Musikk fra det året du ble født(eller eldre), som du liker.

[KansjeD]

Her tenkte jeg at folk kan dele låter som de liker fra det året de ble født, eller fra FØR de ble født.
Eneste kravet ellers er at du LIKER sangen enda.

Som unge på 70-tallet fant jeg en eske med gamle singelplater på rotloftet som mine eldre brødre hadde satt igjen.
Der var det stor sett musikk fra 50-60-tallet, og det å sitte på et mørkt rotloft å spille gamle singelplater på en
batteridrevet platespiller med høyttaler i lokket har satt varige spor. Av og til lurer jeg på om jeg muligens burde
vært født 20 år tidligere, pga av all den flotte musikken som ble laget i årene før jeg kom til verden.

Her er noen av de sangene jeg har sansen for, fra året jeg ble født(1965), i helt tilfeldig rekkefølge:

[Frank.N.Steen]

Her tenkte jeg at folk kan dele låter som de liker fra det året de ble født, eller fra FØR de ble født.
Eneste kravet ellers er at du LIKER sangen enda.

Som unge på 70-tallet fant jeg en eske med gamle singelplater på rotloftet som mine eldre brødre hadde satt igjen.
Der var det stor sett musikk fra 50-60-tallet, og det å sitte på et mørkt rotloft å spille gamle singelplater på en
batteridrevet platespiller med høyttaler i lokket har satt varige spor. Av og til lurer jeg på om jeg muligens burde
vært født 20 år tidligere, pga av all den flotte musikken som ble laget i årene før jeg kom til verden.

Her er noen av de sangene jeg har sansen for, fra året jeg ble født(1965), i helt tilfeldig rekkefølge:

Kjærligheten for 80-talls musikk tror jeg kom nærmest inn med "morsmelka", og mamma var oftest hjemmeværende på tampen av 80 og tidlig 90-tallet, så da ble det spilt en del samleplater (type TV-Shop kassetter) med både kjente og svære hits, men også en del mindre fra det tiåret.
En av de tidligste og klassiske åttitalls slagerne en kan huske, og som stadig gir meg den fine nostalgi-feel-good følelsen fra når en var liten, må være George Michaels - Careless Whisper fra 1984:

Her ble nok også særlig saksofonen et instrument man tidlig ut falt for, og så hadde man jo også denne 1983 hiten, også med et lignende smooth-soul pop lydbilde over seg, samt saksen og Spandau Ballet og True tror jeg også var inkludert på nevnte TV-Shop samler:

Noe med disse 80-talls balladene der definitivt smittet over, og bidro nok i at en senere har forblitt svak for den slags, selv i godt voksen alder.

Den tredje svære balladen fra nevnte 80-talls samler, kom jo med Berlin og Take My Breath Away, som en slettes ikke forakter, selv om det kan gå år og dag for hver gang en hører den igjen frivillig.

Det som var litt moro med nevnte kassett samler, var jo at den ikke kun inkluderte 80-talls musikk, og her fikk man også første smakebit på eldre musikk og Roy Orbison spesielt, en stemme som meisla seg inn i øregangene og har forblitt en stor favoritt helt siden man hørte Oh Pretty Woman og senere hans store comeback låt You Got It (1988) fra hans siste album Mystery Girl (1989):

[Frank.N.Steen]

Pappa hadde nok litt mer sans for 60-70-talls musikk, særlig britisk og amerikansk pop-rock og blues, så nevnte Orbison, Beatles, Stones, Clapton, Chris Rea, Fleetwood Mac, Van Morrison osv ble jo etter hvert navn man tok til seg, selv om det var kanskje musikken man husker best fra barndommen.

Han hadde nok også litt mer variert smak enn mamma, og var jo innom new wave og synthpop en periode med kassetter fra blant annet Elvis Costello og The Police, men tror han egentlig var mest glad i Sting sine senere solo skiver.
Fant nå hvert fall ofte Sting kassetter i dæsjbordet når vi kjørte innover gamle Mossevei i retning Oslo, og da kom jo den slags godt med, når det var full stans i trafikken i verste rushtia.

Police albumet Synchronicity er nok det jeg husker aller best, både coveret og tittelen, men selvsagt innholdet.
Tittelkuttet og den litt tøffere del 2 er nok blant de store favorittene selv i dag, og mener det var deres mest stødige album, der blandet både de kommersielle og litt mer eksperimentale, uten at det ble særlig til fyllkalk liggende mellom:


Samlekassetten Ser du Dobbelt? (1991), fikk jeg som en slags trøst da man endte opp med den kjipe nyheten om at en måtte begynne med briller, selvsagt kun et par uker-måneder før en skulle starte på barneskolen.

Det føltes ut som ei dødsdom der og da. Men pappa gjorde så godt han kunne, med nytt Batman (Lynvingen) tegneserieblad, en stor iskrem og ei kassett med Stoltenberg brødrene, som hadde et eget oppdiktet radioshow rundt det å begynne med briller, og har faktisk kassetten liggende et eller annet sted fortsatt.
Mye tull og fjaseri går igjen i Stoltenberg guttas diskusjoner, men musikken var ikke så fæl, der blandet punk, disco, pop, rock og power ballader, og sistnevnte er nok den mest nostalgiske, ettersom det var vel også den største slageren på albumet:

Kan ikke si jeg ble noen svær fan av Celine, men akkurat den låta er fin, og synd hun ikke gjorde mer gitar ballader, for passa godt stemmen hennes.

[Frank.N.Steen]

Av viktige musikkutgivelser fra barndommen, så kommer en nok ikke unna med ABBA, Michael Jackson og Alan Parsons Project, der alle 3 bød på mer oppløftende saker.

Usikker på om det var julen 1989 eller 90, men hadde ikke lenge i forkant fått min første kassettspiller (med øretelefoner), og her ble nok kjærligheten til musikk for alvor satt i gang.
Men et par uker senere tok det en solid byks oppover, når en satt der på juleaften med Michael Jacksons - Thriller (1983) i klypene, og tror ikke jeg helt visste hvem han var, annet enn at navnet dukka opp nå og da, men vi hadde jo ikke MTV på det tidspunktet, så tydelig at man hadde gått glipp av noe stort.

For det som møtte meg i det man trykka PLAY var jo et lite fyrverkeri av stemning, følelser og bilder satt i sving, og hvor musikken bare grep tak i deg, og slapp ikke opp via det enorme åpningssporet Wanna Be Startin' Somethin'.
Og albumet var jo fullt av variasjon og melodiske høydare, men nevnte albumåpner var helt klart ei stor opplevelse å få høre for første gang.

[Leeds_ModernTalking]

Født i 1981 her. Er ikke mye jeg liker fra før jeg ble født (eller samme år) men noen låter liker jeg å høre på.
Her er et lite utvalg (liker forøvrig også "California girls", som @KansjeD postet).

[Leeds_ModernTalking]

Disse tre legendariske låtene må jo også nevnes :

[Frank.N.Steen]

Født i 1981 her. Er ikke mye jeg liker fra før jeg ble født (eller samme år) men noen låter liker jeg å høre på.
Her er et lite utvalg (liker forøvrig også "California girls", som @KansjeD postet).

Tror faktisk jeg aldri har hørt originalen til Smokie, kun den oppdaterte 90-talls miksen med Gompie X.
ABBA er jeg selvsagt glad i, og kanskje ekstra god grunn skyldes jo ABBA jentene som prydet de klassiske Polar kassettene som mamma eide.

The Piper var ei av disse litt annerledes låtene som hadde noe veldig middelaldersk over seg, og la man til Alan Parsons Project og skiva Turn of a Friendly Card (1982), så hadde man ei nær perfekt soundtrack til når en bygde og lekte med Ridder Lego som guttunge:

Noe med hvor oppløftende, majestetisk og spennende disse låtene og melodiene var for en ung lytter, og synes fortsatt de har holdt seg meget bra selv alle disse årene etter.

[Frank.N.Steen]

Disse tre legendariske låtene må jo også nevnes :

Vurderte å handle inn den Marius Muller skiva, da jeg tror den har blitt gjenutgitt via Klassiske Norske Album serien som fokuserer på skiver der enten har vært vanskelige eller aldri tidligere utgitt på CD formatet.
Uansett ei jeg vil nok gå for neste gang man er nedom byen, og håper at nevnte albumserie vil snart gjenutgi Maj-Britt Andersens fine Folk er Rare skiver fra tampen av 80-tallet.

Særlig 2ern var fin, og var ei bra introduksjon til norsk musikk og viste til variasjon, lekenhet men også ei som tok opp noen mer alvorlige temaer men hele tiden maktet å by opp til flotte melodier og et varmt og jazzete lydbilde.

Foruten Maj-Britt, må jo også Knutsen og Ludvigsen, spesielt senere Gustav Lorentzens soloutgivelser også nevnes av gode og viktige norske barneskiver fra 80 og tidlig 90-tallet.

[Frank.N.Steen]

Det med å få sans for litt mer dramatiske låter, skyldes nok mammas kjærlighet til nevnte Alan Parsons Project, men også Elton John og spesielt albumet Goodbye Yellow Brick Road, der låta Funeral for a Friend muligens la til rette for at en mye senere skulle ta opp igjen interessen for mer progressiv musikk fra 70-tallet:

Så har man jo selvfølgelig all den fine og minneverdige filmmusikken fra søndagskveldene med pappa, pizza og James Bond på tven.
John Barry er jo vanskelig å unngå, samt de utallige theme låtene fra Connery, Moore og Dalton filmene.

Kombinasjonen av storslagen, intenst og nervepirrende er hva en helst forbinder med nevnte Barry, og få oppsummerer det bedre enn Capsule in Space fra You Only Live Twice (1967).

[Frank.N.Steen]

Selv om opera eller musikaler kanskje ikke helt ble min greie, så var det nå likevel låter som inneholdt såpass med mørkere, spennende og tøffe bidrag, og alltids foretrukket denne versjonen med Steve Harley på vokal:

Det å sitte å lytte til denne igjen og igjen med hodetelefonene godt tredd nedpå øra og drømme seg bort, var definitivt ei bra match med hva en leste om på den tiden, nemlig om Jack the Ripper og den kriminelle siden av London by på tampen av 1800-tallet.

[Bakkus]

[Frank.N.Steen]

Pulp - Common People

Meget kult band, kanskje de jeg har fått mest utbytte av i hop med Suedes to-tre første album av brit-pop manien fra 90-tallet.
Blur og Oasis dessverre, de synes jeg ofte ble litt for ujamne i albumformatet, men Pulp og nevnte band skuffet sjeldent.
Pulp ble jeg derimot kjent med, først mye senere og må nok få gravd litt dypere i albumkatalogen deres, da de startet vel opp allerede på 80-tallet.

Av viktige 90-talls skiver, hvert fall fra når en var fortsatt guttunge, så holder jeg tredje skiva til Suede som en liten favoritt, selv om forgjengerne var langt bedre, så inneholdt den noen fantastiske enkeltlåter:

Var vanskelig å unngå britenes nye storhetstid på musikk og filmfronten, og Blurs Countryhouse og selvsagt Oasis med Wonderwall var svære hits både på radio, tv og blant klassekamerater.

Så hadde man jo også noe for jentene, Spice Girls tok av med girl power mottoet og viste seg å bli noe langt mer enn kun ei landeplage, mer et popfenomen.
Men hendte jo at en faktisk likte et par av låtene deres, kanskje aller mest den mer avslappende og fine 2 Become 1:

[Frank.N.Steen]

Innser at man har kanskje tatt seg noen friheter, hvert fall utifra hvordan tråden var tiltenkt og musikk fra fødselsår og eldre, men fort gjort at nostalgi og gode minner innhenter deg.

[Knaberaps]

Innser at man har kanskje tatt seg noen friheter, hvert fall utifra hvordan tråden var tiltenkt

Du har en tendens til å drukne slike tråder ja. Både her og på film.

[Frank.N.Steen]

Du har en tendens til å drukne slike tråder ja. Både her og på film.

Det er jo ikke så veldig stor overaktivitet på film og musikk forumene akkurat. Så når det først dukker opp ei interessant tråd eller tema, da ser jeg ikke noe vits i holde tilbake.

Så da blir det fort til at ketsjup effekten slår ut for fullt:

[Knaberaps]

da ser jeg ikke noe vits i holde tilbake.

Vel, interessen min daler iallfall. Og sikkert flere med...

[KansjeD]

Her er tre til fra go-året 1965.

[KansjeD]

Og når jeg var så godt igang tar vi lett 3 til fra 1965:

[Biff_Byford]

Født 1970, hvor 2 av mine alltime favoritter også ble utgitt. Deep Purple-In Rock og Black Sabbath hadde faktisk to album i 1970, Black Sabbath og Paranoid. Led Zeppelin III må også nevnes selv om jeg holder både II og IV som sterkere plater.

[Knaberaps]

Så dagens lys samme år som jeg, i det herrens år 1971.

[Knaberaps]

Samt



Og



...og

[Frank.N.Steen]

Depeche Mode på starten av 90-tallet.

Kan vel fint sies å være ei god start det ja. Violator og Songs of Faith and Devotion er vel blant deres mest bejublede utgivelser.
Skulle likt å bli kjent med den utgaven, men var vel mest gjennom coverlåter og samples i andres versjon en omsider begynte å fatte interesse for britene, men Violator og Black Celebration gjorde underverker når en til slutt fant veien hjem.

[Frank.N.Steen]

Angående Depeche og fødselsår, så er kanskje ikke Some Great Reward ei like sterk skive som det de snart ville levere utover 80 og tidlig 90-tallet.
Men denne mørke klassikeren må vel være blant noe av det aller beste de lagde, og ei sånn som en så gjerne skulle sett på Black Celebration, da den ville matcha dens stil og lydbilde til perfeksjon:

[Frank.N.Steen]

Av norske slagere fra tidlig 80-tallet, mulig sterkt inspirert av britiske Madness?, så må en ikke glemme The Monroes og Sunday People.
Var litt moro å få vite mye senere at de var norske, ettersom når en var liten, så tenkte man jo at de som sang på engelsk måtte jo være utenlandske.

[Elgen]

Houses of the holy kom ut det året jeg ble født, og det albumet liker jeg veldig godt



Led Zeppelin var den gruppen jeg tenkte på med en gang jeg så trådtittel

[Frank.N.Steen]

Houses of the holy kom ut det året jeg ble født, og det albumet liker jeg veldig godt



Led Zeppelin var den gruppen jeg tenkte på med en gang jeg så trådtittel

Man kan vel nærmest "snuble" over de utallige klassikere fra det tiåret, uansett fødselsår. De som var født på den tid var ganske så bortskjemte med alt som ble til av musikk og film.

80-tallet derimot, da er det litt mer knot (hvert fall på musikkfronten) for min del. Slettes ingen mangel på fantastiske album, men svært få en ville hatt fra 1984 på ei slik liste.

Mulig The Replacements og Let It Be hadde vært ei verdig bidrag, men så hadde jeg jo null og niks kjennskap til dem før rundt 2015-16. Men lett ei 10/10 skive.

[Il-pirata]

Her tenkte jeg at folk kan dele låter som de liker fra det året de ble født, eller fra FØR de ble født.
Eneste kravet ellers er at du LIKER sangen enda.

Da får det bli denne versjonen av en gammel klassiker, men som Dylan ga ut i det aktuelle året :

fra han som solgte sjela si til "the chief commander":

Vel det har de jo alle gjort de som skal opp og frem. Uten et besøk i veikrysset, kan en jo bare glemme fame and fortune.

[Soteria]

De som har solgt sjela sies å like geiter. Sound of Music skal ha vært en film som fikk uvanlig mange til å gå på kino.

[Il-pirata]

De som har solgt sjela sies å like geiter.

Absolutt:

Robert Johnson viste ihvertfall veien til berømmelse for generasjoner av kjente folk.

[Knaberaps]

eller fra FØR de ble født.
Eneste kravet ellers er at du LIKER sangen enda.

Her var du 2 år, og jeg var ikke engang påtenkt, men denne har fulgt meg siden 79/80 eller deromkring.