på troppen i flere måneder før forsvaret av VM-tittelen.

Ellers fra avslutningsrunden i denne gruppa må vi trekke fram Jan Ceulemans enormt kraftfulle løp langs høyresiden og assist til Alex Czerniatynski som betydde 1-1 og avansement for Belgia.

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: tor sep 09, 2021 10:52 am Det var nok ikke all verden som tydet på spesielt høye skuldre hos Argentina, men på 1-0 er det alltid en ørliten mulighet for at motstanderen, uansett hvor underlegen han måtte være i banespillet, skulle greie å snike seg opp på siden, så et tidlig andremål ville definitivt ikke være helt feil for argentinerne. Det var lite som bar bud om noen direkte økning i tempoet, men åtte minutter etter restarten tok Bertoni saken i egne føtter, der han endelig traverserte innover fra sin høyre kantposisjon og med lekker presisjon styrte et venstrebeinsforsøk så vidt innenfor den venstre stolpa bak målvakt Mora. Han hadde vært ganske tam til da, Bertoni, men akkurat dette var han dyktig på. Jeg syntes forresten de tre der framme virket å trives i langt større grad da de fikk posisjonsrullere, slik de gjorde med stort hell den første drøye timen mot ungarerne. Verken Bertoni eller Calderón på den andre angrepsflanken hadde hatt særlig til innvirkning på spillet til da. Og på midten så Kempes ut som om han helst ønsket å tilbringe kvelden på et casino. Det var neppe El Salvador som skulle fyre ham opp og få ham til å øse av motivasjonslagrene sine.

Nevnte jeg ellers at det var Jaime Rodríguez som var Maradonas oppsynsmann her? Han var én av to utenlandsproffer blant de 20 VM-deltakerne til El Salvador. 32-årige Silvio Aquino spilte i Guatemala, men var ikke på banen her. Rodríguez? Han var faktisk hjemmehørende på nest øverste nivå i Vest-Tyskland, der arbeidsgiveren var ingen ringere enn Bayer Uerdingen. Nå kan det virke som om 23-åringen ikke fikk kamper mens han var i klubben, og at han derfor muligens var registrert for Uerdingens andrelag. Uansett var det sprekt av en spiller fra Mellom-Amerika å ta turen til Vest-Tyskland for å prøve å slå seg opp og fram i fotballverdenen tidlig i 20-åra først på 80-tallet. Han virket ganske robust, noe som i hvert fall var en forutsetning for å kunne lykkes i Europa, men å holde tritt med Maradona var sjelden det enkleste. Det ble en del nedsparkinger etter hvert.

Det sto stadig 1-0 i den andre kampen, noe som betydde at Argentina behøvde fire mål til for å vinne gruppa. ...neida, her har jeg åpenbart forregnet meg: Belgia-Ungarn ble jo ferdigspilt allerede kvelden i forveien. Jeg festet meg kun ved starttidspunktet, som i begge tilfeller var 21.00, og ikke datoen, umodent nok. Jeg burde jo ha forstått, intuitivt, at siste runde i gruppespillet ikke ble holdt samtidig for noen av puljene. Dermed var permutasjonene et lite stykke unna hva jeg har holdt fast ved til nå. La meg snarest ile til med den oppdaterte tabellversjonen på stillingen 2-0:

1 Belgia 3 2 1 0 3-1 5
2 Argentina 3 2 0 1 6-2 4
3 Ungarn 3 1 1 1 12-6 3
4 El Salvador 3 0 0 3 1-13 0

Belgia var allerede gruppevinnere, og intet av det Argentina utrettet av et eventuelt scoringskalas her ville kunne endre på det. Ikke å undres over at det til tider var en del gåfotball.

Tidligere på ettermiddagen hadde Italia spilt 1-1 mot Kamerun og blitt nummer to i sin pulje etter tre ganger uavgjort, og det skulle, interessant nok, pare dem med Brasil i den ene av de fire treergruppene i mellomspillet. Ikke nok med det: Siden Belgia allerede hadde sørget for å vinne denne pulja, så ville Argentina med seier, og det var man jo på trygg vei mot, slå følge med de to andre stornasjonene inn i mellomspillets pulje C! Argentina, Brasil og Italia i samme miniserie, altså. Du store!

Der var pliktløpet over. Transportetappen er i havn. Argentina fikk sin litt uinspirerte 2-0-seier, og det var aldri noen reell fare for at de skulle avgi poeng og la Ungarn stikke av med andreplassen. Bortsett fra tre frispark inne i skuddsektor, der henholdsvis Passarella, Maradona og Maradona alle kom forholdsvis nær, var det ikke mye argentinerne skapte. De hadde naturlig nok store mengder ballbesittelse, men behøvde ikke ta ut sitt ypperste. Ikke på langt nær. Man så også et par bytter i løpet av den andre omgangen, der først Ramón Díaz kom inn for en smilende og tilsynelatende godt tilfreds målscorer Bertoni, mens Santiago Santamaría etter hvert også fikk slippe til for Calderón. Díaz ble liggende ut mot venstre, Santamaría som en klar høyrebredd.

*** Ardiles
** Olguín
* Tarantini

Det var ikke mange som utmerket seg altfor positivt, men bestemannsprisen får likevel Ardiles for sin utrettelige innsats på midten, der han nok var best før pause. Begge sidebackene sto etter hvert også fram, og begge bidro de offensivt. Da må de også få hver sin stjerne.

Sluttabell for pulje 3:

1 Belgia 3 2 1 0 3-1 5
2 Argentina 3 2 0 1 6-2 4
3 Ungarn 3 1 1 1 1 12-6 3
4 El Salvador 3 0 0 3 1-13 0

Sirkus Argentina beveger seg videre og et godt stykke nordover på den spanske østkysten, fra Alicante til Barcelona, der Estadi de Sarrià, Españols hjemmebane, skulle være åsted for den tunge pulje C i mellomfasen. Arriba!
Tusen takk for fantastiske innlegg. Den gamle banen til Espanyol, var det ikke der det var ganske så mange mennesker som kunne sitte og se kampene gratis? Mener den hadde en rekke boligblokker liggende bak minst en om ikke flere av sidene og hadde særdeles god innsikt til det som skjedde ute på matta.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: tor sep 09, 2021 11:55 am Jeg mener å ha lest et sted, men har ikke kilden her for hånden, at Argentinas oppkjøring til dette mesterskapet var uvanlig lang. Landslagsspillerne ble tatt ut av klubbene sine tidlig og Menotti hadde full tilgang på troppen i flere måneder før forsvaret av VM-tittelen.
Det er helt sikkert riktig. Jeg har kun gjort et visuelt dykk, og ikke på noen måte gjort noen form for research rundt verken tropp eller selve kampene. Betraktningene er kun basert direkte på TV-observasjoner.

En kan jo diskutere effekten av å ha en tropp samlet i så lang tid i forkant av et mesterskap. Det medfører sikkert både fordeler og ulemper. Enkelte nasjoner ville trolig ha kommet dårlig ut av en slik lengre form for samling (les: Vest-Tyskland), mens andre igjen, og da muligens argentinerne, kanskje profitterte på det. Jeg kjenner ikke lynnet deres (som folkeslag) godt nok.

Om en skal vurdere Argentina ut fra gruppespillet, så ville en kanskje ha satt dem til godkjent. Ikke så mye mer, tror jeg. En snill sensor ville muligens ha sagt godkjent pluss. Åpningskampen var tam. Ungarn-matchen var enorm i 65-70 minutter (se den absolutt igjen!), mens man mot El Salvador bare tok ut det aller nødvendigste. Passarella hadde rukket å vise at han fortsatt var en lederskikkelse (bevares, han var jo kun 29 enda), Gallego hadde nok fungert bedre i begge de siste to enn i åpningsoppgjøret, mens spesielt Ardiles av de litt mer offensive midtbanefolka hadde vist prov på sin kapasitet. Han var elegant og utstyrt med et herlig driv, og der han tiltrakk seg motspillere, åpnet han samtidig rom for andre. Kempes hadde vært litt opp og ned, mens Bertoni også til tider hadde vist at han mer enn hørte hjemme på denne største scenen. Hva Maradona angår, så lå nok han 'litt over norm'. Enorm nesten gjennom hele kampen mot Ungarn, men klart mer varierende i de to andre matchene. Det kan være at han ville for mye mot Belgia, mens han ikke virket toppengasjert, i likhet med store deler av laget, mot El Salvador.

Hvem ville få ta eventuelle frispark på skuddhold i mellomrunden? Både Passarella og Maradona hadde hatt fine forsøk, men ingen sto med frisparkscoring ennå. En tredje venstrefoting, Kempes, hadde også fått forsøke seg, men kun én gang, siden han kastet vekk sin mulighet med et ganske vilt og elendig skudd høyt over. Kapteinens utoverskrudde distanseforsøk var det høyt nivå over, mens Maradona altså hadde truffet undersiden av tverrliggeren, i tillegg til både nettveggen og rett utenfor.

Det blir atskillig tyngre motstand i de neste to kampene, selv om Italia til nå altså kun har spilt uavgjort. Brasil vil alltid vekke følelser og vel så det hos argentinerne, men det gjenstår å se om kvaliteten holder også når motstanden er fra øverste hylle.

Kjetil: Ja, jeg mener også å erindre noe slikt fra sist jeg så Italia-Brasil. Alle tre kampene skulle jo på Sarrià, så jeg skal nok kunne bekrefte (i verste fall avkrefte) i løpet av helga.

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: tor sep 09, 2021 6:06 pm
jakral skrev: tor sep 09, 2021 11:55 am Jeg mener å ha lest et sted, men har ikke kilden her for hånden, at Argentinas oppkjøring til dette mesterskapet var uvanlig lang. Landslagsspillerne ble tatt ut av klubbene sine tidlig og Menotti hadde full tilgang på troppen i flere måneder før forsvaret av VM-tittelen.
Det er helt sikkert riktig. Jeg har kun gjort et visuelt dykk, og ikke på noen måte gjort noen form for research rundt verken tropp eller selve kampene. Betraktningene er kun basert direkte på TV-observasjoner.

En kan jo diskutere effekten av å ha en tropp samlet i så lang tid i forkant av et mesterskap. Det medfører sikkert både fordeler og ulemper. Enkelte nasjoner ville trolig ha kommet dårlig ut av en slik lengre form for samling (les: Vest-Tyskland), mens andre igjen, og da muligens argentinerne, kanskje profitterte på det. Jeg kjenner ikke lynnet deres (som folkeslag) godt nok.

Om en skal vurdere Argentina ut fra gruppespillet, så ville en kanskje ha satt dem til godkjent. Ikke så mye mer, tror jeg. En snill sensor ville muligens ha sagt godkjent pluss. Åpningskampen var tam. Ungarn-matchen var enorm i 65-70 minutter (se den absolutt igjen!), mens man mot El Salvador bare tok ut det aller nødvendigste. Passarella hadde rukket å vise at han fortsatt var en lederskikkelse (bevares, han var jo kun 29 enda), Gallego hadde nok fungert bedre i begge de siste to enn i åpningsoppgjøret, mens spesielt Ardiles av de litt mer offensive midtbanefolka hadde vist prov på sin kapasitet. Han var elegant og utstyrt med et herlig driv, og der han tiltrakk seg motspillere, åpnet han samtidig rom for andre. Kempes hadde vært litt opp og ned, mens Bertoni også til tider hadde vist at han mer enn hørte hjemme på denne største scenen. Hva Maradona angår, så lå nok han 'litt over norm'. Enorm nesten gjennom hele kampen mot Ungarn, men klart mer varierende i de to andre matchene. Det kan være at han ville for mye mot Belgia, mens han ikke virket toppengasjert, i likhet med store deler av laget, mot El Salvador.

Hvem ville få ta eventuelle frispark på skuddhold i mellomrunden? Både Passarella og Maradona hadde hatt fine forsøk, men ingen sto med frisparkscoring ennå. En tredje venstrefoting, Kempes, hadde også fått forsøke seg, men kun én gang, siden han kastet vekk sin mulighet med et ganske vilt og elendig skudd høyt over. Kapteinens utoverskrudde distanseforsøk var det høyt nivå over, mens Maradona altså hadde truffet undersiden av tverrliggeren, i tillegg til både nettveggen og rett utenfor.

Det blir atskillig tyngre motstand i de neste to kampene, selv om Italia til nå altså kun har spilt uavgjort. Brasil vil alltid vekke følelser og vel så det hos argentinerne, men det gjenstår å se om kvaliteten holder også når motstanden er fra øverste hylle.

Kjetil: Ja, jeg mener også å erindre noe slikt fra sist jeg så Italia-Brasil. Alle tre kampene skulle jo på Sarrià, så jeg skal nok kunne bekrefte (i verste fall avkrefte) i løpet av helga.
Takk for flott info, ja så på bilder av stadion og ja det stemmer det ligger 1 eller 2 blokker rett bak den ene kortsiden hvor innbyggerne må ha hatt kongeutsikt til kampene. Ser og ut til at det ligger blokker bak den andre kortsiden og, men dog ikke fult så nære. Ser ut til å være et friområde i mellom.

Var det så at Pasarella nektet å spille i Mexico fordi han mistet kapteinsbindet til fordel for Maradonna? Jeg synes å huske noe slikt.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kjetil-e skrev: fre sep 10, 2021 4:10 pm Var det så at Pasarella nektet å spille i Mexico fordi han mistet kapteinsbindet til fordel for Maradonna?
Selv om jeg ikke kan huske noe slikt, så skal jeg selvsagt ikke utelukke at det kan være noe i det. Kan hende har andre noen erindringer rundt det?

Tilbake i '82, så er Argentina altså klare for mellomspillet, der de har havnet i den blytunge gruppe C sammen med sine evige naborivaler Brasil og den underpresterende europeiske kjempen Italia. Sistnevnte hadde altså hanglet seg videre fra første gruppespill etter tre uavgjorte: Først i åpningskampen mot Polen (0-0), dernest 1-1 mot både Peru og Kamerun, begge i kamper der italienerne hadde gjort det første målet. Hvor var catenaccioideens hovedprinispp? Italias åpningspulje var jo uavgjortmesterskapet framfor noe: Fem av seks oppgjør endte uten seierherre. Det var kun polakkene som greide å ta to poeng i en kamp, noe de gjorde til gangs i siste match mot Peru, der det ble totalt seks scoringer i den andre omgangen etter målløst til pause. 5-1 vant polakkene med etter at fem forskjellige spillere hadde tegnet seg på scoringslista.

Til tross for rusket i forgasseren, så hadde åpenbart den italienske sjefen Enzo Bearzot ønsket å spille elleveren i form, for i løpet av de tre åpningskampene hadde han kun gjort én startforandring, og det hadde vært å erstatte den Gianpero Marini (Internazionale) som hadde spilt fra avspark i de første to matchene med lagkamerat Gabriele Oriali til siste dyst mot kamerunerne. Og med nøyaktig disse elleve stilte Bearzot til start også mot Argentina i Barcelona.

Når det gjaldt Argentina, så var jeg spent på hvilken formasjon Menotti hadde ønsket å sende spillerne sine utpå i. De hadde startet i 4-4-2 mot Belgia, men utvilsomt spilt sin mest intrikate fotball etter å ha lagt om til 4-3-3, selv om de for så vidt hadde stått i 4-4-2 også fra start mot ungarerne i den andre matchen. Også Menotti så ut til å vite på dette tidspunktet hvilken startellever som var den foretrukne, selv om Díaz fikk sin første start siden miseren i åpningskampen, der spissen som hadde herjet sammen med Maradona under U20-VM i Japan i '79 aldri greide å bidra i særlig grad. Dermed var det ikke lenger tvil om at argentinerne skulle stå i 4-3-3. Omtrent slik kan man tegne de to startende oppstillingene:

http://sharemytactics.com/170168/

For Italia, så merker man seg at den brutale oppasseren Gentile fikk ta seg av unggutten Maradona. Det gjorde at italienerne i praksis var uten høyreback, siden den argentinske nummer 10 aldri oppholdt seg i ett bestemt terreng. Gentile var så oppslukt av motspilleren at han nærmest utraderte seg selv som spillpunkt, slik at italienerne helst søkte alternativer til bidrag fra høyresiden. I den grad man opererte med noen form for høyrekant fra 30 meter og fram til løperrekka, så var det et oppdrag som gikk på skift til forskjellige spillere, og i løpet av de første 45 så man både Tardelli, Oriali, Scirea og sågar Collovati avansere med ballen i beina på høyresiden inne på egen halvdel. Lenger fram hadde man den freske vinga Bruno Conti, men han var ikke overvettes interessert i å ta i for mange tak inne på egen halvdel, så det var først når italienerne greide å engasjere seg i lengderetningen at han begynte å våkne til liv. Dugnadsånd for høyresideposisjonen på midtbanen, altså. Etter tidligere gjennomgang av det siste oppgjøret i akkurat denne mellomfasepulja, så mener jeg å huske italienerne nærmest i en 5-2-3-formasjon, der Oriali var gitt en slags vingbackrolle på høyresiden. Det er imidlertid klart at det var forskjell på å møte Brasil og Argentina i dette sluttspillet, selv om argentinerne for all del heller ikke var så ille som ryktet kanskje skulle ha dem til. Jeg syntes de tidvis hadde vært gode, selv om summen av produktet nok ikke sto helt i stil med forventningene til en regjerende verdensmester. Spesielt ikke blant de forventningene som fantes hos egne supportere.

Det var en forholdsvis sedat åpning på matchen, og i det store og hele så var det få målsjanser i den første omgangen. Den så langt scoringsløse Rossi hadde forsøk å sno seg først på et lavt overlegg fra Graziani ute på venstresiden mot nærmeste stolpe, noe han også hadde greid, og til både oppvarter Galváns og målvakt Fillols lettelse hadde ikke angriperen greid å vinkle avslutningen mot mål der han tross alt var ganske presset. På motsatt side hadde Passarella atter vist sine egenskaper i lufta da han hadde beseiret den klart høyere Collovati på et innlegg, selv om avslutningen med hodet aldri ble farlig.

Intensiteten hadde heller ikke vært spesielt høy den første halve timen, men etter en ful nedsparking av Tardelli fra Kempes, med fortjent gult kort som utfall, så begynte det å bli småampert. Argentinerne følte seg kan hende litt bortdømt, og spesielt hadde Maradona følt Gentiles tjuvknep på egen kropp. Da den rumenske kampleder Rainea (nyss sett i SSSR-Skottland) ga Italia et kast Maradona mente Argentina burde hatt, rant det plutselig over for den vesle #10, og han kjeftet på seg kort. Det samme skulle selv den normalt så sindige (han er jo tross alt argentiner, så alt er relativt) Ardiles snart gjøre. Tre gule for argentinere allerede før pause, altså. Fra motsatt lag hadde Rossi sett gult tidlig, mens Gentile ble offer for det som virket å være overdramatisering fra den etter hvert ganske så frustrerte Diego kort før pause. Maradona hadde blitt liggende etter å ha fått Gentiles skulder mot kjeven, og det at han ikke kom seg opp var nok mer et ønske om å se dommeren gi hardhausen gult heller enn at det gjorde så fryktelig vondt. Rainea innfridde. Ville Gentiles jerngrep kanskje løsne noe etter pause når han tross alt hadde et kort på samvittigheten?

Iallfall én spiller hadde levert på høyt nivå i samtlige av Argentinas tre åpningskamper: Osvaldo Ardiles. I den høyre indreløperrollen i Menottis versjon av 4-3-3 virket han å komme finfint til sin rett, og også i den første omgangen her på Sarrià hadde han levert til laudabilis. Det samme kunne sies om kapteinen Passarella, som virkelig hadde spilt på seg selvtillit siden VM-starten. Noe tråere syntes jeg nok det gikk med Kempes i den andre indreløperposisjonen, selv om han unektelig var mer engasjert enn han hadde vært mot El Salvador. Argentina hadde hatt mest ball, og da kom kanskje ikke Gallegos kvaliteter så godt til syne på den dype midtbanen. Ellers hadde italienerne vett på å stenge av for de argentinske sidebackene: Både Conti og Graziani hadde bidratt til å stort sett holde Olguín og Tarantini tilbake. Det gjorde videre at regjerende mester manglet noe bredde i spillet sitt, selv om friskusen Bertoni for så vidt var flink til å holde seg ute på høyreflanken denne gang. Motsatt, derimot, ble det ofte trangt. Díaz lå i sentrum og var holdt god kontroll på.

Etter 45 minutter, var det umulig å si noe om hvor dette ville ende. Det hadde vært jevnt, om enn med et lite overtak for Argentina. Her var det lite annet å gjøre enn å glede seg til andre omgang. Så - da kjører jeg i gang.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Ai, ai, ai, hvilket drama dette ble. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Italia vant 2-1, men måten det skjedde på er kanskje ikke like allment kjent.

Italia så ut til å ha ønske om å overraske motstanderne fra starten av i den andre omgangen, der de gikk ut og tok kommandoen. I første hadde de primært ligget bakpå og ønsket å kjøre overganger, mens de her gikk i bresjen for spill gjennom ballbesittelse. Når man hadde en elegant som Antognoni på midten, så burde ikke det ha vært umulig å få til tidligere heller. Det var imidlertid Tardelli som utmerket seg først og fremst, der han tidlig mottok ballen fra nettopp Antognoni, og på løp igjennom midten vippet han først ballen over Fillol og videre inn i det tomme buret, bare for å se at han var blitt avvinket for en nok ganske korrekt offside. Få minutter etter testet Tardelli, som så ut til å ha friere offensive tøyler nå i starten av omgang 2, skuddfoten fra 30 meter, og Fillol måtte ut i strekk og slå til corner nesten oppe ved høyre kryss. Nok et Tardelli-skudd, denne gang langt svakere, og så et forsøk fra Oriali, som hadde fått avansere til 22-23 meter unna mål, nærmest uhindret, før han fikk skyte en meter til høyre for ramma, markerte slutten på det tidlige italienske intiativet.

Om jeg hadde etterlyst italiensk kynisme, så fikk man se det til gangs i løpet av den siste timen i dette oppgjøret, i hvert fall. Gentile har vært nevnt, og det var ikke slik at han la seg på noen mildere linje i duellene med Maradona etter det gule kortet mot slutten av første omgang, der han et par ganger sparket motstanderen ned ganske tøft bakfra. Så lenge dommer mente det var akseptabel oppførsel uten videre påtale enn frispark, gagnet Gentiles brutalitet naturligvis eget lag. Maradona hadde gått sur, og fikk lite til.

'Azzurri', som altså hadde trukket seg tilbake i grunnstilling igjen, var ikke fremmede for å kjøre overganger, og på én slik etter snaue timen lyktes de: Antognoni mottok ball fra Tardelli, som i tur posisjonerte seg til venstre i feltet, der det var ledig etter et sjeldent Olguín-raid framover fra høyrebackposisjon hos argentinerne. Tardelli fikk ballen i retur fra midtbanekompanjongen, og avsluttet diagonalt med venstra lavt i høyre hjørne bak Fillol for 1-0. Det var tredje gang på fire kamper italienerne gikk i tet. Mot Kamerun sist hadde de fått baklengs umiddelbart etter ledermålet, og det holdt på å gjenta seg her, der den evig dødballskumle Passarella var oppe og headet et Olguín-frispark inn i feltet videre mot Bertoni, som var på bortimot blank. Han hadde imidlertid ikke tid til annet enn å heade mot mål, og Zoff fikk med nød og neppe avverget.

Menotti hadde foretatt et dobbeltbytte straks etter Italias 1-0, og det heller tafatte paret Kempes og Díaz måtte sette seg til fordel for José Daniel Valencia og Gabriel Calderón. Valencia kom inn som direkte erstatter for Kempes i den venstre indreløperrollen, mens Calderóns inntreden i løperrekka medførte enkelte endringer der framme, hvor Bertoni forflyttet seg fra sitt venstre utgangspunkt og over til høyre, mens Maradona, også for å forsøke å skape litt uorden i den italienske fireren, trakk seg inn sentralt og tok dermed Gentile med seg. Det var imidlertid ikke slik at 21-åringen fikk særlig mer til der inne, hvor han ble et offer for den italienske forsvarssekken. Calderón skulle ivareta posisjonen ut mot venstre blant de tre fremste, men falt også for fristelsen å søke mer sentrale rom. Det gagnet knappest argentinerne, som stadig var ganske smale framover, uten særlige bidrag fra sidebackene. Tarantini hadde to-tre artige kryssløpsvarianter fra venstre back og over mot høyre midtbane, om enn uten særlig effekt. Ardiles forsøkte å holde tempoet oppe gjennom sine utrettelige løpninger framover, og ble etter hvert belønnet med opprevet trøye som følge av Orialis holding utenfor det italienske straffefeltet. Det som burde ha vært gulkort, ble imidlertid intet annet enn et skarve frispark.

Argentina greier å få til et visst trøkk etter det italienske føringsmålet, og etter Bertonis heading fra kloss hold, så forsøkte Passarella seg på frispark fra 27-28 meter, der Zoff må ned til høyre og redde, før Maradona fikk lov til å forsøke seg når frisparkholdet ble noe kortere i avstand fra mål: Fra 23-24 meter skrudde han ballen over muren og i krysstangas ytterside. Zoff var limt til streken, og argentinerne fortvilte. Som om dét ikke var nok, så skulle også Passarella få føling med aluminiumen som omga den italienske målvakta. Igjen var han ustoppelig i lufta for Collovati da han fra Olguíns frispark inn i feltet steg til værs på bakre og headet tilbake og via overliggeren og ut. Så nær, så nær.

Kort etter denne tyngste argentinske offensiven, så slo Italia igjen kontra, og selv om Fillol først reddet fra Conti, som var spilt igjennom til venstre i feltet, så skulle målvakta miste hodet der han forsøkte å tackle fra vinga ballen. Conti slo tilbake til Cabrini, som kontrollert fant nettaket med sitt presise venstrebein fra inne i feltet. 2-0 midtveis i den andre omgangen, og dermed var det vel kjørt?

Italia erstattet først Oriali med Marini, og dernest Rossi med Altobelli, og lå dypt med laget. De var naturligvis ikke like hissig lenger på å ta mulighetene for kontra, men skuslet aldri vekk sjansen til å kaste seg ned og spille skadet når anledningen bydde seg. Dommeren indikerte av og til at han hadde som intensjon å legge til tid for italiensk skuespill. Passarella skulle endelig lykkes på dødball da han strammet vrista på ny, og fra 25 meter overlistet han Zoff, som var opptatt med å dirigere muren, uten særlige vansker. Lekker scoring. Ny argentinsk giv? Antakelig, men hodemist fra Gallego straks etter reduseringsmålet ga fortjent rødt kort der han helt unødvendig sparket ned Tardelli midt på banen få meter unna dommeren. Gallego hadde antakelig håpet at rumeneren var opptatt med å se en annen vei. Alternativt ga han beng. Det røde kortet forsto den argentinske midtbanesluggeren selv var korrekt, og han tuslet av uten videre protester.

Med ti mann og (minst) ett mål i manko skjønte nok argentinerne at det ville bli vrient å få med seg et resultat. Italienerne fortsatte med å bli liggende for hver minste forseelse, og selv om Conti kunne ha pyntet på resultatet med en viktig 3-1-scoring på tampen (sett i lys av at Brasil også skulle opp mot Argentina), så gjorde Fillol noe rett for seg ved å avverge én mot én. Argentinerne fikk ikke til noe av betydning på tampen, og måtte se seg slått. Dommeren hadde lagt til kun et snaut minutt til tross for Italias mange ruller på gresset. Italias første gevinst var et faktum.

*** Passarella
** Ardiles
* Bertoni

For å oppsummere de 24 fordelte stjernene etter fire kamper:

Ardiles 8
Passarella 6
Maradona 5
Bertoni 2
Olguín 2
Tarantini 1

Gjennomgangen er kun basert på én titt pr match. En ordentlig vurdering av hver enkelt spiller forutsetter langt flere syninger pr 90 minutter, så ta det for all del for hva det er.

Dette skjedde 29.juni. 2.juli ventet Argentina mot Brasil. Så fikk Italia seks døgn med hvile før sin siste kamp, som da var den mot Brasil 5.juli.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: lør sep 11, 2021 11:36 am For Italia, så merker man seg at den brutale oppasseren Gentile fikk ta seg av unggutten Maradona. Det gjorde at italienerne i praksis var uten høyreback, siden den argentinske nummer 10 aldri oppholdt seg i ett bestemt terreng. Gentile var så oppslukt av motspilleren at han nærmest utraderte seg selv som spillpunkt, slik at italienerne helst søkte alternativer til bidrag fra høyresiden.
Italia spilte jo egentlig i en ganske skjev formasjon generelt under VM 82. Cabrini var en svært offensiv back på venstresiden, men på høyresiden, der Gentile var på papiret, var jo ingen slik type spiller. På høyresiden i angrep var Bruno Conti en utpreget ving, mens på venstresiden var Graziani en spiss som trakk innover.

Jeg tror forresten Menotti gjorde en tabbe ved å sette Maradona på topp, i alle fall mot Italia. Han burde rokert med Kempes og spilt dypere i banen. Der ville Diego antagelig ikke fått Gentile som frimerke, men istedet Tardelli, som hadde passet bedre. Jeg synes alltid Maradona var best når han kunne involveres tidlig i angrepene. Hvis han spilte på topp fikk han disse markeringsekspertene i ryggen som kunne alle tjuvtriksene - og som fikk lov av en slapp dommerstand til å utføre dem. På midtbanen er det lettere å gjøre seg spillbar, og en mann som Maradona må jo ha ballen ofte. Hjemme i klubbfotballen i Argentina slo han igjennom som midtbanespiller i 4-3-3 i Argentinos Juniors.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: lør sep 11, 2021 2:49 pm Italia spilte jo egentlig i en ganske skjev formasjon generelt under VM 82. Cabrini var en svært offensiv back på venstresiden, men på høyresiden, der Gentile var på papiret, var jo ingen slik type spiller.
Absolutt. Den skjeve formasjonen var helt klart tilfelle her mot Argentina, en match jeg før nå i dag ikke hadde sett igjen i sin helhet. Nå var ikke Cabrini utpreget offensiv akkurat her, men det hadde å gjøre med at Bearzot nok anså Argentina som en mer enn reell trussel. Gevinst her var essensielt i forhold til å opprettholde et minimum av tro på mulighet for avansement, og da var det pragmatikeren i den italienske treneren som fikk briljere. Det var nok en kraftig strek i regninga at Argentina fikk lov til å redusere mot slutten, men seier uansett margin var selvsagt det overordnede målet. Cabrini hadde ikke flere opptredner i motstandernes straffefelt enn den ene gangen, da han tegnet seg på scoringslista.

Det frister å se de tre kampene deres fra første gruppespill også. Ut fra resultatene å dømme, så kan det virke som om italienerne absolutt ikke ønsket å være det spillemessig førende laget. Mot de to søramerikanske lagene i mellomrunden skulle det i alle fall være et gode å kunne ligge dypt og satse på overganger. Man hadde utvilsomt spillertypene som kunne få en slik taktikk til å lykkes.

Kloke betraktninger også rundt Maradonas posisjonering under '82. Nå hadde ikke utfordringene vært veldig store før Italia-oppgjøret, men der ville han fort kunne profittert på å ligge klart dypere, unna den aller verste oppmerksomheten, ja.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er få kamper på den internasjonale fotballkalenderen som klinger like vel som Argentina mot Brasil. Alle vet hvilke referanser '82-laget til Brasil kom med, og etter de tre åpningskampene hadde nok ikke trua på et nytt VM-gull, i så fall et fjerde, avtatt i særlig grad. Det var et artisteri nærmest fra ende til annen, og nå som de sto foran sin første innsats i mellomspillet hadde de sågar begynt å spille seg husvarme i Spania. Hvordan i all verden skulle Argentina kunne stanse denne sambaeksplosjonen av en motstander?

Argentina hadde slett ikke vært dårlige mot Italia. De hadde tapt, ja, men det var perioder, og da særlig i minuttene etter at Tardelli hadde scoret åpningsmålet, at argentinerne skapte en god del rundt keeperveteranen Zoff. Både Maradona og Passarella hadde truffet rammeverket rundt den italienske målvakta, men de italienske overgangene hadde voldt argentinerne hodebry. Kampen virket kjørt etter at Cabrini fikk sette inn 2-0, men Argentina hadde i det minste ikke lagt seg ned for å synes synd på seg selv. Trøstemålet de skaffet seg gjennom Passarellas lekre frispark hadde kanskje ikke betydd noe avgjørende for deres del i det store og det hele, siden de var nødt til å vinne mot den evige rivalen, helst med flere mål, samtidig som de måtte sette sin lit til en knepen Brasil-gevinst mot Italia. Den første delen av oppgaven kunne de altså fikse selv, men dernest måtte man eventuelt vente på en bistand som kanskje aldri skulle komme. Og, tja, det var litt mer enn kun en formalitet å hente to poeng mot det som var den største tittelfavoritten av dem alle.

I tillegg stilte Argentina svekket etter at midtbaneankeret Gallego hadde pådratt seg et idiotisk rødt kort etter Passarellas reduseringsmål. Her måtte Menotti og resten av trenerapparatet i tankeboksen for å pønske ut en erstatter, og jeg må innrømme at jeg lurte litt på hvordan komposisjonen av midtbanen deres artet seg da jeg skottet på lagoppstillingen. Det var to endringer i forhold til startelleveren sist, men den ene av disse hadde skjedd allerede etter snaue timen forrige gang, så det føltes naturlig å se Calderón på den ene plassen i løperrekka i stedet for den tafatte Díaz. Man følte det hadde skjedd litt mer rundt Calderón, som her inntok posisjonen ute mot venstre blant de tre fremre. I Gallegos sted hadde Juan Barbas kommet inn. Ikke som en direkte erstatter i den dype midtbanerollen, riktignok. Den hadde Osvaldo Ardiles fått. Ardiles, som etter mine kalkyler så langt hadde vært sitt lands beste spiller fra den høyre indreløperposisjonen. Jaha, ja. Her skulle man fjerne den største skaperkraften på midten, og i stedet sette ham til å demme opp for disse brasilianske overgangene man bare visste ville komme, og kanskje sågar komme i mangetall. Barbas, som tidligere i turneringa hadde hatt ett innhopp, og da som erstatter for Tarantini på venstrebacken, overtok Ardiles' indreløperplass. Faktisk skulle han ha kampens første avslutning, da han headet enkelt rett på Peres etter kort tid. Han involverte seg i en viss grad i åpningssekvensene, gjorde Barbas, men det var klart at han var en helt annen type spiller enn Ardiles, som yndet å drive framover med ballen i beina. Barbas tok heller løp uten ball. Ardiles var nok i en del ballkontakt, men man så ikke disse sterke raidene hans i lengderetningen, noe som fjernet en dimensjon fra den argentinske offensiven. Kempes, i den venstre indreløperposisjonen, hadde under ett ikke hatt noe spesielt imponerende mesterskap, og selv om ballbehandlingen for all del kunne være elegant, så forble han noe av et mysterium under Argentinas '82-kampanje. I alle fall for meg, som aldri ordentlig ble helt klok på ham. Kempes hadde da spilt spiss i Argentina fire år tidligere?

Fillol
Olguín - Galván - Passarella (k) - Tarantini
Barbas - Ardiles - Kempes
Bertoni - Maradona - Calderón

Maradona var igjen plassert sentralt blant de tre fremste. Han luntet av og til litt rundt, før han plutselig kunne involvere seg med et løp eller noen fikse tekniske detaljer. Det ble sjelden noe særlig ut av det han prøvde på. Brasil hadde ikke noe ønske om å punktmarkere ham, så det ble primært stopperne Oscar og Luizinhos oppgave å ta duellene med ham. Også Toninho Cerezo og Falcão, de to noe mer dype på den brasilianske midtbanen, så av og til til ham. Dessverre virket Maradona nesten litt desillusjonert på dette tidspunktet. Det var ikke mye igjen av den spilleren som hadde vært nærmest utenomjordisk god mot Ungarn i gruppespillet, men da åpenbart under en del andre forutsetninger. Heller ikke Bertoni fungerte her; han var omtrent ikke hektet på i det hele tatt.

I tillegg til Ardiles, så hadde også kapteinen Passarella vært jevnt over god. Når man ser Argentinas kamper fra denne turneringa, så fester man seg ved hvor suveren han var i luftrommet. På offensiv dødball var 29-åringen rett og slett eminent. Mot slutten av den første omgangen her i Barcelona, så kom han to ganger på rappen på ballen i duell med fysisk mer ruvende spillere, og på det første hadde han framtvunget ei redning fra Peres, som var nødt til å slå headinga hans over. I tillegg var Passarella overlegen sjef der bak. Stopperkollegaen Galván hadde én oppgave dersom han mottok ballen inne på egen halvdel, og det var å spille den videre til makkeren. Passarella tok mer enn gjerne med seg ballen inn på motstandernes halvdel, og bidro i så måte i oppbyggingen. Brasilianerne var ikke overvettes hissige i presspillet der framme, så joda, Passarella hadde en del ballkontakt inne på motstandernes halvdel. Med Ardiles i den dype midtbanerollen foran seg, så det imidlertid ut til å oppstå noe av en interessekonflikt, siden også sistnevnte gjerne ønsket å kjæle litt med ballen. Og slå videre på en av indreløperne. Jeg synes ikke nødvendigvis bruken av Ardiles dypt falt heldig ut, og det er det altså flere årsaker til. En annen var at spilleren med #1 på trøya ikke raget altfor mange centimeterne over havflata. Eller gresstustene, om du vil. Han var rapp i fotarbeidet og forflyttet seg kvikt, men han hadde ikke mulighet mot verken Sócrates eller Cerezo i lufta. Likevel var Ardiles nok tiltenkt en viktig rolle når det gikk raskt i de brasilianske troppeforflytningene i lengderetning. De kunne se litt uinteresserte ut til tider, brassene, men når de gikk for det, så skjedde det med tempo. Ikke alltid med enorm presisjon, for det var nesten overdreven bruk av utsidepasninger, og man fikk inntrykk av at dette skjedde for å tekkes det visuelle vel så mye som at det var effektivt.

Tre ganger kom Brasil til avslutninger i feltet etter kvikke, velregisserte overganger. Falcão avsluttet to av dem, Zico den ene. Alle over. Verdt å nevne, selvsagt, var at de kanarikledte hadde tatt ledelsen tidlig. Argentina hadde dominert kraftig i form av ballbesittelse de første ti, og omtrent første gang rivalen var inne på deres halvdel hadde de fått en i sekken. Det var Éders velkjente utsideknorr fra dødball 30 meter ute som hadde slått i overliggeren etter at Fillol så vidt hadde fått et par fingre på den. Zico hadde nådd først fram til returen, og prikket ballen over linja.

1-0 sto seg til pause. Barbas og Passarella hadde altså stått bak de to avslutningene på mål fra regjerende verdensmester. Her måtte Argentina opp i ringa etter pause, og score et minimum av to ganger for å ha videre interesser i turneringa. Men ville de samtidig greie å stagge Brasil fra å putte flere?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Alle statistikker viser at Argentina tapte 3-1 i sin siste kamp i Spania-VM, og slik sett er det nok fair å si at det var et ganske middelmådig sluttspill fra deres del: To seire og tre tap fra fem kamper var neppe i tråd med forventningene. Likevel var det flere lyspunkter å ta med seg, som at man eksempelvis dominerte i ballbesittelse (i den grad dét skulle være noe poeng), og at det ble skapt flere brukbare muligheter for scoring.

I pausen hadde Menotti valgt å la Kempes bli sittende i garderoben da laget skulle ta seg utpå for det som etter all sannsynlighet skulle bli deres siste omgang i sluttspillet. Erstatter var Ramón Díaz, og det var ganske klart at den unge angriperen nøt en del tillit innad, selv om det han hadde vist i løpet av sine innsatser tidligere i mesterskapet hadde vært heller svakt. Han hadde knapt nok kommet til sjanser, og sjelden en gang vært spillbar. Heller ikke bevegelsesmønsteret hans hadde båret bud om at en sein vårløsning var på gang. Det skulle da ikke komme i siste liten?

Maradona og Díaz hadde vært et radarpar i U20-VM tre år tidligere, og allerede etter få minutter av den andre omgangen fant de hverandre, hvorpå Díaz endelig fikk avsluttet. Ingen scoring, riktignok, der Peres hadde hatt god kontroll, men innledningen hadde i alle fall vært lovende. Det må selvsagt også opplyses om at Maradona, etter Kempes' exit, endelig ble trukket tilbake til den midtbanerollen jakral fortalte at han hørte hjemme i på klubbnivå i Argentina, og etter en tam førsteomgang skulle også det store løftet i nummer 10 lyse opp etter hvilen. Han kom langt oftere i ballkontakt som offensiv midtbanemann, og han hadde hele tre angripere å fôre med pasninger, selv om det fra Maradonas venstre indreløperposisjon oftest falt ham naturlig å involvere enten Díaz (som lå sentralt i løperrekka) eller Calderón (ute mot venstre). Likevel: Maradona dukket opp litt over alt. Det var heller ikke gått mange minuttene da han utfordret den brasilianske venstrebackløsningen i denne turneringen, nemlig Júnior (egentlig midtbanespiller). En lekker dragning etterfulgt av et kvikt rykk tok argentineren forbi motstanderen, som endte med å felle ham idet Maradona var på vei inn i 16-meteren fra argentinsk høyrekorridor. Det burde vært blåst straffespark, men dommeren, en meksikaner, lot spillet gå videre. Han var nok ikke like heldig i absolutt alt han foretok seg, señor Rubio Vázquez, men det var heller ingen grunn til å korsfeste ham etter denne innsatsen.

Brasil virket tilfreds med å la argentinerne spille ball, selv om de av og til kom faretruende nært, og de slapp også til i skuddsektor enkelte ganger. Díaz spilte seg stort opp i forhold til tidligere i turneringen, og Maradona blomstret også fra sin nye posisjon. Verre var det med Bertoni ute på høyreflanken, som aldri kom inn i matchen. Derfor falt det seg nok naturlig for trenerapparatet å bytte ham ut til fordel for den Santamaría som også hadde kommet inn mot slutten av Italia-oppgjøret. Her fikk høyrevinga et kvarter mer å vise seg fram på. Han var en forholdsvis beint fram vingtype som søkte å akselerere forbi motstanderbacken for så å slå inn sentralt. Uten hodespillere av spesielt kaliber der framme var det ingen ubetinget suksess å kjøre en slik taktikk, men det virket å være hva Santamaría var kapabel til. Calderón motsatt hadde også enkelte brukbare involveringer, kanskje spesielt tidlig i omgangen, men han visnet litt hen etter hvert som avstanden i målprotokollen økte. Brasil hadde gjort 2-0 gjennom Serginho midtveis i omgangen, og med et kvarters tid igjen hadde de økt til 3-0 gjennom Júnior. Returløpning var ikke dette argentinske mannskapets aller sterkeste side, og slik de var blitt straffet av italienerne, ble de igjen tøft behandlet av Brasil. Defensivt fungerte ikke kombinasjonen mellom høyre stopper Galván og høyreback Olguín i dette oppgjøret, men så skal det sies at bidragene defensivt fra Barbas på høyre indreløperplass heller ikke var overvettes imponerende. Ardiles i sin bakre midtbanerolle fikk store rom å dekke og ikke minst mange motspillere å forholde seg til, for når Brasil bestemte seg for å trå gassen i bunnen, kom de gjerne med både fire, fem og seks mann i tempo. Også brasilianerne kom til en god del avslutninger, så det var heller ikke mye å si på at de endte med tre scoringer.

Passarella har vært en gjenganger i positive ordelag i denne tråden, og for så vidt med rette. Det var imidlertid ikke først og fremst tempo og akselerasjon som var hans største styrker. Han var også offer når brassene kjørte på i kontrafasen. Likevel hadde han disse andre elementene ved spillet sitt som bidro til å framheve ham i større grad enn de fleste andre argentinerne under dette mesterskapet. Det var alltid ham de søkte på offensiv dødball, og han var til dels også ordstyrer inne på brasiliansk halvdel under den oppbyggende fasen. Faktisk synes jeg Ardiles' rolle i så måte mistet litt virkning etter pausen. Om det var bevisst at Passarella skulle tillegges større ansvar tør jeg naturligvis ikke å ha sagt noe om, men det var mye han og Maradona det dreide seg om før ballen endte hos den ene av de lengst fremme. Maradona hadde for så vidt også et par avslutninger selv, blant annet et forsøk på å lobbe Peres fra inne i feltet, mens Díaz, på stillingen 0-1, burde ha forvaltet en pasning fra Bertoni langt bedre enn han gjorde da han banket ballen over fra 17 meter rakt ut for målvakta. Den unge spissen skulle i det minste få sin første VM-scoring da han traff blink med venstra fra 20 meter. Kremmerhus. Det skjedde minuttet før full tid, og betydde intet for verken Argentina eller Brasil. Det var kun kosmetikk.

Jeg har kommet fram til denne fordelingen av stjerner her:

*** Díaz (ja, faktisk, selv om han først kom inn etter 45 minutter)
** Maradona
* Passarella

Ingen av sidebackene sto fram, og målvakta Fillol virket aldri særlig beroligende på omgivelsene under mesterskapet i det hele tatt. Barbas var heller ingen voldsom suksess i den ene indreløperrollen, og da ga i grunn disse seg selv. Det endelige stjernedrysset ble da som følger:

8 - Ardiles
7 - Passarella, Maradona
3 - Díaz
2 - Bertoni, Olguín
1 - Tarantini

Så: Denne uhøytidelige gjennomgangens utgangspunkt var altså hypotesen om at Diego Armando Maradona hadde skuffet kapitalt i '82-VM. Hadde han nå det? I så fall forteller det en hel del om hvilke forventninger nasjonen, og kanskje også deler av fotballverdenen ellers, hadde til ham i forkant. Hypen bør ha vært voldsom, for ille hadde dette tross alt ikke vært. Lista hadde imidlertid ligget høyt, siden Argentina var regjerende mester, og tre tap på fem kamper var i så måte svakt. De hadde imidlertid havnet i bortimot tidenes verste pulje (i mellomspillet), og de hadde ikke stått tilbake for verken Italia eller Brasil på mange punkter. Nå er det for all del det som blir stående i scoringsprotokollen lag gjerne bedømmes etter, og der strakk ikke Argentina til. Maradona varierte fra det nærmest usynlige til det helt gudommelige, og fikk i alle fall vist at han satt på et potensiale som gikk utenpå de aller fleste fra hans alderstrinn. Han vil selvsagt også huskes for sortí-et, der han pådro seg direkte rødt for å ha stemplet den brasilianske innbytteren Batista i skrittet kort før full tid. Jeg tror han ønsket å revansjere Batistas luftige spark i retning av Barbas' hode rett før, men i stemplingen lå det nok samtidig en del innestengt frustrasjon. Både italienere og brasilianere hadde tatt ham hardt, og på én måte føltes det nok godt å avreagere. Utfallet ville knappest ha blitt noe annet enn det ble uansett. Det bør også tas med at Passarella fikk satt inn en ganske ful tackling av Zico, som var nødt til å bæres av banen, noe som hadde vært foranledningen til at Batista var kommet innpå i det hele tatt. Den argentinske kapteinen burde utvilsomt hatt kort for sitt overfall, noe som i så fall ville ha vist ham ut, siden han hadde gult allerede fra førsteomgangen.

Jeg synes altså ikke man skal dømme nedenom en 21-åring for et mesterskap av det kaliberet han viste her. At han for ettertiden kanskje har fått litt medfart, skyldes nok både det røde kortet og også det faktum at Argentina, som tittelholder, forlot det andre gruppespillet uten poeng, og dermed reiste hjem før semifinalene.

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: søn sep 12, 2021 1:02 pm

Jeg synes altså ikke man skal dømme nedenom en 21-åring for et mesterskap av det kaliberet han viste her. At han for ettertiden kanskje har fått litt medfart, skyldes nok både det røde kortet og også det faktum at Argentina, som tittelholder, forlot det andre gruppespillet uten poeng, og dermed reiste hjem før semifinalene.
Tusen takk for en veldig fin gjennomgang av Argentinas kamper. Meget inntresant lesning.

En annen ting jeg vil påstå at det er 82-VM som er legendenes VM. Her var det veldig mange store legender. Særlig og siden det var et stort skifte, dette var siste VM for spillere som Zoff, Breitner, Kempes, Ardiles, Pasarella, Boniek og Lato Dette ble vel og siste mesterskap hvor Rossi spilte kamper. Han var med men spilte ikke i 86.

Samtidig så var det de nye comming on stjernene som Maradonna, Platini, Litbarski, Matheus, Socrates og Junior blant annet.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kjetil-e skrev: man sep 13, 2021 6:31 pm Tusen takk for en veldig fin gjennomgang av Argentinas kamper. Meget inntresant lesning.
Godt det falt i smak.
For meg selv var det en god anledning til å gjøre meg kjent med både Maradonas og Argentinas prestasjoner under Spania-VM. Jeg ble kanskje ikke overvettes klok på den gryende superstjerna, siden det nok er ganske riktig som jakral tidligere i tråden poengterte, nemlig at Maradonas kvaliteter bedre ville komme til rette i en offensiv midtbanerolle heller enn den kanskje litt dype forwardrollen. I hvert fall så lenge han lå sentralt og slik sett var et forholdsvis enkelt bytte for blodhissige forsvarsbein. Man så ham bli klippet ned, tidvis også ganske stygt, av både Gentile og flere forskjellige brasilianere (som altså ikke kjørte den samme punktmarkeringslinja på ham), noe som utvilsomt gjorde ham mindre effektiv. Det var selvsagt hensikten deres. De greide i stor grad å nøytralisere ham. Langt bedre så han altså ut når han oftere fikk motta ballen rettvendt fra den venstre indreløperposisjonen han arvet fra Kempes etter pause mot Brasil. Det gagnet også hans tidligere U-landslagskompanjong Díaz, som med ett så giftig ut sentralt i rekka. Det var helt sikkert årsaker til at Menotti ikke hadde testet ut akkurat den konstellasjonen før i siste omgang i turneringa, og kan hende hadde han sett seg blind på hvordan Maradona kunne herje også fra spissplass etter de briljante 65-70 minuttene mot Ungarn. Med all mulig respekt for ungarerne: Italia og Brasil lå, tross alt, på et litt annet nivå.

Kjetil-e skrev: man sep 13, 2021 6:31 pm En annen ting jeg vil påstå at det er 82-VM som er legendenes VM. Her var det veldig mange store legender. Særlig og siden det var et stort skifte, dette var siste VM for spillere som Zoff, Breitner, Kempes, Ardiles, Pasarella, Boniek og Lato Dette ble vel og siste mesterskap hvor Rossi spilte kamper. Han var med men spilte ikke i 86.

Samtidig så var det de nye comming on stjernene som Maradonna, Platini, Litbarski, Matheus, Socrates og Junior blant annet.
De færreste av oss som har nådd en viss alder har noe imot Spania '82. Tvert imot. Det er ei turnering noen av oss kanskje kun så vidt husker, men vi har blitt fôret med inntrykk, både reelle og kanskje også litt mer fiktive, opp gjennom årene, og ikke minst har vi jo alle sett mål- og sjansekavalkader herfra. Spesielt disse siste her har etterlatt en følelse av '82-turneringen som nærmest en evig langskudd- og sjansebonanza. Korte klipp har en underlig måte å påvirke folks bevissthet; virkeligheten består jo av helhet. Likevel: Det var mye åpen, fin fotball, og selv de tidvis så kyniske italienerne hadde en imponerende kontringsstyrke innabords.

Det var mange storheter som etter hvert takket av, ja. Passarella, for eksempel, ville ha vært 33 under turneringa i Mexico fire år senere. Nå vet jeg ikke hvilket nivå han holdt på det tidspunktet, men han var sabla god i Spania. José Luis Brown, den velkjente 'Tata', skulle komme inn og gjøre liberoplassen til sin i '86, og man vil jo huske ham med glede, kanskje primært fordi han scoret på sin berømmelige heading i finalen mot Vest-Tyskland. Ville utfallet ha vært et annet for Argentina med Passarella i Browns sted sentralt i backlinja? Umulig å si. Jeg skal ikke påstå meg å være spesielt sikker, men jeg tror i hvert fall at Passarella var en klart mer spillende 'fri mann' enn hva Brown var. Luft- og duellstyrken, skudd- og pasningsfoten - også disse var blant Passarellas ekstremkvaliteter. Nå var vel også 'Tata' god i lufta, men hvilke andre kvaliteter var det han først og fremst synliggjorde i sin tolkning av liberorollen? Fire år senere igjen, så skulle vi stifte bekjentskap med Juan Simón. Tre argentinske liberos. Tre forskjellige spillertyper? Simón var temmelig restriktiv av natur; han ønsket aller helst å stå igjen der bak. Slik sett var han langt fra å være noen Passarella. Det var altså ikke slik at den argentinske liberomodellen utelukkende var tuftet på ideen om en spillende type.

Lothar Matthäus, ja. Ham forknipper vi nok aller helst med '90, altså hele åtte år senere, men det må sies at han allerede som 19-åring hadde fått komme inn og debutere mot selveste Nederland under gruppespillet i '80-EM. Det hadde vært på stillingen 3-0 med et drøyt kvarter igjen å spille. Nå har jeg ingen idé om hvordan kampforløpet der var, men et faktum er det uansett at Nederland scoret to ganger etter Matthäus' inntreden. Skremte det Derwall fra å forsøke ham igjen allerede i den turneringen? Nå var jo '80-sluttspillet en fryktelig komprimert sak, med finale umiddelbart etter gruppespillet, så sjansene hadde uansett ikke vært så mange til å få forsøke seg. To år senere, i Spania, skulle det bli med to innhopp for den daværende Borussia Mönchengladbach-spilleren, som fikk med seg noen minutter både mot Chile (4-1) og i den famøse matchen mot østerrikerne (1-0).

I '86 skulle Matthäus kanskje først og fremst bli husket som Maradonas markør under finalen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jeg bråvåknet og kjente svetten piple fram på panna: Hva i all verden var det som hendte? Det var da lite annet enn en fæl drøm at Giancarlo Antognoni mistet VM-finalen?

* sjekker faktaboksene

Ulp. Nei, det var slett intet mareritt. Fiorentina-playmakeren var faktisk nødt til å stå over selve pokaloppgjøret mot vesttyskerne. Sjekk oppstillingene selv. Italias #9 står ikke nedtegnet. Hva i alle dager var nå dette?

Jeg visste jeg ikke ville greie å blunde igjen før jeg hadde foretatt litt enkel research, og ser man på: Antognoni sparket lukt i foten på Waldemar Matysik da han etter rundt 25 minutters spill av semifinalen forsøkte å fyre av et prosjektil fra distanse. Det gjorde vondt, og italieneren ble liggende. Matysik kom fra sammenstøtet helt uten mén. Antognoni fikk etter hvert tilsyn, og etter behandling på sidelinjen ble det åpenbart klart at skaden han hadde pådratt seg i fotbladet idet han sparket til i beinet på den polske midtbanespilleren av full kraft, var av såpass alvorlig art at han måtte av, for siden å stå over finalen. Metatarsalbrudd? Ikke helt urimelig å anta. Giampiero Marini kom inn i hans sted. Hvordan skulle midtbanen komponeres da? Den hadde bestått av Antognoni, den lett defensive Gabriele Oriali og løpssterke Marco Tardelli i et trespann fram til dess. Marini kunne da ikke overta Antognonis rolle direkte?

Nei, altså, det ene leder så raskt til det andre. Jeg skulle bare sjekke at Antognonis navn fantes i finaleoppstillingen, og nå er jeg brått i ferd med å vikle meg inn i en nødvendig analyse av det nye medlemmet i trekløveret på det italienske midtfeltet. Og stopp en hal: Hvor er Zbigniew Boniek? Suspendert etter gulkort helt på tampen i 0-0-oppgjøret mot Sovjetunionen i siste kamp i det andre gruppespillet, sier du? Videre: Her er ingen Claudio Gentile. Ofret på firemannsforsvarets alter? Uvisst. Han sto ikke en gang oppført blant innbytterne. Suspendert etter gule kort i begge kampene i det andre gruppespillet? Ja, naturligvis.

Sukk. Jeg forstår at det ikke blir mer søvn. Her er det bare å fortsette å la båndspilleren gjøre jobben sin. Søvn kan man finne på i grava. Vi må også nøste opp i årsaken til Bonieks gule mot SSSR, som altså skulle holde ham utenfor selveste VM-semifinalen. Jeg vet hvor dette bærer. Før vi veit ordet av det, er jeg nødt til å se gjennom det første Polen-Italia-møtet fra åpningsgruppespillet, for å se hvordan de to hadde stått mot hverandre den gang kontra i semifinalen. Og når dét først er gjort, så kan det nok være på sin plass med et dykk ned i den polske veien til Spania ‘82. Se, det er bare tosker som kaller fotball et spill der 22 spillere løpet rundt etter en ball. Vi på -retro vet at det er akk så mye mer komplisert enn som så.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

På Carecas 61-årsdag leser man stadig folk som foreslår at han ville ha utgjort en forskjell i '82. Kynisk som jeg er, så tillater jeg meg å tvile. Serginho, hvis eftermæle virker å ha blitt verre for hvert år som har gått siden turneringa i Spania fant sted, var slett ingen dårlig angriper, selv om han nok ikke klikket med resten av laget (les: midtbanen) slik han ideelt burde ha gjort. I stedet er Serginho i ettertid blitt tillagt en del gufne adjektiver for å få ham støpt inn i et narrativ om at han var så uhyre svak, og at han nærmest alene (ok, i hvert fall sammen med målvakta Waldir Peres) var årsaken til at Brasil feilet det året de virkelig skulle gjøre det.

I '82, rett forut for VM, var Careca 21 år gammel. Han hadde så vidt debutert på landsen. Nå kjenner jeg ikke kvalitetene hans fra den gang, men at han var i nærheten av å være ferdigutviklet, til tross for et habilt målsnitt i hjemlig liga, er ganske naivt å tro. Jeg greier ikke å få meg til å tenke at han på noe vis ville ha utrettet noen forskjell hos den gylne Seleção-årgangen. Det var ikke framover man først og fremst trøblet. Slik jeg ser det, var det manglende balanse som ble deres bane.

Nå er det ingen som forbinder Careca med '82-sluttspillet, siden han aldri ble med i den endelige troppen takket være skade, men likevel fortjener angriperen enhver hyllest som blir ham til del, og særlig i dag: Muitas felicidades, du skallede. Feliz aniversário.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

"Hva med Spania på hjemmebane?", tenkte jeg her forleden. "Hvordan så de ut? Hvordan artet de seg?" Disse var spørsmålene jeg skred til verket med da jeg rigget meg til i saccosekken (der en liten åpning har bidratt til at enkelte isoporkuler har ønsket seg ut i verden) med kamferdrops og visse forventninger. Jeg har fått høre at spanjolene, som ikke hadde utrettet det helt store internasjonalt siden EM-tittelen på hjemmebane i '64, tok fatt på turneringen med en målsetting om semifinaleplass. For å makte det, så var de åpenbart nødt til å ta seg videre fra det første puljespillet, der Honduras trolig var sett på som det svakeste laget blant de fire i pulje 5. Foruten mellomamerikanerne, så var det tre europeiske nasjoner i denne gruppa, der Nord-Irland og Jugoslavia var de to andre. Deres mellomværende ville for øvrig finne sted neste dag, den 17.juni, på La Romareda i Zaragoza, om lag 30 mil unna denne dagens åsted, nemlig Luis Casanova-stadionet i Valencia. Jeg må erkjenne at jeg faktisk hadde vært såpass nysgjerrig allerede på Jugoslavia at jeg like godt hadde tjuvstartet med deres møte med ulsterfolket, hvor 0-0-oppgjøret i grunn hadde vært ganske så tafatt fra begge hold. Det var ikke all verden til sus over det jugoslaviske laget i den matchen, i hvert fall, hvor britene var jevnbyrdige de 90 sett under ett.

Spanias siste kamp i VM-oppkjøringen hadde vært spilt såpass langt tilbake som 28.april, da den ikke akkurat kontinentale tungvekteren Sveits hadde blitt satt til side med 2-0 nettopp her i Valencia. Trener så vidt inne i sitt tredje virkeår var José Santamaría, og ni av de elleve som hadde startet mot sveitserne skulle få fornyet tillit i VM-sluttspillets åpningskamp for deres del. Han virket å sverge til en 4-3-3-formasjon, og mot Honduras hadde denne gjengen fått tillit, kledelig nok i draktnummere fra 1-11:

...........................................1. Luis Arconada (k)..........................................
2 José António Camacho - 5. Miguel Tendillo - 6. José Ramón Alexanko - 3. Rafael Gordillo
................8. Joaquín Gonzáles - 4. Periko Alonso - 10. Jesús María Zamora................
.......7. Juanito...............9. Jesús María Satrústegui.............11. Roberto López Ufarte

De to endringene fra treningskampen mot Sveits hadde vært Sporting Gijóns Joaquín inn på høyre indreløper-plass, og veket for ham hadde Real Madrids Ricardo Gallego gjort (han var imidlertid med i troppen, om enn ikke blant Santamarías fem utvalgte innbyttere for dette oppgjøret), mens den kvikke høyrekanten Juanito, Real Madrid, hadde erstattet Pedro Uralde. I likhet med Gallego, var Uralde, fra seriemester Real Sociedad, også i troppen, men utelatt fra 16-mannsstaben for åpningsmatchen.

Honduras var åpenbart et ubeskrevet blad for oss europeere, og de skulle vise seg å stille i noe jeg ville ha kalt en 4-3-2-1-formasjon (4-5-1), der den ranke stopperen Anthony Costly nok skulle være den som imponerte mest, i alle fall i løpet av de 45 åpningsminuttene. De hadde én utenlandsproff i VM-truppen på 22 mann, nemlig midtbanespilleren Gilberto Yearwood, som spilte i nettopp Spania, hvor han i løpet av fem sesonger hadde gjort seg kjent med de to øverste nivåene gjennom spill i Elche og nå Real Valladolid. Jeg likte også enkelte tendenser hos kapteinen deres, en 27-åring ved navn Ramón Maradiaga, som holdt til på en slags venstre indreløper-plass, der han absolutt tedde seg behersket med ballen i beina.

Faktisk skulle latinamerikanerne gå i føringa allerede etter åtte minutters spill, og det var noe slapt over innsatsene fra de to spanske stopperne da 24-årige Héctor Zelaya ålet seg igjennom og avsluttet kontrollert forbi den spanske kapteinen Arconada. 0-1 var neppe helt i tråd med hva verken spanjoler eller andre hadde ventet, og resten av omgangen skulle forbli et relativt klart stormløp for utlikning. Spania hadde gedigne mengder ballinnehav, og de spilte med en solid porsjon entusiasme, i tillegg til at Santamaría helt klart hadde slagplanen klar: De to indreløperne transporterte mer enn gjerne ball inn mot siste tredjedel av banen, der ideen var å vinkle bredt mot enten ving eller overlappende sideback. Mens Joaquín nok var den som bemerket seg i størst grad de første 20, syntes jeg nok Zamora, Real Sociedads ballstyrer, overtok dirigentstokken etter hvert. Juanito ute på høyresiden fikk ofte bistand av den offensive Camacho bak seg, og selv trakk Real Madrid-vinga av og til over for å assistere Ufarte på motsatt flanke, spesielt innledningsvis i omgangen. Jeg følte imidlertid ikke at dette var et altfor heldig trekk, og kan hende var det også grunnen til at han snart la disse unotene fra seg. Ufarte skuffet nok litt. Gordillo kom ofte framover fra sin venstrebackplass, men totalt sett var venstresiden deres et hakk mindre aktiv enn den høyre i løpet av de første 45, selv om altså bebartede Zamora tidvis var drivende god fra sin posisjon som venstre indreløper. I dypet lå Periko Alonso og samlet løse tråder, mens det heller ikke var helt utenkelig at verken libero Alexanko eller den unge Tendillo skjøt fart i lengderetningen med ball i fot. Alt i alt var det mye bevegelse i det spanske laget, og de kom til enkelte farligheter, selv om nok de aller mest åpenbare målsjansene uteble. Jeg likte imidlertid hva jeg så, og ser fram til den andre omgangen.

Ps. Her hadde jeg glemt å tegne ned at de fleste innleggene var rettet mot tanksenteren Satrústegui, som nok virket en smule tung. Han var en av fem startende fra Sociedad, og hadde helt sikkert fortjent plassen i åpningselleveren, men det den spanske nr 9 viste i løpet av de første 45 var ikke all verden. Han ble temmet relativt greit av de hondurianske stopperne, der altså Costly var den som imponerte mest.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Her endte det som kjent 1-1, og hjemmelaget fikk utlikningen sin 20 minutter etter pause, da den unge venstrekanten López Ufarte fikk æren av å forvalte straffesparket Spania var blitt tildelt etter at venstreback Bulnes felte innhopper Saura. Den argentinske dommeren hadde to ganger vendt det døve øret til rop om straffe i den første omgangen, men da Saura ble meid i bakken kunne han ikke lenger avstå fra å blåse. Ufartes straffe med go'foten, den venstre, fant veien inn i nettmaskene helt ute ved høyre stolpe. Lekent utført av 24-åringen, som jeg nok heller hadde plukket av etter de første 45 enn motsatt kant Juanito. Nå var det, til alt hell for vertsnasjonen, Santamaría og ikke en snart ni år gammel mikemodano som satt med kontrollspakene, for til starten av den andre omgangen hadde spanskebossen plukket av både Juanito og høyre indreløper Joaqúin. To bytter var maks den gang, så det oste litt av desperasjon å kaste begge kortene etter 45 minutter, siden de tross alt hadde vært så overlegne i den første omgangen, scoringsmangelen til tross. Jeg syntes da også de byttet seg svakere, for inn for Joaquín som høyre indreløper kom Barcelonas 'Tente' Sánchez, som la seg klart dypere enn forgjengeren, noe som igjen skjøv den sentrale blant de tre midtbanespillerne, Alonso (for øvrig far av Mikel og Xabi), litt lenger fram. Noe spesielt å se den dype ligge med slagside mot høyre. Juanitos erstatter ute på vinga var Valencias Saura, som sjelden ble involvert i spillet. Han skal imidlertid ha for å ha framprovosert straffesparket, så noe bidro han da vitterlig med.

Ellers manglet spanjolene litt av den piffen de hadde utvist i første omgang, og de så mer statiske ut etter pause. Kan hende spilte byttene inn her. Ett poeng mot Honduras var ganske sikkert under hva de hadde forventet. Fire døgn etter ventet Jugoslavia, som på sin side fikk 24 timer mindre hvile, uten at noen i deres leir trolig grein på nesa av den grunn. For Honduras var det Nord-Irland som sto for tur, og da ikke før om fem døgn.

jakral

Legg inn av jakral »

Denne spesielle VM-dagen (16. juni 1982) er vel en av de store merkedagene da man følte at fotballverden ble større. Tidligere på dagen ble europamester Vest-Tyskland slått av Algerie, blant de største sjokkresultatene i historien. Og at debutantene Honduras skulle klare uavgjort mot vertnasjonen Spania etter at El Salvador ble fornedret 10-1 mot Ungarn kvelden før, vakte oppsikt.

Spanias innsats i 1982 er vel alt tatt i betraktning den dårligste i historien av en VM-vert. En særs fordelaktig gruppe og nesten bare svake kamper. Det ble vel én seier mot Jugoslavia, og skal ikke foregripe begivenhetenes gang for mye, men vi kan vel røpe at dommeren ble en snakkis etter kampen. 8-)

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: fre mai 20, 2022 1:10 pm Spanias innsats i 1982 er vel alt tatt i betraktning den dårligste i historien av en VM-vert.
Det er intet spesielt fordelaktig bilde du tegner av Santamarías tidlige 80-tallsprosjekt, jakral. Forståelig nok, naturligvis, gitt all den empirien vi tross alt sitter på nå straks 40 år senere. Nå er det ikke slik at jeg mistror verken deg eller andre som har behandlet 1982-mesterskapet og felt dom over vertsnasjonen, men jeg ønsker tross alt å se hvor ille det var. Som jeg skildret i posten over, så syntes jeg faktisk Spania tidvis så ganske muntre ut i den første omgangen mot Honduras, og det til tross for at de lå etter i målprotokollen til pause. At de likevel til slutt kun fikk 1-1 mot en motstander de formodentlig var ment å lage sagflis av, bidro imidlertid neppe til noe kollektivt mentalt løft videre. Den ofte uransakelige fotballdynamikken, den som sjelden helt lar seg plassere på forhånd, er et forunderlig studium, og uten å ha sett mer enn spanjolenes åpningskamp foreløpig, spår jeg at disse psykologiske mekanismene som har vært i sving var med på å forårsake Spanias nedtur. Det manglet muligens ryggrad sterk nok i troppen som kollektiv, når det i forkant av mesterskapet helt sikkert vil ha vært trukket paralleller til sist spanjolene hadde arrangert et internasjonalt mesterskap. For all del - det er jo heller ikke utenkelig at spillermaterialet ikke var skarpt nok. Og hva med Santamaría selv?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

I dag steder vi Billy Bingham til hvile: 90 år ble den legendariske Nord-Irland-manageren. Han tok landet til to strake VM-sluttspill i '82 og '86, og var sannelig ikke langt unna å kvalifisere dem til europamesterskapet i Frankrike i '84 heller, der de i kvaliken to ganger om slo Vest-Tyskland 1-0. Målforskjellen ble avgjørende etter at både nordirer og vesttyskere hadde havnet på 11 poeng etter åtte kamper.

Det er kan hende ikke like kjent at han spilte samtlige av Nord-Irlands fem kamper under 1958-sluttspillet i Sverige, slik at han tilbakela intet mindre enn tre verdensmesterskap for en, tross alt, internasjonal fotballdverg.

Billy B.

Hvil i fred, William.

PapaSmurf

Legg inn av PapaSmurf »

Jeg er for ung til å huske Spania 82.

Men jeg hadde to klistremerker på garderobeskapet mitt fra det mesterskapet. En appelsin-mann som jeg regner med var mesterskapets maskot og et mer ekspresjonistisk motiv litt a la Picasso som jeg regner med var mesterskapets logo.

Landsem

Legg inn av Landsem »

PapaSmurf skrev: fre jun 10, 2022 2:39 pm Jeg er for ung til å huske Spania 82.

Men jeg hadde to klistremerker på garderobeskapet mitt fra det mesterskapet. En appelsin-mann som jeg regner med var mesterskapets maskot og et mer ekspresjonistisk motiv litt a la Picasso som jeg regner med var mesterskapets logo.
Mannen som lagde logoen het Joan Miro

Landsem

Legg inn av Landsem »

mikemodano skrev: fre jun 10, 2022 2:31 pm I dag steder vi Billy Bingham til hvile: 90 år ble den legendariske Nord-Irland-manageren. Han tok landet til to strake VM-sluttspill i '82 og '86, og var sannelig ikke langt unna å kvalifisere dem til europamesterskapet i Frankrike i '84 heller, der de i kvaliken to ganger om slo Vest-Tyskland 1-0. Målforskjellen ble avgjørende etter at både nordirer og vesttyskere hadde havnet på 11 poeng etter åtte kamper.

Det er kan hende ikke like kjent at han spilte samtlige av Nord-Irlands fem kamper under 1958-sluttspillet i Sverige, slik at han tilbakela intet mindre enn tre verdensmesterskap for en, tross alt, internasjonal fotballdverg.

Billy B.

Hvil i fred, William.
Vant ligaen for Everton 1962/63 som spiller

mashadar

Legg inn av mashadar »

PapaSmurf skrev: fre jun 10, 2022 2:39 pm En appelsin-mann som jeg regner med var mesterskapets maskot
Jepp, maskoten het Naranjito.

Bilde

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er uhyggelig mye spennende å fordype seg i når det gjelder Spania '82, og for tiden har jeg tittet litt ekstra på Jugoslavias innsats i dette mesterskapet. Det må være riktig å si at årgangen ikke er den fra nettopp dét landet som vekker den aller største nysgjerrigheten der ute, men så har du avvikerne blant oss, da, der jeg muligens sorterer, som synes at just det at Jugoslavia har sett bedre ut både før og siden gjør 1982-versjonen (og for så vidt også den som reiste til Frankrike-EM to år senere) såpass spennende at jeg gjerne vil vite mer. Det er overhode ingen vitenskapelig undersøkelse jeg har foretatt; dette er kun forenklede observasjoner fra sofaplass. Jeg har imidlertid sett igjennom de tre kampene deres, for som vi vet så endte det jo med disse tre oppgjørene de spilte i innledende gruppespill. Før VM ville det nok ha vært et lønnlig håp om å ta seg videre all den tid motstanderne het Honduras, Nord-Irland og Spania (som nok var ansett som gruppefavoritt, mye i kraft av hjemmebanefordelen, en fordel som kanskje imidlertid skulle vise seg å bli noe av en klamp om foten til spanjolene).

For Jugoslavias del var det britene som sto først på programmet: Jugoslavia-Nord-Irland ble spilt i Zaragoza den 17.juni. Dagen i forveien hadde Spania, nok mer enn bare litt overraskende, blitt holdt til uavgjort 1-1 av mesterskapets ene av to Sentral-Amerika-representanter, nemlig Honduras, dagen etter at den andre nasjonen fra samme kontinent, El Salvador, så til de grader var blitt ydmyket av Ungarn (10-1). Tro hvilke refleksjoner de gjorde seg, de to forbundssjefene på La Romareda den kvelden (kampstart kl 21.00). Både Miljan Miljanić, den 52-årige jugoslaviatreneren med fortid blant annet i Real Madrid, og nordirenes Billy Bingham vil nok begge ha fundert ganske kraftig over uavgjortutfallet kvelden i forveien, et resultat som etterlot gruppa mer åpen enn hva man ville ha sett for seg. For dette måtte da bety at a) Honduras var bedre enn antatt og/eller b) at Spania var svakere enn forventet. Stilt overfor slike premisser kunne kanskje både jugoslaver og nordirer senke skuldrene et hakk eller to?

Det skulle vise seg å langt fra bli noen klassiker på La Romareda denne kvelden. Matchen endte målløst, og det var også langt mellom begivenhetene inne i straffefeltene. Man så et jugoslavisk lag i 3-5-2, mens nordirene, ganske ubritisk, stilte i 4-3-3. Slik vil jeg dandere de to elleverne:

........................................Dragan Pantelić.....................................
...................Nenad Stojković - Velimir Zajec - Nikola Jovanović ..............
Edhem Šljivo - Vladimir Petrović - Ivan Gudelj - Ivica Šurjak (k) - Miloš Hrstić
..........Zlatko Vujović ................Safet Sušić...................................

vs

.............................Pat Jennings..................................
Jimmy Nicholl - Chris Nicholl - John McClelland - Mal Donaghy
..........Martin O'Neill (k) - David McCreery - Sammy McIlroy.........
.........Gerry Armstrong - Billy Hamilton - Norman Whiteside.....

30-åringen bakerst hos jugoslavene var en bamse av en målvakt. Pantelić hadde nettopp fullført sin første sesong i Vesten, der han nå spilte for den franske storklubben Bordeaux. Faktisk hadde han også fått lov til å videreføre noe av tradisjonene fra hjemlandet, der han for Radnički Niš, som han hadde tjent i ti år, hadde vært straffeskytter. Dragan Pantelić hadde to seriescoringer for Bordeaux i 81/82. Mest sannsynlig ville han fått det samme ansvaret for landet sitt dersom Jugoslavia hadde blitt tildelt straffespark under VM. To ganger scoret Pantelić under VM-kvalifiseringen, i hjemmeseire både mot Danmark (2-1) og Hellas (5-1). For øvrig er det verdt å merke seg at Jugoslavias siste landskamp før 1982-mesterskapet var siste kvalikkamp. Den hadde kommet tilbake på tampen av november i '81, der Hellas var blitt slått 2-1 i Pireus.

Blant de tre forsvarerne var det den 26-årige Dinamo Zagreb-spilleren Zajec som var libero. Noe mer markerende ansvar så man hos Stojković, en 26-åring fra Partizan i Beograd, og for øvrig ikke i slekt med en svært lovende 17-åring ved navn Dragan, som på dette tidspunktet hadde rukket å ta steget opp til seniornivå i Niš (syd i dagens Serbia), der han spilte for Pantelić' gamle klubb Radnički, mens den høyreiste 29-åringen Jovanović, med nylig fartstid hos Manchester United i England (hvor han aldri hadde rukket å bli noe regulært innslag), kompletterte det bakre leddet. På midten hadde jugoslavene 21-årige Gudelj fra Hajduk Split sentralt, uten at han lå utpreget dypt, og uten at han var noen utpreget defensivt orientert spiller. Som indreløpere henholdsvis til høyre og venstre for seg hadde Gudelj løpssterke og fotrappe Petrović (26, Røde Stjerne), samt lagets kaptein og antatte strateg Šurjak. Sistnevnte, en slepen, venstrebeint kar, hadde nettopp fullført sin første sesong i fransk fotball, og fra det jeg vil anta var en temmelig fri midtbaneposisjon, så hadde han bokført intet mindre enn elleve seriemål på 33 kamper for hovedstadsklubben Saint-Germain. Det var en attest så god at selveste Udinese hadde valgt å hente ham til Serie A. Under '82-sluttspillet skulle imidlertid Šurjak forbli en gedigen skuffelse. Ofte var han vekkgjemt ute mot venstreflanken, og sjelden eller aldri fikk han manøvrert seg inn i skuddsektor for å avfyre prosjektiler fra det jeg mistenker vil ha vært en forholdsvis habil venstrefot. For en simpel gjennomgang som det jeg har hatt av innsatsene til jugoslavene i dette mesterskapet, så er det lett å peke mot kaptein Šurjak som den aller største enkeltskuffelsen. Forventningene bør ha vært store etter hva han hadde levert i et klubblandskap.

De to kantspillerne hos jugoslavene var begge relativt defensivt anlagt. På høyresiden sto 32-åringen Šljivo (navnet skjemmer ingen!), som også hadde lagt bak seg en sesong i fransk fotball, der han hadde tjenestegjort hos Nice. 26 år fra Rijeka i dagens Kroatia var Hrstić på motsatt side. Og fremst? Enkelte har kanskje sett på lagoppstillingen og stilt seg spørsmålet om hvorfor jeg ikke har nevnt Safet Sušić i den vesle gjennomgangen av midtbanespillerne. Det har den enkle forklaring at Miljanić benyttet Sušić som angriper under hele turneringen. 27-åringen spilte fortsatt i hjemlandet for Sarajevo, men etter VM skulle han komme til å erstatte sin landslagskaptein Šurjak i Paris Saint-Germain. Han trakk av og til litt dypt sentralt i banen, antakelig både for å unnslippe de tyngste duellene med beinknuserstoppere og for å mer aktivt kunne delta i oppbyggingen, men selv om han hadde perioder der han tok rikelig med initiativ, så hendte det også at Sušić falt litt ut av kampene. Som lag ble nok imidlertid Jugoslavia noe skadelidende av Sušić' ønske (eller instruksjoner) om å bidra noe dypere, for de stilte uten noen typisk midtspiss. Den andre angriperen, Zlatko Vujović (23, Hajduk Split - tvillingbroder Zoran, en forsvarer, var også i troppen, men kom aldri utpå i løpet av mesterskapet. Nærmest var han da han satt på benken (som én av fem reserver) under matchen mot Spania), hadde det med å trekke mye bredt, av og til mot venstre, men nok helst mot høyre. En mer typisk centreforward fantes i form av Vahid Halilhodžić (29, Nantes), men han ble avspist med om lag en times spill, to ganger byttet inn, over de tre kampene.

Nordirenes offensive nøkkelmann var midtbanedrivkrafta Sammy McIlroy, som nå hørte hjemme hos Stoke. Han hadde blitt solgt dit i vinter, etter å ha vært i Man United i et tiår. For meg var han et klart større aktivum enn den andre indreløperen, nordirenes kaptein O'Neill. Blant de tre framme fantes Hamilton sentralt, med nedrullede strømper, Armstrong orientert ute mot høyresiden, mens det 17-årige stjerneskuddet Whiteside var venstreangriper. Sistnevnte hadde noen fine kombinasjoner med McIlroy. Bak dem igjen fant man den stødige Luton-stopperen Donaghy, som altså var plassert ute på sidebacken her. Sentralt i forsvaret var den 35-årige Southampton-stopperen (Chris) Nicholl nestoren, mens Rangers' 26-åring McClelland også tålte en støyt ved siden av ham. På midten var det klar og tydelig rollefordeling, med McCreery som den dype, O'Neill som høyre indreløper, og altså med McIlroy motsatt for ham.

I match 2 tapte jugoslavene som kjent for Spania, men langt ifra uten kontroverser. Gudelj, som ofte kom opp på offensiv dødball, stanget laget i ledelsen etter rundt ti minutter, og den første omgangen eide Jugoslavia mot et nervøst og utilpass spansk mannskap, som knapt så ut som om de hang sammen. Spania hadde imidlertid mottatt en gavepakke av kampens danske dommer Henning Lund-Sørensen. Hvordan vi i Skandinavia kan sitte og tro at vi alltid er så mye bedre enn folk fra andre steder i verden i forhold til korrupsjon og så videre...vel, det får bli spekulasjoner å hevde at den danske kamplederen hadde mottatt penger i brune konvolutter fra folk i det spanske forbundet, men for det første skulle han naturligvis aldri ha blåst straffe da Spanias midtbanesentral Periko Alonso (far til en kommende Real Sociedad-, Liverpool-, Bayern München- og Real Madrid-spiller) ble tatt ned av den jugoslaviske liberoen Zajec en god meter utenfor feltet. Den spanske venstrekanten Ufarte skjøt lavt utenfor til høyre, men så mente dansken at målvakta hadde stått altfor langt ute fra streken. Det hadde han for så vidt helt rett i, men det var utvilsomt i større grad en sovende regel enn hva som er tilfelle i dag. Pantelić var imidlertid nødt til å tåle den individuelle og kollektive straffen han og Jugoslavia ble tildelt da Spania fikk ta straffesparket om igjen. De byttet til og med eksekutør: Fra Ufarte til høyrekanten Juanito. Han forvaltet forsøket greit, og det sto 1-1. Kort etter dro Petrović til med et forsøk som framtvang det aller ypperste i den spanske målvaktskapteinen Arconada, som fikk slått ballen unna, mens jugoslavene etter hvert fikk resirkulert ballen til Sušić, hvis forsøk smalt i overliggeren.

Til Spania-kampen hadde Miljanić gjort én endring på den elleveren som staret: Hrstić var gått ut til fordel for 23-årige Zlatko Krmpotić. Han tok seg av den høyre kantrollen, den som Šljivo jo hadde levert en relativt defensiv tolkning av mot Nord-Irland. Šljivo var fortsatt med, men nå i en venstre indreløper-posisjon. Der hadde jo Šurjak åpnet sist, før han etter hvert hadde forsvunnet, bokstavlig talt, ut bredt til venstre, der han nå startet igjen. Det virket å kle kapteinen dårlig å spille i en såpass perifer posisjon, der han aldri fikk sette preg på begivenhetene. Ellers var elleveren som sist. Dessverre resulterte ikke overtaket i den første omgangen i flere scoringer. Tidlig i den andre omgangen traff spanjolene først rammeverket gjennom Ufarte på frispark, før Vujović gjorde det samme på motsatt side med ei heading etter en Petrović-cross.

Jugoslavia truer med å score flere ganger i løpet av det drøye kvarteret som går fra avspark i den andre omgangen til den spanske treneren Santamaría velger å gjøre et dobbeltbytte: Ut med midtbanemannen 'Tente' Sánchez og den ineffektive rambukken på spissplass, Satrústegui, og i stedet inn med henholdsvis Saura og 'Quini'. Dette skal bidra til å endre både kampbildet og ikke minst de spanske VM-håpene, som på det tidspunktet begynte å virke litt frynsete. 'Juggarna' burde ha vært et par mål foran på det tidspunktet, men de hadde sløst med de mulighetene som hadde bydd seg, så når de to innbytterne så spiller hovedrollene i et spansk 2-1-mål, når Ufarte slår innoverskrudd corner fra høyre med sin fine venstrefot, og hvor 'Quini' er på ballen i hodet og flikker den videre mot bakre stolpe, der Saura tupper den tilbake mot stolpen, går ballen via den uheldige Stojković og inn bak en utmanøvrert Pantelić. Strengt tatt mer et selvmål av den jugoslaviske stopperen heller enn en ment avslutning fra Saura, men jeg er i grunn for å gi den til den angripende spiller i slike situasjoner. Etter 2-1 så matchbildet straks annerledes ut, og Jugoslavia skapte knapt en farlighet igjen.

En ørliten kuriositet fra den andre omgangen: Spanias Alonso hørte hjemme i #4, men shortsen hans bar nummeret 14, som egentlig tilhørte Antonio Maceda. Hvorfor? Aner ikke.

Kampen mot vertsnasjonen hadde funnet sted på legendariske Estadio Luis Casanova i Valencia, men til siste match, den mot Honduras, var Jugoslavia igjen på plass i Zaragoza. De elleve som startet var de samme som hadde åpnet i Spania-oppgjøret. Der hadde Krmpotić avsluttet inne i midtforsvaret på utbyttede Jovanović' plass. Her var han på plass igjen som høyrekant. Det var en posisjon som nok voldte treneren noe hodebry, for det var ingen som hadde overbevist spesielt der ute til nå. Den Šljivo som hadde spilt der ute i åpningskampen, men som var inne på indreløperplass mot Spania, hadde gjort en fin prestasjon i sistnevnte rolle. Han var kvikk i beina og hadde en ok aksjonsradius. I en midtbane som nok ellers kunne virke litt statisk, var Šljivos taktskifte av betydning. Man hadde også sett Petrović fra høyre indreløper-posisjon gjøre det brukbart. Gudelj hadde levert til godkjent. Ellers var det et stykke mellom de altfor oppløftende individuelle prestasjonene, noe som helt klart også rammet kollektivet Jugoslavia. Honduras-matchen har jeg foreløpig kun sett en time av (står 0-0), og her har Jugoslavia virkelig vært på hæla defensivt når mellomamerikanerne har kjørt overganger. Kun målvakt Pantelić har holdt Honduras unna måltavla, og to ganger burde den solide midtbanespilleren Gilberto Yearwood ha scoret. Det jugoslaviske forsvaret, ledet av Zajec på liberoplass, virket svakt organisert, selv om også midtbanen måtte ta sin del av skylden for å ikke altfor entusiastisk og oppofrende ta løp hjemover. Med tanke på at gruppas siste kamp, Spania-Nord-Irland, spilles dagen etter, så er Jugoslavia avhengig av seier her, gjerne med mer enn ett mål, for så å håpe at Spania unngår tap mot Nord-Irland. Da vil the Miljan Miljanić' være videre på målforskjell.

Ikke altfor mye å la seg imponere av fra Jugoslavias 1982-deltakelse, altså, kanskje med unntak av den første timen i kampen mot Spania, som burde ha sett dem foran vertene i målprotokollen med helst et par mål.

jakral

Legg inn av jakral »

Jugoslavia vant jo en tøff kvalikgruppe med kommende verdensmester Italia og et spennende Danmark pluss Hellas og Luxembourg. Jeg har lenge ønsket å fordype meg i hvorfor Danmark, med et galleri av stjerner i sin beste alder, ikke kom til Spania-VM og se igjennom alle kampene deres i den kvaliken. Det blir kanskje en runde på Youtube/Footballia nå i en VM-fri sommer.

Sepp Piontek ble ansatt av DBU sommeren 1979 og det tok jo litt tid før Carlsberg-pengene, mentalitetsforandringen og profesjonaliseringen av landslaget begynte å bære frukter. Kanskje kom VM-kvaliken 1980-81 litt for tidlig. Tøff start med bortekamper i Jugoslavia og Italia første høsten. Spent på om det var marginer, uflyt og sjansesløsing som bikket kampene feil vei, eller om Danmark rett og slett ikke var bedre på det tidspunktet. De slo senere Italia i Idrætsparken, Italias eneste tap på vei mot VM-tittelen.

Og spillermaterialet da.. Sommeren 1982 var Allan Simonsen 29 år, Frank Arnesen 25, Preben Elkjær 24, Søren Lerby 24 og Morten Olsen 32. Michael Laudrup fylte 18 år dagen han debuterte (og scoret) mot Norge i en privatkamp på Ullevaal under selve VM. Kanskje hadde han blitt tatt med som en joker i troppen om danskene hadde kvalifisert seg.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: søn jun 19, 2022 8:15 pm De slo senere Italia i Idrætsparken, Italias eneste tap på vei mot VM-tittelen.
Det var ikke rent få motstandernasjoner, flere av dem blant det aller ypperste kontinentet hadde å by på, som måtte bite jord i Idrætsparken på 80-tallet. Med det mannskapet danskene hadde den gang, som du sier, så vil det avgjort være et studium verdig å forsøke å ta rede på hvorfor de ikke lyktes i kvaliken. Tap i begge kampene mot Jugoslavia, tap hjemme for Hellas, knapp seier i Luxembourg - noe sier meg at 'prosjekt Piontek' såpass tidlig i prosessen var noe vaklende, og det var kan hende ikke verre enn at både han og spillerne trengte mer tid på å lære hverandre å kjenne ordentlig.

Ellers er det jo alltid en litt artig øvelse å tenke ut potensielle VM-tropper for nasjoner som ikke kvalifiserte seg. Jeg ser fram til hva du til slutt vil konkludere med.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»