Spania 82

[netrebske]

Fant 28 spillere fra 10 nasjoner som deltok både i 1982 og 1990. Tsjekkoslovakia, Spania og Brazil hadde ingen igjen, mens de resterende 11 nasjoner var byttet ut med 11 andre land i 1990.
De 28 spillerene:
Kamerun: N Kono, Bell, Kunde og Milla
Italia: Baresi, Bergomi, Vierchowod og Massaro
Østerrike: Lindenberger
West Tyskland: Littbarski og Matthaus
Argentina: Maradonna, Calderon, Pumpido og Olartichoechea
Belgia: Gerets og Ceulemans
England: Shilton, Robson og Butcher
Jugoslavia: Vujovic og Susic
Skottland: McLeish og Leigthon
Sovjetunionen: Dasayev, Chanov, Demianenenko og Bessonov

Så en liten quiz til slutt: 1 spiller deltok i de omkringliggende VM i 1978, 1986 og 1994, men ikke i 1982 og 1990. Hvem var det?

[Landsem]

Fant 28 spillere fra 10 nasjoner som deltok både i 1982 og 1990. Tsjekkoslovakia, Spania og Brazil hadde ingen igjen, mens de resterende 11 nasjoner var byttet ut med 11 andre land i 1990.
De 28 spillerene:
Kamerun: N Kono, Bell, Kunde og Milla
Italia: Baresi, Bergomi, Vierchowod og Massaro
Østerrike: Lindenberger
West Tyskland: Littbarski og Matthaus
Argentina: Maradonna, Calderon, Pumpido og Olartichoechea
Belgia: Gerets og Ceulemans
England: Shilton, Robson og Butcher
Jugoslavia: Vujovic og Susic
Skottland: McLeish og Leigthon
Sovjetunionen: Dasayev, Chanov, Demianenenko og Bessonov

Så en liten quiz til slutt: 1 spiller deltok i de omkringliggende VM i 1978, 1986 og 1994, men ikke i 1982 og 1990. Hvem var det?

Hugo Sanchez

[netrebske]

Fant 28 spillere fra 10 nasjoner som deltok både i 1982 og 1990. Tsjekkoslovakia, Spania og Brazil hadde ingen igjen, mens de resterende 11 nasjoner var byttet ut med 11 andre land i 1990.
De 28 spillerene:
Kamerun: N Kono, Bell, Kunde og Milla
Italia: Baresi, Bergomi, Vierchowod og Massaro
Østerrike: Lindenberger
West Tyskland: Littbarski og Matthaus
Argentina: Maradonna, Calderon, Pumpido og Olartichoechea
Belgia: Gerets og Ceulemans
England: Shilton, Robson og Butcher
Jugoslavia: Vujovic og Susic
Skottland: McLeish og Leigthon
Sovjetunionen: Dasayev, Chanov, Demianenenko og Bessonov

Så en liten quiz til slutt: 1 spiller deltok i de omkringliggende VM i 1978, 1986 og 1994, men ikke i 1982 og 1990. Hvem var det?

Hugo Sanchez

Riktig. Dette er de 2 siste gangene Mexico ikke har deltatt i VM. Mexico måtte nøye seg med Bronse i Concafmesterskapet i 1981, som ble spilt som et gruppespill. I mesterskapets siste kamp møtte de Honduras som allerede var mestere. Men siden verken mesterskapets toppscorer Sanchez, eller noen andre greide å score, så beholdt El Salvador sølvplassen og dermed retten til VM 1982.
Mexico ble utestengt til VM i 1990, etter at dem hadde brukt minst 4 spillere som var for gamle i det regionqle u20-turneringen.
Mener å huske at det har vært slike hendelser senere, uten at det har fått så stor konsekvens som for Mexico. I det hele tatt er det ikke slike harde straffer i fotballen lenger, noe som fort skyldes at alt nå for tiden blir trukket inn for retten,, og de ser på slike saker annerledes. Tror for eksempel at vi aldri får oppleve at en nasjon blir kastet ut av e-cup i fem år på omtrent samme grunnlag som England 85-90 (91 Liverpool) Kanskje 1 år for hele landet og 2-3 for enkeltklubber?
Tror derfor den russiske utestengelsen også blir mye kortere enn mange tror.
Kunne en nasjon nå for tiden blitt utestengt på lignende grunnlag og like lenge som Sør Afrika? Jeg tror ikke det..

[mikemodano]

Når det gjelder utestengelser, så har man jo også Chile fra 1994-mesterskapet. Det skyldtes, som de fleste sikkert vet, det beryktede 'maracanazo', skandalen som utspilte seg i Rio under kvaliken for 1990-VM, der Chile og Brasil var i pulje med hverandre (i tillegg til Venezuela, som begge, naturligvis, slo enkelt). Det mest kjente av de to møtene dem imellom i denne kvaliken er nok nettopp matchen i Rio, der den chilenske målvakta og kapteinen Roberto Rojas, som på det tidspunktet var hjemmehørende i brasiliansk serie (hos São Paulo), endte med å bli båret ut med påstått hodeskade etter at en rakett var blitt pælmet inn på banen av en brasiliansk supporter (hun skulle senere bli identifisert som Rosenery Mello, og fikk tilnavnet 'a fogueteira do Maracanã' - fyrverkerikastersken av Maracanã). Dette viste seg etter solide undersøkelser å bare være oppspinn. Altså ikke at dama hadde kastet pyroet inn på matta, men at Rojas liksom skulle ha blitt skadet som følge av det. Det er vel litt i det blå eksakt hva som hendte utpå matta der, for da Rojas gikk ned, ble han umiddelbart såpass kraftig omringet av lagkamerater at det var bortimot umulig for både kameraer å få innsyn og også for den argentinske dommeren å faktisk få tatt en titt på ham. Chilenerne bar ham av banen og rakt inn i garderoben, og idet de tuslet over sidelinja så man i hvert fall noe som kunne minne om blod i Rojas' hoderegion. Brasilianerne ble stående ute på matta og visste ikke helt hva de skulle tro. De ledet 1-0 på dette tidspunktet, etter at Careca hadde gitt dem ledelsen kort etter pause, og i et oppgjør hvor de kun behøvde uavgjort for å avansere til Italia '90, så det unektelig like lyst ut for dem som det så mørkt ut for motstanderne. Chilenerne anså derfor at deres eneste håp lå i å få motstanderen straffet, slik at de kunne overta brassenes plass etter en avgjørelse i FIFA-kontorene. Der hadde de imidlertid forregnet seg, siden det skulle komme for en dag at Rojas aldri hadde vært skadet som følge av at raketten landet og gikk av rett ved siden av ham. Hjemmelagets spillere ble gående rundt på matta i om lag 20 minutter før dommer Loustau til slutt valgte å avbryte kampen (til voldsom pipekonsert), siden Chile aldri dukket opp igjen.

I kjølvannet av denne skandalen ble Chile straffet både kollektivt og på individuelt nivå, der man altså ble utestengt fra deltakelse i '94-kvalifiseringen, i tillegg til at flere spillere, trenere og ledere måtte finne seg i å stå utenfor landslagsfotball fra ett til fem år. Blant annet var visekaptein Fernando Astengo, en relativt dyktig libero som også på det tidspunktet var hjemmehørende i brasiliansk fotball (hos Grêmio), nødt til å avstå fra landslagsmiljøet i tre år.

Selve kampen i Rio hadde ikke gått så altfor dramatisk for seg, til tross for hva som hadde stått på spill. Da hadde det første møtet de to imellom vært langt mer brutalt. I Santiago hadde spillere allerede røket i tottene idet de marsjerte ut på banen før avspillingen av nasjonalhymnene, og før det var gått to minutter hadde Romário angrepet den chilenske høyrebacken Alejandro Hisis og pådratt seg rødt kort. Her fulgte snart den chilenske midtbanemannen Raúl Ormeño etter, da han etter ti minutters spill forsøkte å kappe Branco i to gjennom ei tackling som er så brutal at den burde vært underlagt sensur hos Youtube. Hvordan Branco kunne unngå å bli alvorlig skadet er nærmest et lite under, men han var i hvert fall nødt til å forlate matta og bli erstattet av Jorginho i den matchen. Videre fulgte en rekke gule kort på begge sider, og enkelte tacklinger var godt i overkant av normen. Brasil skulle på et tidspunkt i den andre omgangen bli frarøvet det som så ut som et helt lovlig 2-0-mål etter en skrekkelig offsideavgjørelse av den colombianske dommeren, og ti minutter før slutt fikk Chile utlikningen sin på kontroversielt vis der Taffarel ble dømt for å ha holdt for lenge på ballen dypt inne i eget felt, hvorpå Chiles Jorge Aravena, nevø av landslagstreneren Orlando Aravena, rappet ballen ut av hendene til målvakta, la den ned på bakken og serverte Ivo Basay på blank før dommeren og ikke minst noen motstander fikk sukk for seg.

Jeg er litt usikker på hva som lå bak det ekstreme tenningsnivået til chilenerne her, for ikke bare må det ha vært det sterke ønsket om å ta seg til VM på Brasils bekostning, men også noe mer. De hadde knust brassene 4-0 i 1987-utgaven av Copa América, der de, altså Chile, hadde nådd helt til finalen, bare for å tape mot Uruguay i en annen match som er historisk kjent for sin brutalitet (tre chilenske utvisninger). Den kampen bør ha skapt revansjelyst hos brasilianerne, som aldri hadde tapt en VM-kvalifiseringsmatch på det tidspunktet, og, naturligvis som en konsekvens, aldri mistet et verdensmesterskap. Det hadde vært ordkrig i media opp mot matchen i Santiago, og Chile hadde nok gått relativt høyt ut, da gjerne via trener Aravena, som blant annet mente at Brasil som oftest ble favorisert av dommerne. Díaz fra Colombia, dommeren, virket dermed også å være et mål for uttalelsene. I etterkant av skandalematchen var det enkelte i den brasilianske leiren som påstå at "Ormeño var synlig dopet" (ruset), for han hadde allerede markert seg før overfallet på Branco. Så vidt jeg vet, ble det vel aldri avslørt noe som kunne bekrefte disse påstandene fra brasiliansk hold (jeg tror til og med de kom fra sjefstrener Sebastião Lazaroni).

'El Maracanazo' er uansett oppgjøret som til evig tid vil bli stående som antakelig den største skampletten i chilensk fotballhistorie. Den hadde sågar forgreininger inn i forbundskorridorene, der fotballpresident Sergio Stoppel, en kjent Pinochet-venn, til slutt også ble straffet for sin deltakelse.

FIFA fastsatte til slutt resultatet til 2-0, hvilket altså betydde at Brasil, slik det lå an til på det tidspunktet da Rojas startet kontroversene, endte øverst i kvalgruppa og tok seg til VM.

[mashadar]

Da hadde det første møtet de to imellom vært langt mer brutalt. I Santiago hadde spillere allerede røket i tottene idet de marsjerte ut på banen før avspillingen av nasjonalhymnene, og før det var gått to minutter hadde Romário angrepet den chilenske høyrebacken Alejandro Hisis og pådratt seg rødt kort. Her fulgte snart den chilenske midtbanemannen Raúl Ormeño etter, da han etter ti minutters spill forsøkte å kappe Branco i to gjennom ei tackling som er så brutal at den burde vært underlagt sensur hos Youtube.

Fyrverkeri-skandalen er jo velkjent, men jeg var ikke klar over at det omvendte oppgjøret også var en skandalekamp av dimensjoner. Av nysgjerrighet fant jeg kampen på YouTube (hvor den ligger bortimot i sin helhet). Som du nevner rådet kaos allerede før kampstart. Rett før avspark er det tilløp til håndgemeng mellom Romario og noen av de chilenske spillerne. Deretter blir avspark utsatt med flere minutter fordi dommer borte hos noen bak det ene målet som det virker som han vil ha vekk.

Så går det et par minutter av kampen før den nevnte skrekktaklingen fra Ormena settes inn på Branco. Et klarere direkte rødt kort kan jeg ikke huske å ha sett, men dommeren presterer altså å dra frem det gule. Det er under det påfølgende stoppet i spillet at episoden med Romario oppstår. Selve hendelsen skjer utenfor kamera, vi ser kun en chilensk spiller liggende mens rasende lagkamerater flokker seg rundt Romario, og dommeren drar så opp det røde kortet. Ormena får også sitt velfortjente røde kort noen minutter senere for en ettersleng på Valdo.

Det hele minner jo litt om slaget i Santiago mellom Chile og Italia i 1962.

Vel vel, jeg bidrar til ytterligere avsporing fra VM 1982 som denne tråden egentlig handler om, men interessant er det uansett.

[mikemodano]

Så går det et par minutter av kampen før den nevnte skrekktaklingen fra Ormena settes inn på Branco. Et klarere direkte rødt kort kan jeg ikke huske å ha sett, men dommeren presterer altså å dra frem det gule. Det er under det påfølgende stoppet i spillet at episoden med Romario oppstår. Selve hendelsen skjer utenfor kamera, vi ser kun en chilensk spiller liggende mens rasende lagkamerater flokker seg rundt Romario, og dommeren drar så opp det røde kortet. Ormena får også sitt velfortjente røde kort noen minutter senere for en ettersleng på Valdo.

Ja, visst. Jeg var dessverre upresis i min gjengivelse over. Jeg hadde det for meg at Ormeño først satte inn skrekktacklingen noe senere, men det var jo, som du sier, kun forløpt et par minutter. Branco forsøkte sågar å spille videre, men måtte straks av for behandling på sidelinja. Det skulle gå et timinutt før erstatteren Jorginho kom inn, noe som gjorde at den allsidige Mazinho vekslet over fra høyre til venstre back, mens Jorginho da åpenbart kom inn i sin yndlingsposisjon. Denne skildrer oppgjøret greit, men nå ligger jo, som du sier, videomaterialet fra matchen ute i sin helhet, så da kan man like gjerne gjøre seg opp sin egen mening som å lese andres.

Det hele minner jo litt om slaget i Santiago mellom Chile og Italia i 1962.

Vel vel, jeg bidrar til ytterligere avsporing fra VM 1982 som denne tråden egentlig handler om, men interessant er det uansett.

Relevante avsporinger fungerer kun som nyttige digresjoner, så dette skal du absolutt ikke klandre deg selv for. Sammenlikningen med det som skjedde nettopp i Santiago i '62 er ganske på sin plass i dette tilfellet.

[mikemodano]

Kl 17.15 i ettermiddag, i anledning 40-årsjubileumet for turneringen: Den første semifinalen mellom Polen og Italia. Den utvilsomt minst "kjente" av de to semifinalene, der de to nasjonene som tok seg videre fra det første puljespillets gruppe 1 møttes for andre gang i turneringen. Begge måtte de greie seg uten hver sin store profil, og verst hadde nok siste kamp i det andre gruppespillet fart med polakkene, som var nødt til å stille til start uten Zbigniew Boniek etter hans gule kort i det målløse oppgjøret mot Sovjetunionen (er det noen som vet hva han fikk gult for? Jeg så nettopp igjennom sluttminuttene fra den matchen, og ifølge loggene står han med gulkortnedtegnelse i det 88.minutt. Man ser imidlertid ingen påtale mot Boniek i disse sekvensene, mens to sovjetere i form av Borovskij og Baltatsja begge gis sine respektive gule i samme tidsrom). Italienerne, som altså hadde slått Brasil 3-2 i sin "kvartfinale", måtte klare seg uten forsvarsklippen Claudio Gentile, og inn fra start i hans sted kom 18-åringen Giuseppe Bergomi. Dette var Bergomis første start på landslagsnivå i hans tredje landskamp, etter at han hadde debutert for Azzurri i en treningskamp i Leipzig i april (tap 1-0 for DDR).

Med avspark klokken 21.00: Den andre semifinalen.

[jakral]

FIFA kom med en dokumentar om Brasils VM-lag '82 nylig. Futebol Arte

Her går man litt på dybden når det gjelder formasjon og roller i laget. Mange av spillerne kommer med sine betraktninger. Voa canarinho, voa!

[mikemodano]

Voa canarinho, voa!

Jeg så den her om dagen, men var ikke klar over at den var sluppet såpass nylig. Helt klart en fin dokumentar om et emne og ikke minst et lag som fascinerte "en hel verden".

Jeg tror Sócrates var inne på noe i sin epilog der han hintet om at det at de tapte kanskje også har bidratt til å forsterke myten om nettopp denne Brasil-utgaven. Når man ser Italia-kampen igjen i sin helhet, merker man seg at noen av nøkkelspillerne (for ikke å si noen av de absolutte nøkkelspillerne) enten sviktet eller ikke evnet å stå fram da det gjaldt som mest. Zico var spesielt svak i den andreomgangen. Toninho Cerezo, som BBC-kommentator John Motson hadde fått høre direkte fra Argentina-stjerna Osvaldo Ardiles at kanskje var den aller beste av brassestjernene, var involvert i alle tre baklengsmålene, og selv om han hevet seg spillemessig i den andre omgangen, hadde han gjort nok skade på det tidspunktet. Falcão og Júnior, og på tampen også Éder, var etter mitt syn de beste brasilianerne i det oppgjøret. Júnior, opprinnelig midtbanespiller, var jo plassert på venstrebacken i det laget, men tedde seg som en sentral midtbanespiller utover i matchen. Også høyreback Leandro var frisk. Sócrates ble nok litt for statisk ute på høyresiden, før han ble flyttet opp som spiss da Santana plukket av Serginho i den andre omgangen.

Videre er det enkelt å være enig med 'o Doutor' i at Italia spilte en aldeles praktfull kamp. Selv om det var dét brasillaget som fikk meg interessert i fotball, så har jeg nok i ettertiden lært meg å sette enda større pris på den Azzurri-utgaven.

[Landsem]

Treningskamp England-Brasil fra 1981 Gjensyn med Zico-Socrates-Eder mfl

[mikemodano]

@Landsem:
Det er lite som slår å se igjen i sin helhet kamper av eldre dato. Dette Brasil-laget besto jo i hovedsak av spillere som ville utgjøre elleveren i Spania året etter, selv om Wembley-publiken ble snytt for en kar som Roberto Falcão. Han hadde spilt seriekamp for Roma et par dager tidligere, søndag, nemlig tittelmatch mot Juventus i Torino (0-0). Vanligvis ville ikke dét ha representert noen hindring i forhold til å spille kamp igjen tirsdag kveld, men med to serierunder igjen å spille ønsket tydeligvis ikke hovedstadsklubben å la et av sine største assets risikere skade i en treningslandskamp. Nå skulle Roma avslutte 1980/81-sesongen to poeng bak 'den gamle dame', men det kunne man vanskelig vite på tidspunktet da Brasils kamp i England gikk av stabelen. Sesongen hadde vært Falcãos første i Europa, og han endte med 25 (av 30) seriekamper og tre scoringer.

Av de øvrig regulært startende i VM i '82 manglet også den offensive (det skulle være unødvendig å si) høyrebacken Leandro, stopperen Oscar, og også den ofte utskjelte spissen Serginho, som var en habil målgjører på nasjonalt nivå.

England var ikke i noen spesielt god stim på vårparten i '81. De hadde tapt en vennskapskamp hjemme mot Spania med 2-1 i mars, og så kom tapet for brasilianerne mindre enn to måneder etter. Til alt overmål sviktet man i Det britiske mesterskapet, der det kun ble 0-0 mot Wales og 0-1 mot Skottland, begge på Wembley mindre enn to uker etter Brasil-kampen. Det verste vil imidlertid ha vært 2-1-tapet i Sveits i VM-kvalik på nest siste maidag. England ledet likevel kvalikgruppa etter det tapet, men de hadde spilt fem (av totalt åtte) kamper allerede, to mer enn Ungarn og én mer enn Romania, de to antatte utfordrerne i kampen om de to VM-billettene, og ville være avhengig av å avslutte sterkt. Ei uke etter tapet i Basel banket England Ungarn 3-1 i Budapest, og det er neppe vanskelig å forestille seg hvordan landets aviser hauset laget opp som VM-favoritt igjen. I sin neste kamp deretter, den på Ullevål, skulle engelskmennene havne på ufrivillig fornavn med Bjørge Lillelien. Da var de til slutt avhengig av å minst greie uavgjort mot den allerede bekreftede gruppevinner Ungarn hjemme på Wembley i siste kamp for å ta seg til verdensmesterskapet. Romania lå på det tidspunktet ett poeng foran, men England hadde bedre målforskjell. Rumenerne var ferdigspilt uka i forveien, der de kun hadde maktet 0-0 i Bern.

[GiPazzini_85]

"One day at a time", samme gjeng som tok for seg VM90 og EM92, kjører Podcast også om VM82 nå. De startet i november og holder fortsatt på. Ikke like bra som Vincera!-serien, men interessant nok. Ligger ute på Spotify.

[mikemodano]

Dette er ikke de samme personene som sto bak den fantastiske «Vincerà!»-serien (det var i hovedsak Mark Godfrey, med enkelte mer eller mindre faste følgesvenner), men det er vel likevel ingen grunn til å la være å lytte. Temaet er iallfall midt i blinken, så takk for tips. Jeg har ikke oppdatert meg på retrofotballpodcastscenen på en god stund, så denne kom som en liten bonus fra oven.

[GiPazzini_85]

Dette er ikke de samme personene som sto bak den fantastiske «Vincerà!»-serien (det var i hovedsak Mark Godfrey, med enkelte mer eller mindre faste følgesvenner), men det er vel likevel ingen grunn til å la være å lytte. Temaet er iallfall midt i blinken, så takk for tips. Jeg har ikke oppdatert meg på retrofotballpodcastscenen på en god stund, så denne kom som en liten bonus fra oven.

Nei, jeg skrev ikke at det var de samme som bak "Vincerà!". Jeg skrev bare at det ikke var like bra, men interessant nok. Denne "One day at a time" er en irsk podcastserie. Derfor startet de med en VM90-podcast.

Jeg hørte gjennom "The Football bloody hell"-podcasten om VM1986 som var en dag for dag podcast, men holdt på å bli gal av den samme musikken som fulgte hver eneste episode.