Årets album 2021

[palimpsest]

Nå er jeg grådig tidlig ute, men det er fint å skape litt bølger.

Som ifjor har jeg oppdaget at for egen del er stillheten og muligheten til å høre på P2 uforstyrret på kontoret større enn gleden over å oppdage ny musikk.

MEN! Og et stort men, er det at jeg innser at jeg muligens har blitt min far, og at pappa-rocken har innhentet meg. Jeg syns nemlig at at Erlend Ropstads’ «Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille» er et av de beste albumene jeg har hørt, ikke bare i år, men i det hele tatt.

«I Ly For Livet» minner meg om da jeg i min ungdom forelsket meg i Nirvana på grunn av riffet. Det er Warren Zevon og Mudhoney i samme innpakning.

Erlend Ropstad skriver tekster som John Darnielle, som Jason Molina, og pakker det kunstneriske inn i hverdagsligheter.

Og «En fin dag». Fy faen for en sang. Alle som har barn burde gråte når de hører den sangen.

Verden går litt videre, men akkurat dette albumet står, om enn noe ujevnt.

[vadefugl]

Gratulerer med rolle som pappa. Og ny smak innenfor musikkens tonefulle verden. Selv om jeg nærmer meg halvveis til de hundre så er jeg fremdeles 12 år når det kommer til å jakte på ny musikk. Igjen: gratulerer