Litt av en topp 40-liste i 1976.
Listefeber - Musikkutgaven
-
Frank.N.Steen
10 låter som bidro sterkt i at åttitallet ble mitt store favoritt musikktiår:
Et knippe artister og låter, der samtlige hadde tidlig ut ei viktig innflytelse i hvorfor akkurat 80-tallet ble det helt store.
Så nei, dette er altså ikke snakk om nødvendigvis "de beste" fra det tiåret, men der samtlige likevel gjorde et såpass uforglemmelig førsteinntrykk på meg, at de kom til å ha en viktig rolle i ens musikalske reise.
Umulig å rangere alle, så prøver heller å være litt mer fokusert på enkelte av dem man husker best og tidligst ut, og hva som gjorde at akkurat de fenget så godt fra første stund.
George Michael - Careless Whisper (1984)
Fullt mulig låta som gjorde at en har alltids vært litt ekstra svak for saksofonen, spesielt som ekstra virkemiddel via svulstige 80-talls ballader.
Denne gikk mye igjen på ei TV Shop samler utgitt i Skandinavia, da med navnet: Great Love Songs (1989) og mamma hadde ei musikk kassett av skiva, og selv om det er mange andre store og kjente ballader inkludert, så er det noe med den herlige blandingen av gjennomført smooth og cheesy, der en aldri greier å gå lei.
Michael Jackson - P.Y.T. (1983)
Kanskje ikke skivas aller største øyeblikk, men i hop med åpningskuttet var det denne som hadde noe ekstra over seg, der gjorde at det var nærmest umulig å sitte helt stille, og noe med den fantastisk lekne og små barnslige melodien der aldri slår feil.
Tror også det var her man først ble oppmerksom på "muse/smurfe vokal" i ei låt.
Maj Britt Andersen - Bestefar (1989)
Ei viktig innføring i at alt måtte ikke nødvendigvis synges på engelsk for å være bra musikk, og denne skiva fra Maj Britt Andersen, ankom i hop med ei blå kassettspiller med hodetelefoner som bursdagsgave når en var 4-5 år gammel, og selv nå i voksen alder, fremstår denne fine skiva som ei imponerende samling av varierte, fengende, søte, triste og vakre barnesanger, som ble gjort med et veldig varmt og improviserende lydbilde, og inneholdt klassiske sanger som Sure Sivert, tittelkuttet, Bestefar, Stakkars Statu, Gjennom Parken og Gode Venner, for å nevne noen.
Et man skulle så gjerne sett fikk ei ny utgivelse på CD, men har nå hvert fall fått tak i begge Folk er Rare kassettene, og nei, i hop med Knutsen og Ludvigsen, var nok dette blant de viktigste norske albumene fra barndommen.
ABBA - Lay All Your Love On Me (1980)
Enda ei stor barndomsfavoritt hentet rett fra mamma og pappas kassett samling, og noe med de uimotståelige fengende melodiene og rytmene, som igjen gjorde at for en ung lytter, så ble dette ei fin liten musikalsk reise.
Fullt mulig at det var her kjærligheten til synthen for alvor startet, og en som mye senere ville returnere med britisk synthpop fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, men der svært få maktet å gjenskape svenskenes klassiske lydbilde og udødelige hits.
Alan Parsons Project - May Be A Price To Pay (1980)
Føler jeg gjentar meg selv, og innser at en har jo vært innom et lignende tema tidligere i samme tråd, så får bare kopiere hva en sa den gang:
The Turn of a Friendly Card, var ei skive (også mammas) der viste seg å bli det perfekte soundtracket til min besettelse av ridder Lego og det å bygge Lego borger, og klargjøre episke kamper mellom skogsfolket og de sorte ridderne.
Musikken til Alan Parsons var fantastisk drivende, melodiøs og utrolig stemningsfull, og hadde noe veldig "middelaldersk" over seg fra start til slutt.
Helt klart et av de mest spilte albumene fra den tid.
Kan vel legge til at der ABBA tidlig ut kanskje la ei forkjærlighet til britisk synthpop, har nok Alan Parsons Project vært ei viktig brikke i at en mye senere ville bli glad i mer pompøs britisk prog rock fra 70-tallet. Men uansett hvor mye prog rock en har vært innom, så har svært få klart å være like effektive i det å blande inn det melodiøse, stemningsfulle og majestetiske, og alt uten at en må vente i 15-20 minutter før det "skjer noe".
The Police - Synchronicity II (1983)
Nok ei barndomsfavoritt, og en musikk kassett som ble spilt mye under bilturene inn mot Oslo, og pappa hadde flere Police og Sting samlere, men eneste studioutgivelsen var altså Synchronicity. Tross dens mange hits, er det del 2 av tittelkuttet som bringer frem mest minner, noe med de pulserende gitarene og ikke umulig at denne ville hinte om ens senere kjærlighet for britisk new wave og gitarpop fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet.
Phil Collins - Another Day in Paradise (1989)[/b]
Nok ei stemningsfull og vakker/trist 80-talls slager, der øyeblikkelig griper tak i deg, og som det gikk mye av i vår/sommer 1999, da pappa kjøpte inn ei Phil Collins samler til de lange bilturene mot Sverige. Men tror nok jeg var den som fikk best utbytte av den skiva, og siden vært ei fin innledning i både Collins 80-talls album men også hans tid med Genesis.
Kim Wilde - You Keep Me Hangin' On (1986)
Denne hiten ble en ikke gjort oppmerksom på før mye senere, når en var i tenårene. Klart, en hadde sikkert vært innom den via de utallige TV Shop reklamesnuttene på morgenkvisten, da med ørten ulike samleskiver med fokus på et knippe ihjelspilte 80-talls slagere, som du fikk 5-10 sekunder av, før det bar over i neste.
Men You Keep Me Hangin' On nådde i sin helhet øregangene først rundt vår-sommer 2001, og er ganske sikker på at det dreide seg om Radio Oslo, som hadde ei hyggelig tendens til å sende mye 80-talls musikk hele natten lang i helgene, men også noe frustrerende sjeldent ta seg bryet med å informere om hvilken artist/låt det dreide seg om.
Uansett, Kim Wildes 80-talls versjon innehar alt en elsker med det tiåret. Den griper øyeblikkelig tak i øregangene dine, og slipper aldri tak.
Masser av stemning, kjølige synther, brautende gitarer, ei forførisk flott damestemme og nei, en som stadig makter å gi meg den helt spesielle godfølelsen, uansett hvor mange besøk senere en har kommet.
Ellers interessant at Kim ikke var så langt unna hvordan en først forestilte seg henne i nevnte hit, uten å ha sett originalvideoen, hvor en tidlig ut så for seg ei litt Linda Hamilton aktig skikkelse fra The Terminator (1984), fanget i ei blanding av drømmeaktig post-apokalyptisk mareritt scenario, og hvor hovedrolleinnehaveren var ei flott blondine med løvemanke, svære skulderputer og fyldige lepper, og ja, må si at Hamilton er jeg veldig glad i, men få 80-talls damer overgår Kim Wilde i mine øyne.
Madonna - Live To Tell (1986)
Enda en fantastisk 80-talls oppdagelse gjort via sene sommernetter og lytte til Radio Oslo, men ei som medførte til en del frustrasjon, ettersom en ikke fant ut av tittel/låt før langt ut mot høsten det samme året. Men når en så endelig gjorde det, for en ned til Akers Mic nederst i Karl Johan, og plukka med seg den solide samleren The Immaculate Collection. Igjen, her er det noe med den hjemsøkende stemning, sterke melodier og alt det emosjonelle som gjorde at den innehar det lille ekstra.
Tahnee Cain & Tryanglz - Photoplay (1984)
80-talls forelskelsen ble ikke noe mindre når en begynte å se igjen 80-talls filmer for fullt, med nye DVD utgivelser av klassiske Arnold 80-talls eventyr i vinter-våren 2001, og husker at en var rimelig desperat etter å få tak i CD soundtracket av The Terminator, men eneste som dukka opp var T2 soundtracket, som ble ei okei "erstatter" for en viss tid.
Prøve å få hjelp av ulike platesjapper i Oslo, og til slutt kom en frem til den på Oslo City og Platekompaniet, som påsto at de kunne bestille det, men ventetiden med et par uker, ble plutselig om til 2-3 måneder, og til slutt ga jeg faen, og lot det være.
Innså at en måtte gjøre jobben selv, og ble om til et av de dyreste CD kjøpene en har vært borti, men når en så til slutt sto med albumet i henda, og satte det på anlegget, da var alt glemt.
Nevnte 80-talls film, bidro også ikke bare i at en ble enda dypere dratt ned i nostalgien rundt det tiåret, men også det å få interesse for filmmusikk.
For Terminator hadde ikke all verdens til budsjett, og svært lite ble brukt på musikkbiten, men det fungerte utmerket. Kombinasjonen av de industrielle og mekaniske rytmene til komponist Brad Fiedel, og de mer oppløftende og tidsriktige synth-rockerne fra mindre kjente aktører, ga den ei unik stemning, som ingen av de senere i serien har maktet å helt gjenskape, tross av overlegne navn og talenter.
Et knippe artister og låter, der samtlige hadde tidlig ut ei viktig innflytelse i hvorfor akkurat 80-tallet ble det helt store.
Så nei, dette er altså ikke snakk om nødvendigvis "de beste" fra det tiåret, men der samtlige likevel gjorde et såpass uforglemmelig førsteinntrykk på meg, at de kom til å ha en viktig rolle i ens musikalske reise.
Umulig å rangere alle, så prøver heller å være litt mer fokusert på enkelte av dem man husker best og tidligst ut, og hva som gjorde at akkurat de fenget så godt fra første stund.
George Michael - Careless Whisper (1984)
Fullt mulig låta som gjorde at en har alltids vært litt ekstra svak for saksofonen, spesielt som ekstra virkemiddel via svulstige 80-talls ballader.
Denne gikk mye igjen på ei TV Shop samler utgitt i Skandinavia, da med navnet: Great Love Songs (1989) og mamma hadde ei musikk kassett av skiva, og selv om det er mange andre store og kjente ballader inkludert, så er det noe med den herlige blandingen av gjennomført smooth og cheesy, der en aldri greier å gå lei.
Michael Jackson - P.Y.T. (1983)
Kanskje ikke skivas aller største øyeblikk, men i hop med åpningskuttet var det denne som hadde noe ekstra over seg, der gjorde at det var nærmest umulig å sitte helt stille, og noe med den fantastisk lekne og små barnslige melodien der aldri slår feil.
Tror også det var her man først ble oppmerksom på "muse/smurfe vokal" i ei låt.
Maj Britt Andersen - Bestefar (1989)
Ei viktig innføring i at alt måtte ikke nødvendigvis synges på engelsk for å være bra musikk, og denne skiva fra Maj Britt Andersen, ankom i hop med ei blå kassettspiller med hodetelefoner som bursdagsgave når en var 4-5 år gammel, og selv nå i voksen alder, fremstår denne fine skiva som ei imponerende samling av varierte, fengende, søte, triste og vakre barnesanger, som ble gjort med et veldig varmt og improviserende lydbilde, og inneholdt klassiske sanger som Sure Sivert, tittelkuttet, Bestefar, Stakkars Statu, Gjennom Parken og Gode Venner, for å nevne noen.
Et man skulle så gjerne sett fikk ei ny utgivelse på CD, men har nå hvert fall fått tak i begge Folk er Rare kassettene, og nei, i hop med Knutsen og Ludvigsen, var nok dette blant de viktigste norske albumene fra barndommen.
ABBA - Lay All Your Love On Me (1980)
Enda ei stor barndomsfavoritt hentet rett fra mamma og pappas kassett samling, og noe med de uimotståelige fengende melodiene og rytmene, som igjen gjorde at for en ung lytter, så ble dette ei fin liten musikalsk reise.
Fullt mulig at det var her kjærligheten til synthen for alvor startet, og en som mye senere ville returnere med britisk synthpop fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, men der svært få maktet å gjenskape svenskenes klassiske lydbilde og udødelige hits.
Alan Parsons Project - May Be A Price To Pay (1980)
Føler jeg gjentar meg selv, og innser at en har jo vært innom et lignende tema tidligere i samme tråd, så får bare kopiere hva en sa den gang:
The Turn of a Friendly Card, var ei skive (også mammas) der viste seg å bli det perfekte soundtracket til min besettelse av ridder Lego og det å bygge Lego borger, og klargjøre episke kamper mellom skogsfolket og de sorte ridderne.
Musikken til Alan Parsons var fantastisk drivende, melodiøs og utrolig stemningsfull, og hadde noe veldig "middelaldersk" over seg fra start til slutt.
Helt klart et av de mest spilte albumene fra den tid.
Kan vel legge til at der ABBA tidlig ut kanskje la ei forkjærlighet til britisk synthpop, har nok Alan Parsons Project vært ei viktig brikke i at en mye senere ville bli glad i mer pompøs britisk prog rock fra 70-tallet. Men uansett hvor mye prog rock en har vært innom, så har svært få klart å være like effektive i det å blande inn det melodiøse, stemningsfulle og majestetiske, og alt uten at en må vente i 15-20 minutter før det "skjer noe".
The Police - Synchronicity II (1983)
Nok ei barndomsfavoritt, og en musikk kassett som ble spilt mye under bilturene inn mot Oslo, og pappa hadde flere Police og Sting samlere, men eneste studioutgivelsen var altså Synchronicity. Tross dens mange hits, er det del 2 av tittelkuttet som bringer frem mest minner, noe med de pulserende gitarene og ikke umulig at denne ville hinte om ens senere kjærlighet for britisk new wave og gitarpop fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet.
Phil Collins - Another Day in Paradise (1989)[/b]
Nok ei stemningsfull og vakker/trist 80-talls slager, der øyeblikkelig griper tak i deg, og som det gikk mye av i vår/sommer 1999, da pappa kjøpte inn ei Phil Collins samler til de lange bilturene mot Sverige. Men tror nok jeg var den som fikk best utbytte av den skiva, og siden vært ei fin innledning i både Collins 80-talls album men også hans tid med Genesis.
Kim Wilde - You Keep Me Hangin' On (1986)
Denne hiten ble en ikke gjort oppmerksom på før mye senere, når en var i tenårene. Klart, en hadde sikkert vært innom den via de utallige TV Shop reklamesnuttene på morgenkvisten, da med ørten ulike samleskiver med fokus på et knippe ihjelspilte 80-talls slagere, som du fikk 5-10 sekunder av, før det bar over i neste.
Men You Keep Me Hangin' On nådde i sin helhet øregangene først rundt vår-sommer 2001, og er ganske sikker på at det dreide seg om Radio Oslo, som hadde ei hyggelig tendens til å sende mye 80-talls musikk hele natten lang i helgene, men også noe frustrerende sjeldent ta seg bryet med å informere om hvilken artist/låt det dreide seg om.
Uansett, Kim Wildes 80-talls versjon innehar alt en elsker med det tiåret. Den griper øyeblikkelig tak i øregangene dine, og slipper aldri tak.
Masser av stemning, kjølige synther, brautende gitarer, ei forførisk flott damestemme og nei, en som stadig makter å gi meg den helt spesielle godfølelsen, uansett hvor mange besøk senere en har kommet.
Ellers interessant at Kim ikke var så langt unna hvordan en først forestilte seg henne i nevnte hit, uten å ha sett originalvideoen, hvor en tidlig ut så for seg ei litt Linda Hamilton aktig skikkelse fra The Terminator (1984), fanget i ei blanding av drømmeaktig post-apokalyptisk mareritt scenario, og hvor hovedrolleinnehaveren var ei flott blondine med løvemanke, svære skulderputer og fyldige lepper, og ja, må si at Hamilton er jeg veldig glad i, men få 80-talls damer overgår Kim Wilde i mine øyne.
Madonna - Live To Tell (1986)
Enda en fantastisk 80-talls oppdagelse gjort via sene sommernetter og lytte til Radio Oslo, men ei som medførte til en del frustrasjon, ettersom en ikke fant ut av tittel/låt før langt ut mot høsten det samme året. Men når en så endelig gjorde det, for en ned til Akers Mic nederst i Karl Johan, og plukka med seg den solide samleren The Immaculate Collection. Igjen, her er det noe med den hjemsøkende stemning, sterke melodier og alt det emosjonelle som gjorde at den innehar det lille ekstra.
Tahnee Cain & Tryanglz - Photoplay (1984)
80-talls forelskelsen ble ikke noe mindre når en begynte å se igjen 80-talls filmer for fullt, med nye DVD utgivelser av klassiske Arnold 80-talls eventyr i vinter-våren 2001, og husker at en var rimelig desperat etter å få tak i CD soundtracket av The Terminator, men eneste som dukka opp var T2 soundtracket, som ble ei okei "erstatter" for en viss tid.
Prøve å få hjelp av ulike platesjapper i Oslo, og til slutt kom en frem til den på Oslo City og Platekompaniet, som påsto at de kunne bestille det, men ventetiden med et par uker, ble plutselig om til 2-3 måneder, og til slutt ga jeg faen, og lot det være.
Innså at en måtte gjøre jobben selv, og ble om til et av de dyreste CD kjøpene en har vært borti, men når en så til slutt sto med albumet i henda, og satte det på anlegget, da var alt glemt.
Nevnte 80-talls film, bidro også ikke bare i at en ble enda dypere dratt ned i nostalgien rundt det tiåret, men også det å få interesse for filmmusikk.
For Terminator hadde ikke all verdens til budsjett, og svært lite ble brukt på musikkbiten, men det fungerte utmerket. Kombinasjonen av de industrielle og mekaniske rytmene til komponist Brad Fiedel, og de mer oppløftende og tidsriktige synth-rockerne fra mindre kjente aktører, ga den ei unik stemning, som ingen av de senere i serien har maktet å helt gjenskape, tross av overlegne navn og talenter.
-
Knaberaps
Orker ikke ramse opp noen liste, men jeg var hektet en stund på Max Mix platene. Kjøpte 1 - 5 fra henholdsvis 1985 til 88. Så gikk jeg lei.
1.
5.
1.
5.
-
Frank.N.Steen
10 7 "random" one hit wonders fra 1998 som nærmest gikk døgnet rundt på tv og radio, men når "moroa" var omme, så ble det nå også oftest musestille fra de aller fleste av disse landeplagene.
Eagle-Eye Cherry - Save Tonight
Svenskene hadde sans for dramatiske storbyvideoer fanget opp i sort-hvitt, og disse huskes godt fra utallige repriser fra høsten 1998, og foretrekker nok den første av de to, da sistnevnte var en lei sak å bli kvitt, når den først hadde festet seg i øregangene.
Emilia - Big Big World
Anouk - Nobody's Wife
Det var mange sinte gitardamer som ankom på andre halvdel av 90-tallet, og denne kan en ikke ha vært alene om å tidlig ut forveksle med Skunk Anansie, ettersom en hørte låta først, men når videoen dukket opp, skjønte en jo at noe ikke helt stemte.
Meja - All Bout The Money
En av disse svære sommer slagerne, som jeg av en eller annen grunn ikke føler noe negativt for, om den skulle dukke opp på radio eller tv.
Meja hadde ei fin og behagelig stemme, men nærmeste en kan huske ei lignende hit var vel hennes bidrag som gjestevokalist på ei senere Ricky Martin ballade i vinter 2000 og Private Emotions.
K-Ci & JoJo - All My Life
Huff, denne duoen med sin "lespende" gyselige smooth-soul gikk mye når vi en gang i blant fikk dra med oss musikk hjemmenifra, under musikktimene på skolen, og skulle så stemme over de beste låtene og artistene. Jentene rotta seg sammen og tapet var et faktum lenge før slaget kom i gang. Gutta gjorde det ikke bedre, av at vi hadde ingen system, og enkelte feiget ut, mulig i håp om å sanke noen sympatistemmer blant jentene, og stemte på de samme favorittene, og nei, vi ble da sittende igjen siste 10-15 minuttene og måtte høre gjennom seierslåtene der var topp 3, Backstreet Boys (alltids på topp), Aaron Carter og denne svulstige amerikanske one-hit wonderen, til ørene blødde.
Another Level - Freak Me
Britene var ikke noe nådigere i å blande overkommersiell boyband suppe i hop med et mer "amerikanisert" soul-sound, og tja, denne bringer likevel med noen hyggeligere minner, grunnet roligdanser og hjemmefester, men kan ikke huske at bandet ble noe særlig stor suksess i ettertid.
En av medlemmene (han som alltids skal ha det siste ordet) gjorde jo et forsøk i å booste solokarrieren til Posh Spice (Victoria Beckham) i høst 2000, men ettersom dama ikke hadde særlig til stemme eller sjarm, ble det ikke noe særlig vellykket forsøk.
Dr. Bombay - Calcutta (TaxiTaxiTaxi)
Svenskene var noen rå jævler på å gjøre svære landeplager, og denne må ha virkelig plagd livet av mang en stakkar: "CALLECALLECUTTACUTTACUTTAEEEEOOOOEEEOOO"
Hadde egentlig tenkt meg 10 utplukka one hit wonders, men mista fullstendig piffen etter gjenhøret av enkelte, og bestemte meg for å gi seg mens leken var "god".
Eagle-Eye Cherry - Save Tonight
Svenskene hadde sans for dramatiske storbyvideoer fanget opp i sort-hvitt, og disse huskes godt fra utallige repriser fra høsten 1998, og foretrekker nok den første av de to, da sistnevnte var en lei sak å bli kvitt, når den først hadde festet seg i øregangene.
Emilia - Big Big World
Anouk - Nobody's Wife
Det var mange sinte gitardamer som ankom på andre halvdel av 90-tallet, og denne kan en ikke ha vært alene om å tidlig ut forveksle med Skunk Anansie, ettersom en hørte låta først, men når videoen dukket opp, skjønte en jo at noe ikke helt stemte.
Meja - All Bout The Money
En av disse svære sommer slagerne, som jeg av en eller annen grunn ikke føler noe negativt for, om den skulle dukke opp på radio eller tv.
Meja hadde ei fin og behagelig stemme, men nærmeste en kan huske ei lignende hit var vel hennes bidrag som gjestevokalist på ei senere Ricky Martin ballade i vinter 2000 og Private Emotions.
K-Ci & JoJo - All My Life
Huff, denne duoen med sin "lespende" gyselige smooth-soul gikk mye når vi en gang i blant fikk dra med oss musikk hjemmenifra, under musikktimene på skolen, og skulle så stemme over de beste låtene og artistene. Jentene rotta seg sammen og tapet var et faktum lenge før slaget kom i gang. Gutta gjorde det ikke bedre, av at vi hadde ingen system, og enkelte feiget ut, mulig i håp om å sanke noen sympatistemmer blant jentene, og stemte på de samme favorittene, og nei, vi ble da sittende igjen siste 10-15 minuttene og måtte høre gjennom seierslåtene der var topp 3, Backstreet Boys (alltids på topp), Aaron Carter og denne svulstige amerikanske one-hit wonderen, til ørene blødde.
Another Level - Freak Me
Britene var ikke noe nådigere i å blande overkommersiell boyband suppe i hop med et mer "amerikanisert" soul-sound, og tja, denne bringer likevel med noen hyggeligere minner, grunnet roligdanser og hjemmefester, men kan ikke huske at bandet ble noe særlig stor suksess i ettertid.
En av medlemmene (han som alltids skal ha det siste ordet) gjorde jo et forsøk i å booste solokarrieren til Posh Spice (Victoria Beckham) i høst 2000, men ettersom dama ikke hadde særlig til stemme eller sjarm, ble det ikke noe særlig vellykket forsøk.
Dr. Bombay - Calcutta (TaxiTaxiTaxi)
Svenskene var noen rå jævler på å gjøre svære landeplager, og denne må ha virkelig plagd livet av mang en stakkar: "CALLECALLECUTTACUTTACUTTAEEEEOOOOEEEOOO"
Hadde egentlig tenkt meg 10 utplukka one hit wonders, men mista fullstendig piffen etter gjenhøret av enkelte, og bestemte meg for å gi seg mens leken var "god".
Create an account or sign in to join the discussion
You need to be a member in order to post a reply
Create an account
Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute