Hjemsøkende musikk...

[Frank.N.Steen]

Tenker vel først og fremst på musikk og mulig mer enkeltlåter, gjerne de som ikke alltids er så lett å beskrive, men gir deg som lytter, en såpass følelsesmessig eller stemningsfull opplevelse, at den forblir værende i en veldig lang tid.
Rett og slett noe som i dine ører, stikker litt dypere enn så mye annet, og har ingenting med "skremmende" å gjøre, så ingen vits i å oppsøke demon utdrivere eller spøkelsesjegere.

Forbinder vel egentlig en del av disse låtene og artistene, da mest med noe små trist, men ikke nødvendigvis deprimerende, for noe betryggende er det over dem, selv om de kan vekke mindre hyggelige ting og hendelser en kanskje føler man har uoppgjort i livet. Mennesker som har kommet og gått, noen som sto deg nær en gang, og kanskje ikke så mye nå lenger.
Rart hvordan en tidligere uhørt låt bare kan plutselig feste seg så kjapt, men ja, noe med stemning, tekst eller melodi som bidrar i at bilder og følelser innad, starter å jobbe litt ekstra overtid.

Uansett, for min del er det viktig å skille mellom feel-good låtene, disse som gir deg nærmest sommerfugler i magen forelskelsesrus musikk, de treffer jo også veldig godt, og fort, men sjeldent at de er i stand til å vekke like sterke følelser, over lang tid, og så går dem oftest i den store glemmeboka etter en stund.

Vel, tror jeg stopper der, og slenger heller ut noen som en alltids kommer tilbake til, kanskje ikke like ofte som tidligere, men de har noe spesielt over seg, der ja, stadig vekker følelser og hjemsøker øregangene på godt og vondt.

Starter opp med ei som man i en periode trodde omhandlet drapet på John Lennon, mye grunnet et lengre spesial magasin rundt britisk New Wave og Synthpop, der tok for seg Sheffield og særlig band som Heaven 17, Cabaret Voltaire og The Human League. Sistnevnte og skiva Dare (1981) ble godt omtalt, og en av de mange jeg kjøpte på CD, grunnet nevnte musikkbilag, og inneholdt jo noen kjempehits, men den låta som gikk aller mest inn på meg, og forble værende, var helt klart Seconds. Noe med kontrasten fra de mer fengende og oppløftende låtene, der en plutselig blir møtt med lyden av en tung og dyster vegg bestående av massive synther, selvsagt bidrar teksten også, men ja, det dreide seg visstnok om drapet på JFK, men ikke vanskelig å forstå at mange ville nok rette tankene mot Desember 1980 og drapet på Lennon, ettersom albumet til Human League ble nok innspilt i samme tid.
Velger å legge til ei video uten nevnte JFK attentatet, da låta er jo trist nok uten at en behøver å se den fæle hendelsen, ørten ganger etter hverandre.

Huff, ikke lenge etter, ankom jo ei samling med Joy Divison, og ble raskt et band man falt for, men av en eller annen grunn maktet jeg aldri å elske Unknown Pleasures (1979) like mye, som det en jo gjerne ønsket. For meg er lyden av Closer (1980) noe som ja, føles nærmere og spesielt passende for beskrivelsen av hjemsøkende musikk, så er det umulig å komme unna The Eternal fra nevnte mesterverk:

[Frank.N.Steen]

Nok ei britisk synthskive og band, der innehar svære monsterhits, og mye fengende musikk, men ja, noe med denne som stikker litt dypere, og ble ikke noe mindre, da en lærte at en fæl t-bane brann tok sted ved Kings Cross, ikke lenge etter at albumet ble utgitt.
Som tidligere brannmann, fortalte pappa meg ofte om ulike farer de møtte på 80-tallet i Oslo og omegn, og da hvor mye skade kun en liten sigarett eller røykstump for mye, kunne til slutt forårsake. Over i England ville man jo få noen grufulle eksempler inne på eldre stadioner og travle steder med altfor mange mennesker, med lite eller ingen mulighet til sikker rømningsvei.

Uansett, Actually er ei fin skive, ingen tvil, men ja, akkurat den låta her, har nå ei unik balanse mellom kjølig og trist, men likevel frembringe noe oppløftende og fint.

[Frank.N.Steen]

En av de nyere favorittene, både med tanke på album og band, kom gjennom oppdagelsen av The Blue Nile i sommer 2018, og kunne sikkert posta store deler av skivene A Walk Among the Rooftops (1984) og Hats (1989), ettersom de innehar så mye fin og stemningsfull musikk, utmerket til sene gåturer på kveldene, eller til bare å lene seg tilbake og nyte innendørs.
Liker at de kombinerer mer tempofylte og oppløftende, med roligere og neddempa låter, på den måten blir det litt "berg og dalbane" følelsesmessig, ikke kun samme stil hele veien ut.

Burde nok ha kjørt gjennom begge tidligere i høst, gjerne under regntunge kvelder, men ja, får ha det til gode.

Vel, ettersom man allerede har vært innom et natt tog med Blue Nile, så kan en jo like greit ta ei tur til med Rebecca De Mornay.

Av kombinasjon hjemsøkende soundtrack og filmscener, var jo Tangerine Dream og deres Love on a Real Train, en perfekt match i Risky Business (1983), hvor nevnte artist og theme, bidrar i å gi en ellers "vanlig" tenårings film, en langt mer dyptgående, romantisk og emosjonell stemning over seg, der ikke ville vært det samme uten all det vakre bidraget til tyskerne.

[Frank.N.Steen]

Sikkert vært postet i de to ulike filmmusikk trådene, eller kunne like gjerne havnet der, men synes de passer godt for ei tråd til.
Vanskelig å komme utenom Ennio Morricone og John Barry i en slik sammenheng.

Ennio Morricone - Once Upon a Time in America (1984)
"Videoen innehar Spoilers"

John Barry - Somewhere in Time (1980)

[Leeds_ModernTalking]

Litt usikker på hva du egentlig mener i åpningsinnlegget her @Frank.N.Steen, men siden du nevner "såpass følelsesmessig eller stemningsfull opplevelse, at den forblir værende i en veldig lang tid" så er det nok riktig av meg å poste denne låta :

[Frank.N.Steen]

Litt usikker på hva du egentlig mener i åpningsinnlegget her @Frank.N.Steen, men siden du nevner "såpass følelsesmessig eller stemningsfull opplevelse, at den forblir værende i en veldig lang tid" så er det nok riktig av meg å poste denne låta :

Det gikk kanskje litt kjapt unna i svingene i går, men tenkte nok mer på de litt spesielle låtene/sangene/tekstene, de som stikker kanskje noe dypere enn andre, og bringer med seg en litt annerledes type følelse/stemning enn det en ellers hører på til daglig.

Men alt dette er jo selvsagt veldig forskjellig fra hver og ens smak og behag, men hyggelig med bidrag fra andre her inne.

[Lezah]

Med fare for å bomme litt på tråd-tema, så er et av de musikkstykkene som har "hjemsøkt" meg lengst (fra en film, riktignok) Adagio for Strings. Den spilles i Platoon, blant annet i en nå ikonisk scene hvor Willem DaFoes karakter løper forgjeves gjennom rismarkene...alle som har sett Platoon vet utmerket godt hva jeg snakker om Men musikken her er strålende. Utrolig vemodig.

[Frank.N.Steen]

Med fare for å bomme litt på tråd-tema, så er et av de musikkstykkene som har "hjemsøkt" meg lengst (fra en film, riktignok) Adagio for Strings. Den spilles i Platoon, blant annet i en nå ikonisk scene hvor Willem DaFoes karakter løper forgjeves gjennom rismarkene...alle som har sett Platoon vet utmerket godt hva jeg snakker om Men musikken her er strålende. Utrolig vemodig.

► Show Spoiler

Synes du treffer meget bra i både låtvalg og beskrivelse, ikke sett filmen på altfor lenge nå, men ja, en sånn mektig filmscene, der fort kunne ha mista mye av kraften, dersom feil type musikk hadde blitt benyttet, noe som selvsagt ikke skjedde, heldigvis.

[Frank.N.Steen]

Av annen 80-talls krigsdrama, mulig mer dyster og mørk, men i hop med scenene den blir benyttet i, så ender det opp i noen uforglemmelige stunder.
Usikker på komponist/låttittel, men tenker jo da på Full Metal Jacket (1987) og to meget brutale og onde øyeblikk, der like gjerne kunne vært hentet fra ei skrekkfilm.

Usikker på hvem som inspirerte hvem, men noe veldig Joy Divison - Closer aktig over det avsluttende The Overload, fra klassikeren Remain in Light (1980), der alltids skiller seg greit ut, fra skivas mer tempofylte og kvikke sanger.

[Frank.N.Steen]

Av mer filmrelatert musikk, er det vanskelig å komme utenom det mektige åpningsscenariet fra Aguirre, the Wrath of God (1972), der filmen har ei drømmeaktig preg i bilder og scener, men mye takket være det utrolig vakre bidraget til Popol Vuh, som setter stemningen for resten av opplevelsen.

[Frank.N.Steen]

Og ja, særlig mer hjemsøkende, stemningsfull og vakkert blir det ikke, der Angelo Badalamenti, David Lynch og Julee Cruise sto bakom et av tidenes beste tv-soundtracks med Twin Peaks i 1990:

[Frank.N.Steen]

Selv om skiva den er hentet fra (tror faktisk den ikke var inkludert på den originale utgaven) Healing (1981) ikke var ei altfor imponerende Todd Rundgren plate, så falt jeg pladask for låta Tiny Demons, med sitt drømmeaktige og lengtende lydbilde, og en tekst som ikke var så altfor ukjent, når en hørte den i Miami Vice episoden Little Prince, om en dopavhengig rikmannssønn med to foreldre, der hadde enda større problemer.

The Dream Academy har jeg aldri hørt lenger enn den flotte knappe 2 minutters instrumentalen av Power To Belive, der mye senere ble endelig utgitt i en full versjon, og umulig å ikke tenke på John Candy og Planes, Trains and Automobiles (1987).
Håper en dag at soundtracket vil gjenutgis i en forlenget versjon, for masse god og stemningsfull musikk er med her, men få skaper så mye følelser som nevnte instrumental.

[Frank.N.Steen]

Kom på at "remaken" Due Date (2010), benyttet seg av en lignende musikk/bilscene som Planes, Trains and Automobiles, men ikke da med innslag fra Ray Charles, men via Pink Floyd og Hey You, som jeg synes passer bra med trådens tema:

[steponit]

Og ja, særlig mer hjemsøkende, stemningsfull og vakkert blir det ikke, der Angelo Badalamenti, David Lynch og Julee Cruise sto bakom et av tidenes beste tv-soundtracks med Twin Peaks i 1990:

Både Badalamenti og Cruise døde dessverre begge to i år, førstnenvte for bare noen dager siden. Et tap for vakker og stemningsfull musikk.

[Lezah]

Med fare for å bomme litt på tråd-tema, så er et av de musikkstykkene som har "hjemsøkt" meg lengst (fra en film, riktignok) Adagio for Strings. Den spilles i Platoon, blant annet i en nå ikonisk scene hvor Willem DaFoes karakter løper forgjeves gjennom rismarkene...alle som har sett Platoon vet utmerket godt hva jeg snakker om Men musikken her er strålende. Utrolig vemodig.

► Show Spoiler

Synes du treffer meget bra i både låtvalg og beskrivelse, ikke sett filmen på altfor lenge nå, men ja, en sånn mektig filmscene, der fort kunne ha mista mye av kraften, dersom feil type musikk hadde blitt benyttet, noe som selvsagt ikke skjedde, heldigvis.

Ja, f.eks Benny Hill-musikken hadde ødelagt mye.

[Frank.N.Steen]

Ja, f.eks Benny Hill-musikken hadde ødelagt mye.

Enkelte melodier kan det å bare lette på humøret, uansett sted og situasjon, og skulle en nå sett verden gå under føttene på deg, så hvorfor ikke gjøre det til Benny Hill temaet som ei passende avslutning på alt sammen:

[Frank.N.Steen]

Får slenge inn litt The Cure også, og disse satt som et skudd, første gang man hørte dem, og forblitt værende igjen som noen av de spesielle låtene som aldri mister gløden, uansett hvor mange gjenhør senere man har kommet.

[Frank.N.Steen]

Alltids ønsket et lenger versjon av det nydelige og emosjonelle Sarah Breaks Down, der gjenspeiler karakterens desperate situasjon, og nei, flott 80-talls musikk, i en av de aller beste Zombie/grøsser filmene, noen sinne.

Den varme og romantiske lyden av Live to Tell, står igjen som et heller sjeldent øyeblikk av håp om noe bedring i livene for hovedkarakterene, men ja, ei meget mørk og dyster film, der henger igjen lenge etter at man har sett den, da mye grunnet musikk og stemning.

Dette vakre og melodiske themet blir greit oppsummert i kommentarfeltet:

"Who knew a song so beautiful could come from a Charles Bronson movie?"

Noe med synthene, gitarene og nei, elsker slike små men likevel store film themes, som ofte dukker opp når en ikke forventer det, og blir bare værende der i ettertid.

[BiggusD]

****
Beautiful Death, Vishal Naidu, Váli, og forsåvidt Ulvers Kveldssanger og Thurnins Mehnir er eksempler på mørk og vakker instrumental klassisk gitar. Veldig stemningsfullt.

[MentalM]

Fra Arcane (Netflix), sangen kombinert med scenen gjør dette til den beste opplevelsen jeg har hatt med en TV serie.

Hele albumet fra serien er fantastisk, og serien er det beste jeg har sett noensinne.

[fargerik]

Jeg var på en konsert, og opplevde Radka Toneff før hun gikk til skogs i 1980 og tok sitt eget liv med en overdose.
Siden det har denne låta hjemsøkt meg.

[fargerik]

Av annen 80-talls krigsdrama, mulig mer dyster og mørk, men i hop med scenene den blir benyttet i, så ender det opp i noen uforglemmelige stunder.
Usikker på komponist/låttittel, men tenker jo da på Full Metal Jacket (1987) og to meget brutale og onde øyeblikk, der like gjerne kunne vært hentet fra ei skrekkfilm.

Usikker på hvem som inspirerte hvem, men noe veldig Joy Divison - Closer aktig over det avsluttende The Overload, fra klassikeren Remain in Light (1980), der alltids skiller seg greit ut, fra skivas mer tempofylte og kvikke sanger.

Her er det nok en posjon inspirasjon fra Brian Eno.
Etter å ha hørt denne fikk jeg servert "The Catherine Wheel"
og deretter
"My Life in the Bush of Ghosts"

Inntrykk som sitter i og kan være i blodet for alltid.

[fargerik]

Det som endret livet og hjemsøker meg hver dag til jeg dør, er dog Zappa.
(som om det skulle være noen overraskelse for noen her)

[Lezah]

Jeg mener jeg lanserte denne i en tråd om cover-låter en gang, men den kan vel fint passe her. Originallåta er jo "skummel" i seg selv, men denne tror jeg fort blir spilt den natta jeg ledes inn i en skog for å ofres rituelt av en kult eller sekt nær Toten.

[fargerik]

Det må vel ikke bare være dype og skumle låter her?
Her er en gladlåt, selveste Sergeo Mendes med brasiliansk sambajazz,
Det som hjemsøker meg, er at jeg fremdeles, etter alle disse årene klarer å henge med og spille gitar til den.
Tregrepsviser går greit......men så var det det her, da!!

edit....her er en slik som meg som prøver å henge med.....Mendes, asså!

[Frank.N.Steen]

Jeg var på en konsert, og opplevde Radka Toneff før hun gikk til skogs i 1980 og tok sitt eget liv med en overdose.
Siden det har denne låta hjemsøkt meg.

► Show Spoiler

Ville så gjerne like den skiva hennes, like mye som låta du posta ovenfor. Men godt mulig et sånn album en må være i rette humør for å få mest utbytte av, og det var en nok ikke der og da. Kanskje mer for sene høstkvelder, enn lysere sommertid.

[Frank.N.Steen]

Så Sting ble nevnt lenger oppe, og den låta som alltids har hengt litt mer igjen for min del, enn de større radiohitene hans, er helt klart Something the Boy Said (1993):

[Frank.N.Steen]

Var jo innom denne damen tidligere i høst, og ja, ble topp rating på begge skivene, men de to mest passende sporene til tråden, er kanskje disse stemningsfulle og flotte:
All the Love (1982)

Watching You Without Me (1985)

[Frank.N.Steen]

Husker godt at en handla inn teen-sex filmen Cavegirl (1985) og tja, forventa ikke for mye, var jo en rimelig standard rølpete film, en klønete og kåt hovedkarakter, som roter seg bort i en slags tidsportal og havner tilbake til, vel, ei tid der det leve 5-6 huleboer, og 1 av dem viste seg å være en av 80-tallet flotteste og søteste babes (Cynthia Thompson), og vel, romantikk blomstrer, tross et syltynt plot, der virker å bestå mest av tafatte forsøk i å få den hotte huleboer baben til sengs.

Men soundtracket overrasket, der SSQ og Stacy Q dukket opp med Synthicide tidlig ut, og avsluttet det hele med den fine og stemningsfulle Anonymous, som gjorde at denne idiotiske komedien, på en eller annen vis, plutselig fikk litt mer "dybde" over seg, og sistnevnte låt har noe av det en forbinder med hjemsøkende over seg, hvert fall i lydbilde, og tipper den har vært til inspirasjon for en del av siste åras Synthwave/Retro Wave artister, men få makter å gjenskape den slags 80-talls magi:

[Frank.N.Steen]

Kommer nok til å gi skiva (Reach the Beach) noen runder til, men åpner jo med den fantastiske One Thing Leads To Another, men det er det avsluttende sporet, Outside, der virkelig imponerer, og nei, fenomenal albumcloser, der henger godt igjen, og spesielt den tunge synthen, bassen, trommen og gitarene er det høy kvalitet over.
Litt Police møter Rush fra samme tid, men med tempo skrudd ned, flere hakk:

The Fixx - Outside (1983)